Denne lov gjelder all trafikk med motorvogn.  Den gjelder også annen ferdsel, men da bare på veg eller på område som har alminnelig trafikk med motorvogn.

Trafikk eller ferdsel omfatter i denne lov også opphold på veg eller på område der det er alminnelig adgang til og vanlig å kjøre med motorvogn.

Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde for annet område enn nevnt i paragrafen her, eller at den helt eller delvis ikke skal gjelde for slikt område.

For Svalbard og Jan Mayen gjelder loven med de endringer som Kongen måtte fastsette av hensyn til de stedlige forhold.

Med veg forstås i denne lov også gate og plass, herunder opplagsplass, parkerings­plass, holdeplass, bru, ferjekai eller annen kai som står i umiddelbar forbindelse med veg.

Med kjøretøy forstås innretning som er bestemt til å kjøre på bakken uten skinner. Med motorvogn forstås kjøretøy som blir drevet fram med motor.

Departementet kan bestemme at også annen innretning skal regnes som kjøretøy etter denne lov.  Tilsvarende kan departementet bestemme at innretning som etter foregående ledd er kjøretøy, ikke skal omfattes av loven.  Departementet kan også bestemme at kjøretøy som etter foregående ledd er motorvogn, likevel ikke skal reg­nes som motorvogn etter denne loven.

Kongen kan fastsette i hvilken utstrekning bestemmelser i eller i medhold av denne lov skal gjelde for trafikk med sporvogn eller annet skinnekjøretøy som kjører på eller over veg.

Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller for­styrret.

Vegfarende skal også vise hensyn mot dem som bor eller oppholder seg ved ve­gen.

Kongen gir alminnelige regler for kjørende, ridende og gående trafikk.

Departementet kan gi særlige trafikkbestemmelser for en kommune eller del av en kommune.  Departementet kan delegere sin myndighet til å gi slike bestemmelser til Statens vegvesen, kommunen eller lokal politimyndighet.

Enhver skal være oppmerksom på offentlig trafikkskilt, signal og oppmerking og skal rette seg etter de forbud og påbud som gis på denne måte.

Departementet gir regler om offentlige trafikkskilt, signaler og oppmerkinger, her­under om hvilke myndigheter som kan treffe vedtak om oppsetting og oppmerking. Myndighet til å treffe vedtak om oppsetting og oppmerking kan også delegeres til kom­muner.

Vedkommende myndighet har på privat og offentlig eiendom rett til å sette opp off­entlig trafikkskilt, signal, utstyr for kontroll av trafikk og feste for slike innretninger og til å foreta oppmerking.  For skade og ulempe voldt ved slike tiltak ytes erstatning fastsatt ved skjønn.  For så vidt gjelder offentlig veg, dekkes utgifter ved tiltakene som vegutgifter etter reglene i veglova, men er et tiltak truffet av hensyn til noen bestemt persons interesse, kan han pålegges å erstatte utgiftene helt eller delvis etter regler gitt av departementet.  For private vegers vedkommende kan departementet gi regler om hvem som skal bære utgiftene.

Offentlig trafikkskilt, signal eller oppmerking må ikke brukes på eller ved veg uten tillatelse av vedkommende myndighet.  Det samme gjelder skilt, signal eller oppmerk­ing som kan forveksles med offentlige.  Dersom det uten tillatelse er satt opp skilt eller signal eller foretatt oppmerking, kan dette fjernes eller kreves fjernet av myndigheten.

Det er forbudt å endre, fjerne eller skade offentlig trafikkskilt, signal, utstyr til kon­troll av trafikk, oppmerking eller innretning for vegsperring.

Fører av kjøretøy skal avpasse farten etter sted, føre-, sikt- og trafikkforholdene slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes ulempe for andre, og slik at annen trafikk blir minst mulig hindret eller forstyrret.  Føreren skal alltid ha fullt herredømme over kjøretøyet.

Dersom ikke annen fartsgrense er fastsatt ved offentlig trafikkskilt, må det i tett­bygd strøk ikke kjøres fortere enn 50 km/t, og utenfor tettbygd strøk ikke fortere enn 80 km/t.  Departementet kan delegere til Statens vegvesen, politiet eller kommunen å avgjøre om et område skal regnes som tettbygd strøk etter denne lov, og kan fast­sette grensene for det tettbygde strøk.

I trafikkregler gitt i medhold av § 4 og skiltregler gitt i medhold av § 5 kan det fast­settes nærmere bestemmelser om fartsgrenser, herunder om lavere fartsgrense for bestemte grupper av motorvogner og lavere fartsgrense, for bestemt eller ubestemt tid, også av hensyn til miljøet.

Departementet kan gi særlige regler om fartsgrenser for område utenfor veg, eller på veg stengt for alminnelig ferdsel.

Departementet kan som forsøksordning sette lavere generelle fartsgrenser enn hva som er bestemt i andre ledd for bestemte områder og/eller for bestemte tider.

Fartsgrensene gjelder ikke for konkurransekjøring, trening til konkurransekjøring eller annen organisert kjøring som med Statens vegvesens tillatelse holdes på særskilt bane eller veg som stenges for all annen trafikk.  Statens vegvesen kan i tillatelsen stille vilkår i samsvar med lovens formål.

Kongen eller den han gir fullmakt kan forby bestemte grupper av kjøretøyer.  For­budet kan begrenses til å gjelde på eller utenfor visse veger og innenfor et bestemt tidsrom.  Det kan på samme måte gjelde bestemte trafikantgrupper.

Det kan treffes midlertidig vedtak om forbud mot all trafikk eller om annen regule­ring av trafikk på veg dersom forhold på vegen eller i dens omgivelser, arbeid på vegen eller vegens tilstand tilsier det.  Slikt vedtak treffes for riksveg og fylkesveg av Statens vegvesen og for kommunal veg av kommunen.

Vegdirektoratet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om at transport av visse typer farlig gods kun skal være tillatt på visse veger, til visse tider eller på andre sær­lige vilkår.

Sykkelritt på veg som helt eller delvis er åpen for alminnelig ferdsel, er forbudt uten tillatelse fra Statens vegvesen.  Før Statens vegvesen treffer vedtak, skal politiet uttale seg.

I vedtaket kan Statens vegvesen gi tillatelse til å fravike §§ 4, 5 og 6, eller be­stemmelser fastsatt i medhold av disse paragrafene, i den grad det er nødvendig og forsvarlig.  Statens vegvesen kan også stille krav om skiltplan, trafikkregulering og bruk av private vakter.

Politiet beslutter om private vakter kan benyttes ved det enkelte sykkelritt.

Departementet kan i forskrift gi regler om myndigheten etter første og andre ledd, og om gjennomføring av sykkelritt som nevnt i første ledd, herunder om skiltplan og plan for trafikkregulering.

Departementet kan i forskrift også gi regler om Statens vegvesens tildeling av myndighet innen rammene av § 9 til midlertidig trafikkregulering til private vakter, om uniformering av slike vakter og merking av deres kjøretøy, og om vaktenes minste­alder, skikkethet og kompetanse.  Regler om kompetanse kan blant annet gjelde kom­petansebevis, godkjenning av læreplan for tilbyder av kompetansegivende kurs, tilsyn med tilbyder av kompetansegivende kurs, gebyr for utstedelse av kompetansebevis, påbud om å ha med kompetansebevis under vakttjeneste og gyldighetstid for og til­bakekall av kompetansebevis.

Departementet kan i forskrift gi regler om kjøring på lukket bane eller annet av­sperret område, herunder nærmere regler om tillatelse, om organisering og gjennom­føring av slik kjøring, og om forsikring.

Kongen kan i forskrift gi regler om parkering av kjøretøy som skjer mot betaling, med tidsbegrensning eller på andre vilkår, og som finner sted på veg som er åpen for alminnelig ferdsel (vilkårsparkering).  Kongen kan i forskrift også gi regler om håndhe­ving av vilkårsparkering på veg som ikke er åpen for alminnelig ferdsel, og håndhe­ving av parkeringsrestriksjoner på og langs privat veg og utenfor veg.  I forskriften kan det også gis regler om:

• krav til virksomheter som vil tilby vilkårsparkering, herunder krav til meldeplikt før denne kan tilby vilkårsparkering, krav til registrering og forretningssted, krav til dekkende ansvarsforsikring, samt til alder og tilknytning til riket eller annen EØS-stat for innehaver og andre ansvarlige i virksomheten,
• krav til person som skal håndheve reglene, herunder krav til teoretisk og prak­tisk opplæring med avsluttende prøve og regelmessig regodkjenningsprøve og krav til godkjenning og regodkjenning av undervisningsplan og gebyr for slike godkjenninger,
• krav til det enkelte parkeringsområde, herunder krav til skiltplan og bruk av skilt.  Bruk av privat skilt kan begrenses og forbys på områder hvor det tilbys vilkårsparkering til allmennheten,
• tilsyn, herunder opplysnings- og rapporteringsplikt og adgang til å gi pålegg om retting, tvangsmulkt, avskilting av parkeringsområde, samt gebyr og avgift for tilsyn med parkeringsvirksomheter.  Gebyrene og avgiften skal dekke kostnad­ene med tilsyn med parkeringsvirksomhetene,
• krav til brukervennlige og universelt utformede betalingsløsninger,
• plikt til å tilby betalingsfritak på avgiftsbelagte kommunale parkeringsplasser for forflytningshemmede med parkeringstillatelse,
• rett til å tilby betalingsfritak for elektrisk og hydrogendrevet motorvogn på av­giftsbelagte kommunale parkeringsplasser og plikt til å tilby lademulighet for strøm.  Det kan også gis regler om at avgift for elektrisk og hydrogendrevet motorvogn på alle eller visse avgiftsbelagte kommunale parkeringsplasser ikke skal overstige halvparten av den laveste taksten på det aktuelle parkerings­området for bensin- eller dieseldrevet motorvogn,
• ileggelse av kontrollsanksjon, herunder størrelse på sanksjon og solidarisk an­svar mellom fører og eier,
• når kjøretøy kan fjernes og tas i forvaring, herunder krav om at kjøretøyet må stå til hinder eller i strid med vilkårene for parkering, krav om varslings- og opplysningsplikt, samt plikt til å utlevere kjøretøy som er fjernet, og salg av kjøretøy som er fjernet, jf. § 37 femte til åttende ledd,
• universell utforming av parkeringsareal og særskilt tilrettelegging for innehav­ere av parkeringstillatelse for forflytningshemmede, herunder krav til reserve­ring,
• kommunenes rettigheter og plikter ved parkeringstilbud på offentlig veg,
• opprettelse av et sentralt register med oversikt over virksomheter, parkerings­områder, og over parkeringstillatelser til forflytningshemmede og institusjon, krav til bruk av registeret og gebyr for slik bruk.  Et slikt register skal være i samsvar med det til enhver tid gjeldende regelverk.

