Lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) gir nye regler om motorisert ferdsel på Svalbard.  Loven er imidlertid i stor grad en rammelov som gir hovedregler og hovedprinsipper, og som derfor må utfylles med mer detal­jerte regler gjennom forskrift.

Det er et helt nytt regelverk som innføres på bakgrunn av de nye lovreglene.  Den nye svalbardmiljøloven bygger på føre var-prinsippet.  Loven innfører speilvendings­prinsippet, slik at motorisert ferdsel utenom opparbeidet vei eller plass er forbudt, med mindre lov eller forskrift sier noe annet, jf. lovens § 79 annet ledd.  Svalbardmiljø­loven § 80 første ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift som åpner for motorferdsel i terrenget på bar eller tint mark, enten i særskilte traseer eller til be­stemte formål.  Loven gir videre Klima- og miljødepartementet hjemmel til å fastsette forskrift som tillater motorferdsel i områder og traseer, eller for bestemte formål på snødekt og frossen mark samt på islagte vassdrag og sjøområder, jf. § 81 første ledd.

Svalbardmiljøloven § 81 annet ledd sier at det skal fastsettes en forskrift om mo­torferdsel i terrenget på snødekt og frossen mark hvor fastboende sikres en mer om­fattende adgang til motorferdsel enn tilreisende.  Forskriften differensierer derfor mel­lom fastboende på Svalbard og tilreisende, slik at de som er fastboende gis adgang til motorisert ferdsel på snødekt og frossen mark i større områder enn de tilreisende. For de fastboende innebærer ikke forslaget vesentlige endringer i forhold til i dag. Heller ikke for nyttetrafikken vil det nye regelverket innebære vesentlige endringer. Forskriften følges av to kart som viser hvor det vil være tillatt å kjøre for fastboende og hvor det vil være tillatt å ferdes motorisert i terrenget i forbindelse med nyttetra­fikk, kart A, og hvor det vil være tillatt å kjøre for tilreisende, kart B.

Når det gjelder bruk av luftfartøy, er lovens utgangspunkt at slik motorferdsel er tillatt, når ikke annet er fastsatt i eller i medhold av svalbardmiljøloven, så lenge ferd­selen skjer i samsvar med lovens aktsomhetsbestemmelser, jf. lovens § 83.  Loven forbyr å lande med luftfartøy utenfor landingsplasser som har konsesjon eller godkjen­ning i medhold av luftfartsloven.  Loven gir departementet hjemmel til å gi forskrift om forbud mot bruk av luftfartøy til turistformål.

Paragrafen bygger på svalbardmiljøloven § 79 første ledd.

Formålet med forskriften er å regulere bruk av motorkjøretøy og luftfartøy på Svalbard for derigjennom å bidra til å bevare Svalbard som en relativt uberørt vill­mark, i tråd med St.meld.nr.9 (1999–2000) Svalbard.

Ferdsel til fjerntliggende områder kan innebære en trussel for Svalbards særlig sårbare natur og kulturminner.

Det er videre et formål å gi allmennheten mulighet til å oppleve Svalbards tilnær­met uberørte natur, som finnes utenfor bosettingene og utgjør størstedelen av Sval­bard.  Allmennheten skal også gis mulighet til å oppleve sammenhengende villmark uten spor og støy fra bl.a. snøscootere.

Første ledd

Første ledd bygger på svalbardmiljøloven § 2.  Bestemmelsen angir forskriftens geo­grafiske virkeområde.  Forskriften omfatter ikke bare Svalbards landområder, men også sjøområdet, herunder sjøis, ut til territorialgrensen.

Svalbards landområder omfatter alle øyer, holmer og skjær mellom 10 og 35 gra­der østlig lengde og 74 og 81 grader nordlig bredde, jf. svalbardloven § 1 annet ledd. Dette inkluderer blant annet Spitsbergen, Nordaustlandet, Barentsøya, Edgeøya, Prins Karls Forland, Kong Karls Land, Kvitøya, Hopen og Bjørnøya.

Territorialgrensen – yttergrensen for sjøterritoriet – går 12 nautiske mil fra grunn­linjene, jf. lov 27. juni 2003 nr. 57 om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone.

