Over norske luftfartøyer skal det føres et register av den myndighet som departe­mentet bestemmer.

Det skal betales gebyr for registrering i luftfartøyregisteret.  Departementet gir for­skrifter om fastsettelse av gebyrene.

Registreringer i Norges luftfartøyregister kan skje i elektronisk register (EDB-regis­ter).  Det som i lov eller forskrift er bestemt om registrering i dagbok og register, gjel­der i så fall tilsvarende for registrering i EDB-registre.  Departementet kan gi nærmere forskrifter om bruken av EDB-registre ved tinglysning.

Et luftfartøy kan bare bli registrert når det har norsk eier, hvis ikke annet følger av regler i denne lov, jf. særlig § 16−1.  Som norsk regnes:

• den norske stat og innretninger som styres av staten,
• norske kommuner,
• norske statsborgere,
• stiftelser som har helt norsk styre med sete i Norge,
• foreninger, samvirkeforetak og lignende sammenslutninger som har helt norsk styre med sete i Norge, og hvor minst to tredjedeler av medlemmene er norske statsborgere eller likestilt med slike etter denne paragraf,
• aksjeselskaper eller allmennaksjeselskaper som har helt norsk styre med sete i Norge, og hvor norske statsborgere eller noen dermed likestilt etter denne paragraf eier aksjer svarende til minst to tredjedeler av aksjekapitalen og kan utøve stemmerett i selskapets generalforsamlinger med minst to tredjedeler av alle stemmer,
• andre selskaper som utelukkende består av norske statsborgere eller noen der­med likestilt etter denne paragraf.

Når forholdene tilsier det, kan departementet tillate at et fartøy blir registrert, selv om eieren ikke oppfyller vilkårene etter første ledd.

Et luftfartøy som er registrert i fremmed stat, kan ikke registreres her i riket før det er slettet i det utenlandske register.  Tilsvarende gjelder for fartøy som tilhører internasjonalt luftfartsforetak.  Hviler det på fartøyet registrert rettighet som etter overenskomst med fremmed stat skal anerkjennes her i riket, kan fartøyet ikke over­føres til luftfartøyregisteret, med mindre rettighetshaveren er utløst eller samtykker i overføringen, eller rettigheten er falt bort ved tvangssalg.

Et fartøy som er ført inn i det militære luftfartøyregister (jf. §§ 17−2 og 17−3), kan ikke registreres etter nærværende kapittel før det er slettet i det militære register.

Registrering skjer på grunnlag av skriftlig søknad fra eieren.  Søknaden skal inne­holde alle opplysninger som trengs for registreringen, og være ledsaget av bevis for at søkeren er eier av fartøyet og for at vilkårene etter §§ 3−2 og 3−3 er oppfylt.  Er det til søkerens eiendomsrett knyttet vilkår eller begrensninger som kan føre til at eien­domsretten går over til en annen, skal dette opplyses i søknaden.

Dersom søkeren gjør det sannsynlig at han er eier, men ikke kan føre tilstrekkelige bevis for sin adkomst, kan registreringsmyndigheten etter hans begjæring kunngjøre en oppfordring til mulige eiere om å melde seg innen en frist, som settes til minst 2 måneder.  Melder ingen seg, kan registreringsmyndigheten godta søkeren som eier.

Finner registreringsmyndigheten å kunne godta søknaden, registrerer den fartøyet og tildeler det registreringsmerke.  I registeret skal innføres:

• fartøyets nasjonalitets- og registreringsmerker,
• nødvendige opplysninger til identifisering av fartøyet,
• opplysninger om eieren og hans erverv av fartøyet og i tilfelle om vilkår eller begrensninger som nevnt i § 3−4 første ledds tredje punktum,
• dagen for innføringen,
• andre opplysninger etter nærmere bestemmelse av departementet.

Skjer det etter registreringen endring i fartøyets eiendomsforhold eller i eierens nasjonalitet, eller undergår fartøyet endring av betydning for dets identifisering, skal eieren uten opphold sende registreringsmyndigheten melding om endringen med nød­vendige opplysninger og bevis.  Tilsvarende gjelder når det skjer endring i andre regi­strerte forhold.  Ved salg skal meldingen gis av kjøperen, men av selgeren hvis salget medfører at fartøyet ikke lenger er å anse som norsk.

Finner registreringsmyndigheten å kunne godta meldingen, skal den føres inn i re­gisteret.  I tilfelle som nevnt i § 3−7 eller § 3−8 skal fartøyet slettes eller anmerkning gjøres på dets blad i registeret.

Fartøyet skal slettes i registeret:

• når det begjæres av den som i registeret er oppført som eier,
• når fartøyet i 3 år ikke har hatt gyldig luft- og/eller miljødyktighetsbevis,
• når vilkårene etter § 3−2 eller i forskrift gitt med hjemmel i § 16−1 om gjen­nomføring av EØS-avtalen på luftfartens område ikke lenger er til stede,
• når fartøyet er hugget opp eller totalt havarert,
• når fartøyet er forsvunnet.

Et fartøy ansees i alle fall som forsvunnet når det er gått 3 måneder etter at siste flyging ble påbegynt, og det ikke foreligger opplysninger om at det fremdeles er i be­hold.

Har det inntrådt noe forhold som nevnt foran under første ledd nr. 2–4, skal eieren uten opphold melde det til registreringsmyndigheten, om det ikke allerede er gjort etter § 3−6.

Hviler det registrert heftelse på fartøyet, skal det ikke slettes i registeret uten at rettighetshaveren samtykker.  I stedet gjøres anmerkning om det forhold som skulle ha medført slettelse.  Slik anmerkning berører ikke heftelsen, men har ellers samme virkning som slettelse.

Når et luftfartøy i utlandet eies av noen som oppfyller vilkårene etter § 3−2 og som akter å få det registrert i Norge, kan fartøyet etter søknad fra ham registreres fore­løpig i registeret etter forskrifter som departementet fastsetter.  Reglene i § 3−3 første ledd gjelder tilsvarende.

Luftfartøy som er under bygging her i riket, kan etter begjæring av eieren registre­res foreløpig i registeret, såfremt fartøyet har nådd et slikt byggetrinn at det kan identifiseres, og eieren oppfyller vilkårene etter § 3−2.

Når et fartøy er blitt foreløpig registrert etter § 3−9 eller § 3−10, gjelder bestem­melsene i §§ 3−6 – 3−8 og §§ 3−17 – 3−40 så langt de passer.  Blir fartøyet senere endelig registrert, skal de heftelser som er anmerket fortsatt stå ved lag.

Når et luftfartøy er registrert etter § 3−5, har det norsk nasjonalitet.

Registreringsmyndigheten utsteder nasjonalitets- og registreringsbevis for fartøyet etter forskrifter gitt av departementet.

Når et luftfartøy er slettet i registeret eller anmerkning gjort etter § 3−8, skal far­tøyets eier eller – såfremt fartøyet er gått over til eier i utlandet – den tidligere eier uten opphold sende nasjonalitets- og registreringsbeviset tilbake til registreringsmyn­digheten.  Er det ellers ført inn i registeret endring i noe forhold som omhandles i beviset, skal eieren uten opphold sende inn beviset til registreringsmyndigheten, som gir det påskrift om endringen eller bytter det om med et nytt.

Når et luftfartøy er blitt foreløpig registrert etter § 3−9, skal det utstedes midlerti­dig nasjonalitets- og registreringsbevis for fartøyet etter nærmere regler som departe­mentet gir.

Fartøyet har norsk nasjonalitet så lenge beviset står ved makt.

Reglene i § 3−13 gjelder tilsvarende.

Norsk fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal ha norsk nasjonalitets- og registreringsbevis i samsvar med reglene i dette kapittel.

Utenlandsk fartøy skal ved luftfart innenfor norsk område ha nasjonalitets- og regi­streringsbevis eller tilsvarende dokument fra fremmed stat som har overenskomst med Norge om rett til slik luftfart.  Tilsvarende gjelder for fartøy som tilhører internas­jonalt luftfartsforetak.

Brukes et fartøy med særskilt tillatelse etter § 2−2 første ledd nr. 3, gjelder det som departementet fastsetter om bevis for slik tillatelse.

Et luftfartøy som er innført i norsk register etter § 3−5 eller § 3−9, skal merkes med norsk nasjonalitetsmerke og det tildelte registreringsmerke.  Disse merker skal fartøyet føre så lenge det står i registeret.

Fartøy som hører hjemme i fremmed stat som har overenskomst med Norge om rett til luftfart innenfor norsk område, skal ved slik fart være merket i samsvar med reglene i fartøyets hjemland.  Tilsvarende gjelder for fartøy som tilhører internasjonalt luftfartsforetak.

Fartøy som brukes med tillatelse etter § 2−2 første ledd nr. 3, skal være merket i samsvar med forskrifter gitt av departementet.

Registreringsmyndigheten skal føre dagbok for dokumenter som forlanges regi­strert, og luftfartøyregister med blad for hvert enkelt luftfartøy.  Registreringen foregår ved at et utdrag av dokumentet føres inn i dagboken og luftfartøyregisteret, og at dokumentet påføres attest om registrering.  Regler om form og føring av dagbok og luftfartøyregister gis av departementet.  Registrene er åpne for offentligheten på den måten som departementet bestemmer.

Dokument som kreves registrert, skal snarest mulig føres inn i dagboken for den dag det kommer inn til registreringsmyndigheten, og skal ansees som dagbokført denne dag (dagbokføringsdato).  Dog skal dokument som kommer inn etter et av departementet fastsatt klokkeslett, føres inn i dagboken for den påfølgende dag.

Er det åpenbart at et dokument ikke kan registreres, kan det uten dagbokføring returneres til den som har krevet registrering.  Han skal samtidig gjøres kjent med hvorfor dokumentet ikke kan registreres, og at det ikke er dagbokført.  Likeså skal han gjøres kjent med at dokumentet vil bli dagbokført dersom dette kreves.  Fremset­tes slikt krav, skal dokumentet dagbokføres den dag kravet kommer inn (jf. annet ledd) og i tilfelle nektes registrert etter § 3−19.  Dog kan dagbokføring ikke kreves før gebyr er betalt, med mindre annet er fastsatt av departementet.

Foreligger vilkårene for registrering, skal dokumentet innføres i luftfartøyregisteret snarest mulig og senest innen 2 uker etter innføringen i dagboken.  Dette skjer ved at et kort utdrag av meldingen eller av de viktigste rettsstiftelser føres på vedkommende luftfartøys blad.  Deretter skal dokumentet snarest mulig og senest innen 2 uker etter innføringen i luftfartøyregisteret sendes tilbake til den som har levert det inn, eller til den som han utpeker.  Like hermed regnes det at dokumentet, etter anmodning fra person som nevnt, blir lagt klart for avhenting på registreringsmyndighetens kontor.

Dokument som forlanges registrert, må være skrevet på norsk, dansk, svensk el­ler engelsk.  Departementet kan gi forskrifter om dokumentets avfatning og form (her­under bruk av godkjent blankett).

Skal et skjøte eller pantedokument som ikke er utstedt av offentlig myndighet, kunne registreres, må underskriften være bekreftet av to myndige personer bosatt i Norge eller i samsvar med forskrifter gitt av departementet.  Det skal uttrykkelig bekreftes at underskriften er skrevet eller vedkjent i vedkommendes nærvær, og erklæres om utstederen er over 18 år.  Dette gjelder også meddelelse av samtykke etter § 3−24.  Nærmere forskrifter om legitimasjon av utstederens identitet, alder og myndighet kan gis av departementet.

Regler om gjenparter gis i forskrifter av departementet.  Med mindre annet er bestemt i forskriftene, må den som forlanger noe registrert, foruten dokumentet inn­levere gjenpart eller avskrift av det.  Gjenparten oppbevares på den måte som depar­tementet bestemmer.

Et dokument skal nektes registrert dersom gebyr ikke er betalt, eller dersom doku­mentet ikke fyller de krav som er stilt i § 3−18 eller § 3−24, eller det er i strid med innskrenkninger i disposisjonsretten ifølge luftfartøyregisteret, eller dersom registre­ringsmyndigheten finner at dokumentet åpenbart er ugyldig.

Et dokument kan nektes registrert dersom det er utydelig eller uklart slik at det er tvilsomt hvordan det skal innføres i luftfartøyregisteret, eller dersom det ikke fyller de krav som er stilt i § 3−22, eller dersom det er formulert slik at det i vesentlige hen­seender er uklart hva som gjelder mellom partene.

Spørsmålet om å nekte registrering treffes på grunnlag av dokumentet selv og de andre dokumenter og bevis som foreligger.  Når registreringsmyndigheten finner grunn til det, kan den selv innhente opplysninger.