Kongen kan gi forskrift om kommunens adgang til å reservere parkering etter be­hovsprøving i et nærmere avgrenset område for personer bosatt i området eller andre med særlig behov for slik parkering.  Det samme gjelder adgang til å reservere en­kelte parkeringsplasser for bestemte kjøretøy, kjøretøygrupper eller personer, eller gi disse adgang til å parkere utover eventuell maksimaltid på stedet.

Kongen kan gi nærmere bestemmelser om adgangen til å klage på ilagt kontroll­sanksjon og fjerning i medhold av første ledd, herunder klagerett til en uavhengig par­keringsklagenemnd.1  Det kan gis nærmere bestemmelser om organisering og oppga­ver, saksbehandling, brukerfinansiering, herunder krav om rapportering av antall kon­trollsanksjoner, og godtgjørelse til klagenemndas medlemmer.  Det kan gis bestem­melser om at nemndas avgjørelser har rettskraft hvis de ikke bringes inn for dom­stolene.  Det kan gis bestemmelse om at så lenge en tvist er til behandling i klage­nemnda, kan ikke en part bringe den inn for de alminnelige domstolene.  Det kan også gis bestemmelse om at dersom søksmål er reist ved de alminnelige domstoler og en part ønsker tvisten avgjort av parkeringsklagenemnda, kan vedkommende domstol stanse den videre behandling inntil parkeringsklagenemndas vedtak foreligger.

For annen parkering enn vilkårsparkering kan Kongen i forskrift gi regler om fjern­ing og forvaring av motorvogn som er plassert ulovlig på privat grunn når plasseringen er til fare eller vesentlig ulempe.

Politiet kan regulere trafikken slik forholdene i hvert enkelt tilfelle krever det, og kan herunder fravike det som er fastsatt i eller i medhold av §§ 4, 5, 6, 7 og 8.  Politiet kan også som ledd i trafikkregulering helt eller delvis sperre en vegstrekning for et kortere tidsrom.

Enhver plikter straks å rette seg etter de påbud og forbud om regulering av trafik­ken som politiet gir muntlig, eller ved tegn, skilt, signal eller på annen måte.

Fører av kjøretøy skal straks stanse for kontroll når det kreves av politiet eller Statens vegvesen.  Føreren plikter å vise fram dokumenter som det er påbudt å ha med under kjøringen, og straks etterkomme påbud gitt med hjemmel i denne lov.

Departementet kan gi andre offentlige tjenestemenn myndighet til å foreta kontroll og gi påbud som nevnt i første ledd.

Kongen gir regler om adgang til å fravike det som er fastsatt i eller i medhold av §§ 4, 5, 6, 7, 8 og 9 for fører av utrykningskjøretøy, fører av kjøretøy i polititjeneste og fører av vegarbeidsmaskin eller annet kjøretøy som nyttes til arbeid på eller ved veg.  Det samme gjelder for fører av kjøretøy i Statens vegvesens tjeneste og offent­lig parkeringskontrolltjeneste.

Enhver som med eller uten skyld er innblandet i trafikkuhell, skal straks stanse og hjelpe personer og dyr som er kommet til skade, og for øvrig delta i de tiltak som uhellet gir grunn til.  Denne plikt har, om det er nødvendig, også andre som er i nær­heten eller som kommer til stede.

De som er innblandet i trafikkuhell, har gjensidig plikt til å oppgi navn og adresse. Fører av kjøretøy skal også oppgi eierens navn og adresse og i tilfelle motorvognens kjennemerke.

Har trafikkuhell medført død eller skade på person og skaden ikke er ubetydelig, skal de som er innblandet i uhellet, sørge for at politiet snarest mulig blir underrettet om uhellet.  Før politiet kommer til stede etter slikt uhell, skal de som er innblandet, ikke forlate stedet uten at det er nødvendig eller politiets samtykke er innhentet.  Må en som er innblandet i et uhell som nevnt, forlate stedet, skal han snarest underrette politiet om sin befatning med uhellet og om navn og adresse.  Har trafikkuhell voldt materiell skade, og det ikke er noen til stede som kan vareta skadelidtes tarv, skal den som har voldt skaden, snarest mulig underrette skadelidte eller politiet om uhellet.

Kjøretøy som etter trafikkuhell er plassert slik at det kan være til fare eller hinder for trafikken, skal straks flyttes til et egnet sted.  Dersom hensynet til trafikksikker­heten tillater det, skal de som er innblandet i uhellet, ha anledning til å foreta oppmå­ling og oppmerking før kjøretøyet flyttes.  Har trafikkuhellet medført død eller alvorlig skade på person, må innblandet kjøretøy bare flyttes med politiets samtykke eller der­som det fører til vesentlig fare eller uforholdsmessig hindring av trafikken om kjøre­tøyet blir stående til politiet kommer.  Må kjøretøy som er innblandet i slikt uhell, flyt­tes før politiet kommer til stedet, skal de som er innblandet i uhellet, så vidt mulig sørge for oppmåling eller oppmerking av kjøretøyets plassering.

Før politiet kommer til stede etter trafikkuhell som har medført død eller alvorlig skade på person, må spor ikke fjernes og andre forhold av betydning for etterforsk­ningen ikke endres uten at det er strengt nødvendig.  De som er innblandet i uhellet, skal søke å hindre fjerning av spor og endring av andre forhold av betydning.

Kjøretøy skal være bygget, innrettet, utstyrt og vedlikeholdt slik at det kan brukes uten å volde unødig fare eller ulempe og uten å skade veg.

Departementet gir nærmere bestemmelser om bruk, og om konstruksjon, innret­ning, vekt, mål og utstyr, herunder verneutstyr, m.m. for de forskjellige grupper av kjøretøyer, og om last og antall personer kjøretøyet kan føre.

Departementet kan fastsette forskrift om at kjøretøy med tillatt totalvekt over 3 500 kg skal være utstyrt med elektronisk betalingsenhet tilknyttet gyldig avtale for kjøring på offentlig veg.  Departementet kan gi nærmere bestemmelser om ordningen, herunder bestemmelser om virkeområde og hvilke grupper kjøretøy som skal omfat­tes.

Departementet kan fastsette at kjøretøy skal være utstyrt med fartsskriver for registrering av kjøre- og hviletid, arbeidstid, ferie- og sykefravær, hastighet, kjøre­tøyets posisjoner herunder grensepasseringer, lasting og lossing mv., jf. § 21 annet ledd.  Slike registreringer kan benyttes til kontroll av overholdelsen av regler gitt i og i medhold av denne loven, yrkestransportlova, arbeidsmiljøloven og allmenngjørings­loven.  Departementet gir nærmere bestemmelser om godkjenning, montering og ko­n­troll av fartsskriver.  Utgiftene til anskaffelse, montering og kontroll av fartsskrivere dekkes av kjøretøyets eier.

Endringer som øker den maksimale hastighet eller ytelse på motorsykkel (herun­der moped) utover grenser fastsatt for vedkommende gruppe av motorsykler i med­hold av annet ledd, må ikke foretas.

Med samtykke fra departementet kan en kommune innføre gebyr for bruk av pigg­dekk i nærmere fastsatt område.  Departementet kan gi nærmere bestemmelser om slikt tiltak.  Departementet kan pålegge en kommune å gjennomføre ordning som nevnt i dette ledd.

Med samtykke fra departementet kan en kommune for å begrense miljøulemper fra vegtrafikken innføre lavutslippssone i et fastsatt område.  Departementet kan gi nærmere bestemmelser om plikt til å medbringe dokumentasjon av kjøretøyets ut­slippsnivå, rett til å kreve opplyst og å lagre kjøretøyinformasjon og informasjon om eier og bruker mv. til bruk i betalings- og kontrollsammenheng, herunder rett til å kreve bruk av elektronisk enhet om bord i motorvogn for elektronisk identifikasjon. Departementet kan gi bestemmelser om gebyr for kjøring i sonen, tilleggsgebyr for brudd på bestemmelsene, og bestemmelser om håndheving og bruk av inntekt av ord­ningen.

I motorvogn er det forbudt å besitte eller bruke utstyr som har til formål å:

• varsle om eller forstyrre trafikkontroller
• overstyre eller manipulere fartsskriver som nevnt i § 13 fjerde ledd, speedome­ter, alkolås, forurensningsbegrensende utstyr eller annet påkrevd teknologisk utstyr slik at bruken av utstyret fører til misvisende eller uriktige opplysninger eller signaler.

Forbudet etter første ledd omfatter utstyr som blokkerer eller skjuler signaler eller opplysninger fra eller til utstyr for kontroll og overvåkning av trafikk, eller som endrer hvordan påkrevet teknologisk utstyr brukes.