Annet ledd

Annet ledd angir de fremkomstmidler forskriften åpner for at kan benyttes.  Speilvend­ingsprinsippet som ble innført i loven innebærer forbud mot all motorisert ferdsel i ter­renget dersom ikke forskriften uttrykkelig åpner for den.  Ferdsel med andre typer kjøretøy enn de som nevnes i forskriften er derfor forbudt.  Når det gjelder kjøring med biler og tundrabuggies i terrenget er det ikke aktuelt å åpne for slik ferdsel på Svalbard.

Paragrafen inneholder definisjoner av begreper som benyttes i bestemmelser se­nere i forskriften.

Bokstav a definerer fastboende som den som fyller vilkårene for å være gyldig inn­ført i register over befolkningen på Svalbard, jf. forskrift av 4. februar 1994 nr. 111 om register over befolkningen på Svalbard.  I medhold av befolkningsregisterforskrif­ten § 2 tredje ledd vil personer som er innført i befolkningsregisteret, men som f.eks. avtjener militærtjeneste eller som er under utdanning, regnes som fastboende, til tross for at de for tiden ikke oppholder seg på Svalbard.

Andre personer enn fastboende er tilreisende etter bokstav b.

Bokstav c definerer motorkjøretøy i tråd med definisjonen i svalbardmiljøloven. Motorkjøretøy omfatter kjøretøyer på hjul, belter eller meier hvis de drives av motor, men ikke skinnegående kjøretøyer.  En tilhenger uten eget fremdriftsmaskineri regnes ikke som et selvstendig motorkjøretøy.

Bokstav d definerer beltekjøretøy som ethvert motorkjøretøy med belter.

Bokstavene e og f definerer beltebil og beltemotorsykkel (snøscooter) i tråd med de samme begreper i forskrift av 4. oktober 1994 nr. 918 (kjøretøyforskriften) gitt i medhold av veitrafikkloven.

Bokstav g definerer luftfartøy som ethvert fremkomstmiddel til bruk i luften med motor som drivkraft.  Definisjonen skiller ikke på størrelse, og mikrofly går derfor inn under forskriften.

Bokstav h definerer organiserte turopplegg med bakgrunn i forskrift av 18. oktober 1991 nr. 671 om turisme og annen reisevirksomhet på Svalbard (turistforskriften). Dersom et turopplegg er i regi av en reisearrangør, jf. turistforskriften § 3, og i tillegg er tilbudt til allmennheten, faller det inn under begrepet organisert turopplegg, som i noen tilfeller gir rett til motorisert ferdsel i større områder enn for tilreisende som fer­des uten å delta på slike organiserte turer, jf. forskriften § 8 annet ledd bokstavene b og c.

Bokstav i definerer luftputefartøy og hydrokopter som motorisert fartøy som er fremkommelig både på vann, snø, is og land.

Paragrafen bygger på svalbardmiljøloven § 73 annet ledd, og fastsetter en plikt til miljøforsvarlig skånsom ferdsel.

Enhver som ferdes på Svalbard skal ta hensyn til at det er spesielle forhold både når det gjelder naturmiljø og kulturminner.  Arktisk natur er sårbar og påvirkelig.  Kra­vet til aktsomhet gjelder også hensynet til andre menneskers opplevelse av naturmiljø og kulturminner på Svalbard.

Bestemmelsen gir en selvstendig rettsplikt, ikke bare et overordnet prinsipp eller retningslinje.

Paragrafen bygger på svalbardmiljøloven § 79, annet ledd, som lovfester det nye utgangspunktet som følger av innføring av speilvendingsprinsippet.  Utgangspunktet er at motorferdsel i naturen må være uttrykkelig tillatt, enten i lov eller forskrift.  Hvis ikke er slik ferdsel forbudt.

Permafrosten på Svalbard medfører at ferdsel på bar eller tint mark kan føre til omfattende kjørespor som dels er permanente og dels svært langvarige.  Lite vegeta­sjonsdekke bidrar også til at terrenget på Svalbard er svært sårbart.  Motorisert ferd­sel på bar vegetasjonsdekket mark kan i praksis ikke foregå uten at vegetasjonen påføres skade.  Dette gjelder særlig tyngre kjøretøy som lett vil sette omfattende og selvforsterkende spor.  Hovedregelen om forbud mot motorisert ferdsel i terrenget er derfor særlig viktig når det gjelder slik ferdsel på bar eller tint mark.