Blir et dagbokført dokument nektet registrert, gjøres anmerkning om det i dagbok og luftfartøyregister.  Den som har forlangt registrering, skal straks i rekommandert brev eller på annen etterviselig måte underrettes om nektelsen og grunnen til den, om klageadgang og klagefrist, og om at søksmål om avgjørelsen ikke kan reises uten at han først har brukt klageadgangen, jf. § 3−21.  Er det andre som saken direkte gjel­der, skal slik underretning samtidig gis til dem.

Underretning som nevnt i fjerde ledd skal gis også i andre tilfelle hvor noen har forlangt en forretning og ikke fått medhold ved registreringsmyndighetens avgjørelse.

På ethvert dokument som er registrert, gir registreringsmyndigheten attest om re­gistreringen.

Står det noe i dokumentet om eierforhold, prioritet eller lignende, som avviker fra det som tidligere er registrert, skal det i attesten gjøres anmerkning om det.  Er doku­mentet en pantobligasjon eller et skadesløsbrev, skal det dessuten gjøres anmerkning om registrerte heftelser som kan øve innflytelse på panthaverens rett.

Enhver skal på begjæring få utskrift eller kopi av dagbok, luftfartøyregister (attes­tert registerutskrift) og arkiverte gjenparter.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om registreringsattesters form og inn­hold og om utskrifter (herunder masseutskrifter).  Det kan bestemmes at attestert registerutskrift kan tre istedenfor anmerkning som nevnt i annet ledd.

Blir registreringsmyndigheten oppmerksom på at et dokument er innført i luftfar­tøyregisteret på uriktig måte, skal den rette feilen.  Har noen på grunn av feilen fått uriktig opplysning, skal registreringsmyndigheten såvidt mulig underrette ham om ret­tingen i rekommandert brev.

Avgjørelser av registreringsmyndigheten kan påklages til departementet av enhver som har rettslig klageinteresse i saken.

Klagefristen er 3 uker, om ikke registreringsmyndigheten i særlige tilfelle setter en lengre frist.  For den som har fått underretning om avgjørelsen, regnes fristen fra den dag da underretningen ble sendt.  For andre regnes fristen fra den dag da vedkom­mende har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til avgjørelsen.  Ved oversittelse av klagefristen gjelder reglene i forvaltningslovens § 31.

De innskrenkninger i adgangen til å ta anke til følge som er fastsatt i tinglysings­loven §§ 10 a og 10 b, gjelder tilsvarende ved klage over registreringsmyndighetens avgjørelser.

I luftfartøyregisteret kan anmerkes dokument som går ut på å stifte, forandre, overdra, behefte, anerkjenne eller oppheve en rett som har et registrert luftfartøy til gjenstand.

Når et søksmål, som er brakt inn for tingretten eller en høyere rett, gjelder rettig­het som etter sin art kan registreres etter første ledd, kan retten ved kjennelse be­slutte at stevningen eller et utdrag av den skal registreres.  Det samme gjelder beslut­ning om en midlertidig forføyning i medhold av tvisteloven kapittel 32 og 34.

Registerhjemmel som eier av et luftfartøy har den luftfartøyregisteret utpeker som eier eller berettiget til å råde som eier.  Tilsvarende gjelder for registerhjemmel med hensyn til andre rettigheter.

Den som har registerhjemmel til luftfartøyet, har også hjemmel til motorer, propel­ler, utstyr, instrumenter og annet som hører til fartøyet, når ikke registeret utpeker en annen som berettiget til disse.

Når en rettighet omfatter et luftfartøy med motorer og annet som er nevnt i annet ledd faller retten til disse ting ikke bort om tingene midlertidig blir skilt fra fartøyet.

Dokument som gir uttrykk for frivillig rettsstiftelse, kan ikke registreres med min­dre utstederen har registerhjemmel ved dagbokføringen eller samtykke fra den som da er hjemmelshaver.  Dersom utstederen eller den som har samtykket er død, kan dokumentet likevel registreres, hvis han ved dagbokføringen står som hjemmelshaver. Dette gjelder selv om det er registrert attest eller melding etter annet eller tredje ledd.

Dokument utstedt av arvingene som har overtatt boet til privat skifte mens privat skifte av hjemmelshaverens dødsbo pågår, kan registreres når det senest samtidig registreres attest fra tingretten om at boet er overtatt til privat skifte.  Dette gjelder bare i inntil 2 år fra hjemmelshaverens død, med mindre retten forlenger fristen.

Dokument utstedt av tingretten mens offentlig skifte av hjemmelshaverens bo på­går, kan registreres når det senest samtidig registreres melding om at tingretten har overtatt boet som dødsbo eller til skifte av felleseie eller har åpnet konkurs.

Tvangssalgsskjøte kan ikke registreres med mindre tvangssalget etter norsk rett er bindende for hjemmelshaveren.  Dom, kjennelse eller voldgiftsdom kan ikke registre­res med mindre de etter norsk rett er bindende for hjemmelshaveren.

Ved registrering av dokument som gjelder en frivillig rettsstiftelse, overføres regis­terhjemmelen når dokumentet gir uttrykk for et ubetinget eiendoms- eller rettighetser­verv.  Gir dokumentet uttrykk for et betinget erverv, går hjemmelen over når det blir registrert bevis for eller er en vitterlig kjensgjerning at den betingelse som ervervet er gjort avhengig av, er oppfylt.

Bestemmelsen i første ledd gjelder også dokument utstedt av arvinger eller tingrett i medhold av § 3−24 annet eller tredje ledd.  Arvinger som ønsker selv å overta regi­strert luftfartøy som de har arvet, får registerhjemmel ved registrering av erklæring om overtagelsen.  Blir boet overtatt av gjenlevende ektefelle alene i medhold av arve­loven §§ 8 og 9, går hjemmelen over til gjenlevende ektefelle ved registrering av attest fra retten om at boet er overtatt av den gjenlevende.

Ved registrering av dom, kjennelse eller voldgiftsdom som stadfester eller gir ut­trykk for et ubetinget eiendoms- eller rettighetserverv, overføres registerhjemmelen. Er ervervet i henhold til avgjørelsen betinget, gjelder det samme når det registreres bevis for eller er en vitterlig kjensgjerning at betingelsen er oppfylt.

Når et dokument er dagbokført, går rettsstiftelser som dokumentet gir uttrykk for, foran rettsstiftelse som ikke er dagbokført.

Kolliderer rettsstiftelser etter flere dagbokførte dokumenter, bestemmes rekkeføl­gen etter dagen for innføringen i dagboken.  Rettsstiftelser etter dokumenter innført samme dag er likestillet; dog går utleggs- og arrestforretninger foran andre rettsstif­telser.  Er flere utleggsforretninger innført samme dag, går den eldste foran.

Reglene i denne paragraf medfører ingen endring i det som er bestemt i pantelov­ens § 3−18 om rettsvern for salgspant i deler og tilbehør.  Departementet kan gi nær­mere regler om registrering av slikt salgspant.

En eldre rettsstiftelse går uten hensyn til reglene i § 3−26 foran en yngre, dersom:

• det yngre erverv bygger på avtale eller annet grunnlag som for erververen fremtrer som avtalelignende, og erververen da hans rett ble dagbokført, kjente eller burde kjenne den eldre rett, eller
• det yngre erverv er skjedd ved arv.

For lovbestemte rettigheter har registrering ingen betydning med mindre annet er bestemt ved lov.

Ved avhendelse eller annen eiendomsovergang skal rett som utledes fra den tidlig­ere eier og som fremgår av den nye eiers hjemmelsdokument eller innføres i dagbo­ken senest samme dag som dette, gå foran rett som utledes fra den nye eier.  Det inn­byrdes forhold mellom flere rettigheter som utledes fra den tidligere eier, bestemmes etter reglene i § 3−26.  Det samme gjelder det innbyrdes forhold mellom flere rettig­heter som utledes fra den nye eier, dog slik at frivillig stiftet panterett som godtgjøres å sikre lån gitt til erverv av luftfartøyet og som er innført i dagboken senest samme dag som hans hjemmelsdokument, går foran både tvungne og frivillige rettsstiftelser uansett når de er dagbokført.

Blir det overført heftelser fra utenlandsk register etter § 3−37, går de foran alle andre rettsstiftelser og har innbyrdes prioritet fra den opprinnelige registrering i det utenlandske register.

Bestemmelsene i § 3−26 får ikke anvendelse på:

• overdragelse av panterett,
• håndpantsettelse av pantobligasjon som følger reglene for omsetningsgjelds­brev,
• pantsettelse av panterett som er knyttet til et innløsningspapir som ikke er om­setningsgjeldsbrev, eller
• utlegg i panterett knyttet til dokument som nevnt i nr. 2 eller 3.

Prioritet for en registrert heftelse kan endres ved at den berettigede viker for en likestillet eller etterstående heftelse, forutsatt at hjemmelshaveren til det beheftede luftfartøy og rettighetshavere etter registrerte rettsstiftelser med mellomliggende prio­ritet samtykker.

Samtykke fra rettighetshaverne er dog ikke nødvendig hvor en panterett viker for en annen panterett som ikke lyder på større beløp enn det vikelsen gjelder.

Den som viker for en heftelse, får prioritet etter mulige heftelser med mellomlig­gende prioritet, med mindre rettighetshaverne samtykker i å stå tilbake.

Samtykke som nevnt i første ledd er ikke noe vilkår for å få registrert en priori­tetsvikelse.

Når ikke annet er avtalt eller følger av stiftelsesgrunnlaget eller av § 3−30, rykker etterstående rettsstiftelser opp, uten endring av den innbyrdes prioritet, i den utstrek­ning en foranstående heftelse faller bort ved innfrielse.  Bortfall av rettsvernet etter § 3−34 ansees ikke som innfrielse.

En helt eller delvis innfridd pantobligasjon kan etter avtale med hjemmelshaveren til det beheftede luftfartøy gjenopplånes (utnyttes påny), slik at den gir sikkerhet for det nye beløp med samme prioritet som det innfridde beløp.  Dette gjelder dog ikke hvor innfrielsen er registrert eller det er gitt påtegning på obligasjonen om innfrielsen. Heller ikke kan en obligasjon opplånes eller gjenopplånes etter at det er registrert ut­legg som panthaveren har fått varsel om eller på annen måte kjennskap til, med mindre panthaveren ikke godt kan avbryte kredittforholdet uten å risikere å lide tap.

Hvor en pantobligasjon slettes og det senest samtidig registreres en ny pantobliga­sjon (ombytting), får den nye samme prioritet som den slettede, forutsatt at utsted­eren har avgitt erklæring om dette og den nye obligasjonen ikke lyder på et større beløp enn den slettede.

Skadesløsbrev er likestillet med pantobligasjoner i denne paragraf.

For at en frivillig stiftet rett skal ha rettsvern i konkurs, må retten være dagbokført senest dagen før konkursåpningen.  Likevel har rettserverv som nevnt i § 3−27 tredje, fjerde og femte ledd rettsvern i konkurs uten hensyn til om og når ervervet er dag­bokført.

Har det vært åpnet forhandling om tvangsakkord under en umiddelbart forutgå­ende gjeldsforhandling, jf. lov om fordringshavernes dekningsrett § 1−4 sjette ledd, må retten være dagbokført senest dagen før åpningen av forhandling om tvangsak­kord.  Når retten er stiftet med samtykke av gjeldsnemnda, er dog dens rettsvern overfor konkursboet ikke avhengig av registrering.

For at en frivillig stiftet rett skal ha rettsvern ved tvangsakkord, må retten være dagbokført senest dagen før åpningen av forhandling om tvangsakkord.  Unntaket i første ledds annet punktum gjelder tilsvarende.

Blir et dokument innført på uriktig måte i luftfartøyregisteret, kan det likevel gjøres gjeldende i samsvar med sitt innhold overfor et senere registrert rettserverv.

Ved dom kan det imidlertid bestemmes at et senere registrert frivillig rettserverv skal gå foran det tidligere registrerte.  Vilkårene for dette er:

• at erververen av den senere registrerte rett var i god tro da hans erverv ble dagbokført,
• at erververen om hans rett skulle stå tilbake, ville lide uforskyldt tap fordi han har stolt på luftfartøyregisteret, og
• at tapet for erververen ville være vesentlig større enn for den annen om den­nes rett måtte vike, eller at det ville føre til vesentlige forstyrrelser i senere registrerte rettsforhold om den registrerte, men feilaktig innførte rett skulle gå foran.

Tilsvarende gjelder når et dokument ikke er innført i luftfartøyregisteret innen 2 uker etter at det ble dagbokført.

Blir det i luftfartøyregisteret innført et dokument som ikke først er dagbokført, får dette også den virkning som en innføring i dagboken har.

Når et dokument som er dagbokført, senere nektes registrert, blir det ved anven­delsen av reglene i §§ 3−26, 3−27 og 3−31 å anse som om det ikke hadde vært inn­ført.

