• Denne forskrift får anvendelse for kjøretøy som registreres første gang eller tas i bruk uten registreringsplikt i Norge 1. januar 1995 eller senere.

  Den får også anvendelse for deler omsatt eller tatt i bruk e.l. – avhengig av hva slags ikrafttredelsesbestemmelse som gjelder – 1. januar 1995 eller senere.

  For bil og tilhenger til bil registrert første gang i Norge før 15. september 2012, får denne forskriften anvendelse kun der forskrift 28. juni 2022 nr. 1233 om godkjenning av bil og tilhenger til bil (bilforskriften) fastsetter dette.

• For kjøretøy eller deler typegodkjent i Norge før 1. januar 1995 gjelder forskrifter for kjøretøy som registreres første gang eller tas i bruk uten registreringsplikt i Norge 1. januar 1996 (for moped 1. januar 1997) eller senere.

  Tilsvarende gjelder for typegodkjente deler som omsettes eller tas i bruk e.l. – avhengig av hva slags ikrafttredelsesbestemmelse som gjelder – 1. januar 1996 eller senere.

• For kjøretøy registrert eller tatt i bruk første gang før hhv. 1. januar 1995 (jf. nr. 1), 1. januar 1996 (jf. nr. 2) eller 1. januar 1997 (moped, jf. nr. 2), gjelder for­skrift om krav til kjøretøy av 25. januar 1990 nr. 91, herunder definisjonene der.

  Tilsvarende gjelder for deler omsatt eller tatt i bruk e.l. – avhengig av hva slags ikrafttredelsesbestemmelse som gjelder – før 1. januar 1995.

  Kravene i denne forskrift tillates fulgt for kjøretøy og deler som nevnt i første og andre ledd.

• Forskriften får også virkning for deler og utstyr til kjøretøy registrert eller tatt bruk første gang før hhv. 1. januar 1995 (jf. nr. 1) eller 1. januar 1996 (jf. nr. 2), i den utstrekning dette blir fastsatt i vedlegg til denne forskrift.  I vedlegget fast­settes også andre eventuelle endringer i forskrift om krav til kjøretøy.
• Forskriften gjelder ikke for:
  • sykkel,
  • kjøretøy, dersom føreren regnes som gående etter trafikkreglene,
  • pansrede stridskjøretøy.
• Med unntak av kap. 24, 25 og 27, gjelder ikke forskriften for motorvogn bestemt til å føres av gående.
• Kjøretøy som utelukkende brukes i forbindelse med organisert trenings- og kon­kurransekjøring på lukket bane eller annet avsperret område, med unntak av lisensiert rallybil, trial- og enduromotorsykkel, omfattes ikke av denne forskrift.

Når det ved endring i denne forskrift iverksettes nye og strengere bestemmelser, skal tidligere bestemmelser på området fortsette å gjelde for kjøretøy/deler allerede registrert/tatt i bruk/omsatt, med mindre noe annet er spesielt fastsatt.

Når det i denne forskrift er fastsatt at en bestemmelse trer i kraft en viss dato, skal dette ikke være til hinder for at bestemmelsen følges straks, med mindre noe annet fremgår av sammenhengen.

Når det i denne forskrift er vist til et EF-direktiv, skal det ikke være til hinder for at senere endringer av dette direktiv kan godtas.

For bil og tilhenger til bil som omfattes av denne forskrift godtas også dokumenta­sjon av krav og kravnivå som følger av forskrift 5. juli 2012 nr. 817 om godkjenning av bil og tilhenger til bil.  For bil gruppe M1 eller N1 (hele bilen) produsert i store serier for land utenom EØS-området kan også forordning (EF) nr. 183/2011 benyttes.

• Når et kjøretøy ombygges til annen kjøretøygruppe, skal kjøretøyet tilfredsstille de krav som gjelder for den nye gruppen.  Dog kan kjøretøy som har vært regi­strert i Norge i minst 3 år, ombygges til annen kjøretøygruppe uten at kjøretøyet kreves å oppfylle de krav til støy, avgass, bremser og kollisjonsegenskaper som gjelder for den nye gruppen.
• Med mindre annet fremgår, og bortsett fra unntaket i nr. 1, skal de kravene gjelde som gjaldt på det tidspunktet kjøretøyet ble registrert første gang eller tatt i bruk uten registreringsplikt i Norge.
• Når et kjøretøy ombygges til annen kjøretøygruppe, skal, med mindre annet fremgår, de definisjoner og klassifiseringsregler gjelde som gjelder på tidspunk­tet for omregistreringen.  For kjøretøy, som ikke er registreringspliktig (når om­byggingen er foretatt), gjelder tilsvarende, dog slik at tidspunktet for avsluttet ombygging er avgjørende.
• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke dersom annet fremgår av reglene for EØF-typegodkjenning.

Kjøretøy/utstyr i bruk skal opprettholdes i slik utførelse/vedlikeholdes slik at de til en hver tid tilfredsstiller de krav som gjaldt ved første gangs registrering, eller ibruk­tagelse uten registreringsplikt, med mindre annet fremgår i de enkelte kapitler.

• Kjøretøy – forutsatt at det dreier seg om rimelig antall – som er importert eller produsert har i landet før ikrafttredelsesdatoen for en ny bestemmelse og som ikke tilfredsstiller denne bestemmelse, kan godkjennes (registreres) også etter denne dato når de tilfredsstiller de krav som ble stilt til kjøretøyene før denne dato.
• Ved godkjenning/registrering skal Statens vegvesen forlange dokumentert at kjø­retøyet er importert eller produsert her i landet før vedkommende bestemmelses ikrafttredelsesdato.  Som bevis vil kunne godtas den på registreringsmeldingen (blankett nr. 221) påførte fortollingsdato.  Når kjøretøyet har stått på transittlager og blitt fortollet først etter nevnte ikrafttredelsesdato, kan f.eks. erklæring fra tollvesenet i form av eget dokument eller anmerkning på registreringsmel­dingen godtas.
• På registerkortet og i vognkortet skal gjøres anmerkning om at kjøretøyet er godkjent etter foranstående dispensasjonsordning og hvilke bestemmelser det gjelder.
• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke ved EØF-typegodkjenning av mo­torkjøretøy og deres tilhenger, jf. § 3−10.

Kjøretøy som tidligere har vært registrert, eller tatt i bruk uten registreringsplikt i annet land skal tilfredsstille de krav som i Norge gjaldt på det tidspunkt kjøretøyet ble registrert eller tatt i bruk i annet land.

• Kjøretøy som har vært registrert i utlandet og som importeres som arvegods, kan godkjennes uten at kravene i denne forskrift er oppfylt.  Se dog nr. 2 og 3.

  Forutsetningen for at kjøretøyet kan anses som arvegods, er at avgiftsmyn­dighetene har godtatt det som arvegods («motorvogner som innføres som arve­gods») ved å innvilge det avgiftsfradrag eller avgiftsfritak.

  Unntak fra kravene i denne forskrift kan også gis til kjøretøy som tas med fra utlandet i forbindelse med flytting til eller etablering i Norge, og som registreres på kjennemerker med gule tegn på blå, reflekterende bunn («diplomatkjenne­merker») eller som registreres på internasjonale organisasjoner i Norge eller deres personale som nyter personlig tollfrihet, i den grad dette følger av folke­retten eller av særskilt overenskomst, forutsatt at kjøretøyet importeres til eget bruk, og det gis avgiftsfrihet, avgiftsnedsettelse eller avgiftstilskudd for engangs­avgift.  Slikt kjøretøy anses ved eventuelt senere salg i Norge som tidligere regi­strert her i landet hva angår tekniske krav.

• Kjøretøy som godkjennes etter nr. 1 må tilfredsstille kravene i samt bestemmelser gitt med hjemmel i disse.
• Likeledes skal følgende krav i denne forskrift være tilfredsstilt:
  • Alle krav som er gjort tilbakevirkende, dvs. at de også gjelder for tidligere registrerte kjøretøy.
  • Krav om bilbelter i forsetet, jf. kap. 16, dog slik at bilbelter som er montert ved importen skal godkjennes, såfremt de er utstyrt med godkjennings­merke fra kjøretøyets tidligere registreringsland eller det på annen måte godtgjøres at beltene tilfredsstiller visse normer.  Det forutsettes dog at bilbelte ved dør skal være trepunktsbelte med hoftebånd og diagonalbånd fast forbundet med hverandre (ikke delbart).

    Beltesystemer hvor diagonaldelen av beltet festes automatisk, og hvor hoftebeltedelen festes manuelt (ett håndgrep), anses i denne forbindelse likeverdig med ordinært trepunktsbelte.

  • Krav om speil, jf. kap. 30.
  • Krav til LPG-drivstoffanlegg på bil, jf. § 22−6.
• Kjøretøy som tas med til Norge og registreres på det amerikanske forsvaret eller dets avtalepartnere, eller på deres personale eller personalets familie, i henhold til Tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid av 16. april 2021 artikkel IX, skal godkjennes uten ytterligere krav.  Slikt kjøretøy anses ved even­tuelt senere salg i Norge som tidligere registrert her i landet hva angår tekniske krav.
• I vognkortet gjøres merknad om at kjøretøyet er godkjent etter foranstående bestemmelser.

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for:
  • kjøretøy som tidligere ikke har vært registrert i Norge,
  • kjøretøy som er ordinært registrert i Norge, og som ønskes tilbakebygd til original utførelse,
  • kjøretøy som er registrert på unntaksbestemmelsene for bevaringsverdig motorvogn, men som etter gjeldende bestemmelser kunne vært ordinært registrert,
  • kjøretøy som tidligere har vært registrert på Forsvaret.
• Med original utførelse menes den utførelse kjøretøyet hadde fra fabrikantens side, med eventuelle endringer som på det tidspunkt var nødvendig for regi­strering i Norge, samt eventuelle endringer som følge av tekniske bestemmelser som er gjort tilbakevirkende.

  Tilnærmet original utførelse vil videre si at kjøretøyet ikke med hensikt skal være vesentlig endret, hverken teknisk eller utseendemessig utvendig eller inn­vendig, uansett om hensikten har vært å følge en mote eller å gjøre kjøretøyet mer trafikksikkert.  Unntatt herfra er tidstypiske modifikasjoner og ombygninger for spesielle formål der det kan dokumenteres at disse ble foretatt og godkjent i den periode da kjøretøyet var i vanlig bruk.

• Kjøretøy som er 30 år eller eldre (regnet fra 1. januar i fabrikasjonsåret), og er i tilnærmet original utførelse, kan godtas som bevaringsverdig og godkjennes i denne utførelsen selv om det ikke oppfyller betingelsene i § 1−7.  Innretning/ut­styr som har betydning for sikkerheten, må virke tilfredsstillende.

  Kjøretøy i denne gruppen omfattes ikke av senere tekniske bestemmelser som er gjort tilbakevirkende.

• Kjøretøy som er 15 år eller eldre (regnet fra 1. januar i fabrikasjonsåret), men yngre enn 30 år, og er i tilnærmet original utførelse, kan godtas som bevarings­verdig og godkjennes i denne utførelse selv om det ikke oppfyller betingelsene i § 1−7, såfremt det er av spesiell interesse.  «Spesiell interesse» vil i denne for­bindelse vanligvis avhenge av alder og sjeldenhet (i Norge), slik at det til et 15 år gammelt kjøretøy stilles meget strenge krav til sjeldenhet.

  Kjøretøy i denne gruppen omfattes av senere tekniske bestemmelser som er gjort tilbakevirkende.

• Kjøretøy som er yngre enn 15 år og er i tilnærmet original stand, kan i helt spesi­elle tilfelle godtas som bevaringsverdig og godkjennes selv om det ikke oppfyller betingelsene i § 1−7.

  Kjøretøy i denne gruppen omfattes av senere tekniske bestemmelser som er gjort tilbakevirkende.

• Kjøretøy som er godkjent etter nr. 3, 4 eller 5, skal ha følgende påtegning i vogn­kortets anmerkningsrubrikk ved registreringen:

  Bevaringsverdig kjøretøy.

  Må ikke endres konstruktivt eller utseendemessig.

• Kjøretøy som er godkjent etter nr. 3 eller 4, skal ha følgende påtegning i tillegg:

  Må bare benyttes

  • ved spesielle anledninger som f.eks. motorhistoriske samlinger og løp
  • ellers leilighetsvis når bruken ikke er til unødig fare eller ulempe for annen trafikk.
• Ved deltagelse i motorhistoriske samlinger og løp, men ikke kjøring til eller fra, kan kjøretøy, som et unntak fra nr. 2, ha den utførelse det hadde fra fabrikan­tens side.
• Hvis kjøretøy som er godkjent etter ovenstående unntak for bevaringsverdige kjøretøy, endres konstruktivt eller utseendemessig etter registreringen, omfattes det ikke lenger av disse unntaksbestemmelsene.  Kjøretøyet må da fremstilles for ny godkjenning og § 1−7 må tilfredsstilles.
• Kjøretøy som er ordinært registrert i Norge, kan tilbakebygges til original utførel­se.  Kjøretøyet får da status som bevaringsverdig kjøretøy og pålegges de aktu­elle restriksjoner med hensyn til endring og bruk.
• Kjøretøy som er registrert etter unntaksbestemmelsene for bevaringverdig kjøre­tøy, men som etter gjeldende bestemmelser kunne vært ordinært registrert, kan registreres ordinært og eventuelle restriksjoner strykes.
• Militærtaktiske kjøretøy som tidligere har vært registrert på Forsvaret, må, for å kunne registreres ordinært, tilfredsstille de ordinære kravene som gjaldt da kjø­retøyene ble registrert første gang på Forsvaret, pluss eventuelle senere tekniske bestemmelser som er gjort tilbakevirkende.  Kjøretøy kan om ønskes beholdes i original militær stand mot at det gis status som bevaringsverdig kjøretøy.  Det skal da ha påtegningen i nr. 6 ovenfor i vognkortet pluss hele eller første del av påtegningen i nr. 7 ovenfor.  Dette avgjøres av Statens vegvesen etter vurdering av om kjøretøyet kan bevege seg sammen med øvrig trafikk med rimelig sikker­het.

• Kjøretøy som bare brukes utenfor offentlig veg er unntatt fra bestemmelsene i kap. 33 og 47.  Tilhenger med konstruktiv hastighet ikke over 30 km/t som bare brukes utenfor offentlig veg og tilhengerredskap som bare brukes utenfor offent­lig veg er unntatt fra kravet om bremser i kap. 26.  Det forutsettes at kjøretøy­ene likevel kan brukes på forsvarlig måte.
• Kjøretøy som er registrert på kjennemerker med lysegule tegn på sort bunn kan av Statens vegvesen unntas fra bestemmelsene i denne forskrift, med unntak av kap. 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 41, 42, 43, 46 og 47 i den utstrekning det finnes rimelig og forsvarlig.
• Kjøretøy som ikke er registreringspliktig og som bare brukes utenfor offentlig veg er unntatt fra bestemmelsene i denne forskrift, med unntak av kapitlene 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 41, 42, 43, 46 og 47 i den utstrekning kjøretøyene likevel kan brukes på forsvarlig måte.

• Statens vegvesen kan gjøre generelle unntak eller unntak i enkelttilfelle fra denne forskrift.  Fra kap. 2 kan det bare gjøres generelle unntak.
• Statens vegvesen kan gjøre unntak i enkelttilfelle fra bestemmelsene i denne for­skrift, med unntak av kap. 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 41, 42, 43, 46 og 47.
• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder bare i den utstrekning EØS-avtalen tilla­ter unntak.

• Når det i denne forskrift er fastsatt at en bestemmelse trer i kraft en viss dato, skal det innebære at bestemmelsen skal gjelde for kjøretøy registrert første gang eller tatt i bruk uten registreringsplikt i Norge på denne dato eller senere, med mindre annet fremgår av sammenhengen.

Denne forskrift gjelder fra 1. januar 1995.

• Gebyrplikt
  • For enkeltgodkjenning og nasjonal typegodkjenning av kjøretøyer, jf. kap. 6 og 7, herunder etterkontroll, skal det betales gebyr etter satser som nevnt i forskrift om gebyr på tjenester utført av Statens vegvesen på trafikant- og kjøretøyområdet kapittel 4 og 8.
  • Gebyrplikten gjelder bare godkjenning av kjøretøy foretatt av Statens veg­vesen.
• Gebyrpliktens omfang, definisjoner mv.
  • Gebyrplikten omfatter følgende typer godkjenning:
    • Godkjenning av bruktimporterte kjøretøy.  (Unntatt EØF-typegodkjent kjøretøy)
    • Enkeltgodkjenning av kjøretøy hvor det ikke foreligger typegodkjen­ning.
    • Ny godkjenning av endret eller reparert/ombygd/oppbygd kjøretøy når dette kreves etter § 6−9 eller § 7−2 nr. 2.1, 3.1 eller 4.1.
    • Nasjonal typegodkjenning av kjøretøyer.
  • Det er uten betydning om godkjenningen er betegnet som godkjenning, kontroll e.l. så lenge det gjelder vedtak som gjelder enkeltgodkjenning eller typegodkjenning i henhold til kap. 6 (unntatt § 6−15) eller 7.
  • Med etterkontroll menes kontroll av at tidligere påpekte tekniske mangler er rettet opp.
  • Det skal betales gebyr for hvert enkelt kjøretøy som fremstilles for godkjen­ning.
  • Det skal ikke betales gebyr for klagebehandling.
  • Innbetalt gebyr for godkjenninger som angitt i pkt. 2.1 bokstav a, b og c vil ikke refunderes dersom kunden unnlater å fremstille kjøretøyet til kontroll. Dette gjelder likevel ikke dersom timen er avbestilt senest nest siste virke­dag før dato for bestilt time.  Selv om fristen for avbestilling er utløpt, kan gebyret for manglende fremstilling frafalles av Statens vegvesen dersom det fremlegges helseattest eller dokumentasjon for andre forhold som gjør det rimelig å frafalle gebyret.
• Gebyrets størrelse m.m.

  (opphevet 10. oktober 2023 ved forskrift 10. oktober 2023 nr. 1664)

• Betaling av gebyr
  • Gebyr skal være betalt før søknad om enkeltgodkjenning behandles, og før etterkontroll foretas.
  • Ved omgjøring av vedtak skal gebyr tilbakebetales, i den grad det omgjorte vedtak har hatt betydning for gebyrplikten.
• Ikrafttredelse
  • Bestemmelsene i denne paragraf gjelder fra 15. mai 2000 for enkeltgod­kjenning og 1. januar 2002 for typegodkjenning.
  • Bestemmelsene i denne paragraf får ikke virkning for enkeltgodkjenning av kjøretøy som er påbegynt før 15. mai 2000, og typegodkjenning av kjøretøy som er påbegynt før 1. januar 2002.  Dersom det ikke foreligger skriftlig søknad, eller det på annen måte er vanskelig å tidfeste søknad, skal denne regnes som innkommet den dag kjøretøyet fremstilles for godkjenning, gebyr betales, eventuelt bevis for betalt gebyr fremlegges, eller godkjen­ningen på annen måte påbegynnes.

• Denne paragraf gjelder bil i gruppe M1 og N1 som er godkjent etter bestem­melsene i § 1−15 før 1. juni 2017.
• Bilen skal vedlikeholdes i henhold til § 1−5. Endringer av bilen tillates etter de samme regler som gjelder for ordinært registrerte kjøretøy, jf. § 1−4 og § 6−9 samt kapittel 7.  Endring til lysutrustning som er i henhold til FMVSS eller CMVSS tillates uten ny godkjenning.

• Denne paragraf gjelder bil i gruppe M2, M3, N2 og N3 som er godkjent etter bestemmelsene i § 1−15 før 1. juni 2006.
• Bilen skal vedlikeholdes i henhold til § 1−5.  Moderate endringer som ikke på­virker bilens sikkerhets- og miljøegenskaper i negativ grad tillates.
• For bil som per 1. juni 2017 ikke har godkjenning for trekking av tilhenger, gjelder følgende for tildeling av slik godkjenning:
  • største tilhengervekt settes til det laveste av alternativene 1 og 2:
    • fabrikantens garanti,
    • tilhengerfestets vektgaranti,
  • for tilhengervekter over 3500 kg kreves gjennomgående driftsbrems,
  • for bil gruppe M2 og M3 skal største tilhengervekt ikke overstige 3500 kg,
  • dersom tilhengerfestets koblingsdel ikke er i henhold til europeisk stan­dard, skal det gjøres merknad om dette i vognkortet,
  • dersom bil med trykkluftbremser ikke har kobling for ABS/EBS i henhold til ISO 7638-1, skal det gjøres merknad om dette i vognkortet,
  • følgende vognkortanmerkning(er) benyttes slik det passer:
    • «Bilen er ikke utstyrt med standard europeisk tilhengerkobling.»
    • «Bilen er ikke utstyrt med standard europeisk kontakt for ABS/EBS, og kan ikke trekke tilhenger som krever slik tilkobling.»
    • «Det er førerens ansvar å påse at tilhengeren passer sammen med bilen.»
• Godkjenning av endringer i henhold til annet og tredje ledd skal gjøres av Statens vegvesen.  Endring til lysutrustning som er i henhold til FMVSS eller CMVSS tillates uten ny godkjenning.

• Kjøretøy:  Innretning som er bestemt til å kjøre på bakken uten skinner.
• Motorvogn:  Kjøretøy som blir drevet fram med motor.

• Bil:  En ferdigoppbygget eller delvis oppbygget motorvogn som er bestemt til å kjøres på veg, har minst 4 hjul og har en konstruktiv hastighet på over 25 km/t, unntatt skinnekjøretøy og motorvogner som definert i § 2−3, § 2−4 og § 2−5.

  Som bil regnes også firehjuls motorsykkel som definert i § 2−3, typegodkjent eller registrert (uten typegodkjenning) før 1. oktober 1999, eller registrert (med typegodkjenning) før 17. juni 2003.

• Bil gruppe M:  Bil for persontransport.
  • Bil gruppe M1 (personbil):  Bil for persontransport med høyst 8 sitte­plasser i tillegg til førersetet.
  • Bil gruppe M2 (buss):  Bil for persontransport med over 8 sitteplasser i tillegg til førersetet og tillatt totalvekt ikke over 5000 kg.
  • Bil gruppe M3 (buss):  Bil for persontransport med over 8 sitteplasser i tillegg til førersetet og tillatt totalvekt over 5000 kg.
• Bil gruppe N:  Bil for godsbefordring, herunder trekkvogn.
  • Bil gruppe N1 (varebil):  Bil for godsbefordring med tillatt totalvekt ikke over 3500 kg.
  • Bil gruppe N2 (lastebil):  Bil for godsbefordring med tillatt totalvekt på over 3500 kg men ikke over 12000 kg.
  • Bil gruppe N3 (lastebil):  Bil for godsbefordring med tillatt totalvekt over 12000 kg.
• Bil gruppe O:  Tilhenger til bil, herunder semitrailer.
  • Kjøretøy gruppe O1 (tilhenger):  Tilhenger med tillatt totalvekt ikke over 750 kg.
  • Kjøretøy gruppe O2 (tilhenger):  Tilhenger med tillatt totalvekt over 750 kg men ikke over 3500 kg.
  • Kjøretøy gruppe O3 (tilhenger):  Tilhenger med tillatt totalvekt over 3500 kg men ikke over 10000 kg.
  • Kjøretøy gruppe O4 (tilhenger):  Tilhenger med tillatt totalvekt over 10000 kg.

  For semitrailere eller påhengsvogner skal den største vekten som legges til grunn ved klassifiseringen, være den statiske vertikale belastningen som over­føres til bakken fra semitrailerens eller påhengsvognens aksel eller aksler, når semitraileren eller påhengsvognen er tilkoplet trekkvognen og lastet til største belastning, jf. direktiv 2001/116/EF tillegg 2 kapittel A punkt 3.

• Bil gruppe G:  Bil gruppe M eller N som regnes som terrenggående i henhold til vedlegg II i direktiv 70/156/EØF som senest endret ved direktiv 98/14/EF.  G an­gis i kombinasjon med aktuell betegnelse i M eller N.

• Med to- og trehjulede motorvogner menes alle motorvogner med to eller tre hjul, unntatt traktor eller motorredskap, med eller uten tvillinghjul, beregnet til å kjø­res på veg, og med konstruktiv hastighet over 6 km/t.  Begrepet omfatter også visse firehjuls motorvogner (firehjuls motorsykler), jf. nr. 2.

  Med tvillinghjul menes to hjul montert på samme aksel der avstanden mellom midtpunktene på dekkenes berøringsflater med bakken er mindre enn 460 mm. Tvillinghjul anses som ett hjul.

  Med egenmasse forstås her kjøretøyets masse når det er klar til normal bruk og har følgende utstyr:

  • tilleggsutstyr som utelukkende kreves til normal bruk,
  • komplett elektrisk utstyr, herunder lys- og lyssignalinnretninger levert av produsenten,
  • instrumenter og innretninger som kreves etter den lovgivning som er an­vendt ved måling av kjøretøyets egenmasse,
  • tilstrekkelige mengder supplerende væsker til å sikre at alle deler av kjø­retøyet fungerer som de skal.

    NB:  Drivstoff og oljeblandet drivstoff tas ikke med i denne beregnin­gen, mens f.eks. batterisyre, væske i hydrauliske kretsløp, kjølevæske og motorolje skal medregnes.

  Egenmasse for firehjuls mopeder i gruppe L6e og motorsykler i gruppe L7e beregnet for varetransport, skal etter 1. juli 2005 fastsettes i henhold til direktiv 93/93/EØF som endret ved direktiv 2004/86/EF.

• Ellers gjelder følgende definisjoner:
  • Moped:  Motorvogn med to hjul (motorvogn gruppe L1e) eller tre hjul (motorvogn gruppe L2e) som har en høyeste konstruksjonshastighet som ikke overstiger 45 km/t og som har motor som oppfyller vilkårene angitt i annet eller tredje avsnitt.

    Motorvogn med to hjul som har motor med slagvolum som ikke over­stiger 50 cm³ dersom den har forbrenningsmotor, eller maksimal kontinu­erlig nominell effekt på høyst 4 kW hvis den har elektrisk motor.

    Motorvogn med tre hjul som har motor med slagvolum som ikke over­stiger 50 cm³ dersom den har elektrisk tenning, eller maksimal nettoeffekt på høyst 4 kW hvis den har en annen forbrenningsmotor eller maksimal kontinuerlig nominell effekt på høyst 4 kW hvis den har en elektrisk motor.

    Som moped regnes også firehjuls motorsykkel med en egenmasse på under 350 kg (motorvogn gruppe L6e), ikke medregnet batterienes masse for elektrisk drevne motorvogner, hvis høyeste konstruksjonshastighet ikke overstiger 45 km/t, som har motor med slagvolum på 50 cm³ eller mindre for motorer med elektrisk tenning (eller største netto effekt på 4 kW eller mindre for andre forbrenningsmotortyper eller maksimal konti­nuerlig nominell effekt på høyst 4 kW for elektrisk motor).

    Alternativt kan definisjonen av moped i forskrift om krav til kjøretøy anvendes for nasjonale typegodkjenninger før 1. oktober 1996.

  • Motorsykkel:  Motorvogn med to hjul, med sidevogn (motorvogn gruppe L4e) eller uten sidevogn (motorvogn gruppe L3e), som har motor med slagvolum på mer enn 50 cm³, dersom den har forbrenningsmotor, og/eller en høyeste konstruksjonshastighet på mer enn 45 km/t.
  • Trehjuls motorsykkel:  Motorvogn med tre symmetrisk plasserte hjul, som har motor med slagvolum på mer enn 50 cm³ dersom den har for­brenningsmotor, og/eller en høyeste konstruksjonshastighet på mer enn 45 km/t (motorvogn gruppe L5e).

    Som trehjuls motorsykkel regnes også firehjuls motorsykkel med en egenmasse som ikke overstiger 400 kg (motorvogn gruppe L7e) (550 kg for motorvogner beregnet for godstransport), ikke medregnet batterienes masse for elektrisk drevne motorvogner, som har motor hvis største netto effekt ikke overstiger 15 kW, med unntak av de firehjuls motorsykler som er nevnt i nr. 2 bokstav a fjerde ledd.

    For kjøretøy typegodkjent eller registrert (uten typegodkjenning) før 1. oktober 1999, eller kjøretøy registrert (med typegodkjenning) før 17. juni 2003, skal firehjuls motorsykkel som nevnt likevel regnes som bil.

  • Lett motorsykkel:  Motorsykkel som har motor med slagvolum ikke over 125 cm³, og effekt ikke over 11 kW, målt i henhold til direktiv 95/1/EF, eventuelt som endret ved direktiv 2002/41/EF jf. § 23−3.
  • Mellomtung motorsykkel:  Motorsykkel som har en effekt på høyst 35 kW, målt i henhold til direktiv 95/1/EF, eventuelt som endret ved direktiv 2002/41/EF, jf. § 23−3, og et forhold mellom effekt og egenvekt på høyst 0,2 kW/kg.  Etter nedtrimming kan motorsykkelens tidligere effekt ha vært høyst det dobbelte av nåværende effekt.
  • Tung motorsykkel:  Motorsykkel som har motor med slagvolum over 125 cm³ og/eller effekt over 11 kW, målt i henhold til direktiv 95/1/EF, eventuelt som endret ved direktiv 2002/41/EF, jf. § 23−3.
• Definisjonen av mellomtung motorsykkel i nr. 2 bokstav e) trer i kraft 19. april 2013.  For motorsykler registrert før denne dato gjelder definisjonene slik disse lød før endringen av 19. april 2013.

  Definisjonene av lett, mellomtung og tung motorsykkel i nr. 2 d), e) og f) trer i kraft 1. februar 1996.  For motorsykler registrert før denne dato gjelder defini­sjonene slik disse lød før endringen av 22. januar 1996.

  Tung motorsykkel registrert før 1. februar 1996 og som – eventuelt etter om­bygging – dekkes av definisjonen av lett motorsykkel i denne paragraf, tillates omregistrert til lett motorsykkel.  Motorsykkelen skal fremstilles for ny godkjen­ning og det må fremlegges nødvendig dokumentasjon dersom dette følger av kap. 6 eller 7.

• Traktor som godkjennes eller tas i bruk uten registreringsplikt fra 1. juli 2005 (di­rektiv 2003/37/EF, som endret ved direktiv 2004/66/EF og direktiv 2005/67/EF)

  Enhver motordrevet landbruks- eller skogbrukstraktor med hjul eller belter, som har minst to aksler og en konstruktivt bestemt maksimalhastighet på minst 6 km/t, hvis funksjon i det vesentlige ligger i dens trekkraft, og som er særlig konstruert til å trekke, skyve, bære eller drive forskjellige former for utskiftelig landbruks- eller skogbruksmateriell, eller trekke landbruks- eller skogbrukstilhen­ger.  Traktoren kan innrettes med henblikk på å transportere gods i forbindelse med en anvendelse innenfor landbruk eller skogbruk, og/eller den kan utstyres med passasjerseter.

  Traktor deles inn i klasser som nevnt nedenfor, og klassen skal fremgå av vognkortet for traktor med registreringsplikt:

  Klasse T:  Hjultraktor:

  • Klasse T1:  Hjultraktor med konstruktivt bestemt maksimalhastighet på maksimalt 40 km/t, minste sporvidde for den akselen, som er nærmest fø­reren1 på 1.150 mm eller over, tjenestemasse over 600 kg og frihøyde 1.000 mm eller mindre.
  • Klasse T2:  Hjultraktor med konstruktivt bestemt maksimalhastighet ikke over 40 km/t, minste sporvidde under 1.150 mm, tjenestemasse over 600 kg og frihøyde ikke over 600 mm.  Når høyden av traktorens tyngde­punkt2 (målt i forhold til jorden) dividert med den gjennomsnittlige mini­mumssporvidden av hver aksel er over 0,90, er den konstruktivt bestemte maksimalhastighet begrenset til 30 km/t.
  • Klasse T3:  Hjultraktor med konstruktivt bestemt maksimalhastighet ikke over 40 km/t og tjenestemasse på 600 kg eller derunder.
  • Klasse T4:  Hjultraktor til særlige formål med en konstruktivt bestemt maksimalhastighet ikke over 40 km/t (jf. definisjonen i tillegg 1 til direktiv 2003/37/EF, som endret ved direktiv 2004/66/EF og direktiv 2005/67/EF).
  • Klasse T5:  Hjultraktor med en konstruktivt bestemt maksimalhastighet over 40 km/t.

  Klasse C:  Beltetraktor:

  Beltetraktor, som drives frem og styres ved hjelp av belter, og som inndeles i klasse C1 til C5 tilsvarende som klasse T1 til T5.

• Tilhenger til traktor som godkjennes eller tas i bruk uten registreringsplikt fra 1. juli 2005 (direktiv 2003/37/EF, som endret ved direktiv 2004/66/EF og direktiv 2005/67/EF)

  Enhver skogbruks- eller landbrukstilhenger, som hovedsakelig er beregnet til å transportere gods og konstruert til å bli koblet til en traktor med henblikk på en anvendelse innenfor skogbruk eller landbruk.  Denne klasse omfatter også tilhen­ger, hvor en del av godset bæres av traktoren.  Som landbruks- eller skogbruks­tilhenger regnes også kjøretøy, som er koblet til en traktor og har et fastmontert redskap, hvis forholdet mellom kjøretøyets teknisk tillatte totalvekt og dets egen­vekt er minst 3,0, og kjøretøyet ikke er konstruert til å behandle materialer.

  Tilhenger til traktor deles inn i klasser som nevnt nedenfor, og klassen skal fremgå i vognkortet for tilhenger med registreringsplikt:

  Klasse R:  Tilhengere:

  • Klasse R1:  Tilhenger hvor summen av de enkelte akslers teknisk tillatte akseltrykk ikke er over 1.500 kg.
  • Klasse R2:  Tilhenger hvor summen av de enkelte akslers teknisk tillatte akseltrykk er over 1.500 kg, men ikke over 3.500 kg.
  • Klasse R3:  Tilhenger hvor summen av de enkelte akslers teknisk tillatte akseltrykk er over 3.500 kg, men ikke over 21.000 kg.
  • Klasse R4:  Tilhenger hvor summen av de enkelte akslers teknisk tillatte akseltrykk er over 21.000 kg.

  Hver klasse av tilhenger angis også med en bokstav «a» eller «b» avhengig av den hastighet, som tilhengeren er konstruert til:

  • «a» for tilhenger som er konstruert til en hastighet ikke over 40 km/t.
  • «b» for tilhenger, som er konstruert til en hastighet over 40 km/t.
• Utskiftbar trukket maskin som godkjennes eller tas i bruk uten registreringsplikt fra 1. juli 2005 (direktiv 2003/37/EF, som endret ved direktiv 2004/66/EF og di­rektiv 2005/67/EF)

  Landbruks- eller skogbruksredskap, som er konstruert til å bli trukket av en traktor, og som endrer traktorens funksjon eller tilfører en ny funksjon.  Det kan dessuten omfatte et lasteplan som er konstruert og utformet til anbringelse av de verktøy og utstyr, som er nødvendige for å utføre arbeidet, og til midlertidig opp­bevaring av de materialer som fremstilles, eller som er nødvendige under arbei­det.  Som utskiftbar trukket maskin regnes også ethvert skogbruks- eller land­brukskjøretøy, som er beregnet til å bli trukket av en traktor og har et redskap som er fastmontert eller beregnet til behandling av materialer, hvis forholdet mellom kjøretøyets teknisk tillatte totalmasse og dets egenvekt er under 3,0.

  Utskiftbar trukket maskin deles inn i klasser som nevnt nedenfor:

  Klasse S:  Utskiftbar trukket maskin:

  • Klasse S1:  Utskiftbar trukket landbruks- eller skogbruksmaskin, hvor summen av de enkelte akslers teknisk tillatte akseltrykk ikke er over 3.500 kg.
  • Klasse S2:  Utskiftbar trukket landbruks- eller skogbruksmaskin, hvor summen av de enkelte akslers teknisk tillatte akseltrykk er over 3.500 kg.

  Hver klasse av utskiftbar trukket maskin angis også med en bokstav «a» eller «b» avhengig av den hastighet, som materiellet er konstruert til:

  • «a» for utskiftbar trukket maskin, som er konstruert til en hastighet ikke over 40 km/t.
  • «b» for utskiftbar trukket maskin, som er konstruert til en hastighet over 40 km/t.
• Unntak

  Definisjonene i nr. 1–3 gjelder ikke:

  • maskiner som er særskilt konstruert til bruk innen skogbruk, jf. ISO 6814­:2000,
  • skogbruksmaskiner som er konstruert på gravemaskinchassis, jf. ISO 6165:2001,
  • utskiftbare maskiner som løftes fullstendig ved kjøring på veg.
• Definisjon av jordbruks- eller skogbrukstraktor godkjent første gang eller tatt i bruk uten registreringsplikt før 1. juli 2005

  For traktor godkjent første gang eller tatt i bruk uten registreringsplikt i perioden 1. oktober 1999 – 30. juni 2005 gjelder følgende definisjon (direktiv 74/150/EØF):

  Med jordbruks- eller skogbrukstraktor menes enhver motorvogn med hjul eller belter som har minst to aksler, hvis hovedfunksjon ligger i dens trekkevne, og som er spesielt konstruert for å trekke, skyve, bære eller drive visse redska­per, maskiner eller tilhengere beregnet til bruk i jordbruk eller skogbruk.  Den kan ut­styres for å transportere personer eller last.

  Traktoren skal ha luftfylte dekk og ha en konstruktiv hastighet mellom 6 og 40 km/t.  Ved beregning av konstruktiv hastighet skal direktiv 74/152/EØF, som senest endret ved direktiv 88/412/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 1997­/54/EF eller direktiv 98/89/EF, legges til grunn.

  For traktor registrert første gang, eller tatt i bruk uten registreringsplikt, før 1. oktober 1999 gjelder at konstruktiv hastighet skal være mellom 6 og 30 km/t.

• Beltebil:  Motorvogn som hovedsakelig er innrettet for transport av personer el­ler gods og/eller til å trekke annet kjøretøy og som har belter og eventuelt styre­ski/styrehjul og som har egenvekt over 400 kg, og som har en konstruktiv has­tighet på over 30 km/t.
• Beltemotorsykkel:  Motorsykkel som hovedsakelig er innrettet for transport av personer eller gods eller til å trekke annet kjøretøy og som har belter og eventu­elt styreski/styrehjul og som har egenvekt ikke over 400 kg, og som har en kon­struktiv hastighet på over 30 km/t.

  Beltemotorsykkel deles i to klasser:

  • Beltemotorsykkel klasse 1:  Beltemotorsykkel som har et forhold mel­lom effekt og egenvekt på høyst 0,20 kW/kg.
  • Beltemotorsykkel klasse 2:  Beltemotorsykkel som har et forhold mel­lom effekt og egenvekt på over 0,20 kW/kg.
• Traktor:  Motorvogn som hovedsakelig er konstruert for å trekke, skyve, bære og drive forskjellige arbeidsredskap og som har hjul og/eller belter, unntatt jord­bruks- eller skogbrukstraktor som nevnt i § 2−4 nr. 5.  Gjelder ikke traktor som godkjennes eller tas i bruk uten registreringsplikt fra 1. juli 2005.
• Motorredskap:  Mobile maskiner/selvkjørende arbeidsredskap, som har hjul og/eller belter når maskinen eller redskapen grunnkonstruksjonen atskiller seg fra andre motorvogner for transport av gods eller personer, eller traktor.  Kjøre­tøyet skal i all hovedsak være innrettet for å utføre bestemte arbeider, ha fast monterte redskaper eller maskiner.  Som motorredskap regnes uansett ikke kjø­retøy hvis hovedfunksjon – for så vidt gjelder selve transporten – er kjøring på veg.  Dette gjelder likevel ikke vegarbeid.

  Som motorredskap regnes også motorvogn som hovedsakelig er innrettet for transport av personer eller gods eller til å trekke annet kjøretøy og som har en konstruktiv hastighet ikke over 25 km/t.  Som motorredskap regnes også motor­vogn som hovedsakelig er beregnet til intern transport av masse, jord eller lig­nende på bygge- eller anleggsplasser eller i terreng og som bare unntaksvis bru­kes på offentlig veg (dumpere), dersom konstruktiv hastighet ikke overstiger 30 km/t.

  Som motorredskap regnes også to- og trehjulet motorvogn, jf. § 2−3, med konstruktiv hastighet ikke over 6 km/t.

  Som motorredskap regnes også motorvogn, bestemt til transport av personer eller gods, som har belter, eventuelt med styreski/styrehjul, og som har kon­struktiv hastighet ikke over 30 km/t.

  Som motorredskap regnes også motorvogn som er bestemt til å føres av gående.  Som motorredskap regnes også kombinasjoner av slik motorvogn og tilhenger eller tilhengerredskap.

• Tilhenger:  Kjøretøy som hovedsakelig er innrettet for transport av personer eller gods og til å trekkes av motorvogn, herunder kjøretøy gruppe O, som nevnt i § 2−2.  Som tilhenger regnes også campingtilhenger.
• Påhengsvogn:  Tilhenger med en eller flere aksler som er slik konstruert at ver­tikale krefter kan overføres til tilhengerkoplingen på den trekkende motorvogn.
• Slepvogn:  Tilhenger med to eller flere aksler som er slik konstruert at vertikale krefter – bortsett fra kreftene p.g.a. tilhengerdragets vekt – ikke kan overføres til tilhengerkoplingen på den trekkende motorvogn.
• Semitrailer:  Tilhenger med en eller flere aksler og som er slik konstruert at en vesentlig del av tilhengerens vekt bæres av en svingskive montert på den trek­kende motorvogn.
• Tilhengerredskap:  Kjøretøy som er innrettet til å trekkes av motorvogn og som ikke anses som tilhenger.  Som tilhengerredskap regnes også flyttbar ar­beidsbrakke.

  Tilhengerredskap inndeles i følgende:

  • Påhengsredskap:  Tilhengerredskap med en eller flere aksler som er slik konstruert at vertikale krefter kan overføres til tilhengerkoplingen på den trekkende motorvogn.
  • Slepredskap:  Tilhengerredskap med to eller flere aksler som er slik konstruert at vertikale krefter – bortsett fra kreftene p.g.a. tilhengerdra­gets vekt – ikke kan overføres til tilhengerkoplingen på den trekkende motorvogn.
• Definisjonene i nr. 5 til 9 gjelder ikke kjøretøy som fra 1. juli 2005 defineres som kjøretøy gruppe R og S, jf. § 2−4 nr. 2 og 3.
• Vogntog:  Motorvogn med ett eller flere kjøretøy tilkoplet.
• Sykkel:  Kjøretøy som drives frem ved trå- eller veivanordning, unntatt kjøretøy som bare er beregnet for lek.

  Som sykkel regnes også elektrisk drevet kjøretøy for transport av én person, som har en maksimal konstruktiv hastighet på 20 km/t, veier maksimalt 70 kg inklusive batteri og ikke er bredere enn 85 cm eller lengre enn 120 cm.  Kjøretøy uten selvbalanserende teknologi tillates ikke å ha sitteinnretning. Kjøretøy som nevnt i dette ledd anses ikke som motorvogn etter vegtrafikkloven § 2.

  Sykkel med to sitteplasser kan ha elektrisk hjelpemotor med nominell effekt på høyst 0,5 kW når det kan dokumenteres at kjøretøyet er tildelt eller utlånt som hjelpemiddel fra Arbeids- og velferdsetaten.  Det er tilstrekkelig at én av syklistene trår/veiver for at hjelpemotoren skal gi effekt.  For øvrig gjelder krav­ene i forrige ledd.  Kjøretøy som nevnt i dette ledd anses ikke som motorvogn etter vegtrafikkloven § 2.

  Sykkel som tilfredsstiller kravene i NS-EN 15194 anses å oppfylle definisjonen i annet ledd.

• Bredde:  Kjøretøyets største utvendige bredde, speil ikke medregnet.  Følgende skal ikke regnes med i bredden dersom denne ellers ville overstige 2,50 m + 0,050 m (2,550 m):
  • Påbudte retningslys.
  • Tollforseglingssnor (wire med plaststrømpe) og festekramper for samme som kreves for T.I.R.-godkjenning av kjøretøyet.  Unntak for tollforseg­lingssnor og kramper for denne, gjelder kun der hvor tollforseglingssnor må strekkes utenfor sidelemstolper.  Krampene på hver side av sidelem­stolper må ikke stikke utenfor mer enn høyst nødvendig for å kunne tre tollforseglingssnoren gjennom krampene.
• Lengde:  Kjøretøyets største utvendige lengde fra forreste til bakerste punkt.
• Egenvekt:  Vekten av kjøretøyet i fullt driftsferdig stand med permanent montert utstyr, smøreolje, vann og fulle drivstofftanker samt eventuelt reservehjul, verk­tøy m.v.
• Totalvekt:  Vekten av kjøretøyet med personer og gods.
• Største totalvekt:  Den maksimale totalvekt kjøretøyet er konstruert og garan­tert for av fabrikanten eller godkjent for av godkjenningsmyndigheten når denne har endret fabrikantens oppgave.
• Tillatt totalvekt:  Den maksimale totalvekt kjøretøyet er registrert for eller til­latt for når kjøretøyet ikke er registreringspliktig.
• Aktuell totalvekt:  Den totalvekt kjøretøyet har i øyeblikket.
• Vogntogvekt:  Den samlede totalvekt av et vogntog.
• Største vogntogvekt:  Den maksimale vogntogvekt en motorvogn er konstru­ert og garantert for av fabrikanten, eller godkjent for av godkjenningsmyndighe­ten når denne har endret fabrikantens oppgave.
• Tillatt vogntogvekt:  Den maksimale vogntogvekt en motorvogn er registrert for, eller tillatt for når motorvognen ikke er registreringspliktig.
• Aktuell vogntogvekt:  Den vogntogvekt vogntoget har i øyeblikket.
• Nyttelast:  Den vekt som fremkommer som differansen mellom totalvekt og summen av kjøretøyets egenvekt og vekten av eventuell fører (75 kg).
• Største nyttelast:  Differansen mellom største totalvekt og summen av kjøre­tøyets egenvekt og vekten av eventuell fører (75 kg).
• Tillatt nyttelast:  Differansen mellom tillatt totalvekt og summen av kjøretøyets egenvekt og vekten av eventuell fører (75 kg).
• Aksellast:  Den samlede tyngde som overføres til vegen fra alle hjul med senter på en linje som er vinkelrett på kjøretøyets lengdeakse gjennom hele dets bred­de.

  Som aksellast regnes også den vekt som overføres fra to eller flere aksler dersom avstanden mellom de aksler som ligger lengst fra hverandre er mindre enn 1,2 m.