Paragrafen åpner for en viss motorisert ferdsel i terrenget på bar eller tint mark, i tråd med svalbardmiljøloven § 80.

Forskriften skiller mellom kjøring på bar og tint mark innenfor og utenfor arealplan­områdene.  Dette er naturlig fordi aktiviteten og behovet for kjøring vil være mye større innenfor planområdene.  Det er derfor behov for visse generelle unntak til be­stemte formål av hensyn til praktisk nærings- og samfunnsdrift.

Første ledd

Paragrafens første ledd slår fast at det kun er ferdsel som er nødvendig i tilknytning til de formål som er oppregnet i bokstavene a til c som er tillatt.

Paragrafens første ledd, bokstavene a til c åpner for ferdsel med motorkjøretøy i terrenget på bar eller tint mark i tilknytning til råstoffutvinning, herunder undersøkel­sesvirksomhet, gruvedrift og massetak, bygge- og anleggsvirksomhet og drift og ved­likehold av bygninger og annen infrastruktur som inngår i drift av bosetningene.

Med «drift og vedlikehold av bygninger og annen infrastruktur som inngår i drift av bosetningene» siktes det til aktiviteter som på fastlandet ivaretas av det offentlige, dvs. kommune og stat.  På Svalbard vil dette, i tillegg til Longyearbyen Lokalstyre/By­drift i Longyearbyen, også omfatte Store Norske, Kings Bay og Trust Arktikugol sin drift av samfunnene i henholdsvis Svea, Ny-Ålesund og Barentsburg/Pyramiden.  Drift og vedlikehold av veier, vannforsyning, kloakk og annet avløp, kanalisering av elveløp m.m. omfattes av dette.

Det er kun den nødvendige kjøringen som vil være tillatt.  Svalbardmiljølovens krav til aktsomhet, jf. § 73, vil gjelde også for kjøring i medhold av denne forskriften.

Annet ledd

Annet ledd knytter de mest aktuelle transportbehovene opp mot tilhørende arealkate­gori i godkjent plan.  Med dette åpnes det for nødvendig kjøring, men begrenset til de områdene som er klarert for tilhørende tiltak.  For eksempel vil kjøring i forbindelse med gruvedrift være tillatt på arealer avsatt til gruvedrift, men ikke i andre områder.

Motorisert ferdsel i terrenget på bar eller tint mark utenfor planområdene vil kreve særskilt tillatelse fra Sysselmesteren, jf. svalbardmiljøloven § 80 bokstav b.  Utenfor planområdene er omfanget av kjøring på bar og tint mark minimalt.  Behovet for slik transport vil stort sett oppstå i forbindelse med tiltak som krever tillatelse etter sval­bardmiljøloven § 57, og i noen tilfeller også konsekvensutredning, jf. svalbardmiljø­loven § 59.  Det vil i slike tilfeller være aktuelt å gi tillatelse for slik ferdsel i en samlet tillatelse til selve tiltaket.  En slik samlet behandling vil forenkle den samlede vurderin­gen av alle konsekvenser av tiltaket, som kreves etter svalbardmiljøloven § 8.  Mulig­heten for at transporten heller kan skje på frossen og snødekt mark må også vurderes før man gir tillatelse som nevnt.

Paragrafen bygger på svalbardmiljøloven § 79, annet ledd, som lovfester det nye utgangspunktet som følge av innføring av speilvendingsprinsippet.  Utgangspunktet er at motorferdsel i naturen må være uttrykkelig tillatt, enten i lov eller forskrift.  Hvis ikke er slik ferdsel forbudt.