Den som mener å være eier eller rettighetshaver, eller medberettiget som sådan, uten å avlede dette fra hjemmelshaveren, kan ikke overfor tredjemann gjøre gjel­dende at hjemmelshaveren var uberettiget til å inngå en avtale med tredjemann, der­som avtalen er registrert og tredjemann var i god tro ved dagbokføringen.

Det som er sagt i første ledd, gjelder ikke hvor hjemmelen skyldes et dokument som er ugyldig på grunn av falsk, forfalskning, mindreårighet eller tvang som nevnt i avtalelovens § 28.

Dersom en registrert heftelse skal hvile på luftfartøyet i en klart bestemt tid eller frem til et klart angitt tidspunkt, faller virkningen av registreringen bort 5 år deretter. At hovedstol og avdragenes størrelse er angitt i et pantedokument, er ikke tilstrekkelig til at dette ledd får anvendelse.

For panterett stiftet ved utleggsforretning faller virkningen av registreringen bort 5 år etter at dokumentet ble dagbokført.  For arrestforretning og annen midlertidig for­føyning under tvangsfullbyrdelse er fristen 2 år.

Skal en heftelse ikke hvile på luftfartøyet for alltid, uten at reglene i første eller annet ledd kommer til anvendelse, faller virkningene av registreringen bort 10 år etter at dokumentet ble dagbokført, men ikke før 5 år etter minstetidens utløp dersom dokumentet angir en minstetid.

Virkningen av registreringen faller ikke bort dersom ny registrering skjer før frist­ens utløp.  Registrering av påtegning på et tidligere registrert dokument avbryter ikke fristen, med mindre påtegningen inneholder en uttrykkelig gjentagelse av rettsstiftel­sen.  Som sådan regnes forhøyelse av beløpet i pantedokument.  Fra ny registrering løper en ny frist av samme lengde som den opprinnelige.

En heftelse skal slettes av luftfartøyregisteret når det blir registrert bevis for at den er falt bort eller for at den berettigede samtykker i slettelse.

For at en pantobligasjon som er omsetningsgjeldsbrev, skal kunne slettes, må do­kumentet sammen med kvittering eller samtykke leveres inn til registreringsmyndig­heten.  Er det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å få kvittering eller samtykke, kan registreringsmyndigheten, når dokumentet innleveres og det sannsynliggjøres at heftelsen er falt bort eller ikke består, på hjemmelshaverens forlangende kunngjøre en oppfordring til mulige rettighetshavere om å melde seg innen 2 måneder.  Melder ingen seg, slettes heftelsen.

En heftelse som er falt bort ved tvangssalg eller annet salg etter tvangsfullbyrdel­sesloven, eller ved salg etter konkursloven § 117a, skal uten hensyn til bestemmelsen i annet ledd første punktum slettes når det registreres skjøte som viser at heftelsen er falt bort.  Tilsvarende gjelder når det godtgjøres at en heftelse er falt bort ved tvangs­salg av fartøyet i utlandet, forutsatt at tvangssalget etter norske interlegale rettsregler er bindende for rettighetshaveren.

En pantheftelse som er falt bort ved tvangsakkord, skal uten hensyn til bestemmel­sen i annet ledd første punktum slettes når det registreres en stadfestelseskjennelse etter konkursloven § 52, jf. § 53, som viser at heftelsen er falt bort.

Enhver heftelse som er over 10 år gammel, kan slettes etter oppfordring som nevnt i annet ledds annet punktum når det sannsynliggjøres at den er opphørt.

Heftelse som registreringsmyndigheten finner er åpenbart opphørt, skal den slette av eget tiltak.  Det samme skal gjøres når virkningen av registreringen er bortfalt etter reglene i § 3−34.

I tilfelle av uriktig slettelse gjelder § 3−32 tilsvarende.

Når det gjøres sannsynlig at eiendomsretten til et registrert fartøy er gått over til en annen enn den som har registerhjemmel, og at erververen ikke kan skaffe seg hjemmel i samsvar med reglene i §§ 3−24 – 3−25, gjelder reglene foran i § 3−4, annet ledd tilsvarende.

Dersom det ved registreringen av et fartøy påhviler dette rettsbeskyttet panterett eller annen heftelse som er stiftet her i riket og som etter regelen i dette kapittel trenger registrering for å få rettsvern, beholder heftelsen sin prioritet, såfremt doku­mentet kommer inn til registrering innen 3 måneder etter at fartøyet ble ført inn i registeret.  Er fartøyet foreløpig ført inn etter § 3−9 eller § 3−10, regnes fristen fra den dag dette skjedde.

Er heftelsen tinglyst, kan registreringsmyndigheten slette den når dokumentet er registrert eller fristen etter første ledd er utløpt.

Når et fartøy blir overført til norsk register fra utenlandsk register, skal registrerte heftelser som hviler på fartøyet og som etter overenskomst med fremmed stat skal anerkjennes her i riket, føres over til dets blad i registeret.

Andre utenlandske heftelser kan bare registreres med samtykke av eieren og da med prioritet etter reglene i §§ 3−26 flg.

Rettigheter som ikke rettsgyldig kan stiftes etter norsk lov, kan ikke føres over til norsk register.

Pantsetting av et registrert luftfartøy kan også omfatte reservedeler som til enhver tid er lagret på bestemte steder her i riket, når de tilhører eieren av luftfartøyet, og deres art og omtrentlige antall framgår av pantebrevet.  Det samme gjelder lagre i en fremmed stat som har sluttet seg til den internasjonale konvensjon om anerkjennelse av rettigheter i luftfartøyer.  Hvert lager skal ha et oppslag som gir opplysning om panteretten og panthaverens navn og adresse.

Til reservedeler reknes deler av et luftfartøy, motorer, propeller, utstyr, instrumen­ter og andre ting som holdes lagret for å erstatte deler av fartøyet eller tilbehør som blir utskiftet.

Sikkerheten i reservedeler som avhendes og bortføres fra lageret, faller ikke bort dersom erververen forsto eller burde forstå at avhendelsen var uberettiget av hensyn til panthaveren.

Ved utleggsforretning kan eieren av luftfartøyet kreve at reservedeler som hører til fartøyet og er lagret her i riket, skal tas med som tilbehør.  Den som har panterett i fartøyet med reservedeler, kan motsette seg at det blir tatt særskilt utlegg i reserve­delene.

Staten skal erstatte tap som noen lider uforskyldt ved:

• at han har stolt på en registreringsattest, en panteattest, en slettelsesattest eller en attestert registerutskrift,
• at et dokument ikke er blitt registrert eller at det er blitt dagbokført for sent, eller at det ikke snarest mulig og senest innen 4 uker etter innføringen i dag­boken er blitt sendt tilbake eller lagt klart for avhenting, jf. § 3−17 fjerde ledd,
• at et dokument etter § 3−32 må stå tilbake for et senere registrert dokument eller,
• at et dokument som nevnt i § 3−33 annet ledd er blitt registrert og noen i god tro har fått dagbokført en rett han har ervervet ved avtale i tillit til at det regi­strerte dokument var gyldig.

Departementet kan gi de forskrifter som finnes påkrevet til gjennomføring av reg­lene foran i dette kapittel.

Om beregning av frister gjelder reglene i domstolsloven.

Med pantobligasjon forstås gjeldsbrev som gir panterett.  Med pantedokument for­stås ethvert dokument som gir uttrykk for en panterett stiftet ved avtale.

Bestemmelsene i dette avsnitt gjelder utenlandske luftfartøyer som er innført i nas­jonalitetsregister i en stat som har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen av 19. juni 1948 om internasjonal anerkjennelse av rettigheter i luftfartøyer.  Bestemmelsene i § 3−47 skal dog også gjelde norske luftfartøyer.

Like med en konvensjonsstat regnes ethvert territorium som en konvensjonsstat har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen for, såfremt det føres særskilt nasjonalitetsre­gister for luftfartøyer i territoriet.

Et luftfartøys hjemland er den stat eller det territorium hvor det er innført i nasjo­nalitetsregister.

Følgende rettigheter i et luftfartøy skal anerkjennes her i riket, såfremt de er gyldig stiftet i samsvar med loven i en konvensjonsstat hvor fartøyet var registrert på stiftel­sestiden, og dessuten er innført i et offentlig rettighetsregister i hjemlandet:

• eiendomsrett,
• besitterens rett etter kjøpeavtale til å erverve eiendomsretten,
• bruksrett etter leieavtale for minst seks måneder,
• panterett og andre rettigheter som grunner seg på avtale og skal sikre betalin­gen av et pengekrav på eller inntil et bestemt beløp.

Andre rettigheter i et luftfartøy enn lovbestemt panterett for krav som er nevnt i § 3−47, kan ikke anerkjennes eller stiftes her i riket med prioritet foran de under nr. 1–4 nevnte rettigheter.

Til luftfartøyet regnes også motorer og annet som er nevnt i § 3−23 annet ledd, selv om tingene midlertidig er skilt fra fartøyet.

Rettighetenes innbyrdes prioritet og de virkninger som registreringen ellers har i forhold til tredjemann, bedømmes etter loven i den konvensjonsstat hvor rettigheten er registrert.

Blir en rettighet senere overført til en annen konvensjonsstats register, bedømmes hver registrerings gyldighet etter loven i den stat som ved registreringen var fartøyets hjemland.

Den prioritet som tilkommer en panterett eller annen i § 3−43 nr. 4 nevnt rettighet, omfatter alle beløp som rettigheten skal sikre.

Prioritet for renter anerkjennes dog ikke for så vidt de er påløpt mer enn 3 år før tvangsfullbyrdelse er påbegynt.

Skal en registrert rettighet som anerkjennes etter § 3−43, sikre betalingen av et pengekrav, og omfatter rettigheten etter loven i fartøyets hjemland tillike reservedeler, anerkjennes også retten i reservedeler som til enhver tid er lagret her i riket, såfremt lagringsstedet er nevnt i stiftelsesdokumentet, og en fortegnelse som viser arten og det omtrentlige antall av de reservedeler rettigheten omfatter, er tatt inn i eller heftet ved dokumentet.  Hvert lager skal ha et oppslag som gir opplysning om den registrerte rettighet og om innehaverens navn og adresse.

Bestemmelsene i § 3−39 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

Dersom et krav på bergelønn eller erstatning for ekstraordinære utgifter som har vært nødvendige for å bevare et luftfartøy som er forulykket eller stedt i nød, har pan­terett i fartøyet etter loven i en konvensjonsstat hvor arbeidet ble avsluttet, skal pan­teretten anerkjennes her i riket med prioritet foran alle andre rettigheter i fartøyet.  Er det flere slike panterettigheter, går de som grunner seg på en senere hendelse, foran dem som grunner seg på en tidligere.

Panteretten kan dog ikke anerkjennes dersom det er gått 3 måneder uten at den er anmerket i fartøyets rettighetsregister og beløpet godkjent eller sak reist om pante­retten.  Om søksmålsfristen er overholdt, bedømmes etter loven i den stat hvor saken er reist.

Blir et luftfartøy eller en rettighet i fartøyet gjenstand for arrest, utlegg eller tvangssalg, og saksøkte med kjennskap til forfølgningen overdrar eller stifter en rettig­het som nevnt i § 3−43, kan overdragelsen eller rettigheten ikke anerkjennes til skade for saksøkeren eller tvangssalgskjøperen.

Bestemmelsene i dette avsnitt er ikke til hinder for inndragning, tilbakeholdelse eller andre forholdsregler som er eller blir fastsatt for å sikre overholdelsen av lover om inn- og utførsel, innvandring eller luftfart.

Ved tvangssalg av utenlandsk luftfartøy som nevnt i § 3−42 gjennom medhjelper skal underretningen til rettighetshaverne og saksøkte etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11−16 første ledd sendes i rekommandert brev, om mulig som luftpost.  Medhjelpe­ren skal sørge for at det gis offentlig varsel om tvangssalget på det sted der luftfar­tøyet er registrert, i samsvar med loven der.  Medhjelperen kan pålegge saksøkeren å sørge for det.  Foreleggelse av bud etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11−29 kan tidligst skje seks uker etter at det er sendt underretning etter § 11−16 første ledd, og tidligst en måned etter at det er gitt offentlig varsel på det sted der luftfartøyet er registrert.

Ved tvangssalg av utenlandsk luftfartøy som nevnt i § 3−42 ved auksjonssalg skal tid og sted for auksjonen fastsettes minst seks uker i forveien.  Rettighetshaverne og saksøkte skal med minst en måneds varsel gis meddelelse om tid og sted for auksjo­nen.  Meddelelsen sendes i rekommandert brev, om mulig som luftpost.  Tingretten skal sørge for at det minst en måned i forveien gis offentlig varsel om auksjonen på det sted der luftfartøyet er registrert, i samsvar med loven der.  Retten kan pålegge saksøkeren å sørge for det.

Fristen for å angripe en stadfestelseskjennelse ved anke er seks måneder for anker som grunnes på at første eller annet ledd er overtrådt.