Departementet kan i forskrift gi forbud mot å produsere, distribuere, markedsføre og/eller selge utstyr som nevnt i første ledd.  Departementet kan videre gi forskrifter med nærmere bestemmelser til presisering og utfylling av forbudene i denne paragra­fen.

For å ivareta Norges forpliktelser etter EØS-avtalen kan departementet i forskrift fastsette regler om utslippskrav mv. for produsenter av kjøretøy i gruppe M, N og O, herunder regler om:

• krav til utslipp av CO2,
• overtredelsesgebyr,
• overvåkning,
• rapportering,
• innovative teknologier, herunder godkjenning.

Departementet gir nærmere bestemmelser om undersøkelse og godkjenning (her­under typegodkjenning) av kjøretøyer og av deler og utstyr til kjøretøyer.

Departementet kan bestemme at visse deler eller utstyr til kjøretøyer eller til vern for fører, passasjerer eller andre i trafikken skal godkjennes (eller typegodkjennes) før det tillates brukt, og kan forby handel med deler eller utstyr som ikke er godkjent.

Departementet kan bestemme at det for godkjenning som nevnt i første eller annet ledd skal betales gebyr.  Departementet kan gi nærmere bestemmelser om gebyr for manglende fremstilling av kjøretøy til forvaltningskontroll hos Statens vegvesen.

Motorvogner skal registreres.  Departementet gir nærmere bestemmelser om slik offentlig registrering av motorvogner, om kjennemerker (nummerskilt) og om vogn­kort.  Departementet kan bestemme at tilhenger til motorvogn skal registreres som motorvogn.

Den som melder en motorvogn til registrering, har plikt til å gi de opplysninger som kreves i samband med registreringen.

Når motorvogn skifter eier, skal både den tidligere og den nye eier innen 3 dager gi skriftlig melding til registreringsmyndigheten.  Eier av motorvogn plikter å melde adresseendring innen 3 dager til registreringsmyndigheten.

Registrering kan ikke skje uten at det er lagt fram trygdeerklæring fra et trygdelag i samsvar med bilansvarslova eller bevis for at motorvognen ikke trenger å være tryg­det etter nevnte lov.

Utgiftene til kjennemerker bæres av motorvognens eier dersom ikke departemen­tet bestemmer noe annet.

Departementet kan unnta bestemte grupper av kjøretøy eller bestemt bruk av kjø­retøy fra registreringsplikt m.m. etter § 15.

Registreringsmyndigheten kan tillate bruk av motorvogn for kortere tid eller for et enkelt høve uten at motorvognen er registrert m.m. etter § 15.  I så fall skal motor­vognen være i forsvarlig stand og være påsatt særlige kjennemerker.  Før tillatelsen blir gitt, må det i samsvar med bilansvarslova være lagt fram trygdeerklæring fra et trygdelag eller bevis for at motorvognen ikke trenger å være trygdet etter nevnte lov.

Departementet kan gi nærmere bestemmelser om tillatelse til slik bruk av motor­vogn som nevnt i annet ledd og kan sette særlige vilkår for tillatelsen, herunder krav om gebyr.

For så vidt ikke annet følger av § 16, må motorvogn eller andre registreringsplik­tige kjøretøyer ikke brukes uten at de er meldt til registrering og påsatt lovlige kjenne­merker og det er utferdiget vognkort.  Vognkortet skal alltid følge med under bruken. Registreringspliktig kjøretøy som er avregistrert eller er uten lovlige kjennemerker, skal ikke være parkert utover 14 dager på offentlig veg eller privat veg skiltet med offent­lig trafikkskilt.

Eier av motorvogn eller den som på eierens vegne har rådighet over den, plikter å forvisse seg om at den som han lar bruke motorvognen, fyller vilkårene for å føre den.

Departementet kan fastsette i forskrift at det skal være montert alkolås i kjøretøy som benyttes ved transport mot vederlag, og gir nærmere bestemmelser om godkjen­ning, montering og kontroll av alkolåsen.  Utgifter til anskaffelse, montering og kontroll av alkolåsen dekkes av den som driver transport mot vederlag.  Departementet kan gi nærmere bestemmelser om ordningen, herunder bestemmelser om virkeområde, hvilke grupper kjøretøy som skal omfattes, og om pålegg om retting ved kontroll langs veg.

Eier av kjøretøy eller den som på eierens vegne har rådighet over det, skal fram­stille kjøretøyet til kontroll når politiet eller Statens vegvesen krever det.  Vedkom­mende skal også gi opplysninger om kjøretøyet når det kreves.

Departementet kan i forskrift gi regler om kontroll av kjøretøy etter første ledd og om gebyr.  Departementet kan i forskrift også gi regler om kontroll av kjøretøy langs veg og om kriterier for utvelgelse av kjøretøy til slik kontroll.  I forskriften kan det gis nærmere regler om krav til kompetanse for kontrollører, herunder personell som gjen­nomfører foretakskontroll etter § 21, om krav til kontrollutstyr og om kontrollgebyr.

Departementet kan i forskrift gi regler om at kjøretøyfabrikanter og deres kontakt­punkt skal gjøre tilgjengelig tekniske opplysninger om kjøretøy til bruk i kontroll av kjøretøy.

Periodisk kjøretøykontroll kan bare utføres av godkjente virksomheter med god­kjente kontrollører og godkjent teknisk leder.  For godkjenning må kontrollør og teknisk leder fremlegge ordinær politiattest for å vise at vedkommende er skikket til oppgaven.

Departementet kan i forskrift gi regler om vilkår og overgangsordninger for god­kjenning som nevnt i første ledd, om opplæringsvirksomhet, om godkjennings- og til­synsmyndigheten og om gebyrer for godkjenning og tilsyn.  Departementet kan i for­skrift også gi regler om pålegg om retting, advarsel og tilbakekall av godkjenningen, om stansing av virksomheten og om tvangsmulkt.

Reparasjon, vedlikehold, ombygging, oppbygging og påbyggingsarbeid på motor­vogn og tilhenger til motorvogn kan bare foretas av godkjent virksomhet.  Det samme gjelder for montering, kontroll og reparasjon av fartsskriver.  For å få godkjenning til å montere, kontrollere og reparere fartsskriver må virksomhetens ansvarlige leder fremlegge ordinær politiattest for å vise at vedkommende er skikket til oppgaven.

Departementet kan i forskrift gi regler om godkjenning av verksteder som skal montere, kontrollere og reparere sikkerhetsmessige eller miljømessige innretninger i kjøretøyer.

Departementet kan i forskrift gi regler om vilkårene og overgangsordninger for godkjenning av virksomheter som nevnt i første og andre ledd, godkjenning av virk­somhetens leder, og om tilsyn med slik virksomhet.  Departementet kan også gi regler om godkjennings- og tilsynsmyndighet, om plikt til å bistå tilsynsmyndigheten og om gebyrer for godkjenning og tilsyn.  Departementet kan i forskriften gi regler om pålegg om retting, advarsel og tilbakekall av godkjenningen, om stansing av virksomheten og om tvangsmulkt.

I forskrift kan departementet gjøre unntak fra kravet om godkjenning for enkelte typer kjøretøy, for enkelte typer arbeid og for enkelte virksomheter og personer etter nærmere angitte vilkår.

Statens vegvesen kan, etter nærmere regler gitt av departementet i forskrift, kon­trollere motorvogner, tilhengere og godkjenningspliktig utstyr i virksomheter der dette selges.

Departementet gir bestemmelser om i hvilken utstrekning og på hvilke vilkår mo­torvogn eller tilhenger som er registrert eller hjemmehørende i fremmed stat kan tilla­tes brukt her i riket.

Ingen må føre eller forsøke å føre kjøretøy når han er i en slik tilstand at han ikke kan anses skikket til å kjøre på trygg måte, hva enten dette har sin årsak i at han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, eller i at han er syk, svekket, sliten eller trett, eller skyldes andre omstendigheter.

Departementet kan gi forskrifter om kjøre- og hviletid, om bruk av fartsskrivere, om arbeidstid og om arbeidsvilkår for førere, grupper av førere, andre arbeidstakere innenfor vegtransport og avtalepart i transportoppdrag.  Departementet kan videre gi forskrifter om plikt til å registrere opplysninger som nevnt i første punktum, om ferie- og sykefravær og om lagring, nedlasting, oppbevaring, innsending og kontroll av opp­lysningene og om kontrollmyndighetenes tilgang til virksomheter, kjøretøy og kontroll­apparater.  Departementet kan også gi forskrifter om gebyr for utstedelse av farts­skriverkort.

Ingen må føre motorvogn når han er påvirket av alkohol eller annet berusende el­ler bedøvende middel.

Har han større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,2 promille eller en alkohol­mengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet, eller større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften enn 0,1 milligram per liter luft, regnes han i alle tilfeller for påvirket av alkohol i henhold til bestemmelsene i loven.

Overstiger konsentrasjon i blodet av annet berusende eller bedøvende middel grenser fastsatt i forskrift gitt med hjemmel i loven, eller en mengde slikt middel i kroppen som kan føre til så stor konsentrasjon av slikt middel i blodet, regnes han i alle tilfeller for påvirket i forhold til bestemmelsene i loven.  Dette gjelder likevel ikke hvor overskridelsen skyldes legemiddel inntatt i henhold til gjeldende forskrivning fra lege eller tannlege.

Villfarelse med hensyn til alkoholkonsentrasjonens størrelse fritar ikke for straff. Det samme gjelder villfarelse med hensyn til størrelsen av konsentrasjonen av annet berusende eller bedøvende middel, med mindre slikt middel er inntatt i henhold til gjeldende forskrivning fra lege eller tannlege, jf. tredje ledd.