Motorisert ferdsel i ellers uberørt villmark vil, dersom ferdselen blir omfattende, etter hvert frata området den særegne villmarkskarakteren.  Slik ferdsel vil dessuten forringe villmarksopplevelsen for utøverne av det tradisjonelle friluftslivet.  Støy er et miljøproblem i seg selv, og kan dessuten forstyrre dyrelivet.  Ferdsel kan også ha mer langsiktige virkninger på dyrelivet, ved for eksempel at dyrelivet i et område forflytter seg til andre områder.  Med omfattende ferdsel i enkelte områder følger dessuten sli­tasje på så vel naturmiljø som kulturminner.

Paragrafen åpner for en viss bruk av snøscooter og beltevogn i terrenget på fros­sen og snødekt mark, i tråd med svalbardmiljøloven § 81.  Fordi det ikke finnes veier mellom bosettingene på Svalbard har fastboende på øygruppen behov for bruk av snøscooter både til nytte- og rekreasjonskjøring.  Svalbardmiljøloven har tatt hensyn til at de særskilte klimatiske og kommunikasjonsmessige forhold på Svalbard legiti­merer en mer liberal regulering av snøscooterkjøring i terrenget for de fastboende enn for øvrige personer som befinner seg på Svalbard.  I loven er derfor speilvendings­prinsippet og føre var-prinsippet noe modifisert for de fastboende ved at det ikke er de fastboendes behov, men i stedet begrensninger i deres adgang til motorferdsel som må være særskilt begrunnet.  Begrensninger må være begrunnet enten i miljøvern­behov knyttet til Svalbard, eller i behovet for å skille motorisert og ikke-motorisert ferdsel.  Miljøvernbehov knyttet til Svalbard kan for eksempel bestå i å unngå forstyr­relse av dyreliv eller skade på vegetasjon.  Behovet for å skille motorisert og ikke-motorisert ferdsel tar særlig sikte på å gi grunnlag for scooterfrie områder for skiturer eller hundekjøring.

Loven sier uttrykkelig at det i en forskrift om motorferdsel skal skilles mellom fast­boende og tilreisende, slik at de fastboende sikres en mer omfattende adgang til motorferdsel enn de tilreisende, jf. § 81 annet ledd.

Første ledd

Paragrafens første ledd sier hvor fastboende har lov til å ferdes motorisert i terrenget gjennom henvisninger til et kart som følger forskriften.  Bokstav a gir fastboende ad­gang til å kjøre i områder som er markert med gult på et vedlagt kart A.  Disse om­rådene innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, hvor fastboende har hatt mulighet til å kjøre over hele Svalbard med unntak av i verneområdene.  Det har gjennom forskrift 1. juni 1973 nr. 3780 om opprettelse av fuglereservater og større naturvernområder på Svalbard vært mulig for Sysselmesteren å gi fastboende dispen­sasjon for kjøring i nasjonalparkene.  Verken svalbardmiljøloven eller denne forskrif­ten vil endre regelverket for kjøring i eksisterende verneområder.  Det vil fortsatt være adgang for fastboende til å søke om dispensasjon til slik kjøring i henhold til verneforskriftene.  Tillatelse etter denne forskriftens § 13 vil da behandles samtidig med en slik søknad.

En begrensning i de fastboendes adgang til motorferdsel vil være to områder på sentral-Spitsbergen som reserveres det ikke-motoriserte friluftsliv.  Disse områdene er derfor ikke markert med gult på kartet.  I St.meld.nr.9 (1999–2000) viste Regjerin­gen til at den motoriserte ferdselens negative virkninger på selve villmarksopplevelsen er av mer subjektiv karakter, men at dette likevel er et viktig tema i forhold til forvalt­ning og bevaring av villmark.  Fraværet av mekanisk støy, eksos og spor etter motor­kjøretøy er et viktig element ved villmarksopplevelsen.  Økende motorisert ferdsel i villmarkspregede områder vil derfor redusere muligheten for fullverdig villmarksopp­levelse for brukere som vektlegger stillhet og fravær av motoriserte kjøretøy som opplevelseskvaliteter.  Villmark og stillhet markedsføres i reiselivssammenheng, men mangelen på større, snøscooterfrie områder som er lett tilgjengelig fra Longyearbyen, begrenser mulighetene for å utvikle ikke-motoriserte reiselivsprodukter i større om­fang.