Har et luftfartøy som er registrert i utlandet, her i riket voldt skade på person eller eiendom nede på jorden, og det er begjært tvangssalg av luftfartøyet for et erstat­ningskrav som ikke er dekket av godkjent ansvarsforsikring, kan ikke mer enn fire femdeler av kjøpesummen brukes til dekning av foranstående heftelser med mindre alle erstatningskrav får full dekning.  Første punktum gjelder også ved tvangssalg av andre luftfartøyer som tilhører samme eier som det skadevoldende luftfartøyet, og som er beheftet til fordel for de samme fordringshaverne.

Særskilt tvangssalg av reservedeler til et utenlandsk luftfartøy kan gjennomføres etter begjæring fra en utleggshaver selv om foranstående heftelser som hviler på både reservedelene og luftfartøyet, ikke får full dekning, når kjøpesummen er minst to tredeler av reservedelenes verdi som fastsatt av namsmannen og to rettsvitner med særlige forutsetninger for å ta del i verdsettelsen.  Namsmannen kan til fordel for sak­søkeren bestemme at de foranstående rettighetshavernes andel av kjøpesummen skal begrenses til to tredeler av kjøpesummen etter fradrag for omkostningene.

For panterett eller tilsvarende sikkerhetsretter som faller inn under Cape Town- konvensjonen 16. november 2001 om internasjonale sikkerhetsrettigheter i mobilt løs­øre og protokoll 16. november 2001 om særlige forhold for luftfartøysløsøre, har kon­vensjonens og protokollens regler forrang så langt de gjelder foran bestemmelsene i denne lovens kapittel III.

Område som innrettes til landingsplass for luftfartøyer, og andre luftfartsanlegg skal tilfredsstille de sikkerhetskrav og andre krav departementet fastsetter.

Departementet kan gi forskrifter om under hvilke vilkår et område kan brukes som landingsplass uten å være særskilt innrettet for det.

Departementet gir forskrifter om drift og vedlikehold av landingsplasser og luft­fartsanlegg.

Luftfartsmyndigheten fører tilsyn med landingsplasser og luftfartsanlegg og påser for øvrig at de bestemmelser som er gitt i eller i medhold av dette kapittel, blir over­holdt.  Den kan til enhver tid kreve adgang til plasser og anlegg og til annen eiendom i den utstrekning det er nødvendig for utøving av tilsynet.

Departementet kan fastsette områder hvor lufttrafikken skal være undergitt sær­skilt regulering.

For å trygge og effektivisere luftfarten opprettes en flysikringstjeneste.

Departementet gir nærmere forskrifter om flysikringstjenesten og bestemmer i hvilken utstrekning den kan varetas av andre enn statsorganer.

Departementet fastsetter de vilkår som må oppfylles av tjenestegjørende i flysik­ringstjenesten, og gi regler om sertifikat eller autorisasjon for slik tjeneste.  I forskrift­ene kan det stilles krav til vandel og bestemmes hvilke vandelskrav som skal gjelde. Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest.

Departementet gir nærmere regler om suspensjon og tilbakekall av slikt sertifikat som nevnt i tredje ledd.

Departementet kan i forskrift bestemme at §§ 6−11, 6−12 og 6−13 skal gjelde til­svarende for den som har oppgaver av betydning for sikkerheten innen flysikringstje­nesten, innen bakketjeneste på landingsplasser, samt i ervervsmessig luftfartsforetak og derunder arbeider med kontroll av luftfartøy i luften eller i radiosambandstjenesten.

Departementet kan ved forskrift presisere hvilke typer personell som omfattes av første ledd.

Kongen kan gi forskrift som gjennomfører konvensjonsbestemmelser om erstat­ningsansvar for ytere av flysikringstjenester og for personer som utfører arbeid for disse.

Regler gitt i medhold av første ledd går foran andre norske rettsregler om erstat­ningsansvar.

For å anlegge, drive eller inneha landingsplass kreves konsesjon fra departemen­tet.

Departementet kan bestemme at en landingsplass etter første ledd under hensyn til dens karakter, trafikkens omfang eller varighet eller andre særlige forhold skal kunne anlegges, drives eller innehas uten konsesjon.

Det kreves ikke konsesjon for landingsplass der det er eller vil bli foretatt ubetyde­lig rydnings-, anleggs- eller bygningsvirksomhet og antall flybevegelser er av et ubety­delig omfang, med mindre flysikkerhetsmessige eller støymessige hensyn tilsier at før­ste ledd kommer til anvendelse.

Departementet kan gi utfyllende forskrifter om konsesjon til landingsplass.

Konsesjonen må bare gis når det finnes forenlig med allmenne hensyn.  Før av­gjørelsen treffes, skal det være innhentet uttalelse fra vedkommende kommunale og andre myndigheter.

Myndighetene etter denne lov og kommunen som plan- og bygningsmyndighet, skal etter forholdene foreta en samordnet søknadsbehandling.

Konsesjon for tiltak etter denne lov kan ikke gis i strid med vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven,

Konsesjon til tiltak etter denne lov kan likevel gis i strid med bindende arealplan etter plan- og bygningsloven dersom det foreligger samtykke fra vedkommende plan- og bygningsmyndighet til ferdigbehandling av søknaden.

Konsesjon gis for bestemt tid og på slike vilkår som finnes påkrevd.

Når konsesjonstiden for landingsplass til allmenn bruk er utløpt, har staten rett til helt eller delvis å innløse konsesjonshaverens anlegg med rettigheter og løst tilbehør mot erstatning etter skjønn.  Erstatningen fastsettes til det som det ville koste å an­skaffe et tilsvarende nytt anlegg, beregnet etter prisene på innløsningstiden og med fradrag for verdiforringelsen på grunn av elde, bruk, nedsatt anvendelighet eller lig­nende.  For ting som ikke lenger kan skaffes, skal dog omsetningsverdien legges til grunn.

Innløsing kan foretas i konsesjonstiden med ett års varsel, når allmenne hensyn eller offentlige interesser gjør det nødvendig, og da mot erstatning etter vanlige eks­propriasjonsregler.

Konsesjonen kan tilbakekalles dersom konsesjonsvilkår, lovbestemmelser eller for­skrifter som gjelder for konsesjonshaverens virksomhet, på vesentlig måte blir over­trådt under utøving av virksomheten.

Landingsplass må være godkjent av luftfartsmyndigheten.

Departementet kan gi forskrifter om at en landingsplass etter første ledd under hensyn til dens karakter, trafikkens omfang eller varighet eller andre særlige forhold skal kunne drives uten teknisk og operativ godkjenning.

For godkjenningen settes slike vilkår som luftfartsmyndigheten finner påkrevd.

Tilfredsstiller anlegget ikke de krav som til enhver tid gjelder for godkjenning av slike anlegg, eller blir de fastsatte vilkår vesentlig tilsidesatt, kan luftfartsmyndigheten tilbakekalle godkjenningen.

Er det inntrådt noe forhold som kan medføre at anlegget ikke lenger tilfredsstiller kravene, plikter innehaveren å gi melding til luftfartsmyndigheten så snart han får kjennskap til forholdet.  Er det farlig å bruke anlegget, skal innehaveren straks sette dette ut av drift i den utstrekning det er nødvendig, uten å vente på luftfartsmyndig­hetens avgjørelse.

Vedkommende departement kan bestemme at det for en landingsplass skal utar­beides og fastsettes en plan over de høydebegrensninger og andre rådighetsinn­skrenkninger som finnes nødvendige i området utenfor landingsplassen med hensyn til bebyggelse, master, ledninger, beplantning, forstyrrende virksomhet og andre luftfarts­hindringer.  I sjø- og isflyhavner kan planen også omfatte selve havneområdet.

Restriksjoner skal normalt fastsettes gjennom utarbeiding av reguleringsplan etter plan- og bygningsloven.  Særskilt plan i medhold av første punktum skal bare utarbei­des dersom det etter en konkret vurdering anses nødvendig.

I planen skal angis grensene for det område den omfatter.

Planens gyldighet kan begrenses til et bestemt tidsrom.

Når det er truffet bestemmelse etter § 7−12, skal luftfartsmyndigheten i samråd med de berørte kommuner og fylkeskommunens planleggingsmyndigheter, utarbeide forslag til plan.

Forslaget legges ut på et høvelig sted til ettersyn for dem saken vedkommer.  Ut­leggingen og kunngjøringen om utleggingen skal skje etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven § 5−2 annet og tredje ledd.

Når saken er ferdigbehandlet, gir luftfartsmyndigheten tilråding til departementet, som fastsetter planen.

Luftfartsmyndigheten kan kreve at innehaveren av plassen skaffer opplysninger om materialet og yter annen hjelp som trengs for behandlingen av saken.  Departe­mentet kan pålegge innehaveren helt eller delvis å utføre gjøremål som etter første og annet ledd påhviler luftfartsmyndigheten.

Planen legges ut og kunngjøres på samme måte som bestemt i § 7−13 annet ledd. Departementet kan bestemme at planen også skal kunngjøres på annen måte.

Etter krav fra departementet skal planen tinglyses for de eiendommer som antas å ville bli berørt i vesentlig grad av rådighetsinnskrenkningene.  Er skjønn forlangt etter § 7−18, skal slik tinglysing alltid kreves for så vidt angår de eiendommer som skjøn­nsbegjæringen gjelder.

Utgiftene til kunngjøring og tinglysing bæres av plassens innehaver.

De høydebegrensninger og andre rådighetsinnskrenkninger som er fastsatt i pla­nen, må ikke overskrides uten samtykke av departementet.  For slikt samtykke kan settes vilkår, f.eks. om endring eller merking av den bebyggelse e.l. som det er tale om.

I tilfelle av overskridelse uten samtykke skal luftfartsmyndigheten sette vedkom­mende en frist til å rette forholdet.  Det samme kan luftfartsmyndigheten gjøre når vilkårene for et samtykke etter første ledd ikke blir overholdt.

Blir fristen oversittet, kan luftfartsmyndigheten la det nødvendige utføre ved nams­myndighetens hjelp og på vedkommendes bekostning.  Får staten ikke sine utlegg dekket hos ham, kan den kreve dem erstattet av plassens innehaver.

Finnes det i området ved planens ikraftreden luftfartshindring som er i strid med planen, skal hindringen fjernes om ikke departementet samtykker i at den blir stå­ende.  Reglene i § 7−15 første ledds annet punktum, annet og tredje ledd gjelder til­svarende.  Utgifter til tiltak etter § 7−15 tredje ledd skal dog bæres av plassens inne­haver, bortsett fra tilfelle hvor § 7−15 annet ledds annet punktum er brakt til anven­delse.

Når en eiendom berøres av rådighetsinnskrenkninger, har eieren rett til erstatning fra plassens innehaver for så vidt innskrenkningene medfører at eiendommen ikke kan utnyttes på regningssvarende måte, hensett til dens størrelse og beliggenhet og for­holdene forøvrig, eller at eieren på annen måte lider et formuestap som han etter alminnelige rettsgrunnsetninger har krav på å få erstattet.  Det som her er bestemt, gjelder tilsvarende for rettigheter i fast eiendom.

Likeså kan det kreves erstatning fra innehaveren dersom noen lider skade eller tap ved tiltak etter § 7−16.

Erstatning kan dog ikke kreves uten at det forgjeves er søkt dispensasjon etter § 7−15 første ledd.  Staten innestår for at erstatningen blir betalt.

Saker om erstatning etter § 7−17 avgjøres ved skjønn.

Skjønn må forlanges av den som krever erstatning, innen en frist som fastsettes i planen.  Fristen må ikke settes kortere enn 2 år fra kunngjøringen.  Regelen om opp­friskning i tvisteloven §§ 16−12 til 16−14 gjelder tilsvarende.

Skjønnskostnadene bæres av plassens innehaver, om ikke retten bestemmer noe annet.

Innehaveren av plassen skal påse at de fastsatte rådighetsinnskrenkninger blir overholdt.  I tilfelle av overtredelse skal han uten opphold gi melding til luftfartsmyn­digheten.

Planen kan endres på samme måte som bestemt for istandbringelse av ny plan. Lempninger i fastsatte rådighetsinnskrenkninger kan dog foretas uten at forslag blir lagt ut på forhånd.

Planen blir stående ved makt til den blir opphevd av departementet eller dens gyl­dighetstid er utløpt.

I tilfelle av oppheving gjelder bestemmelsene i § 7−14 tilsvarende.

For område som ikke går inn under noen plan, kan departementet gi bestemmelser om luftfartshindringer.  Reglene i § 7−15 første og annet ledd og tredje ledds første punktum og §§ 7−16 – 7−18 gjelder i så fall tilsvarende, dog slik at utgifter som etter §§ 7−16 – 7−18 skulle påhvile plassens innehaver, bæres av staten.