• Største aksellast:  Den maksimale aksellast kjøretøyet er konstruert og garan­tert for av fabrikanten eller godkjent for av godkjenningsmyndigheten når denne har endret fabrikantens oppgave.
• Tillatt aksellast:  Den maksimale aksellast kjøretøyet er registrert for eller til­latt for når kjøretøyet ikke er registreringspliktig.
• Aktuell aksellast:  Den aksellast kjøretøyet har i øyeblikket.
• Boggi:  Kombinasjon av hjul med senter på to linjer (aksler) som står vinkelrett på kjøretøyets lengdeakse med innbyrdes avstand på 1,2 m eller mer og som er slik konstruert at den vekten som belaster kombinasjonen fordeles mellom aks­lene.  Som boggi regnes også akselkombinasjon som nevnt der den ene akselen kan avlastes helt eller delvis ved spesiell innretning.
• Boggilast:  Den samlede tyngde som overføres til vegen fra en boggi med ak­selavstand 1,2 m eller mer men ikke over 1,80 m.
• Største boggilast:  Den maksimale boggilast kjøretøyet er konstruert og garan­tert for av fabrikanten eller godkjent for av godkjenningsmyndigheten når denne har endret fabrikantens oppgave.
• Tillatt boggilast:  Den maksimale boggilast kjøretøyet er registrert for eller til­latt for når kjøretøyet ikke er registreringspliktig.
• Aktuell boggilast:  Den boggilast kjøretøyet har i øyeblikket.
• Trippelboggi:  Kombinasjon av hjul med senter på tre linjer (aksler) som står vinkelrett på kjøretøyets lengdeakse og som er slik konstruert at den vekten som belaster kombinasjonen fordeles mellom akslene.  Som trippelboggi regnes også akselkombinasjon som nevnt der en eller to aksler kan avlastes helt eller delvis ved spesiell innretning.
• Trippelboggilast:  Den samlede tyngde som overføres til vegen fra trippelboggi med innbyrdes avstand mellom akslene ikke over 1,80 m.
• Største trippelboggilast:  Den maksimale trippelboggilast kjøretøyet er kon­struert og garantert for av fabrikanten eller godkjent for av godkjenningsmyndig­heten når denne har endret fabrikantens oppgave.
• Tillatt trippelboggilast:  Den maksimale trippelboggilast kjøretøyet er regi­strert for, eller tillatt for når kjøretøyet ikke er registreringspliktig.
• Aktuell trippelboggilast:  Den trippelboggilast kjøretøyet har i øyeblikket.
• Konstruktiv hastighet:  Den hastighet kjøretøyet er konstruert for av fabrikan­ten og som bare ved vesentlig konstruktiv forandring kan endres.

• EØF-typegodkjenning av biler og deres tilhengere:  Den rutine der en EØS-stat fastslår at en kjøretøytype, en type system, del eller teknisk enhet opp­fyller de relevante tekniske krav i direktiv 70/156/EØF, som senest endret ved direktiv 2007/37/EF, eller et særdirektiv oppført på den fullstendige liste i vedlegg IV eller XI i nevnte direktiv.
• EØF-typegodkjenning av to- og trehjulede motorvogner:

  Typegodkjenning – Den rutine der en EØS-stat fastslår at en kjøretøytype oppfyller de tekniske krav i særdirektivene og verifiserer at produsentens data, som angitt på den fullstendige liste i vedlegg I til direktiv 92/61/EØF, fra 9. no­vember 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF, er korrekte.

  Typegodkjenning av deler – Den rutine der en EØS-stat fastslår at en egenskap eller teknisk enhet (typegodkjenning av teknisk enhet) eller en del (ty­pegodkjenning av del) oppfyller de tekniske krav fastsatt i det aktuelle særdirek­tiv oppført på den fullstendige listen i vedlegg I til direktiv 92/61/EØF, fra 9. no­vember 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.

  Typegodkjenning av kjøretøy eller deler kan utvides i forbindelse med endrin­ger, varianter eller versjoner.

• EØF-typegodkjenning av jordbruks- eller skogbrukstraktor (gjelder godkjenning frem til 1. juli 2005):  Den rutine der en EØS-stat fastslår at en traktortype oppfyller de tekniske krav i særdirektivene og kravene til verifisering i et EØF-typegodkjenningsdokument hvis mønster er oppført i vedlegg II til direk­tiv 74/150/EØF som endret senest ved direktiv 97/54/EF.  Denne bestemmelsen gjelder for EØF-typegodkjenning før 1. juli 2005.
• EF-typegodkjenning av traktor, tilhenger til traktor og utskiftbar trukket maskin (gjelder godkjenning fra 1. juli 2005):  Den rutine der en EØS-stat fastslår at en type kjøretøy, et system, del eller teknisk enhet oppfyller de tek­niske krav i direktiv 2003/37/EF, som endret ved direktiv 2004/66/EF, direktiv 2005/67/EF, direktiv 2010/22/EU og direktiv 2010/62/EU.  EF-typegodkjenningen kan også kalles EF-komponentgodkjenning når den gjelder systemer, deler og tekniske enheter.
• Nasjonal typegodkjenning:  Rutine der det av norsk typegodkjenningsmyndig­het fastslås at kjøretøy, del eller utstyr oppfyller de relevante nasjonale krav i kap. 8 flg., eller når typegodkjenningsmyndighet i EØS-stat følger tilsvarende rutine mht. nasjonalt regelverk i vedkommende stat.

Dette kapittelet gjelder EF-typegodkjenning av bil og tilhenger til bil før 29. april 2009 jf. også § 6−3 nr. 1.

• Bestemmelsene i dette kapittel gjelder EØF-typegodkjenning i henhold til direktiv 70/156/EØF, som senest endret ved direktiv 2007/37/EF.

  Den som søker om typegodkjenning må selv bære omkostningene i samsvar med bestemmelsene i kap. 6, så langt disse passer.  Se særlig § 6−9 nr. 7.

• Henvisninger til vedlegg gjelder ovennevnte rettsakter.
• Bestemmelser, definisjoner m.m. i ovennevnte rettsakter skal legges til grunn, selv om de ikke er uttrykkelig nevnt i denne forskrift.
• Bestemmelsene i dette kapittel gjelder også for deler, utstyr m.m. som nevnt i ovennevnte rettsakter.
• Vegdirektoratet er godkjenningsmyndighet etter dette kap.
• EØF-typegodkjenninger fra andre EØS-stater skal uten videre legges til grunn.

  EØF-typegodkjenninger som nevnt i første ledd er ikke til hinder for at Vegdi­rektoratet kan fastsette saksbehandlingsregler m.m. for å sikre en praktisk gjen­nomføring av nødvendige rutiner for EØF-typegodkjenningenes anvendelse i Nor­ge.

• Nr. 6 gjelder tilsvarende for typegodkjenninger fra andre EØS-stater i samsvar med likeverdige standarder oppført i vedlegg IV del II, herunder eventuelle til­svarende typegodkjenningsmerker, jf. § 3−11.
• EØF-typegodkjenning etter dette kapittel er obligatorisk, så langt det finnes rele­vante særdirektiver.  I vedlegg 1 til denne forskrift inntas oversikt over de særdi­rektivene som skal anvendes for de forskjellige kjøretøytyper.

  For kjøretøytyper gjelder obligatorisk EØF-typegodkjenning foreløpig bare for gruppe M1 med forbrenningsmotor.

  Kjøretøy som kan enkeltgodkjennes etter kapittel 6, jf. § 6−11 er unntatt fra kravet om EØF-typegodkjenning, jf. også § 1−15.

• Inntil 31. desember 1995 for ferdigoppbygde kjøretøyer, og inntil 31. desember 1997 for kjøretøyer som er ferdigstilt etter rutinen for etappevis typegodkjenning, anvendes bestemmelsene i dette kapittel bare etter anmodning fra produsenten.

  For spesialkjøretøytyper nevnt i vedlegg XI, anvendes inntil videre bestem­melsene i dette kapittel bare etter anmodning fra produsenten.

• For andre kjøretøytyper enn den som er nevnt i nr. 8 annet ledd eller for kjøretøy som ikke søkes EØF-typegodkjent etter nr. 9, gjelder reglene om nasjonal type­godkjenning, eventuelt reglene for enkeltgodkjenning.  Se likevel § 3−16.

  Ved nasjonal typegodkjenning (jf. § 3−16) og ved enkeltgodkjenning skal EØF-typegodkjenninger av systemer, deler, tekniske enheter eller delvis opp­bygde kjøretøy, gitt i henhold til direktiv 70/156/EØF, som senest endret ved direktiv 2007/37/EF godtas.

• Inntil 31. desember 1997 for ferdigoppbygde kjøretøyer og inntil 31. desember 1999 for kjøretøyer som er ferdigstilt etter rutinen for etappevis typegodkjenning, gjelder § 3−6 nr. 1 første ledd og nr. 2 første ledd ikke for kjøretøyer, deler og tekniske enheter av en type som det er gitt nasjonal typegodkjenning for før hhv. 1. januar 1996 og 1. januar 1998, eller på en type som er tillatt omsatt eller tatt i bruk i Norge før hhv. 1. januar 1996 og 1. januar 1998.

  Typegodkjenninger som er gitt i henhold til de særdirektiver som utgjør en del av den nasjonale typegodkjenningsordningen, jf. § 3−16, skal fortsatt gjelde etter 31. desember 1997 for ferdigoppbygde kjøretøyer, og etter 31. desember 1999 for kjøretøyer som er ferdigstilt etter rutinen for etappevis typegodkjenning, med mindre ett av vilkårene i § 3−4 nr. 3 første ledd kommer til anvendelse.

• Bestemmelsene i dette kap. gjelder ikke firehjuls motorsykler som nevnt i § 2−3 nr. 2 bokstav c annet ledd, jf. tredje ledd.
• Søknad som gjelder en type kjøretøy, system, del eller teknisk enhet kan frem­legges i hvilken som helst EØS-stat, men bare i en slik stat.  Det skal fremlegges en egen søknad for hver type det søkes godkjenning for.
• Bestemmelsene i dette kap. gjelder for EØF-typegodkjenning i Norge, med min­dre annet fremgår.  Prosedyrene er imidlertid tilsvarende også i andre EØS-stater.

• Søknad om typegodkjenning for en kjøretøytype skal fremlegges for Vegdirekto­ratet av produsenten.  Søknaden skal ledsages av en opplysningsmappe som inneholder opplysningene som kreves i henhold til vedlegg III, og av typegod­kjenningsdokumentene i henhold til hvert av de særdirektiver som gjelder, i sam­svar med vedlegg IV eller XI.  Opplysningspakken for hvert særdirektiv skal også gjøres tilgjengelig for godkjenningsmyndigheten inntil typegodkjenning utstedes eller nektes.
• Som unntak fra nr. 1 skal dokumentene som ledsager en søknad, dersom det ikke finnes typegodkjenningsdokumenter for noen av de relevante særdirekti­vene, bestå av en opplysningsmappe med de relevante opplysninger som kreves i hen­hold til vedlegg I med hensyn til særdirektivene angitt i vedlegg 4 eller 9 og eventuelt opplysninger i vedlegg III del II.
• Ved etappevis typegodkjenning skal søkeren fremlegge følgende opplysninger:
  • i første etappe: de deler av opplysningsmappen og de godkjenningsdoku­mentene som kreves for et etappevis ferdigoppbygd kjøretøy, og som til­svarer basiskjøretøyets stadium i oppbyggingsprosessen,
  • i annen og etterfølgende etapper: de deler av opplysningsmappen og de godkjenningsdokumentene som tilsvarer det aktuelle oppbyggingsstadium, og en kopi av typegodkjenningsdokumentet for det delvis oppbygde kjøre­tøyet utstedt på forrige oppbyggingsstadium; produsenten skal også frem­legge en fullstendig liste over endringer og tillegg som er foretatt på det delvis oppbygde kjøretøyet.
• Søknad om typegodkjenning for et system, en del eller en teknisk enhet skal fremlegges for Vegdirektoratet av produsenten.  Søknaden skal ledsages av en opplysningsmappe som skal inneholde opplysningene angitt i opplysningsdoku­mentet i det relevante særdirektivet.

• Det skal utstedes:
  • kjøretøytypegodkjenning for:
    • kjøretøytyper som er i samsvar med spesifikasjonene i opplys­ningsmappen, og som oppfyller de tekniske kravene i alle relevante særdirektiver som nevnt i vedlegg IV,
    • spesialkjøretøytyper nevnt i vedlegg XI som er i samsvar med spe­sifikasjonene i opplysningsmappen, og som oppfyller de tekniske kravene i de relevante særdirektivene som er angitt i den aktuelle kolonnen i vedlegg XI.

    Denne prosessen skal gjennomføres etter fremgangsmåtene beskrevet i vedlegg V.

  • etappevis typegodkjenning for de typer basiskjøretøyer, delvis oppbygde kjøretøyer, som er i samsvar med spesifikasjonene i opplysningsmappen og som oppfyller de tekniske kravene i de relevante særdirektivene som angitt i vedlegg IV eller XI, avhengig av kjøretøytypens stadium i den etappevise oppbyggingen.

    Denne prosessen skal gjennomføres etter fremgangsmåtene beskrevet i vedlegg XIV.

  • systemgodkjenning for kjøretøytyper som er i samsvar med spesifikasjo­nene i opplysningsmappen, og som oppfyller de tekniske kravene i det relevante særdirektiv nevnt i vedlegg IV eller XI.
  • typegodkjenning av deler eller tekniske enheter for alle typer deler eller tekniske enheter som er i samsvar med spesifikasjonene i opplysnings­mappen, og som oppfyller de tekniske kravene i det relevante særdirek­tivet, nevnt i vedlegg IV eller XI, dersom særdirektivet uttrykkelig gir mu­lighet for det.
  • hvis det er snakk om typegodkjenning av et kjøretøy i henhold til vedlegg XI eller § 3−10, eller hvis det er snakk om typegodkjenning av et system, deler eller teknisk enhet i henhold til vedlegg XI eller § 3−10, som inne­bærer begrensninger i eller unntagelser fra bestemmelsene i det relevante særdirektiv, skal de aksepterte begrensningene og unntagelsene fremgå av typegodkjenningsdokumentet, som tildeles et særlig typegodkjennings­nummer i henhold til bestemmelsene i vedlegg VII.
  • hvis opplysningene i informasjonsdokumentene, som det henvises til i bokstavene a, b, c og d angir bestemmelser for spesialkjøretøytyper, som angitt i de relevante kolonner i vedlegg XI med tillegg, skal slike bestem­melser og unntak også fremgå av typegodkjenningsdokumentet.
• Dersom Vegdirektoratet finner at et kjøretøy, et system, en del eller en teknisk enhet som etterkommer bestemmelsene i nr. 1, likevel utgjør en alvorlig fare for trafikksikkerheten kan typegodkjenning nektes.  Vegdirektoratet skal umiddelbart underrette de andre EFTA-statene og EFTAs overvåkningsorgan om sitt vedtak og begrunnelsen for det.
• Det skal for hver type kjøretøy, system eller teknisk enhet som godkjennes, fyl­les ut alle aktuelle deler av et typegodkjenningsdokument (se mønstre i vedlegg VI og i vedleggene til særdirektivene).  I tillegg skal det fylles ut de relevante ru­brikkene i prøveresultatvedlegget til typegodkjenningsdokumentet for kjøretøyet (se mønster i vedlegg XIII) og utarbeides eller kontrolleres innholdet i innholds­fortegnelsen til opplysningspakken.  Typegodkjenningsdokumenter skal numme­reres etter fremgangsmåten beskrevet i vedlegg VII.  Det utfylte dokumentet og vedleggene skal sendes til søkeren.

  Typegodkjenninger som er gitt i henhold til § 3−10 eller vedlegg XI skal tilde­les et særlig typegodkjenningsnummer beskrevet i vedlegg VII.

• Dersom delen eller den tekniske enheten som skal godkjennes, fyller sin funk­sjon eller utviser en særlig egenskap bare sammen med andre deler på kjøretøy­deler, enten de er reelle eller simulerte, skal omfanget av typegodkjenningen begrenses tilsvarende.  Typegodkjenningsdokumentet for delen eller den tekniske enheten skal da angi eventuelle restriksjoner på bruken, og eventuelle krav til montering.  Kontrollen med at disse restriksjonene og kravene etterkommes skal skje når kjøretøyet gis typegodkjenning.
• Vegdirektoratet skal innen én måned oversende godkjenningsmyndighetene i de andre EFTA-statene og EFTA-statenes faste komité en kopi av typegodkjennings­dokumentet (med vedlegg) for hver kjøretøytype den har gitt, nektet eller tilba­kekalt typegodkjenning for.
• Vegdirektoratet skal hver måned oversende godkjenningsmyndighetene i de an­dre EFTA-statene og til EFTA-statenes faste komité en liste (med alle opplysning­ene angitt i vedlegg XIII) over typegodkjenninger for systemer, deler eller tek­niske enheter den har gitt, nektet eller tilbakekalt i løpet av den aktuelle måne­den.  Det skal også, når en godkjenningsmyndighet i en EØS-stat ber om det, umiddelbart sende en kopi av typegodkjenningsdokumentet for systemet, delen eller den tekniske enheten og/eller opplysningspakken for hver type system, del eller teknisk enhet som medlemsstaten har gitt, nektet eller tilbakekalt typegod­kjenning for.

• Produsenten skal gi informasjon om enhver endring av opplysningene i opplys­ningspakken til godkjenningsmyndigheten.
• Søknad om endring eller utvidelse av en typegodkjenning skal fremlegges ute­lukkende for den EØS-staten som har gitt den opprinnelige typegodkjenningen.
• Dersom det er gjort endringer i opplysningene i opplysningspakken for en type­godkjenning av et system, en del eller en teknisk enhet, skal det:
  • om nødvendig utstedes ajourførte sider i opplysningspakken, og merkes hver av de ajourførte sidene slik at de endringer som er gjort, og datoen for ny utstedelse klart fremgår; ved hver ajourføring skal innholdsforteg­nelsen for opplysningspakken (som er vedlagt typegodkjenningsdokumen­tet) også endres slik at den viser den siste datoen for de siste endringer,
  • utstedes et ajourført typegodkjenningsdokument merket med utvidelses­nummer dersom det inneholder endrede opplysninger (bortsett fra ved­leggene), eller dersom kravene i direktivet er endret etter datoen som er påført typegodkjenningen; det ajourførte dokumentet skal klart angi be­grunnelsen for ajourføringen og datoen for ny utstedelse.

  Dersom en finner at en endring i en opplysningspakke tilsier nye prøver eller kontroller, skal en underrette produsenten om dette, og dokumentene nevnt ovenfor skal utstedes først når de nye prøvene eller kontrollene er gjennomført med tilfredsstillende resultat.

• Dersom det er gjort endringer i opplysningspakken for en typegodkjenning av et kjøretøy, skal godkjenningsmyndigheten:
  • om nødvendig utstede ajourførte sider i opplysningspakken, og merke hver av de ajourførte sidene slik at de endringer som er gjort, og datoen for ny utstedelse klart fremgår; ved hver ajourføring skal innholdsforteg­nelsen for opplysningspakken (som er vedlagt typegodkjenningsdokumen­tet) også endres slik at den viser datoen for de siste endringer,
  • utstede et ajourført typegodkjenningsdokument merket med utvidelses­nummer dersom det er nødvendig med flere kontroller, dersom typegod­kjenningsdokumentet inneholder endrede opplysninger (bortsett fra i ved­leggene) eller dersom kravene i et av de særdirektivene som gjelder på en dato da det gis forbud mot å ta i bruk kjøretøyet, er endret siden den datoen som er påført typegodkjenningsdokumentet.  Det nye dokumentet skal klart angi begrunnelsen for ajourføringen og datoen for ny utstedelse.

  Dersom godkjenningsmyndigheten finner at en endring i en opplysningspakke tilsier nye kontroller, skal den underrette produsenten om dette, og dokumentene nevnt ovenfor skal utstedes først når de nye kontrollene er gjennomført med tilfredsstillende resultat.  Alle ajourførte dokumenter skal sendes til de andre god­kjenningsmyndighetene innen én måned.

• Dersom en typegodkjenning av et kjøretøy ikke lenger er gyldig fordi en eller flere typegodkjenninger gitt i henhold til særdirektivene som det er henvist til i opplysningspakken, ikke lenger er gyldige, eller at det innføres et nytt særdirek­tiv i vedlegg IV del I, skal Vegdirektoratet innen én måned underrette godkjen­ningsmyndighetene i de andre EFTA-statene og EFTA-statenes faste komité om dette, samt opplyse om datoen eller identifikasjonsnummeret for det siste kjøre­tøyet som ble produsert i samsvar med det gamle godkjenningsdokumentet.
• For kjøretøygrupper, som ikke berøres av at kravene i særdirektiver eller i type­godkjenningsdirektivet endres, skal typegodkjenningen ikke nødvendigvis end­res.

• Som innehaver av et typegodkjenningsdokument for en kjøretøytype, skal produ­senten fylle ut et samsvarssertifikat.  Dette sertifikatet, som det finnes et møns­ter for i vedlegg IX, skal følge hvert kjøretøy, enten ferdig oppbygd eller delvis oppbygd, som er produsert i samsvar med den godkjente kjøretøytypen.  For delvis oppbygde og etappevis ferdigoppbygde kjøretøytyper skal produsenten fylle ut bare de punktene på side 2 i samsvarssertifikatet som er lagt til eller end­ret på det aktuelle stadiet av typegodkjenningen, og eventuelt legge ved alle samsvarssertifikater som er levert på tidligere stadier.

  Samsvarssertifikatet skal utføres på en slik måte at forfalskning forhindres. Det skal trykkes på papir som enten er beskyttet med kulørt grafikk eller er for­synt med et vannmerke med fabrikantens identifikasjonsmerke.  Samsvarssertifi­kat i henhold til vedlegg IX i direktiv 70/156/EØF som endret ved direktiv 2006­/28/EF skal brukes for alle ferdigbygde kjøretøy i gruppe M1 som produseres etter 1. oktober 1999 og for alle kjøretøy som er ferdigstilt etter rutinen for etappevis typegodkjenning etter 1. april 2000.  Fra og med 1. juli 2003 skal sam­svarssertifikater være utformet i henhold til vedlegg IX i direktiv 70/156/EØF som endret ved direktiv 2001/116/EF eller som senest endret ved direktiv 2006/28/EF.

• Som innehaver av et typegodkjenningsdokument for en del eller en teknisk enhet skal produsenten påføre hver del eller enhet som er produsert i samsvar med den godkjente type, sitt handelsnavn eller varemerke, typebetegnelse og/eller, dersom det er fastsatt i særdirektivet, typegodkjenningsmerket eller -nummeret. I det sistnevnte tilfellet kan produsenten velge ikke å påføre handelsnavnet, varemerket eller typebetegnelsen.
• Som innehaver av et typegodkjenningsdokument som i samsvar med bestem­melsene i § 3−3 nr. 4 inneholder restriksjoner for bruk av den aktuelle del eller teknisk enhet, skal produsenten for hver enkelt del eller enhet gi detaljerte opp­lysninger om restriksjonene og gjøre oppmerksom på vilkår for montering.

• Kjøretøy skal tillates registrert dersom, og bare dersom, det er utstyrt med gyldig samsvarssertifikat.  Delvis oppbygd kjøretøy kan omsettes men tillates ikke regi­strert.

  Dette gjelder ikke for kjøretøy typegodkjent i henhold til § 3−7.

  Vegdirektoratet kan unnta kjøretøy, som er beregnet på å brukes av væp­nede styrker, sivilforsvar, brannvesen og instanser som er ansvarlig for å ivareta offentlig orden, fra bestemmelsen i første ledd, dersom dette er nødvendig av hensyn til konstruksjon eller bruk.

• Deler og tekniske enheter tillates bare omsatt eller tatt i bruk dersom de er i samsvar med kravene i det aktuelle særdirektiv og er påført de opplysninger m.m. som nevnt i § 3−5 nr. 2.

  Dette gjelder ikke for deler og enheter som er beregnet for kjøretøy som ikke omfattes av direktiv 70/156/EØF, som senest endret ved direktiv 2007/37/EF.

• Dersom Vegdirektoratet finner at kjøretøyer, deler eller tekniske enheter av en bestemt type utgjør en alvorlig fare for trafikksikkerheten, selv om de er utstyrt med et gyldig samsvarssertifikat eller er tilfredsstillende merket, kan det, for et tidsrom på høyst 6 måneder, treffes vedtak om å nekte å registrere slike kjøre­tøyer eller forby at slike kjøretøyer, deler eller tekniske enheter selges eller tas i bruk i Norge.

  Vegdirektoratet skal umiddelbart underrette de andre EFTA-statene og EFTAs overvåkningsorgan om vedtaket og begrunnelsen for det.  Dersom EØS-staten som har gitt typegodkjenning, bestrider påstanden om at det er fare for trafikk­sikkerheten, skal de berørte EØS-stater forsøke å bilegge tvisten.  EFTAs over­våkningsorgan og EFTA-statenes faste komité skal holdes underrettet.

• Nr. 1 og 2 får ikke anvendelse, før 1. januar 1998 for ferdigoppbygde kjøretøyer, og 1. januar 2000 for kjøretøyer som er ferdigstilt etter rutinen for etappevis typegodkjenning, for kjøretøyer, deler og tekniske enheter av en type som det er gitt nasjonaltypegodkjenning for før hhv. 1. januar 1996 og 1. januar 1998.  Til­svarende gjelder for en type som har vært tillatt solgt, registrert eller tatt i bruk før hhv. 1. januar 1996 og 1. januar 1998.

• Vegdirektoratet kan gjøre unntak fra en eller flere av bestemmelsene i ett eller flere særdirektiver for kjøretøy som nevnt i § 3−8, § 3−9 og § 3−10 dersom vil­kårene er til stede.
• Typegodkjenningsdokumenter utstedt i samsvar med nevnte paragrafer, og som det finnes mønster for i vedlegg VI, kan ikke ha overskriften «EØF-typegodkjen­ning», bortsett fra for unntaket i § 3−10, forutsatt at EFTAs overvåkningsorgan eller EFTA-statenes faste komité har godkjent rapporten.

• For slike kjøretøyer skal antallet kjøretøyer i en typegruppe som registreres i Norge hvert år ikke overskride:
  • for gruppe M1:  50 stk.
• Med typegruppe forstås kjøretøy som ikke skiller seg fra hverandre med hensyn til følgende punkter.
  • produsent
  • vesentlige forskjeller i konstruksjon og utforming:
    • understell/bunnplate (åpenbare og grunnleggende forskjeller)
    • motor (forbrenningsmotor/elektrisk/hybrid).
• Vegdirektoratet skal hvert år sende en liste over slike typegodkjenninger til EFTAs overvåkningsorgan.
• Vegdirektoratet skal sende kopi av godkjenningsdokumentet med vedlegg til god­kjenningsmyndigheter i de andre EØS-land som produsenten ber om, med opp­lysning om hva slags unntak som er gitt.
• Vegdirektoratet kan bestemme at prinsippet for typegodkjenning (art. 3, 4, 5, 6, 10 og 11 i direktiv 70/156/EØF, som senest endret ved direktiv 2007/37/EF), også skal gjelde for typegodkjenninger etter denne paragraf.  Ellers gjelder frem­gangsmåten ved nasjonal typegodkjenning.
• Vegdirektoratet skal innen 3 måneder etter å ha mottatt typegodkjenning for liten serie, utstedt i annen EØS-stat, bestemme om godkjenningen godtas og hvor mange som tillates registrert i Norge.

• Vegdirektoratet kan, innenfor det begrensede antall fastsatt i vedlegg XII del B og for et begrenset tidsrom på 12 måneder for ferdigoppbygde kjøretøyer og 18 måneder for etappevis ferdigoppbygde kjøretøyer, regnet fra den dato typegod­kjenningen ble ugyldig, registrere nye kjøretøyer av en kjøretøytype hvis type­godkjenningen ikke lenger er gyldig i henhold til § 3−4 nr. 5.

  Denne bestemmelsen får anvendelse bare på kjøretøyer

  • som befant seg i EØS-området, og
  • som var ledsaget av et gyldig samsvarssertifikat utstedt mens typegod­kjenningen for det aktuelle kjøretøyet fremdeles var gyldig, men som ikke var registrert før denne typegodkjenningen ble ugyldig.
• For at nr. 1 skal kunne anvendes på en eller flere kjøretøytyper i en bestemt gruppe, skal produsenten sende søknad om dette til Vegdirektoratet for kjøretøy som ønskes registrert i Norge.

  Søknaden skal angi hvilke tekniske og/eller økonomiske begrunnelser den er basert på.

  Innen tre måneder skal Vegdirektoratet avgjøre om, og for hvilket antall, slike kjøretøyer aksepteres registrert.

  Enhver EØS-stat som berøres av at slike kjøretøytyper tas i bruk, skal være ansvarlig for å sikre at produsenten overholder bestemmelsene i vedlegg XII del B.

  Vegdirektoratet skal hvert år sende EFTAs overvåkningsorgan en liste over de unntak som er gitt.

• Dette gjelder kjøretøyer, deler eller tekniske enheter som er fremstilt på grunn­lag av teknikker som på grunn av sin art ikke kan oppfylle ett eller flere av kra­vene i ett eller flere av særdirektivene.
• Vegdirektoratet kan utstede en typegodkjenning, som er gyldig i Norge, men skal for slike typegodkjenninger senest innen én måned oversende kopi av typegod­kjenningsdokumentet med vedlegg til godkjenningsmyndighetene i de andre EFTA-statene og EFTAs overvåkningsorgan.  Samtidig skal det sendes en søknad til EFTAs overvåkningsorgan om tillatelse til å utstede typegodkjenning i henhold til direktiv 70/156/EØF, som senest endret ved direktiv 2007/37/EF.

  Søknaden skal ledsages av en rapport som inneholder følgende:

  • begrunnelsen for at de aktuelle teknikker eller prinsippene hindrer at kjø­retøyet, delen eller den tekniske enheten oppfyller kravene i ett eller flere av de relevante særdirektivene,
  • en beskrivelse av hvilke sikkerhets- og miljøvernaspekter som berøres, og tiltakene som er truffet,
  • en beskrivelse av prøver og prøveresultater som viser at sikkerheten og miljøvernet er på et minst like høyt nivå som det kravene fastsatt i ett eller flere av de relevante særdirektiver tilsier,
  • forslag til endringer i de relevante særdirektivene eller eventuelt forslag til nye særdirektiver.
• EFTAs overvåkningsorgan eller EFTA-statenes faste komité skal innen tre måne­der etter mottak av den fullstendige rapporten beslutte i henhold til prosedyrene i artikkel 13 i direktiv 70/156/EØF som senest endret ved direktiv 2007/37/EF, om det tillates at Vegdirektoratet kan utstede typegodkjenning i henhold til direktiv 70/156/EØF som senest endret ved direktiv 2007/37/EF.
• Kun søknaden om tillatelse til å utstede typegodkjenning og utkastet til vedtak sendes de andre EFTA-statene og EFTAs overvåkningsorgan på deres offisielle språk, men EFTA-statene og EFTAs overvåkningsorgan kan be om å få tilsendt deler av eller hele rapportens innhold på originalspråket som en forutsetning for å kunne treffe vedtak etter prosedyrene i artikkel 13 i direktiv 70/156/EØF som senest endret ved direktiv 2007/37/EF.
• Hvis det besluttes å godkjenne søknaden, kan Vegdirektoratet utstede typegod­kjenning i henhold til direktiv 70/156/EØF som senest endret ved direktiv 2007­/37/EF.  Det skal også fremgå at det aktuelle vedtaket, om det gjelder noen begrensninger, f.eks. en tidsfrist for gyldigheten.  Gyldighetsperioden for enhver typegodkjenning bør være minst 36 måneder.
• Når det/de aktuelle særdirektivet(ene) er blitt tilpasset til den tekniske utvikling, således at de kjøretøy, deler, eller tekniske enheter, som det er utstedt typegod­kjenning til i henhold til bestemmelsene i denne paragraf, tilfredsstiller kravene i det/de endrede direktiv(er), skal Vegdirektoratet konvertere slike typegodkjen­ninger til normale typegodkjenninger, hvor det gis en rimelig frist, så f.eks. produsenter får tid til å endre typegodkjenningsmerker på deler.  Dette omfatter opphør av enhver begrensning og unntak samt erstatning av særlige typegod­kjenningsnumre med normale typegodkjenningsnumre.
• Hvis de nødvendige foranstaltninger til tilpassing av særdirektivet(ene) ikke er gjennomført, kan gyldigheten til typegodkjenninger, som er utstedt i henhold til denne paragraf, forlenges etter anmodning fra Vegdirektoratet, ved ytterligere vedtak i henhold til artikkel 13 i direktiv 70/156/EØF som senest endret ved direktiv 2001/116/EF.

De internasjonale standarder oppført i vedlegg IV del II skal anerkjennes som likeverdige med de aktuelle særdirektivene.

• Den stat som foretar typegodkjenning, skal for denne typegodkjenning treffe de nødvendige tiltak i samsvar med vedlegg X, og eventuelt i samarbeid med de andre EØS-statenes godkjenningsmyndigheter, for å kontrollere om tiltakene nevnt i nr. 1 fortsatt er tilstrekkelig og at de produserte kjøretøyer, systemer, deler eller tekniske enheter er i samsvar med den godkjente type.
• Den stat som har foretatt typegodkjenning, skal for denne typegodkjenning treffe de nødvendige tiltak i samsvar med vedlegg X, og eventuelt i samarbeid med de andre EØS-statenes godkjenningsmyndigheter, for å kontrollere om tiltakene nevnt i nr. 1 fortsatt er tilstrekkelige og at de produserte kjøretøyer, systemer, deler eller tekniske enheter, forblir i samsvar med den godkjente type.  Kontroll med at produksjonen er i overensstemmelse med den godkjente type skal be­grenses til rutinene fastsatt i vedlegg X nr. 2 og 3 i de særdirektivene som inne­holder særlige krav.

• Mangel på samsvar med den godkjente type foreligger når det i forhold til type­godkjenningsdokumentet og/eller opplysningspakken fastslås avvik som det ikke er gitt tillatelse til etter § 3−4 nr. 3 eller 4 av den staten som ga typegodkjennin­gen.  Et kjøretøy skal ikke anses å avvike fra den godkjente type dersom even­tuelle toleranser fastsatt i særdirektivene overholdes.
• Dersom Vegdirektoratet (for typegodkjenning i Norge) fastslår at flere kjøre­tøyer, deler eller tekniske enheter utstyrt med samme type samsvarssertifikat eller typegodkjenningsmerke ikke er i samsvar med den godkjente type, skal Veg­direktoratet treffe de nødvendige tiltak for å sikre at produserte kjøretøyer, deler eller tekniske enheter, forblir i samsvar med den godkjente typen.  Vegdirektora­tet skal underrette godkjenningsmyndighetene i andre EØS-stater om tiltakene, som eventuelt kan omfatte tilbakekalling av typegodkjenningen.
• Dersom en EØS-stat fastslår at kjøretøyer, deler eller tekniske enheter utstyrt med samsvarssertifikat eller typegodkjenningsmerke, ikke er i samsvar med den godkjente type, kan den anmode den stat som ga typegodkjenningen, om å kon­trollere om de produserte kjøretøyer, deler eller tekniske enheter samsvarer med den godkjente type.  Slike kontroller skal utføres så raskt som mulig, og senest innen 6 måneder etter datoen for anmodning.
• Den myndighet som har typegodkjent kjøretøyet skal anmode den staten(e) som har utstedt typegodkjenning for den/det relevante system, del, tekniske enhet eller delvis oppbygde kjøretøy, om å treffe de nødvendige tiltak for å sikre at kjøretøyene som er i produksjon, igjen samsvarer med den godkjente typen. Slike tiltak skal treffes så raskt som mulig og senest seks måneder etter datoen for anmodningen, om nødvendig i samarbeid med den staten som kom med an­modningen.  Dette gjelder både:
  • typegodkjenning av en kjøretøytype der et kjøretøys manglende samsvar utelukkende skyldes et systems, en dels eller teknisk enhets manglende ansvar, og
  • etappevis typegodkjenning der et etappevis ferdigoppbygd kjøretøys manglende samsvar utelukkende skyldes manglende samsvar for et sys­tem, en del eller en teknisk enhet som er en del av det delvis oppbygde kjøretøyet, eller for selve det delvis oppbygde kjøretøyet.

  Dersom det konstateres manglende samsvar, skal godkjenningsmyndighetene i den staten som ga typegodkjenning for systemet, delen, den tekniske enheten eller det delvis oppbygde kjøretøyet, treffe tiltakene fastsatt i nr. 2.

• Godkjenningsmyndighetene i EØS-statene skal innen én måned underrette hver­andre om enhver tilbakekalling av typegodkjenninger og om begrunnelsen for dette tiltaket.
• Dersom den staten som har foretatt typegodkjenningen, bestrider at det forelig­ger en slik mangel på samsvar som den er blitt underrettet om skal de berørte EØS-stater forsøke å bilegge tvisten.  EFTAs overvåkningsorgan skal holdes un­derrettet og skal om nødvendig få i stand passende samråd for å komme fram til en løsning.

Ethvert vedtak om å nekte eller tilbakekalle typegodkjenning, nekte registrering eller forby salg, truffet i henhold til bestemmelser som er vedtatt for å gjennomføre direktiv 70/156/EØF, som senest endret ved direktiv 2007/37/EF, skal være utførlig begrunnet.

• Vegdirektoratet skal underrette de andre EFTA-statene og EFTAs overvåknings­organ om navn og adresse til:
  • godkjenningsmyndighetene, og eventuelt hvilke fagområder myndighetene er ansvarlig for,
  • de tekniske instanser de har utpekt, med opplysning om hvilke prøver hver av de tekniske instanser er utpekt til å gjennomføre.  De utpekte tek­niske instanser må tilfredsstille den harmoniserte standard for drift av prø­velaboratorier (EN 45001), idet følgende bestemmelser skal overholdes:
    • en produsent kan ikke godkjennes som teknisk instans bortsett fra i de tilfeller der særdirektivene gir mulighet for det,
    • for dette direktivs formål anses det ikke som uvanlig at en teknisk instans benytter annet utstyr enn sitt eget, forutsatt at godkjen­ningsmyndigheten har gitt sitt samtykke til det.
• Det forutsettes at en utpekt teknisk instans oppfyller den harmoniserte standar­den.

  Tredjestaters instanser kan bare utpekes til tekniske instanser innenfor ram­mene av multilaterale eller bilaterale avtaler mellom EØS og tredjestater.

• Etter hvert som særdirektivene trer i kraft:
  • skal det når kjøretøyer eller en kategori kjøretøyer er gjenstand for nas­jonal typegodkjenning, anvendes harmoniserte tekniske bestemmelser (særdirektiver) i stedet for tilsvarende nasjonale bestemmelser som grunnlag for nasjonal typegodkjenning dersom det søkes om dette.  Dette gjelder likevel ikke for bilbelter som nevnt i § 3−1 nr. 6.
  • skal det når kjøretøyer eller en kategori kjøretøyer ikke er gjenstand for nasjonal typegodkjenning, ikke nektes eller forbys salg, registrering, om­setning eller bruk av disse kjøretøyer på grunn av at særdirektiver er opp­fylt i stedet for tilsvarende nasjonale bestemmelser, dersom produsenten eller dennes representant har gitt melding om dette til vedkommende god­kjenningsmyndighet,
  • skal Vegdirektoratet etter søknad fra produsenten eller dennes represen­tant og ved fremleggelse av opplysningene som kreves etter særdirekti­vet, fylle ut typegodkjenningsdokumentet i samsvar med det relevante særdirektiv.  En kopi av dokumentet skal utstedes til søkeren.  For kjøre­tøy av samme type skal dokumentet godtas som bevis for at de fastsatte kontroller er utført.
• Med unntak av § 3−8 og § 3−9, skal bestemmelsene i denne paragraf ikke gi ad­gang til unntak frå bestemmelser i særdirektiver som er ufravikelige.

• Bestemmelsene i dette kapitel gjelder typegodkjenning av to- og trehjulede mo­torvogner og deres deler og tekniske enheter i samsvar med direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2013/60/EU.

  Den som søker om typegodkjenning må selv bære omkostningene i samsvar med bestemmelsene i kap. 6, så langt disse passer.  Se særlig § 6−9 nr. 7.

• Henvisninger til vedlegg gjelder ovennevnte rettsakt.
• Bestemmelser, definisjoner m.m. i ovennevnte rettsakt skal legges til grunn, selv om de ikke er uttrykkelig nevnt i denne forskrift.
• Vegdirektoratet er godkjenningsmyndighet etter dette kap.
• Bestemmelsene får ikke anvendelse for:
  • Motorvogn med høyeste konstruksjonshastighet på 6 km/t eller mindre.
  • Motorvogner beregnet på å styres av gående.
  • Motorvogner beregnet på bruk av fysisk funksjonshemmede personer.
  • Motorvogner beregnet på bruk i konkurranser på veg eller i terrenget.
  • Landbrukstraktorer og -maskiner eller lignende maskiner.
  • Motorvogner konstruert hovedsakelig for terrengkjøring og fritidsbruk, med tre symmetrisk plasserte hjul, der det ene er plassert foran.
  • Tråsykler med elektrisk hjelpemotor med maksimal nominell effekt på høyst 0,25 kW hvor hjelpemotorens effekt reduseres gradvis og opphører når kjøretøyet oppnår en hastighet på 25 km/t, eller tidligere hvis syklis­ten slutter å trå.
• Dette kapittel får heller ikke anvendelse på deler og tekniske enheter for kjøre­tøyer nevnt i nr. 5, med mindre de er beregnet på å monteres på kjøretøyer som omfattes av dette kapittel.
• (Opphevet)
• Typegodkjenning etter dette kapittel er obligatorisk så langt det finnes relevante særdirektiver.  I vedlegg 1 til denne forskrift inntas oversikt over de særdirek­tivene som skal anvendes ved EØF-typegodkjenning.
• Ved enkeltgodkjenning av kjøretøy skal – for kjøretøy som omfattes av dette kap. – typegodkjenninger av deler og tekniske enheter, foretatt i EØS-stat i hen­hold til direktiv 2002/24/EF, godtas.
• Søknad som gjelder en type kjøretøy, system, del eller teknisk enhet kan frem­legges i hvilken som helst EØS-stat, men bare i én slik stat.  Det skal fremlegges en egen søknad for hver type det søkes godkjenning for.
• Bestemmelsene i dette kapittel gjelder for EØF-typegodkjenning i Norge, med mindre annet fremgår.  Prosedyrene er imidlertid tilsvarende også i andre EØS-stater.
• Bestemmelsene i dette kapittel anvendes for nye typegodkjenninger fra 1. okto­ber 1999.

Søknad om typegodkjenning av kjøretøyer eller deler skal innsendes av produsen­ten til Vegdirektoratet.  Søknaden skal ledsages av et opplysningsdokument, som for typegodkjenning av kjøretøyer følger mønsteret i vedlegg II, og for typegodkjenning av deler følger mønsteret i et vedlegg eller tillegg til hvert særdirektiv for den aktuelle tekniske enhet eller del, samt av andre dokumenter nevnt i opplysningsdokumentet.

• Typegodkjenning skal gis for alle kjøretøytyper, deler eller tekniske enheter som oppfyller følgende vilkår:
  • kjøretøytypen skal oppfylle de tekniske krav i særdirektivene og være i samsvar med dataene oppgitt av produsenten, som angitt på den fullsten­dige listen i vedlegg I,
  • den tekniske enheten eller delen skal oppfylle de tekniske krav i det aktu­elle særdirektiv og være i samsvar med dataene oppgitt av produsenten, som angitt på den fullstendige listen i vedlegg I.
• Før typegodkjenning gis, skal Vegdirektoratet, om nødvendig i samarbeid med vedkommende myndigheter i den EØS-stat der produksjonen finner sted eller der produktet innføres i EØS-området, treffe de nødvendige tiltak for å sikre at be­stemmelsene i vedlegg VI etterkommes, slik at nye kjøretøyer som produseres, markedsføres, selges eller tas i bruk, og nye tekniske enheter eller deler som produseres, er i samsvar med den godkjente typen.
• Vegdirektoratet skal, om nødvendig i samarbeid med vedkommende myndigheter i EØS-staten der produksjonen finner sted eller der produktet innføres i EØS-om­rådet, sikre at bestemmelsene i vedlegg VI fortsatt overholdes.
• Når en søknad om typegodkjenning er ledsaget av en eller flere typegodkjen­ningsdokumenter utstedt av en eller flere andre EØS-stater skal disse godtas, uten at Vegdirektoratet foretar de kontroller som kreves etter nr. 1 bokstav b for typegodkjente deler og/eller tekniske enheter.
• Hver EØS-stat skal være ansvarlig for de typegodkjenninger den har gitt.  Ved­kommende myndighet i EØS-staten som gir typegodkjenning for en kjøretøytype, skal kontrollere produksjonssamsvaret, om nødvendig i samarbeid med vedkom­mende myndigheter i de andre EØS-statene som har utstedt typegodkjennings­dokumentene for deler eller teknisk enheter.
• For alle kjøretøytyper som det gis typegodkjenning for, skal det fylles ut alle de­ler av typegodkjenningsdokumentet oppført i vedlegg III.
• For alle typer tekniske enheter eller deler som det gis typegodkjenning for, skal alle deler av typegodkjenningsdokumentet, for deler som er oppført i et vedlegg eller tillegg til hvert særdirektiv som gjelder den aktuelle tekniske enhet eller del, fylles ut.
• Vegdirektoratet skal for hver kjøretøytype det typegodkjenner eller nekter å typegodkjenne, innen én måned sende kopi av typegodkjenningsdokumentet til vedkommende myndigheter i de andre EFTA-statene og til EFTA-statenes faste komité.
• Bestemmelsene i nr. 8 skal også anvendes på typegodkjenningsdokumentene for hver type teknisk enhet eller del som typegodkjennes eller nektes typegodkjent.

• For hvert kjøretøy produsert i samsvar med den godkjente typen skal produsen­ten utstede et samsvarssertifikat som skal være utformet i henhold til vedlegg IV del A i direktiv 92/61/EØF.  Fra 9. november 2003 skal samsvarssertifikatet være utformet i henhold til vedlegg IV del A i direktiv 2002/24/EF, dog kan tidligere mønster etter direktiv 92/61/EØF benyttes i inntil 12 måneder etter dette på an­modning fra fabrikant.  Samsvarssertifikater utstedt på basis av typegodkjennin­ger utstedt før 9. november 2003 og utvidelser av typegodkjenninger i henhold til bestemmelsene i direktiv 92/61/EØF, skal være utformet i henhold til vedlegg IV del A i direktiv 2002/24/EF fra 9. november 2004.

  For tohjuls motorsykkel skal det av samsvarssertifikatet også fremgå om det er lett, mellomtung eller tung motorsykkel.  Dersom en motorsykkel både er mel­lomtung og tung, angis bare mellomtung.

  Vegdirektoratet kan for øvrig, i forbindelse med beskatning av kjøretøy eller utforming av registreringsdokument, kreve at samsvarssertifikatet skal inneholde andre opplysninger enn dem som er nevnt i vedlegg IV del A, forutsatt at de ty­delig framgår av opplysningsdokumentet.