Det finnes allerede i dag to mindre snøscooterfrie områder i nærheten av Long­yearbyen.  Ordningen er frivillig, og blir stort sett respektert.  Områdene er imidlertid relativt små, de er ikke egnet for hundekjøring, og de gir begrensede muligheter for lengre turer i et snøscooterfritt miljø.  Det lille snøscooterfrie området (på Larsbreen) brukes til korte skiturer med utgangspunkt i Longyearbyen, og området videreføres som scooterfritt i forskriften.  Det andre området, som ligger litt lengre øst, vil inngå i et relativt stort område reservert det ikke-motoriserte friluftslivet, jf. merknader til bokstav b.

Det er viktig å gi det ikke-motoriserte friluftslivet muligheter til å utvikle seg.  For­skriften oppretter derfor i bokstav b et større sammenhengende område med utgangs­punkt i Longyearbyen og østover hvor det i den lyse delen av vinteren, dvs. fra 1. mars hver sesong, ikke vil være tillatt å ferdes motorisert.  Dette er nødvendig for å gi både fastboende og tilreisende muligheter til å oppleve urørt arktisk natur, og vil samtidig redusere behovet for motorisert ferdsel til mer fjerntliggende og uberørte områder.  Området sikrer arealer helt uten eller med minimalt med motorstøy av noe slag for skiløpere og hundespann.  Særlig av hensyn til kjøring med hundespann er det viktig at de scooterfrie områdene omfatter dalfører som sikrer korridorer ut fra boset­ningene.  Det foreslåtte området dekker både nærområdet til Longyearbyen og sikrer muligheten til lengre ski- og hundesledeturer østover.  Innenfor dette området vil det være totalforbud mot motorisert ferdsel i terrenget etter 1. mars hver sesong, med to unntak.  For det første unntas en ferdselsåre som kan brukes i forbindelse med nød­vendig nyttetrafikk, jf. § 9 bokstav b.  For det andre unntas en ferdselsåre for kjøring også i forbindelse med utøvelse av motorisert friluftsliv i bokstav c.  Ferdselsåren er merket med en sammenhengende rød strek på kart A og kart B, og går langs dalbun­nen av Kjellströmdalen til Kjellströmdalhytta, videre opp søre Bellsundpasset og ned Passbreen og derfra korteste farbare vei over til Agardhdalen (Agardhsletta).

I tillegg til disse konkrete begrensningene, er det viktig å påpeke at loven oppstiller en plikt til å ferdes «på en måte som ikke skader, forsøpler eller på annen måte for­ringer naturmiljøet eller kulturminner eller fører til unødig forstyrrelse av mennesker eller dyreliv», jf. svalbardmiljøloven § 73 annet ledd.

Annet ledd

Paragrafens annet ledd sier hvor tilreisende kan ferdes motorisert gjennom henvisnin­ger til et kart B som også følger forskriften.

I henhold til bokstav a kan tilreisende ferdes med snøscooter og beltevogn i områ­der markert med gult på vedlagte kart B.  Dette er langt mindre områder enn det om­råde som fastboende kan ferdes i etter bestemmelsens første ledd bokstav a.  Det ene området ligger på sentral-Spitsbergen, og tilsvarer det som kalles «turområde 10». Turområde 10 defineres nærmere i turistforskriften, hvor det er gitt unntak for melde­plikten til Sysselmesteren, jf. turistforskriften § 7, fjerde ledd.  Det andre området er området rundt Ny-Ålesund i Kongsfjorden.  Også her er det unntak for meldeplikten i turistforskriften.

De tilreisende kan ikke ferdes i de områder som reserveres det ikke-motoriserte friluftslivet – heller ikke før 1. mars i det østligste området.  Disse områdene er derfor heller ikke på kart B markert med gult.