Departementet kan gi forskrifter om rapportering og merking av luftfartshindringer. Tiltakshaver eller eier bærer kostnadene for merking av luftfartshindre og vedlikehold av merkingen.

Departementet kan gi forskrifter om hvilke landingsplasser som kan brukes til internasjonal eller innenriks luftfart eller til visse arter luftfart ellers.

Departementet kan gi forskrifter om luftfartøyers manøvrering og opphold på lan­dingsplasser.

Departementet kan gi forskrifter om personers adgang til og ferdsel på landings­plasser og andre luftfartsanlegg.  I forskrift kan det også stilles krav til vandel og be­stemmes hvilke vandelskrav som skal gjelde, herunder kan det stilles krav om akkre­ditering, jf. forskrift fastsatt med hjemmel i politiregisterloven § 69 første ledd nr. 13. Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest.

Dersom et luftfartøy eller deler av det eller gjenstander fra det er til hinder eller ulempe for virksomheten på en landingsplass, kan dens innehaver fjerne eller flytte det for fartøyeierens regning hvis ikke fartøyeieren selv gjør det innen en frist fastsatt av landingsplassens innehaver.  Ved fastsettelsen av fristen skal det tas tilbørlig hen­syn til landingsplassens drift og fartøyets verdi.

For sine utgifter har landingsplassens innehaver panterett i gjenstander nevnt i annet ledd som fjernes, forvares eller berges.  Panteretten har fortrinnsrett foran alle andre fordringer etter bestemmelsene om legalpanterett, dog med forbehold for det som er bestemt i § 12−31.  Oppnås ikke full dekning av utgiftene, er fartøyets eier ansvarlig for restbeløpet.

Når hensynet til sikkerheten i luftfarten tilsier det, kan kontroll av personer, reise­gods, gods og øvrige gjenstander som befinner seg på landingsplasser, andre luftfarts­anlegg eller annet anlegg for pakking eller prosessering av gjenstander som transpor­teres med luftfartøy, foretas i samsvar med forskrifter gitt av departementet.

Departementet kan gi forskrift som stiller krav til vandel for personer som utfører oppgaver på landingsplasser og andre luftfartsanlegg, samt personer som utfører opp­gaver av betydning for sikkerheten i luftfarten andre steder.  Endelig kan departemen­tet gi forskrift om hvilke vandelskrav som skal gjelde.  Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest.

Departementet kan, på samme vilkår, gi forskrifter om at innehaver av landings­plass til allmenn bruk (etter § 7−5), flyselskaper, fraktagenter eller andre som driver virksomhet i tilknytning til landingsplass og andre luftfartsanlegg, skal utarbeide og gjennomføre en sikkerhetsinstruks.

Departementet kan gi forskrifter om beregningen av avgifter for benyttelse av lan­dingsplasser som er til allmenn bruk og avgifter for å stille andre luftfartsanlegg eller tjenester til rådighet for luftfartøy uavhengig av faktisk bruk, samt i forskrift pålegge betaling av slike avgifter.  Departementet kan også gi forskrifter om at foretak som beregner og mottar avgifter etter forskrifter som nevnt i første punktum, skal gi bruk­erne, luftfartsmyndigheten og departementet tilgang til opplysninger om de kostnad­ene som ligger til grunn for fastsettelsen av avgiftene.

Departementet kan gi forskrifter om at luftfartsmyndigheten skal føre tilsyn med beregningen av kostnader som danner grunnlag for avgifter som nevnt i første ledd, og om at luftfartsmyndigheten skal kunne fastsette avgifter på grunnlag av nærmere bestemte objektive kriterier.  I forskrift kan departementet også bestemme at luftfarts­myndigheten kan utpeke et annet organ til å opptre på sine vegne, og vilkårene som må være til stede for slik utpeking.

Foretak som mottar avgifter etter forskrifter som nevnt i første ledd, skal legge til rette for inspeksjoner og besiktigelser, herunder kontroller på stedet, som foretas av luftfartsmyndigheten eller et annet organ som opptrer på luftfartsmyndighetens vegne. Første punktum gjelder tilsvarende for foretak som har bistått den som yter tjenester som nevnt i første ledd, med regnskapsføring eller kostnadsberegninger, og som sitter på opplysninger det er nødvendig å ha tilgang til for å kunne utføre inspeksjoner og besiktigelser som nevnt.  Luftfartsmyndigheten eller annet organ som opptrer på den­nes vegne, skal uten hinder av taushetsplikt ha rett til å:

• granske regnskaper, eiendomsfortegnelser, lagerlister og annet materiale som kan ha betydning ved fastsettelsen av de aktuelle avgiftene,
• ta kopier av eller lage utdrag fra slike dokumenter,
• be om muntlig forklaring på stedet,
• kreve adgang til relevant eiendom, områder eller transportmidler, eller
• kreve opphør av overtredelse av forskrift gitt i medhold av første eller annet ledd.

Departementet kan ved forskrift fastsette nærmere regler om måten tilsynet etter annet og tredje ledd skal utøves på.

Om nødvendig kan luftfartsmyndigheten kreve bistand fra politiet til å gjennomføre tiltak som nevnt i tredje ledd.

Med samtykke fra Stortinget kan departementet bestemme at det skal innkreves midler (avgift) fra passasjerer på en statlig landingsplass til spesiell finansiering av bestemte utbyggingstiltak på vedkommende lufthavn.  Departementet fastsetter sats­enes størrelse og hvilke passasjerkategorier som omfattes av ordningen.  Det kan set­tes vilkår for bruken av midlene (avgiften).

Midlene (avgiften) kan tilfalle et særskilt finansieringsselskap med formål å finansi­ere et utbyggingstiltak som nevnt i første ledd.  Departementet kan gjennomføre kon­troll med selskapets virksomhet.

Departementet kan gi bestemmelser om plikt for luftfartøyets eier eller bruker til å medvirke til gjennomføring av ordningen og kan gjennomføre kontroll med at med­virkningen skjer i samsvar med de bestemmelser som er fastsatt.

Bestemmelsene i luftfartsloven §§ 13−2 og 13−71 gis tilsvarende anvendelse.

Landingsplasser og andre luftfartsanlegg til allmenn bruk skal være åpne for uten­landske luftfartøyer på samme vilkår som for norske fartøyer i tilsvarende internas­jonal luftfart, når det er sluttet overenskomst om det med vedkommende fremmede stat.

Departementet fastsetter de vilkår som må oppfylles av tjenestegjørende på lan­dingsplass, ved annet luftfartsanlegg eller forøvrig utenfor luftfartøy i stilling som er av betydning for luftfartens sikkerhet, og gir regler om sertifikat for slik tjeneste.

Departementet kan fastsette at tjenestegjørende som omfattes av første ledd, snarest mulig skal melde fra til luftfartsmyndigheten om forhold som kan ha betydning for spørsmålet om han fremdeles fyller vilkårene for tjenesten.  § 5−8 annet ledd gjel­der tilsvarende.

Departementet gir regler om suspensjon og tilbakekall av sertifikat som nevnt i første ledd.

For luftfart i ervervsmessig og regelbundet trafikk (rutefart) innenfor norsk område kreves konsesjon fra Kongen, hvis ikke annet følger av regler gitt i denne lov, jf. sær­lig § 16−1.

For luftfart som er hjemlet i en luftfartsavtale kreves godkjennelse fra departemen­tet.

Departementet kan bestemme at det for visse arter rutefart skal være tilstrekkelig med tillatelse etter § 8−8.

Konsesjon må bare gis når det finnes forenlig med allmenne hensyn.

Konsesjon til å drive rutefart utelukkende innenfor riket kan bare gis til noen som etter § 3−2 regnes for norsk.

Oppfyller konsesjonshaveren ikke lenger vilkårene etter første ledd, faller konse­sjonen bort, om ikke forholdet blir rettet innen en frist som vedkommende departe­ment fastsetter.

Når særlige grunner taler for det, kan Kongen gjøre unntak fra det som er bestemt i denne paragraf.

Konsesjon gis for bestemt tid og på slike vilkår som finnes påkrevd.

Staten har rett til helt eller delvis å innløse konsesjonshaverens bedrift i samsvar med reglene i § 7−8.  Kongen kan gjøre unntak fra denne bestemmelse for så vidt angår konsesjon til rutefart mellom Norge og utlandet.

Konsesjonen kan tilbakekalles dersom konsesjonsvilkår, lovbestemmelser eller for­skrifter som gjelder for konsesjonshaverens virksomhet, på vesentlig måte blir over­trådt under utøving av virksomheten.

Ved meddelelse av konsesjon kan bestemmelse i dette kapittel fravikes i den ut­strekning overenskomst med fremmed stat gjør det påkrevd.

Den som innenfor norsk område vil drive annen ervervsmessig luftfartsvirksomhet enn rutefart, må ha tillatelse fra vedkommende departement, om ikke annet blir be­stemt av Kongen.  Når det gjelder skoleflyging, oppvisningsflyging, konkurranseflyging eller annen luftfartsvirksomhet av særlig art, kan departementet bestemme at slik til­latelse skal kreves selv om virksomheten ikke drives ervervsmessig.

For slike tillatelser gjelder bestemmelsene i §§ 8−2 – 8−4, 8−6 og 8−7 tilsvarende.

Departementet kan fastsette forskrifter for luftfartsvirksomhet som omfattes av første ledd.

Departementet kan gi forskrifter om adgangen til å overlate luftfartøy, tilbehør eller reservedeler til en annen til bruk for egen regning.

Bestemmelsene i dette kapittel gjelder befordring med luftfartøy av passasjerer, reisegods eller gods når befordringen utføres mot vederlag.  Utføres befordringen av et luftfartsforetak, gjelder kapitlets regler også når befordringen skjer uten vederlag.

Ved postbefordring svarer fraktføreren bare overfor tilbyderen av posttjenester. Ansvar reguleres ikke av bestemmelsene i kapitlet her, men av særskilte regler som gjelder mellom fraktføreren og tilbyderen av posttjenester.

Bestemmelsene om befordringsdokumenter i §§ 10−3 – 10−8 gjelder ikke når be­fordringen utføres under usedvanlige forhold og faller utenfor vanlig luftfartsvirksom­het.

For passasjertransporter skal det utstedes billett.  Billetten kan være individuell eller kollektiv.  En billett skal inneholde:

• opplysning om avgangsstedet og bestemmelsesstedet; og
• opplysning om stedet for minst en mellomlanding når avgangs- og bestemmel­sesstedet ligger i samme stat og en eller flere mellomlandinger skal skje i en annen stat.

Billetter behøver ikke utstedes dersom opplysninger etter første ledd nr. 1 og 2 registreres på annen måte.  I så fall skal fraktføreren gi passasjeren tilbud om et skriftlig dokument som inneholder opplysninger som nevnt.

Passasjeren skal opplyses skriftlig om at Montreal-konvensjonen, når denne kom­mer til anvendelse, regulerer fraktførerens erstatningsansvar ved død og person­skade, ved tap av eller skade på reisegods, samt ved forsinkelse.  Det skal videre opplyses om at Montreal-konvensjonens regler kan medføre en begrensning av frakt­førerens ansvar.

Transportavtalen og bestemmelsene i kapitlet her gjelder selv om bestemmelsene i paragrafen her ikke er overholdt.

Fraktføreren skal utstede reisegodsbevis til passasjeren for hvert stykke innskrevet reisegods.

Transportavtalen og bestemmelsene i kapitlet her gjelder selv om bestemmelsene i paragrafen her ikke er overholdt.

Ved godsbefordring skal det utferdiges luftfraktbrev.

Luftfraktbrev behøver ikke å utferdiges dersom opplysningene om befordringen registreres på annen måte.  Fraktføreren skal i så fall gi avsenderen en godskvittering dersom avsenderen krever det.  Godskvitteringen skal inneholde tilstrekkelige opplys­ninger til at godset kan identifiseres og skal gi avsenderen rett til de registrerte opp­lysninger om transporten.

Luftfraktbrevet utferdiges av avsenderen i tre eksemplarer.  Det første eksemplar skal være påtegnet for fraktføreren og underskrives av avsenderen.  Det annet eksemplar skal være påtegnet for mottakeren og underskrives både av avsenderen og fraktføreren.  Det tredje eksemplar underskrives av fraktføreren og leveres tilbake til avsenderen etter at godset er mottatt.  Underskriftene kan være trykt eller erstattet av stempel.

Har fraktføreren utferdiget luftfraktbrevet etter begjæring av avsenderen, ansees han for å ha gjort det på avsenderens vegne, om ikke annet blir godtgjort.

Fraktføreren kan kreve at avsenderen utferdiger særskilte luftfraktbrev når beford­ringen omfatter flere kolli.

Anvendes fremgangsmåten i § 10−5 annet ledd, skal fraktføreren overlevere sær­skilte godskvitteringer til avsenderen når denne krever det.