Fører av motorvogn må ikke nyte alkohol eller ta annet berusende eller bedøvende middel i de første seks timene etter at han er ferdig med kjøringen, når han forstår at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen eller utviser grov uaktsomhet i så måte.  Dette forbudet gjelder likevel ikke etter at blodprøve eller utåndingsprøve er tatt, eller politiet har avgjort at slik prøve ikke skal tas.

Departementet kan gi forskrift om grenser for konsentrasjoner i blodet av annet berusende eller bedøvende middel som nevnt i tredje ledd og § 31 annet ledd.

Politiet kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) og foreløpig test av om motorvogn­fører er påvirket av annet berusende eller bedøvende middel når:

• det er grunn til å tro at han har overtrådt bestemmelsene i § 22 eller § 22 b,
• det er grunn til å tro at han har overtrådt andre bestemmelser som er gitt i eller i medhold av denne lov, og departementet har bestemt at overtredelsen kan ha slik virkning,
• han med eller uten egen skyld er innblandet i trafikkuhell, eller
• han er blitt stanset i trafikkontroll.

Dersom testresultatet eller andre forhold gir grunn til å tro at fører av motorvogn har overtrådt bestemmelsene i § 22 eller § 22 b, kan politiet foreta særskilt undersø­kelse av om det forekommer tegn og symptomer på ruspåvirkning og fremstille ham for utåndingsprøve, blodprøve, spyttprøve og klinisk legeundersøkelse for å søke å fastslå påvirkningen.  Slik fremstilling skal i alminnelighet finne sted når føreren nekter å medvirke til alkotest eller foreløpig test av om føreren er påvirket av annet beru­sende eller bedøvende middel.

Utåndingsprøve tas av politiet.  Blodprøve og spyttprøve kan tas av lege, sykeplei­er, helsesekretær eller bioingeniør.  Klinisk legeundersøkelse foretas når det er mis­tanke om påvirkning av andre midler enn alkohol eller andre særlige grunner taler for det.

Departementet gir nærmere bestemmelser om undersøkelsene nevnt i de foregå­ende ledd.

Den som fører motorvogn i stilling eller yrke som medfører befordring av personer eller gods, må i tjenestetiden ikke nyte alkohol eller ta annet berusende eller bedø­vende middel.

Tjenestetiden omfatter tidsrommet fra den tid da vedkommende i henhold til sine tjenesteplikter påbegynner utførelsen av slikt arbeid som stillingen krever og inntil arbeidet avsluttes.  Forbudet gjelder også i et tidsrom av 8 timer før tjenestetiden be­gynner.

Tolletaten kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) og foreløpig test av om motor­vognføreren er påvirket av annet berusende eller bedøvende middel når motorvognen er stanset i kontroll etter vareførselsloven § 8−1 første ledd, jf. § 8−2 bokstav b.

Dersom testresultatet gir grunn til å tro at føreren av motorvognen har overtrådt bestemmelsen i § 22, skal politiet straks varsles.  Tolletaten kan holde føreren tilbake med makt dersom føreren forsøker å unndra seg testing eller inntil føreren er over­levert politiet.  Maktbruken må være nødvendig og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.

Før kjøringen begynner, skal føreren forvisse seg om at kjøretøyet er i forsvarlig og forskriftsmessig stand og at det er forsvarlig og forskriftsmessig lastet.  Han skal sørge for at kjøretøyet også under bruken er i forsvarlig stand og forsvarlig lastet.

Eier av kjøretøy eller den som på eierens vegne har rådighet over det, plikter å sørge for at kjøretøyet ikke brukes dersom det ikke er i forsvarlig stand.

Ved transportoppdrag skal transportforetaket sette føreren i stand til å oppfylle sine plikter etter første ledd slik at kjøretøyet er forsvarlig og forskriftsmessig lastet.  Depar­tementet kan i forskrift gi nærmere regler om transportforetakets plikter, herunder nærmere regler for visse typer kjøretøy.

Kongen kan bestemme at personlig verneutstyr og annet utstyr til sikring av per­soner skal brukes under kjøring med motorvogn.  Kongen kan gi nærmere regler om omfanget av bruken og unntak fra påbudet.  Det kan bestemmes at føreren skal være ansvarlig for at passasjer under 15 år bruker utstyr som nevnt i første punktum.

Departementet kan gi nærmere bestemmelser om forbud mot bruk i motorvogn av elektronisk utstyr som kan forstyrre føreren.

Den som skal føre motorvogn må ha førerett og ha ervervet førerkort der dette kreves, samt eventuelt gyldig kompetansebevis, for vedkommende gruppe av motor­vogner.  Under kjøring skal fører alltid ha førerkort og kompetansebevis med seg.

Departementet kan bestemme at offentlig aldersbevis eller bevis for å ha gjennom­gått bestemt opplæring må medbringes under kjøring med førerkortfrie motorvogner.

Den som skal få førerett for personbil, må være fylt 18 år.  Departementet kan fastsette en høyere eller lavere nedre aldersgrense for førerett for bestemte førerkort­klasser.

Den som skal få førerkort må være edruelig, og det må ikke være noe å si på hans vandel ellers.  Han må ha tilstrekkelig syn og førlighet, nødvendig fysisk og psykisk helse og ha bestått førerprøve.  Ved kjøring til førerprøve anses kandidat som fører av motorvognen.

Departementet kan gi forskrift om førerprøve og førerett, herunder gebyr, gyldig­hetstid, fastlagt føreropplæring før førerprøve, helsekrav, krav til tilleggsopplæring og vilkår og begrensninger i føreretten.  Departementet kan ved forskrift fastsette nær­mere bestemmelser om at den som ikke består førerprøve, utrykningsprøve eller prøve for yrkessjåførkompetanse kan forbys å gå opp til ny prøve i en periode på inn­til to måneder (karantene).

Departementet kan gi forskrift om førerkort og kompetansebevis, herunder gebyr, førerkortklasser, gyldighetstid, utferdigelse, utskifting, unntak fra førerkortplikt, mid­lertidig kjøretillatelse, aldersbevis og bevis for å ha gjennomgått bestemt trafikkopp­læring.

Dersom innehaver av førerkort ikke lenger fyller de krav som er fastsatt til syn, helse og førlighet etter femte ledd, plikter han å gi melding om det til statsforvalteren som må gi melding til politiet, jf. § 34.

Departementet kan gi nærmere bestemmelser om utstedelse av norsk førerkort på grunnlag av gyldig utenlandsk førerett.  Det kan herunder gis bestemmelser om innle­vering av det utenlandske førerkortet, samt om innhenting av opplysninger om ved­kommende.  Det kan også bestemmes at førerprøve kan unnlates eller at vedkom­mende skal ha bestått en forenklet førerprøve.

Departementet kan sette særlige vilkår i tillegg til vilkårene i tredje og fjerde ledd for den som vil ha førerett for bestemte førerkortklasser eller for bestemte grupper av motorvogner.

Departementet kan gi forskrift om kvalifikasjonskrav, herunder grunn- og etterut­danning for førerprøvesensorer.

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt fusker eller forsøker å fuske på fører­prøven, kan ilegges karantene på inntil ett år og kan nektes å gå opp til prøve i andre førerkortklasser i denne perioden.  Departementet kan ved forskrift fastsette nærmere bestemmelser om slik karantene.  Departementet kan ved forskrift fastsette tilsva­rende regler for utrykningsprøve og prøve for yrkessjåførkompetanse.

Den som har kjørt motorvogn uten å ha førerett for den aktuelle førerkortklassen, kan ikke få slik førerett første gang før det er gått 6 måneder siden den ulovlige kjø­ringen fant sted.  Er han yngre enn den lovlige minstealderen for slik førerett, løper sperrefristen til det er gått 6 måneder fra den dagen han oppnår minstealderen.  Er det voldt større skade ved kjøringen, skal sperrefristen etter første og andre punktum være ett år.  Tilsvarende gjelder også for den som ulovlig endrer maksimal hastighet eller ytelse i motorvogn i strid med § 13 femte ledd.

Blir en som ikke har førerett ilagt straff for en overtredelse som ville ha ført til tap av retten til å føre motorvogn for en viss minstetid eller for alltid etter tvingende regler i eller i medhold av § 33, skal det i samme dom eller forelegg fastsettes en sperrefrist for å gi førerett til vedkommende.  Fristen skal ikke settes kortere enn den perioden for tap av førerett som i tilfelle skulle ha vært fastsatt etter § 33.

Blir den som ikke har førerett, med skjellig grunn mistenkt for straffbart forhold som kan ha betydning for adgangen til å få førerkort, kan politimesteren eller den han gir myndighet bestemme at førerett ikke kan erverves før saken er endelig avgjort, likevel ikke ut over 3 måneder uten kjennelse av tingretten.

Øvingskjøring må ikke være til fare eller unødig ulempe for annen trafikk.  Politiet kan av hensyn til trafikkforholdene forby eller begrense øvingskjøring på bestemte steder og til bestemte tider.

Øvingskjøring med motorvogn må ikke finne sted tidligere enn 2 år før det tids­punkt da eleven etter sin alder kan få førerett for vedkommende motorvogngruppe. Departementet kan fastsette strengere alderskrav for øvingskjøring for visse motor­vogngrupper.  Er øvingskjøringen ledd i føreropplæring mot vederlag, kan den bare finne sted når det brukes godkjent lærevogn og eleven ledsages i vognen av godkjent lærer.  I andre tilfelle må eleven ledsages i motorvognen av person som har fylt 25 år og har gyldig førerett for vedkommende motorvogngruppe og har hatt slik førerett uavbrutt i minst 5 år.  Departementet kan ved forskrift fravike kravet om godkjent lærer og godkjent lærevogn, jf. tredje punktum, og fastsette tilleggskrav for øvings­kjøring med visse motorvogner.