I henhold til bokstav b og c gis tilreisende som deltar i organiserte turopplegg eller er i følge med fastboende, adgang til å kjøre i to områder markert med blått på kar­tet.  Turer til disse områdene må imidlertid, uavhengig av denne forskriften, meldes til Sysselmesteren i medhold av turistforskriften.  Bakgrunnen for å åpne for motorferd­sel for tilreisende over Filchnerfonna og Lomonsovfonna er behovet for både å skjerme dyrelivet mot motorferdsel på fjordisen samtidig som man ivaretar reiselivets behov for en alternativ rute til Pyramiden når fjordisen er utrygg.  Utviklingen med mindre fjordis i Tempelfjorden og Billefjorden gjør at ferdselen med snøscooter over fjordisen til Pyramiden kan komme i konflikt med sårbart dyreliv.  Midlertidige restrik­sjoner etter forskriften § 10 kan benyttes i tilfeller hvor det er nødvendig for å beskytte dyrelivet på fjordisen i Tempel- eller Billefjorden.

Bokstav d gir tilreisende i følge med fastboende i Ny-Ålesund adgang til å ferdes i et område markert med oransje på vedlagte kart B utenfor Ny-Ålesund dersom de er i følge med fastboende i Ny-Ålesund.

Bokstav e gir tilreisende i følge med fastboende eller som deltar på organiserte turer adgang til å ferdes i den samme ferdselsåren som omtalt i første ledd bokstav c.

Tredje ledd

Tredje ledd åpner for motorisert ferdsel på islagt sjø som ligger inntil de områdene hvor motorisert ferdsel er tillatt.  På sjøisen i Storfjorden mellom Agardhbukta og Wic­hebukta skal imidlertid ferdselen gå korteste farbare vei på sjøisen langs etter land. Det vil ikke være tillatt å kjøre videre utover sjøisen med mindre det er nødven­dig pga. manglende framkommelighet/farbarhet på isen langs etter land.  Bakgrunnen for dette kravet er områdets betydning for isbjørn med unger.  Langs hele Storfjorden fin­nes isbjørnhi i varierende tetthetsgrad.  Etter at mor og unger forlater hiet en gang i mars er det viktig for binna å få ro til å jakte og til å trene ungene i jakt.  Binner med unger vil oppholde seg i dette området til isen går.

Fjerde ledd

Fjerde ledd sier hvor man kan finne de offisielle kartversjonene som følger forskriften. Det skal finnes slike kart hos Sysselmesteren på Svalbard, i Miljødirektoratet og i Kli­ma- og miljødepartementet.  Det vil bli laget mindre kart med færre detaljer til utsen­delse og bruk i informasjonsmateriell.  Disse vil også inneholde verbale grensebeskriv­elser. Dersom man er usikker på hvor grensene går anbefales det å sjekke mot de mer detaljerte offisielle kartene.

Paragrafen åpner for nyttetrafikk i visse områder og ferdselsårer, i tråd med sval­bardmiljøloven § 81 bokstav b.

Første ledd

Første ledd definerer nyttetrafikk som trafikk som skjer i forbindelse med de aktivite­ter som er omtalt i forskriften § 6.  Nyttetrafikk vil etter dette være trafikk som fore­går i tilknytning til råstoffutvinning, herunder undersøkelsesvirksomhet, gruvedrift og massetak, bygge- og anleggsvirksomhet og drift og vedlikehold av bygninger og an­nen infrastruktur som inngår i drift av bosetningene.  Også pendling med bruk av snø­scooter mellom arbeidssted i Svegruva og bosted i Longyearbyen omfattes av begre­pet nyttetrafikk.

Bestemmelsen sier ikke noe om hvem som kan drive nyttetrafikk, det avgjørende er formålet med trafikken.  Det skilles altså ikke mellom fastboende og tilreisende i denne sammenhengen

Annet og tredje ledd

Annet og tredje ledd sier hvor det er tillatt med slik nyttetrafikk.  Nødvendig nyttetra­fikk skal i hovedsak kunne gå som tidligere.  I henhold til bokstav a kan alle typer beltekjøretøy benyttes for nødvendig nyttetrafikk i de områder som er markert gult på vedlagte kart A.

Fordi deler av nyttetrafikken i dag går gjennom et område som ikke er åpent for motorisert ferdsel etter 1. mars hver sesong (et scooterfritt område i den lyse del av vinteren), åpner annet ledd bokstav b en ferdselsåre for slik transport gjennom dette området.  Ferdselsåren går langs dalbunnen Reindalen fra Sørhytta og opp Reindals­passet, videre ned dalbunnen i Lundströmdalen til Kjellströmdalen.