• For hver uoriginal teknisk enhet eller del produsert i samsvar med den godkjente typen, skal produsenten utstede et samsvarssertifikat som skal være utformet i henhold til vedlegg IV del B i direktiv 92/61/EØF.  Fra 9. november 2003 skal samsvarssertifikatet være utformet i henhold til vedlegg IV del B i direktiv 2002­/24/EF.  Samsvarssertifikater utstedt på basis av typegodkjenninger utstedt før 9. november 2003 og utvidelser av typegodkjenninger i henhold til bestemmel­sene i direktiv 92/61/EØF, skal være utformet i henhold til vedlegg IV del B i direktiv 2002/24/EF fra 9. november 2004.  Dette sertifikatet er ikke påkrevd for originale tekniske enheter eller deler.
• Dersom den tekniske enheten eller delen som skal typegodkjennes, fyller sin funksjon eller utviser en særlig egenskap bare sammen med andre deler på kjø­retøyet, og det derfor kan verifiseres at et eller flere krav er oppfylt bare når den tekniske enheten eller delen som skal typegodkjennes, virker sammen med andre kjøretøydeler, enten de er simulerte eller reelle, skal omfanget av type­godkjenningen for den tekniske enheten eller delen angi eventuelle restriksjoner på bruken, og eventuelle krav til montering.  Kontroll med at disse restriksjonene og kravene etterkommes skal skje når kjøretøyet typegodkjennes.
• Med forbehold for nr. 2 plikter innehaveren av typegodkjenning for en del eller teknisk enhet gitt i henhold til § 4−3 å forsyne hver enkelt del eller teknisk enhet produsert i samsvar med den godkjente typen, med handelsnavn eller vare­merke, type og, dersom særdirektivet krever det, med typegodkjenningsmerket nevnt i § 4−5.  I det sistnevnte tilfellet plikter produsenten ikke å utstede serti­fikatet fastsatt i nr. 2.
• Innehaveren av et typegodkjenningsdokument som i henhold til nr. 3 inneholder restriksjoner på bruken, må for hver produserte tekniske enhet eller del gi detal­jerte opplysninger om disse restriksjoner, og angi eventuelle krav til montering.
• Innehaveren av et typegodkjenningsdokument for en uoriginal teknisk enhet ut­stedt i forbindelse med en eller flere kjøretøytyper, skal for hver slik enhet gi detaljerte opplysninger som gjør det mulig å identifisere kjøretøyene.

• Alle kjøretøyer produsert i samsvar med den godkjente typen, skal være påført et typegodkjenningsmerke som består av:
  • typegodkjenningsnummeret,
  • liten bokstav «e», fulgt av identifikasjonsnummeret eller nasjonalitetsbok­stavene til den EØS-stat som har foretatt typegodkjenningen,
  • kjøretøyets identifikasjon i form av en numerisk eller alfanumerisk kode.
• Alle tekniske enheter og deler produsert i samsvar med den godkjente typen skal dersom det relevante særdirektiv krever det, være påført et typegodkjennings­merke som oppfyller kravene fastsatt i vedlegg V.

  Opplysningene på typegodkjenningsmerket kan imidlertid suppleres med ytterligere opplysninger som gjør det mulig å identifisere særlige egenskaper ved den aktuelle tekniske enhet eller del, og som eventuelt skal angis i de eventuelle særdirektiver om disse tekniske enheter eller deler.

• Produsenten er ansvarlig for at konstruksjonen av hvert kjøretøy og produksjo­nen av hver tekniske enhet eller del er i samsvar med den godkjente typen. Innehaveren av typegodkjenningen skal underrette Vegdirektoratet om endelig produksjonsstans, samt om enhver endring av opplysningene i opplysningsdoku­mentet.
• Dersom Vegdirektoratet finner at en endring av en slik art ikke medfører endring av det utstedte typegodkjenningsdokumentet eller ny utstedelse av et slikt doku­ment, skal de underrette produsenten om dette.
• Dersom Vegdirektoratet fastslår at en endring av opplysningene i opplysningsdo­kumentet tilsier nye kontroller eller prøver, skal produsenten underrettes om dette og foreta disse prøvene.  Dersom kontrollene eller prøvene medfører end­ring av det utstedte typegodkjenningsdokumentet eller ny utstedelse av et slikt dokument, skal Vegdirektoratet senest én måned etter utstedelsesdatoen sende de ajourførte dokumentene til vedkommende myndigheter i de andre EFTA-stat­ene og til EFTA-statenes faste komité.
• Dersom et typegodkjenningsdokument ikke lenger får virkning som følge av at produksjonen av den godkjente typen kjøretøy eller del opphører, skal Vegdirek­toratet, innen én måned, underrette vedkommende myndigheter i de andre EFTA-statene og EFTA-statenes faste komité.

• Dersom EØS-staten som har gitt typegodkjenning, fastslår at kjøretøyer, tekniske enheter eller deler ikke er i samsvar med den godkjente typen, skal den treffe nødvendige tiltak for å sikre at det igjen er samsvar mellom produksjonen og den godkjente typen.  Vedkommende myndigheter i EØS-staten skal underrette ved­kommende myndigheter i de andre EFTA-statene og til EFTA-statenes faste komi­té om tiltakene som er truffet, som eventuelt kan omfatte tilbakekalling av type­godkjenningen.
• Dersom en annen EØS-stat fastslår at kjøretøyer, tekniske enheter eller deler ikke er i samsvar med den typen som er typegodkjent i Norge, kan den anmode Statens vegvesen om å kontrollere de fastslåtte avvik.  Kontrollen skal foretas innen seks måneder etter at anmodningen er mottatt.  Dersom det fastslås man­gel på samsvar, skal Statens vegvesen treffe tiltakene nevnt i nr. 1.
• Vedkommende myndigheter (i EFTA-statene) skal innen én måned underrette hverandre og EFTA-statenes faste komité om enhver tilbakekalling av typegod­kjenning og om begrunnelsen for dette tiltaket.
• Dersom EØS-staten har gitt typegodkjenning, bestrider at det foreligger mangel på samsvar som den er underrettet om, skal de berørte EØS-statene forsøke å bilegge tvisten.  EFTAs overvåkningsorgan skal holdes underrettet og skal om nødvendig få i stand passende samråd for å komme fram til en løsning.

Dersom Statens vegvesen fastslår at kjøretøyer, tekniske enheter eller deler av en godkjent type utgjør en fare for trafikksikkerheten, kan den for et tidsrom på høyst seks måneder forby at disse selges, tas i bruk eller fortsatt brukes på sitt territorium. Statens vegvesen skal umiddelbart underrette de andre EFTA-statene og EFTAs over­våkningsorgan om sitt vedtak og begrunnelsen for det.

Enhver beslutning om nekte eller tilbakekalle typegodkjenningen av kjøretøyer eller deler, eller å forby salg eller bruk av et kjøretøy, en teknisk enhet eller en del, truffet i henhold til bestemmelsene i dette kap., skal være utførlig begrunnet.

• Vegdirektoratet skal underrette de andre EFTA-statene og EFTAs overvåknings­organ om navn og adresse til:
  • godkjenningsmyndighetene, og eventuelt hvilke fagområder myndighetene er ansvarlig for, og
  • de tekniske instanser som er utpekt, med opplysning om hvilke prøver hver av de tekniske instanser er utpekt til å gjennomføre.  De utpekte tek­niske instanser må tilfredsstille den harmoniserte standard for drift av prø­velaboratorier (EN 45001), idet følgende bestemmelser skal overholdes:
    • en produsent kan ikke godkjennes som teknisk instans bortsett fra i de tilfeller der særdirektivene uttrykkelig gir mulighet for det.
    • for dette kapittels formål anses det ikke som uvanlig at en teknisk instans benytter annet utstyr enn sitt eget, forutsatt at typegod­kjenningsmyndigheten har gitt sitt samtykke til det.
• Det forutsettes at en utpekt teknisk instans oppfyller den harmoniserte standar­den, men EFTAs overvåkningsorgan eller EFTA-statenes faste komité kan om nød­vendig anmode EFTA-statene om bevis for dette.

  Tredjestaters instanser kan bare utnevnes til tekniske instanser innenfor ram­men av multilaterale eller bilaterale avtaler mellom EØS og tredjestater.

• EFTA-statene kan ikke forby at nye kjøretøyer som er i samsvar med dette kap., markedsføres, selges, tas i bruk eller fortsatt brukes.  Bare kjøretøyer som er i samsvar med dette kap., kan registreres for første gang.
• EØS-statene kan ikke forby markedsføring, salg eller bruk av nye tekniske enhe­ter eller deler som er i samsvar med dette direktiv.  Bare tekniske enheter eller deler som er i samsvar med dette direktiv, kan markedsføres og selges for første gang for bruk i EØS-statene.
• Som unntak fra nr. 1 og 2 gjelder følgende:
  • de EØS-stater som i sin nasjonale lovgivning om mopeder har særbestem­melser om pedaler og/eller om kraftoverføringssystemet og om begrens­ning av massen, kan likevel fortsatt anvende særbestemmelsene i et tids­rom på høyst tre år etter at dette direktivet er gjennomført.
  • Vegdirektoratet kan unnta kjøretøyer, tekniske enheter eller deler fra ett eller flere av kravene i særdirektivene, dersom kjøretøyene, de tekniske enhetene eller delene er beregnet på
    • en produksjon i små serier på høyst 200 enheter pr. år pr. type kjøretøy, teknisk enhet eller del, eller
    • de væpnede styrker, instanser som er ansvarlig for å ivareta off­entlig orden, Sivilforsvaret eller offentlig bygge- og anleggsvirk­somhet.

    De andre EFTA-statene og EFTA-statenes faste komité skal underrettes om slike unntak innen én måned etter at de er gitt.

  • typegodkjenninger gitt på nasjonalt plan før gjennomføringen av direktiv 92/61/EØF eller av de særdirektiver som erstatter de tilsvarende nasjo­nale bestemmelser, skal forbli gyldige i de EØS-stater som har gitt type­godkjenningene, i et tidsrom på høyst fire år fra den dato direktiv 92/61­/EØF eller de relevante særdirektiver får virkning den nasjonale lovgiv­ning.

    Samme tidsrom på fire år får også anvendelse på typer av kjøretøyer, tekniske enheter eller deler som er i samsvar med nasjonale bestemmel­ser som gjaldt før gjennomføringen av direktiv 92/61/EØF eller særdirekti­ver, i de EØS-stater som anvendte annen lovgivning enn den som gjelder typegodkjenning av kjøretøyer og deler.

    Kjøretøyer som omfattes av sistnevnte unntak, kan i dette tidsrom markedsføres, selges og tas i bruk uten tidsbegrensning for bruken av dem.

    Markedsføring, salg og bruk av tekniske enheter og deler til disse kjø­retøyer skal ikke være tidsbegrenset.

• Vegdirektoratet kan, innenfor det begrensede antall fastsatt i vedlegg VIII og for et begrenset tidsrom på tolv måneder, regnet fra den dato typegodkjenningen ble ugyldig, registrere nye kjøretøy av en kjøretøytype hvis typegodkjenningen ikke lenger er gyldig.

  Denne bestemmelsen får anvendelse bare på kjøretøy

  • som befant seg i EØS-området, og
  • som var ledsaget av et gyldig samsvarssertifikat utstedt mens typegod­kjenningen for det aktuelle kjøretøyet fremdeles var gyldig, men som ikke var registrert eller tatt i bruk før denne typegodkjenningen ble ugyldig.
• For at nr. 1 skal kunne anvendes på en eller flere kjøretøytyper i en bestemt gruppe, skal fabrikanten sende søknad om dette til Vegdirektoratet for kjøretøy som ønskes registrert i Norge.

  Søknaden skal angi hvilke tekniske og/eller økonomiske begrunnelser den er basert på.

  Innen tre måneder skal Vegdirektoratet avgjøre om, og for hvilket antall, slike kjøretøy aksepteres registrert.

  Enhver EØS-stat som berøres av at slike kjøretøytyper tas i bruk, skal være ansvarlig for å sikre at produsenten overholder bestemmelsene i vedlegg VIII.

  Vegdirektoratet skal hvert år sende EFTAs overvåkningsorgan en liste over de unntak som er gitt.

• Dette kapittel gjelder EF-typegodkjenning av traktor i henhold til direktiv 74/150­/EØF som senest endret ved direktiv 2001/3/EF, fra 1. juli 2005 avløst av direktiv 2003/37/EF, som endret ved direktiv 2004/66/EF og direktiv 2005/67/EF og EF-typegodkjenning av tilhenger til traktor og utskiftbar trukket maskin i henhold til direktiv 2003/37/EF fra 1. juli 2005, som endret ved direktiv 2004/66/EF og direktiv 2005/67/EF.  Det gjelder også EF-typegodkjenning av systemer, kompo­nenter og tekniske enheter beregnet til slike kjøretøy.

  Den som søker om typegodkjenning må selv bære omkostningene i samsvar med bestemmelsene i kap. 6, så langt disse passer.  Se særlig § 6−9 nr. 7.

• Henvisninger til vedlegg gjelder ovennevnte rettsakter.
• Bestemmelser, definisjoner m.m. i ovennevnte rettsakter skal legges til grunn, selv om de ikke er uttrykkelig nevnt i denne forskrift.
• Vegdirektoratet er godkjenningsmyndighet etter dette kap.
• Søknad som gjelder en type kjøretøy, system, del eller teknisk enhet kan frem­legges i hvilken som helst EØS-stat, men bare i én slik stat.  Det skal fremlegges en egen søknad for hver type det søkes godkjenning for.
• Bestemmelsene i dette kap. gjelder for EØF-typegodkjenning i Norge, med min­dre annet fremgår.  Prosedyrene er imidlertid tilsvarende også i andre EØS-stater.
• Typegodkjenning etter dette kapittelet er obligatorisk så langt det finnes relevan­te særdirektiver for traktor i klassene T1, T2 og T3 fra følgende tidspunkter:
  • 1. juli 2005 for typegodkjenning av ny type kjøretøy og
  • 1. juli 2009 for nye registreringer.

  For øvrige klasser av traktorer og for tilhengere og utskiftbare trukne maski­ner er kapittelet obligatorisk fra følgende tidspunkter:

  • Tre år etter ikrafttreden av siste særdirektiv i henhold til direktiv 2003/37­/EF vedlegg II, som endret ved direktiv 2004/66/EF og direktiv 2005/67­/EF, for EF-typegodkjenning av ny type kjøretøy, og
  • Seks år etter ikrafttreden av siste særdirektiv i henhold til direktiv 2003­/37/EF vedlegg II, som endret ved direktiv 2004/66/EF og direktiv 2005­/67/EF, for registrering av nytt kjøretøy.

  I vedlegg I til denne forskrift er inntatt liste over de særdirektiv som skal an­vendes ved EF-typegodkjenning.  Andre standarder i bilag II til direktiv 2003/37/­EF, som endret ved direktiv 2004/66/EF og direktiv 2005/67/EF, skal anerkjennes som likeverdige med de aktuelle særdirektiver.

Søknad om EØF-typegodkjenning skal innsendes av produsenten eller dennes rep­resentant.  Søknaden skal være vedlagt et opplysningsdokument hvis mønster er opp­ført i vedlegg I, og dokumentene nevnt der.

• For å bli godkjent må traktortyper oppfylle følgende vilkår:
  • traktortypen må være i samsvar med dataene i opplysningsdokumentet.
  • traktortypen må oppfylle kravene til verifisering oppført i mønsteret for typegodkjenningsdokumentet i vedlegg II.
• Vegdirektoratet skal om nødvendig, og eventuelt i samarbeid med vedkommende myndigheter i de andre EØS-statene, treffe nødvendige tiltak for å kontrollere at produksjonsmodellene er i samsvar med den godkjente prototypen.  Denne kon­trollen skal bare omfatte stikkprøvekontroller.

  Alle punkter i typegodkjenningsdokumentet skal fylles ut for hver traktortype som godkjennes.

• Vegdirektoratet skal for hver traktortype som godkjennes eller nektes godkjent, innen én måned, sende kopi av opplysningsdokumentet og godkjenningsdoku­mentet til vedkommende myndigheter i de andre EFTA-statene og til EFTA-state­nes faste komité.

• Produsenten eller dennes representant i registreringsstaten skal for hver traktor som produseres i samsvar med den godkjente prototypen, fylle ut et samsvars­sertifikat, hvis mønster er angitt i vedlegg III.
• Vegdirektoratet kan likevel i forbindelse med beskatning av traktorer eller utste­delse av registreringsdokumenter kreve at samsvarssertifikatet skal inneholde opplysninger som ikke er nevnt i vedlegg III, forutsatt at opplysningene tydelig fremgår av opplysningsdokumentet eller kan utledes av det ved enkle beregnin­ger.
• Vegdirektoratet kan gjøre unntak fra kravet i nr. 1 for kjøretøy som er beregnet til bruk for de væpnede styrker, Sivilforsvaret, brannvesenet og instanser som er ansvarlig for å ivareta offentlig orden.

Vegdirektoratet kan etter søknad gjøre unntak fra en eller flere bestemmelser i et eller flere særdirektiv for følgende kjøretøy:

• kjøretøy som produseres i små serier, jf. direktiv 2003/37/EF, som endret ved direktiv 2004/66/EF og direktiv 2005/67/EF, artikkel 9
• restkjøretøy, jf. direktiv 2003/37/EF, som endret ved direktiv 2004/66/EF og di­rektiv 2005/67/EF, artikkel 10 og
• uforenlige kjøretøy, systemer, komponenter eller separate tekniske enheter, jf. direktiv 2003/37/EF, som endret ved direktiv 2004/66/EF og direktiv 2005/67/­EF, artikkel 11.

• Produsenten eller dennes representant skal informere Vegdirektoratet om even­tuell produksjonsstans og om endringer i opplysningene i opplysningsdokumen­tet.  Dette gjelder typegodkjenninger foretatt i Norge.
• Dersom en anser at en slik endring ikke krever endring av det eksisterende type­godkjenningsdokumentet eller utstedelse av et nytt typegodkjenningsdokument, skal Vegdirektoratet underrette produsenten om dette, og i regelmessige, sam­lede forsendelser sende vedkommende myndigheter i de andre EFTA-statene og til EFTA-statenes faste komité kopier av endringer i opplysningsdokumenter som allerede er distribuert.
• Dersom en fastslår at en endring i et opplysningsdokument vil kreve nye kontrol­ler eller prøvinger, og at det følgelig er nødvendig å endre det eksisterende type­godkjenningsdokumentet eller fylle ut et nytt typegodkjenningsdokument, skal en underrette produsenten om dette, og oversende de nye dokumentene til vedkom­mende myndigheter i de andre EFTA-statene og EFTA-statenes faste komité innen én måned etter utfylling.
• Når et typegodkjenningsdokument endres eller byttes ut, eller når produksjonen av den godkjente traktortypen opphører, skal Vegdirektoratet innen én måned oversende vedkommende myndigheter i de andre EFTA-statene og EFTA-statenes faste komité serienummeret til den siste traktoren som ble produsert i samsvar med det gamle dokumentet, og eventuelt serienummeret til den første traktoren som produseres i samsvar med det nye endrede dokumentet.

• Nye traktorer utstyrt med samsvarssertifikat kan ikke med begrunnelse i kon­struksjon eller virkemåte nektes registrert, tatt i bruk, solgt eller fortsatt brukt.
• Sertifikatet skal likevel ikke være til hinder for at det treffes slike tiltak når det gjelder traktorer som ikke er i samsvar med den godkjente prototypen.

  Mangel på samsvar med den godkjente prototypen foreligger når det i forhold til opplysningsdokumentet fastslås avvik som det ikke er gitt tillatelse til etter § 5−5 nr. 2 eller 3 av vedkommende myndighet som ga typegodkjenningen.  En traktor skal ikke anses å avvike fra den godkjente typen dersom eventuelle grenseverdier fastsatt i særdirektivene ikke overskrides.

• Dersom det fastslås at flere traktorer utstyrt med samme type samsvarssertifikat ikke er i samsvar med type typegodkjent i Norge, skal det treffes nødvendige til­tak for å sikre at produksjonen er i samsvar med den godkjente typen.  Statens vegvesen skal underrette myndighetene i de andre EFTA-statene og EFTAs over­våkningsorgan om tiltakene, som eventuelt kan omfatte tilbakekallelse av EØF-typegodkjenningen.

  Statens vegvesen skal treffe samme tiltak dersom de av vedkommende myn­digheter i en annen EØS-stat underrettes om slik mangel på samsvar.

• Vedkommende myndigheter i EFTA-statene skal innen én måned underrette hver­andre og EFTAs overvåkningsorgan om tilbakekallelse av en EØF-typegodkjen­ning, og om grunnene for dette tiltaket.
• Dersom det bestrides at det foreligger mangel på samsvar som den er underret­tet om, skal de berørte EØS-stater forsøke å bilegge tvisten.

  EFTAs overvåkningsorgan skal holdes underrettet.  De skal eventuelt få i stand passende samråd med tanke på å finne en løsning.

• Dersom det fastslås at en bestemt type traktorer er en fare for sikkerheten på veiene eller under arbeidet til tross for at de er utstyrt med et forskriftsmessig utstedt samsvarssertifikat, kan Statens vegvesen, i en periode på høyst seks måneder nekte å registrere nye traktorer av denne type eller forby at de selges, tas i bruk eller fortsatt brukes i Norge.  Statens vegvesen skal umiddelbart un­derrette de andre EFTA-statene og EFTAs overvåkningsorgan om dette, og oppgi grunnene for beslutningen.  Det aktuelle EU- eller EFTA-organ kan treffe pas­sende tiltak i henhold til EØS-avtalen, herunder forlenge perioden.

• Når det er utrykkelig hjemmel for det i særdirektivene, kan det også gis EØF-ty­pegodkjenning for typer av innretninger eller deler av traktorer som utgjør en teknisk enhet.
• Når den tekniske enhet som skal typegodkjennes fyller sin funksjon eller fremvi­ser en særlig egenskap bare sammen med andre deler på traktoren, og det der­for kan kontrolleres at ett eller flere krav er oppfylt bare når den tekniske enhe­ten som skal typegodkjennes virker sammen med andre traktordeler, enten de er reelle eller simulerte, må omfanget av EØF-typegodkjenningen for den tekniske enheten begrenses tilsvarende.  EØF-typegodkjenningsdokumentet for en teknisk enhet skal da angi eventuelle restriksjoner på bruken av den, og eventuelle krav til montering.  Kontroll med at disse restriksjonene og kravene etterkommes skal skje når traktoren gis EØF-typegodkjenning.
• Innehaveren av en EØF-typegodkjenning for en teknisk enhet gitt i samsvar med denne paragraf skal likevel ha plikt til ikke bare å fylle ut det sertifikat som er fastsatt i § 5−4 nr. 1, men også å sette handelsnavnet eller varemerket, typebe­tegnelsen, samt typegodkjenningsnummeret dersom særdirektivet bestemmer det, på hver enhet som produseres i samsvar med den godkjente typen.

• Etter hvert som særdirektivene trer i kraft:
  • skal det i den utstrekning traktorer eller en kategori traktorer er gjenstand for nasjonal typegodkjenning, anvendes harmoniserte tekniske bestem­melser (særdirektiver) i stedet for tilsvarende nasjonale bestemmelser som grunnlag for nasjonal typegodkjenning dersom det søkes om dette,
  • skal det i den utstrekning traktorer eller en kategori traktorer ikke er gjenstand for nasjonal typegodkjenning, ikke nektes eller forbys salg, registrering eller bruk av disse traktorene på grunn av at særdirektiver er oppfylt i stedet for tilsvarende nasjonale bestemmelser, dersom produsen­ten eller dennes representant har gitt melding om dette til vedkommende godkjenningsmyndighet,
  • skal Vegdirektoratet etter søknad fra produsenten eller dennes represen­tant og ved fremleggelse av opplysningsdokumentet nevnt i § 5−2, fylle ut typegodkjenningsdokumentet.  En kopi av dokumentet skal utstedes til sø­keren.  For traktor av samme type skal dokumentet godtas som bevis for at de fastsatte kontroller er utført.

Ethvert vedtak om å nekte eller tilbakekalle typegodkjenning, nekte registrering eller forby salg, truffet i henhold til bestemmelser som er vedtatt for å gjennomføre direktiv 74/150/EØF, som endret senest ved direktiv 2001/3/EF, skal være utførlig begrunnet.

• Dette kapittel kommer til anvendelse når annen fremgangsmåte ikke er fastsatt, jf. kapittel 3, 4 eller 5.  Bestemmelsene i § 6−4 nr. 1 fjerde ledd, § 6−7, § 6−8 nr. 2 annet ledd og § 6−15 nr. 1 og 2 gjelder også for EØF-typegodkjenninger.
• Når dette kapittel kommer til anvendelse, gjelder, under hensyntagen til prinsip­pene i § 3−1, § 3−16, § 4−1, § 4−11, § 5−1 og § 5−6, de nasjonale krav beskre­vet i det følgende.
• De nasjonale krav til traktor i det følgende gjelder fram til 1. juli 2005 også for jordbruks- og skogbrukstraktor, dersom ikke kapittel 5 skal anvendes.  Fra 1. juli 2005 gjelder følgende nasjonale bestemmelser for godkjenning av traktor, tilhen­ger til traktor og utskiftbar trukket maskin som definert i § 2−4:
  • Enkeltgodkjenning av traktor i gruppe T1, T2 og T3 skjer etter kravene som er angitt i kapittel 5, jf. § 5−1 nr. 7.
  • Type- og enkeltgodkjenning av traktor i gruppe T5 skjer etter kravene i de følgende kapitler i forskriften.  Typegodkjenninger utstedt på grunnlag av kravene som gjaldt før 1. juli 2005 kan for nye registreringer av traktor i gruppe T5 benyttes fram til 1. januar 2010.
  • Type- eller enkeltgodkjenning av tilhenger til traktor (gruppe R) skjer etter kravene til tilhenger i de følgende kapitler i forskriften.
  • Type- eller enkeltgodkjenning av utskiftbar trukket maskin (gruppe S) skjer etter kravene til tilhengerredskap i de følgende kapitler i forskriften.
  • Type- eller enkeltgodkjenning av traktor i gruppe T4 og C4 skjer i henhold til kravene i direktiv 2003/37/EF, som endret ved direktiv 2004/66/EF og direktiv 2005/67/EF, bilag II, kapittel B, tillegg 1 eller angitte likeverdige standarder.
  • Type- eller enkeltgodkjenning av traktor i gruppe C1, C2, C3 og C5 skjer i henhold til kravene i direktiv 2003/37/EF, som endret ved direktiv 2004/­66/EF og direktiv 2005/67/EF, bilag II, kapittel B, med følgende presiserin­ger
    • Kravene til totalvekt (pkt. 1.1) følger denne forskrifts kapittel 10,
    • Kravene til styring (pkt. 5.1) følger denne forskrifts kapittel 21,
    • Kravene til bremser (pkt. 7.1) følger denne forskrifts kapittel 26,
    • Krav til førersete (pkt. 12.1) følger denne forskrifts kapittel 18,
    • Krav til stabilitet følger denne forskrifts kapittel 9.

• Statens vegvesen er godkjenningsmyndighet for typegodkjenning av kjøretøy og deler og utstyr til kjøretøy.
• Statens vegvesen er godkjenningsmyndighet for enkeltgodkjenninger av kjøre­tøy.
• Kjøretøy eller deler eller utstyr som det er godkjenningsplikt for etter andre lover enn vegtrafikkloven skal, i tillegg til den godkjenning som foretas etter disse for­skrifter, være godkjent av vedkommende myndighet etter den andre lovgivnin­gen.

• Registreringspliktig kjøretøy skal være godkjent før det tas i bruk.

  For ny bil og tilhenger til bil som er dokumentert EF-typegodkjent i annet EØS-land i samsvar med direktiv 2007/46/EF som endret ved forordning (EF) nr. 1060/2008 og fra 29. april 2010 som endret ved forordning (EF) nr. 385/2009 skal anses som godkjent.  Det samme gjelder kjøretøy dokumentert etter forordning (EF) nr. 78/2009, forordning (EF) nr. 79/2009, forordning (EF) nr. 443/2009, for­ordning (EF) nr. 595/2009, forordning (EF) nr. 631/2009, forordning (EF) nr. 661/­2009, direktiv 2010/19/EU som endret ved beslutning 14. juli 2010, forordning (EU) nr. 371/2010, forordning (EU) nr. 406/2010, forordning (EU) nr. 672/2010, forordning (EU) nr. 1003/2010, forordning (EU) nr. 1005/2010, forordning (EU) nr. 1008/2010, forordning (EU) nr. 1009/2010, forordning (EU) nr. 19/2011, forord­ning (EU) nr. 63/2011, forordning (EU) nr. 109/2011, forordning (EU) nr. 183/2011, forordning (EU) nr. 407/2011, forordning (EU) nr. 458/2011, forordning (EU) nr. 459/2011, forordning (EU) nr. 566/2011, forordning (EU) nr. 582/2011, forordning (EU) nr. 678/2011, forordning (EU) nr. 64/2012, forordning (EU) nr. 65/2012, for­ordning (EU) nr. 130/2012, forordning (EU) nr. 249/2012, forordning (EU) nr. 347/­2012 og forordning (EU) nr. 351/2012.  Kjøretøygruppe som angitt i godkjennin­gen skal benyttes.  Dokumentert oppfylt kravnivå eller EF-typegodkjenning for systemer, komponenter, tekniske enheter og delvis oppbygde kjøretøy etter nevnte rettsakter kan benyttes som ledd i enkeltgodkjenning eller nasjonal type­godkjenning.  For buss klasse II gjelder dette ledd bare dersom bussen er utstyrt med bilbelte som tilfredsstiller kravene i direktiv 96/36/EF og direktiv 96/38/EF. Ambulansebil skal i tillegg oppfylle kravene til sikring av båre og pasient på båre i § 8−7.

  Annet ledd trer i kraft 29. april 2009.

• Godkjenningsmyndigheten skal klassifisere kjøretøyet innenfor de kjøretøykate­gorier som nevnt i kapittel 2.  Klassifisering av de forskjellige modeller motorsyk­ler i de ulike grupper motorsykler foretas i alle tilfelle av Vegdirektoratet.  Kjøre­tøyet skal klassifiseres i henhold til den utførelse det har sett i forhold til defini­sjonene i kapittel 2.  I tvilstilfelle fastsetter godkjenningsmyndigheten hvordan kjøretøyet skal klassifiseres.

  Med mindre annet er fastsatt, skal kjøretøy som etter tidligere bestemmelser er godkjent, klassifisert eller registrert som en type kjøretøy, fortsatt ha denne status.  Dette gjelder også EØF-typegodkjente kjøretøy.

• Kjøretøy skal normalt tilfredsstille de krav som gjelder for vedkommende kate­gori.  Dog gjelder unntakene i direktiv 70/156/EØF, som senest endret ved direk­tiv 2004/3/EF, vedlegg XI, som angir visse lempninger for ambulansebiler, cam­pingbiler, likbiler og pansrede biler.  Blant annet tillates disse, når de tilhører en annen kategori enn bilen som var utgangspunktet, på enkelte punkter i stedet å tilfredsstille kravene til denne basisbilen.
• For godkjenningspliktig kjøretøy fastsetter godkjenningsmyndigheten største ak­sellast, boggilast og totalvekt som kjøretøy skal godkjennes med.  Disse skal være i henhold til kravene i kapittel 10, med følgende unntak:
  • Kjøretøy som er slik innrettet at lasten, uansett dens størrelse, har samme angrepspunkt på kjøretøyet (eksempelvis fast plassert svingskive) skal godkjennes for mindre aksellast, boggilast og totalvekt enn det som er fastsatt i første ledd, når angrepspunktet har slik plassering at de største vekter ikke kan utnyttes.

    Største totalvekt, aksellast og boggilast beregnes ut fra de forskjellige lasters (personer og gods) angrepspunkt i forhold til akselsentrene og full utnyttelse av største totalvekt eller største aksel/boggilast bak eller foran.

  • Følgende kjøretøy kan godkjennes for største aksellast, boggilast og total­vekt som er lavere enn angitt i første ledd, etter følgende retningslinjer:
    • Buss (M2 og M3). Største aksellast, boggilast og totalvekt beregnes ut fra største lasts størrelse og plassering.  Største last beregnes ut fra antallet sitteplasser og påbudte ståplasser.
    • Traktor. Største aksellast, boggilast og totalvekt fastsettes ut fra dekkenes bæreevne eller ut fra de vekter og trykk som er benyttet under varmbremsprøven dersom de er mindre.
    • Motorredskap. For motorredskap som ikke er innrettet for å bære gods under kjøring fastsettes største aksellast, boggilast og total­vekt ut fra egenvektens størrelse og fordeling på akslene og vekten og plasseringen av fører og passasjerer.

      For motorredskap som er innrettet for å bære gods under kjø­ring fastsettes største aksellast, boggilast og totalvekt ut fra dekke­nes bæreevne.

  • For motorsykkel som ombygges med sidevogn kan største tillatte totalvekt fastsettes som summen av motorsykkelens tillatte totalvekt slik den er garantert av motorsykkelprodusenten og tillatt totalvekt for sidevognen slik denne er garantert av sidevognprodusenten.  For motorsykkel som ombygges til trike kan største tillatte totalvekt fastsettes som summen av motorsykkelens tillatte foraksellast slik den er garantert av motorsykkel­fabrikanten og tillatt bakaksellast slik denne er garantert av fabrikant av trike-sett.

    Ved eventuell tilbakebygging til tohjuls motorsykkel skal motorsykke­lens opprinnelige tillatte vekter, slik de var garantert av motorsykkelfabri­kanten, benyttes.

  • Eieren kan søke om endring av tillatt totalvekt for kjøretøy i gruppe M, N og O med største totalvekt under 7 500 kg.
    • Tillatt totalvekt kan ikke være høyere enn største totalvekt oppgitt av fabrikant.
    • Tillatt totalvekt kan ikke settes lavere enn det som er nødvendig med tanke på antall sitteplasser og krav til nyttelast for kjøretøy­kategorien det søkes godkjenning for.  Antall sitteplasser kan end­res som følge av vektendringen.
    • Kjøretøykategorien til kjøretøyet endres i samsvar med endringen av tillatt totalvekt.
• Kjøretøy skal ved registrering godkjennes for det antall personer kjøretøyet mak­simalt har sitteplass for.  For EF-typegodkjente kjøretøy kan alternativt kjøretøyet registreres for det antall personer som er angitt i samsvarssertifikat selv om det­te er høyere.  For bårerom i ambulansebil skal ikke sitteinnretninger foran båre medregnes i antall sitteplasser.  Dette gjelder likevel ikke for én fremoverrettet sitteinnretning foran båre i ambulansebil med to bårer.  Plass på båre i ambulan­sebil skal medregnes i det antall personer kjøretøyet registreres for.  Buss (M2 og M3) skal dessuten godkjennes for det antall personer kjøretøyet har ståplass for. Kjøretøyet kan dog ikke godkjennes for større antall personer enn det kjøre­tøyet har nyttelast for.  Vekten av hver person settes til 75 kg, unntatt for buss med 17 eller flere passasjerplasser foruten føreren, hvor vekten av hver person settes til 70 kg.
• Ambulansebil skal etter 1. oktober 2006 være enkeltgodkjent i henhold til krav i § 6−3 nr. 3 eller EF-typegodkjent som ambulanse i henhold til kapittel 3.

  Ambulansebil skal i tillegg til å oppfylle de tekniske kravene for kjøretøygrup­pen også oppfylle de særskilte kravene til ambulansebil i § 8−7.  For EF-typegod­kjent ambulansebil gjelder imidlertid ikke de særskilte kravene til ambulansebil i § 8−7 nr. 4, 5 og 7.

  Det skal foreligge bekreftelse fra regionalt helseforetak eller den det gir myn­dighet om at ambulansebilen skal inngå i foretakets ambulansetjeneste.

Ny jord- og skogbrukstraktor som er dokumentert EF-typegodkjent i samsvar med forordning (EU) nr. 167/2013 skal anses som godkjent.  Det samme gjelder jord- og skogbrukstraktor dokumentert etter forordning (EU) nr. 1322/2014, forordning (EU) 2015/68, forordning (EU) 2015/96 og forordning (EU) 2015/208 i samsvar med de administrative bestemmelsene i forordning (EU) 2015/504.

Ny to- og trehjulet motorvogn som er dokumentert EF-typegodkjent i samsvar med forordning (EU) nr. 168/2013 skal anses som godkjent.  Det samme gjelder to- og tre­hjulet motorvogn dokumentert etter forordning (EU) nr. 4/2014, forordning (EU) nr. 44/2014 og forordning (EU) nr. 134/2014 i samsvar med de administrative bestemmel­sene i forordning (EU) 901/2014.

• Godkjenningspliktig kjøretøy skal være tydelig merket med merke, understells­nummer (fabrikasjonsnummer) og typebetegnelse.

  Understellsnummeret skal være angitt ved pregning i rammen eller i egnet del i bærende konstruksjon når kjøretøyet ikke har ramme.  Det skal være plassert slik at det er godt synlig og utført slik at det vanskelig kan fjernes eller endres.

  Bil eller tilhenger/tilhengerredskap som tilfredsstiller kravene i direktiv 76/­114/EØF, som endret ved direktiv 78/507/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 2006/27/EF, og jord- eller skogbrukstraktor som tilfreds­stiller kravene i direktiv 89/173/EØF vedlegg V, eventuelt som endret ved direktiv 97/54/EF, ev. som erstattet ved 2009/144/EF, anses å oppfylle bestemmelsene i første og annet ledd.

  Understellsnummer må ikke fjernes, endres eller flyttes uten samtykke fra godkjenningsmyndigheten.

  Er et kjøretøy tildelt og har innpreget understellsnummer, kan ikke dette kjø­retøyet godkjennes med annet understellsnummer.  Dette gjelder selv om end­ringen skjer før godkjenning i Norge.  Dette gjelder ikke kjøretøy som anses oppbygd, jf. § 7−2 pkt. 1.8 og pkt. 5.4.

  Bil og tilhenger til bil kan bare godkjennes med understellsnummer standard­isert etter VIN-systemet (Vehicle Identification Number).  Det er videre en forut­setning for godkjenning at fabrikanten etter § 10−2 har sin WMI-kode (World Manufacturer Identifier) tildelt av ISO (International Organization for Standardi­zation) i dette nummeret, jf. § 10−2 annet ledd.  Dette gjelder ikke kjøretøy som anses som oppbygd, jf. § 7−2 pkt. 1.8 og pkt. 5.4.

  For to- og trehjulede motorvogner typegodkjent 1. oktober 1999 eller senere, eller registrert 17. juni 2003 eller senere, gjelder i tillegg bestemmelsene i § 6−5, § 6−6, § 6−7 eller § 6−8.

• Kjøretøy i kategori M2, M3, N2, N3, O3 og O4 som har dimensjoner som ikke overskrider det som er angitt i direktiv 96/53/EF, skal i tillegg være varig merket med de maksimale vekter som kjøretøyet kan brukes med i henhold til nevnte direktiv samt lengde, bredde og avstand til tilhengerkopling.  Dersom disse opp­lysninger ikke finnes på fabrikasjonsplaten, skal de være angitt på et eget skilt som skal inneholde følgende:
  • fabrikantens navn
  • kjøretøyets understellsnummer
  • største aktuelle totalvekt i forhold til direktiv 96/53/EF
  • største aktuelle vogntogvekt for motorvognen i forhold til direktiv 96/53/EF – for treakslet trekkbil for semitrailer eventuelt den maksimale vogntog­vekt for kombinert transport (44 tonn) i parentes
  • største aktuelle aksellaster i forhold til direktiv 96/53/EF, oppført i rekke­følge forfra og bakover
  • for semitrailer føres last på svingskiven som aksel nr. 1
  • lengde (L)
  • bredde (W)
  • avstand fra forkant bil til senter tilhengerfeste eller svingskive (a). Dersom det er flere posisjoner, angis minste og største verdier (amin og amax).
  • avstand fra senter dragøye eller kingbolt til bakkant tilhenger (b).  Dersom det er flere posisjoner, angis minste og største verdier (bmin og bmax).

  Skiltet skal ha bokstav- og tallhøyde minst 4 mm og skal være anbrakt i nær­heten av fabrikasjonsplaten.

  Skilt i henhold til direktiv 76/114/EØF som senest endret ved direktiv 78/507/­EØF, anses å oppfylle kravene i dette nr.

• Kravnivå:  Direktiv 2009/139/EF (om lovfestede preginger for to- og trehjulede motorvogner).
• Virkeområde:  Alle motorvogner som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direk­tiv 2003/77/EF.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant som viser at motorvognen tilfredsstiller ovennevnte krav.  Dette gjelder ikke når mo­torvognen er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med type­godkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF og direktiv 2006/27/EF.
• Ikrafttreden:

• Kravnivå:  Direktiv 93/34/EØF som endret ved direktiv 2006/27/EF (om lovfes­tede preginger for to- og trehjulede motorvogner).
• Virkeområde:  Alle motorvogner som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direk­tiv 2003/77/EF.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant som viser at motorvognen tilfredsstiller ovennevnte krav.  Dette gjelder ikke når mo­torvognen er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med type­godkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF og direktiv 2006/27/EF.
• Ikrafttreden:

• Kravnivå:  Direktiv 93/34/EØF som endret ved direktiv 1999/25/EF (om lovfes­tede preginger for to- og trehjulede motorvogner).
• Virkeområde:  Alle motorvogner som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direk­tiv 2003/77/EF.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant som viser at motorvognen tilfredsstiller ovennevnte krav.  Dette gjelder ikke når mo­torvognen er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med type­godkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.
• Ikrafttreden:

• Kravnivå:  Direktiv 93/34/EØF (om lovfestede preginger for to- og trehjulede mo­tor­vogner).
• Virkeområde:  Alle motorvogner som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direk­tiv 2003/77/EF.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant som viser at motorvognen tilfredsstiller ovennevnte krav.  Dette gjelder ikke når mo­torvognen er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med type­godkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.
• Ikrafttreden:

• Godkjent kjøretøy skal fremstilles til ny godkjenning dersom det foretas endring av kjøretøyet som gjør at det ikke lenger er i samsvar med opplysninger i vogn­kortet.  Det samme gjelder andre endringer av kjøretøyet som har betydning for trafikksikkerheten, eksempelvis i bærende konstruksjoner, styring, forstilling, bremser o.l., eller dersom kjøretøyet blir utstyrt med trekkdel for tilhenger (gjel­der ikke for biler med tillatt totalvekt ikke over 3.500 kg), tipp, kran e.l.  God­kjent kjøretøy skal også fremstilles for ny godkjenning dersom det er påført om­fattende skader ved kollisjon, utforkjøring e.l.  Det vises for øvrig til kap. 7.

• Kjøretøyets eier eller den som på eierens vegne har rådighet over det er ansvar­lig for at kjøretøyet fremstilles for godkjenning.
• Norsk produsent av deler eller utstyr er ansvarlig for at eventuell godkjennings­plikt for deler eller utstyr er oppfylt.  For del eller utstyr som ikke er produsert her i landet er importøren ansvarlig.

  Den som fører godkjenningspliktige deler eller utstyr i handel har plikt til å bringe på det rene om delen eller utstyret er godkjent.  Det er forbudt å føre i handel til vedkommende formål deler eller utstyr som ikke er godkjent dersom godkjenning kreves etter denne forskrift, herunder om det kreves EØF-typegod­kjenning.

• For typegodkjent del eller utstyr er den som typegodkjenningen er utstedt til an­svarlig for at de enkelte eksemplarer ved levering er identisk med det godkjente eksemplar.
• For typegodkjent kjøretøy er både innenlandsk fabrikant/importør og forhandler ansvarlig for at kjøretøyene ved levering er identiske med det typegodkjente eksemplar.

• Ved typegodkjenning skal skriftlig søknad på fastsatt blankett sendes Vegdirek­toratet.  Søknaden skal være på norsk.

  Søknad for kjøretøy produsert i Norge skal underskrives av fabrikanten.  Søk­nad for andre kjøretøy skal underskrives av importøren.

• Ved enkeltgodkjenning skal kjøretøyet fremstilles på det sted og til den tid som Statens vegvesen bestemmer.
• Kjøretøy skal fremstilles med det utstyr og i slik stand at dets egenvekt kan brin­ges på det rene.  Dersom det finnes nødvendig, kan godkjenningsmyndigheten forlange at kjøretøyet også fremstilles med last.

  Godkjenningsmyndigheten kan forlange at tilhenger fremstilles til godkjenning sammen med en bestemt motorvogn og tilhengerens godkjenning kan begrenses til trekking etter en bestemt motorvogn.

• Ved typegodkjenning skal det sammen med søknaden vedlegges følgende:
  • Prinsippskisse av bremseanleggene med tilstrekkelig detaljert beskrivelse av virkemåten.
  • Fotografier som viser kjøretøyet sett skrått forfra på den ene siden og skrått bakfra på den andre siden.
  • Sammenstillingstegning som er påført alle hovedmål og dimensjons- og materialangivelse av bærende elementer.  (Dette gjelder bare for tilhen­ger).
• I forbindelse med søknad om typegodkjenning kan ellers forlanges utlevert nød­vendig antall deler og utstyr for prøving og nærmere underlag i form av tegnin­ger, beregninger, garantier e.l.  Det kan videre stilles krav om spesielle under­søkelser ved prøveanstalt.  Bestemmelsen i dette nr. gjelder i tillegg til det som måtte være fastsatt ellers i denne forskrift.
• Ved enkeltgodkjenning kan det kreves fremlagt dokumentasjon for tilfredsstillelse av angitt standard og angitte krav.  Det kan også kreves fremlagt underlags­dokumenter for de forhold som kreves dokumentert.  Dokumentasjonen skal være knyttet til kjøretøyet eller kjøretøyene den gjelder for ved understellsnum­mer.  Dokumentasjonen kan kreves oversatt til norsk hvis den ikke foreligger på norsk, svensk eller dansk.  Bestemmelsen i dette nr. gjelder i tillegg til det som måtte være fastsatt ellers i denne forskrift.
• Til avtalt tid skal ett eller flere eksemplar av kjøretøyet fremstilles til kontroll. Godkjenningsmyndigheten avgjør hvor mange eksemplar som skal fremstilles.
• Den som søker om typegodkjenning må selv bære omkostningene med tiltak som nevnt i nr. 5 eller 6 eller tilsvarende som er fastsatt ellers i denne forskrift. Det samme gjelder for etterløpende kontroll etter § 6−13 eller som ellers settes som vilkår for godkjenning.  Forhandler må bære omkostningene ved stikkprøve­kontroll etter § 6−13 nr. 1.  Det gis ikke vederlag for skade oppstått ved forsvar­lig undersøkelse av godkjenningsmyndigheten.
• Den som fremstiller et kjøretøy for registrering (eieren) er ansvarlig for at kjøre­tøyet er i forskriftsmessig stand.  For typegodkjent kjøretøy gjelder dette også for fabrikant/importør og forhandler, som også er ansvarlig for at det er i sam­svar med typegodkjenningen, og for at eventuelle påpekte feil under typegod­kjenningen er rettet før kjøretøyet fremstilles for registrering.

• Typegodkjenning kan bare gis for fabrikknye kjøretøy som i sin helhet er frem­stillet i serieproduksjon.  Mindre modifikasjoner kan imidlertid utføres av impor­tør/forhandler.  Vegdirektoratet fastsetter i hvert enkelt tilfelle hvor store endrin­ger som tillates utført av andre enn kjøretøyprodusenten.
• Typegodkjenning blir utstedt til søkeren og gjelder for kjøretøy av samme merke, modell og type som de foreviste og bare dersom kjøretøyene er produsert/im­portert av søkeren og er i overensstemmelse med typegodkjenningen.  Søkeren er ansvarlig for at pliktene etter typegodkjenningsordningen overholdes.
• Typegodkjenningen gjelder inntil det foretas endringer på kjøretøyene.  Den som typegodkjenningen er utstedt til må skriftlig orientere Vegdirektoratet om endrin­ger.  Vegdirektoratet avgjør om det kreves ny typegodkjenning.
• Det gis ikke nasjonal typegodkjenning for personbil (M1) med unntak av el-bil.

  Første ledd trer i kraft 29. april 2009.