Luftfraktbrevet og godskvitteringen skal inneholde:

• opplysning om avgangsstedet og bestemmelsesstedet,
• opplysning om stedet for minst en mellomlanding når avgangs- og bestemmel­sesstedet ligger i samme stat og en eller flere mellomlandinger skal skje i en annen stat,
• opplysninger om sendingens vekt.

Transportavtalen er gyldig og bestemmelsene i kapitlet her gjelder selv om be­stemmelsene i §§ 10−5 – 10−8 ikke er overholdt.

Avsenderen er ansvarlig for at de opplysninger som han eller noen som har hand­let på vegne av ham har gitt i luftfraktbrevet er riktig.  Det samme gjelder opplysnin­ger gitt for registrering eller for innføring i godskvittering.  Avsenderen er ansvarlig etter første og annet punktum selv om den som har opptrådt på hans vegne, også er agent for fraktføreren.  Er opplysningene om godset uriktige eller ufullstendige, plikter avsenderen å erstatte skade som dette medfører for fraktføreren eller noen denne er ansvarlig for.

Er avsenderen ikke ansvarlig etter første ledd for uriktige eller ufullstendige opp­lysninger som er registrert eller tatt inn i godskvitteringen, svarer fraktføreren for de skader som dette medfører for avsenderen eller noen som denne er ansvarlig overfor. Forutsetningen er at fraktføreren har begått feil ved innføringen av avsenderens opp­lysninger i godskvitteringen eller ved registreringen.  Det samme gjelder dersom noen annen på fraktførerens vegne har påført godskvitteringen opplysningene eller har regi­strert dem.

Luftfraktbrevet eller godskvitteringen gjelder som bevis for avslutningen av frakt­avtalen, mottakelsen av godset og vilkårene for transporten som er tatt inn i luftfrakt­brevet eller godskvitteringen, om ikke annet blir godtgjort.

Luftfraktbrevets eller godskvitteringens opplysninger om godsets vekt, dimensjo­ner, pakning og stykketall ansees riktige, om ikke annet blir godtgjort.  Andre opplys­ninger i luftfraktbrevet om godsets mengde, rominnhold eller tilstand gjelder derimot ikke som bevis overfor fraktføreren, med mindre han har undersøkt riktigheten i nær­vær av avsenderen og bekreftet dette ved påskrift på luftfraktbrevet, eller opplysning­ene gjelder godsets synlige tilstand.

Når avsenderen oppfyller sine forpliktelser etter fraktavtalen, har han rett til å rå over godset ved å ta det tilbake på avgangs- eller bestemmelseslandingsplassen, ved å stanse det i tilfelle av landing underveis, ved å la det utlevere – på bestemmelses­stedet eller underveis – til en annen enn den mottaker som er oppgitt i luftfraktbrevet eller godskvitteringen, eller ved å kreve det sendt tilbake til avgangslandingsplassen. Sin rådighet over godset kan avsenderen dog bare utøve når det ikke medfører skade for fraktføreren eller andre avsendere, og han må erstatte de kostnader som påløper. Kan avsenderens ordre ikke utføres, skal fraktføreren straks underrette ham.

Utfører fraktføreren avsenderens ordre uten å bli forevist det eksemplar av luft­fraktbrevet som ble levert til avsenderen eller godskvitteringen, er fraktføreren an­svarlig for den skade som derved måtte påføres rette innehaver av luftfraktbrevet eller godskvitteringen, men med regress mot avsenderen.

Avsenderens rett opphører samtidig med at mottakerens rett etter § 10−13 inntrer. Nekter mottakeren å ta imot godset, eller kan han ikke treffes, trer avsenderen igjen inn i sin rett til å råde over godset.

Når godset er kommet frem til bestemmelsesstedet, kan mottakeren, bortsett fra de tilfelle som er nevnt i § 10−12, kreve at fraktføreren skal utlevere godset til ham mot at han betaler de skyldige beløp og ellers oppfyller de befordringsvilkår som er nevnt i transportavtalen.

Fraktføreren skal underette mottakeren så snart godset er kommet frem, om ikke annet er avtalt.

Innrømmer fraktføreren at godset er tapt, eller er det ikke kommet frem senest 7 dager etter at det skulle ha vært fremme, kan mottakeren overfor fraktføreren gjøre gjeldende de rettigheter som fraktavtalen gir ham.

Enhver avtale som avviker fra bestemmelsene i §§ 10−12, 10−13 eller 10−14 er ugyldig, dersom den ikke er inntatt i luftfraktbrevet eller godskvitteringen.

Fraktføreren kan forlange at avsenderen skal utstede et dokument som angir gods­ets art, dersom slik dokumentasjon kreves av tollvesenet, politiet eller andre offentlige myndigheter.  Dette skal ikke medføre noen forpliktelser eller ansvar for fraktføreren.

Avsenderen plikter å gi opplysninger og legge frem dokumenter som er nødvend­ige for å oppfylle krav fra tollmyndighetene, politi eller andre offentlige myndigheter, før godset kan utleveres til mottakeren.  Han er overfor fraktføreren ansvarlig for skade som følger av at disse opplysninger eller dokumenter mangler eller er ufull­stendige eller ikke forskriftsmessige, med mindre fraktføreren eller hans folk har gjort seg skyldig i feil eller forsømmelse.

Fraktføreren plikter ikke å undersøke om opplysningene og dokumentene er riktige og fullstendige.

Blir en passasjer drept eller skadd på legeme eller helse, er fraktføreren ansvarlig, såfremt den ulykken som har forårsaket skaden, er inntruffet om bord i luftfartøyet eller i sammenheng med at passasjeren går om bord eller forlater fartøyet.

EØS-avtalen vedlegg XIII (rådsforordning (EF) nr. 2027/97 om luftfartsselskapers erstatningsansvar ved ulykker som endret ved rådsforordning (EF) nr. 889/2002) gjel­der som lov, med den EØS-tilpasning som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

Blir innskrevet reisegods skadd, eller går det helt eller delvis tapt, er fraktføreren ansvarlig, såfremt den hendelse som har forårsaket skaden, er inntruffet om bord på luftfartøy eller mens godset var i fraktførerens varetekt.  Fraktføreren er likevel ikke ansvarlig i den utstrekning skaden skyldes reisegodsets egen beskaffenhet eller av feil eller mangler ved reisegodset.

For ikke innskrevet reisegods, herunder personlige eiendeler, er fraktføreren an­svarlig dersom skaden er forårsaket av feil begått av fraktføreren, dennes ansatte eller andre som fraktføreren svarer for.

Passasjeren kan gjøre gjeldende sine rettigheter etter første og annet ledd dersom innskrevet reisegods ikke er kommet frem senest 21 dager etter at det skulle ha kom­met frem, eller dersom fraktføreren erkjenner at innskrevet reisegods er gått tapt.

Fraktføreren er ansvarlig for tap som følge av at godset blir skadd eller går helt eller delvis tapt som følge av hendelse inntruffet under lufttransport.  Han blir likevel ikke ansvarlig i den utstrekning han godtgjør at skaden er en følge av:

• godsets egen beskaffenhet eller feil eller mangler ved godset,
• mangelfull pakking av godset som er utført av noen annen enn fraktføreren, dennes ansatte eller noen som denne svarer for,
• krigshandling eller væpnet konflikt, eller
• utøvelse av offentlig myndighet i forbindelse med at godset innføres, utføres eller omlastes.

Som lufttransport regnes i paragrafen her den tid som godset er i fraktførerens varetekt.  Lufttransport omfatter ikke slike transporter til lands eller vanns som skjer utenfor en flyplass.  Utføres en slik transport i forbindelse med innlasting, utlevering eller omlasting på grunn av transportavtalen, skal likevel skaden ansees å være forår­saket ved en hendelse under lufttransporten, om ikke annet blir godtgjort.  Dersom fraktføreren uten avsenderens samtykke helt eller delvis erstatter den avtalte lufttran­sportbefordringen med en annen form for befordring, skal slik annen befordring også ved anvendelsen av denne lov regnes som en del av lufttransporten.

Fraktføreren er ansvarlig for tap som følge av forsinkelse ved lufttransport av pas­sasjerer, reisegods og gods, med mindre han godtgjør at han selv og hans folk har tatt alle forholdsregler som med rimelighet kan kreves for å unngå tapet, eller at dette ikke har vært mulig for dem.

Erstatning etter kapitlet her skal settes ned eller helt falle bort dersom fraktføreren godtgjør at den skadelidte, eller den som skadelidte utleder sin rett fra, ved egen skyld har medvirket til skaden.  Blir en passasjer drept eller skadd og noen annen enn passasjeren selv krever erstatning, skal erstatningen også settes ned eller helt falle bort dersom fraktføreren godtgjør at passasjeren ved egen skyld har medvirket til skaden.

Nedsetting eller bortfall av erstatning etter første ledd skjer etter en vurdering av hva som er rimelig hensett til graden av medvirkning.

For lufttransport innen riket som foretas uten mellomlanding utenlands, gjelder lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning §§ 5−1 og 5−2.

Fraktføreren kan ikke fraskrive seg eller begrense ansvar etter § 10−17 ved be­fordring av passasjerer, som ikke overstiger et erstatningsbeløp fastsatt av departe­mentet i forskrift for hver enkelt passasjer.  For beløp som overstiger beløpet fastsatt av departementet i forskrift for hver enkelt passasjer, er fraktføreren ikke ansvarlig etter § 10−17 dersom fraktføreren godtgjør at:

• skaden ikke er forårsaket ved skyld utvist av fraktføreren, hans tilsatte eller andre han svarer for, eller
• skaden utelukkende er forårsaket av tredjemanns skyld.

Fraktførerens ansvar for tap som følge av forsinkelse ved befordring av passasjer er begrenset til et beløp fastsatt av departementet i forskrift for hver passasjer.

Ved befordring av reisegods er fraktførerens ansvar for tap på grunn av at reise­godset forsinkes, skades eller helt eller delvis går tapt, begrenset til et beløp fastsatt av departementet i forskrift for hver passasjer.  Dersom passasjeren ved overlevering av innskrevet reisegods til fraktføreren særskilt angir verdien av reisegodset og beta­ler fastsatte tilleggsavgifter, gjelder det oppgitte beløp som grense for fraktførerens ansvar.  Dette gjelder likevel ikke dersom fraktføreren godtgjør at verdien er lavere enn det oppgitte beløp.

Ved befordring av gods er fraktførerens ansvar for tap på grunn av at godset for­sinkes, skades eller helt eller delvis går tapt, begrenset til et beløp pr. kg fastsatt av departementet i forskrift.  Dersom avsenderen ved overlevering av godset til frakt­føreren særskilt angir verdien av godset og betaler fastsatte tilleggsavgifter, gjelder det oppgitte beløp som grense for fraktførerens ansvar.  Dette gjelder likevel ikke der­som fraktføreren godtgjør at verdien er lavere enn det oppgitte beløp.  Dersom bare en del av godset forsinkes, skades eller helt eller delvis går tapt, regnes bare den sammenlagte vekten av de berørte kolli med når grensen for fraktførerens ansvar skal bestemmes.  Dersom verdien av andre kolli som omfattes av samme luftfraktbrev, godskvittering eller registrering på annen måte jf. § 10−5 annet ledd påvirkes, skal disse kolliene regnes med.

Ansvarsbegrensningene i annet og tredje ledd kommer ikke til anvendelse dersom det godgjøres at fraktføreren selv eller hans tilsatte eller andre han svarer for, under utførelse av deres tjeneste eller verv har forårsaket skaden med forsett eller grovt uaktsomt med forståelse av at skade sannsynligvis ville bli voldt.

Sakskostnader inkludert renter kan tilkjennes saksøkeren uten hinder av ansvars­grensene i denne paragraf.  Dette gjelder likevel ikke dersom fraktføreren innen 6 måneder fra tidspunktet for skadehendelsen eller innen saksanlegget skriftlig har tilbudt skadelidte en erstatning som ikke er mindre enn domsbeløpet bortsett fra saks­kostnadene.

Med «SDR» menes i loven her den spesielle trekkkrettighet som er fastsatt av Det internasjonale valutafond.  I tilfelle søksmål skal ansvarsgrensene regnes til norske penger etter kronens verdi uttrykt i spesielle trekkrettigheter på dagen for domsavsig­elsen.

Ved flyulykke som medfører at en passasjer omkommer eller blir skadd på legeme eller helbred, skal fraktføreren omgående, og senest 15 dager etter at vedkommende passasjer er identifisert, utbetale et forskudd på erstatningen til fysiske personer som har rett til å kreve erstatning, til dekning av deres umiddelbare behov.  Forskuddets størrelse skal stå i forhold til den skaden som er lidt.  Slik forskuddsutbetaling inne­bærer ikke erkjennelse av ansvar, og forskuddet kan trekkes fra i senere erstatnings­utbetalinger fra fraktføreren.