Fjerde ledd

Fjerde ledd tar hensyn til at vær- og føreforholdene på Spitsbergen kan endre seg fra sesong til sesong, og også i løpet av en sesong.  Dersom det pga. vær- og føreforhold vil være vanskelig å bruke de områder bokstav a åpner for motorisert ferdsel, kan man unntaksvis benytte en alternativ ferdselåre som går langs dalbunnene i Bolter­dalen og Tverrdalen.

Paragrafen åpner for at Sysselmesteren kan gjøre midlertidige endringer i § 8 og § 9, dvs. hvilke områder det er tillatt å ferdes med motoriserte kjøretøyer i.  Slike midlertidige endringer kan gjøres når det anses nødvendig for å beskytte dyrelivet el­ler naturmiljøet for øvrig, eller dersom andre særlige grunner tilsier det.  Bestemmel­sen er ment å være en sikkerhetsventil.

De pågående klimaendringene og utvikling med mindre fjord- og sjøis medfører en belastning på flere arter på Svalbard.  Det kan som følge av mindre fjord- og sjøis oppstå situasjoner der menneskelig ferdsel konsentreres til områder som er viktige leveområder for arter som isbjørn og sel.  Forskriften § 10 kan benyttes når det er nødvendig for å beskytte dyrelivet eller naturmiljøet for øvrig.

Vedtak etter denne paragrafen regnes som forskrift etter forvaltningsloven, og kan ikke påklages.  Dersom det haster å fatte vedtak, kan høring etter forvaltningsloven unnlates, jf. forvaltningsloven § 37 fjerde ledd, bokstav a.  Sysselmesteren må sørge for nødvendig kunngjøring av slik forskrift.

Paragrafen regulerer bruk av luftfartøy til turistformål, med hjemmel i svalbardmil­jøloven § 83 fjerde ledd.

På bakgrunn av at det ikke er ønskelig med helikopterturisme på Svalbard, forbyr paragrafen bruk av luftfartøy til sightseeingformål.  Med sightseeing menes i dette til­felle flyturer der formålet med turen er å se og oppleve Svalbard fra luften.  Bestem­melsen gjelder all bruk av luftfartøy til sightseeing, dvs. også bruk av fly.

Forbudet vil ikke være til hinder for bruk av luftfartøy for flyging til og fra Svalbard og mellom bosetningene på Svalbard, når dette skjer som regulær rutetrafikk med tu­rister som passasjerer eller annen tilsvarende persontransport.  Med tilsvarende per­sontransport siktes det til charterfly eller innleide fly som transporterer turister til og fra flyplassene på Svalbard.

Bruk av luftputefartøyer er i dag ikke tillatt på land, islagte vassdrag og islagte sjø­områder, jf. motorferdselforskriften § 5 og § 7.  Motorferdsel i åpne vassdrag er bare lovlig med tillatelse fra Sysselmesteren, jf. svalbardmiljøloven § 82.  § 12 utvider for­budet mot bruk av luftputefartøy til å gjelde også i åpen sjø i et heldekkende belte på 1 nautisk mil ut fra land.  For å presisere hva som menes med land i denne sammen­hengen kan man se hen til definisjonen i forskrift 21. juni 2013 nr. 701 om bruk av vannscooter og lignende § 21 bokstav c slik at «land» også inkluderer øyer, holmer og skjær større enn 200 m² ved midlere høyvann.  Avstand på 1 nautisk mil er brukt i andre sammenhenger der man har regulert ferdsel av hensyn til dyreliv, jf. f.eks. sval­bardmiljøloven § 83, og departementet mener det vil være naturlig å bruke samme stan­dard her.

Paragrafen bygger på bestemmelsene i svalbardmiljøloven § 80, § 81 og § 83.  Det kan i tillegg søkes om dispensasjon fra forbudet mot bruk av luftfartøy til sightseeing.