• Følgende motorvogner skal være typegodkjent før de tas i bruk:
  • personbil (M1) unntatt ambulansebil, jf. § 6−3 nr. 6
  • varebil (N1)
  • to- og trehjulede motorvogner (motorsykler og mopeder)
  • beltemotorsykkel.
• Det tillates at motorvogn som er importert av eieren til eget bruk (privatimpor­tert) fremstilles for enkeltgodkjenning.
• Lisensiert rallybil, lisensiert trail- og lisensiert enduromotorsykkel som er fritatt for engangsavgift/tilleggsavgift og som utelukkende brukes under konkurranse og organisert treningskjøring i henhold til reglement og godkjenning av motor­sportforbund1, samt kjøring til og fra slike arrangement, skal fremstilles for enkeltgodkjenning.
• Bil som omfattes av unntaket etter § 1−15 kan bare enkeltgodkjennes.  For bil i gruppe M1 som ikke tidligere er registrert, er adgangen ytterligere begrenset slik at samme importør ikke kan enkeltgodkjenne mer enn 10 biler av samme type som definert i direktiv 70/156/EØF som endret senest ved direktiv 2001/116/EF, jf. også § 3−1 nr. 8.
• Statens vegvesen kan kreve at den som melder ikke-typegodkjent motorvogn som nevnt i nr. 1 til registrering skal dokumentere hvem som er motorvognens importør og eier.  Som dokumentasjon godtas kopi av datert innførselsdeklara­sjon stemplet av tollsted, samt kopi av datert kjøpekontrakt eller faktura for bilen der det klart må fremgå hvem som er hhv. importør og eier.

Følgende kjøretøy kan typegodkjennes:

• traktor
• buss med mindre enn 17 passasjerplasser
• lastebil med tillatt totalvekt ikke over 7.500 kg
• forutsatt at de fremstilles i serie på minst 25 stk. pr. år:
  • tilhenger med konstruktiv hastighet ikke over 30 km/t
  • tilhenger med konstruktiv hastighet over 30 km/t og tillatt totalvekt ikke over 3.500 kg.

• Når eksemplar av typegodkjent kjøretøy meldes til registrering, kan Statens veg­vesen kreve det fremstilt for stikkprøvekontroll (enkeltgodkjenning).  Forhand­leren plikter da å fremstille kjøretøyet på anvist tid og sted.
• Når Vegdirektoratet krever det, må fabrikant/importør fremstille det ønskede an­tall eksemplarer av typegodkjente kjøretøy for kontroll på anvist tid og sted. Kjøretøyene må være fabrikknye, klargjorte og i overensstemmelse med type­godkjenningen.

• Godkjenning kan tilbakekalles for avgrenset tid eller for alltid dersom de fastsatte krav ikke lenger er oppfylt eller kjøretøy, del eller utstyr ikke lenger er i samsvar med det typegodkjente.
• Fabrikant/importør eller forhandler som ikke oppfyller de plikter som han har på­tatt seg kan nektes adgang til å benytte seg av typegodkjenningsordningen.  Det samme gjelder dersom en forhandler utleverer kjøretøy med understellsnummer og kjennemerke som ikke stemmer overens med vognkortet.
• Vegdirektoratet kan nekte fabrikant/importør eller forhandler adgangen til å få sine kjøretøy registrert for en viss periode dersom det oppdages at
  • kjøretøy ikke er i overensstemmelse med typegodkjenningen
  • konstruksjon, innretning eller utstyr avviker fra det som ble dokumentert, bevitnet eller garantert ved typegodkjenningen
  • mange kjøretøy i samme modellserie er beheftet med feil eller mangler.
• Statens vegvesen kan pålegge forhandler å fremstille alle kjøretøy for enkeltgod­kjenning i en nærmere bestemt periode dersom det oppdages at kjøretøy ikke er i overensstemmelse med typegodkjenningen.
• Dersom det med rimelig sikkerhet kan antas at mange kjøretøy i samme modell­serie er beheftet med feil eller mangler kan Vegdirektoratet pålegge fabri­kant/importør å modifisere alle registrerte kjøretøy i modellserien slik at de blir i forskriftsmessig og trafikksikkerhetsmessig stand.

• Godkjenningsmyndigheten eller politiet kan når som helst gi pålegg om at kjøre­tøy skal fremstilles til kontroll hos Statens vegvesen (plasskontroll), uansett om kjøretøyet er godkjennings- eller registreringspliktig eller ikke.
• Statens vegvesen og politiet eller andre som Samferdselsdepartementet bemyn­diger kan når som helst uten varsel kontrollere kjøretøy på vilkårlig sted (utekon­troll), uansett om kjøretøyet er godkjennings- eller registreringspliktig eller ikke.
• Statens vegvesen eller den det bemyndiger kan på vilkårlig tidspunkt foreta kon­troll av godkjenningspliktige deler og utstyr.

  Den som produserer eller fører i handel godkjenningspliktige deler eller ut­styr, har plikt til å låne ut nødvendige eksemplarer til kontroll når dette kreves.

Dette kapittel kommer til anvendelse når andre bestemmelser ikke er fastsatt, jf. kapittel 3, 4 og 5.

• Definisjoner
  • Understell:  Den komplette enhet bestående av ramme eller underdel (bunn) i selvbærende karosseri, for- og bakstillinger, hjul, styreinnretning, motor og drivverk.
  • Karosseri:  Den enhet som sammen med understellet utgjør det komplette kjøretøy.
  • Karosseri:  Den enhet som sammen med understellet utgjør det komplette kjøretøy.
  • Selvbærende karosseri:  Karosseri hvor bunn og overdel er bygd i ett, som er spesielt forsterket og som for- og bakstilling, hjul, styreinnretning, motor og drivverk kan monteres direkte til – eventuelt via korte rammesek­sjoner – uten at særskilt ramme under hele kjøretøyet er nødvendig.
  • Hovedkomponenter på motorsykkel:  Motorsykkel består av to hoved­komponenter:
    • ramme
    • motor.
  • Reparasjon:  Utbedringer av slitasjemangler, karosseri- og rustskader mv., herunder utskifting av deler og komponenter, som kan anses som van­lig vedlikehold og som ikke er å anse som ombygging eller oppbygging, jf. pkt. 1.7 og 1.8.
  • Ombygging:  Forandringer som medfører at kjøretøyets tekniske spesifika­sjoner, utseende mv. blir endret i forhold til den utførelse kjøretøyet hadde ved første gangs registrering i riket, eventuelt i forhold til den utførelse det senere er godkjent med av godkjenningsmyndigheten, men hvor endringen ikke er av større omfang enn at kjøretøyet som helhet anses som samme kjøretøy som det opprinnelige kjøretøyet.
  • Oppbygging:  Produksjon/sammensetning av kjøretøy av nye og/eller bru­kte deler, av to eller flere kjøretøyer, eller av deler og kjøretøy som nevnt i kombinasjon, til et kjøretøy som tidligere ikke har vært godkjent i riket.
• Reparasjon av kjøretøy
  • For kjøretøy som er reparert etter omfattende skade i forbindelse med kolli­sjon, utforkjøring eller lignende, skal det dokumenteres at reparasjonen er utført i henhold til kjøretøyprodusentens anvisninger der disse foreligger, og etter faglig anerkjente reparasjonsmetoder.

    Med omfattende skade menes skade eller deformasjon på kjøretøyets struktur eller bærende elementer av et slikt omfang at kjøretøyet må mål­rettes.

  • Kjøretøyet anses som reparert bl.a. når:
    • karosseri til kjøretøy med ramme (ikke selvbærende karosseri) blir skiftet ut med karosseri av samme type og det ikke foretas omfat­tende utskifting av deler og komponenter for øvrig.
    • ramme skiftes ut med ramme av samme type uten at det foretas omfattende utskifting av deler og komponenter for øvrig.
    • en forpart og en bakpart fra to kjøretøy med selvbærende karosseri av identisk type sammenføyes, og det ikke foretas omfattende ut­skiftning av deler og komponenter for øvrig.
    • én av hovedkomponentene på motorsykkel, motor eller ramme, re­pareres eller skiftes ut med identiske deler på motorsykkel.  Dette gjelder uavhengig av om det tidligere er godkjent ombygging av den andre hovedkomponenten.
• Ombygging av kjøretøy
  • Kjøretøy skal framstilles for Statens vegvesen til ny godkjenning dersom det foretas ombygging eller endring av kjøretøyet som gjør at det ikke lenger er i samsvar med vognkortet.  Det samme gjelder andre ombygginger eller endringer av kjøretøy som har betydning for kjøretøyets miljø-, trafikksik­kerhets- eller brannsikkerhetsegenskaper.
  • Kjøretøy anses som ombygd bl.a. når:
    • personbil (M1) ominnredes til varebil (N1), og omvendt.
    • karosseri til kjøretøy med chassisramme (ikke selvbærende karosse­ri) skiftes ut med karosseri av samme eller tilnærmet samme type, f.eks. 4-dørs til 2-dørs, og det ikke foretas omfattende ombygging eller utskifting av deler og komponenter for øvrig.  Det forutsettes at karosseriet det skiftes til passer rett på rammen, uten modifikasjon av festepunkter og lignende.
    • det monteres ekstra aksel, og det ikke foretas omfattende utskifting av deler og komponenter for øvrig.
    • én av hovedkomponentene på motorsykkel, motor eller ramme, byg­ges om eller skiftes ut med ikke-identiske deler.  Denne hovedkom­ponenten kan bygges om eller skiftes ut flere ganger.
    • det på elektrisk drevet motorvogn foretas endring av batterikjemi eller bytting til batteri med lavere eller høyere spenning enn originalt.
  • Ved ombygging som innebærer at kjøretøyet faller inn under definisjonen for annen kjøretøygruppe, skal kjøretøyet registreres/omregistreres til den gruppe som kjøretøyet i ombygd utførelse hører inn under.
• Oppbygging av kjøretøy
  • Kjøretøy som er oppbygd, skal før det tas i bruk, fremstilles for Statens vegvesen for godkjenning.
  • Kjøretøyet anses som oppbygd bl.a. når:
    • karosseri til kjøretøy med ramme (ikke selvbærende karosseri) blir skiftet ut samtidig eller i forbindelse med omfattende utskiftning av andre deler og komponenter f.eks. rammen.
    • karosseri til kjøretøy med ramme skiftes ut med karosseri av annen utførelse, og/eller når karosseriet det skiftes til ikke passer rett på rammen uten modifikasjon av festepunkter og lignende.
    • selvbærende karosseri er skiftet.
    • ramme er skiftet ut samtidig eller i forbindelse med at omfattende ut­skifting av andre deler og komponenter er foretatt.
    • begge hovedkomponentene på motorsykkel, motor og ramme, byg­ges om eller skiftes ut med ikke-identiske deler.
  • Ved godkjenning av oppbygd kjøretøy skal de tekniske krav som er angitt i denne forskrift og som gjelder for kjøretøy som registreres første gang i riket på angjeldende tidspunkt, legges til grunn for godkjenningen.  Dog kan oppbygd kjøretøy fritas for vesentlige destruktive prøver, som f.eks. kolli­sjonsprøver, dersom relevant dokumentasjon kan fremlegges fra kompe­tent, uavhengig laboratorium eller tilsvarende for at kjøretøyet oppfyller de krav som skulle vært kontrollert ved slike prøver.
  • Dersom skattekontoret har gitt fritak for engangsavgift fordi det dreier seg om oppbygging etter skade, og det oppbygde kjøretøy er av samme type som det opprinnelige kjøretøy, bortfaller kravet i pkt. 4.3.
• Understellsnummer
  • Når reparasjon eller ombygging av kjøretøy vil medføre at kjøretøyets un­derstellsnummer blir beskadiget eller fjernet, skal kjøretøyet før reparasjon påbegynnes, og etter at reparasjon er utført, men før kjøretøyet på nytt tas i bruk, fremstilles for Statens vegvesen.  Etter nærmere avtale mellom Sta­t­ens vegvesen og vedkommende verksted, person, firma mv. som skal ut­føre reparasjonen, kan dog erklæring fra den som utfører reparasjonen om at understellsnummeret er blitt beskadiget eller fjernet, godtas ved den etterfølgende kontroll/godkjenning uten at kjøretøyet på forhånd er fremstilt for Statens vegvesen.  Slik avtale må eventuelt inngås før reparasjonen på­begynnes.
  • Ved reparasjon eller ombygging av kjøretøy som har medført at kjøretøyets understellsnummer er blitt beskadiget eller fjernet, skal kjøretøyets opprin­nelige understellsnummer angis på nytt ved preging eller tilsvarende i ram­men/karosseriet.

    Hvis rammen/karosseriet i forbindelse med reparasjon og/eller ombyg­ging blir skiftet, angis på samme måte kjøretøyets opprinnelige understells­nummer.  Har den/det innsatte ramme/karosseri annet understellsnummer innpreget fra før, skal dette samtidig overstrekes på en slik måte at det fort­satt er leselig.

  • Ved ombygging av motorsykkel skal hovedkomponentene motor og ramme utstyres med et varig identifikasjonsnummer, dersom de ikke er utstyrt med dette.  Det påhviler den som fremstiller kjøretøyet for godkjenning å doku­mentere benyttede hovedkomponenters opprinnelse, ved fremleggelse av registreringsdokumenter, kvitteringer eller lignende.
  • Oppbygd kjøretøy skal utstyres med understellsnummer.
    • Understellsnummer for enkelt kjøretøy tildeles av Statens vegvesen. Nummeret skal i alminnelighet være samme bokstav-/sifferkombina­sjon som i kjøretøyets kjennemerke.
    • Understellsnummer ved produksjon av flere kjøretøy tildeles av pro­dusenten.  I spesielle tilfelle kan dog forholdes i samsvar med pkt. 5.4.1.  Hvis ramme/karosseri som kjøretøyet er bygd opp av har un­derstellsnummer innpreget fra før, skal dette overstrekes på en slik måte at det fortsatt er leselig, når annet understellsnummer blir til­delt.
    • Understellsnummer skal være angitt ved preging eller tilsvarende i rammen eller i egnet del i bærende konstruksjon når kjøretøyet ikke har ramme.  Det skal være plassert slik at det er godt synlig og ut­ført slik at det vanskelig kan fjernes eller endres.
    • Det påhviler eieren av kjøretøyet å føre bevis for at kjøretøyets identitetsmerking (understellsnummer, typebetegnelse mv.) er riktig, når det oppstår tvil om dette.
• Registreringsdokumenter
  • Når registrert kjøretøy har fått understellsnummer innpreget ifølge bestem­melsene i pkt. 5.1 skal det gjøres anmerkning om forholdet på registerkor­tet og i anmerkningsrubrikken i vognkortet.  For avregistrert kjøretøy gjøres anmerkning på registerkortet.  Tilsvarende anmerkninger gjøres også om andre forhold som vil ha betydning under senere kontroller.
  • Når registrert kjøretøy etter ombygging er endret slik at det ikke lenger er i samsvar med det som er angitt på registreringskortet og i vognkortet, rettes registreringskortet, og det utstedes nytt vognkort, samtidig som Motorvogn­registeret tilsendes melding på blankett nr. 227a.  For avregistrert kjøretøy rettes registreringskortet.
  • Oppbygd kjøretøy meldes til registrering på ny blankett nr. 221 (opprettes nytt registerkort).  Oppbygd kjøretøy som oppfyller betingelsene i pkt. 4.4 skal beholde sitt opprinnelige registreringsår, men oppbyggingsåret anmer­kes i vognkortet.

    For kjøretøy som er oppbygd her i landet, kreves ikke at blanketten er stemplet av tollvesenet.  I stedet skal framlegges særskilt bevis for at en­gangsavgift er betalt i den utstrekning det er fastsatt at slik avgift skal sva­res.

• Krav om dokumentasjon

  For kjøretøy som repareres/ombygges/oppbygges slik at vitale deler på kjø­retøyet – ramme, karosseri, bremser, lysutstyr, styring, motor, fjærer, støtdem­pere, felger, dekk osv. – avviker fra den utførelsen som er foreskrevet eller tillatt av kjøretøyfabrikanten og/eller fra den utførelse som kjøretøyet hadde ved første gangs registrering i riket, skal det fremlegges dokumentasjon fra kjøretøyfabri­kanten eller fra kompetent, uavhengig laboratorium for at de benyttede deler er egnet og at kjøretøyet etter reparasjonen/ombyggingen/oppbyggingen har til­fredsstillende kjøreegenskaper og vil tåle de påkjenninger det kan regnes med å bli utsatt for.

  Slik dokumentasjon som nevnt i første ledd, kreves ikke dersom kjøretøyet på de aktuelle punkter med rimelighet kan kontrolleres av Statens vegvesen.  I til­legg til kravet i første ledd, gjelder følgende:

  Ved endring av batterikjemi på elektrisk drevet motorvogn eller hybridkjøre­tøy, skal det dokumenteres at benyttet batteri og tilhørende kontrollsystemer til­fredsstiller gjeldende utgave av ISO-standard 6469-1, og er tilpasset den aktuelle kjøretøytype/variant.  Det skal også dokumenteres at batteri og tilhørende syste­mer er installert etter anvisning fra kjøretøyfabrikanten eller kompetent, uavhen­gig laboratorium.  Videre skal det dokumenteres at de funksjonelle kravene i gjeldende utgave av ECE 100 om sikkerhet i batterielektriske kjøretøy, er oppfylt etter ombyggingen.  Dokumentasjonen skal komme fra kjøretøyfabrikanten eller kompetent, uavhengig laboratorium.

  Ved konvertering av kjøretøy til batterielektrisk drift, skal det dokumenteres at de funksjonelle kravene i gjeldende utgave av ECE 100 om sikkerhet i batteri­elektriske kjøretøy er oppfylt.  Videre skal det dokumenteres at benyttet batteri og tilhørende kontrollsystemer tilfredsstiller gjeldende utgave av ISO-standard 6469-1, og er tilpasset den aktuelle kjøretøytype/variant.  Dokumentasjonen skal komme fra kjøretøyfabrikanten eller kompetent, uavhengig laboratorium.  Instal­lasjon av lader og elektriske komponenter knyttet til denne skal kontrolleres og godkjennes av et nasjonalt utpekt teknisk kontrollorgan innen EØS med kompe­tanse på område.

  Som kompetent, uavhengig laboratorium i denne sammenheng anses labora­torium som har sertifisering etter ECE 100.

• Kravnivå

  Kjøretøy som nevnt i nr. 2 skal tilfredsstille kravene i direktiv 2001/85/EF.

  Kravene i bilag VII til direktivet om krav til tekniske hjelpemidler som forenk­ler adgangsforholdene for bevegelseshemmede passasjerer er obligatorisk bare for buss i klasse I.  Hvis buss i andre klasser er utstyrt med innretninger for for­flytningshemmede og/eller rullestolbrukere, skal de relevante krav i bilag VII være oppfylt.

  For krav til innvendig materialer i buss gjelder § 8−2.

• Virkeområde

  Disse bestemmelsene gjelder for alle kjøretøy i gruppe M2 og M3.  Kjøretøy­ene inndeles i klasser som nevnt nedenfor, og klassen(e) skal fremgå av vogn­kortet.

  Kjøretøy med mer enn 22 passasjerplasser utover føreren deles inn i tre klas­ser.  Kjøretøy kan tilhøre mer enn en klasse, og kan i så fall godkjennes i de klasser den tilhører:

  • Klasse I:  Kjøretøy som er innrettet med ståplasser for å gi mulighet for hyppig av- og påstigning.
  • Klasse II:  Kjøretøy som hovedsakelig er innrettet med sitteplasser og konstruert for å ta med stående passasjerer i midtgangen og/eller i et om­råde som ikke er større enn det som er avsatt til to dobbeltseter.
  • Klasse III:  Kjøretøy som utelukkende er innrettet med sitteplasser.

  Kjøretøy med inntil 22 passasjerplasser utover føreren deles inn i to klasser:

  • Klasse A:  Kjøretøy som er konstruert for å ta med stående passasjerer.  Kjøretøy i denne klassen har seter, og skal være innrettet med ståplasser.
  • Klasse B:  Kjøretøy som ikke er konstruert for å ta med stående passa­sjerer.  Kjøretøy i denne klassen er ikke innrettet med ståplasser.

  I tillegg gjelder følgende definisjon:

  Leddbuss:  Kjøretøy som består av to eller flere stive seksjoner som er kob­let til hverandre med et ledd og hvor passasjerrommene står i forbindelse med hverandre slik at passasjerene fritt kan bevege seg mellom dem.  De stive sek­sjonene er permanent bundet til hverandre, og kan kun adskilles ved hjelp av ut­styr som normalt bare finnes på et verksted.

• Alternativ standard

  Ingen.

• Godkjenning

  Ved godkjenning skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikant eller kom­petent uavhengig laboratorium som viser at kjøretøyet tilfredsstiller ovennevnte krav.  Dette gjelder ikke når kjøretøyet er ledsaget av et gyldig samsvarsserti­fikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 70/­156/EØF.  Alternativt kan kjøretøyet, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav

• Ikrafttreden

  Denne paragraf trer i kraft 13. februar 2004 for nye registreringer og for typegodkjenning av ny type kjøretøy.

  For lavgulvsbusser i klasse I eller II med typegodkjenning i henhold til direk­tiv 76/756/EØF fra før 13. august 2002 og som er omfattet av bestemmelsene om maksimal ganghelning på 12,5% som fastsatt i punkt 7.7.6.2 i bilag 1 til direktiv 2001/85/EF, trer bestemmelsene i kraft 13. februar 2005.

Materialer som benyttes innvendig i kjøretøy i gruppe M med flere enn 22 passa­sjerplasser utover føreren og som omfattes av § 8−1, skal ha forbrenningsegenskaper som tilfredsstiller direktiv 95/28/EF.

Ved godkjenning skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at kjøretøyet tilfredsstiller ovennevnte krav.  Dette gjelder ikke når kjøretøyet er ledsaget av et gyldig samsvarssertifikat og/eller er mer­ket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 70/156/EØF.  Alternativt kan kjøretøyet, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til oven­nevnte krav.

• Krav

  For buss, med unntak av buss gruppe M3 klasse I, skal det være minst to sit­teplasser som er godkjent for barn yngre enn 3 år eller minst to sitteplasser hvor det kan festes sikringsutstyr for barn yngre enn 3 år.  Hvis alternativ to benyttes, skal sikringsutstyret være godkjent og merket i henhold til ECE-reg. nr. 44.03, og det skal være med i kjøretøyet til enhver tid.

• Ikrafttreden

  Denne paragrafen trer i kraft 1. januar 2008 for nye registreringer og for typegodkjenning av ny type kjøretøy.

• Generelt
  • Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for buss med 17 eller flere passa­sjerplasser foruten føreren (se dog nr. 24) som ikke omfattes av § 8−1. Bestemmelsene gjelder i tillegg til bestemmelsene i andre kapitler i denne forskrift.
• Definisjoner
  • Bussklasse:  Det transportområde bussen er konstruert for og beregnet brukt til.  En buss kan være slik konstruert at den kan brukes i mer enn en klasse, men skal da godkjennes særskilt for hver klasse.  Bussklassen(e) skal føres inn i vognkortet, f.eks. «Buss kl. 3».
    • Bussklasse 1:  Buss som har mer enn 45% av det totale passasjer­antallet registrert for ståplasser.
    • Bussklasse 2:  Buss som har opptil 45% av det totale passasjeran­tallet registrert for ståplasser.
    • Bussklasse 3:  Buss som er innrettet til særlige formål.  (Herunder turbilkjøring).
  • Leddbuss:  Buss av klasse 1, 2 eller 3 som består av to separate passa­sjerkabiner.  Disse er ved hjelp av en leddseksjon forbundet med hverandre på en slik måte at kabinene kan svinges og vris i forhold til hverandre sam­tidig som passasjerene fritt kan passere fra den ene kabinen til den andre.
  • Servicedør:  Dør som under normale forhold brukes av passasjeren for på- og avstigning.  Enkel dør gir passasjermulighet for én personrekke, mens dobbel dør gir passasjermulighet for to personrekker side ved side.
  • Nødutgang:  Utgang beregnet for evakuering av bussen når servicedørene ikke kan brukes, ikke er tilgjengelige eller ikke gir tilstrekkelig rask evakue­ring.  Nødutgang kan være:
    • Nødutgangsdør:  Dør i tillegg til servicedørene som er beregnet for utgang for passasjerene i nødstilfelle.
    • Nødutgangsvindu:  Vindu som i nødstilfelle kan gi utgangsmulighet for passasjerene.
    • Dobbelt nødutgangsvindu:  Nødutgangsvindu som har så stor lys­åpning at en tenkt vertikaldeling på midten vil gi to separate nødut­gangsvinduer som hver for seg oppfyller kravene til dimensjoner og adkomst.
    • Nødutgangsluke:  Luke i taket beregnet som utgang for passasje­rene i nødstilfelle.
  • Gulv:  Den del av karosseriet som danner bæreflate for stående passasje­rer, føreren og setefestene.  Med gulvhelling menes hellingen i forhold fra horisontalplanet målt i %.
  • Midtgang:  Sammenhengende passasje fra servicedør til sete eller sete­rad.  Trappetrinn og arealer foran seter, som er beregnet til passasjerer som sitter på setet, dvs. arealer med dybde 300 mm foran seter som er bereg­net til passasjerenes føtter, anses ikke som midtgang.
  • Passasjersete:  Den komplette enhet bestående av setepute, seterygg og seteunderstell.  Seteputen kan være av typen hvor seteputen automatisk slåes opp.
  • Klappsete:  Sete som ikke er passasjersete.  Klappsete har ikke vanlig seterygg og er av enklere konstruksjon.  Klappsete regnes ikke med i antall sitteplasser.
  • Guidesete:  Sete som ikke er passasjersete, og som bare brukes av gui­de.  Setet kan ha setepute som automatisk slåes opp og understell som kan vippes frem, men som er låst i normal stilling.
• Karosseri
  • Kollisjonsbeskyttelse

    Buss skal i frontvegg og på begge langsider ha kollisjonsbeskyttelse i en forutsatt risikosone i bussens front og sider på et avsnitt liggende i 1.000 og 1.500 mm over marken.  Høyden skal ved nedre begrensning måles ved tjenestevekt og den øvre begrensningen ved totalvekt.  Beskyttelse skal være av nedenfor spesifisert utførelse.

    Kollisjonsbeskyttelse i front og sider kan inngå som bærende del i bus­sens karosseri eller utgjøre en separat konstruert detalj med solid innfesting i karosseristammen.

    Front respektive sidebeskyttelse ifølge ovennevnte skal ha minst den styrke som oppnås med en 2,5 mm respektive 1,25 mm tykk stålplate med en bruddgrense på minst 420 N/mm² (42 kp/mm²) og en forlengning ved brudd på minst 20%.  Ved bruk av aluminium skal det i front- og sidebe­skyttelse benyttes materialer som minst har den styrken som oppnås med en 3,4 respektive 1,7 mm tykk plate med en bruddgrense på minst 330 N/mm² og en forlengning ved brudd på minst 10%.  Beskyttelsesplaten kan være oppdelt i seksjoner under forutsetning av at seksjonenes innbyrdes forbindelse og deres fastsetting mot karosseriet er slik at holdfastheten til­svarer den ved hel plate.

    Frontbeskyttelse skal være plassert med øverste kant i høyde med vin­duslinjen, men behøver ikke være plassert høyere enn 1.500 mm over mar­ken om vinduslinjen ligger høyere.  Beskyttelsen skal være minst 500 mm høy, og strekke seg over hele kjøretøyets bredde.  På den siden hvor føre­ren er plassert skal platen fortsette langs karosseriets side til minst i høyde med bakerste delen av førerstolen i dens bakerste posisjon.  Beskyttelsens nedre kant skal minst gå ned til 1.000 mm over marken eller til nærmeste gulvflate om denne ligger lavere enn 1.000 mm over marken.  Nødvendig avbrudd for radiator, lyktebrønner og andre aggregat kan gjøres.

    Vindusrute med lavere plassert nedre kant enn 1.300 mm over marken, skal, om foreskrevet beskyttelse ikke finnes innenfor vinduet, holdfasthets­messig være analogt med de i tredje og fjerde ledd angitte krav gjeldende vinduets areal under høyden 1.300 mm.

    Sidebeskyttelse skal være plassert på karosseriets begge sider med øverste kant i høyde med vinduslinje, men behøver ikke være plassert høy­ere enn 1,5 m over marken, om vinduslinjen ligger høyere.  Beskyttelsen skal være minst 0,5 m høy, og strekke seg fra frontbeskyttelsen langs ka­rosserisiden til bussens bakre ende med avbrudd for døråpninger.  Beskyt­telsens nedre kant skal minst gå ned til nærmeste gulvflater om disse ligger lavere enn 1 m over marken.  Ligger passasjerkupeens gulvnivå høyere enn 1 m over marknivå, trenger beskyttelsen ikke gå lenger ned enn dette nivå.  Ligger gulvnivået høyere enn 1,5 m over marknivå, kreves det ikke sidebeskyttelse.  Se fig. 2.
  • Takstyrke

    Det må kunne bevises, ved beregning eller en annen akseptert metode, at takkonstruksjonen er sterk nok til å motstå en jevnt fordelt statisk belast­ning på taket som er lik den tillatte totalvekt (PT) på kjøretøyet opp til mak­simum 10 tonn.

  • Luker for bagasjerom

    Dører og luker i sider og bakvegg skal være hengslet eller på tilsvarende måte være feste oventil eller i framkant.  Nevnte luker skal være ut­styrt med signalanordning som varsler føreren når luken ikke er lukket.  Signal­anordningen kan være et rødt lyssignal eller et vedvarende lydsignal som må være lett synlig, henholdsvis godt hørbart, fra førerens plass.

• Beskyttelse mot brann
  • Brannslukker

    Buss skal være utrustet med brannslukningsapparat godkjent av Direktora­tet for brann og eksplosjonsvern.

    Apparatet skal være plassert i nærheten av føreren på en gunstig plass med tanke på forutsatt karosserideformasjon som følge av kollisjon eller avsperring som følge av brann.

    Buss som er registrert med mindre enn 20 sitteplasser foruten førerplas­sen, skal ha minst ett brannslukningsapparat av bruksklasse B eller AB eventuelt med tilleggsbetegnelsen E og av effektivitetsklasse I eller høyere.

    Buss som er registrert med flere enn 20 sitteplasser foruten førerplas­sen, skal ha minst to brannslukningsapparater av bruksklasse B eller AB eventuelt med tilleggsbetegnelsen E og av effektivitetsklasse I, eller minst ett apparat av nevnte bruksklasse og av effektivitetsklasse II eller høyere.

    Brannslukker skal til enhver tid være klar til bruk, og være utstyrt med bruksanvisning slik at passasjerene også lett kan bruke den.

    Apparatet skal være kontrollert og merket med dato for siste kontroll i overensstemmelse med det intervall som fabrikanten foreskriver.

  • Brenselsystem

    Ingen del av brenseltanken tillates plassert lengre fram enn 600 mm fra bussens fremre begrensing.  Brenseltanken skal også plasseres slik at den gjennom karosseriets utforming blir best mulig beskyttet ved frontkollisjon.

    Brenseltank skal plasseres minst 300 mm fra avgassrør eller andre sterkt varmeavgivende flater.  Om dette mål ikke kan oppfylles, kreves særskilt isolering.

    Ingen del av brenseltanken eller påfyllingsanordning får ligge utenfor karosseriets ytre kontur eller inne i kupeen.  Påfyllingslokk skal være slik utformet og konstruert at utilsiktet åpning ikke kan skje.

    Påfyllingsrøret for brensel, målt fra sentrum av røret, skal være anbrakt utenom kupeen – minst 250 mm fra døråpning når bussen har dieselmotor og minst 500 mm fra døråpning når den har bensinmotor.

    Påfyllingsrøret, brenselledninger og rørtilslutninger skal være plassert slik at eventuelt utlekket brensel dreneres til vegbanen og ikke samles eller kommer i kontakt med avgassystem eller gnistdannende anordninger.

    Brenselledninger skal være ført slik at det ikke blir utsatt for gnissing, og være minst 75 mm fra avgassrør eller andre sterkt varmegivende flater. Om dette mål ikke kan oppfylles, kreves særskilt isolering.

    Motorrom skal være godt drenert slik at lekkasje av brensel eller smøre­olje ikke kan samles opp og gi anledning til brann.  Dreneringshull skal ha diameter minst 25 mm.

  • Elektrisk system

    Batterier skal være lett tilgjengelig plassert, adskilt fra passasjerrom og førerplass, og med god utlufting.

    Alle elektriske komponenter og kabler skal være godt isolert og beskyt­tet mot de temperatur- og fuktighetsforhold de er utsatt for, og være best mulig sikret slik at de ikke kan skades ved gnissing.

    Hovedstrømbryter må kunne betjenes fra førerplassen.

    Det skal være hovedstrømbryter montert så nær batteriene som mulig. Denne skal bryte all strøm unntatt strøm til fartsskriveren, klokke, nødbe­lysning, tilleggsvarmer og lignende.  Disse kretsene må likevel være til­fredsstillende avsikret.

    Ingen kabel i en strømkrets skal kunne utsettes for høyere strømstyrke enn den kapasitet som kabelen er dimensjonert for, installasjon og den maksimale omgivende temperatur tatt i betraktning.

    Alle elektriske kretser som fører strøm til tilsvarende deler, andre enn startere, tenningskretsen, glødeplugger, motorstoppanordning, batterilade­kretsen og batteriet, skal inneholde en sikring eller tilsvarende anordning som bryter strømmen ved overbelastning.  Kretser for små strømstyrker kan imidlertid være utstyrt med en fellessikring forutsatt at den samlede strømstyrke ikke overstiger 16 ampere.

    Busser som har elektrisk sentral på utsiden foran forakselen, skal ha ho­vedsikring som bryter all strøm til den elektriske sentralen så nær batteri­ene som mulig.  Fartsskriver, nødbelysning, klokke og lignende funksjoner dog unntatt.

  • Materiale, isolering

    Bussens motorrom skal være isolert fra karosseriet med brannsikkert mate­riale.  Eventuelt varme- og lydisoleringsmateriale skal være beskyttet mot absorbering av drivstoff og olje.  Bussen skal være slik konstruert at risi­koen for brann på grunn av kortslutning i strømkabler, overoppheting i elek­triske aggregater, bremsesystemet, dekk, avgassystem, tilleggsvarmeagg­regat, eksplosjon i batterier og drivstofflekkasje blir så liten som mulig innenfor praktiske grenser.

    Følgende bygge- og isoleringsmateriale skal ha en forbrenningshastighet som ikke overstiger 100 mm/min., testet etter ISO standard 3795 eller an­nen tilsvarende standard:

    • Setetrekk og stoppingsmateriale
    • Gardiner
    • Bekledningsmateriale
    • Matter og gulvmateriale
    • Varme- og lydisolering.

    Buss klasse 3 med mer enn 22 sitteplasser som oppfyller kravene i di­rektiv 95/28/EF anses å oppfylle bestemmelsene i nr. 4.4.

• Passasjerantall

  Det totale passasjerantallet + fører (N) skal ikke overstige noen av tallene N1 eller N2 beregnet etter formler i tabell 1.

  N1 = (PT – PV) / Q

  N1 = Passasjerantall beregnet på bakgrunn av belastning. PT = Tillatt totalvekt i kg. PV = Egenvekt i kg. Q = Vekt av hver passasjer i kg (som standard regnes 70 kg).

  N2 = A + (S1 / Ssp)

  N2 = Passasjerantall beregnet på bakgrunn av arealutnyttelse. A = Antall passasjerer. S1 = Totalt areal for stående passasjerer i m². Ssp = Minsteareal for hver stående passasjer i m² (som standard regnes 0,20 m²).

  N1, eventuelt N2 angir høyeste tillatte passasjerantall.  Det er anledning til å fastsette et lavere antall stående passasjerer.

• Passasjerplass

  Følgende plasser skal ikke regnes som sitte- eller ståplasser:

  • Arealet som medgår til førerens plattform.
  • Arealet av trappetrinn.
  • Arealer hvor den vertikale klaringen over høyeste del av seteputen er mindre enn 900 mm og/eller arealer hvor den vertikale klaringen over plassen for den sittende passasjerens føtter er mindre enn 1.350 mm.  Se fig. 3.
  • Arealet av alle deler av leddseksjonen i en leddbuss som er avdelt fra det øvrige passasjerrommet med rekkverk og/eller delevegger.

  Som plass for stående passasjerer skal ikke regnes:

  • Arealer som dekkes av horisontalprojeksjonen av et sete og gulvarealet 300 mm foran hvert sete.
  • Arealet av alle plasser hvor takhøyden er mindre enn 1.900 mm, dog 1.800 mm foran bakakselen og bakover, jf. nr. 13 tredje ledd.
  • Arealer som ikke er tilgjengelige når setene er opptatt.
  • Arealer som er spesielt avsatt til gods.
  • Arealer hvor gulvet heller mer enn 8%.
  • Arealet foran bakkant av førerstol i bakerste stilling og i et vertikalplan over til bakerste punkt i dørparti i bussens lengderetning (f.eks. til beskyt­telsesvegg bak dør).  Se fig. 4.

  Arealet som nevnt i bokstav f skal i midtgangen være avgrenset med et minst 100 mm bredt kontrastfarget felt i gulvet mellom nevnte punkter.  Se fig. 4.
• Passasjerseter
  • Ved første gangs registrering i Norge skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at sete og seteinn­festing tilfredsstiller kravene i ECE-reg.nr. 80.

    Bestemmelsene i første ledd gjelder for busser som registreres før 1. oktober 1999.  For busser som registreres etter denne dato, gjelder de krav til seter som er fastsatt i kap. 18.

  • Plassering, dimensjoner

    Måling skal skje ved ubelastede seter, og med ryggputene stående i oppreist stilling.

    Plass for sittende passasjer skal være minst 450 mm bred i området fra seteputen og oppover til 650 mm over denne.  Seteputen må imidlertid ikke være smalere enn 400 mm.  Se fig. 5.

    Seteputens dybde skal være minst 400 mm.

    Ryggputens høyde over ubelastet setepute skal være minst 500 mm.

    Seteputens høyde over gulvet skal være 400–525 mm.  Ved hjulkasser tillates høyden redusert til minimum 350 mm og for seter som også er be­regnet for handikappede personer tillates høyden økt til maksimum 575 mm.  Høyden skal måles fra gulvet til et horisontalplan som tangerer for­kanten av den fremre, øvre ubelastede seteputen og innenfor et område på 280 × 280 mm umiddelbart foran setet.  Se fig. 3.

    Den horisontale avstanden fra seteryggen og framover til bakkant av foranstående sete, fast vegg eller annen hindring, skal være minst 680 mm målt i alle høyder mellom seteputen og et punkt 620 mm over gulvet.  Når setene står mot hverandre skal avstanden mellom seteryggene i samme høyde over gulvet som nevnt være minst 1.300 mm målt i oppreist stilling. Se fig. 6.

    Seter som vender mot fast vegg skal ha en klaring på minst 280 mm mellom seteputens forkant og veggen.  Denne klaringen skal økes til 300 mm i området fra gulvet og 100 mm over dette.  Se fig. 7.

    Langsgående seter skal ved fremre og bakre begrensing ha en solid støtteskjerm eller tilsvarende anordning.  Rygg på tverrstilt sete som er plas­sert umiddelbart framfor anses som tilfredsstillende.  Langsgående seter som har plass til flere enn tre personer skal for hver andre setepute være utstyrt med armstøtte eller annen anordning som hindrer passasjerene å skli framover.

    Som plass for sittende passasjerer skal ikke klappseter medregnes.  (I stoler hvor seteputen automatisk slås opp når den ikke er i bruk skal disse ikke regnes som klappseter.)  Maksimalt to doble klappseter som er montert på bussens sidevegg kan tillates i ståplassarealet der det er anledning til å medbringe barnevogn(er).  Disse klappsetene regnes ikke som sitteplasser.

    Er tverrstilte seter forskjøvet i forhold til hverandre (siksakplassering), skal avstanden målt i høyde med seteputen fra indre sete diagonalt til foran­stående ytre sete være minst 250 mm.  Se fig. 8.
  • Sete for handikappede

    Busser av kl. 1 og 2 skal ha minst 2 sitteplasser som primært er bestemt for handikappede personer.  På disse plassene kan seteputens høyde økes til 575 mm og være utformet på hensiktsmessig måte.  Slik sitteplass skal ha «stoppknapp» e.l. som er lett tilgjengelig for en handikappet person.  Plas­sene skal være bekvemme å nå, og skal være merket med adkomstsymbol for handikappede eller skilt med tekst: «Reservert handikappede».

    Fjærspennet på seteputer som automatisk slåes opp, får ikke overstige 10 kp i noen stilling.

  • Bilbelter

    Bestemmelsene i nr. 7.4 gjelder for busser som registreres før 1. oktober 1999.  For busser som registreres etter denne dato, gjelder de krav til bil­belter som er fastsatt i kap. 16.

    I buss klasse 3 skal sitteplasser for passasjerer som har seterygg med avstand mer enn 900 mm foran seg, målt fra seteryggen til bakkant av for­anstående sete, være utstyrt med bilbelte av godkjent type.  På sitteplasser hvor det er teknisk mulig, skal det være montert trepunktsbelte, ellers hof­tebelte.

    Bilbelter i buss skal være festet i festepunkter som tilfredsstiller styrke­kravene i ECE-reg.nr. 14.

    Dersom dette ikke kan dokumenteres, kan beltefestene godkjennes hvis de kan tåle en prøvekraft slik:

    • Trepunktsbelte:  5 kn på øvre festepunkt, 10 kn på fellesfestet, og 5 kn på nedre festepunkt.
    • Hoftebelte:  For hoftebeltet skal prøvekraften være 10 kn for hvert festepunkt.
• Servicedører
  • Antall

    Buss mer flere enn 25 sitteplasser skal ha minst 2 dører.

    Buss kl. 1 med mer enn 60 passasjerplasser skal ha minst 3 dører.  Buss kl. 2 og 3 med mer enn 75 passasjerplasser skal ha minst 3 dører.

    Egen dør for føreren regnes ikke til de påbudte dører.  Den 3. døra i busser i kl. 2 og 3 kan være nødutgangsdør.

    Dobbel dør som er plassert i den forreste tredjedel av bussen eller buss­-seksjon (leddbuss) teller ikke som 2 dører.

  • Dørplassering

    På buss kl. 1 og 2 skal den ene døra være i den fremste tredjedelen.

    Dører for passasjerene skal være på høyre side.

    I leddbuss skal minst 2 dører være i fremste seksjon og minst 1 service­dør i bakerste seksjon.

  • Dimensjoner

    Den frie døråpningen skal i buss kl. 1 og 2 ha høyde minst 1.800 mm.  I buss kl. 3 skal den frie døråpningen ha en høyde minst 1.650 mm.  Bredden skal for alle dører være minst 700 mm for enkel dør og minst 1.200 mm for dobbel dør.  Se fig. 9.
  • Utførelse

    Enkle dører av personbiltype (sedandør) skal være hengslet i forkant og være sikret mot ufrivillig åpning.

    Dørlås av smekklåstypen skal ha to steg.

    Dører med servobetjening skal være utstyrt med lett synlig og tilgjenge­lig nødventil.  Etter at nødventilen er åpnet, skal døren lett kunne åpnes ved å trekke i et håndtak på døra eller ved direkte trykk utover.  Nødventilen ved midtre og/eller bakre dør skal sikres mot misbruk.

    Fjernbetjente dører, enkle og doble, til hvilke føreren ikke har direkte ut­syn, skal i busser av kl. 1 og 2 ha anordning som automatisk åpner døren(e) igjen dersom noe i døråpningen forhindrer fullstendig lukking.

    For fjernbetjente dører framfor forakselen som på buss av kl. 1 og 2 under åpning og stenging beveger seg utenfor karosserisiden, må avstan­den derfra ikke overstige 450 mm.

    Samtlige dører skal være utstyrt med bryter som ved et lys- eller lydsig­nal varsler føreren når døren(e) ikke er forsvarlig stengt.

• Adkomst til dører

  Måleinnretningen for midtgangen (jf. nr. 13 og fig. 15) skal kunne føres fritt fram i den naturlige passasje fram til servicedøren(e) slik som fig. 10 viser.

  Fra trappetrinnenes begynnelse og helt ut, skal en måleinnretning som vist i fig. 11, på buss kl. 1 og 2 kunne føres helt ut.  På buss kl. 3 skal en måleinnret­ning som vist i fig. 11 kunne føres helt ut.

  Eventuelle klappseter eller regulerbare seter/seterygger skal stå i den minst gunstige posisjon ved målingen.
• Nødutganger
  • Nødutgangsdør

    Nødutgangsdør skal ikke være fjernbetjent eller ha servoforsterket betje­ning.  Skyvedør tillates ikke.

    Nødutgangsdør skal være hengslet i forkant og skal åpne utover minst 100°.  Såfremt bussen ikke er utstyrt med nødutgangsvinduer i sidene, skal nødutgangsdøren kunne åpnes utenfra.  Utvendig håndtak, målt ved ubelastet buss, skal ikke være plassert høyere enn 1.800 mm over bak­ken.

    Nødutgangsdøren som i busser av kl. 2 og 3 erstatter bakerste dør for inn- og utstigning, kan være plassert i bakerste halvdel av bussens høyre eller venstre side eller i bakveggen.

    Nødutgangsdør kan, dersom den monteres i tillegg til det påbudte antall dører, regnes som erstatning for 2 nødutgangsvinduer.

    Døråpningen for en nødutgangsdør skal være minst 1.250 mm høy og 550 mm bred.

  • Nødutgangsvindu

    Minste antall nødutgangsvinduer skal være:

    Passasjer- antall			Antall nødutgangs- vinduer
    	–	30	4
    31	–	60	5
    61	–		6

    Vindusflatens areal skal være minst 0,5 m².  I dette arealet skal det være mulig å innskrive et rektangel som er 500 mm høyt og 700 mm langt.  Hvis vindu i frontvegg eller bakvegg benyttes som nødutgang skal arealet være av minst samme størrelse som her nevnt.

    Er vindusflatens areal av en slik størrelse at det foreskrevne rektangel kan innskrives to ganger, kan vinduet godkjennes som to nødutgangsvin­duer.  Hvis det her benyttes rivelist eller tilsvarende som nødåpnings­metode, skal listen være utstyrt med to betjeningshåndtak plassert slik at håndtakene hver for seg lett kan betjenes.

    Nødutgangsvindu skal kunne åpnes ved rivelist eller ved knusing ved hjelp av fast montert anordning eller hammer montert i holder.  Fast mon­tert anordning og hammer som knuser vindusglasset tillates bare brukt der hvor det er herdet glass i vinduene.

    Betjeningskraften for rivelist får ikke overstige 300 N (30 kp).  Fast montert anordning som knuser vindusglasset må være enkel å bruke. Nødvendig betjeningskraft for å utløse vindusknuseren må ikke overstige 150 N (15 kp).  Kraften som trengs for å løsne hammer fra holder må ikke overstige 150 N (15 kp).

    Nødhammerens spiss skal være slik utformet at den ved slag mot ruten knuser en herdet glassrute uten bruk av unormalt stor kraft.

    Nødhammeren skal være plombert til holderen.

  • Nødutgangsluker

    Nødutgangsluker skal på en enkel måte kunne åpnes.  Betjeningskraften for å åpne nødutgangsluken skal ikke overstige 300 N (30 kp).