Har passasjeren omkommet, skal forskuddet utgjøre minst 16.000 SDR per passa­sjer.

Forskuddet skal tilbakebetales bare i tilfelle som nevnt i § 10−21 første ledd, eller det godtgjøres at den som har mottatt forskuddet, ikke var den person som har rett til erstatning.

Fraktføreren kan avtale at det for befordringen ikke skal gjelde noen ansvarsgren­ser, eller at det skal gjelde høyere ansvarsgrenser enn det som følger av § 10−22.

Ethvert forbehold som tilsikter å frita fraktføreren for ansvar eller å fastsette en lavere ansvarsgrense enn bestemt i § 10−22 er ugyldig.

De ansvarsgrenser som er fastsatt i § 10−22, gjelder uansett hvilket ansvars­grunnlag som påberopes.

Blir fraktførerens tilsatte eller noen som fraktføreren ellers svarer for saksøkt for skade som de har voldt i tjeneste eller oppdrag for denne, skal den samlede erstatning som kan ilegges dem og fraktføreren, ikke overstige den grense som gjelder for frakt­føreren.

Unntatt ved befordring av gods, kommer bestemmelsen i første ledd ikke til anven­delse dersom det godtgjøres at person som nevnt i første ledd har forårsaket skaden med forsett eller grovt uaktsomt med forståelse av at skade sannsynligvis ville bli voldt.

Mottas innskrevet reisegods eller gods uten klage fra mottakerens side, formodes godset å være utlevert i god stand og overensstemmende med befordringsdokumentet eller de på annen måte registrerte opplysninger jf. § 10−5 annet ledd første punktum, om ikke annet blir godtgjort.

Er godset skadd eller delvis tapt, må mottakeren klage om det til fraktføreren umiddelbart etter at skaden eller tapet oppdages, og senest innen 7 dager for innskre­vet reisegods og 14 dager for gods, regnet fra mottakelsen.  Ved forsinkelse må det klages senest innen 21 dager fra den dag da godset ble stilt til rådighet for mottak­eren.

Enhver klage skal være skriftlig og overlevert eller avsendt innen fristens utløp.

Blir klage om skaden ikke gitt innen den frist som følger av § 10−26, faller ethvert krav mot fraktføreren bort, med mindre han har handlet svikaktig.

Erstatningssøksmål etter dette kapittel må reises ved norsk domstol eller ved dom­stol i annen stat som er tilsluttet Montreal-konvensjonen, enten på fraktførerens bosted eller på det sted hvor bedriften har sitt hovedsete eller den forretningsavdeling som har sluttet fraktavtalen, eller på bestemmelsesstedet.

Ved død eller personskade på passasjer kan erstatningssøksmål også reises i den stat hvor passasjeren hadde sin faste bopel på ulykkestidspunktet, dersom fraktfører­en:

• driver lufttransport til eller fra den staten, enten med egne luftfartøy eller med luftfartøy tilhørende en annen fraktfører, etter forretningsavtale med denne, og
• fraktføreren også i den staten utøver lufttransportvirksomheten i lokaler som eies eller leies av fraktføreren selv, eller av en annen fraktfører som denne har en forretningsavtale med.  Søksmål etter første punktum må reises ved passa­sjerens alminnelige verneting på ulykkestidspunktet.

Erstatningskrav etter dette kapittel faller bort om ikke søksmål er reist innen 2 år regnet fra luftfartøyets ankomst til bestemmelsesstedet eller fra den dag da det skulle ha kommet frem eller da befordringen ble avbrutt.

Skal en befordring, som etter en eller flere fraktavtaler utgjør en enhet, utføres av flere fraktførere etter hverandre, er enhver fraktfører som mottar den reisende, det innskrevne reisegods eller godset, ansvarlig for den del av befordringen som det på­hviler ham å utføre.

Ved befordring av innskrevet reisegods eller av gods kan avsenderen også holde seg til den første fraktfører, og den som har rett til å kreve utlevering, til den siste fraktfører, selv om skaden, tapet eller forsinkelsen er inntruffet mens godset var i en annen fraktførers varetekt.  Er to fraktførere ansvarlige, hefter de solidarisk.

Bestemmelsene i §§ 10−32 – 10−36 gjelder når en befordring blir helt eller delvis utført av en annen fraktfører enn den som har sluttet fraktavtalen, med mindre det godtgjøres at dette er skjedd uten den avtalesluttende fraktførers samtykke.

Bestemmelsene i §§ 10−33, 10−35 og 10−36 gjelder bare den del av befordringen som ikke utføres av den avtalesluttende fraktfører.

Både den fraktfører som har sluttet fraktavtalen og den fraktfører som helt eller delvis utfører den, skal ansees som fraktførere i forhold til reglene i dette kapittel.  For den avtalesluttende fraktfører gjelder dette hele befordringen, men for den utførende fraktfører bare for så vidt angår den del av befordring som han utfører.

Ved bedømmelsen av en fraktførers ansvar skal handlinger og unnlatelser av den annen fraktfører eller av dennes folk i tjenesten ansees å ha samme virkning som hans egne handlinger og unnlatelser.  Dette skal likevel ikke i noe tilfelle medføre at den utførende fraktførers ansvar overstiger de grenser som er fastsatt i § 10−22.

Har den avtalesluttende fraktfører påtatt seg forpliktelser ut over dem som er fast­satt i dette kapittel, eller har passasjer eller avsender oppgitt en særlig interesse i samsvar med § 10−22 tredje ledd, får dette ikke virkning i forhold til den utførende fraktfører med mindre det er godtatt av ham.

Melding eller klage som i samsvar med bestemmelsene i dette kapittel rettes til den ene fraktfører, får virkning også i forhold til den annen.  Ordre som nevnt i § 10−12 får ikke virkning med mindre den er gitt til den avtalesluttende fraktfører.

Den avtalesluttende og den utførende fraktfører og deres folk i tjenesten er til sammen ikke ansvarlig utover det høyeste erstatningsbeløp som noen av fraktførerne svarer for.  Hver enkelt har bare ansvar opp til den grense som gjelder for ham.

Erstatningssøksmål kan, uansett om det rettes mot begge fraktførere eller bare den ene av dem, reises ved domstol som etter § 10−28 er kompetent i sak mot den avtalesluttende fraktfører, eller ved domstol på den utførende fraktførers bosted eller på det sted hvor hans bedrift har sitt hovedsete.

Blir søksmål reist mot bare den ene fraktfører og vil denne gjøre regresskrav gjel­dende mot den annen, kan han dra regresskravet inn i saken i samsvar med tviste­loven § 15−2 annet og tredje ledd uten hensyn til om det hører under norsk doms­myndighet.

Ved befordring som delvis utføres med luftfartøy og delvis med annet befordrings­middel, gjelder dette kapittel bare luftbefordringen.  Kapitlet gjelder likevel for beford­ring med annet befordringsmiddel etter § 10−19 annet ledd fjerde punktum.

Vilkårene for de andre befordringsmåter kan inntas i luftbefordringsdokumentet.

Forbehold i fraktavtalen og særlige avtaler forut for skaden er ugyldige for så vidt de går ut på at tvist skal avgjøres etter en lov som avviker fra denne lovs bestem­melser om befordringen eller ved annet verneting enn fastsatt i dette kapittel.

Ved godsbefordring kan det dog uten hinder av første ledd skriftlig avtales at tvist skal avgjøres ved voldgift, forutsatt at voldgiftsbehandlingen etter saksøkerens valg skal skje på et sted som er rett verneting etter § 10−28, og at saken skal avgjøres i samsvar med Montreal-konvensjonens bestemmelser.  En voldgiftsbestemmelse i strid med dette er ugyldig.

Norske fraktførere skal tegne tilstrekkelig forsikring til å dekke sitt erstatnings­ansvar etter dette kapittel.  Den norske stat, når denne er fraktfører, kan være selv­assurandør.

Utenlandske fraktførere som transporterer passasjerer, reisegods eller gods til, fra eller innom Norge, skal kunne dokumentere at man innehar tilstrekkelig forsikring til å dekke sitt erstatningsansvar etter dette kapittel.  Første ledd annet punktum gjelder tilsvarende når en fremmed stat er fraktfører.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om forsikringsplikten, herunder om stør­relsen på forsikringen, om virkningen av at forsikringen ikke holdes i kraft, og om ut­fylling og gjennomføring av krav om forsikring for passasjerer, reisegods og gods som følger av EØS-avtalen på luftfartsområdet.  Departementet kan i forskrift sette vilkår for at en stat kan stå som selvassurandør etter første og annet ledd, herunder krav om dokumentasjon.

For innenriks luftbefordring uten avtalt mellomlanding i fremmed stat kan departe­mentet godkjenne at billett, reisegodsbevis eller luftfraktbrev ikke blir utferdiget selv om opplysningene ikke registreres på noen annen måte.

Med Montreal-konvensjonen forstås overenskomst om innføring av visse ensartede regler for internasjonal luftbefordring, undertegnet i Montreal 28. mai 1999.

Med Warszawa-konvensjonen forstås den overenskomst om internasjonal luftbe­fordring som ble undertegnet i Warszawa 12. oktober 1929, slik den er endret ved pro­tokoll avsluttet i Haag 28. september 1955.

Bestemmelsene i dette kapittel gjelder ikke for luftbefordring som er unntatt fra Montreal-konvensjonens virkeområde i henhold til forbehold som en stat har tatt etter Montreal-konvensjonens artikkel 57.

Departementet kan gi forskrift om priser og tilhørende vilkår, om formidling av rutefart og om overbooking.  Departementet kan også gi forskrift om billettselgeres plikt til å informere om passasjerrettigheter basert på denne loven og andre forhold som setter billettkjøpere i stand til å danne seg en helhetlig og realistisk oppfatning av vilkårene og muligheten for å kjøpe eventuelle tilknyttede tjenester eller produkter.

Departementet kan gi forskrift om gjennomføring av regler om passasjerrettigheter som er tatt inn i EØS-avtalen.  I forskriften kan det gis regler om gjennomføring og ut­fylling av passasjerrettighetsreglene, og bestemmes hvem som skal føre tilsyn med at reglene følges.

Ved tilsyn med at reglene om passasjerrettigheter følges, har tilsynsmyndigheten kompetanse til:

• å kreve opplysninger, foreta stedlig kontroll og beslag eller gjennomføre test­kjøp etter markedsføringsloven § 34,
• å gi pålegg om retting eller opphør av forhold i strid med bestemmelsene i første ledd.  Tilsynsmyndigheten kan fatte vedtak med midlertidig virkning etter reglene i markedsføringsloven § 39,
• å innhente skriftlig bekreftelse på at et ulovlig forhold skal opphøre og å inn­hente skriftlig bekreftelse fra en næringsdrivende om at denne skal tilby av­hjelpende tiltak til berørte passasjerer,
• å fastsette tvangsmulkt som nevnt i § 13 a−4.  Tvangsmulkt kan benyttes til å sikre etterlevelse av alle vedtak og bekreftelser som nevnt i bokstav a til c,
• å ilegge overtredelsesgebyr som nevnt i § 13 a−5 der denne viser til bestem­melsen her, og
• å begjære fjerning av digitalt nettinnhold etter reglene i markedsføringsloven §§ 43 til 43 c.

Departementet kan gi forskrift om etablering av et klageorgan for løsning av tvister mellom passasjerer og flyselskaper, og bestemme at flyselskaper som flyr i, til eller fra Norge skal være underlagt ordningen.  Departementet kan også gi forskrift om at andre tjenesteytere som i anledning av befordring har forpliktelser overfor passasjer­ene, skal være underlagt ordningen.  Klageorganets avgjørelser skal ikke være rettslig bindende.

Departementet kan fastsette forskrift om klageorganets oppnevning, myndighets­område, sammensetning, organisering, saksbehandling, finansiering, og forholdet til voldgiftsklausuler.  I forskriften skal departementet kunne gi regler om

• avgjørelse av habilitet som avviker fra reglene om saksbehandling i forvalt­ningsloven § 8 annet og tredje ledd,
• at personer som utfører arbeid for klageorganet skal bevare taushet om navnet og identiteten til de som klager,
• at det kan gjøres unntak fra forvaltningsloven §§ 11, 11a, og 11d,
• at klageordningen helt eller delvis skal finansieres gjennom gebyrer fra flysel­skapene, eventuelle andre tjenesteytere som er underlagt ordningen, og klag­erne,
• at et foretak som har fått en avgjørelse i klageorganet mot seg, innen en be­stemt frist skal gi klageorganet en skriftlig redegjørelse for hvorfor den ikke etterlever avgjørelsen, og
• at redegjørelser som nevnt i nr. 5, og lister over navn på de foretakene som ikke har etterlevd avgjørelsene, skal offentliggjøres på egnet måte.