Obligatorisk opplæring i glattkjøring kan bare gjennomføres på øvingsbaner som er særskilt godkjent av Vegdirektoratet.

Departementet kan gi forskrifter om øvingskjøring og kan på vilkår tillate øvings­kjøring med visse motorvogner eller på visse områder uten at lærer eller ledsager føl­ger med i kjøretøyet.

Ved øvingskjøring anses lærer eller ledsager som fører av motorvognen.  Det som er bestemt i eller i medhold av kap. II og §§ 21, § 22 og § 22 a, gjelder likevel også for eleven.

Førerkortrettet opplæring mot vederlag kan bare gis av offentlig skoleverk og god­kjente virksomheter med godkjente trafikklærere og godkjent faglig leder.  Den som skal godkjennes som trafikklærer, må fremlegge ordinær politiattest som viser at ved­kommende er skikket til oppgaven.

Departementet kan i forskrift:

• gi regler om godkjenning og drift av virksomheter etter første ledd, gjøre unn­tak fra kravet om godkjenning etter første ledd og gi nærmere regler om gjen­nomføringen av førerkortrettet opplæring, herunder sette begrensninger for hvilke klasser og emner det kan gis opplæring innenfor,
• stille krav til den som skal gi opplæring mot vederlag og faglig ansvarlig, herun­der vilkår for godkjenningen, krav til alder, utdanning, førerkort, edruelighet og helse, tilleggskrav for undervisning i visse klasser, emner eller visse oppgaver, krav til regodkjenning og etterutdanning samt fastsette overgangsordninger,
• gi regler om tilsyn med godkjenningspliktig opplæring, herunder krav til tilsyns­myndigheten og tilsynspersonell samt tilsynssubjektets plikt til å medvirke,
• gi regler om pålegg om retting og stans av virksomheten, advarsel og tilbake­kall av godkjenningen, tvangsmulkt og om avbrytelse og underkjenning av opp­læring, herunder at undervisning i offentlig skoleverk kan avbrytes og under­kjennes,
• gi regler om gebyr for godkjenning og tilsyn.

Departementet kan gi nærmere bestemmelser om teoretisk og praktisk opplæring mot vederlag av personer som vil erverve førerett, kompetansebevis eller bevis for å ha gjennomgått annen bestemt trafikkopplæring.  Det kan herunder fastsettes lære­plan for undervisningen.  Departementet kan bestemme at lærevogn og opplærings­materiell ellers skal godkjennes av vedkommende myndighet.

Departementet kan gi nærmere regler om godkjenning av pris for bruk av øvings­baner til obligatorisk opplæring for fører av tunge kjøretøy.

Den som mot vederlag skal føre motorvogn, må tilfredsstille krav til grunn- og etterutdanning i forskrift gitt av departementet.  Bevis for gjennomført utdanning skal alltid medbringes under kjøring.

Departementet kan gi forskrift om grunn- og etteropplæring, prøver, gebyr, bevis, samt vilkår for godkjenning og drift av lære- og prøvesteder, herunder krav til perso­nell.  Departementet kan videre gi forskrift om tilsyn med lære- og prøvesteder.

Opplæring med sikte på å erverve kompetansebevis for utrykningskjøring kan bare gis av Politihøgskolen og godkjente kursarrangører med godkjent utrykningsinstruktør og undervisningsansvarlig.

Departementet kan i forskrift:

• gi regler for godkjenning og drift av opplæringsinstitusjoner etter første ledd, fastsette begrensninger i retten til drift, gjøre unntak fra kravet til godkjenning etter første ledd samt regulere gjennomføringen av opplæringen,
• stille krav til utrykningsinstruktøren og undervisningsansvarlig, herunder vilkår for godkjenningen, utdanning, førerett og erfaring for å inneha slik godkjenning, krav om etterutdanning og regodkjenning samt fastsette overgangsordninger,
• gi regler om tilsyn med godkjenningspliktig opplæring, herunder krav til tilsyns­myndigheten og tilsynspersonell samt tilsynssubjektets plikt til å medvirke,
• gi regler om pålegg om retting og stans av virksomheten, advarsel og tilbake­kall av godkjenningen, tvangsmulkt og om avbrytelse og underkjenning av opp­læring, herunder at undervisning i offentlig skoleverk kan avbrytes og under­kjennes,
• gi regler om gebyr for godkjenning og tilsyn.

Departementet gir forskrift om i hvilken utstrekning og på hvilke vilkår innehaver av gyldig førerkort og annet påkrevd bevis for kompetanse utstedt i fremmed stat skal kunne føre motorvogn her i riket.

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, straffes med bøter eller med fengsel inntil ett år, dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebud.  På samme måte straffes overtredelse av vilkår i enk­eltvedtak i medhold av denne lov og brudd på forbud etter §§ 35 og § 36.  Forsøk straffes ikke, med unntak for § 22 første ledd.  Den som ved bruk av motorvogn uaktsomt volder betydelig legemsskade eller en annens død, straffes etter straffeloven § 280 eller § 281.

Den som overtrer § 22 første ledd, straffes som regel

• med bot ved alkoholkonsentrasjon i blodet til og med 0,5 promille eller alkohol­konsentrasjon i utåndingsluften til og med 0,25 milligram per liter luft, eller ved nærmere bestemt konsentrasjon i blodet av annet berusende eller bedøvende middel,
• med bot og betinget eller ubetinget fengsel ved alkoholkonsentrasjon i blodet over 0,5 til og med 1,2 promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften over 0,25 til og med 0,6 milligram per liter luft, eller ved nærmere bestemt konsentrasjon i blodet av annet berusende eller bedøvende middel,
• med bot og ubetinget fengsel ved alkoholkonsentrasjon i blodet over 1,2 pro­mille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften over 0,6 milligram per liter luft, eller ved nærmere bestemt konsentrasjon i blodet av annet berusende el­ler bedøvende middel.

Påvirkningsgraden hos førere som har inntatt legemiddel i henhold til gjeldende forskrivning fra lege eller tannlege, vurderes konkret.

Ved utmåling av straffen etter annet ledd tas særlig hensyn til graden av påvirk­ning og hvilke farer kjøringen har medført.  Den som overtrer § 22 første ledd, jf. § 31 annet ledd bokstav a, og som tidligere er straffet etter § 22 første ledd, jf. § 31 annet eller fjerde ledd, straffes som regel med bot eller bot og betinget fengsel.  Den som overtrer § 22 første ledd, jf. § 31 annet ledd bokstav b eller c, og som tidligere er straffet etter § 22 første ledd, jf. § 31 annet eller fjerde ledd, straffes som regel med bot og ubetinget fengsel.

I stedet for bot og ubetinget fengsel kan det idømmes bot og betinget fengsel med vilkår som nevnt i straffeloven § 37 bokstav f.

Overtredelse av § 22 femte ledd straffes med bot og fengsel.

Parkeringsovertredelser som ikke omfattes av bestemmelser gitt i medhold av § 8, og overtredelser av forbud mot stans straffes bare dersom parkeringen har voldt eller kunne ha voldt alvorlig trafikkhindring eller fare for person eller gods.  Ellers ilegges gebyr etter § 31 a.

Etter nærmere regler gitt av Kongen kan det ilegges gebyr istedet for straff også ved overtredelse av andre regler gitt i eller i medhold av denne lov.

Gebyr etter § 31 ilegges av politiet.  Kongen kan gi andre offentlige organer tilsva­rende gebyrmyndighet.

Kongen kan, etter at uttalelse er innhentet fra vedkommende politimester, bestem­me at slik myndighet som etter denne paragraf er tillagt politiet også skal kunne utøves av kommunen.  Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av slike ordninger og kan bestemme hvordan kommunalt oppkrevde gebyrer skal brukes.

Blir ilagt gebyr ikke betalt innen tre uker etter ileggelsen, forhøyes gebyret med 50 prosent.  Dette gjelder selv om gebyret er påklaget.

Ileggelse av gebyr kan innklages for tingretten innen en fastsatt frist.  Blir klage fremsatt etter utløpet av fristen, skal den avvises med mindre retten finner at oversit­telsen hverken kan legges eier eller bruker av kjøretøyet til last og klagen er fremsatt så snart det var mulig.  Retten kan oppheve ilagt gebyr hvis den finner at vilkårene for ileggelse ikke forelå.  Avgjørelsen treffes ved kjennelse og kan ankes.  Ileggelse av gebyr kan ikke prøves under tvangsinndrivelse av gebyret.

Ilagt gebyr og tilleggsgebyr kan inndrives etter reglene i § 38, fjorten dager etter at varsel om inndriving er kommet fram til eieren av kjøretøyet.

Kongen fastsetter størrelsen av gebyret og gir nærmere regler om ileggelse og inn­driving, om betalings- og klagefrist og om klagebehandlingen.

Kongen kan bestemme at bøteleggelse på stedet eller i ettertid for lovbrudd av nærmere angitt art kan skje ved forenklet forelegg etter faste bøtesatser.  I slikt fore­legg kan straffebudet og det straffbare forhold betegnes ved stikkord eller på liknende måte.

Forelegg utskrevet på stedet faller bort dersom det ikke straks vedtas.  For fore­legg utskrevet i ettertid gjelder straffeprosessloven § 256 nr. 5 tilsvarende.  Slikt fore­legg faller bort dersom det ikke vedtas innen fristen.  Kongen kan gi nærmere regler om framgangsmåten når forelegget utskrives i ettertid.

Påtalemyndigheten kan til gunst for siktede oppheve vedtatt forelegg.

Politimann som ellers ikke har foreleggsmyndighet, kan gis myndighet til å utfer­dige forenklet forelegg.