    Åpningen som dekkes av takluken skal ha et areal på minst 0,4 m².  I denne flaten skal kunne innskrives et rektangel på 500 × 700 mm.

    Minste antall takluker skal være:

    Passasjer- antall			Antall takluker
    	–	30	1
    31	–	60	2
    61	–		3

    Ved plassering av taklukene deles passasjerrommet på tvers i samme antall like lange deler som antall påbudte takluker.  Hver takluke plasseres deretter omtrent midt i hver del dog slik at innbyrdes avstand blir minst 2.000 mm.

• Adkomst til nødutganger

  Gjennom den frie passasjen mellom midtgangen og nødutgangsdøra skal det være mulig å føre vertikalt gjennom en måleinnretning bestående av to sylindre som står vertikalt på hverandre, den nederste med diameter 300 mm og høyde 700 mm, den andre med diameter 550 mm og høyde minst 700 mm.  Se fig. 12.

  Endeflaten for den nederste sylinderen skal ved gjennomføringen gjennom passasjen holde seg innenfor horisontalprojeksjonen av den øverste sylinderen.

  Eventuelle klappseter eller regulerbare seter/seterygger langs denne passa­sjen skal stå i minst gunstig posisjon ved målingen.

  Seterygger o.l. må ikke plasseres slik at de hindrer åpning av og adkomsten til nødutgangsvinduene.

  I en avstand fra 500 mm foran og vinkelrett inn til vinduet skal det kunne innskrives et kvadrat på 600 × 600 mm som ikke berøres av noen utstikkende deler.  Hjørnene i kvadratet kan eventuelt avrundes med en kurveradius som ikke overstiger 250 mm.  Se fig. 12 b).
• Trappetrinn

  Trappetrinn for servicedør skal ha en dybde på minst 200 mm – dog minst 300 mm for det nederste trinn – og en høyde på maks. 300 mm.  For det nederste trinn skal trinnhøyden være maksimalt 400 mm, dog tillates på buss med meka­nisk fjæring en toleranse på 30 mm.  Se fig. 13.

  Høyden fra bakken til det nederste trinn måles ved tjenestevekt.

  Er det mer enn ett trinn kan det tillates at det nederste trinn går 100 mm inn under neste trinn.

  Lengden av trinnene skal være slik at det på hvert trinn kan plasseres et rek­tangel på 400 × 200 mm ved enkle dører og to slike rektangler ved siden av hverandre ved doble dører.  Konstruksjonen kan godkjennes dersom minst 95% av arealet til rektanglet (rektanglene) kan plasseres på trinnet.  Se fig. 14.

  Trappetrinnenes overflater skal være utført og/eller være utstyrt med skli­hemmende belegg.
• Midtgang

  Midtgangen i bussen skal være så bred at man fritt kan føre vertikalt igjennom en måleinnretning 1.900 mm høy som består av tre koaksiale deler (se fig. 15):

  • en nedre sylinder 350 mm i diameter og 900 mm høy
  • en øvre sylinder 500 mm i diameter og 500 mm høy
  • et konisk midtparti 500 mm høyt.

  I toetasjes busser skal minste innvendige takhøyde i 1. etasje være 1.750 mm og i 2. etasje 1.600 mm.  Tilsvarende reduksjon foretas på måleinnretnin­gens øvre sylinderhøyde.

  I busser med hekkmotor kan den øvre sylinderens høyde reduseres med 100 mm slik at høyden fra gulv til tak blir minst 1.800 mm i midtgangen fra og med 1.500 mm foran bakakselen eller bak bakerste utgangsdør dersom denne er plassert bak bakakselen.  Måleinnretningen skal kunne føres bakover til 1.000 mm foran bakerste seterad.

  Alle krav til midtgangen gjelder også for leddseksjonen i leddbusser.

  Ingen deler av setene eller annen innredning i bussen må kunne reguleres (flyttes) på en slik måte at midtgangen blir smalere enn minstekravet.

  Klappseter, som ved bruk reduserer midtgangens bredde, tillates ikke.  Unn­tatt herfra er guidestol i buss kl. 3 som skal kunne låses i sitteposisjon.  Guidestol skal med en enkel, godt synlig og godt merket betjeningsinnretning kunne vippes fram/opp og derved gi passasje som bestemt for midtgang/utgang.  Denne betjeningsinnretningen skal være slik plassert at det ikke er nødvendig å stikke ben eller armer innunder stolen for å betjene utløseren.  Betjeningsinnretningen skal være grønnfarget og det skal finnes instruksjon for betjening i umiddelbar nærhet av betjeningsinnretningen.

  Eventuelle trappetrinn i midtgangen skal ha trinnhøyde minst 100 mm og maks. 200 mm.
• Førerplass

  Førerplass skal være slik utformet at reflekser i minst mulig grad forstyrrer føre­rens sikt.

  Instrumenter og betjeningsorganer skal være slik plassert og utformet at føreren ikke behøver å forandre kjørestilling vesentlig for å betjene og avlese disse.

  Varme og ventilasjonsanordninger skal være slik utformet at sjenerende trekk unngås.

  Førerstolen skal være utstyrt med lett tilgjengelige innstillingshendler for høyde fra gulvet og avstand fra rattet.  Rygglene og sittepute skal hver for seg kunne innstilles i minst tre ulike posisjoner.

  Foran føreren skal det være montert regulerbar solskjerm, alternativt sol­skjerm av gardintype.  Skjermen skal dekke minst halvparten av frontvinduets totale bredde.

• Innvendig personbeskyttelse

  Foran sete som står bak dør (foran) skal det være beskyttelsesvegg med bredde på minst 400 mm.

  Foran sete som står bak plattform, samt bak førerplass på buss av kl. 1 og 2, skal det være beskyttelsesvegg som minst rekker 50 mm forbi seteputens midt­linje på det setet som er plassert nærmest midtgangen.

  Vegg bak plattform skal være minst 750 mm høy, målt fra gulvflaten hvor stolen er plassert.  Ved barnevognplass kan fast vegg reduseres til 500 mm høy­de, hvis det samtidig monteres en polstret holdestang med høyde 750 mm paral­lelt med beskyttelsesveggens øvre kant.

  På buss kl. 1 og 2 skal veggen foran sete som står bak dør og førerplass ha en høyde på minst 1.500 mm, målt fra gulvflaten hvor stolen er plassert – og på kl. 3 være minst 750 mm.

  Under veggen kan det være en åpning med høyde maksimum 250 mm.  På busser med frontmotor kan veggens bredde bak fører reduseres i nødvendig grad for å bedre adkomsten til førersetet.  Imidlertid må den ikke gjøres smalere enn at den rekker minst 50 mm forbi førersetets midtlinje.

  Øverste kant av rygglene samt kanter på skillevegger skal være utformet eller polstret slik at det gis forsvarlig beskyttelse mot personskader.

  Plassering eller utforming av nødvendig utrustning i fører- og passasjerrom får ikke være slik at risikoen for personskade ved kollisjon forfra, bakfra eller fra sidene åpenbart øker.

  Kantene ved trinn skal ha kontrastfarge.

  Gulvmaterialet skal i midtgang og trappetrinn være sklihemmende.

• Holdeinnretninger i buss kl. 1 og 2

  Holdeinnretninger skal, når slike finnes, være kontrastfarget og ha diameter mel­lom 25–50 mm.  Gripekant på bagasjehyller o.l. kan godkjennes med tilsvarende avrunding.

  Klaring mellom holdeinnretning og tilstøtende karosseridel skal være minst 40 mm.  Ved dører og trapper skal holdeinnretninger finnes på begge sider i en høyde av 800–1.200 mm over bakken, trappetrinn eller gulv slik at en person kan nå dem uten å lene seg forover.  Jf. nr. 8.3 og fig. 9.

  På ståplasser skal holdeinnretninger finnes et sted mellom 800 og 1.900 mm over gulvet.

  Fra hver mulig ståplass skal minst én holdeinnretning i foreskrevet høyde kunne rekkes bare ved å strekke ut armen.

  Brønn eller plattform for stående passasjerer skal ha horisontale holdestenger langs veggene i en høyde av 800 mm til 1.500 mm over gulvet.

  For holdeinnretninger, som utgjør en del av rygglenets øvre kant og hjørne på sete som vender mot midtgangen, gjelder at avstanden fra denne og inntil rygg­lenets vertikale midtlinje minst må være 100 mm.

• Innvendig støynivå

  Innvendig støynivå skal ved tom buss måles 1.200 mm over gulvnivå midt i bus­sen, uavhengig av motorens plassering.  Støynivået får der maksimalt være 73 dB(A).  Dog tillates ikke støynivået under noen omstendigheter å overstige 75 dB(A) målt ved førerplassen i førerens hodehøyde.

  Under måling skal bussen kjøres på høyeste gir ved det turtall hvor den har sitt høyeste dreiemoment på tørr horisontal vegbane.  Lydnivåmåleren skal være innstilt på langsom reaksjon (slow response).

  Alle vifter, tilsatsaggregat og/eller lignende skal være innkoplet med maksi­mal ytelse.

• Speil

  Utvendige speil skal være elektrisk oppvarmet med varmeeffekt minst 3 watt pr. 100 cm² speilflate.

  Utvendige speil på høyre side skal foruten å oppfylle generelle bestemmelser om utvendige speil, også avbilde bakre dør(er) i hele sin høyde (nødutgangsdør unntatt).  Om nødvendig, skal speilflaten økes eller ekstraspeil monteres.

  Fri høyde under utvendig speil på høyre side skal være minst 2.100 mm. Eventuelt mindre ekstraspeil for utsyn langs bussens utside samt bakdør kan plasseres lavere.

  Innvendig skal buss av kl. 1 og 2 ha speil ved dører (ikke nødutgangsdører) som føreren ikke har direkte sikt til.  Speilet skal avbilde nedre del av døren og inngangspartiet innenfor.  Framme i bussen skal det være speil som fra førerplas­sen avbilder bussens indre og speilene over utgangsdøren.  Siktlinjen mellom speil framme og bak i bussen må ikke kunne brytes av stående passasjerer eller bagasjehyller.

• Lys

  Utenom generelt påbudte lys, skal buss av kl. 1 og 2 ha lys og/eller lysende siffer eller bokstaver i skiltkasser.  Jf. nr. 20 femte ledd.

  Buss skal ha lys over billettkontrollutrustning (vekslelampe) som tennes auto­matisk ved hjelp av bryter i dør eller manuelt med egen bryter.

  Når dørene åpnes, skal trappetrinn og vegen minst 1 m utenfor bussen lyses opp.  Dette kan skje ved eksisterende innvendig belysning eller ved egne lys.

  Buss av kl. 1 og 2 skal ha signallampe for avstigning som betjenes av passa­sjerene med trykknapp, snor, kontaktlist eller annen signalgivende anordning. Lampen skal plasseres lett synlig for passasjerene uten å virke sjenerende for fø­reren.  Ved førerplassen skal det være kontrollys som lyser samtidig med nevnte signallampe.  Akustisk signal for avstigning kan monteres i tillegg til signallam­pen.

• Skilter og oppslag mv.

  Skilter eller oppslag med følgende tekst og/eller symboler skal i tilstrekkelig an­tall forefinnes i de type busser hvor det er aktuelt:

  • «Største antall sitteplasser _____ stk»
  • «Største antall ståplasser _____ stk»
  • «Største antall sitteplasser ved skolebarnkjøring _____ stk»
  • «Røyking forbudt» i avdeling for ikke-røkere
  • «Røyking tillatt» i avdeling for røkere
  • «Forstyrr ikke føreren»
  • «Reservert handikappede»
  • «Brannslukker» ved plasseringsstedet
  • Brannslukkerskilt med henvisningspil, plassert i passasjerrommets baker­ste del
  • «Førstehjelpsskrin» ved plasseringsstedet
  • Førstehjelpsskrin-skilt med henvisningspil, plassert med tanke på plasse­ringsstedet
  • «Nødutgang» ved nødutgangsdør, -vindu og -takluke
  • «Plass for barnevogn» ved oppstillingsplass for barnevogn
  • «Gå ikke over veien før bussen har kjørt».

  Innvendig i bussen skal det i nær tilknytning til nødåpningsanordning for inn- og utgangsdør samt ved tilsvarende plasser på nødutgangsdør, nødutgangsvindu, nødutgangsluke og betjeningsanordning for utløseren av guidestol finnes symbol, symbol/tekst eller kun tekst gjeldende nødåpningsmetode.

  Skilter/symboler som nevnt over gjeldende førstehjelpsskrin, nødutgangs- respektive nødutgangsmetode og betjening av guidestol skal være utført med hvit tekst/symboler på grønn bunn.  Skilter gjeldende brannslukningsapparater skal ha hvit tekst/symboler på rød bunn.

  Bokstavhøyden skal være minst 12 mm.  Typenes strektykkelse skal være minst 1/9 av bokstavhøyden.  Ved bruk av symboler skal disse i side være minst 70 mm.

  Buss av kl. 1 og 2 skal i front ha destinasjons- og/eller rutenummerskilt.  Ty­pene i destinasjonsskiltet skal ha en minste høyde av 110 mm.  Rutenummerskilt skal ha en minste høyde av 180 mm.  Strektykkelsen skal i begge tilfelle være minst 1/9 av høyden.

  Buss av kl. 1 skal i tillegg ha destinasjons- og/eller rutenummerskilt plassert i bussens fremre, høyre halvdel og i bussens bakvegg hvor typene skal ha en minste høyde av 110 cm med strektykkelse minst 1/6 av høyden.

  På buss i skolerute skal foran og bak være plassert skolebarnskilt.  Skiltet skal være kvadratisk med sider 400 mm.  Bokstavhøyden skal være minst 100 mm.  Typenes strektykkelse skal være minst 1/6 av bokstavhøyden.  Skiltets over­kant skal være plassert høyst 1.500 mm over vegbanen.  Skiltets bunn skal være av hvitt lysreflekterende materiale.  Symbol og typer skal være røde (ikke lysreflekterende).  Se fig. 16.
• Førstehjelpsskrin

  Førstehjelpsskrin skal være lett tilgjengelig og synlig plassert, samt slik at mis­bruk og tyveri best mulig unngås.  Førstehjelpsskrin skal være godkjent av Hel­sedirektoratet.

• Tilleggsbestemmelser for leddbusser

  Svingskive samt koblingsslanger og kabler mellom trekk- og leddvogn skal være lett tilgjengelige for kontroll.

  Leddseksjonen skal innvendig ha en slik utforming at det ikke er noen fare for at passasjerer eller bagasje kommer i klemme, uansett vinkelutslag mellom trekk- og leddvogn.

• Godkjenning

  Godkjenningsmyndigheten kan kreve dokumentasjon/garanti for at bestemte krav i denne paragraf er oppfylt.

  Slik dokumentasjon skal utstedes av fabrikanten av karosseriet, understellet eller den komplette bussen, eventuelt av et uavhengig, kompetent prøvelabo­ratorium.

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for lisensierte rallybiler under konkur­ranse og organisert treningskjøring i henhold til reglement og godkjennelse av motorsportforbund1. Bestemmelsene omfatter også kjøring til og fra slike arran­gementer.
• For slike rallybiler gjelder de vanlige tekniske krav i denne forskrift.  Dog gjelder følgende:
  • Grensen for maksimal støy er 100 dB(A) ved standstøymåling etter ECE-reg.nr. 51.
  • Bestemmelsene om avgass i kap. 25 gjelder ikke.
  • Låsepinner for bilpanser tillates brukt når de er tilfredsstillende beskyttet ved gummimateriale e.l. eller det er montert passende avvisere ved låse­pinnene.
  • Piggdekk tillates brukt med følgende begrensninger:
    • Pigglengde maksimalt 20 mm.
    • Piggvekt maksimalt 4 gram.
    • Pigg med sylindrisk kjerne, vinkelrett kuttet, ikke rør, med minste diameter 2,5 mm.
    • Piggflensens diameter maksimalt 9 mm.  Piggkroppen skal være ho­mogen (symmetrisk).
    • Antall pigger maksimalt 20 pr. lengdedesimeter.
    • Piggmetode: Innskutt utenfra.
    • Kan benyttes kun under konkurranse på vinterføre.
    • Andre begrensede mål i henhold til skisse som er tatt inn i reglement gitt av Norges Bilsport Forbund i Bilsportboken 1996.
  • Dokumentasjon for bremser, støy, avgass og festepunkter for bilbelter, kre­ves ikke fremlagt.  Bilbelte som skal være E-merket eller FIA-godkjent, kan ha flere enn 3 festepunkter.
• Utover det som er fastsatt under pkt. 2.1–2.5 gjør Statens vegvesen på grunnlag av tekniske og sikkerhetsmessige krav i reglement gitt av motorsportforbund1, unntak fra kravene i disse forskrifter.  Statens vegvesen kan også i samråd med forbundet gjøre unntak for andre forhold når tilpasninger er hensiktsmessig for konstruksjon, utførelse og bruksområde og det blir funnet forsvarlig.

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for trial- og enduromotorsykler som er (skal) registrert (registreres) 1. gang i Norge 1. januar 1997 eller senere og som brukes til konkurranse- og organisert treningskjøring i henhold til reglementet og godkjenning av motorsportforbund1.  Bestemmelsene omfatter også kjøring til og fra slike arrangementer.
• Trial- og enduromotorsykler defineres i denne sammenheng som motorsykler som er i overensstemmelse med motorsportforbunds1 reglement for slike motor­sykler, er fritatt for engangsavgift/tilleggsavgift og som utelukkende brukes til henholdsvis trial- og endurokonkurransekjøring og/eller trening, samt til kjøring til og fra slike arrangementer.
• For slike trial- og enduromotorsykler gjelder de vanlige tekniske krav i denne for­skrift.  Dog gjelder følgende:
  • Grensen for maksimalt støynivå er 87 dB(A) for trialmotorsykkel ved en gjennomsnittlig stempelhastighet på 6,5 m/s og 94 dB(A) for enduromotor­sykkel ved en gjennomsnittlig stempelhastighet på 11 m/s målt ved stand­støymåling etter ECE-reg.nr. 51.

    Turtallet som skal benyttes under støymåling, bestemmes etter følgende formel:

    N = (30000 × CM) / L

    N1 = Turtall i omdreininger/s. CM = Gjennomsnittlig stempelhastighet i m/s (som standard regnes 6,5 m/s for trialmotorsykkel og 11 m/s for enduromotorsykkel). L = Slaglengde i mm.
  • Både trial- og enduromotorsykkel tillates brukt uten speil.
  • Både trial- og enduromotorsykkel tillates brukt uten tenningslås, hjullås, sty­relås eller annen fast montert låseinnretning med likeverdig sikkerhet.
  • Skjerming av hjul skal være i overensstemmelse med reglement utstedt av motorsportforbund1.
  • Dokumentasjon for støynivå og bremsevirkning kreves ikke framlagt ved godkjenning.

• Generelt

  Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for ambulansebil som skal godkjen­nes etter 1. oktober 2006 og gjelder i tillegg til bestemmelsene ellers i denne for­skrift.

• Definisjoner
  • Ambulansebil:  Motorvogn gruppe M som er spesielt utstyrt for transport av syke eller tilskadekomne personer.
  • NS-EN-1789:  Betegnelse på vedtatt norsk og europeisk ambulansestan­dard, 1. utgave mars 2000 som endret ved NS-EN-1789:1999/A1, 1. utgave mars 2003.  Også senere utgaver av samme standard kan legges til grunn.
• Innfesting av utstyr, herunder båre, samt innfesting av pasient på båre

  Alt utstyr i bårerom, herunder båre, skal kunne innfestes eller innplasseres i kjøretøyet på en forsvarlig måte.  Båre skal være utstyrt slik at liggende pasient kan fastholdes til båren på en forsvarlig måte.

  Kravene i dette nummeret anses oppfylt hvis kravene i NS-EN-1789, pkt. 4.5.9 og 5.3, er oppfylt.

• Beskyttelsesvegg
  • Det skal være montert beskyttelsesvegg mellom fører- og bårerom.  Denne skal tilfredsstille følgende krav:
    • Veggen skal dekke hele rommets bredde og høyde.
    • Hvis veggen er utstyrt med dør som kan bli stående i åpen stilling, skal denne lukkes automatisk, uten å kunne gli opp, når kjøretøyet er i bevegelse.
    • Veggen skal være utstyrt med ett eller to vinduer, plassert minst 100 mm fra hverandre.  Hvert vindu skal ha et areal på maksimalt 0,12 m².  Vindu skal være utført i materiale som tilfredsstiller kravene i direktiv 92/22/EØF eller amerikansk standard AS4 eller AS5.  Ett av vinduene skal kunne åpnes fra begge sider.  Vindu skal være utstyrt med justerbar avskjerming, som hindrer at lys fra bårerom kan sje­nere fører.

    Beskyttelsesvegg som er i henhold til NS-EN-1789 punkt 4.4.4 anses å oppfylle kravene i dette nummeret.

  • Beskyttelsesvegg, unntatt vindu, skal være forsvarlig polstret på flaten som vender mot bårerommet, i hele bredden og i høyden minimum fra bårens overside under båremadrass og opp til tak.
  • Beskyttelsesvegg, unntatt vindu, skal ha slik styrke at den gjennom et prø­velegeme kan påføres en kraft som tilsvarer 7,5 kN uten at det oppstår brudd, og uten at den varige deformasjonen overstiger 100 mm.  Prøvele­gemet skal være kvadratisk med sidekanter 50 mm, og eventuell avrunding av kantene skal ha radius høyst 5 mm.  Kraften skal virke fremover paral­lelt med bilens lengderetning.
• Beskyttelse mot brann

  Alt bygge- og isoleringsmateriale i bårerom skal ha en forbrenningshastighet som ikke overstiger 100 mm/min., testet etter ISO standard 3795 eller forbren­ningsegenskaper som tilfredsstiller direktiv 95/28/EF.

  Materiale med forbrenningsegenskaper som tilfredsstiller NS-EN-1789 punkt 4.4.1 anses å oppfylle kravene i dette nummeret.

• Farge og merking
  • Utvendig farge skal være ensfarget gul med fargekode RAL 1016 eller til­svarende farge.
  • Foran skal det være merket «AMBULANSE».  Begge sider og bak skal være merket med «AMBULANSE» og telefonsymbol i kombinasjon med det til enhver tid gjeldende telefonnummer for medisinsk nødhjelp.  Bokstaver, tall og symboler skal ha en høyde på minimum 100 mm.  Merking på karosseri skal være grønn og merking på vindusflate skal være hvit eller kombinasjo­nen grønn med hvit bakgrunn.  Merkingen skal ha reflekterende egenskaper minst tilsvarende mikro-prismatisk refleksmateriale.
  • Annen tillatt merking:
    • Identifikasjonsmerking relatert til tjenesten som ambulansebil.  Bok­staver og tall skal ha en høyde på maksimalt 80 mm og symboler en størrelse på maksimalt 350 mm langs ytterkant og diameter maksi­malt 350 mm.  Hvis refleksmateriale benyttes skal dette ha reflekte­rende egenskaper tilsvarende klasse 1.
    • Markeringsstripe foran, på begge sider og/eller bak i høyde under vinduene.  Stripen skal være i grønt og hvitt rutemønster og med maksimal bredde 100 mm.  Hvis refleksmateriale benyttes skal dette ha reflekterende egenskaper tilsvarende klasse 1.

    For merking på horisontal takflate gjelder ikke begrensningene i stør­relse og refleksjon.

    Refleksklasse og farger i nr. 6.2 og 6.3 refererer til norsk og europeisk standard NS-EN-12899-1.  Grønnfargen som skal benyttes er alternativet «green» i standarden.

• Baklys og nødsignallys bak

  Baklys og nødsignallys bak på kjøretøyet skal tilfredsstille krav til synlighet i § 28−4 henholdsvis nr. 6 og 7 eller § 28−1 for minimum ett lyktepar for hver funk­sjon når bakluke/bakdører står i åpen stilling.

• Krav om dokumentasjon

  Ved godkjenning skal det fremlegges dokumentasjon fra kompetent, uavhen­gig laboratorium eller fra produsent av bilen eller produsent av ombyggingen til ambu­lansebil om at kravene i nr. 3, 4, 5 og 6 er oppfylt.  Dokumentasjon for at kravene i nr. 3 vedrørende innfesting av båre og fastholdelse av pasient til båre er oppfylt, skal imidlertid komme fra kompetent, uavhengig laboratorium.

• Unntaksbestemmelser

  For Forsvarets og Sivilforsvarets ambulansebiler som ikke brukes i den sivile beredskapstjenesten, gjelder ikke kravene i denne paragraf.

• Kjøretøy skal være bygd, innrettet og utstyrt slik at de tåler de påkjenninger som de vanligvis utsettes for og kan nyttes uten å volde unødig fare eller ulempe og slik at fare for brann mest mulig unngås.

  Denne bestemmelse gjelder ikke for motorredskap som føres av gående per­son.

• Tilhenger gruppe O skal ha en konstruktiv hastighet på over 25 km/t.
• (Opphevet)

• Kjøretøy skal være konstruert og overfor godkjenningsmyndigheten garantert av fabrikanten for største aksellast, boggilast og totalvekt, og for største totalvekt av eventuell tilhenger/tilhengerredskap til kjøretøyet.  Dette er ikke til hinder for at samme basiskjøretøy kan ha ulik totalvekt når det er klassifisert i de ulike kjøre­tøygruppene M og N.
• For bil og tilhenger til bil som er produsert i flere trinn, kreves i tillegg til garanti etter nr. 1 at fabrikanten har de dokumenter og den informasjon om kjøretøyet og dets deler fra tidligere trinn i produksjonen som er nødvendig for å fastsette de vekter og laster som nevnt i nr. 1, eller har systemer som sikrer utlevering og utveksling av slike dokumenter og slik informasjon.

  For bil og tilhenger til bil som er oppbygd, jf. kapittel 7, kreves i tillegg til ga­ranti etter nr. 1 at fabrikanten har de dokumenter og den informasjon om kjøre­tøyet og dets deler fra produsentene av komponentene som er nødvendig for å fastsette de vekter og laster som nevnt i nr. 1.

  Fabrikantens garanti for største totalvekt kan være angitt på fabrikasjonsskilt, klebelapp eller lignende.  Slik vektangivelse skal være solid festet på et iøynefal­lende og lett tilgjengelig sted på en del som vanligvis ikke vil bli erstattet ved bruk og skal være lett leselig og ikke kunne slettes.

  Vektangivelse fra fabrikanten på fabrikasjonsskilt i henhold til direktiv 76/114­/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 78/507/EØF og direktiv 87/354/EØF, god­tas som vektgaranti.  Vektgaranti fastsatt i henhold til direktiv 92/21/EØF, even­tuelt som endret ved direktiv 95/48/EF, når det gjelder biler i gruppe M1 og etter direktiv 97/27/EF når det gjelder biler i andre grupper enn M1, godtas som vekt­garanti.

  Erklæring fra andre enn fabrikanten om at en bil eller tilhenger til bil på de punkter som har betydning for vektangivelsen er lik en annen som det foreligger vektgaranti for, godtas ikke som vektgaranti.

• For motorvogn med tillatt totalvekt til og med 3.500 kg, kan ikke tillatt tilhenger­vekt for tilhenger med brems settes høyere enn motorvognens tillatte totalvekt. Dog kan terrenggående kjøretøyer som tilsvarer definisjonen i direktiv 70/156/­EØF, som endret ved direktiv 87/403/EØF, ha tillatt tilhengervekt inntil 1,5 ganger motorvognens tillatte totalvekt.  Tillatt tilhengervekt får ikke under noen omsten­dighet overstige 3.500 kg.

  Tillatt tilhengervekt for tilhenger uten brems kan ikke settes høyere enn halv­parten av motorvognens egenvekt og får ikke overstige 750 kg.

  De tillatte tilhengervekter skal være fastsatt slik at motorvognen med tilhen­ger skal kunne igangsettes 5 ganger i løpet av 5 minutter i en stigning på 12% med vogntog lastet til dets tillatte totalvekt.

  Uansett bestemmelsene i første og tredje ledd kan godkjenningsmyndigheten fastsette tilhengervekt lik motorvognens egenvekt, dog ikke høyere enn fabrikan­tens garanterte tilhengervekt etter nr. 1.

  For to- og trehjulede motorvogner kan ikke tillatt tilhengervekt settes høyere enn halvparten av motorvognens egenvekt.

• Kjøretøy skal være slik konstruert at egenvekt og største totalvekt er mest mulig jevnt fordelt på hjul som står på samme aksel og er hensiktsmessig fordelt mel­lom akslene.  Minst 20% av nevnte vekter må hvile på de styrende hjul.

  Traktorer som oppfyller kravene i direktiv 74/151/EØF, eventuelt endret ved direktiv 82/890/EØF, direktiv 88/410/EØF, direktiv 97/54/EF, direktiv 98/38/EF eller direktiv 2006/26/EF, eller direktiv 2009/63/EF, anses å oppfylle bestemmel­sene i første ledd.  Tilsvarende gjelder for biler kategori M1 som oppfyller be­stemmelsene i direktiv 92/21/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 95/48/EF, for biler/tilhengere unntatt kategori M1 som oppfyller bestemmelsene i direktiv 97/27/EF, og for to- og trehjulede motorvogner som oppfyller bestemmelsene i direktiv 93/93/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 2004/86/EF.

• Kjøretøyets dimensjoner i samsvar med direktiv 92/21/EØF, eventuelt som end­ret ved direktiv 95/48/EF, for biler kategori M1, i samsvar med direktiv 97/27/EF, eventuelt som endret ved direktiv 2003/19/EF, for andre biler/tilhengere enn ka­tegori M1 og i samsvar med direktiv 93/93/EØF, eventuelt som endret ved direk­tiv 2004/86/EF, for to- og trehjulede motorvogner, skal godtas.
• Bestemmelsene i nr. 1, 3 og 4 gjelder ikke for beltebil/beltemotorsykkel.
• Vektgaranti fastsatt i henhold til direktiv 93/93/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 2004/86/EF skal godtas.

Med «fabrikant» av en bil eller tilhenger til bil menes en fysisk eller juridisk per­son som er ansvarlig for konstruksjonen og fremstillingen av en bil eller tilhenger til bil med henblikk på markedsføring under denne persons navn eller fabrikat eller enhver fysisk eller juridisk person, som har konstruert og fremstilt en bil eller tilhenger til bil til eget bruk.

For godkjenning er det en forutsetning at fabrikant av bil og tilhenger til bil sin WMI-kode inngår i understellsnummeret, jf. § 6−4 sjette ledd.

Med «fabrikantens representant» menes enhver fysisk eller juridisk person som er behørig utnevnt av fabrikant av bil eller tilhenger til bil til å representere denne overfor godkjenningsmyndigheten og handle på fabrikantens vegne, innenfor de områ­der som er omfattet av dette kapittel.  Hvor det i dette kapittel henvises til uttrykket «fabrikant» av bil eller tilhenger til bil, skal dette forstås som enten fabrikanten eller fabrikantens representant.

• Kravnivå:  Direktiv 93/93/EØF, som endret ved direktiv 2004/86/EF (om masser og dimensjoner for to- og trehjulede motorvogner).
• Virkeområde:  Alle motorvogner som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direk­tiv 2003/77/EF.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant som viser at motorvognen tilfredsstiller ovennevnte krav.  Dette gjelder ikke når mo­torvognen er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med type­godkjenningsnummer i henhold til 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.
• Ikrafttreden:

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for to- og trehjulede motorvogner som omfattes av § 10−3.  Bestemmelsene gjelder likevel for alle kjøretøy med tilhengerkopling godkjent etter § 38−3 nr. 5 første ledd.
• Når fabrikanten ikke har garantert for største aktuelle totalvekt av eventuell til­henger til en to- eller trehjulet motorvogn, kan godkjenningsmyndigheten uansett det som er sagt i § 10−1, fastsettes tilhengervekt.  Tillatt aktuelle tilhengervekt skal ikke fastsettes høyere enn halvparten av motorvognens egenvekt (uten fø­rer og uten montert tilhengerfeste).  Dette gjelder også når fabrikanten har ga­rantert høyere vekt.  Tillatt aktuell tilhengervekt kan ikke fastsettes høyere enn den tilhengervekten som tilhengerfestet kan godkjennes for.  Når motorsykkel har sidevogn, må sidevogn ha godkjent brems dersom motorsykkelen skal kunne godkjennes for trekking av tilhenger.  I så tilfelle regnes sidevognen med i mo­torsykkelens egenvekt og danner grunnlag for fastsettelse av tillatt aktuell tilhen­gervekt.
• (Opphevet)

• Beltebil og beltemotorsykkel skal være konstruert og garantert av fabrikanten for største totalvekt.
• Beltebil og beltemotorsykkel skal være slik konstruert at deres egenvekt og største totalvekt er mest mulig jevnt fordelt mellom beltene og hensiktsmessig fordelt langs de enkelte belter.

Traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. juli 2005 skal oppfylle kravene i bilag I til direktiv 74/151/EØF som senest endret ved direktiv 98/38/EF, eller bilag I til direk­tiv 2009/63/EF.

Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uav­hengig laboratorium som viser at traktor i gruppe T5 tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når traktor i gruppe T5 er ledsaget av et gyldig samsvarssertifikat i henhold til direktiv 2003/37/EF, som endret ved direktiv 2004/66/EF og direktiv 2005/­67/EF.  Alternativt kan traktor i gruppe T5 eller deler eller tekniske enheter være god­kjent og merket i henhold til ovennevnte krav.

• Kjøretøyets ramme eller annen bærende konstruksjon må ha tilstrekkelig styrke i forhold til største totalvekt.
• Kjøretøy må ikke utstyres med tilhengerkopling, tipp, lasteapparat, plogfeste, arbeidsredskap eller lignende uten at rammen eller annen bærende konstruksjon tåler de ekstra påkjenninger som bruk av slikt utstyr medfører.

• Bils aksler, fjærer og hjul med dekk må ha tilstrekkelig styrke i forhold til største aksellast eller boggilast.
• Bil skal være tilfredsstillende avfjæret.  Fjæringen må være tilstrekkelig avdem­pet.
• Uoriginale støtdempere.
  • Uoriginale støtdempere (deriblant nivåregulerende støtdempere), hjelpefjæ­rer e.l. som f.eks. har til hensikt å gjøre bilen bedre egnet som trekkvogn eller bedre egnet til stor bagasjeromsbelastning kan monteres på bi uten spesiell godkjenning.  Hensikten med monteringen må imidlertid ikke være å øke bilens tillatte totalvekt eller tillatte aksellast/boggilast eller for å heve eller senke bilen utover det som er normalt nivå for vedkommende biltype og årsmodell.  Montering av uoriginale deler/utstyr som nevnt må ikke gjø­res i stedet for reparasjon av nedseget fjær.
  • En forutsetning for montering av uoriginale deler/utstyr som nevnt er at an­gjeldende biltype og årsmodell finnes med i dele-/utstyrsfabrikantens lister over biler som utstyret er egnet for og at delene/utstyret monteres etter fabrikantens anvisninger.
  • Ved montering av nivåregulerende støtdempere forutsettes det dessuten at disse på lett måte skal kunne senkes til normalt nivå etter kjøring med til­henger eller stor bagasjeromsbelastning.  Monteringsanvisningen for nivåre­gulerende støtdempere skal bl.a. anvise en sikker måte å montere luftslan­gene på.  Ved siden av betjeningsinnretningen/påfyllingsventilen for slike støtdempere skal det festes et skilt (etikett) med følgende påskrifter på norsk, dansk eller svensk:
    • Bilen må senkes til normalt nivå etter kjøring med tilhenger eller stor bagasjeromsbelastning.
    • Bilens tillatte totalvekt eller tillatte aksellast/boggilast må ikke over­skrides.
  • Er det i det enkelte tilfelle grunn til tvil om delene/utstyret på forsvarlig måte kan monteres på angjeldende biltype og årsmodell, skal det foruten monteringsanvisning også kunne fremlegges dokumentasjon fra bilfabrikan­ten for at delene/utstyret kan benyttes på angjeldende bil.
  • Ved montering av nivåregulerende støtdempere, hjelpefjærer e.l. på biler med ventil som reduserer bremsetrykket bak etter nedfjæringen, skal det kunne fremlegges monteringsanvisning og dokumentasjon fra bilfabrikanten som nevnt i nr. 3.4.  Dokumentasjon kreves imidlertid ikke når bilfabrikan­ten selv har nivåregulerende støtdempere som fabrikkmontert utstyr eller ekstrautstyr for den aktuelle bilmodellen og dette kan dokumenteres ved instruksjonsbok, tilbehørskatalog eller på annen fullgod måte.
  • Liste, monteringsanvisning og dokumentasjon, eventuelt instruksjonsbok eller tilbehørskatalog, som nevnt foran, skal alltid medfølge bilen, med min­dre Statens vegvesen har gjort anmerkning i vognkortet om godkjent mon­tering av uoriginale støtdempere, hjelpefjærer e.l.

• Beltebil og beltemotorsykkel skal ha aksler, belter, styreski og/eller styrehjul som har tilstrekkelig styrke i forhold til største totalvekt.

• Traktors og motorredskaps aksler, fjærer, hjul med dekk, belter mv. må ha til­strekkelig styrke i forhold til største totalvekt.

• Tilhenger og tilhengerredskaps aksler, fjærer og hjul med dekk må ha tilstrekke­lig styrke i forhold til største totalvekt.

  Under forutsetning av at kjøretøyfabrikanten garanterer for største aksel-/boggilast og største vertikale belastning på tilhengerkoplingen, er det nok at styrken er tilstrekkelig i forhold til den største totalvekt som fremkommer ved summering av største aksel-/boggilast og største vertikale belastning på tilhen­gerkoplingen.  For tilhenger/tilhengerredskap beregnet for personbil eller varebil skal det i så fall ikke regnes med større vertikal belastning på tilhengerkoplingen enn 75 kg, selv om tilhengeren/tilhengerredskapen er godkjent med større tillatt koplingslast.

• Tilhenger med konstruktiv hastighet over 40 km/t skal være avfjæret.  Slik til­henger skal også ha tilfredsstillende anordning for demping av fjæringsbevegel­sene når tilhengerens største totalvekt er over 500 kg, men ikke over 2.000 kg.

  Kravet om fjæring gjelder ikke tilhenger til bil når tilhengeren er beregnet til transport av spesielt gods, når det er nødvendig av hensyn til tilhengerens stabili­tet.  Slik tilhenger skal bak være merket med skilt som angir at største hastighet ikke må overstige 30 km/t.

• For to- og trehjulede motorvogner gjelder bestemmelsene i denne paragraf mo­torvogner som er typegodkjent i Norge før 1. oktober 1999 og/eller som registre­res før 17. juni 2003.
• Definisjoner
  • Diagonaldekk:  Dekk hvor cordlagene som strekker seg fra bead til bead i dekket er lagt slik at de danner vinkler betydelig mindre enn 90° med sen­terlinjen langs dekkets bane.
  • Diagonalbeltedekk:  Dekk som er bygd opp på samme måte som diago­naldekk, men hvor stammen er omhyllet av et belte bestående av to eller flere lag av cordmaterialer med liten strekkforlengelse som danner vinkler med senterlinjen langs dekkets bane som er mindre enn stammecorden.
  • Radialdekk:  Dekk hvor cordlagene som strekker seg fra bead til bead i dekket er lagt slik at de danner en vinkel tilnærmet 90° med senterlinjen langs dekkets bane.  Stammen i dekket er omhyllet av et belte med liten strekkforlengelse.
  • Vinterdekk:  Dekk for vinterkjøring som har mønsterdybde 3 mm eller mer, er særskilt fremstilt for vinterkjøring og som er merket med M+S, MS, M&S, M–S eller «Mud and Snow».
• Generelle bestemmelser om hjul og dekk
  • Dekk til bil og tilhenger til bil som tilfredsstiller kravene i direktiv 92/23/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 2001/43/EF, anses å oppfylle bestemmel­sene i dette kapittel når det gjelder krav til og montering av dekk.
  • Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for beltebil/beltemotorsykkel.
  • Kjøretøy må ha hjul som er beregnet for en belastning som minst tilsvarer kjøretøyets tillatte aksellast.
  • På bil med tillatt totalvekt over 3 500 kg og tilhenger med tillatt totalvekt over 3 500 kg skal det være plass for kjettinger på alle hjul mellom hjul og avskjerming, og i sikker avstand til øvrige komponenter i hjulhuset.
  • Hastighet
    • Motorvogn med totalvekt ikke over 3 500 kg og alle utrykningskjøre­tøyer skal være utstyrt med hjul beregnet for minst den maksimale hastighet kjøretøyet er konstruert for.  Det er likevel tillatt å bruke vinterdekk (dekk merket med M+S, MS, M&S, M–S eller «Mud and Snow») når disse er merket for en hastighet på 160 km/t eller mer, selv om kjøretøyet er konstruert for en høyere hastighet.
    • Motorvogn med totalvekt over 3 500 kg, med unntak av utryknings­kjøretøyer, skal være utstyrt med hjul beregnet for minst den maksi­male hastighet kjøretøyet er konstruert for, når kjøretøyet har maks hastighet mindre enn 110 km/t.  På slikt kjøretøy med maks hastig­het 110 km/t eller mer er det tilstrekkelig at dekkene er merket for en hastighet lik 110 km/t.  For buss klasse 1 kreves ikke høyere has­tighetsmerking enn 90 km/t.  På slikt kjøretøy med påmontert hastig­hetsbegrenser i samsvar med direktiv 92/24/EØF, kreves en hastig­hetsmerking på 90 km/t eller mer.
    • Tilhenger og tilhengerredskap som er beregnet for å trekkes av bil, skal ha hjul beregnet for minst 100 km/t.
  • Hjul må være i tilstrekkelig statisk og dynamisk balanse.  Kjøretøy må ikke ha hjul av slik type eller dimensjon at det har uheldig innflytelse på kjøre­tøyets styring, bremsing mv.
  • Kjøretøy må være utstyrt med felg av dimensjon, materialkvalitet og type som er godkjent av kjøretøyfabrikanten eller felg med minst tilsvarende egenskaper.  Dekk skal passe til felgen.

    Felg med variabel boltesirkel tillates ikke.

  • Hjul på samme aksel skal ha dekk med tilnærmet samme egenskaper.
• Krav til dekk
  • • Tilhenger med konstruktiv hastighet over 40 km/t og tillatt totalvekt ikke over 3 500 kg og bil med tillatt totalvekt ikke over 3 500 kg skal ha dekk med mønstret slitebane med mønsterdybde på minst 1,6 mm i hovedrillene i midterste ¾ av slitebanens bredde og rundt hele dek­kets omkrets, bortsett fra de steder hvor eventuelle slitasjevars­lere er plassert.  For vinterdekk (dekk merket med M+S, MS, M&S, M–S eller «Mud and Snow») med eller uten pigger skal mønster­dybde være på minst 3 mm i hovedrillene i midterste ¾ av sliteba­nens bredde og rundt hele dekkets omkrets.
    • Bil med tillatt totalvekt over 3 500 kg, to- og trehjulede motorvogner og tilhenger med konstruktiv hastighet over 40 km/t og med tillatt to­talvekt over 3 500 kg skal ha dekk med mønstret slitebane med mønsterdybde på minst 1,6 mm i hovedrillene i midterste ¾ av slite­banens bredde og rundt hele dekkets omkrets, bortsett fra de steder hvor eventuelle slitasjevarslere er plassert.  Det samme gjelder for traktor og tilhengerredskap med konstruktiv hastighet over 40 km/t og motorredskap med konstruktiv hastighet over 30 km/t.
  • Dekkene skal tilnærmet ha slikt trykk som bestemt av kjøretøy- eller dekk­fabrikanten og må ikke overstige dekkfabrikantens fastsatte maksimal­trykk.  Det er ikke i noe tilfelle tillatt å bruke større lufttrykk enn 900 kPa (9 bar).  Lufttrykket skal måles når dekkene er kalde.
  • Dekk må ikke ha hull, skår, sprekker eller andre skader som når inn til eller blottlegger corden.  Dekk må ikke vise tegn til brudd i stammen eller til sepa­rasjon.  Dekk må ikke ha nevneverdige høyde- eller sidekast.
  • I dekk er det ikke tillatt å skjære noen form for nytt mønster som går dypere enn bunnen i dekkets originale mønster, med mindre dekket har innpreget merking som tilkjennegir at dette er tillatt av fabrikanten.  I dekk for kjøretøy med tillatt totalvekt ikke over 3 500 kg er det ikke i noe tilfelle tillatt å skjære noen form for nytt mønster.
  • Ved skifte av dekk fra diagonaldekk til radialdekk skal det påses at dekkets bæreevne er tilstrekkelig og at dekket er tilpasset felgen.  Det forutsettes overgang til tilsvarende dimensjon for radialdekk, med en maksimal varia­sjon på ±5%, jf. STRO-normen.
  • Ved vurdering av hva dekk tåler, følges STRO-normen og ETRTO-normen.
• Merking
  • For dekk produsert etter 1. januar 2010 til bil og tilhenger til bil skal dekk med felg oppfylle følgende krav:
    • Dekk, bortsett fra regummierte dekk, skal være godkjent og merket i henhold til direktiv 92/23/EØF eller ECE-regulativ 30, 54 eller 64.
    • Regummierte dekk skal være godkjent og merket i henhold til ECE-regulativ 108 eller 109.
  • Felg med dekk produsert før 1. januar 2010 skal være merket ved hjelp av innpregning eller lignende med fabrikantens navn eller merke og med di­mensjon (type).  Merkingen bør stå på utsiden av felgen og være synlig når dekket er montert.
  • For dekk produsert før 1. januar 2010 skal disse ved hjelp av innstøpning være tydelig og varig merket med:
    • Fabrikantens navn eller merke, og for regummierte dekk, vulkanisø­rens navn og hjemland.
    • «Regummiert» eller tilsvarende betegnelse dersom dekket er pålagt ny bane.
    • Dekkdimensjon.
    • PR (ply rating) – angivelse eller annen styrkebetegnelse, overens­stemmende med STRO (Scandinavian Tire & Rim Organization) eller ETRTO (European Tire & Rim Technical Organization).
    • «Tubeless» dersom dekket kan brukes uten slange.
    • Dessuten skal dekk for personbiler og lette varebiler (tillatt totalvekt t.o.m. 2 200 kg) være merket med:
      • Dekktype

        Følgende betegnelser skal brukes:

        Diagonaldekk:	(Ingen merking)
        Diagonalbeltedekk:	B
        Radialdekk:	R

      • Hastighet

        Følgende betegnelser brukes:

        «Speed»-dekk:	S
        «High speed»-dekk:	H
        «Very high speed»-dekk:	V

        De øvrige hastighetsgrenser er:

        • For diagonaldekk

          «Standard» dekk (uten hastighetsmerking) med

          10″ felg:	120 km/t
          12″ felg:	135 km/t
          13″ felg og større:	150 km/t

          «Speed»-dekk med

          10″ felg:	150 km/t
          12″ felg:	160 km/t
          13″ felg og større:	175 km/t

          «High speed»-dekk med

          10″ felg:	175 km/t
          12″ felg:	185 km/t
          13″ felg og større:	200 km/t

          «Very high speed»-dekk

          (alle)

          >200 km/t

        • For radialdekk og diagonalbeltedekk

          «Standard» (uten hast.merking):	150 km/t
          «Speed»-dekk:	180 km/t
          «High speed»-dekk:	210 km/t
          «Very high speed»-dekk:	>210 km/t

        • Uansett dekktype gjelder i tillegg følgende symboler for øvre hastighetsgrense:

          L	=	maks. 120 km/t
          M	=	maks. 130 km/t
          N	=	maks. 140 km/t
          P	=	maks. 150 km/t
          Q	=	maks. 160 km/t
          R	=	maks. 170 km/t
          T	=	maks. 190 km/t
          U	=	maks. 200 km/t
          H	=	maks. 210 km/t
          V	=	maks. 240 km/t

    • Dekk godkjent etter ECE-reg.nr. 30 og ECE-reg.nr. 54 godtas når merkingen er utført som vist i fig. 1.
  • Dekk som på grunn av fabrikasjonsfeil, av fabrikanten er funnet uegnet til bruk på motorvogner, skal ved innpregning, innbrenning e.l. på begge sider være tydelig og varig merket «Ikke for motorvogner».  På slike dekk kreves ikke annen merking.  Slike dekk tillates ikke brukt på motorvogner eller tilhenger/tilhengerredskap til motorvogn.
• Reservehjul

  Reservehjul produsert før 1. januar 2010 skal for å kunne brukes tilfredsstille de samme krav som stilles til et kjøretøys øvrige hjul.  Dog kan ved tilfeldig og kort­varig bruk etter skade på hjul på sommerføre benyttes piggdekk og på vinterføre sommerdekk.  Blanding av forskjellige dekktyper kan også tillates i slike tilfelle.