Første ledd

Første ledd gir Sysselmesteren hjemmel til å gjøre unntak fra bestemmelsene i for­skriften når formålet med svalbardmiljøloven krever det, for vitenskapelige undersøk­elser, arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning og i andre særlige tilfeller.  Det er vanskelig å si noe generelt om hva som ligger i «andre særlige tilfeller».  Det vil være opp til Sysselmesteren i det enkelte tilfelle å vurdere hvorvidt slik tillatelse kan gis.  Myndighet til å gi enkelttillatelser gjør det mulig å dekke konkrete behov på en smidig måte, samtidig som det må unngås at summen av enkelttillatelser fører til en økning i motorferdselen som forringer Svalbards villmark og naturmiljø.

Annet ledd

Bestemmelsens annet ledd skal sikre at avgjørelser av enkeltsøknader om tillatelse til motorferdsel blir truffet etter en bred avveining, hvor miljøhensyn trekkes inn i lys av overordnete mål og føringer.  Fordi vurderingen av søknader i utgangspunktet skjer et­ter fritt skjønn, peker bestemmelsen på hovedhensyn som skal vurderes ved skjønns­utøvingen og reflekteres i begrunnelsen for vedtaket.  Bestemmelsen er ikke uttøm­mende når det gjelder de hensyn det skal legges vekt på.

Tredje ledd

Tredje ledd slår fast at det ikke kan gis ubegrensede tillatelser.  Tillatelsen må begren­ses i tid og sted.  Stedsbegrensningen kan knyttes til et avgrenset område eller til be­stemte ferdselsårer eller landingsplasser, eller til ferdsel mellom bestemte steder langs mest mulig direkte og naturlige ruter.  Normalt vil en enkelttillatelse bli gitt til fordel for en bestemt angitt person som søker, men den kan også gjelde for flere bestemte an­gitte personer.  Tillatelsen kan begrenses til å gjelde ett enkelt tilfelle av motorferdsel, eller gis for et begrenset eller ubegrenset antall turer innenfor et visst område og tids­rom.  Jo mer omfattende tillatelse det søkes om, jo mer grundig må vurderingen av de miljømessige ulemper som kan følge av en eventuell tillatelse være.  Det kan settes vilkår i en tillatelse, og det bør også gjøres dersom det kan avhjelpe eventuelle miljø­ulemper som følge av motorisert ferdsel.

Tillatelsen kan endres eller inndras dersom miljøhensyn tilsier det.  Eksempelvis må en tillatelse som gjelder ferdsel i et bestemt område kunne inndras, dersom ny kunnskap om området viser at det lever dyr der som blir forstyrret i unødig stor grad av motorisert ferdsel.  Videre kan en tillatelse trekkes tilbake dersom formålet med til­latelsen bortfaller etter at den er gitt.

Paragrafen gir klageadgang på Sysselmesterens enkeltvedtak etter forskriften i tråd med forvaltningslovens regler.  Klageinstans for Sysselmesterens vedtak er Miljø­direktoratet.

I tråd med forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav a sendes klagen til Syssel­mesteren, som foretar de undersøkelser klagen gir grunn til, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd.  Sysselmesteren kan oppheve eller endre sitt vedtak dersom han finner klagen begrunnet, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd.  Dersom Sysselmesteren opprettholder sitt vedtak forbereder han saken for klageinstansen, og sender den over for behandling så snart som mulig, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde ledd.

Paragrafen viderefører straffebestemmelsen i svalbardmiljøloven § 99.

Strafferammen er bøter eller fengsel inntil ett år.  Er det voldt betydelig miljøskade eller fare for det, øker den øvre strafferamme til fengsel i tre år.  For øvrig gjelder generalklausulen for miljøkriminalitet i straffeloven § 240 for de alvorligste tilfellene. Er overtredelsen begått av noen som har handlet på vegne av et foretak (selskaper, sammenslutninger, stiftelser, enkeltpersonsforetak, boer eller offentlig virksomhet) kan foretaket alltid straffes med bøter etter straffeloven kapittel 4 (§§ 27 og 28).

Også svalbardmiljølovens øvrige sanksjonsbestemmelser, som f.eks. bestemmel­sene om gjenoppretting og erstatning, kan gjøres gjeldende ved overtredelse av for­skriftens bestemmelser.

Forskriften trer i kraft 1. juli 2002, samtidig med svalbardmiljøloven og en rekke andre forskrifter med hjemmel i svalbardmiljøloven.