Kongen gir nærmere regler om bruk av forenklet forelegg og fastsetter bøtesatser og subsidiær fengselsstraff for de forskjellige lovbrudd som ordningen skal omfatte.

Departementet kan gi forskrift om at virksomhet og fører som på fremmed stats territorium har brutt kjøre- og hviletidsbestemmelser gitt i medhold av § 21 andre ledd, kan straffes her i riket i samsvar med § 31.  Dette gjelder uavhengig av førerens statsborgerskap, virksomhetens hovedsete, eller lignende.

• Blir den som har førerett ilagt straff, kan det i samme dom eller forelegg fastset­tes tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en bestemt tid eller for alltid, dersom hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det.

  Tapet av førerett fastsettes for minst 1 år dersom rettighetshaveren blir ilagt straff for overtredelse av § 22, jf. § 31.  Dette gjelder ikke for overtredelser som nevnt i § 31 annet ledd bokstav a.  Ilegges straff som nevnt i § 31 annet ledd bokstav a for kjøring i prøveperiode, fastsettes likevel tap av førerett med inntil ett år.

  Dersom rettighetshaveren tidligere er ilagt straff for overtredelse av § 22, jf. § 31, og han blir ilagt straff for ny overtredelse av § 22, jf. § 31 som er begått senest 5 år etter at reaksjonen ble fastsatt for den tidligere overtredelsen, skal retten til å føre førerkortpliktig motorvogn fratas for alltid.  Dette gjelder likevel ikke for overtredelser som nevnt i § 31 annet ledd bokstav a.

  Retten til å føre førerkortpliktig motorvogn skal fratas for alltid dersom rettig­hetshaveren ved bruk av motorvogn har voldt eller medvirket til trafikkuhell og blir ilagt straff for å ha unnlatt å yte hjelp til noen som kom til skade ved uhellet, jf. § 12.

  Kongen gir forskrift med nærmere regler om fastsetting av hvor lenge tap av førerett skal vare og om når det skal kreves ny førerprøve.

  Tapet av førerett kan settes kortere enn minstetiden i eller i medhold av be­stemmelsen her, dersom det ellers vil virke urimelig hardt og det foreligger sær­deles formildende omstendigheter ved forholdet som ligger til grunn for tapet av førerett.  Det samme gjelder når andre helt spesielle grunner taler for å gå under minstetiden.

• Kongen kan gi forskrift om at retten til å føre førerkortpliktig motorvogn skal gå tapt for en bestemt tid av hensyn til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn, dersom rettighetshaveren har fått nærmere angitte straffbare handlinger regi­strert et bestemt antall ganger i løpet av en fastsatt tidsperiode.  Det kan fastset­tes ulik registrering av ulike straffbare handlinger, og avhengig av om vedkom­mende har førerett med eller uten prøveperiode.  Det kan settes vilkår for å få føreretten tilbake.

• Finner politiet at fører eller eier av motorvogn eller den som på eierens vegne har rådigheten over motorvognen med skjellig grunn er mistenkt for et straffbart forhold som kan medføre tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn, kan en polititjenestemann midlertidig tilbakekalle føreretten og ta førerkortet fra ham.  Spørsmålet om å opprettholde midlertidig tilbakekall av føreretten og be­slaget skal snarest mulig forelegges for en tjenestemann som hører til påtale­myndigheten.  Beslutningen skal være skriftlig.  Dersom den mistenkte ikke sam­tykker i det midlertidige tilbakekallet av føreretten og beslaget, må spørsmålet innen 3 uker oversendes tingretten til avgjørelse.

• Politimesteren eller den han gir myndighet kan treffe vedtak om å frata noen ret­ten til å føre førerkortpliktig motorvogn, dersom rettighetshaveren i løpet av de siste 6 måneder er ilagt straff i utlandet for en overtredelse som ville ha ført til tap av retten til å føre motorvogn for en viss minstetid eller for alltid etter regler i eller i medhold av § 33.

• Når tap av førerett er rettskraftig avgjort, eller det er truffet vedtak om midler­tidig tilbakekall av retten til å føre motorvogn og midlertidig beslag av førerkort, plikter rettighetshaveren straks å levere førerkortet til politiet.

Dersom politiet har skjellig grunn til å tro at innehaver av retten til å føre førerkort­pliktig motorvogn ikke lenger fyller de krav som er fastsatt til syn, helse og førlighet for slik førerett, herunder at innehaveren ikke må misbruke alkohol eller annet beru­sende eller bedøvende middel, eller at innehaveren ikke har de kunnskaper eller den kjøreferdighet som hensynet til trafikksikkerheten krever, kan politimesteren eller den han gir myndighet pålegge innehaveren – dersom denne fortsatt ønsker å nytte sin førerett – innen en fastsatt frist å underkaste seg slik legeundersøkelse som finnes påkrevd og framstille seg til helt eller delvis ny førerprøve.  Finner politiet det nødven­dig, kan det pålegge ham å levere førerkortet til politiet inntil videre.

Unnlater innehaveren å etterkomme pålegg etter første ledd, eller legeundersøkel­sen ikke er tilfredsstillende, eller består han ikke førerprøven, kan politimesteren eller den han gir myndighet tilbakekalle føreretten.  § 33 nr. 5 får tilsvarende anvendelse.

Er resultatet av legeundersøkelsen ikke til hinder for det, eller består han førerprø­ven, kan vedkommende myndighet utferdige nytt førerkort til ham, eventuelt med begrenset gyldighetstid eller på særlige vilkår.

Politimesteren eller den han gir myndighet kan tilbakekalle føreretten når inneha­veren ikke har fremlagt nødvendig legeattest innen fastsatt frist, jf. § 24 femte og sjette ledd.

Dersom innehaveren av føreretten ikke er edruelig eller hans vandel for øvrig er slik at han ikke anses skikket til å føre motorvogn, kan politimesteren eller den han gir myndighet, tilbakekalle retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en bestemt tid eller inntil videre, hvis hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers kre­ver det.

Den som blir ilagt straff, kan i samme dom eller forelegg for en bestemt tid eller for alltid forbys å føre motorvogn som det ikke kreves førerkort for, dersom hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det.

Politimesteren eller den han gir myndighet kan forby en person for nærmere fast­satt tid å kjøre motorvogn som det ikke kreves førerkort for, dersom personen er blitt fratatt retten til å føre motorvogn i medhold av § 34, eller mangler de egenskaper som er nødvendige for å kjøre slik motorvogn eller av andre grunner anses uskikket til å kjøre slik motorvogn, og hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det.

• Politiet eller Statens vegvesen kan forby bruken av en motorvogn og tilhenger til motorvogn for så lang tid som nødvendig, dersom
  • kjøretøyet ikke blir omregistrert når det er bestemt i medhold av § 15,
  • kjøretøyet ikke blir framstilt til kontroll etter § 19 eller pålegg om utbed­ring av mangel ikke er etterkommet innen fastsatt tid,
  • kjøretøyet ikke er i forsvarlig stand eller kjøretøyets last ikke er forsvarlig sikret,
  • kjøretøyets hjul ikke er sikret tilstrekkelig veggrep ved bruk av pigger, kjet­tinger eller lignende, når føreforholdet gjør det nødvendig,
  • pålegg gitt i medhold av § 36 a fjerde ledd ikke er etterkommet,
  • regler gitt i medhold av § 7 tredje ledd blir vesentlig overtrådt eller pålegg gitt i medhold av disse ikke blir etterkommet,
  • kjøretøyet er endret i strid med § 13 femte ledd,
  • fartsskriver ikke er installert, eller der fartsskriveren er manipulert eller på annen måte endret slik at informasjonen fra fartsskriveren ikke sam­svarer med faktisk kjøring eller annen regulert bruk.
• Når hensynet til trafikksikkerheten krever det, kan politimesteren eller den han gir myndighet forby bruken av motorvogn og tilhenger til motorvogn for bestemt tid inntil 1 år, dersom eieren eller noen som stadig bruker kjøretøyet med hans samtykke,
  • har kjørt kjøretøy som er endret i strid med § 13 femte ledd, eller
  • har brukt kjøretøy med vesentlig overlast, eller med farlig gods i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, eller med uforsvarlig plassert last, eller på veg der kjøretøyet ikke må kjøre etter gitte bestem­melser om aksel- og boggilast, lengde, bredde, høyde m.m, eller
  • har brukt kjøretøyet til kjøring ellers i strid med bestemmelser i eller i medhold av denne lov, og han tidligere er ilagt straff eller domfelt for overtredelser av slik bestemmelse eller for overtredelse av straffeloven kapittel 25 under bruk av motorvogn eller tilhenger til motorvogn, eller
  • har kjørt med kjøretøyet på uforsvarlig måte.
• Når bruken av en motorvogn, eller tilhenger til motorvogn, blir forbudt etter nr. 1, 2 eller 5, kan politiet, Statens vegvesen og Tolletaten inndra kjennemerker og vognkort dersom kjøretøyet er registrert.  Det samme gjelder i tilfelle som er nevnt i skattebetalingsloven § 14−11 første ledd, og dersom trafikktrygd ikke blir holdt i kraft, jf. bilansvarslova § 19.  Bruksforbud som nevnt i første punktum kan om nødvendig sikres ved bruk av mekanisk eller elektronisk innretning.  Kjøre­tøyet kan ved bruk av slik innretning holdes tilbake inntil omkostninger knyttet til bruken av innretningen er betalt.
• Når hensynet til trafikksikkerheten krever det, kan politimesteren eller den han gir myndighet, forby bruken av annet kjøretøy enn motorvogn og tilhenger til motorvogn for bestemt tid inntil 6 måneder, dersom kjøretøyet ikke er i forsvarlig stand, eller dersom eieren eller noen som stadig bruker det med hans samtykke, har brukt det til uforsvarlig kjøring i strid med bestemmelser i eller i medhold av denne lov.
• Dersom kjøretøyet blir overdratt til andre etter at betingelsene for å forby bruken av det etter nr. 2 og nr. 4 forelå, kan forbud mot bruk også nedlegges mot eller opprettholdes overfor den som får kjøretøyet overdratt til seg.