• Bytte av dekk/felg
  • Bestemmelsen gjelder for dekk/felg produsert før 1. januar 2010.
  • Ved bytte av felg eller dekk kan dimensjon og/eller sporvidde tillates endret under følgende forutsetninger:
    • Sporviddeendringen må ikke overskride det som er tillatt av kjøre­tøyfabrikanten eller godtatt av TÜV (Technische Überwachungs Ver­ein) i Tyskland for vedkommende motorvogn.  Det kan kreves doku­mentert at sporvidde eller innpressing er tillatt.  Dokumentasjon i form av ABE (Allgemeine Betriebserlaubnis) for felg eller utdrag (kopi) av TÜV Raderkatalog eller separat TÜV godkjenning godtas.
    • Plassforholdene i hjulhuset må være tilstrekkelige slik at dekk og/el­ler felg ikke kommer i kontakt med kjøretøydetaljer ved fullt styreut­slag og/eller maksimale fjæringsbevegelser.
    • Rulleomkretsen på hjulene må holdes innenfor ±5% av rulleomkret­sen på de hjul som kjøretøyet normalt er utstyrt med fra kjøretøy­fabrikanten.
    • Dekkene må være godkjent for en belastning som minst tilsvarer kjøretøyets tillatte aksellast.
    • Dekkene må være beregnet for minst den maksimale hastighet kjø­retøyet er konstruert for.  For vinterdekk er det tilstrekkelig at dek­kene er beregnet for 160 km/t.  For kjøretøy som lovlig kan benytte C- eller LT-dekk, er det tilstrekkelig at vinterdekkene er beregnet for 130 km/t.
    • Felg og dekk må passe sammen i henhold til STRO-normen.
    • Det må ikke brukes mellomlegg/plate/«spacer» som øker sporvidden med mindre kjøretøyfabrikanten har tillatt dette eller det foreligger dokumentasjon som nevnt i nr. 6.1 a.
    • Dekkene må ha samme dimensjon.  På kjøretøyer som originalt er utstyrt med dekk av ulike dimensjoner foran og bak skal størrelses­endringen være lik.  Ved endringer utover dette må kjøretøyfabri­kantens tillatelse foreligge eller det må foreligge dokumentasjon som nevnt i nr. 6.1 a.
    • Dersom kjøretøyets originale felger er skiftet ut med andre stål- eller lettmetallsfelger, skal disse enten være merket med innpressing eller det skal medfølge dokumentasjon for innpressing i kjøretøyet.

    Med innpressing forstås avstanden mellom felgplatens anleggsflate mot navet og felgens senterlinje.  Se for øvrig fig. 2.
  • Dersom sporvidden endres mer enn 15 mm – dvs. at felgenes innpressing endres mer enn 7,5 mm – skal kjøretøyet fremstilles for Statens vegvesen for ny godkjenning.  Det må fremlegges dokumentasjon for at sporvidde­endringen er tillatt.  Statens vegvesen gjør anmerkning om endringen i vognkort og registerkort.  Dersom sporvidden endres 15 mm eller mindre frafalles kravet om fremstilling for ny godkjenning etter § 3−4.

• Kravnivå:

  Direktiv 92/23/EØF som endret ved direktiv 2001/43/EF og direktiv 2005/11/­EF eller ECE-regulativ 117.

• Virkeområde m.m.:

  Kjøretøy i gruppe M, N og O samt nye dekk til disse uansett om de er original­montert eller er en reservedel unntatt regummierte dekk.

  Støykravene gjelder ikke for:

  • piggdekk (men for andre vinterdekk med eventuelle hull for pigger),
  • dekk som er beregnet for montering på kjøretøy som er førstegangsregi­strert før 1. oktober 1980,
  • dekk med hastighetsindeks mindre enn 80 km/t,
  • dekk beregnet for felger med nominell diameter som ikke overstiger 10 tommer eller som overstiger 25 tommer og
  • reservedekk av type T eller S til midlertidig bruk.
• Alternativ standard:

  Ingen.

• Godkjenning:

  Ved typegodkjenning av ny type kjøretøy og dekk skal det fremlegges doku­mentasjon/bevitnelse/garanti fra fabrikant eller kompetent uavhengig laborato­rium for at direktiv 92/23/EØF som senest endret ved direktiv 2001/43/EF og direktiv 2005/11/EF, alternativt ECE-regulativ 30 eller 54, er tilfredsstilt.

  Dekkene er delt opp i 3 brukskategorier med forskjellige grenseverdier:

  C1, dekk som hovedsakelig er konstruert for personbiler (M1) og deres til­hengere,

  C2, dekk som hovedsakelig er konstruert for busser (M2 og M3), varebiler (N1) og lastebiler (N2 og N3) og deres tilhengere og hvor dekk er godkjent for maksimalt 1450 kg belastning ved en hastighetsmerking på 140 km/t eller mer,

  C3, dekk som hovedsakelig er konstruert for busser (M2 og M3), varebiler (N1) og lastebiler (N2 og N3) og hvor dekk er godkjent for maksimalt 1450 kg belastning ved en hastighetsmerking på 130 km/t eller mindre, samt dekk som er godkjent for 1500 kg eller mer.

  Grenseverdiene for personbildekk (C1) i dB(A) er:

  Dekk kl.	Nominell dekkbredde i mm	Ikrefttredelse og grenseverdi i dB(A)
  		A		B1		C12
  C1a	≤145	til 30.06.2007:	72	fra 01.07.2007:	71	70
  C1b	>145 ≤165	til 30.06.2007:	73	fra 01.07.2007:	72	71
  C1c	>165 ≤185	til 30.06.2007:	74	fra 01.07.2007:	73	72
  C1d	>185 ≤215	til 30.06.2008:	75	fra 01.07.2008:	74	74
  C1e	>215	til 30.06.2009:	76	fra 01.07.2009:	75	75

  1	Indikerende grenseverdi.  Endelige verdier vil bli vedtatt i endringsdirektiv på bakgrunn av rapporten som omtales i artikkel 3(2) i direktivet.
  2	Ikrafttreden ennå ikke vedtatt.  Grenseverdiene i kolonne C skal bestem­mes i endringsdirektiv på bakgrunn av rapporten som omtales artikkel 3(2) i direktivet.

  Forsterkede (merket «Reinforced») har 1 dB(A) høyere grenseverdi enn angitt i tabellen over.  Spesialdekk (jf. direktiv 92/23/EØF: for eksempel dekk til blan­det bruk (på veg og i terreng) og i begrenset hastighet) har 2 dB(A) høyere gren­severdi enn angitt i tabellen over.

  Grenseverdiene for buss-, vare- og lastebildekk (C2 og C3) i dB(A) er:

  Bruk/dekk	Grenseverdi i dB(A)
  	C2	C3
  Normal (sommerdekk til vanlig veg)	75	76
  Vinterdekk (M+S)	77	78
  Spesialdekk	78	79

  Merking av dekkene som viser at de er prøvet og tilfredsstiller støykravene skal se slik ut:

  Nummereringen over er tatt med som eksempel.  3-tallet inne i rektangelet betyr at dekket er typegodkjent i Italia og med typegodkjenningsnummer «687», «00» at dette er et vare- eller lastebildekk og «–s» at typegodkjenningen dekker bilag V (støy) i direktivet.  For øvrig krever ikke (eller forbyr heller ikke) direk­tivet at dekkene skal merkes for eksempel med det målte støytallet.

  I henhold til artikkel 3 skal det senest 4. august 2003 vedtas et endringsdirek­tiv (via the Committee for Adaptation to Technical Progress) for å introdusere veggrepstester for dekk.  Basert på erfaringene med innføringen av dekkstøy­grenseverdier og med hensyntagen til tekniske fremskritt skal Kommisjonen innen 4. august 2004 rapportere til Parlamentet og Rådet om hvor forsvarlig det er å innføre B- og C-grenseverdiene uten at dette går ut over sikkerheten.  Ba­sert på denne rapporten skal Kommisjonen innen 4. august 2005 foreslå end­ringsdirektiv for å introdusere krav på områder som berører sikkerhet, miljø og rullemotstand.

• Ikrafttreden:
  • 4. august 2003 for typegodkjenning av ny type dekk.
  • 4. februar 2004 for typegodkjenning av ny type kjøretøy.
  • 4. februar 2005 for registrering av kjøretøy.
  • Fra tidspunktene under skal nye dekk som selges eller tas i bruk tilfreds­stille kravene i direktivet:

    Dekklasse	Nominell dekkbredde i mm	Salg og bruk av nye dekk
    C1a, C1b, C1c	≤185	1. oktober 2009
    C1d	>185 ≤215	1. oktober 2010
    C1e	>215	1. oktober 2011
    C2, C3	alle	1. oktober 2009

• Bil skal ha luftfylte dekk eller dekk med tilsvarende egenskaper godkjent av Stat­ens vegvesen.  Piggdekk er i alle tilfelle godkjenningspliktig.  Godkjenningsplikten anses oppfylt dersom slike dekk er i overensstemmelse med disse bestemmel­ser.

  På personbil er plass-sparende eller lett reservehjul tillatt.  Dekket eller fel­gen må være merket med høyeste fart.  Bruken må være beskrevet i anvisning som følger hjulet eller er tatt inn i bilens instruksjonsbok.  Hjulet må bare benyt­tes under nødvendig transport til nærmeste reparasjonssted.

• På bil med tillatt totalvekt ikke over 3 500 kg skal alle dekk være av samme type (diagonaldekk, radialdekk, sommerdekk eller vinterdekk).  Det kan likevel benyt­tes dekk av forskjellig fabrikant og mønsterutforming.
• For pigging av dekk til bil med tillatt totalvekt ikke over 3.500 kg gjelder føl­gende:
  • Det gjennomsnittlige overheng på nypigget dekk – før det tas i bruk – må ikke overstige 1,2 mm.
  • Største antall pigger er 50 stk. per meter rulleomkrets.
  • Største tillatte vekt pr. pigg er 1,1 g.

    Største tillatte statiske piggkraft for slike pigger er 120 N eller lavere.

    Annen type pigg kan godkjennes dersom det fra et uavhengig kompe­tent laboratorium kan dokumenteres at piggene vegslitasje- og veggreps­messig, har minst like gode egenskaper som en piggtype tilsvarende ovennevnte krav.

    Største tillatte vekt pr. pigg for lette lastebildekk (C-dekk eller Reinfor­ced dekk) som brukes på bil der slike dekk er foreskrevet av bilfabrikant, er 2,3 g.  Største tillatte statiske piggkraft ved 20°C ±4°C er 180 N.

  • Statisk piggkraft skal måles ved 20°C ±4°C.  (Den kraft som skal til for å trykke en korrekt montert pigg, med 1,2 mm overheng, ved korrekt luft­trykk, inn i dekket til piggen flukter med dekkets anleggsflate mot vegba­nen.)
• For pigging av dekk til bil med totalvekt over 3.500 kg gjelder følgende:
  • Det gjennomsnittlige overheng på nypigget dekk – før det tas i bruk – må ikke overstige 1,7 mm.
  • Største tillatte overheng på en enkelt pigg er 2,0 mm.
  • Største tillatte antall pigger er 50 stk. per meter rulleomkrets.  Dersom piggene med hensyn til utførelse og montering tilfredsstiller kravene for bil med tillatt totalvekt mindre enn 3 500 kg, jf. nr. 3, er største tillatte antall pigger 250 stk.
  • Største tillatte vekt pr. pigg er 3 g.
  • Største tillatte statiske kraft ved 20°C ±4°C er 340 N.
• Rørpigger, rallypigger eller tilsvarende konstruksjoner er ikke tillatt.
• Kravene i nr. 3 og 4 er ikke til hinder for at annet piggdekk kan benyttes dersom det kan dokumenteres, for eksempel gjennom finsk typegodkjenning, at dekket ikke forårsaker større slitasje på vegbanen sammenlignet med et piggdekk som oppfyller kravene ovenfor.
• Kjøretøy som angitt nedenfor kan i tillegg til det antall pigger som dekket er god­kjent med etter nr. 3, 4 eller 6, benytte følgende:
  • utrykningskjøretøy:  Inntil 100 stk. flere pigger per dekk, alternativt inntil 230 stk. pigger totalt i dekket,
  • busser:  Inntil 50 stk. flere pigger per dekk,
  • ADR-kjøretøy i gruppe N3 og O4 med gyldig godkjenningsattest for trans­port av farlig gods:  Inntil 100 stk. flere pigger per dekk,
  • melkebil og -tilhenger for transport av melk på tank:  Inntil 100 stk. flere pigger per dekk,
  • brøytebil i gruppe N3 med anmerkning i vognkortet om godkjent brøyte­feste:  Inntil 100 stk. flere pigger per dekk,
  • bergingsbil i gruppe N2 og N3:  Inntil 100 stk. flere pigger per dekk, og
  • biler for bevegelseshemmede som har parkeringstillatelse i henhold til Samferdselsdepartementets forskrift 18. mars 2016 nr. 264 om parke­ringstillatelse for forflytningshemmede:  Inntil 50 stk. flere pigger per dekk.

• Kravnivå:  Direktiv 97/24/EF kapittel 1 (Dekk på motorvogner med to eller tre hjul og montering av disse).
• Virkeområde:  Alle motorvogner som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direk­tiv 2003/77/EF.
• Alternative standarder:  ECE-reg.nr. 30.02, 54.00, 64.00 og 75.00.  For motorsyk­kel med sidevogn og for mopeder og motorsykler med tre eller fire hjul – direktiv 92/23/EØF.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig sam­svarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.  Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden:
• For pigging av dekk til to- og trehjulede motorvogner gjelder bestemmelsene i § 13−5 nr. 2.

• To- og trehjulede motorvogner skal ha luftfylte dekk eller dekk med tilsvarende egenskaper godkjent av Statens vegvesen.  Piggdekk er i alle tilfelle godkjen­ningspliktig.  Godkjenningsplikten anses oppfylt dersom slike dekk er i overens­stemmelse med disse bestemmelser.
• For pigging av dekk til to- og trehjulede motorvogner gjelder følgende:
  • Det gjennomsnittlige overheng på nypigget dekk – før det tas i bruk – må ikke overstige 1,2 mm.
  • Største tillatte overheng for en enkelt pigg er 1,5 mm.
  • Største tillatte antall pigger:

    Hjuldimensjon i tommer			Største tillatte antall pigger
    	–	15"	110
    16"	–		150

  • Største tillatte vekt pr. pigg er 2,5 g.
  • Største tillatte statiske piggkraft ved 20°C ±4°C er 200 N.  (Den kraft som skal til for å trykke en korrekt montert pigg, med største tillatte overheng, og med korrekt lufttrykk, inn i dekket til piggen flukter med dekkets an­leggsflate mot vegbanen.)
  • Rørpigger, rallypigger, skråslipte eller spisse pigger eller tilsvarende er ikke tillatt.
  • To- og trehjulede motorvogner som benytter bildekk følger reglene i § 13−3.
  • For to- og trehjulede utrykningskjøretøy gjelder ikke begrensningene i bok­stavene a–f.

• Traktor og motorredskap skal ha luftfylte dekk eller dekk med tilsvarende egen­skaper godkjent av Statens vegvesen.  Piggdekk er i alle tilfelle godkjennings­pliktig.  Godkjenningsplikten anses oppfylt dersom slike dekk er i overensstem­melse med disse bestemmelser.
• For pigging av dekk til traktor og motorredskap gjelder følgende:
  • Det gjennomsnittlige overheng på nypigget dekk – før det tas i bruk – må ikke overstige 1,7 mm.
  • Største tillatte overheng for en enkelt pigg er 2,0 mm.
  • Største tillatte antall pigger er 0,5 pigger pr. cm av rulleomkretsen.
  • Rørpigger, rallypigger, skråslipte eller spisse pigger eller tilsvarende er ikke tillatt.

  På utrykningskjøretøy kan det benyttes inntil 100 flere pigger enn det som fremgår av bestemmelsene foran.

• Dekk til traktor og tilhenger til traktor godkjent etter ECE-regulativ 106 godtas når merkingen er utført i henhold til regulativet.

• Tilhenger og tilhengerredskap som har en konstruktiv hastighet over 40 km/t skal ha luftfylte dekk eller dekk med tilsvarende egenskaper godkjent av Statens veg­vesen.  Piggdekk er i alle tilfelle godkjenningspliktig.  Godkjenningsplikten anses oppfylt dersom slike dekk er i overensstemmelse med disse bestemmelser.
• For pigging av dekk til tilhenger eller tilhengerredskap som trekkes av bil med tillatt totalvekt ikke over 3.500 kg gjelder følgende:
  • Det gjennomsnittlige overheng på nypigget dekk – før det tas i bruk – må ikke overstige 1,2 mm.
  • Største antall pigger er 50 stk. per meter rulleomkrets.
  • Største tillatte vekt pr. pigg er 1,8 g.
  • Største tillatte statiske piggkraft ved 20°C ±4°C er 200 N.  (Den kraft som skal til for å trykke en korrekt montert pigg, med 1,2 mm overheng, og ved korrekt lufttrykk, inn i dekket til piggen flukter med dekkets anleggs­flate mot vegbanen.)
• For pigging av dekk til tilhenger og tilhengerredskap som trekkes av bil med tillatt totalvekt over 3.500 kg gjelder følgende:
  • Det gjennomsnittlige overheng på nypigget dekk – før det tas i bruk – må ikke overstige 1,7 mm.
  • Største tillatte overheng for en enkelt pigg er 2,0 mm.
  • Største tillatte antall pigger er 50 stk. per meter rulleomkrets.
  • Dersom piggene med hensyn til utførelse og montering tilfredsstiller kra­vene for bil med tillatt totalvekt ikke over 3.500 kg, jf. § 13−3 nr. 3, er største tillatte antall pigger 250 stk.
  • Største tillatte vekt pr. pigg er 3 g.
  • Største tillatte statiske piggkraft ved 20°C ±4°C er 400 N.  (Den kraft som skal til for å trykke en korrekt montert pigg, med 1,2 mm overheng, og ved korrekt lufttrykk, inn i dekket til piggen flukter med dekkets anleggs­flate mot vegbanen.)
• Rørpigger, rallypigger, skråslipte eller spisse pigger eller tilsvarende er ikke til­latt.
• Kravene i nr. 2 og 3 er ikke til hinder for at annet piggdekk kan benyttes dersom det kan dokumenteres, for eksempel gjennom finsk typegodkjenning, at dekket ikke forårsaker større slitasje på vegbanen sammenlignet med et piggdekk som oppfyller kravene ovenfor.

• Kjøretøy skal være slik innrettet at det fra førerplassen er tilstrekkelig utsikt frem­over og til sidene.

  Bil som tilfredsstiller kravene i direktiv 77/649/EØF, endret ved direktiv 81/­643/EØF, direktiv 88/366/EØF og direktiv 90/630/EØF anses å oppfylle bestem­melsene i første ledd.

  Jord- eller skogbrukstraktor som tilfredsstiller kravene i direktiv 74/347/EØF, endret ved direktiv 79/1073/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF, direktiv 97/54/EF eller direktiv 2008/2/EF, anses for å oppfylle bestemmelsene i første ledd.

• Kjøretøy må utvendig være formet og utstyrt slik at de ikke forårsaker unødig skade ved sammenstøt eller påkjørsel.  Hengslede luker, karmer o.l. på sidene må ikke være slik innrettet at de ved åpning kan bli sperret i utstående stilling.

  Kjøretøy som tilfredsstiller kravene i direktiv 74/483/EØF, eventuelt som end­ret ved direktiv 79/488/EØF eller direktiv 87/354/EØF, og som senest endret ved direktiv 2007/15/EF, eller som tilfredsstiller kravene i ECE regulativ nr. 26, som senest endret ved serie 03, tillegg 1, anses å oppfylle bestemmelsene i første ledd.  Det samme gjelder bil som tilfredsstiller kravene i direktiv 92/114/EØF.

  Innvendig må karosseri være slik formet og utstyrt at fører og passasjerer ikke utsettes for unødig fare.

  Kjøretøy som tilfredsstiller kravene i direktiv 74/60/EØF, endret ved direktiv 78/632/EØF eller direktiv 2000/4/EF, eller i ECE-reg.nr. 21, serie 01, tillegg 1, ret­telse 1, anses å oppfylle bestemmelsene i tredje ledd.

• På kjøretøy som har eksosoppvarmet lasteplan eller lastekasse skal det inne i førerhuset, på lett synlig sted, plasseres et metallskilt med følgende påskrift:

  Oppvarmet lasteplan.  Må ikke brukes til transport av sprengstoff eller andre brannfarlige varer.

Med ikrafttredelse 8. april 2002 skal det ved EØF-typegodkjenning av M1-bil frem­legges dokumentasjon fra fabrikanten eller fra kompetent, uavhengig laboratorium for at kravene i direktiv 74/60/EØF, som senest endret ved direktiv 2000/4/EF, er tilfreds­stilt.

Med ikrafttredelse 8. april 2003 skal M1-biler, som er utstyrt med elektrisk drevne ruter, soltak eller lignende, ved registrering første gang, tilfredsstille kravene i direktiv 74/60/EØF, som senest endret ved direktiv 2000/4/EF.

• Kravnivå:  Direktiv 2005/66/EF og vedtak 2006/368/EF.
• Virkeområde:  Kjøretøy i gruppe M1 og N1.

  Gjelder både for frontale beskyttelsessystemer som:

  • Leveres påmontert eller med kjøretøyet, eller
  • fremstår som en separat teknisk enhet (ettermontering).
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Dersom et kjøretøy er utstyrt med frontalt beskyttelsessystem skal det fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra fabrikant eller kompe­tent uavhengig laboratorium for at kjøretøy og/eller det separate frontale beskyt­telsessystemet er i tråd med direktiv 2005/66/EF og testet etter vedtak 2006/­368/EF.  Ved ettermontering av frontalt beskyttelsessystem skal kjøretøyet frem­vises for Statens vegvesen til ny godkjenning, jf. § 7−2 nr. 3.1.
• Ikrafttreden:
  • 25. november 2006 for typegodkjenning av nye kjøretøytyper med inte­grerte frontale beskyttelsessystemer.
  • 25. mai 2007 for registreringer av kjøretøy med integrerte frontale be­skyttelsessystemer og for ettermontering av frontale beskyttelsessyste­mer.
• For kjøretøy som ikke omfattes av ovennevnte gjelder følgende:

  Anordning av for eksempel rør- eller platekonstruksjon, originalmontert eller ettermontert, for beskyttelse av bil, for eksempel ved kollisjon med dyr, tillates bare dersom bilen med anordning tilfredsstiller enten:

  • direktiv 74/483/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 79/488/EØF,
  • ECE-reg. nr. 26, serie 01, rettelse 1 eller
  • direktiv 92/114/EØF.

• Avstanden fra bakkant av karosseri, lasteplan e.l. til senter av bakaksel eller bakakselkombinasjonens vektsenter ved største aksellast/boggilast/trippelboggi­last må ikke overstige 70% av akselavstanden målt til nevnte vektsenter og må høyst være 4 meter.

  Bak dette tillates lasteutstyr, hengsler, låser o.l. dersom utstyret ligger innen­for en likesidet trekant med karosseriet/lasteplanets bakre begrensning som grunnlinje, men dog slik at karosseriet eller utstyret skal tilfredsstille bestemmel­sene i § 14−1 nr. 2 og i kap. 33.

  Ved beregning av akselavstand og overheng skal det ikke tas hensyn til styr­bare aksler.  Har bilen flere styrbare aksler, måles akselavstanden fra den for­reste akselen.

  Bestemmelsene i dette nr. gjelder ikke for buss eller for renovasjonsbil med komprimeringsaggregat.

• Bil med slepeinnretninger som tilfredsstiller kravene i direktiv 77/389/EØF even­tuelt som endret ved direktiv 96/64/EF, skal godtas.

• Kravnivå:  Direktiv 2009/78/EF (om parkeringsstøtter for motorvogner med to hjul) og direktiv 97/24/EF kapittel 3 (utstikkende deler på to- og trehjulede mo­torvogner), endret ved direktiv 2006/27/EF.
• Kravnivå:  Direktiv 93/31/EØF (om parkeringsstøtter for motorvogner med to hjul), fra 1. juli 2002 som endret ved direktiv 2000/72/EF og direktiv 97/24/EF kapittel 3 (utstikkende deler på to- og trehjulede motorvogner), endret ved direk­tiv 2006/27/EF.
• Virkeområde:
  • Direktiv 93/31/EØF og direktiv 2000/72/EF, eller direktiv 2009/78/EF: Alle motorvogner med to hjul som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.
  • Direktiv 97/24/EF kapittel 3: Alle motorvogner som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig sam­svarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.  Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden:

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for tohjulede motorvogner som ikke omfattes av § 14−4.
• Motorsykkel og moped med to hjul skal ha parkeringsstøtte.
• Parkeringsstøtten skal holde kjøretøyet i oppreist stilling når den er stanset (par­kert).
• Parkeringsstøtten skal være slik innrettet at den, når den avlastes for kjøretøyets vekt, automatisk føres til en hvilestilling eller må plasseres i hvilestilling før kjøre­tøyet lar seg kjøre.  Når parkeringsstøtten er plassert i hvilestilling, må den ikke kunne forårsake unødig fare ved at den berører vegbanen under kjøring, rager utenfor kjøretøyet eller på annen måte.  Parkeringsstøtten må være så godt fes­tet i hvilestillingen at den ikke kan komme ut av denne under kjøringen.
• Parkeringsstøtte som oppfyller kravene i direktiv 93/31/EØF, ev. som endret ved direktiv 2000/72/EF, eller direktiv 2009/78/EF, anses å oppfylle kravene i denne paragraf.

• Jord- eller skogbrukstraktor som oppfyller bestemmelsene i direktiv 74/152/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF, direktiv 88/412/EØF eller direktiv 97/54/EF, eller direktiv 2009/60/EF, skal aksepteres, for så vidt gjelder eventuelt påmontert lasteplan.
• Slepeanordning foran til jord- eller skogbrukstraktor som tilfredsstiller kravene i direktiv 79/533/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF, direktiv 1999/58/EF, eller direktiv 2009/58/EF, skal godtas.

• For semitrailer er største tillatte avstand fra kingboltens senterakse horisontalt til semitrailerens bakre begrensning 12 m.  Største tillatte avstand fra kingboltens senterakse horisontalt til et hvilket som helst punkt på semitrailerens forkant er 2,04 m og største tillatte avstand fra kingbolten horisontalt til teoretisk svingsent­rum for akslene er 8,15 m.

• Det finnes følgende typer rullebelter:

  Type 1:	Rulle uten låsing.  Rulle der beltet ved liten kraft rulles ut i sin hele lengde, og som ikke gir mulighet for justering av uttrukket beltelengde.
  Type 2:	Rulle som brukeren må låse opp manuelt for å kunne trekke ut ønsket beltelengde, og som låses automatisk når innretningen ikke lenger betjenes.
  Type 3:	Rulle med automatisk låsing.  Rulle med mulighet for å trekke beltet ut til ønsket lengde, og som automatisk tilpasser beltet til brukeren når beltelåsen lukkes.  Beltet kan bare trekkes lenger ut ved positivt inngrep fra brukeren.
  Type 4:	Rulle med nødlåsing.  Rulle som under normale kjøreforhold ikke hindrer brukerens bevegelsesfrihet.  Rullen har en juste­ringsinnretning som automatisk tilpasser beltelengden til bruke­ren, og en låsemekanisme som aktiveres ved reduksjon av bi­lens hastighet, ved uttrekk av beltet fra rullen eller på annen automatisk måte (enkel låsemekanisme), eller ved en kombina­sjon av disse faktorene (dobbel låsemekanisme).
  Type 4N:	Rulle med nødlåsing, men med høyere aktiveringsterskel enn type 4.  Skal ikke brukes i M1-biler.

• Godkjenningsmerkingen på beltet skal inneholde følgende:
  • Beltets godkjenningsnummer (under sirkelen eller rektanglet) og
  • E pluss godkjennelseslandets kodetall, inne i en sirkel.  Godkjent etter ECE-reg.nr. 16

  Eller

  • e pluss godkjennelseslandets kodetall, inne i et rektangel.  Godkjent etter et EU-direktiv.
  • E pluss godkjennelseslandets kodetall, inne i en sirkel.  Godkjent etter ECE-reg.nr. 16
• Tilleggssymboler, plassert over sirkelen eller rektanglet:

  A	=	Trepunktsbelte.
  B	=	Hoftebelte.
  C	=	Firepunktsbelte.
  D	=	Diagonalbelte.
  S	=	Spesialbelte.
  e	=	Belte med energiabsorberende innretning.
  r	=	Rullebelte.  Bokstaven etterfølges av tall som angir rullens type.
  m	=	Rullebelte med nødlåsing med dobbel låsemekanisme.
  Z	=	Belte som er en del av et sikringsutstyr.

• Ikrafttredelse.

  For typegodkjenning av M1-biler trer bestemmelsene i denne paragraf i kraft 1. oktober 2001 og for nye registreringer 1. oktober 2002.  Direktiv 2005/40/EF trer i kraft 21. april 2006 for typegodkjenning av nye kjøretøytyper, 20. oktober 2006 for utstedelse av typegodkjenninger og 20. oktober 2007 for nye registre­ringer.  Kravet om trepunktsbelte på alle plasser i M1-biler trer dog først i kraft 1. april 2002 for typegodkjenning og 1. oktober 2004 for nye registreringer.

  Bil i gruppe M1 med originalmontert integrert barnesikringsutstyr som regi­streres første gang 30. april 2001 eller senere, skal tilfredsstille direktiv 77/541­/EØF, som senest endret ved direktiv 2000/3/EF.

  Bil i gruppe N1 eller M2 med tillatt totalvekt høyest 3,5 tonn med innmontert integrert barnesikringsutstyr som registreres første gang 1. oktober 2002 eller senere, skal tilfredsstille direktiv 77/541/EØF, som senest endret ved direktiv 2000/3/EF.  Direktiv 2005/40/EF trer i kraft 21. april 2006 for typegodkjenning av nye kjøretøytyper, 20. oktober 2006 for utstedelse av typegodkjenninger og 20. oktober 2007 for nye registreringer.

• Bilbelter skal tilfredsstille kravene i direktiv 77/541/EØF, som senest endret ved direktiv 2005/40/EF.  Minimumskravene etter direktiv 2000/3/EF er at beltene skal være av følgende typer på ulike seter i ulike grupper biler:

  Bil gruppe	Setetype, plassering	Beltetype
  N1	Forovervendte forseter, ytre:	Ar4m
  	Forovervendte forseter, midtre:	Ar4m
  	Forovervendte, andre enn forseter, ytre:	Ar4m
  	Forovervendte, andre enn forseter, midtre:	Ar4m
  	Bakovervendte seter:	B, Br3, Br4m

  For alle andre grupper biler gjelder tabellen under § 16−3.

  Bilbelter av type S kan i alle tilfeller monteres istedenfor belter av typen A eller B såfremt festepunktene tilfredsstiller kravene i direktiv 76/115/EØF, som endret ved direktiv 2005/41/EF.

  Enhver type bilbelte i samsvar med direktiv 2000/3/EF, som endret ved direk­tiv 2005/40/EF, kan monteres på plasser der direktivet ikke krever belter.

  Trepunktsbelte kan monteres på plasser der direktiv 2000/3/EF, som endret ved direktiv 2005/40/EF krever hoftebelte.

• Direktiv 2000/3/EF krever, med visse unntak, at på alle sitteplasser som er ut­styrt med kollisjonspute, skal det være en nærmere beskrevet advarsel mot bruk av bakovervendt barnesikringsutstyr.

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for biler som ikke omfattes av § 16−2.
• Ikrafttredelse.

  For M2-biler med tillatt totalvekt 3.500 kg eller mindre trer bestemmelsene i denne paragraf i kraft 1. oktober 1999 for typegodkjenning av ny type bil, og 1. oktober 2001 for nye registreringer.  For alle andre biler trer bestemmelsene i denne paragraf i kraft 1. april 1998 for typegodkjenning av ny type bil, og 1. oktober 1999 for nye registreringer.  Uten hensyn til nevnte ikrafttredelsesda­toer trer direktivets bestemmelse om advarselsmerking i forbindelse med kolli­sjonspute i kraft 1. april 1998 for nye typegodkjenninger og nye registreringer.

  For kategori M3 (buss) omfatter direktivet busser som ikke er spesielt inn­rettet for bymessig trafikk, det vil si at det omfatter busser klasse 2 og 3 etter § 8−3 og busser i klasse II og III etter § 8−1.

• Bilbelter skal tilfredsstille kravene i direktiv 77/541/EØF, som senest endret ved direktiv 96/36/EF.  Minimumskravene etter direktiv 96/36/EF er at beltene skal være av følgende typer på ulike seter i ulike grupper biler:

  Bil gruppe	Setetype, plassering	Beltetype
  M1	Forovervendte forseter, ytre:	Ar4m
  	Forovervendte forseter, midtre:	B, Br3, Br4m eller A, Ar4m.1
  	Forovervendte, andre enn forseter, ytre:	Ar4m, Br4m.2
  	Forovervendte, andre enn forseter, midtre:	B, Br3 Br4m
  	Bakovervendte seter:	B, Br3, Br4m
  M2 ≤3,5t	Forovervendte seter:	Ar4m, Ar4Nm
  	Bakovervendte seter:	Br3, Br4m, Br4Nm
  M2 >3,5t og M3	Forovervendte seter:	Br3, Br4m, Br4Nm eller Ar4m, Ar4Nm.3
  	Bakovervendte seter:	Br3, Br4m, Br4Nm
  	Forovervendte forseter, ytre:	Ar4m, Ar4Nm
  N1	Forovervendte forseter, ytre:	Ar4m, Ar4Nm
  	Forovervendte forseter, midtre:	Br3, Br4m, Br4Nm eller A, Ar4m, Ar4Nm.1
  	Forovervendte, andre enn forseter, ytre:	B, Br3, Br4m, Br4Nm eller intet.4
  	Forovervendte, andre enn forseter, midtre:	B, Br3, Br4m, Br4Nm eller intet.4
  	Bakovervendte seter:	Intet
  N2 og N3	Forovervendte forseter, ytre:	B, Br3, Br4m, Br4Nm eller A, Ar4m, Ar4Nm.5
  	Forovervendte forseter, midtre:	B, Br3, Br4m, Br4Nm eller A, Ar4m, Ar4Nm.1
  	Forovervendte, andre enn forseter:	B, Br3, Br4m, Br4Nm eller intet.4
  	Bakovervendte seter:	Intet

  1	Hoftebelte tillatt hvis frontruta er utenfor referanseområder definert i direk­tivet.
  2	Hoftebelte tillatt hvis setet er plassert innenfor en passasje definert i direk­tivet.
  3	Hoftebelte tillatt på visse betingelser angitt i direktivet.
  4	Hoftebelte påbudt på utsatte plasser som definert i direktivet.
  5	Hoftebelte tillatt hvis frontruta er utenfor referanseområde definert i direk­tivet, samt for førersetet.

  Bilbelter av type S kan i alle tilfeller monteres istedenfor belter av type A eller B såfremt festepunktene tilfredsstiller kravene i direktiv 76/115/EØF.

  Enhver type bilbelte i samsvar med direktiv 96/36/EF kan monteres på plas­ser der tabellen ovenfor ikke krever bilbelte.

  Trepunktsbelte kan monteres på plasser der tabellen ovenfor krever hofte­belte.

• Direktiv 96/36/EF krever, med visse unntak, at på alle sitteplasser som er utstyrt med kollisjonspute, skal det være en nærmere beskrevet advarsel mot bruk av bakovervendt barnesikringsutstyr.
• Festepunkter for bilbelter skal tilfredsstille kravene i direktiv 76/115/EØF, som senest endret ved direktiv 96/38/EF og direktiv 2005/41/EF.

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for biler som ikke omfattes av § 16−2.
• I bil med tillatt totalvekt mindre enn 3.500 kg skal plasser for fører og passasjer i forsete være utstyrt med bilbelter som tilfredsstiller kravene i ECE-reg.nr. 16.04 eller kravene i direktiv 77/541/EØF, som senest endret ved direktiv 90/628/EØF. Festepunktene skal tilfredsstille kravene i ECE-reg.nr. 14.02 eller kravene i direk­tiv 76/115/EØF, som senest endret ved direktiv 82/318/EØF, eventuelt som end­ret ved direktiv 90/629/EØF.  I personbil med totalvekt mindre enn 3.500 kg og med to seterader skal i tillegg plassene for passasjerer i baksetet være utstyrt med slike bilbelter og slike festepunkter.
• For sitteplass der det kreves bilbelte, gjelder følgende:
  • Trepunktsbelte kan benyttes for alle sitteplasser.  Bilbeltet skal være av type som automatisk tilpasses brukeren (rullebelte med automatisk rulle og dobbel låsemekanisme).  Trepunktsbelte av annen type kan dog benyt­tes dersom belte som nevnt ikke kan benyttes.
  • Hoftebelte kan bare benyttes for midtplass og for plass hvor trepunkts­belte av konstruksjonsmessige årsaker ikke kan monteres.
  • Bilbelte skal etter kollisjonsbelastning skiftes ut med nytt belte.
• Bestemmelsene i nr. 2 siste setning og 3 gjelder også for kjøretøy som ombyg­ges til personbil.  Dersom det for disse ikke kan fremlegges tilfredsstillende doku­mentasjon for festepunktenes styrke og plassering, kan Statens vegvesen vur­dere dette.
• Når sittearrangement i bil etter 15. mars 2004 modifiseres i forhold til slik den opprinnelig ble godkjent, ved at sitteinnretninger i bilen innmonteres, monteres på annen plass eller fjernes, skal alle sitteinnretninger i bilen være utstyrt med bilbelter og festepunkter for disse som tilfredsstiller kravene i § 16−6 nr. 1.  Dette gjelder ikke hvis bilen etter modifiseringen blir i samsvar med typegodkjent ut­førelse.  Unntatt er også ambulanser.  Beltetype, bilbelte og festepunkter som er i henhold til FMVSS og CMVSS kan godkjennes på bil som modifiseres som angitt i første punktum eller omklassifiseres uten endringer på sitteinnretninger.

• Adgangen til førstegangsregistrering av bil med bilbelter etter alternativ standard gjelder ikke for bil gruppe M1.
• Ved typegodkjenning og enkeltgodkjenning kan, på sitteplasser der denne for­skrift krever E- eller e-godkjente bilbelter og festepunkter, alternativt godtas bel­ter og fester godkjent etter FMVSS (Federal Motor Vehicle Safety Standards) 209 og 210.  Beltene skal være av type som fastsatt i denne forskrift, og det er vide­re en forutsetning at beltene har dobbel låsemekanisme, dvs. at de låses både ved g-påvirkning på rullen og ved raskt uttrekk.

• Bilbelter i alle typer kjøretøy montert på plasser som ikke kreves utstyrt med bil­belter, skal være av type som minst tilfredsstiller kravene i ECE-reg.nr. 16.04 eller kravene i direktiv 77/541/EØF, som senest endret ved direktiv 90/628/EØF, direktiv 96/36/EF, direktiv 2000/3/EF eller direktiv 2005/40/EF.  Festepunktene skal tilfredsstille kravene i ECE-reg.nr. 14.02 eller kravene i direktiv 76/115/EØF, som senest endret ved direktiv 82/318/EØF og direktiv 2005/41/EF, eventuelt som endret ved direktiv 90/629/EØF.  Dette må dokumenteres av beltefabrikan­ten, kjøretøyfabrikanten eller kompetent, uavhengig laboratorium, basert på prø­ver eller beregning.  Dersom dette ikke kan dokumenteres, kan festepunktene god­kjennes hvis de kan tåle en fremoverrettet prøvekraft slik:
  • Trepunktsbelte:  5 kN på øvre festepunkt, 10 kN på fellesfeste og 5 kN på nedre festepunkt.
  • Hoftebelte:  10 kN for hvert festepunkt.

  Festepunktenes plassering vurderes ved godkjenning.  Dokumentasjon kan kreves fremlagt.

  For originalmonterte bilbelter og festepunkter på plasser som ikke kreves ut­styrt med bilbelter, kreves ingen godkjenning.

• Ikrafttredelse.

  For så vidt gjelder festepunkter trer bestemmelsene i denne paragraf i kraft 1. april 1998.  For bilbelter som monteres av beltefabrikant trer bestemmelsen i kraft 1. oktober 1998.  Bestemmelsen gjelder også ettermontering av bilbelter 1. april 1998 eller senere.  Direktiv 2005/40/EF og direktiv 2005/41/EF trer i kraft 21. april 2006 for typegodkjenning av nye kjøretøytyper, 20. oktober 2006 for ut­stedelse av typegodkjenninger og 20. oktober 2007 for nye registreringer.

• Kravnivå:  Direktiv 97/24/EF kapittel 11 (Sikkerhetsbelter og festepunkter for slike i tre- og firehjuls mopeder og tre- og firehjuls motorsykler) endret ved di­rektiv 2006/27/EF.
• Virkeområde:  Alle motorvogner som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direk­tiv 2003/77/EF, med tre eller fire hjul med karosseri.  Unntatt er trehjuls mope­der, firehjuls mopeder og firehjuls motorsykler som har en egenmasse ikke over 250 kg.  Med egenmasse menes slik som definert i § 2−3 nr. 2.  Hvis forankrings­punkter finnes skal dog direktivets krav tilfredsstilles.
• Alternativ standard:  Sikkerhetsbelter kan være godkjent og merket i henhold til ECE-reg.nr. 16.04.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig sam­svarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.  Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden:

Traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. juli 2005 skal ha montert bilbelter som tilfredsstiller kravene i direktiv 77/541/EØF som senest endret ved direktiv 2005/­40/EF.  Festepunktene skal tilfredsstille direktiv 76/115/EØF som senest endret ved direk­tiv 2005/41/EF, jf. § 16−6.

Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uav­hengig laboratorium som viser at traktor i gruppe T5 tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når traktor i gruppe T5 er ledsaget av et gyldig samsvarssertifikat i henhold til direktiv 2003/37/EF, som endret ved direktiv 2004/66/EF.  Alternativt kan traktor i gruppe T5 eller deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i hen­hold til ovennevnte krav.

• Kravnivå:  Direktiv 70/387/EØF som endret senest ved direktiv 2001/31/EF.
• Virkeområde:  M1 og N.
• Alternativ standard:  ECE-reg.nr. 11-02, tillegg 1.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at kjøretøyet tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når kjøretøyet er ledsaget av gyldig samsvars­sertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 70/156/EØF.  Alternativt kan kjøretøy, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden:

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for biler som ikke omfattes av § 17−1.
• Dører som på lukket bil gir adgang til førerplassen må kunne låses på en sikker måte.  I fører- eller passasjerrom med flere dører må minst to av dem alltid kun­ne åpnes fra innsiden selv om de er låst utenfra.  Når dørene i tillegg er låst med ekstraordinær låseanordning som må aktiveres spesielt (tyverisikring), bortfaller kravet om innvendig åpning.  I slike rom med bare en dør må det være minst én nødutgang som ikke er plassert på samme side som døren.  Lukkede godsrom med dør(er) som er selvlåsende (smekklås), skal ha enten minst én dør som på en enkel måte kan åpnes fra innsiden eller ha minst én nødutgang av type og størrelse som angitt i § 17−4.
• Dører på sidene – unntatt dobbeltdører – må ikke være hengslet i bakkant.  Lå­sene og hengslene må være tilstrekkelig solide til å holde dørene sikkert lukket. Innvendige betjeningsinnretninger for låsene må ha slik betjeningsbevegelse og være slik plassert at utilsiktet åpning av dørene unngås.
• Biler som tilfredsstiller kravene i direktiv 70/387/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 98/90/EF eller direktiv 2001/31/EF, eller ECE-reg.nr. 11.02, anses å opp­fylle bestemmelsene i nr. 2 og 3.

• I lukkede godsrom med dør(er) som er selvlåsende (smekklås) skal alltid minst én dør på en enkel måte kunne åpnes fra innsiden selv om den er låst fra utsi­den.
• Bestemmelsen i § 17−2 nr. 4 gjelder tilsvarende.

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for buss med mindre enn 17 passasjer­plasser som ikke omfattes av § 8−1.
• Buss skal ha minst én nødutgang på hver side og minst én nødutgang i bussens tak eller bakvegg.  Der hvor ordinære dører (døråpninger) kan nås direkte fra halve seteraden fra hver side trengs dog ikke nødutganger på hver side.

  Nødutgang kan være nødutgangsdør, nødutgangsvindu eller nødutgangsluke. Nødutgang skal være slik plassert at den kan nås uten at man må bevege seg over/forbi mer enn en seterad.

  Dersom det er nødvendig å bevege seg over en seterad for å nå nødutgang, skal den frie avstand mellom tak og topp av seterygg/hodestøtte eller annen hin­dring minst være 500 mm.

• Nødutgangsdør
  • Nødutgangsdør skal minst ha en lysåpning på 900 × 500 mm.
  • Nødutgangsdør skal kunne åpnes både utenfra og innenfra.  Den må kunne åpnes innenfra uten nøkkel, selv om den er låst utenfra.
• Nødutgangsvindu
  • Nødutgangsvindu skal ha en størrelse på minst 400 × 500 mm.
  • Nødutgangsgvindu skal kunne åpnes ved hjelp av rivelist eller ved knusing ved hjelp av fast montert anordning eller hammer montert i holder.  Fast montert anordning og hammer som knuser vindusglasset tillates bare brukt der hvor det er herdet glass i vinduene.
  • Betjeningskraften for rivelist får ikke overstige 300 N (30 kp).
  • Fast montert anordning som knuser vindusglasset må være enkel å bruke. Nødvendig betjeningskraft for å utløse vindusknuseren må ikke overstige 150 N (15 kp).
  • Kraften som trengs for å løse hammer fra holder må ikke overstige 150 N (15 kp).  Nødhammerens spiss skal være slik utformet at den ved slag mot ruten knuser en herdet glassrute uten bruk av unormalt stor kraft.
• Nødutgangsluke
  • Nødutgangsluke skal være plassert i tak eller bakvegg.
  • Åpningen som dekkes av nødutgangsluken skal ha et areal på minst 0,4 m².  I denne flaten skal kunne innskrives et rektangel på 500 × 700 mm.
  • Nødutgangsluker skal på en enkel måte kunne åpnes.
  • Betjeningskraften for å åpne nødutgangsluken skal ikke overstige 300 N (30 kp).
• Nødutgang skal ved utløsermekanismen på innsiden være tydelig og varig merket som nødutgang.  Merkingen skal være i overensstemmelse med de spesielle be­stemmelser som gjelder for buss med 17 eller flere passasjerplasser, jf. kap. 8.