Dersom det oppstår tvist mellom en passasjer og en tjenesteyter som er underlagt klageorganets myndighetsområde etter § 10−44, skal passasjeren skriftlig opplyses om retten til å klage i medhold av § 10−46.  Departementet kan fastsette forskrift om at passasjerene ved bestilling, eller i forbindelse med befordringen, skal opplyses om retten til å klage etter § 10−46.  Departementet kan fastsette forskrift om hvilket inn­hold opplysningsplikten etter første og annet punktum skal ha, om måten opplysning­ene skal gis på, og hvem som har plikt til å gi opplysningene.

Alle passasjerer som omfattes av klageorganets myndighetsområde etter § 10−44 skal ha rett til å klage til klageorganet dersom de har saklig interesse i å be om en vurdering av saken.  Departementet kan fastsette forskrift om hvem som har klage­rett.

Så lenge en tvist er til behandling i klageorganet, kan ikke en part bringe den inn for de alminnelige domstolene.  En tvist anses for å være til behandling fra det tids­punkt begjæringen om klagebehandling er kommet inn til klageorganet.  En sak som klageorganet har realitetsbehandlet, kan bringes direkte inn for tingretten.

Enhver som blir vitne til en luftfartsulykke, skal straks varsle nærmeste enhet av lufttrafikktjenesten, nærmeste politimyndighet eller hovedredningssentralen om ulyk­ken.  Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende er kjent med at varsel allerede er gitt.  Det samme gjelder den som finner et luftfartøy, deler av et luftfartøy eller andre ting under forhold som tyder på at det har inntruffet en luftfartsulykke.  Lufttra­fikktjenesten, politiet og hovedredningssentralen skal straks varsle hverandre, samt undersøkelsesmyndigheten og luftfartsmyndigheten.

Departementet kan gi forskrifter om varslingsplikt og videreformidling av varsel etter første ledd.

Inntreffer en luftfartsulykke, skal fartøysjefen, andre besetningsmedlemmer, bru­ker av luftfartøyet, eier av luftfartøyet, ansatte i flysikringstjenesten og bakketjenes­ten straks varsle nærmeste enhet av lufttrafikktjenesten, nærmeste politimyndighet eller hovedredningssentralen om ulykken.  Dette gjelder likevel ikke dersom vedkom­mende er kjent med at varsel allerede er gitt.  Lufttrafikktjenesten, politiet og hoved­redningssentralen skal straks varsle hverandre, samt undersøkelsesmyndigheten og luftfartsmyndigheten.

Inntreffer det en alvorlig luftfartshendelse, skal fartøysjefen, andre besetningsmed­lemmer, bruker av luftfartøyet, eier av luftfartøyet, ansatte i flysikringstjenesten og bakketjenesten straks varsle undersøkelsesmyndigheten om hendelsen.  Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende er kjent med at varsel allerede er gitt.  Undersøk­elsesmyndigheten skal informere luftfartsmyndigheten.

Departementet kan gi forskrifter om varslingsplikt og videreformidling av varsel etter denne paragrafen.

Departementet gir forskrifter om ettersøkings- og redningstjeneste i tilfelle hvor luftfartøy er savnet, i nød eller forulykket.  Herunder kan gis bestemmelser om plikt for enkeltpersoner, bedrifter og organisasjoner til å medvirke ved forberedelsen og gjennomføringen av søk og redningstiltak, og om godtgjøring for slik medvirkning.

Når det finnes grunn til det, og internasjonal overenskomst ikke er til hinder, kan departementet pålegge fartøyets eier eller bruker å erstatte helt eller delvis statens utgifter til søk av savnet fartøy.  Det samme gjelder redningsutgifter i den utstrekning disse ikke blir dekket ved bergelønn.

Den som berger eller medvirker til å berge et luftfartøy som er i nød eller forulyk­ket, ombordværende gods eller noe som har hørt til fartøyet eller godset, har krav på bergelønn etter reglene i sjøloven kapittel 16, enten bergingen er foregått til sjøs, til lands eller i luften.  Rett til andel i bergelønnen har også den som har reddet eller medvirket til redning av menneskeliv fra fartøyet under den nød som har gitt anled­ning til bergingen.

Godtgjøring kan også kreves for ekstraordinære utgifter som har vært nødvendige for å bevare fartøyet eller gods fra fartøyet.  Reglene i første ledd om berging gjelder tilsvarende for slik godtgjøring.

Dersom arbeidet er avsluttet her i riket, har fordringshaveren tilbakeholdsrett og panterett i fartøyet eller godset med prioritet foran alle andre rettigheter.  Er det flere slike panterettigheter går de som grunner seg på en senere hendelse foran de som grunner seg på en tidligere.  Eieren av gods har ikke personlig ansvar for fordringen.

Panteretten i gods faller bort når dette utleveres, og panteretten i fartøyet etter tre måneder dersom den ikke anmerkes i Norges luftfartøyregister og beløpet er godkjent eller sak reist om panteretten.  Søksmål kan reises på det stedet hvor arbeidet er av­sluttet, eller hvor fartøyet eller godset er.

EØS-avtalen vedlegg XIII punkt 66d (europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 996/2010 om undersøkelse og forebygging av ulykker og hendelser innen sivil luftfart og om oppheving av direktiv 94/56/EF som endret ved forordning (EU) nr. 376/2014 og forordning (EU) 2018/1139 (undersøkelsesforordningen)) gjelder som lov med de til­pasninger som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.  Om forholdet mellom forordningens bestemmelser og andre norske lovregler gjelder det som fremgår av §§ 12−7 til 12−9.

Med undersøkelsesmyndigheten menes i §§ 12−7 til 12−9 den myndigheten som har ansvar for å undersøke ulykker og hendelser i medhold av undersøkelsesforord­ningen.

Undersøkelsesmyndigheten skal ikke ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar.  Undersøkelsen skal foregå uavhengig av annen etterforskning eller undersøkelse som helt eller delvis har slikt formål.

Luftfartsmyndigheten skal vurdere rapportene som undersøkelsesmyndigheten avgir, med tanke på å identifisere og iverksette tiltak som kan bedre flysikkerheten.

Departementet kan gi utfyllende forskrifter om undersøkelsesmyndighetens arbeid etter dette kapitlet og regler som utfyller undersøkelsesforordningen.

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for undersøkelsesmyndigheten, har taus­hetsplikt etter forvaltningsloven om det de får kjennskap til under utførelsen av sitt arbeid.

Når personer som nevnt i første ledd mottar opplysninger som er undergitt streng­ere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde, med mindre tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysning­ene bør kunne gis videre eller er nødvendige for å forklare årsaken til luftfartsulykken eller luftfartshendelsen.

Personer som nevnt i første ledd har i tillegg taushetsplikt om opplysninger nevnt i undersøkelsesforordningen artikkel 14.  Domstolenes rett til å frigi opplysninger i med­hold av undersøkelsesforordningen artikkel 14 nr. 3 er begrenset til de tilfellene som er nevnt i § 12−8.

Opplysninger mottatt fra utenlandske og internasjonale myndigheter og organisa­sjoner som jobber med flysikkerhet, er taushetsbelagte etter reglene i tredje ledd så langt de passer.

Taushetsplikt som nevnt i annet til fjerde ledd er ikke til hinder for at opplysninger som har statistisk form, eller som er alminnelig tilgjengelig andre steder, bringes videre hvis dette er forenlig med undersøkelsesforordningen.  Det samme gjelder i den grad den som har krav på taushet om opplysningene, samtykker til at opplysning­ene bringes videre.

Opplysninger som er taushetsbelagte etter tredje ledd, kan gis videre til utenland­ske og internasjonale myndigheter og organisasjoner når dette følger av internasjo­nale avtaler eller forpliktelser.  Det samme gjelder når opplysningene er av vesentlig betydning for slike myndigheter eller organisasjoner, og vedkommende organ er underlagt taushetsplikt av minst samme omfang som undersøkelsesmyndigheten.

Brudd på taushetsplikt etter denne paragrafen er straffbart etter straffeloven § 209.

Det kan ikke føres bevis om forklaringer avgitt til undersøkelsesmyndigheten eller andre opplysninger som er nevnt i undersøkelsesforordningen artikkel 14 nr. 1 og 2. Ved avgjørelsen av om bevis likevel skal føres etter reglene i tvisteloven § 22−3 og straffeprosessloven § 118, skal det legges vekt på om fordelene oppveier de negative følgene slik bevisføring kan ha på den aktuelle eller fremtidige ulykkesundersøkelser, nasjonalt eller internasjonalt.

Det kan aldri føres bevis om opplysninger som er nevnt i første ledd i en straffesak mot den som har gitt opplysningene.

Artikkel 16 nr. 9 og 10 i rapporteringsforordningen gjelder tilsvarende for personer som forklarer seg til undersøkelsesmyndigheten, eller som er omtalt i opplysninger som er gitt til undersøkelsesmyndigheten etter reglene i undersøkelsesforordningen.

EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 66gc (europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 376/2014 om rapportering, analysering og oppfølging av tilfeller innen sivil luftfart, endring av forordning (EU) nr. 996/2010 og opphevelse av direktiv 2003/42/EF, forord­ning (EF) nr. 1321/2007 og forordning (EF) nr. 1330/2007 som endret ved forordning (EU) 2018/1139 (rapporteringsforordningen)) gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.  Om forholdet mel­lom forordningens bestemmelser og andre norske lovregler gjelder det som fremgår av §§ 12−11 til § 12−13.

Departementet kan gi forskrifter som utfyller rapporteringsforordningen eller som på andre måter er nødvendige for et velfungerende system for innsamling og bruk av opplysninger som kan forebygge luftfartsulykker.

Enhver som utfører tjeneste eller arbeider for luftfartsmyndigheten, har taushets­plikt etter forvaltningsloven om det de får kjennskap til under utførelsen av sitt arbeid.

Når personer som nevnt i første ledd mottar opplysninger som er undergitt streng­ere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde, med mindre tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysning­ene bør kunne gis videre, eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til en luftfartsulykke eller luftfartshendelse.

Personer som nevnt i første ledd har i tillegg taushetsplikt om alle opplysninger som er innrapportert i medhold av rapporteringsforordningen artikkel 4 og 5.  Dette gjelder ikke dersom tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre, eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til en luftfarts­ulykke eller luftfartshendelse, og det ikke strider mot noen bestemmelser i rapporter­ingsforordningen å gi opplysningene videre.

Opplysninger mottatt fra utenlandske og internasjonale myndigheter og organisa­sjoner som jobber med flysikkerhet, er taushetsbelagte etter reglene i tredje ledd så langt de passer.

Taushetsplikt som nevnt i annet til fjerde ledd er ikke til hinder for at opplysninger som har statistisk form, eller som er alminnelig tilgjengelig andre steder, bringes videre hvis dette er forenlig med rapporteringsforordningen.  Det samme gjelder i den grad den som har krav på taushet om opplysningene, samtykker til at opplysningene bringes videre.

Opplysninger som er taushetsbelagte etter tredje ledd, kan gis videre til utenland­ske og internasjonale myndigheter og organisasjoner når dette følger av internasjo­nale avtaler eller forpliktelser.  Det samme gjelder når opplysningene er av vesentlig betydning for slike myndigheter eller organisasjoner, og vedkommende organ er underlagt taushetsplikt av minst samme omfang som luftfartsmyndigheten.

Brudd på taushetsplikt etter denne paragrafen er straffbart etter straffeloven § 209.

Det kan ikke føres bevis om opplysninger mottatt hos luftfartsmyndigheten eller undersøkelsesmyndigheten etter reglene i rapporteringsforordningen.  For øvrig gjel­der § 12−8 tilsvarende.

Staten kan ikke anlegge sivilt søksmål på grunnlag av opplysninger luftfartsmyn­digheten har blitt kjent med utelukkende som følge av opplysninger mottatt i medhold av rapporteringsforordningen.  Dette gjelder likevel ikke dersom det er kvalifisert grunn til å tro at den som har gitt opplysningene har opptrådt kritikkverdig som nevnt i rapporteringsforordningen artikkel 16 nr. 10 bokstav a eller b.

Opplysninger som en kompetent myndighet som nevnt i rapporteringsforordningen artikkel 6 nr. 3 mottar i medhold av rapporteringsforordningen, kan ikke brukes som grunnlag for tilbakekall av personsertifikater som er utstedt av den kompetente myn­digheten.  På samme måte kan opplysningene heller ikke brukes som grunnlag for å ilegge overtredelsesgebyr med hjemmel i § 13 a−5.

Første ledd gjelder ikke dersom de aktuelle opplysningene gjør det klart at den som innehar sertifikatet, ikke oppfyller fastsatte medisinske krav eller av andre grun­ner er klart uskikket til å inneha sertifikatet.

Første og annet ledd går foran bestemmelsene i rapporteringsforordningen artikkel 16 i den grad de gir et sterkere vern mot tilbakekall av sertifikater enn forordningen.