  Finner politiet grunn til å anta at bruken av kjøretøyet vil bli forbudt i medhold av nr. 2 eller nr. 4, kan politiet midlertidig forby bruken av kjøretøyet inntil ved­tak kan fattes etter nr. 2 eller nr. 4.

• I tilfelle som nevnt i nr. 3 og 4 kan politiet ta kjøretøyet i forvaring når det finner det nødvendig.  Blir det ikke hentet innen tre måneder etter utløpet av forbuds­tiden, kan det selges etter reglene i § 37 femte til åttende ledd.
• Departementet kan bestemme at det skal betales gebyr for å få tilbake kjenne­merker og vognkort i de tilfellene disse er inndratt.
• Departementet kan bestemme at kjøretøy som bevis på at det ikke foreligger av­skiltingsgrunnlag som nevnt i nr. 3, kan tildeles egen bekreftelse på dette, og gir nærmere bestemmelser om utstedelse og om plassering på kjøretøyet.  Det kan også bestemmes at kjøretøy uten slik bekreftelse kan avskiltes der det påtreffes og at kjøring uten slik bekreftelse er forbudt.
• Departementet kan i forskrift gi politiet og Statens vegvesen myndighet til å gi pålegg om å gjennomføre nødvendig hvile når bestemmelser gitt i medhold av § 21 annet ledd er overtrådt.  Pålegg om hvile kan om nødvendig sikres ved bruk av mekanisk eller elektronisk innretning.  Kjøretøyet kan ved bruk av slik inn­retning holdes tilbake inntil omkostninger knyttet til bruken av innretningen er betalt.

Eier av kjøretøy, transportør eller avsender som vesentlig overtrer eller medvirker til å vesentlig overtre bestemmelser om tillatte vekter og dimensjoner, kan ilegges gebyr.

Ved overtredelse som medfører gebyrplikt etter første ledd, kan politiet eller Stat­ens vegvesen ta kjøretøyet i forvaring for den ansvarliges regning og risiko eller forby bruken av det inntil gebyret og eventuelle omkostninger knyttet til tilbakeholdet er betalt eller det er stilt slik sikkerhet for kravet som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven § 3−4.  Forvaring og bruksforbud kan om nødvendig sikres ved bruk av mekanisk eller elektronisk innretning.  Ilagt gebyr kan påklages til tingretten etter reglene i § 31 a fjerde ledd.

Gebyret er tvangsgrunnlag for utlegg også hos motor­vogneieren, jf. § 38, annet ledd.  Bestemmelsene i annet ledd første punktum kan også gjøres gjeldende for motorvognen, og den hefter til sikkerhet etter bestemmel­sene i § 38, første ledd.

Departementet kan gi forskrift om:

• Veiing, måling og relevant dokumentasjon fra avsender og kontrollmyndighete­nes tilgang til slik dokumentasjon,
• plikt til å kjøre til anvist kontrollsted,
• gebyrsatser, herunder høyere satser ved gjentakelse,
• ileggelse, betalingsfrist og inndriving av gebyr,
• klagebehandling og klagefrist,
• adgang til ettergivelse av gebyr i særlige tilfeller og
• inndragning av kjennemerker og dokumenter i tilfelle som nevnt i annet ledd.

Politiet, Statens vegvesen og Tolletaten kan holde tilbake motorvogn og kjøretøy som trekkes av motorvogn, dersom eieren er ilagt eller antas å ville bli ilagt bot eller overtredelsesgebyr for overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven her.  Likestilt med eier er den som har disposisjonsrett over motorvognen eller kjøre­tøyet som trekkes av motorvognen.

Tilbakehold kan bare besluttes når det er nødvendig for å sikre betaling av bot, overtredelsesgebyr og eventuelle omkostninger knyttet til gjennomføringen av tilbake­holdet og når slikt tilbakehold er forholdsmessig.  Ved vurderingen skal det tas hensyn til botens eller overtredelsesgebyrets størrelse og forholdene for øvrig.  Tilbakeholdet skal opphøre når betalingen er gjennomført eller det er stilt slik sikkerhet for kravet som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven § 3−4.

Der tilbakeholdet skal sikre betaling av en bot, kan kjøretøyet holdes tilbake frem til påtalemyndigheten har besluttet om det skal ilegges bot.  Påtalemyndigheten avgjør da om tilbakeholdet skal fortsette.

Tilbakeholdet kan om nødvendig sikres ved bruk av mekanisk eller elektronisk inn­retning.

Tilbakeholdte kjøretøy kan selges etter reglene i § 37 femte til åttende ledd dersom beløpet ikke er betalt innen tre måneder etter rettskraftig avgjørelse eller endelig fast­satt overtredelsesgebyr.  Bestemmelsene i § 38 får tilsvarende anvendelse på omkost­ningene knyttet til tilbakeholdet.

Politiet kan kreve fjernet, eller om nødvendig fjerne eller ta i forvaring kjøretøy

• som er plassert i strid med bestemmelse i eller i medhold av denne lov, eller
• som er plassert slik at det ellers er til hinder for trafikken eller for snøbrøyting eller annet arbeid på veg, eller
• som er plassert på privat eller offentlig eiendom til skade eller ulempe for eier eller bruker eller mot dennes forbud.

Står kjøretøyet på et område som ikke er åpent for alminnelig trafikk, gjelder dette bare dersom eier eller bruker av grunnen krever at kjøretøyet blir fjernet.

Myndighet etter første ledd bokstav b kan også utøves av Statens vegvesen.

Kongen kan, etter uttalelse innhentet fra vedkommende politimester, bestemme at myndighet etter første ledd også skal kunne utøves av kommunen.

Kjøretøy som er tatt i forvaring etter denne paragraf kan selges dersom det ikke er hentet innen 3 måneder etter at eieren i rekommandert brev er varslet om forvaringen og om at kjøretøyet vil bli solgt dersom det ikke blir hentet.  Dersom eieren eller adressen hans ikke er kjent, kan varselet kunngjøres i pressen eller på annen måte. Finner politiet eller Statens vegvesen at kjøretøyet må anses som vrak, kan det av­hende kjøretøyet på hensiktsmessig måte uten hensyn til fristen foran og om nødven­dig uten varsel til eieren.

Reglene i lov 29. mai 1953 om rett for handverkarar o.a. til å selja ting som ikkje vert henta, gjelder tilsvarende for salg etter fjerde ledd og for betaling av salgssum­men.

Kjøretøy som er tatt i forvaring, står for eierens regning og risiko.  Forvaring kan om nødvendig sikres ved hjelp av mekanisk eller elektronisk innretning.  Kjøretøyet kan ved bruk av slik innretning holdes tilbake inntil omkostninger knyttet til bruken av innretningen er betalt.

Krever eieren tilbake et kjøretøy som politiet eller Statens vegvesen er i ferd med å fjerne eller har tatt i forvaring, må han først betale de utgifter som politiet eller Stat­ens vegvesen har hatt i samband med fjerningen og forvaringen.

Forfalt gebyr etter § 31, jf. § 31 a, og § 36 a er sikret ved panterett i vedkom­mende kjøretøy.  Det samme gjelder idømte eller ilagte bøter etter vegtrafikklovgiv­ningen, der fører og eier er samme person.  Denne panteretten går foran alle andre rettigheter i kjøretøyet, men opphører dersom kjøretøyet overdras til ny eier og denne ikke kjente eller burde kjent panteretten.  Panteretten står likevel tilbake for krav på skatter og avgifter til stat og kommune som er sikret ved pant i kjøretøyet, når ut­leggsforretningen er tinglyst før gebyr eller bøter påløp.

Gebyr etter § 31 er tvangsgrunnlag for utlegg hos den skyldige og hos den som på tiden for overtredelsen var registrert som eier av kjøretøyet, med mindre dette da var fravendt denne ved et lovbrudd.  Gebyr etter § 36 a er tvangsgrunnlag for utlegg hos den som på tiden for overlasting var eier eller registrert som eier av kjøretøyet.  Ved kommunal håndheving etter § 31 a annet ledd kan kommunen kreve inn gebyr etter de regler som gjelder for skatt, jf. skattebetalingsloven kapittel 13 og §§ 14−2 til 14−5.  Krav som nevnt i paragrafen her innkreves av Statens innkrevingssentral med mindre departementet bestemmer annet.

For klage over politiets vedtak om tilbakekall av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn mv. etter § 34 og forbud mot å kjøre førerkortfri motorvogn etter § 35 annet ledd gjelder ingen frist.

Uten hensyn til om det er klaget, kan departementet forlenge tilbakekallstiden som er fastsatt av politiet, dersom melding om omgjøring blir sendt vedkommende innen 3 måneder etter at politiets vedtak ble gyldig truffet.  Dersom det foreligger et vesentlig misforhold mellom den fastsatte tilbakekallstiden og det forhold som ligger til grunn for tilbakekallet av føreretten, er det likevel tilstrekkelig at melding om forlengelsen blir sendt vedkommende innen 2/3 av den fastsatte tilbakekallstiden er ute.  Vedtak om bruksnekting etter § 36 nr. 1 og § 36 nr. 2 bokstav a og b kan påklages til Vegdirek­toratet.  Politiets bruksnekting etter § 36 nr. 2 bokstav c og d, § 36 nr. 4 og § 36 nr. 5 kan påklages til departementet.