• Sitteinnretninger skal være solide, godt festet og stå støtt.  De må ikke ha skarpe kanter eller utstikkende deler som kan medføre unødig fare for fører eller passa­sjer ved oppbremsing, sammenstøt o.l.  Hengslede og leddete sitteinnretninger og rygglener til slike skal kunne festes sikkert i den stilling de skal stå under bruk.
• Sitteinnretning for fører skal være slik formet og plassert at den gir føreren en gunstig og sikker kjørestilling.  Sitteinnretning for passasjerer må være formet slik at passasjerene og sitteinnretningene ikke hindrer førerens betjening av kjø­re- og kontrollinnretningene.
• Bil som tilfredsstiller direktiv 74/408/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 81­/577/EØF, direktiv 96/37/EF eller direktiv 2005/39/EF, og direktiv 74/60/EØF, som endret ved direktiv 78/632/EØF, anses å oppfylle bestemmelsene i nr. 1 og 2.
• Antall sitteplasser bestemmes av fabrikanten ut fra den plass som finnes og stør­ste aksellaster og totalvekt, med følgende unntak, jf. også § 6−3 nr. 6:
  • Tohjuls moped tillates ikke registrert for passasjerer.
  • For beltebil gjelder ikke begrensningen i forhold til største aksellaster.
  • Tilhenger/tilhengerredskap tillates ikke registrert for transport av perso­ner.
  • I bårerom i ambulansebil tillates ikke sitteinnretning foran båre som regi­strert sitteplass.  Dette gjelder likevel ikke for én fremoverrettet sitteinn­retning foran båre i ambulansebil med to bårer.  Med området foran båre menes hele høyden av området i bårens forlengelse framover.

  Ved bestemmelse av antall sitteplasser skal det tas hensyn til dimensjonskrav m.m. som fremkommer i dette kapittel.  Dette innebærer blant annet at fabrikan­ten ikke kan fastsette et antall sitteplasser som medfører klassifisering som buss, med mindre dimensjonskravene til seter for buss er oppfylt.  Det innebærer også at det skal være tilstrekkelig nyttelast (75 kg for hver sitteplass) og at hver sitte­plass er utstyrt med bilbelter i henhold til kap. 16.

• Fastmonterte sitteinnretninger er ikke tillatt i godsrom og på lasteplan for kjøre­tøy i kategori N.  Dette gjelder ikke militærtaktiske biler registrert på Forsvaret.
• Når sittearrangement i bil etter 15. mars 2004 modifiseres i forhold til slik den opprinnelig ble godkjent, ved at sitteinnretninger i bilen innmonteres, monteres på annen plass eller fjernes, er det ikke tillatt å montere langsgående (sidevend­te) sitteinnretninger.  Dette gjelder ikke hvis bilen etter modifiseringen blir i sam­svar med typegodkjent utførelse.  Unntatt er også ambulanser, militærtaktiske biler registrert på Forsvaret og i nødvendig utstrekning sitteinnretninger i biler som er spesielt utformet og/eller utstyrt for transport av funksjonshemmede.

• Ikrafttredelse.

  Direktiv 96/37/EF:

  Direktiv 2005/39/EF:

  Kategori	Klasse	Typegod­kjenning av ny type kjøretøy	Utstedelse av EØF- og nasjonal typegod­kjenning	For nye registre­ringer
  M1, N1		21.04.2006	20.10.2006	20.10.2007
  M2, M3	III eller B	21.04.2006	20.10.2006	20.10.2007

• Seter med forankring og med hodestøtter, der dette kreves, skal tilfredsstille di­rektiv 74/408/EØF, som endret ved direktiv 96/37/EF og direktiv 2005/39/EF.

• Plass for sittende passasjerer skal være minst 450 mm bred i området fra sitte­puten og oppover til 500 mm over denne.  Over 500 mm tillates plassen ved vegg å smalne av innover med maksimalt 15° oppover til en høyde over sitte­puten på 900 mm.  Sitteputens høyde over gulvet skal være minst 300 mm.  I en avstand på 150 mm innover fra vegg tillates dog at høyden reduseres til 150 mm. (Se fig. 1.)  Kravet om minimum 300 mm høyde fra gulv til sittepute kan fravikes for seter over hjulkasser og mellomakseltunnel.

  Den vertikale avstanden fra sitteputen til tak eller annen hindring skal være minst 900 mm målt fra midt i sitteputen.

• Seteputens dybde og bredde skal være minst 400 mm × 400 mm.

  Den horisontale avstanden fra seteryggen og framover i sitteinnretningen som passasjer skal ha til disposisjon skal være minst 650 mm målt i en høyde av 50 mm over sitteputen. (Se fig. 1.)  I en høyde på 100 mm fra gulvet skal benplas­sen i lengderetningen være minimum 300 mm.  Målet på 300 mm kan godt være parallellforskjøvet i forhold til det som er vist i figuren.

  Ryggputens høyde over sitteputen skal være minimum 400 mm.

• Måling skal skje ved ubelastede seter, og med ryggputene stående i oppreist stil­ling dersom ryggputene er justerbare.  Seter som er justerbare i lengderetningen skal stå i midtposisjon ved måling.
• Høyden fra gulv til tak i passasjerrommet skal være minimum 1.300 mm, i en lengde målt fra midt i første passasjersete til midt i siste passasjersete og i en bredde målt midt i det ytterste passasjersete på den ene siden til midt i det ytter­ste passasjersete på den andre siden.
• Dersom bussen er slik utformet at det er direkte adgang til samtlige seterader gjennom dører fra begge sider av bussen, kan kravet om 1.300 mm takhøyde i nr. 4 fravikes.
• Langsgående seter skal ved fremre og bakre begrensning ha en solid støtte­skjerm eller tilsvarende anordning.  Rygg på tverrstilt sete som er plassert umid­delbart framfor, anses som tilfredsstillende.  Langsgående seter som har plass til flere enn tre personer skal for hver andre setepute være utstyrt med armstøtte eller annen anordning som hindrer passasjerene i å skli fremover.
• Klappseter kan regnes som ordinære sitteplasser dersom kravene i denne para­graf er oppfylt.  Klappseter tillates imidlertid bare der hvor det er nødvendig av hensyn til adkomsten fra dør til øvrige sitteplasser og i et antall av maksimalt 2 stk.

• Kravnivå:  Direktiv 2009/79/EF (om sikringsutstyr for passasjer på motorvogner med to hjul).
• Virkeområde:  Alle motorvogner med to hjul som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig sam­svarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.  Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden:

• Kravnivå:  Direktiv 93/32/EØF som endret ved direktiv 1999/24/EF (om sikrings­utstyr for passasjer på motorvogner med to hjul).
• Virkeområde:  Alle motorvogner med to hjul som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig sam­svarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.  Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden:

• Kravnivå:  Direktiv 93/32/EØF (om sikringsutstyr for passasjerer på motorvogner med to hjul).
• Virkeområde:  Alle motorvogner med to hjul som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig sam­svarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.  Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden:

• Motorsykkel (uten sidevogn) tillates ikke registrert for mer enn to personer.
• Motorsykkel som registreres for to personer skal være utstyrt med hensikts­messig bøyle plassert bak sitteinnretningen hvor passasjeren kan holde seg fast og/eller setestropp med wire eller fiberinnlegg som tåler en kraft på 2.000 N.

  Motorsykkel som tilfredsstiller direktiv 93/32/EØF anses å møte dette kravet.

• To- og trehjulet motorvogn skal ha tilfredsstillende fothviler, fotbrett e.l. og kje­dekasse i tilslutning til sitteinnretning for fører og passasjer.

  To fothvilere regnes som tilfredsstillende for kjøretøy som registreres for en person.  For kjøretøy som registreres for to personer regnes 4 fothvilere som til­fredsstillende.

  Det er ikke tillatt med fester e.l. for flere fothvilere enn det antall som regnes som tilfredsstillende i forhold til det antall personer kjøretøyet registreres for.

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for to- og trehjulede motorvogner som er typegodkjent i Norge før 1. oktober 1999 og/eller som registreres før 17. juni 2003.

• Beltemotorsykkel tillates ikke registrert for mer enn to personer.
• Beltemotorsykkel som registreres for to personer, skal være utstyrt med hen­siktsmessig bøyle/håndtak med tilstrekkelig styrke plassert bak eller på siden av sitteinnretningen hvor passasjeren kan holde seg fast, eller setestropp med wire eller fiberinnlegg som tåler en kraft på 2000 N og som er plassert mellom fører og passasjer.
• Kravene i nr. 2 trer i kraft 15. april 2005 for nye typegodkjenninger og for nye registreringer.

• Sitteinnretning skal ha tilfredsstillende fotstøtte.  Sitteinnretning, fotstøtte mv. skal være slik plassert og avskjermet at fører og passasjerer er effektivt beskyt­tet mot hjul og andre bevegelige eller spisse eller skarpe deler.  Ingen del av sitte­innretningen eller fotstøtten må rage utenfor motorvognens karosseri, hjul eller annen solid del av motorvognen.  På traktor av type som skal være utstyrt med førervern, skal sitteinnretningene være slik plassert at fører og passasjerer har tilfredsstillende beskyttelse av vernet.
• Sitteinnretningene skal ha en bredde av minst 40 cm pr. person.

• Alle betjeningsinnretninger som skal brukes under kjøring må være slik innrettet og plassert at føreren kan betjene dem på en lett og sikker måte, også når det brukes bilbelte.  Instrumentbelysning og kontrollamper må ha tilstrekkelig styrke uten å virke blendende.
• Betjeningsinnretninger på biler som tilfredsstiller kravene i direktiv 78/316/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 93/91/EØF eller direktiv 94/53/EF, anses å opp­fylle bestemmelsene i nr. 1.

  Det samme gjelder for betjeningsinnretninger på to- og trehjulede motorvog­ner som tilfredsstiller kravene i direktiv 93/29/EØF eventuelt som endret ved direktiv 2000/74/EF, eller direktiv 2009/80/EF, og på jordbruks- eller skogbruks­traktor som tilfredsstiller kravene i direktiv 86/415/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 97/54/EF og direktiv 2010/22/EU.

• For to- og trehjulede motorvogner gjelder bestemmelsene i denne paragraf kjø­retøy som vurderes etter direktiv 93/29/EØF eventuelt som endret ved direktiv 2000/74/EF, som er typegodkjent i Norge før 1. oktober 1999 og/eller som regi­streres før 17. juni 2003.  For kjøretøy som vurderes etter direktiv 2009/80/EF gjelder bestemmelsene for typegodkjenning av kjøretøy som finner sted etter 1. januar 2010.
• For typegodkjenning av biler gjelder bestemmelsene i denne paragraf til 6. sep­tember 2002.

• Kravnivå:  Direktiv 94/53/EF.
• Virkeområde:  For alle motorvogner i gruppe M og N.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig sam­svarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til di­rektiv 70/156/EØF.  Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden:  For typegodkjenning av ny type kjøretøy trer kravene i kraft 6. september 2002.

• Kravnivå:  Direktiv 2009/80/EF (om merking av betjeningsinnretninger, kontroll­innretninger og indikatorer på to- og trehjulede motorvogner).
• Virkeområde:  Alle kjøretøy som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direk­tiv 2003/77/EF.
• Alternativ standard:  ECE-reg.nr. 60.00.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig sam­svarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.  Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden:

• Kravnivå:  Direktiv 93/29/EØF (om merking av betjeningsinnretninger, kontroll­innretninger og indikatorer på to- og trehjulede motorvogner), fra 1. juli 2002 som endret ved direktiv 2000/74/EF.
• Virkeområde:  Alle kjøretøy som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direk­tiv 2003/77/EF.
• Alternativ standard:  ECE-reg.nr. 60.00.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig sam­svarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.  Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden:

• Fører- og eventuelt passasjerrom skal være utstyrt med oppvarmingsanlegg i henhold til direktiv 2001/56/EF.

  For LPG-fyrt varmeanlegg gjelder kravene i direktiv 2001/56/EF som endret ved direktiv 2004/78/EF, som senest endret ved direktiv 2006/119/EF.

• Virkeområde:  Alle kjøretøy i gruppe M, N og O som er utstyrt med oppvarmings­anlegg.
• Alternativ standard:  ECE-reg. nr. 122.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at kjøretøyet tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når kjøretøyet er ledsaget av gyldig sam­svarssertifikat eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 70/156/EØF.  Alternativt kan kjøretøy, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden direktiv 2001/56/EF:
  • 9. mai 2004 for typegodkjenning av ny type kjøretøy.
  • 9. mai 2005 for salg og at komponenter tas i bruk som separate tekniske enheter, registrering av nye kjøretøy, unntatt kjøretøy som har varme­apparat som utnytter spillvarme og som bruker vann som varmemedium.
• Ikrafttreden for LPG-fyrt varmeanlegg (direktiv 2001/56/EF som endret ved 2004/78/EF):
  • 1. januar 2006 for typegodkjenning av ny type kjøretøy.
  • 1. januar 2007 for salg og at komponenter tas i bruk som separate, tek­niske enheter og for registrering av nye kjøretøy.
• Ikrafttreden for LPG-fyrt varmeanlegg (2001/56/EF som endret ved 2006/119/­EF):
  • 1. april 2008 for typegodkjenning av ny type kjøretøy.

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for kjøretøy som ikke omfattes av § 20−1.
• Lukket førerrom skal kunne oppvarmes og ventileres på tilfredsstillende måte. Bil som tilfredsstiller direktiv 78/548/EØF eller direktiv 2001/56/EF anses å opp­fylle dette kravet.

• Kravnivå:  Direktiv 2006/40/EF.
• Virkeområde:  Kjøretøy i klasse M1 og N1 klasse I (med referansevekt ≤ 1305), jf. § 2−2 annet og tredje ledd, jf. § 25−5 nr. 4.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved typegodkjenning av ny bil – og for nye, ikke-typegodkjente biler ved første gangs registrering – skal det fremlegges dokumentasjon/bevitnel­se/garanti fra bilfabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium om at direktiv 2006/40/EF er tilfredsstilt.  Dette gjelder ikke når kjøretøyet er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 70/156/EØF.  Alternativt kan kjøretøy, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttredelse for direktiv 2006/40/EF:

  Typegodkjenning:

  Fra 21. desember 2007 kan medlemsstatene ikke, med begrunnelse i utslipp fra klimaanlegg:

  • nekte typegodkjenning av ny type kjøretøy
  • forby registrering, salg eller at nye kjøretøy tas i bruk.

  Fra 21. juni 2008 kan medlemsstatene ikke lenger typegodkjenne kjøretøy med installerte klimaanlegg som er konstruert for å inneholde kjølemedier med en GWP-verdi på mer enn 150, med mindre lekkasjene fra anlegget ikke oversti­ger 40 g fluorholdige drivhusgasser i året for anlegg med én fordamper, og 60 g i året for anlegg med to fordampere.

  Fra 21. juni 2009 skal medlemsstatene når det gjelder nye kjøretøy med kli­maanlegg som benytter kjølemedier med en GWP-verdi på mer enn 150, med mindre lekkasjene fra anlegget ikke overstiger 40 g fluorholdige drivhusgasser i året for anlegg med én fordamper, og 60 g i året for anlegg med to fordampere:

  • nekte registrering, salg og at kjøretøyene tas i bruk.

  Fra 1. januar 2011 kan ikke medlemsstatene typegodkjenne kjøretøytyper med klimaanlegg som er konstruert for å inneholde fluorholdige kjølemedier med en GWP-verdi på mer enn 150.

  Fra 1. januar 2017 skal medlemsstatene hva angår nye kjøretøy med klima­anlegg som er konstruert for å inneholde fluorholdige kjølemedier med en GWP-verdi på mer enn 150:

  • nekte registrering, salg og at kjøretøyene tas i bruk.

  Ettermontering:

  Fra 1. januar 2011 kan ikke klimaanlegg som inneholder klimagasser med en GWP-verdi på mer enn 150 ettermonteres i kjøretøy som er typegodkjent fra den dato.

  Fra 1. januar 2017 kan ikke slike anlegg ettermonteres i noen kjøretøy.

  Etterfylling:

  Klimaanlegg som er montert i kjøretøy som er typegodkjent 1. januar 2011 eller senere kan ikke påfylles fluorholdige kjølemedier, som drivhusgass med en GWP-verdi på mer enn 150.

  Fra 1. januar 2017 kan ingen klimaanlegg i kjøretøy påfylles fluorholdige kjø­lemedier med en GWP-verdi på mer enn 150, med unntak av etterfylling av kli­maanlegg som inneholder slike kjølemedier, og som er montert i kjøretøyene før denne dato.

  Dersom det er et unormalt stort utslipp eller stor utsiving av kjølemediet fra systemet, skal ikke tjenesteytere som tilbyr service og reparasjon av klimaan­legg fylle slikt utstyr med fluorholdige drivhusgasser før nødvendig reparasjon er utført.

• Administrative bestemmelser om typegodkjenning og om en utsivingsdeteksjons­test:  EØS-avtalen vedlegg II kap. I nr. 45zr (forordning (EF) nr. 706/2007) om fastsettelse, i henhold til Europaparlamentets og Rådets direktiv 2006/40/EF, av administrative bestemmelser om EF-typegodkjenning av kjøretøy, og om en har­monisert deteksjonstest av utsiving fra visse klimaanlegg, gjelder som forskrift med de tilpasninger som følger av vedlegg II, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

  Forordningen anvendes fra 5. januar 2008.

• Definisjoner.
  • Styreinnretning:  Den komplette innretning som gjør det mulig å styre motorvognen, herunder ratt, styre, rattaksel, rattakselhylse, rattnav, styre­gir, styrestag og parallellstag.
  • Ratt:  Den del av styreinnretningen som betjenes av føreren.
  • Styre:  Den del av styreinnretningen – bortsett fra ratt som betjenes av fø­reren.
  • Rattaksel:  Den eller de deler av styreinnretningen som overfører det vri­dende moment fra rattet til styregiret.
  • Rattakselhylse:  Den hylse, hus e.l. som helt eller delvis omslutter ratt­akselen.
  • Rattnav:  Den del av rattet som er festet til rattakselen og omslutter denne.
  • Styregir:  Fellesbetegnelse for snekke, tannstang eller tilsvarende innret­ning som overfører rattakselens roterende bevegelser til stagenes lineære bevegelse.
• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for tilhenger eller tilhengerredskap.
• Motorvogn skal være konstruert slik at den kan styres på en lett og sikker måte.

  Den betjeningskraft som er nødvendig for å føre motorvognen fra en rettlinjet bevegelsesretning over til en sirkelformet bevegelsesretning hvor sirkelen har en radius på 12 m skal ikke under noen del av manøveren overstige 25 kp.  Er mo­torvognen utstyrt med hjelpekraftstyring, skal kraften ikke overstige 60 kp når hjelpekraften er utkoplet.

  Ved måling av betjeningskraften skal motorvognen styres fra en rettlinjet bevegelse med 10 km/t inn i en spiral.  I det øyeblikk når rattstillingen tilsvarer en vendesirkel med 12 m radius, skal betjeningskraften måles på rattet.  Tiden fra begynnelsen av betjeningen av rattet til det øyeblikket målestillingen nås skal i normaltilfelle ikke overskride 4 sekunder, med eventuell hjelpekraft frakoplet ikke mer enn 6 sekunder.  Prøven foretas med styreutslag både til venstre og høyre.  Ved prøven skal motorvognen ha største tillatte totalvekt, den av fabri­kanten angitte fordeling av totalvekten på akslene og det foreskrevne lufttrykk i dekkene.

• Ratt eller styre skal være slik plassert og ha slik stilling at føreren gis en gunstig og sikker kjørestilling.

  De deler og komponenter av styringen som befinner seg ved førerplassen skal være slik utformet, utstyrt og plassert at førerens klær, smykker mv. ikke kan hake seg fast ved vanlige manøvreringsbevegelser.

• Kjøretøy som oppfyller kravene i direktiv 70/311/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 92/62/EØF, direktiv 1999/7/EF eller ECE-reg.nr. 79.00, tillegg 2, rettelse 1 eller ECE-reg.nr. 79.01, anses å oppfylle bestemmelsene i nr. 3 og 4.

  Jord- eller skogbrukstraktor som oppfyller kravene i direktiv 75/321/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF, direktiv 88/411/EØF, direktiv 97/­54/EF eller direktiv 98/39/EF, eller direktiv 2009/66/EF, anses å oppfylle bestem­melsene i nr. 3 og 4.

• Styreinnretningen må være slik at tilstrekkelig styreutslag oppnås.  Minste sving­radius – målt til ytterste forhjuls spor – må ikke være større enn 12 m.  Styreinn­retningen skal være konstruert slik at den virker selvopprettende.

  Rattets diameter skal være 30 cm eller mer, men mindre enn 60 cm.

• Bil som oppfyller kravene i direktiv 70/311/EØF eller ECE-reg.nr. 79, tillegg 2, ret­telse 1, anses å oppfylle bestemmelsene i nr. 1.
• Ettermontering av hjelpekraftstyring.
  • Ettermontering av hjelpekraftstyring (servostyring) på bil som ikke originalt fra fabrikken er utstyrt med slikt, tillates på følgende vilkår:
    • Bil som påmonteres hjelpekraftstyring skal fremstilles hos Statens veg­vesen for godkjenning av styreinnretningen.
    • Det skal ved godkjenningen fremlegges retningslinjer fra produsen­ten eller bilfabrikanten for montering av vedkommende type styre­innretning på vedkommende type bil.  Retningslinjene skal være på norsk, dansk eller svensk og være entydige og klare.  Retningslin­jene skal være fulgt ved monteringen.
    • Det må ikke foretas sveising på de deler av styringen som ligger mellom hjulene og det punkt hvor hjelpekraften eller dens reaksjons­kraft virker.  (Fullt belastede deler).  Styredeler som ligger mellom dette punkt og styreinnretningen (delvis belastede deler) kan sveises dersom det foreligger bekreftelse fra kompetent institusjon om at det aktuelle materiale er godt sveisbart ved nærmere definerte sveise­betingelser og at disse betingelser er oppfylt.  Det må fremlegges bevitnelse fra institusjonen som foretar sveisekontrollen om at sveis­ingen er fullgod.
    • Godkjent verksted skal kontrollere hjulstillingsvinklene etter at hjel­pekraftstyringen er montert.  Bevitnelse om dette skal fremlegges ved godkjenningen.
    • Feil vedrørende energitilførsel e.l. til hjelpekraftstyringen må ikke medføre at bremsene svikter eller at bilen ikke kan styres.
    • Montering av hjelpekraftstyring må ikke redusere bilens bakkekla­ring, øke dens svingradius eller ha annen uheldig innflytelse på bilen.
    • Hjelpekraften skal ha tilstrekkelig virkning – også når motoren går på normalt tomgangsturtall.
• Ettermontering av uoriginalt ratt.
  • Det er ikke tillatt å ettermontere ratt med rattnav (adapter) av annen utfø­relse enn det bilen var utstyrt med fra fabrikken, med mindre det kan doku­menteres at bilfabrikanten godtar rattet eller at et uavhengig laboratorium har prøvd rattet med rattnavet for vedkommende bilmodell og at kravene i ECE-reg.nr. 12 Annex 4 er oppfylt.  Allgemeine Betriebserlaubnis (ABE-god­kjenning) for uoriginalt ratt utstedt av Kraftfahrt Bundesamt (KBA) i Vest-Tyskland anses som tilstrekkelig dokumentasjon for at rattet med ratt­navet kan godkjennes.
  • Uoriginalt ratt skal være merket med ratt-type og produsentens navn eller merke.  Tilhørende rattnav skal være merket med ratt-type, produsentens navn eller merke og bilens fabrikat- og modellbetegnelse, eventuelt bilens modellnavn.  Rattnavet kan i stedet merkes med et tilhørende delenummer av hvilket det, av den dokumentasjon som nevnt i nr. 6.1, skal fremgå at rattnavet passer til rattet og til vedkommende bilmodell.
  • En lettfattelig monteringsanvisning for ratt og rattnav skal medfølge hvert enkelt uoriginale ratt.
  • Dokumentasjon og monteringsanvisning som nevnt skal alltid medføres i bi­len.  Dette kreves likevel ikke dersom Statens vegvesen har gjort anmerk­ning i vognkortet om godkjent montering av det uoriginale rattet.
  • Dokumentasjon, merking og monteringsanvisning kreves ikke for uoriginalt ratt påmontert frembygd bil.

• Styreinnretning for tilhenger/tilhengerredskap må være slik konstruert at den vir­ker på en lett og sikker måte.

  Tilhenger/tilhengerredskap som oppfyller kravene i direktiv 70/311/EØF eller ECE-reg.nr. 79, tillegg 2, rettelse 1, anses å oppfylle bestemmelsene i første ledd.

• Motorvogns drivstoffanlegg for flytende eller gassformig drivstoff skal være solid og fritt for lekkasje.  Anlegget må være slik utført, plassert, festet og beskyttet at det ikke påføres skade ved mekaniske påkjenninger eller varmepåkjenninger og at fare for brann ved eventuell lekkasje så langt mulig unngås.

  Materialene i drivstoffanlegget må være motstandsdyktige mot korrosjon, varme og kulde og være egnet for det drivstoff som skal brukes og ikke være lett brennbare.

  Motorvogn som tilfredsstiller kravene i direktiv 70/221/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 79/490/EØF, direktiv 81/333/EØF, direktiv 97/19/EF eller di­rektiv 2000/8/EF, anses å oppfylle bestemmelsene i første og annet ledd.

• Drivstofftank av plast tillates, så sant den for følgende kategorier motorvogner tilfredsstiller følgende krav:
  • For bil:  ECE-reg.nr. 34 annex 5 eller direktiv 70/221/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 79/490/EØF, direktiv 81/333/EØF, direktiv 97/19/EF eller direktiv 2000/8/EF.
  • For beltemotorsykkel:  Som nevnt under a) eller SAE Recommended Prac­tice J 288, October 1972.
  • For traktor og motorredskap:  ECE-reg.nr. 34 annex 5 eller direktiv 74/­151/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF, direktiv 88/410/­EØF, direktiv 97/54/EF eller direktiv 98/38/EF, eller direktiv 2009/63/EF.
  • For to- og trehjulede motorvogner:  Som kravene under bokstav a) eller direktiv 97/24/EF kapittel 6.
• For to- og trehjulede motorvogner gjelder bestemmelsene i denne paragraf kjø­retøy som er typegodkjent i Norge før 1. oktober 1999 og/eller som registreres før 17. juni 2003.
• Bestemmelsene i nr. 2 litra a gjelder for biler som er typegodkjent i Norge før 3. mai 2002 eller som registreres før 3. mai 2003.
• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder traktor som er godkjent før 1. juli 2005.

• Kravnivå:  Direktiv 70/221/EØF som endret ved direktiv 2000/8/EF.
• Virkeområde:  Direktivet gjelder for kjøretøy som omfattes av direktiv 70/156/­EØF.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved registrering av nytt ikke-typegodkjent kjøretøy med drivstoff­tank av plast og ved typegodkjenning av ny type kjøretøy skal det fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra fabrikant eller kompetent, uavhengig labo­ratorium for at direktivet er tilfredsstilt.
• Ikrafttreden:  Denne paragraf trer i kraft 3. mai 2002 for EØF-typegodkjenning av ny type kjøretøy og for nasjonal typegodkjenning av ny type kjøretøy med drivstofftank av plast og 3. mai 2003 for registrering av kjøretøy med drivstoff­tank av plast.

• Kravnivå:  ECE-regulativ 67.
• Virkeområde:  Kjøretøy i gruppe M og N.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at kjøretøyet tilfredsstiller oven­nevnte krav.
• Ikrafttreden:  For nye typegodkjenninger 1. januar 2008 og for nye registreringer 1. januar 2009.

• Kravnivå:  ECE-regulativ 110.
• Virkeområde:  Kjøretøy i gruppe M og N.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at kjøretøyet tilfredsstiller oven­nevnte krav.
• Ikrafttreden:  1. mai 2007.

• Kravnivå:  ECE-regulativ 115.
• Virkeområde:  Kjøretøygruppe M og N med de unntak som følger av § 1.4 i regu­lativ 115.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Kjøretøy skal fremstilles for ny godkjenning hos Statens vegvesen etter montering av CNG- eller LPG-drivstoffanlegg.
  • Kjøretøyet skal være merket i tråd med kravene til merking i ECE-reg. 115, som bevitnelse på at drivstoffanlegget tilfredsstiller ovennevnte krav.  Alter­nativt kan det legges frem dokumentasjon fra kjøretøyfabrikant eller kom­petent, uavhengig laboratorium på at kravene er tilfredsstilt.
  • Installasjonsfirma skal framlegge erklæring på at ombygging er foretatt av spesielt opplært og autorisert personell, og at denne er utført på en betryg­gende måte og er i nøye samsvar med utstyrsfabrikantens anvisninger. Erklæring skal opplyse om hvilket personell som har utført installasjonen.
  • Ved kombinert drift (bensin/LPG eller bensin/CNG) brukes drivstoffkode for bensin i vognkortet.  I merknadsfelt gjøres følgende merknad:  «Godkjent for LPG-drift», ev. «Godkjent for CNG-drift».  Dessuten påføres god­kjenningsdato og distriktskode.
• Ikrafttreden:
  • Ettermontering av CNG-anlegg:  fra 1. mai 2007 godtas dokumentasjon i henhold til regulativet og fra 1. januar 2008 er regulativet obligatorisk.
  • Ettermontering av LPG-drivstoffanlegg:  1. januar 2008.

• Generelt
  • Med LPG (Liquefied Petroleum Gas) menes hydrokarboner som ved normalt trykk og normal temperatur er i gassfase og som ved moderat kompresjon går over til væskefase.  Disse hydrokarboner består hovedsakelig av pro­pan, butan og propen, samt blandinger av disse.
  • Gassbeholder og -ledninger samt øvrige deler i LPG-anlegget skal være slik utformet, plassert og festet at vibrasjoner, deformasjoner, last, passasjerer mv. ikke medfører risiko for slitasje eller brudd ved normal bruk av bilen. Utstyr og installasjon skal videre være slik at muligheten for alvorlige gass­lekkasjer i ulykkessituasjoner minimeres.
  • Alle deler i gassanlegget skal være egnet for LPG og være dimensjonerte for de trykk og temperaturer som kan oppstå.
  • Sveising skal ikke benyttes for å feste komponenter.
  • Slanger, fordamper/trykkregulator, reduksjonsventil og armatur for tank skal være merket med fabrikat- og typebetegnelse.  Anlegget skal for lette kjøretøy (totalvekt ikke over 3.500 kg) leveres som komplett sett fra én leverandør, og være tilpasset den aktuelle bilmodell mht. sikkerhet og av­gass.
  • «E-merkede» komponenter iht. ECE-reg.nr. 67 skal uten videre godkjennes.
• LPG-tank
  • LPG-tank skal være bygget i samsvar med gjeldende anerkjent nasjonal eller internasjonal standard.
  • Tanken skal være permanent montert og forsvarlig festet på kjøretøyet. Den skal være dimensjonert for et overtrykk på minst 30 bar og for tempe­raturer i området –20°C – +60°C.
  • Dokumentasjon for overenstemmelse med standard skal framlegges ved første gangs registrering i Norge eller ved senere ombygging.
  • Tanken skal ha tydelig og varig merking med følgende opplysninger:
    • Produsentens navn eller merke
    • Produksjonsnummer
    • Gasstype
    • Totalvolum
    • Maksimalt gassvolum
    • Prøvetrykk og beregningstrykk
    • Produksjonsår
    • Standard/designkode
    • Merking som angir korrekt montering av tanken (orientering «OPP»)
    • Maksimal gassfylling i kg/fyllingsgrad.
  • Tanken skal minst være utstyrt med følgende armatur (direkte påmontert):
    • 1 stk. fjærbelastet sikkerhetsventil med åpningstrykk 0,8–1,0 × prø­vetrykket.
    • 1 stk. påfyllingsventil med tilbakeslagsventil og automatisk stengean­ordning som trer i funksjon ved maks. 85% av tankens volum.
    • 1 stk. nivåmåler/sensor for registrering av væskenivået i tanken.
    • 1 stk. avstengningsventil med rørbruddsventil som automatisk sten­ger ved brudd på rørledning til motor.  Avstengningsventilen kan være av manuell type eller av magnetventil type som åpnes og luk­kes via tenningslåsen (ventil som er lukket i strømløs tilstand).  Der­som manuell type benyttes, skal avstengningsventilen være lett til­gjengelig og ha tydelig merking for åpen/lukket stilling.
  • Kontroll av tank skal foretas i henhold til leverandørens anvisninger, og skal minst omfatte funksjonskontroll av armatur hvert 5. år og trykkprøving av tank hvert 10. år.  Kontroll skal foretas av gass-selskap, og dokumenteres på tank eller i kontrollbok (se pkt. 9.1).
• Tankmontasje/plassering
  • Tankene skal være permanent og forsvarlig festet, og må være tilstrekkelig beskyttet mot beskadigelse av tank, armatur og rør ved normal bruk av bilen.
  • Tankene må være beskyttet mot temperaturer over 60°C, for eksempel fra soloppvarming.
  • Det må tas nødvendige forholdsregler for å hindre at gass fra sikkerhets­ventil eller lekkasjer i armaturer kommer i kontakt med eksosanlegg eller andre varme overflater og eventuelle tennkilder.  Videre må det påses at gass fra sikkerhetsventil/lekkasjer i størst mulig grad hindres fra å komme inn i fører-/passasjerrom.  Dette må påses også for bil i fart.
  • Overstrømningsrør til friluft må være slik orientert at det ikke kan fylles med vann (is) eller urenheter.
  • Bil med to eller flere LPG-tanker
    • Hver enkelt beholder skal tilfredsstille kravene i nr. 2.
    • Permanent sammenbygde tanker (manifold tanker) kan i prinsippet betraktes som én tank.
    • Rør- og armaturarrangement skal være slik at overstrømning mellom de ulike beholdere ikke er mulig.
  • Tank montert utvendig på bil
    • Tanken skal være slik plassert at den ikke rager utenfor bilens ytre begrensning og den skal være godt beskyttet mot bakkekontakt og direkte sammenstøt.
    • Tanken skal normalt ha en avstand på minst 25 cm fra eksosanlegg. Mindre avstand betinger spesiell beskyttelse mot varmepåvirkning.
    • Tanken skal være beskyttet mot korrosjon.
  • Tanken montert inne i bil
    • Tankens armatur skal være dekket av et tett tilsluttende deksel med seglass over en eventuell tankmontert nivåmåler.  Rørgjennomførin­ger i dekselet skal være tette.  Dekselet skal være ventilert til friluft for eventuell lekkasje fra armatur og avblåsing fra sikkerhetsventil. Ventilasjonsåpningen skal ha et areal på minst 5 cm², og skal munne ut minst 25 cm fra eksosanlegg.
    • Tanken skal som hovedregel monteres i bagasje- eller godsrom. Den skal ikke monteres i motorrom.
• Rørledning mellom tank og fordamper
  • Forbindelsen mellom tank og fordamper skal bestå av rør, fortrinnsvis hel­trukne, av stål eller kobber.  De skal ikke ha større ytterdiameter enn 10 mm, og minste godstykkelse skal være 1.0 mm.
  • Rør skal være beskyttet mot korrosjon og dimensjonert for et overtrykk på minst 30 bar.
  • Rør skal føres utenom passasjerrom.  Røret skal legges slik at det er be­skyttet mot bakkekontakt, selv under ekstreme forhold.
  • Røret skal ha en avstand fra eksosanlegg på minst 25 cm.  Mindre avstand kan tillates dersom røret er forsvarlig beskyttet.
  • Avstand mellom fester skal ikke være over 25 cm.  Rør som føres gjennom åpninger i ramme eller karosseri skal beskyttes på en slik måte at berøring og slitasje unngås.
  • Skjøter (kuplinger) skal være av en type der tetning oppnås ved metall mot metall.
  • Alle tilkoblinger og eventuelle skjøter skal være rimelig lett tilgjengelige for inspeksjon.
  • Avstengningsventil
    • Mellom tank og fordamper/trykkregulator skal gassledningen være utstyrt med en magnetventil.  Denne skal være koblet slik at den er stengt når tenningen er slått av og når motoren går på bensin.  Ven­tilen skal likeledes stenge for gasstilførselen dersom motoren stopper utilsiktet.
    • Ved kombinert drift LPG/bensin skal magnetventil eller tilsvarende anordning også monteres på bensinledning.  Denne anordning skal sørge for at bensin kun tilføres motoren når bilen går på dette driv­stoffet.
    • Ved kombinert drift LPG/bensin skal skifte mellom drivstoffene kunne foretas med en merket og lett tilgjengelig vender i førerrommet.
    • Hvor det kun benyttes et drivstoff (LPG) kan det alternativt benyttes vakuumstyrt ventil i stedet for magnetventil.
• Påfyllingsventil og fylleledning
  • Påfyllingsventilen skal plasseres på bilens utside.  Den skal stikke minst mulig ut fra bilens karosseri, og skal ikke i noen tilfeller stikke utenfor bilens ytre begrensning.  Den skal ikke monteres i bilens front.
  • Påfyllingsventilen skal ha innebygget tilbakeslagsventil.  Mellom påfyllings­ventilen og tankens armatur monteres armert høytrykksslange dimensjonert for et overtrykk på minst 30 bar.
• Fordamper/trykkregulator

  Fordamper/trykkregulator, samt øvrige deler av LPG-anleggets lavtrykksdel, skal være tilpasset og innjustert for den aktuelle gasstype og motor.

• Tetthetsprøving

  Etter oppfylling av tank tetthetsprøves alle skjøter, armaturer, ventiler etc. med såpevann eller tilsvarende.  Etter start av motor tetthetsprøves de komponenter som ikke tidligere kunne prøves.

• Betjeningsanvisning og vedlikeholdsinstruks

  Betjeningsanvisning på norsk, samt vedlikeholdsinstruks med kontrollbok og spe­sifisert deleliste skal medfølge hvert anlegg.

• Godkjenning
  • For tank og øvrige gasskomponenter skal dokumentasjon for overensstem­melse med teknisk standard framlegges ved første gangs registrering i Norge eller ved senere ombygging.
  • Installasjonsfirma skal framlegge erklæring på at ombygging er foretatt av spesielt opplært og autorisert personell, og at denne er utført på en betryg­gende måte og er i nøye samsvar med utstyrsfabrikantens anvisninger. Erklæring skal opplyse om hvilket personell som har utført installasjon og tetthetsprøving.
  • Installasjonsfirma skal framlegge erklæring fra utstyrsleverandør om at LPG-anlegget er tilpasset den aktuelle bilmodell, og at det er tatt hensyn til at kjøretøyet skal tilfredsstille avgasskravene ved første gangs registrering i Norge for alle aktuelle drivstoff.
  • Passasjerantall

    Egenvekten av bilen regnes med fulle drivstofftanker.  Ved ombygging til LPG-drift kan tillatt passasjerantall i visse tilfeller måtte reduseres.

  • Vognkort

    Ved kombinert drift (bensin/LPG) brukes drivstoffkode for bensin.  I merk­nadsfelt i vognkortet gjøres følgende merknad: «Godkjent for LPG-drift».  Dessuten påføres godkjenningsdato og distriktskode.

• Kravnivå:  Direktiv 97/24/EF kapittel 6 (drivstofftank på to- og trehjulede motor­vogner).
• Virkeområde:  Alle kjøretøy som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direk­tiv 2003/77/EF.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig sam­svarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.  Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden:

Drivstofftank til traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. juli 2005 skal oppfylle kravene i vedlegg III til direktiv 74/151/EØF som senest endret ved direktiv 98/38/EF eller direktiv 70/221/EØF som senest endret ved direktiv 2000/8/EF, eller bilag III til direktiv 2009/63/EF.

Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uav­hengig laboratorium som viser at traktor i gruppe T5 tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når traktor i gruppe T5 er ledsaget av et gyldig samsvarssertifikat i henhold til direktiv 2003/37/EF, som endret ved direktiv 2004/66/EF og direktiv 2005/­67/EF.  Alternativt kan traktor i gruppe T5 eller deler eller tekniske enheter være god­kjent og merket i henhold til ovennevnte krav.

• Bil med egenvekt 400 kg eller mer skal kunne kjøres bakover ved hjelp av moto­ren.

  Bil som tilfredsstiller kravene i direktiv 75/443/EØF vedlegg I, eventuelt som endret ved direktiv 97/39/EF, anses å oppfylle bestemmelsene i første ledd.

• Bil skal ha en effekt på minst 5,89 kW pr. tonn av største totalvekt.  Effekten skal være målt og angitt i henhold til direktiv 80/1269//EØF, som endret ved direktiv 88/195/EØF og direktiv 89/491/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 97/21/EF eller direktiv 1999/99/EF.  Alternativt kan effekten være målt og angitt i henhold til ECE-reg.nr. 85.

  For bil drevet av naturgass/LPG skal effekten være målt og angitt i henhold til direktiv 80/1269/EØF, som endret senest ved direktiv 1999/99/EF.  Alternativt kan effekten være målt og angitt i henhold til ECE-reg.nr. 85, tillegg 2.

• Ved godkjenning av bil som tilhører en avgiftsgruppe der avgiften delvis baseres på motorens effekt og/eller slagvolum, skal det fremlegges underlag fra fabrikant som viser effekt og slagvolum.  Ved enkeltgodkjenning kan underlaget være off­entlig dokument, f.eks. vognkort.  Effekten skal være målt og angitt i henhold til direktiv 80/1269/EØF, endret ved direktiv 88/195/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 89/491/EØF, direktiv 97/21/EF eller direktiv 1999/99/EF.  Alternativt kan effekten være målt og angitt i henhold til ECE-reg.nr. 85.

  For bil drevet av naturgass/LPG skal effekten være målt og angitt i henhold til direktiv 80/1269/EØF, som endret senest ved direktiv 1999/99/EF.  Alternativt kan effekten være målt og angitt i henhold til ECE-reg.nr. 85, tillegg 2.  I henhold til direktiv 1999/99/EF skal gassbiler med bensintank på over 15 liter effektmåles med begge drivstoffer.  Det skal fremlegge underlag som viser begge effektmå­lingene.  Den høyeste skal legges til grunn.

  Dersom effekten etter disse standarder ikke er kjent, kan motoreffekten etter andre standarder brukes.  Disse vil gi omtrent samme eller høyere effekttall enn ovennevnte standarder.  Hjuleffekten tillates ikke brukt.

• Nr. 3 første og tredje ledd trer i kraft 1. januar 1998.

  Nr. 2 andre ledd og nr. 3 andre ledd trer i kraft for typegodkjenning 1. no­vember 2000.

• Kravnivå:  Direktiv 97/24/EF kapittel 7 (tiltak mot ulovlige inngrep på tohjulede mopeder og motorsykler).
• Virkeområde:  Tohjulede mopeder og tohjulede lette motorsykler.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig sam­svarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.  Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden:

• Kravnivå:  Direktiv 95/1/EF som senest endret ved direktiv 2002/41/EF (om kon­struktiv maksimalhastighet samt motorens maksimale dreiemoment og nettoeff­ekt for to- og trehjulede motorvogner).
• Virkeområde:  Alle kjøretøy som definert i artikkel 1 i direktiv 2002/24/EF.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig sam­svarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 2002/24/EF.  Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden:

• Kravnivå:  Direktiv 95/1/EF (om konstruktiv maksimalhastighet samt motorens maksimale dreiemoment og nettoeffekt for to- og trehjulede motorvogner), end­ret ved direktiv 2006/27/EF.
• Virkeområde:  Alle kjøretøy som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direk­tiv 2003/77/EF.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig sam­svarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.  Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden:

• (Opphevet)
• Ved godkjenning av motorsykkel som tilhører en avgiftsgruppe der avgiften del­vis baseres på motorens effekt og slagvolum, skal det fremlegges underlag fra fabrikant som viser effekt og slagvolum.  Ved enkeltgodkjenning skal underlaget være dokument fra fabrikant eller fra importør med fabrikantens fullmakt.  For moped og lett motorsykkel skal ikke effekten være redusert til lavere effekt enn den opprinnelige ved hjelp av enkle reversible løsninger.  Motorer som tilfreds­stiller kravene i direktiv 97/24/EF kap. 7 anses å tilfredsstille dette.  Effekten skal være angitt i henhold til direktiv 95/1/EF, eventuelt som endret ved direktiv 2002/41/EF, jf. § 23−3.  Alternativt kan effekten være angitt i henhold til ECE-reg.nr. 85.  Dersom effekten etter disse standarder ikke er kjent, kan motor­effekten etter andre standarder brukes.  Disse vil gi omtrent samme eller høyere effekttall enn ovennevnte standarder.  Hjuleffekten tillates ikke brukt.
• Nr. 2 trer i kraft 1. januar 1998.
• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder to- og trehjulede motorvogner som er typegodkjent i Norge før 1. oktober 1999 og/eller som registreres før 17. juni 2003.

• Beltebil skal kunne kjøres bakover ved hjelp av motoren.
• Ved godkjenning av beltemotorsykkel skal det fremlegges underlag fra fabrikant som viser motorens effekt.  Ved enkeltgodkjenning kan underlaget være offentlig dokument, f.eks. vognkort.
• Beltemotorsykkel skal være utstyrt med en lett tilgjengelig anordning som moto­ren kan stoppes med (stoppknapp).  Anordningen skal være slik innrettet at den blir stående i stillingen «stopp» når den aktiveres.

  Beltemotorsykkel skal være utstyrt med en anordning som automatisk stop­per beltemotorsykkelen dersom føreren faller av kjøretøyet (dødmannsknapp).

• Kravene i nr. 2 og 3 trer i kraft 15. april 2005 for nye typegodkjenninger og for nye registreringer.

Traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. juli 2005 skal ha reversgir som til­fredsstiller kravene i direktiv 75/443/EØF som senest endret ved direktiv 97/39/EF.

Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uav­hengig laboratorium som viser at traktor i gruppe T5 tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når traktor i gruppe T5 er ledsaget av et gyldig samsvarssertifikat i henhold til direktiv 2003/37/EF, som endret ved direktiv 2004/66/EF og direktiv 2005­/67/EF.  Alternativt kan traktor i gruppe T5 eller deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.

• Traktor som er godkjent før 1. juli 2005 og motorredskap med egenvekt over 400 kg skal kunne kjøres bakover ved hjelp av motoren.
• Reversgir på jordbruks- eller skogbrukstraktor som tilfredsstiller kravene i direk­tiv 79/533/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF eller direktiv 1999/58/EF, skal godtas.

• Motorvogn skal være innrettet og utstyrt slik at den ikke utvikler unødig eller sje­nerende støy.
• Lyddempere skal ikke kunne settes ut av funksjon under kjøring.
• Det skal ikke foretas endringer på lyddempere, motor eller annet som fører til høyere støynivå enn det som var tillatt for motorvognen ved første gangs regi­strering i Norge.  Hvis motor eller eksossystem er endret slik at det ved en sub­jektiv bedømmelse kan være tvil om at dette er tilfelle, kan det kreves fremlagt dokumentasjon for at støynivået ikke overskrider det tillatte.

  Støykapsling skal ikke endres eller fjernes.

  Hvis motor eller eksossystem er endret slik at det ved en subjektiv bedøm­melse kan være tvil om at dette er tilfelle, kan det kreves framlagt dokumenta­sjon for at støynivået ikke overskrider det tillatte.

• Motorvognens støynivå/turtall ved standstøymålemetoden etter ECE-reg.nr. 51 skal normalt være verdier oppgitt av motorvognfabrikanten.  I de tilfeller der slike data ikke er tilgjengelige, kan i stedet godtas oppgitt verdier målt av kom­petent laboratorium.

  Ved måling etter standstøymålemetoden skal motorvogn i bruk ikke ha høy­ere støynivå enn 5 dB(A) over det nivå som er oppgitt av fabrikanten for ny mo­torvogn, respektive 2 dB(A) over det nivå som er målt av laboratorium på det aktuelle eksemplar.  Verdien i vognkortet er det som er oppgitt av fabrikanten (merket F), respektive målt av laboratorium (merket L).

• For bil med spjeld i eksosrøret gjelder støykravene for begge stillinger av spjel­det.
• Bil med eksosoppvarmet lasteplan skal ha et rimelig støynivå under tipping.

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for militærtaktiske biler registrert på Forsvaret.
• Ved typegodkjenning skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikanten eller fra kompetent, uavhengig laboratorium for at bilen tilfredsstiller kravene i direktiv 70/157/EØF, som senest endret ved direktiv 1999/101/EF og direktiv 2007/34/­EF. Bilens støynivå/turtall ved standstøymålemetoden skal oppgis.
• Grenseverdier for støynivå er som for direktiv 92/97/EØF, gjengitt i § 24−5, pkt. 3.
• Unntak fra grenseverdier er som for direktiv 92/97/EØF, gjengitt i § 24−5, pkt. 4.
• Bil tillates utstyrt med erstatningseksosanlegg som tilfredsstiller vedlegg II i di­rektiv 92/97/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 96/20/EF eller direktiv 1999/101/EF.
• Bestemmelsene i denne paragraf trer i kraft 1. november 2000 for typegodkjen­ning av bil og typegodkjenning av eksosanlegg.

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for militærtaktiske biler registrert på Forsvaret.
• Ved typegodkjenning skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikanten eller fra kompetent, uavhengig laboratorium for at bilen tilfredsstiller kravene i direktiv 70/157/EØF, som senest endret ved direktiv 96/20/EF.  Bilens støynivå/turtall ved standstøymålemetoden skal oppgis.
• Grenseverdier for støynivå er som for direktiv 92/97/EØF, gjengitt i § 24−5, pkt. 3.
• Unntak fra grenseverdier er som for direktiv 92/97/EØF, gjengitt i § 24−5, pkt. 4.
• Bil tillates utstyrt med erstatningseksosanlegg som tilfredsstiller vedlegg II i di­rektiv 92/97/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 96/20/EF.
• Bestemmelsene i denne paragraf trer i kraft 1. november 1997 for typegodkjen­ning av ny type bil.

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for militærtaktiske biler registrert på Forsvaret.
• Ved typegodkjenning og – for ikke-typegodkjente biler – ved første gangs regi­strering i Norge skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikanten eller kom­petent, uavhengig laboratorium for at bilen tilfredsstiller kravene i direktiv 70­/157/EØF, som endret senest ved direktiv 92/97/EØF.  Bilens støynivå/turtall ved standstøymålemetoden skal oppgis.
• Akselerasjonsstøy.  Støynivå etter direktiv 92/97/EØF:

  a)	Bil som er innrettet for transport av personer, og som har sitteplass for høyst ni personer, førerplass med­regnet:	74 dB(A)
  b)	Bil som er innrettet for transport av personer, som har sitteplass for flere enn ni personer, førerplass med­regnet, og har tillatt totalvekt på over 3.500 kg
  	med motoreffekt
  	–  under 150 kW:	78 dB(A)
  	–  150 kW eller mer:	80 dB(A)
  c)	Bil som er innrettet for transport av personer, som har sitteplass for flere enn ni personer, førerplass med­regnet; Bil som er innrettet for godstransport
  	med tillatt totalvekt
  	–  t.o.m. 2.000 kg:	76 dB(A)
  	–  over 2.000 kg, men ikke over 3.500 kg:	77 dB(A)
  d)	Bil som er innrettet for godstransport og har tillatt totalvekt på over 3.500 kg
  	med motoreffekt
  	–  under 75 kW:	77 dB(A)
  	–  75 kW eller mer, men under 150 kW:	78 dB(A)
  	–  150 kW eller mer:	80 dB(A)

• Unntak fra nr. 3.

  For bil i gruppe a) og c) skal grenseverdiene økes med 1 dB(A) dersom den er utstyrt med dieselmotor med direkte innsprøytning.

  For bil beregnet for bruk utenfor vei, og med tillatt totalvekt på mer enn 2.000 kg, skal grenseverdien økes med

  • 1 dB(A) dersom den har motor med effekt på under 150 kW
  • 2 dB(A) dersom den har motor med effekt på 150 kW eller mer.

  For bil i gruppe a) som er utstyrt med manuell girkasse med flere enn fire gir forover, og som har en største motoreffekt på over 140 kW, og som har et for­hold mellom største motoreffekt og største tillatte totalvekt som overskrider 75 kW/tonn, skal grenseverdiene økes med 1 dB(A) dersom hastigheten for bilen når den bakerste delen forlater måleområdet, er større enn 61 km/t i tredje gir.

• Trykkluftstøy.  Støynivå etter direktiv 92/97/EØF:  72 dB(A).
• Bil tillates utstyrt med erstatningseksosanlegg som tilfredsstiller vedlegg II i di­rektiv 92/97/EØF.
• Bestemmelsene i denne paragraf trer i kraft 1. oktober 1995 for nye typegod­kjenninger og 1. oktober 1996 for nye registreringer.

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for militærtaktiske biler registrert på Forsvaret.
• Ved typegodkjenning og – for ikke-typegodkjente biler – ved første gangs regi­strering i Norge skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikanten eller kom­petent, uavhengig laboratorium for at bilen tilfredsstiller kravene i ECE-reg.nr. 51 Amendment 01.  Bilens støynivå/turtall ved standstøymålemetoden skal oppgis.
• Støynivå etter ECE-reg.nr. 51 Amendment 01:

  a)	Personbil:	77 dB(A)
  b)	Buss- og varebil
  	med tillatt totalvekt
  	–  t.o.m. 2.000 kg:	78 dB(A)
  	–  over 2.000 kg, men ikke over 3.500 kg:	79 dB(A)
  c)	Buss med tillatt totalvekt over 3.500 kg
  	med motorytelse
  	–  ≤ 150 kW ECE (204 hk):	80 dB(A)
  	–  > 150 kW ECE (204 hk):	83 dB(A)
  d)	Lastebil og trekkbil
  	med motorytelse
  	–  ≤ 75 kW ECE (102 hk):	81 dB(A)
  	–  > 75 kW ECE (102 hk) ≤ 150 kW ECE (204 hk):	83 dB(A)
  	–  > 150 kW ECE (204 hk):	84 dB(A)

  Unntak:

  For bil som hører inn under kategori som i ovenstående tabell har grenseverdi 77, 78 og 79 dB(A), og som har dieselmotor med direkte innsprøytning, skal grenseverdiene økes med 1 dB(A).

  For bil beregnet for bruk utenfor vei, og med tillatt totalvekt mer enn 2.000 kg, skal grenseverdiene økes med:

  • 1 dB(A) hvis bilen har motor som yter ikke over 150 kW ECE (204 hk)
  • 2 dB(A) hvis bilen har motor som yter over 150 kW ECE (204 hk).
• Som alternativ dokumentasjon godtas dokumentasjon for direktiv 70/157/EØF, som senest endret ved direktiv 84/424/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 87/354/EØF, direktiv 89/491/EØF, direktiv 92/97/EØF, direktiv 96/20 EF eller di­rektiv 1999/101/EF.
• Erstatningseksosanlegg

  Bil tillates utstyrt med erstatningseksosanlegg som tilfredsstiller vedlegg II i direktiv 70/157/EØF, som endret senest ved direktiv 92/97/EØF.

• Kravnivå:  Direktiv 97/24/EF kapittel 9 (tillatt støynivå for og eksosanlegg til to- og trehjulede motorvogner), endret ved direktiv 2006/27/EF og direktiv 2009/­108/EF.
• Virkeområde:  Alle kjøretøy som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direk­tiv 2003/77/EF.  For erstatningseksosanlegg gjelder reglene kun for motorvogner typegodkjent etter 1. oktober 1999 eller som registrert etter 17. juni 2003.
• Alternativ standard:  Ingen.
• Godkjenning:  Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller oven­nevnte krav.  Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig sam­svarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF.  Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav.
• Ikrafttreden:
• Erstatningseksosanlegg:

  Erstatningseksosanlegg som monteres på to- og trehjulede motorvogner skal være godkjent og merket iht. direktiv 97/24/EF kapittel 9.

• Ikrafttreden:

• Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for motorsykler og erstatningseksosan­legg som ikke omfattes av § 24−7.
• Ved typegodkjenning og – for ikke-typegodkjente motorsykler – ved første gangs registrering i Norge skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikanten eller kompetent, uavhengig laboratorium for at motorsykkelen tilfredsstiller kravene i ECE-reg.nr. 41 Amendment 01.  Motorsykkelens støynivå/turtall ved standstøy­målemetoden skal oppgis.
• Støynivå etter ECE-reg.nr. 41-01:

  a)	Motorsykkel med motor med slagvolum
  	– under 80 cm³:	77 dB(A)
  	– 80 cm³ t.o.m. 175 cm³:	80 dB(A)
  	– over 175 cm³:	82 dB(A)

• Som alternativ dokumentasjon kan godtas dokumentasjon for direktiv 78/1015/­EØF, som endret senest ved direktiv 89/235/EØF, eventuelt som avløst av direk­tiv 97/24/EF kap. 9.
• Erstatningseksosanlegg:

  Erstatningseksosanlegg som monteres på motorsykkel skal være godkjent og merket iht. vedlegg II i direktiv 78/1015/EØF, som endret senest ved direktiv 89/235/EØF eller direktiv 97/24/EF kapittel 9.

• Ved typegodkjenning og – for ikke-typegodkjente mopeder – ved første gangs registrering i Norge skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikanten eller kompetent, uavhengig laboratorium for at mopeden tilfredsstiller kravene i ECE­reg.nr. 63-00 (unamended).  Mopedens støynivå/turtall ved standstøymålemeto­den etter ECE-reg.nr. 63 skal oppgis.
• Støynivå etter ECE-reg.nr. 63-00:

  a)	Moped med maksimalhastighet
  	– t.o.m. 30 km/t:	70 dB(A)
  	– over 30 km/t:	73 dB(A)

• Ved typegodkjenning og – for ikke-typegodkjente beltemotorsykler – ved første gangs registrering i Norge skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikanten eller fra kompetent, uavhengig laboratorium for at beltemotorsykkelen tilfredsstil­ler følgende krav:

  Støynivået målt etter målemetoden beskrevet i ECE-reg.nr. 41-01 eller direk­tiv 78/1015/EØF, endret ved direktiv 87/56/EØF, eventuelt som endret ved direk­tiv 89/235/EØF, skal ikke overstige 85 dB(A).

Traktor som tilfredsstiller kravene i vedlegg VI til direktiv 74/151/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF, direktiv 88/410/EØF, direktiv 97/54/EF, direktiv 98/38/EF eller direktiv 2006/26/EF, eller vedlegg VI til direktiv 2009/63/EF anses å til­fredsstille kravene i § 24−1 nr. 1 og 2.

• Motorvogn skal være innrettet, utstyrt og vedlikeholdt slik at den ikke unødig ut­vikler skadelig eller sjenerende gass eller røyk.

  Eksosanlegg skal være fritt for lekkasje og føre avgass fra motor og eventuelt varmeapparat ut i friluft på en hensiktsmessig måte.

• Bil skal holdes i en slik forfatning at utslippet av forurensende avgasser ikke blir nevneverdig endret.  Dyser, justering mv. skal til enhver tid være som foreskre­vet av fabrikanten, og eventuelle forseglinger tillates bare brutt når det skjer i overensstemmelse med fabrikantens retningslinjer.
• Det er forbudt å montere utstyr som øker utslippet av forurensende avgasser med mindre det fremlegges dokumentasjon for at bilen tilfredsstiller de krav som ble lagt til grunn da den ble registrert første gang i Norge og utstyret er godkjent av Statens vegvesen.

  Ettermontering av avgassetterbehandlingsutstyr (f.eks. treveiskatalysator og partikkelfilter) er bare tillatt dersom det foreligger dokumentasjon/bevitnelse/ga­ranti fra bilfabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at utstyret er utprøvd og tilpasset vedkommende biltype.  Av dokumentasjonen skal det frem­gå hvilken avgasstandard (EU-direktiv, ECE-regulativ osv.) biltypen er prøvet et­ter og tilfredsstiller.

• Nr. 2 annet ledd trer i kraft 1. november 2000 for ettermontering og ibruktagelse, uansett når bilen er registrert.

• Bil i bruk skal være slik vedlikeholdt og justert at følgende krav, som finnes i di­rektiv 96/96/EF, er tilfredsstilt.
  • For bil med motor med elektrisk tenning, der motoren ikke styres av et avansert system som et treveiskatalysatorsystem med lambdasonde:

    Konsentrasjonen av CO ved tomgang skal ikke overskride 3,5 volum­prosent.

  • For bil med motor med elektrisk tenning, der motoren styres av et avan­sert system som et treveiskatalysatorsystem med lambdasonde:

    Konsentrasjonen av CO ved tomgang skal ikke overskride 0,5 volum­prosent eller etter fabrikantens anvisning.  For kjøretøy angitt i tabellen i siste ledd er grenseverdien 0,3% eller etter fabrikantens anvisning.

    Ved forhøyet tomgang – minst 2.000 o/min – skal konsentrasjonen av CO ikke overskride 0,3 volumprosent eller etter fabrikantens anvisning. For kjøretøy angitt i tabellen i siste ledd er grenseverdien 0,2% eller etter fabrikantens anvisning.  Lambdaverdien skal ligge innenfor 1 ±0,03 eller etter fabrikantens anvisning.

    Følgende biler, som tilfredsstiller direktiv 70/220/EØF senest endret ved direktiv 98/69/EF, skal tilfredsstille de strengere grenseverdiene angitt over:

    Kategori	Klasse	Kjøretøyvekt i kg	Biler med bensin­motor registrert første gang fra og med3
    M1	—	TTV1 ≤ 2500	1. januar 2001
    		TTV > 2500	1. januar 2002
    N1	I	RV2 ≤ 1305	1. januar 2001
    	II	1305 < RV ≤ 1760	1. januar 2002
    	III	1760 < RV	1. januar 2002

    1	TTV = Tillatt totalvekt.
    2	RV = Referansevekt = egenvekt + 100 kg.
    3	Kravene gjelder også for kjøretøy med bensinmotor registrert første gang 1. juli 2002 eller senere, som ikke tilfredsstiller direktiv 70/220/EØF senest endret ved direktiv 98/69/EF.

  • For bil med dieselmotor:

    Absorpsjonskoeffisienten målt med opasimeter ved fri akselerasjon, skal ikke overskride 2,5 m–1 for bil med sugemotor.  For kjøretøy angitt i tabellen i siste ledd er grenseverdien 1,5 m–1 eller etter fabrikantens an­visning.

    Absorpsjonskoeffisienten målt med opasimeter ved fri akselerasjon, skal ikke overskride 3,0 m–1 for bil med turbolader.  For kjøretøy angitt i tabellen i siste ledd er grenseverdien 1,5 m–1 eller etter fabrikantens an­visning.

    Følgende biler, som tilfredsstiller direktiv 70/220/EØF senest endret ved direktiv 98/69/EF trinn B («Euro 4, lette») eller kjøretøy med diesel­motor som tilfredsstiller direktiv 88/77/EØF, senest endret ved direktiv 1999/96/­EF trinn B1, B2 eller C («Euro 4, tunge», «Euro 5, tunge» eller Enhanced Environmentally Vehicle, EEV), skal tilfredsstille de strengere grenseverdi­ene over:

    Kategori	Klasse	Kjøretøyvekt i kg	Ikrafttredelser for biler med diesel­motor (Euro 4, 5)3
    M1	—	TTV1 ≤ 2500	1. januar 2006
    		2500 < TTV ≤ 3500	1. januar 2007
    M2, M3	—	TTV > 3500	1. oktober 2006
    N1	I	RV2 ≤ 1305	1. januar 2006
    	II	1305 < RV ≤ 1760	1. januar 2007
    	III	1760 < RV	1. januar 2007
    N2, N3	—	TTV > 3500	1. oktober 2006

    1	TTV = Tillatt totalvekt.
    2	RV = Referansevekt = egenvekt + 100 kg.
    3	Fra og med 1. juli 2008 skal følgende kjøretøy tilfredsstille disse kravene: Kjøretøy med dieselmotor registrert første gang 1. juli 2008 eller senere som ikke tilfredsstiller direktiv 70/220/EØF, senest endret ved direktiv 98/69/EF trinn B. Kjøretøy med dieselmotor registrert første gang 1. juli 2008 eller senere som ikke tilfredsstiller direktiv 88/77/EØF, senest endret ved direktiv 1999/96/EF trinn B1, B2 eller C.

• Reservedels-/utskiftningskatalysator (direktiv 2002/80/EF, direktiv 2003/76/EF)

  Som reservedels-/utskiftningskatalysator, skal personbiler (M1) og varebiler (N1) som er avgassgodkjent i henhold til direktiv 70/220/EØF, endret ved direktiv 2002/80/EF, eventuelt som endret ved direktiv 2003/76/EF, benytte reservedels­/utskiftningskatalysator som er beregnet for å erstatte katalysatortypen som er originalmontert (omfattet av bilens avgasstypegodkjenning) på bilen.  Reserve­dels-/utskiftningskatalysatoren skal være typegodkjent som en separat teknisk enhet som definert i artikkel 4(1)(d) i direktiv 70/156/EØF som endret ved direk­tiv 98/14/EF, som endret ved direktiv 2003/77/EF og tilfredsstille kravene i direk­tiv 70/220/EØF, som endret ved direktiv 2002/80/EF og senest ved direktiv 2003/76/EF.

  I henhold til bilag XIII nr. 5 til direktivet skal reservedels-/utskiftningskataly­satoren være påført EØF-typegodkjenningsmerket, dvs. være e-merket.  Merket består av et rektangel inneholdende bokstaven liten «e» og et nummer (for ek­sempel 24 for Irland) for landet som har meddelt typegodkjenningen.  I nærhe­ten av rektangelet skal «basisgodkjenningsnummeret» stå, som utgjør del 4 av bilens avgasstypegodkjenningsnummer som definert i bilag VII til direktiv 70/­156/EØF.  Foran dette nummeret skal det stå to siffer (et løpenummer) som angir seneste vesentlige tekniske endring av direktiv 70/220/EØF gjeldende på det tids­punkt da det ble gitt typegodkjenning av reservedels-/utskiftningskatalysatoren. For reservedels-/utskiftningskatalysator typegodkjent i henhold til direktiv 70/­220/EØF, som endret ved direktiv 2002/80/EF og senest ved direktiv 2003/76/EF, skal sifrene være «01».

  E-merkingen skal være lett leselig og permanent (skal verken kunne endres eller fjernes) og skal så vidt mulig være leselig når reservedels-/utskiftningskata­lysator er montert på kjøretøyet.

  Under vises et eksempel på e-merking av en katalysator som er typegod­kjent etter direktiv 70/220/EØF, senest endret ved en av de eldre utgavene, direktiv 98/77/EF til 2001/100/EF:

  I henhold til bilag XIII nr. 7 til direktivet skal det ved markedsføring/salg av reservedels-/utskiftningskatalysator kunne identifiseres ved angivelse av kataly­satorprodusentens navn eller merke, de kjøretøymodeller med produksjonsår som katalysatoren er beregnet for, og dersom det er relevant, en merking av om katalysatoren er egnet brukt på kjøretøy med egendiagnosesystem (OBD).  Disse opplysningene skal for eksempel enten være i form av en folder som ledsager katalysatoren eller påført emballasje, og må i alle fall finnes i en produktkatalog som distribueres til salgsstedet av produsenten av reservedels-/utskiftningskata­lysator.

• Bestemmelsene i nr. 2 trer i kraft 1. juli 2003 for EØF-typegodkjenning av reser­vedels-/utskiftningskatalysator som separat enhet.  Det er fortsatt tillatt å selge og montere nye reservedels-/utskiftningskatalysatorer med tidligere typegod­kjenninger beregnet for kjøretøy som allerede er i bruk, jf. nr. 4.
• Reservedels-/utskiftningskatalysator (direktiv 98/77/EF)

  Som alternativ til original reservedelskatalysator, skal personbiler (M1) og va­rebiler (N1) som er avgassgodkjent i henhold til direktiv 70/220/EØF og som ikke har montert egendiagnosesystemer (OBD), benytte reservedels-/utskiftningska­talysator som er beregnet for å erstatte katalysatortypen som er originalmontert (omfattet av bilens avgasstypegodkjenning) på bilen.  Reservedelskatalysatoren skal være typegodkjent som en separat teknisk enhet som definert i artikkel 4(1)(d) i direktiv 70/156/EØF som endret ved direktiv 98/14/EF og tilfredsstiller kra­vene i direktiv 70/220/EØF som endret ved direktiv 98/77/EØF.

  I henhold til bilag XIII til direktivet skal reservedelskatalysatoren være påført EØF-typegodkjenningsmerket, dvs. være e-merket.  Merket består av et rektan­gel inneholdende bokstaven liten «e» og et nummer (unntak: IRL for Irland) for landet som har meddelt typegodkjenningen.  I nærheten av rektangelet skal «basisgodkjenningsnummeret», som utgjør del 4 av bilens avgasstypegodkjen­ningsnummer som definert i direktiv 70/156/EØF, bilag VII, stå.  Foran dette nummeret skal det stå to siffer (et løpenummer) som angir seneste vesentlige tekniske endring av direktiv 70/220/EØF gjeldende på det tidspunkt da det ble gitt typegodkjenning av reservedelskatalysatoren.  For reservedelskatalysator type­godkjent i henhold til direktiv 70/220/EØF, senest endret ved direktiv 98/77/EF, skal sifrene være «00».

  Biler som er avgassgodkjent i henhold til andre standarder og/eller som har montert OBD, omfattes ikke av direktivet.  Ikke-originale katalysatorer kan be­nyttes på disse bare dersom det foreligger dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra bilfabrikant, katalysatorprodusent eller kompetent, uavhengig laboratorium for at katalysatoren er utprøvd og tilpasset vedkommende biltype.  Av dokumentasjo­nen skal det fremgå hvilken avgasstandard (avgassdirektiv, -regulativ osv.) bil­typen er prøvet etter og tilfredsstiller.

• Bestemmelsene i nr. 4 trer i kraft 1. oktober 1999 for godkjenning/registrering av bil, godkjenning av reservedels-/utskiftningskatalysator som separat enhet, mon­tering og ibruktagelse av reservedels-/utskiftningskatalysator uansett når bilen er registrert.

EØS-avtalen vedlegg II kap. I nr. 45zt (forordning (EF) nr. 715/2007) om typegod­kjenning av motorkjøretøy med hensyn til avgassutslipp fra lette personbiler og lette nyttekjøretøy (Euro 5 og Euro 6), og om adgang til reparasjons- og vedlikeholdsinfor­masjon om kjøretøy, gjelder som forskrift med de tilpasninger som følger av vedlegg II, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

EØS-avtalen vedlegg II kap. I nr. 45zu (forordning (EF) nr. 692/2008) om typegod­kjenning av motorkjøretøy med hensyn til avgassutslipp fra lette personbiler og lette nyttekjøretøy (Euro 5 og Euro 6), og om adgang til reparasjons- og vedlikeholdsinfor­masjon om kjøretøy, gjelder som forskrift med de tilpasninger som følger av vedlegg II, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

• Kravnivå:  Forordning (EF) nr. 715/2007, «Euro 5 og Euro 6, lette» som senest end­ret ved forordning (EF) nr. 692/2008.
• Virkeområde:  Bestemmelsene gjelder ikke for militærtaktiske biler registrert på Forsvaret.

• Kravnivå:  Direktiv 98/69/EF, direktiv 1999/102/EF, direktiv 2001/1/EF, direktiv 2001/100/EF, direktiv 2002/80/EF og direktiv 2003/76/EF, «Euro 4, lette».
• Virkeområde:  Denne paragraf gjelder for motorvogner som ikke omfattes av § 25−4.  Det vises videre til § 25−6 nr. 2.

  Bestemmelsene gjelder ikke for militærtaktiske biler registrert på Forsvaret.

• Alternativ standard:  ECE-reg.nr. 83-05 tillegg 1 eller 2.
• Godkjenning:  For biler som omfattes av direktiv 70/220/EØF med senere endrin­ger, skal det ved typegodkjenning av ny type bil – og for nye, ikke-typegodkjente biler ved første gangs registrering – fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/ga­ranti fra bilfabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at direktiv 70/­220/EØF som senest endret ved direktiv 98/69/EF, direktiv 1999/102/EF, direktiv 2001/1/EF (jf. nr. 5.1 og 5.2), direktiv 2001/100/EF (jf. § 25−6 nr. 4.6), direktiv 2002/80/EF (jf. nr. 5.3) og direktiv 2003/76/EF (jf. nr. 5.3) er tilfredsstilt.

  Bilene gjennomgår seks forskjellige prøver og må tilfredsstille krav om egen­diagnostikk (OBD).  Med hensyn til beskrivelse av type I – type VI-prøvene og OBD vises til § 25−6, nr. 4.1–4.7 med unntak av grenseverdiene for type I-prø­ven.

  Grenseverdier i henhold til direktiv 70/220/EØF som endret ved direktiv 98/­69/EF vedlegg I nr. 5.3.1.4 rad B i tabellen, «Euro 4, lette»:

  Biler med bensindrift:
  Kat.	Kl.	Referansevekt (RV) i kg	Grenseverdier (år 2005) i g/km
  			CO	HC	NOx
  M1	—	Alle	1,00	0,10	0,08
  N22	I	RV ≤ 1305	1,00	0,10	0,08
  	II	1305 < RV ≤ 1760	1,81	0,13	0,10
  	III	1760 < RV	2,27	0,16	0,11

  Biler med dieseldrift:
  Kat.	Kl.	Referansevekt (RV) i kg	Grenseverdier (år 2005) i g/km
  			CO	NOx	HC+NOx	PM
  M1	—	Alle	0,50	0,25	0,30	0,025
  N22	I	RV ≤ 1305	0,50	0,25	0,30	0,025
  	II	1305 < RV ≤ 1760	0,63	0,33	0,39	0,040
  	III	1760 < RV	0,74	0,39	0,46	0,060

  1	Unntatt: Biler med største totalvekt over 2.500 kg.
  2	Biler i kategori M, som er unntatt som angitt i fotnote 1, omfattes i stedet av disse bestemmelsene.

• Ikrafttreden:
  • Direktiv 98/69/EF, «Euro 4, lette»

    Kat.	Kl.	Kjøretøyvekt i kg		Typegod-kjenning	Registre- ring
    M1	—	TTV1 ≤ 2500		01.01.2005	01.01.2006
    		TTV > 2500		01.01.2006	01.01.2007
    N1	I	RV2 ≤ 1305		01.01.2005	01.01.2006
    	II	1305 < RV ≤ 1760		01.01.2006	01.01.2007
    	III	1760 < RV		01.01.2006	01.01.2007

    1	TTV = Tillatt totalvekt.
    2	RV = Referansevekt = egenvekt + 100 kg.

  • Tidspunkter fra når person- og varebiler skal ha OBD-system installert av­hengig av motor- og drivstofftype, diesel, LPG og naturgass (NG)

    Diesel:	Direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 1999/­102/EF, vedlegg I nr. 8.2 og 8.3
    LPG og NG:	Direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 2001/­1/EF, vedlegg I nr. 8.1.2

    Biler som underkastes typegodkjenning og/eller skal registreres, skal fra tidspunktene under være utstyrt med OBD-system:

    Biler med dieseldrift (1999/102/EF):

    Kat.	Kl.	Kjøretøyvekt i kg		Typegod-kjenning	Registre- ring
    M1	—	TTV1 ≤ 2500		01.01.2003	01.01.2004
    				01.01.20053	01.01.20063
    		TTV > 2500		01.01.2006	01.01.2007
    N1	I	RV2 ≤ 1305		01.01.2005	01.01.2006
    	II	1305 < RV ≤ 1760		01.01.2006	01.01.2007
    	III	1760 < RV		01.01.2006	01.01.2007

    Biler med gassdrift (2001/1/EF):

    Kat.	Kl.	Kjøretøyvekt i kg		Typegod-kjenning	Registre- ring
    M1	—	TTV1 ≤ 2500		01.01.2003	01.01.2004
    		TTV > 2500		01.01.2006	01.01.2007
    N1	I	RV2 ≤ 1305		01.01.2003	01.01.2004
    	II	1305 < RV ≤ 1760		01.01.2006	01.01.2007
    	III	1760 < RV		01.01.2006	01.01.2007

    1	TTV = Tillatt totalvekt.
    2	RV = Referansevekt = egenvekt + 100 kg.
    3	Denne datoen gjelder for dieselbiler beregnet for flere enn seks per­soner inkludert føreren.

  • Direktiv 2002/80/EF artikkel 2 og direktiv 2003/76/EF artikkel 2

    Kat.	Kl.	Kjøretøyvekt i kg	Typegod-kjenning1	Typegod-kjenning2	Registre- ring3
    M1	—	TTV4 ≤ 2500	01.07.2003	04.09.2004	01.01.2006
    		TTV > 2500	01.07.2003	04.09.2004	01.01.2007
    N1	I	RV5 ≤ 1305	01.07.2003	04.09.2004	01.01.2006
    	II	1305 < RV ≤ 1760	01.07.2003	04.09.2004	01.01.2007
    	III	1760 < RV	01.07.2003	04.09.2004	01.01.2007

    1	Direktiv 2002/80/EF artikkel 2.
    2	Direktiv 2003/76/EF artikkel 2.
    3	Direktiv 2003/76/EF artikkel 2, men ikke for kjøretøy som produseres i små serier (artikkel 8(2) i direktiv 70/156/EØF har kommet til anven­delse).
    4	TTV = Tillatt totalvekt.
    5	RV = Referansevekt = egenvekt + 100 kg.

• Kravnivå:  Direktiv 98/69/EF, direktiv 1999/102/EF, direktiv 2001/1/EF, direktiv 2001/­100/EF, direktiv 2002/80/EF, direktiv 2003/76/EF, «Euro 3, lette».
• Virkeområde m.m.:  Denne paragraf gjelder for motorvogner som ikke omfattes av § 25−4 og § 25−5.

  Virkeområde for direktiv 70/220/EØF, som endret ved direktiv 98/69/EF, i hen­hold til direktivets vedlegg 1 nr. 1:

  «Dette direktiv får anvendelse på

  —	utslipp fra eksosrør ved normal og lav omgivelsestemperatur, for­dampningsutslipp, utslipp av veivhusgasser, det forurensningsredu­serende utstyrs holdbarhet og egendiagnosesystemer for alle motor­vogner som har motorer med elektrisk tenning,
  og
  —	utslipp fra eksosrør, det forurensningsreduserende utstyrs holdbar­het og egendiagnosesystemer for motorvogner i gruppe M1 og N1, utstyrt med kompresjonstenningsmotorer

  som omfattes av artikkel 1 i direktiv 70/220/EØF som endret ved direktiv 83/351/EØF, unntatt de motorvognene i gruppe N1 som er gitt typegodkjen­ning i henhold til direktiv 88/77/EØF.

  På produsentens anmodning kan typegodkjenning i henhold til dette di­rektiv utvides fra M1- eller N1-kjøretøy utstyrt med dieselmotor som alle­rede er typegodkjent, til M2- og N2-kjøretøy med en referansemasse som ikke overstiger 2 840 kg, og som oppfyller vilkårene i nr. 6 i dette vedlegg (utvi­delse av EØF-typegodkjenning).»

  I direktiv 70/220/EØF, artikkel 1 som endret ved direktiv 83/351/EØF, heter det:

  «I dette direktiv menes med motorvogn enhver motorvogn med motor med elektrisk tenning eller kompresjonstenning beregnet på å brukes på vei, med minst fire hjul, en høyeste tillatte totalvekt på minst 400 kg og som er konstruert for en topphastighet på over 50 km/t, unntatt landbrukstraktorer og -maskiner og unntatt kjøretøy til bruk i offentlige arbeider.»

  Bestemmelsene gjelder ikke for militærtaktiske biler registrert på Forsvaret.

• Alternativ standard:  ECE-reg.nr. 83-05 tillegg 1 eller 2.
• Godkjenning:  For biler som omfattes av direktiv 70/220/EØF med senere endrin­ger, skal det ved typegodkjenning av ny type bil – og for nye, ikke-typegodkjente biler ved første gangs registrering – fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/ga­ranti fra bilfabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at direktiv 70/­220/EØF som senest endret ved direktiv 98/69/EF, direktiv 1999/102/EF, direktiv 2001/1/EF (jf. nr. 5.1 og 5.2), direktiv 2001/100/EF (jf. nr. 4.6), direktiv 2002/80/­EF (jf. nr. 5.3) og direktiv 2003/76/EF (jf. nr. 5.3) er tilfredsstilt.

  Bilene gjennomgår seks forskjellige prøver og må tilfredsstille krav om egen­diagnostikk (OBD):

  • Type I-prøve (simulering av by- og landeveiskjøring for måling av gjennom­snittlige utslipp fra avgassrør etter kaldstart).

    Grenseverdier i henhold til direktiv 70/220/EØF som endret ved direktiv 98/69/EF vedlegg I nr. 5.3.1.4 rad A i tabellen, «Euro 3, lette»:

    Biler med bensindrift:
    Kat.	Kl.	Referansevekt (RV) i kg	Grenseverdier (år 2000) i g/km
    			CO	HC	NOx
    M1	—	Alle	2,30	0,20	0,15
    N22	I	RV ≤ 1305	2,30	0,20	0,15
    	II	1305 < RV ≤ 1760	4,17	0,25	0,18
    	III	1760 < RV	5,22	0,29	0,21

    Biler med dieseldrift:
    Kat.	Kl.	Referansevekt (RV) i kg	Grenseverdier (år 2000) i g/km
    			CO	NOx	HC+NOx	PM
    M1	—	Alle	0,64	0,50	0,56	0,05
    N22	I	RV ≤ 1305	0,64	0,50	0,56	0,05
    	II	1305 < RV ≤ 1760	0,80	0,65	0,72	0,07
    	III	1760 < RV	0,95	0,78	0,86	0,10

    1

    Unntatt: Biler med største totalvekt over 2.500 kg. Biler med største tillatte totalvekt over 2.000 kg, utstyrt med dieselmotor og konstruert for flere enn seks personer inkludert føreren.  Dette unntaket gjelder frem til 1. januar 2003. Biler med største tillatte totalvekt over 2.000 kg, utstyrt med dieselmotor og er såkalte terrengbiler, som definert i anneks II til direktiv 70/156/EØF.  Dette unntaket gjelder frem til 1. januar 2003.

    2

    Biler i kategori M, som er unntatt som angitt i fotnote 1, omfattes i stedet av disse bestemmelsene.

  • Type II-prøve (prøve av CO-konsentrasjonen ved tomgangsturtall).  Gjelder bare bil med elektrisk tenning og som ikke omfattes av type I-prøven.

    CO-konsentrasjonen på tomgang skal ikke overskride 3,5% ved innstil­ling tilsvarende type I-prøven og ikke overskride 4,5% utenfor dette områ­det.

  • Type III-prøve (kontroll av veivhusutslipp).  Gjelder alle biler som direktivet omfatter unntatt de med dieselmotor.

    Under prøving som angitt i direktivet, skal veivhusets ventilasjonssystem ikke tillate utslipp av noen veivhusgasser til atmosfæren.

  • Type IV-prøve (bestemmelse av fordampningsutslipp).  Gjelder alle biler som direktivet omfatter unntatt de med dieselmotor.

    Under prøving som angitt i direktivet, skal fordampningsutslippet være under 2 g/prøve.

  • Type V-prøve (holdbarhet av forurensningsreduserende innretninger).  Gjel­der alle biler direktivet omfatter.

    Prøven skal representere en aldringsprøve på 80.000 km.  Hensikten med prøven er å komme frem til en forringelsesfaktor for hver av de tre grenseverdiene i type I-prøven.  Forringelsesfaktoren er forholdet mellom utslippet ved 80.000 km og nybilutslippet.  Prøven kan foretas på prøve­bane, på vei eller på chassisdynamometer etter en kjøresyklus som angitt i direktivet.  Fabrikanten kan alternativt velge faste forringelsesfaktorer angitt i direktivet.

    Forringelsesfaktorene anvendes ved at de målte utslippene under type I-prøven multipliseres med tilhørende forringelsesfaktorer før de sammen­lignes med angitte grenseverdier.

  • Type VI-prøve (simulering av gjennomsnittlige utslipp fra avgassrør etter kald­start ved lav omgivelsestemperatur, –7°C).  Gjelder bare bil med motor med elektrisk tenning (bensinmotor).

    Bilene kjøres på bensin i bysyklusdelen av type I-prøvesyklusen ved –7°C med krav til CO og HC for M1 og N1.

    Grenseverdier og ikrafttredelser for gjennomføring av lavtemperaturprø­ve (–7°C) under typegodkjenning (direktiv 2001/100/EF):

    Kat.	Kl.	Referansevekt (RV) i kg	Grenseverdier i g/km		Typegod-kjenning
    			CO	HC
    M1	—	Alle	15	1,8	01.01.2002
    N22	I	RV ≤ 1305	15	1,8	01.01.2002
    	II	1305 < RV ≤ 1760	24	2,7	01.01.2003
    	III	1760 < RV	30	3,2	01.01.2003

    1	Unntatt: Biler konstruert for flere enn seks personer inkludert føreren. Biler med største totalvekt over 2.500 kg.
    2	Biler i kategori M, som er unntatt som angitt i fotnote 1, omfattes i stedet av disse bestemmelsene.

    Biler med motor med elektrisk tenning som bare kan gå på gass (LPG/­naturgass), eventuelt at bilen også har en bensintank på 15 liter eller min­dre og hvor drift på bensin kun er beregnet på nødsituasjoner eller start av motor, behøver ikke gjennomføre lavtemperaturtesten.

  • OBD

    Direktivet inneholder krav om at visse biler skal være utstyrt med egen­diagnosesystem, «On Board Diagnostics» (OBD), for overvåkning av utstyr for utslippskontroll og utstyr som kan påvirke utslipp.  Dersom det monteres på biler som ikke omfattes av kravet om at de skal ha dette installert, må disse likevel følge de tekniske kravene til OBD.

    Systemet skal greie å identifisere sannsynlige områder hvor eventuelle feil finnes ved at feilkoder lagres i datamaskinens minne.  Feilkodene skal kunne avleses gjennom et standardisert grensesnitt for feildiagnoseoverfø­ring.  Grensesnittet skal ISO-standardiseres som definert i direktivets an­neks XI, appendix 1, nr. 6.5.3.

    OBD-systemet skal kunne oppdage feil som medfører at utslippet over­stiger, eller har oversteget, grensene satt under:

    Biler med bensin- eller gassdrift:
    Kat.	Kl.	Referansevekt (RV) i kg	Grenseverdier i g/km
    			CO	HC	NOx
    M1	—	Alle	3,20	0,40	0,60
    N223	I	RV ≤ 1305	3,20	0,40	0,60
    	II	1305 < RV ≤ 1760	5,80	0,50	0,70
    	III	1760 < RV	7,30	0,60	0,80

    Biler med dieseldrift:
    Kat.	Kl.	Referansevekt (RV) i kg	Grenseverdier i g/km
    			CO	HC	NOx	PM
    M1	—	Alle	3,20	0,40	1,20	0,18
    N223	I	RV ≤ 1305	3,20	0,40	1,20	0,18
    	II	1305 < RV ≤ 1760	4,00	0,50	1,60	0,23
    	III	1760 < RV	4,80	0,60	1,90	0,28

    1	Unntatt: Biler med største totalvekt over 2.500 kg.
    2	Biler i kategori M, som er unntatt som angitt i fotnote 1, omfattes i stedet av disse bestemmelsene.
    3	Kommisjonen skal i henhold til artikkel 3 innen 31. desember 1999 legge frem for Parlamentet og Rådet forslag til terskelverdigrenser for OBD fra 2005/2006 for person- og varebiler.

    For at dette skal anses for å være oppfylt må OBD minst overvåke føl­gende:

    Bensin-/gassmotor:

    • Reduksjon av katalysatorvirkningsgraden, men bare mht. utslipp av HC.
    • Tilstedeværelse av feiltenninger.
    • Forringelse av oksygensensoren (lambda(λ)-sonden i eksosstrøm­men).
    • Andre kontrollsystemer, dersom feil oppstår, som kan tenkes å resul­tere i at utslippet overstiger grensene i tabellen.
    • Den elektroniske kretsen for fordampningskontrollen fra tank- og drivstoffsystem må minst omfattes av en kretskontinuitetskontroll.

    Dieselmotor:

    • Dersom bilen har katalysator, skal dens effektivitet overvåkes.
    • Dersom bilen har partikkelfelle, skal dens funksjonalitet og integritet overvåkes.
    • Den elektroniske kretsen som styrer dieselinnsprøytningen herunder mengde og tidspunkt, skal undergå kretskontinuitetskontroll og kon­troll på om kretsen virker.
    • Andre kontrollsystemer, som kan tenkes å resultere i at utslippet overstiger grensene i tabellen, dersom feil oppstår, som f.eks. kom­ponenter som overvåker inntaksluftstrøm (og temperaturer) og lade­trykk (og tilhørende sensorer), skal overvåkes.
• Ikrafttreden:
  • Direktiv 98/69/EF, «Euro 3, lette»

    Kat.	Kl.	Kjøretøyvekt i kg		Typegod-kjenning	Registre- ring
    M1	—	TTV1 ≤ 2500		01.01.2000	01.01.2001
    		TTV > 2500		01.01.2001	01.01.2002
    N1	I	RV2 ≤ 1305		01.01.2000	01.01.2001
    	II	1305 < RV ≤ 1760		01.01.2001	01.01.2002
    	III	1760 < RV		01.01.2001	01.01.2002

    1	TTV = Tillatt totalvekt.
    2	RV = Referansevekt = egenvekt + 100 kg.

  • Tidspunkter fra når person- og varebiler skal ha OBD-system installert av­hengig av motor- og drivstofftype, bensin, diesel, LPG og naturgass (NG)

    Bensin:	Direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 98/69/­EF artikkel 2, og vedlegg I nr. 8.1 (eller direktiv 70/220/EØF, som endret ved direktiv 2001/1/EF, vedlegg I nr. 8.1.1)
    Diesel:	Direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 1999/­102/EF, vedlegg I nr. 8.2 og 8.3
    LPG og NG:	Direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 2001/­1/EF, vedlegg I nr. 8.1.2.

    Biler som underkastes typegodkjenning og/eller skal registreres, skal fra tidspunktene under være utstyrt med OBD-system:

    Biler med bensindrift (98/69/EF):

    Kat.	Kl.	Kjøretøyvekt i kg		Typegod-kjenning	Registre- ring
    M1	—	TTV1 ≤ 2500		01.01.2000	01.01.2001
    		TTV > 2500		01.01.2001	01.01.2002
    N1	I	RV2 ≤ 1305		01.01.2000	01.01.2001
    	II	1305 < RV ≤ 1760		01.01.2001	01.01.2002
    	III	1760 < RV		01.01.2001	01.01.2002

    Biler med dieseldrift (1999/102/EF):

    Kat.	Kl.	Kjøretøyvekt i kg		Typegod-kjenning	Registre- ring
    M1	—	TTV1 ≤ 2500		01.01.2003	01.01.2004
    				01.01.20053	01.01.20063
    		TTV > 2500		01.01.2006	01.01.2007
    N1	I	RV2 ≤ 1305		01.01.2005	01.01.2006
    	II	1305 < RV ≤ 1760		01.01.2006	01.01.2007
    	III	1760 < RV		01.01.2006	01.01.2007

    Biler med gassdrift (2001/1/EF):

    Kat.	Kl.	Kjøretøyvekt i kg		Typegod-kjenning	Registre- ring
    M1	—	TTV1 ≤ 2500		01.01.2003	01.01.2004
    		TTV > 2500		01.01.2006	01.01.2007
    N1	I	RV2 ≤ 1305		01.01.2003	01.01.2004
    	II	1305 < RV ≤ 1760		01.01.2006	01.01.2007
    	III	1760 < RV		01.01.2006	01.01.2007

    1	TTV = Tillatt totalvekt.
    2	RV = Referansevekt = egenvekt + 100 kg.
    3	Gjelder for dieselbiler beregnet for flere enn seks personer inkludert føreren.

  • Direktiv 2002/80/EF artikkel 2 og direktiv 2003/76/EF artikkel 2

    Kat.	Kl.	Kjøretøyvekt i kg	Typegod-kjenning1	Typegod-kjenning2	Registre- ring3
    M1	—	TTV4 ≤ 2500	01.07.2003	04.09.2004	01.01.2006
    		TTV > 2500	01.07.2003	04.09.2004	01.01.2007
    N1	I	RV5 ≤ 1305	01.07.2003	04.09.2004	01.01.2006
    	II	1305 < RV ≤ 1760	01.07.2003	04.09.2004	01.01.2007
    	III	1760 < RV	01.07.2003	04.09.2004	01.01.2007

    1	Direktiv 2002/80/EF artikkel 2.
    2	Direktiv 2003/76/EF artikkel 2.
    3	Direktiv 2003/76/EF artikkel 2, men ikke for kjøretøy som produseres i små serier (artikkel 8(2) i direktiv 70/156/EØF har kommet til anven­delse).
    4	TTV = Tillatt totalvekt.
    5	RV = Referansevekt = egenvekt + 100 kg.

  • Biler med dieselmotor utstyrt med direkteinnsprøytning, som er typegod­kjent i henhold til lempningene i fotnote 1 til tabellen i § 25−8 (direktiv 96/­96/EF), nr. 4.1 (tilsvarende avsnitt 5.3.1.4 i anneks I til direktiv 96/69/EF), kan registreres frem til følgende datoer:

    Kat.	Kl.	Kjøretøyvekt i kg	Antall personer	Registre- ring
    M1	—	—	≤ 6 inkl. fører	01.01.2001
    		—	> 6 inkl. fører	01.01.2002
    		TTV1 ≤ 2500		01.01.2001
    		TTV > 2500		01.01.2002
    N1	I	RV2 ≤ 1305 og TTV ≤ 2500		01.01.2001
    	I	RV ≤ 1305 og TTV > 2500		01.01.2002
    	II	1305 < RV ≤ 1760		01.01.2002
    	III	1760 < RV		01.01.2002

    1	TTV = Tillatt totalvekt.
    2	RV = Referansevekt = egenvekt + 100 kg.