Dersom særlige grunner taler for det, kan politimesteren eller den han gir myndig­het forkorte den perioden for tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn mv. som er fastsatt ved dom eller forelegg, jf. § 33 nr. 1 og 2, jf. nr. 5.  Dersom meget tungtveiende grunner taler for det, kan perioden forkortes selv om minstetiden etter lov eller forskrift ikke er utløpt.

Bestemmelsen gjelder tilsvarende for sperrefrist etter § 24 a annet ledd og kjøre­forbud etter § 35 første ledd.

Fylkeskommunen har et ansvar for å tilrå og samordne tiltak for å fremme trafikk­sikkerheten i fylket.

Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om at fylkeskom­munen, i Oslo Oslo kommune, pålegges å utarbeide og gjennomføre ulike tiltak knyttet til trafikksikkerhet, herunder tiltak på vegnettet og tiltak i tilknytning til skoleskyss.

Departementet kan i forskrift gi regler om at kommunen pålegges å utarbeide og gjennomføre ulike trafikksikkerhetstiltak i tilknytning til skoleskyss.

Transportutøver som er ansvarlig for utførelsen av transport som på grunn av lengde, bredde, høyde eller vekt krever særlig medvirkning fra offentlig myndighet, kan pålegges å dekke de utgifter vedkommende myndighet har hatt til slik medvirk­ning.

For kjøretøy som er solgt med forbehold om eiendomsrett for selgeren, regnes kjø­peren som eier med hensyn til bestemmelsene i denne lov.

Kongen kan gjøre unntak fra bestemmelser i eller gitt med hjemmel i denne lov for Forsvarets og Sivilforsvarets kjøretøyer og bruken av disse kjøretøyer.

Kongen kan gi overgangsregler og forskrifter ellers til gjennomføring og utfylling av bestemmelsene i denne lov.

Når det gjelder regler om godkjenninger, kompetansebevis m.m. som i medhold av vegtrafikkloven kreves for å utføre visse typer virksomhet, kan departementet gi for­skrifter om saksbehandlingsregler til utfylling av reglene i tjenesteloven, herunder om saksbehandlingsfrist og rettsvirkninger av fristoverskridelse.  Unntak fra tjenesteloven § 11 annet ledd kan bare gjøres når det er begrunnet ut fra tvingende allmenne hen­syn, herunder hensynet til privatpersoners beskyttelsesverdige interesser.  Saksbe­handlingsreglene kan fravike reglene i forvaltningsloven.

Offentlige myndigheter kan behandle personopplysninger, herunder personopplys­ninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter denne loven med forskrifter.  Det kan også behandles person­opplysninger som nevnt i forbindelse med trafikksikkerhets- og ulykkesanalysearbeid.

Personopplysninger, herunder personopplysninger som nevnt i personvernforord­ningen artikkel 9 og 10, kan uten hinder av taushetsplikt utleveres fra Statens veg­vesens motorvognregister og førerkortregister til politiet når det er nødvendig for politimessige formål eller kvalitetskontroll av opplysninger i politiets registre.  Person­opplysninger, herunder personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artik­kel 9, kan uten hinder av taushetsplikt utleveres fra bilde- og signaturregisteret til poli­tiet når det er nødvendig for

• å finne en savnet person
• å identifisere en død person eller en person som det hører under politiets opp­gaver å hjelpe
• å identifisere en person som kan innbringes eller skal pågripes eller anbringes i politiarrest
• å avklare identiteten til en person som etter utlendingsloven har plikt til å gi opplysninger om egen identitet
• forebygging eller etterforskning av en handling som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder
• kvalitetskontroll av opplysninger i politiets registre.

Utlevering av personopplysninger etter dette ledd kan skje ved direkte søk.

Personopplysninger i førerkort- og motorvognregisteret kan utleveres til, eller på annen måte gjøres tilgjengelig for, utenlandske myndigheter når dette er nødvendig for å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser.

Departementet kan gi forskrift med utfyllende bestemmelser om behandling av personopplysninger, for eksempel om formål med behandlingen, hvilke opplysninger som kan behandles, vilkår for eventuell utlevering, bruk av automatiserte avgjørelser, sletterutiner, sammenstilling og viderebehandling av opplysninger.

Statens vegvesen kan uten hinder av taushetsplikt innhente opplysninger fra folke­registermyndigheten som er nødvendige for å utføre oppgaver etter denne loven eller andre oppgaver som er fastsatt i eller i medhold av lov.

Undersøkelse av visse kategorier trafikkulykker og trafikkuhell skal skje ved den myndighet departementet bestemmer.

Undersøkelsesmyndigheten skal klarlegge hendelsesforløp og årsaksfaktorer med formål å forbedre trafikksikkerheten.

Undersøkelsesmyndigheten skal ikke ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar.  Undersøkelsen skal foregå uavhengig av annen etterforskning eller undersøkelse.

Departementet kan gi utfyllende forskrift om undersøkelsesmyndighetens arbeid.

Politiet og Statens vegvesen skal varsle undersøkelsesmyndigheten om nærmere angitte trafikkulykker og trafikkuhell i henhold til forskrift fastsatt av departementet.

Undersøkelsesmyndigheten har rett til å benytte privat grunn og kan kreve å få undersøke og ta i besittelse kjøretøy og vrakrester.  Den skal videre gis tilgang til dokumenter, resultater fra andre undersøkelser i forbindelse med trafikkulykken eller trafikkuhellet, herunder av personer som var involvert, og obduksjon av dødsofre, samt øvrige ting i den utstrekning det er nødvendig for å kunne utføre sin oppgave. Undersøkelsesmyndigheten kan kreve gjennomført utåndingsprøve, blodprøve og klinisk legeundersøkelse etter § 22 a.  Om nødvendig kan undersøkelsesmyndigheten kreve bistand fra politiet.

Enhver plikter på forlangende og uten hensyn til taushetsplikt å gi undersøkelses­myndigheten de opplysninger han eller hun har om forhold som kan være av betyd­ning for undersøkelsen.

Undersøkelsesmyndigheten kan kreve bevissikring utenfor rettssak etter reglene i tvisteloven § 28−3 tredje ledd og § 28−4.  Krav om bevissikring fremmes for den ting­rett hvor de som skal avhøres, bor eller oppholder seg eller realbevis skal undersøkes.

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for undersøkelsesmyndigheten, har taus­hetsplikt etter forvaltningsloven om det som de får kjennskap til under utførelsen av sitt arbeid.  Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 gjelder likevel ikke.

Når personer som nevnt i første ledd mottar opplysninger som er undergitt stren­gere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde, med mindre tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysnin­gene bør kunne gis videre eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til trafikkulykken eller trafikkuhellet.

Personer som nevnt i første ledd har i tillegg taushetsplikt om alle opplysninger som er fremkommet under forklaring for undersøkelsesmyndigheten etter § 47, med mindre tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til trafikkulykken eller tra­fikkuhellet.

Taushetsplikt som nevnt i annet og tredje ledd er ikke til hinder for at opplysnin­gene bringes videre i den grad den som har krav på taushet samtykker, dersom opp­lysningene har statistisk form, eller dersom de er alminnelig tilgjengelig andre steder.

Opplysninger undersøkelsesmyndigheten mottar i medhold av § 47 kan ikke brukes som bevis i en senere straffesak mot den som har gitt opplysningene.

En arbeidstaker som avgir forklaring etter § 47, skal ikke som følge av dette utset­tes for noen form for sanksjoner fra arbeidsgiverens side.  Første punktum gjelder ikke tiltak som arbeidsgiveren iverksetter med hovedformål å forbedre arbeidstake­rens kvalifikasjoner.

Første ledd gjelder ikke dersom de mottatte opplysningene viser at arbeidstakeren ikke oppfyller helsemessige krav til å inneha sin stilling, eller at arbeidstakeren selv har opptrådt grovt uaktsomt i forbindelse med ulykken eller uhellet.  Første ledd gjel­der heller ikke omstendigheter knyttet til arbeidstakeren eller dennes handlinger og unnlatelser som er blitt kjent på annen måte enn gjennom arbeidstakerens forklaring etter § 47.

Departementet kan gi nærmere forskrift om i hvilke tilfeller undersøkelsesmyndig­heten skal utarbeide rapport, hvordan rapportene skal utformes, og om saksbehand­lingen mv.

Undersøkelsesmyndighetens utkast til rapport er ikke offentlig.

Statens vegvesen skal undersøke vegtrafikkulykker for å klarlegge hendelsesforløp og årsaksfaktorer med formål å forbedre trafikksikkerheten.

For dette formålet skal Statens vegvesens ulykkesanalysegruppe foreta dybdeana­lyser av alle dødsulykkene på veg i Norge.  Ulykkesanalysegruppen skal ikke ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar i forbindelse med vegtrafikkulykken. Ulykkesanalysegruppen skal uten hinder av lovbestemt taushetsplikt få utlevert saks­opplysninger fra politiet som er nødvendig for gruppens arbeid og obduksjonsrapport om trafikkdrepte.

Departementet kan gi forskrift om ulykkesanalysegruppens arbeid.

Denne lov trer i kraft fra den dag Kongen bestemmer.1  Det kan bestemmes at visse deler av loven skal gjelde fra et tidligere tidspunkt enn andre.2

Administrative forskrifter, tillatelser, forbud, vilkår, m.m. som er gitt eller fastsatt i medhold av de lover som er nevnt under nr. 1, 2 eller 5 nedenfor, gjelder fortsatt inntil de blir endret eller opphevd med hjemmel i denne lov.

Fra denne lovs ikrafttreden oppheves eller endres følgende lover og bestemmelser:

Reglene i § 33 og § 34 om førerett, førerkort og førerkortpliktig motorvogn skal gjelde tilsvarende for mopedførerbevis og tilhørende førerett.