Når ikke annet er bestemt, gjelder loven kontroll med markedsføring, handels­praksis og avtalevilkår i forbrukerforhold og stiller krav til god forretningsskikk mellom næringsdrivende.

Markedsføring må ikke stride mot god markedsføringsskikk.  Ved vurderingen leg­ges det vekt på om markedsføringen krenker allmenne etikk- og moraloppfatninger, eller om det tas i bruk støtende virkemidler.

Annonsør og den som utformer reklame, skal sørge for at reklamen ikke er i strid med likeverdet mellom kjønnene, og at den ikke utnytter det ene kjønns kropp eller gir inntrykk av en støtende eller nedsettende vurdering av kvinne eller mann.  Annon­sør og den som utformer reklame, skal videre sørge for at reklamen der en kropps fasong, størrelse eller hud er endret ved retusjering eller annen manipulering, skal merkes.  Departementet gir i forskrift nærmere bestemmelser om hvordan reklamen skal merkes, og om unntak fra merkeplikten.

Ved vurderingen av om første eller annet ledd er overtrådt, legges det vekt på om markedsføringen, på grunn av utforming, format, omfang eller andre virkemidler, frem­står som særlig påtrengende.

Påstander i markedsføring om faktiske forhold, herunder om ytelsers egenskaper eller virkning, skal kunne dokumenteres.  Dokumentasjonen skal foreligge på annon­sørens hånd når markedsføringen skjer.

Loven gjelder for handlinger og vilkår som er rettet mot forbrukere eller nærings­drivende her i riket, med de begrensninger som følger av annen lovgivning.

Med unntak av kapittel 6 gjelder loven også for handlinger og vilkår som har virk­ning i utlandet, når de er ulovlige også etter lovgivningen i landet der de har virkning.

Kongen kan ved forskrift bestemme om og i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen.

I denne lov menes med

• forbruker:  en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næ­ringsvirksomhet,
• næringsdrivende:  en fysisk eller juridisk person som utøver næringsvirk­somhet, og enhver som handler i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne,
• ytelse:  vare, tjeneste, fast eiendom, rettigheter og forpliktelser,
• handelspraksis:  enhver handling, utelatelse, atferd eller framstilling, kom­mersiell kommunikasjon, herunder reklame og markedsføring, fra en nærings­drivendes side, som er direkte knyttet til å fremme salget av, selge eller levere en ytelse til forbrukerne,
• garanti:  enhver forpliktelse som den næringsdrivende har påtatt seg overfor forbrukeren i forbindelse med omsetning av varer, tjenester eller andre ytelser som gir forbrukeren rettigheter i tillegg til rettighetene forbrukeren ellers har.

Urimelig handelspraksis er forbudt.

En handelspraksis er urimelig dersom den strider mot god forretningsskikk overfor forbrukere og er egnet til vesentlig å endre forbrukernes økonomiske atferd slik at de treffer beslutninger de ellers ikke ville ha truffet.

Dersom en handelspraksis er rettet til en bestemt forbrukergruppe, eller dersom bare en klart identifiserbar gruppe av forbrukere er særlig sårbare på grunn av psy­kisk eller fysisk svakhet, alder eller godtroenhet og den næringsdrivende burde ha for­stått dette, vurderes praksisens urimelighet ut fra den aktuelle forbrukergruppens per­spektiv.  Beskyttelsen av sårbare grupper berører ikke vanlig og rettmessig praksis der det fremsettes overdrevne påstander som ikke er ment å tas bokstavelig.

En handelspraksis er alltid urimelig dersom den er villedende etter § 7 eller § 8, el­ler aggressiv etter § 9.

Departementet fastsetter i forskrift de formene for handelspraksis som under en­hver omstendighet skal anses som urimelige.

En handelspraksis er villedende dersom den inneholder uriktige opplysninger og dermed er usannferdig eller på annen måte er egnet til å villede forbrukerne med hen­syn til ett eller flere av følgende elementer:

• ytelsens eksistens eller art,
• ytelsens hovedegenskaper, for eksempel dens tilgjengelighet, fordeler eller risi­ko, ytelsens utførelse, mengde, sammensetning, spesifikasjoner, tilbehør, opp­rinnelse, hvordan eller når ytelsen produseres eller ytes, levering, bruk eller egnethet for et formål, resultater som kan forventes ved bruk, tester eller kon­troll som er utført på ytelsen, eller ettersalgsservice og klagebehandling,
• omfanget av den næringsdrivendes forpliktelser, motiver for handelspraksisen og salgsprosessens art, eventuell erklæring eller symbol i forbindelse med di­rekte eller indirekte sponsing eller godkjenning av den næringsdrivende eller ytelsen,
• prisen på ytelsen eller hvordan prisen beregnes, eller eksistensen av en prisfor­del,
• behovet for service, deler, utskifting eller reparasjoner,
• den næringsdrivendes eller den næringsdrivendes agents art, egenskaper og rettigheter,
• forbrukernes rettigheter, herunder rett til omlevering eller tilbakebetaling, eller risiko forbrukerne kan bli utsatt for,
• den næringsdrivendes forpliktelse til å følge bransjenormer.

En handelspraksis er også villedende dersom:

• markedsføringen av en ytelse, herunder sammenlignende reklame, forårsaker forveksling med en konkurrents ytelse eller varemerke, handelsnavn eller andre kjennetegn
• en vare markedsføres som identisk med en vare som markedsføres i andre EU/­EØS-stater, når disse varenes sammensetning eller egenskaper skiller seg vesent­lig fra hverandre, med mindre det er begrunnet ut fra legitime og objektive faktorer.

Praksisen anses likevel bare som villedende dersom den er egnet til å påvirke for­brukerne til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet.

Det er også villedende dersom markedsføring av en ytelse, herunder sammenlig­nende reklame, forårsaker forveksling med en konkurrents ytelse eller varemerke, handelsnavn eller andre kjennetegn.

En handelspraksis er villedende dersom den, i sin konkrete sammenheng og etter en helhetsvurdering, utelater eller skjuler vesentlige opplysninger som forbrukerne ut fra sammenhengen trenger for å kunne ta en informert økonomisk beslutning eller pre­senterer opplysningene på en uklar, uforståelig, tvetydig eller uhensiktsmessig måte. En handelspraksis er også villedende dersom det ikke tydelig opplyses om at handels­praksisen har et kommersielt formål og dette ikke allerede fremgår tydelig av sam­menhengen.  Ved vurderingen av om opplysninger er utelatt, skal det tas i betraktning plass- eller tidsmessige begrensninger ved mediet som brukes til å formidle handels­praksisen, og eventuelle tiltak fra den næringsdrivende for å gjøre opplysningene til­gjengelige for forbrukerne på annen måte.

Praksisen anses likevel bare som villedende dersom den er egnet til å påvirke for­brukerne til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet.

Ved oppfordring til kjøp regnes følgende opplysninger som vesentlige hvis de ikke allerede fremgår av sammenhengen:

• opplysninger om ytelsens hovedegenskaper, i relevant omfang for mediet og ytelsen
• opplysninger om den næringsdrivendes geografiske adresse og identitet og om relevant, geografisk adresse og identitet til den næringsdrivende som vedkom­mende opptrer på vegne av
• opplysninger om vilkår for betaling, levering og utførelse, dersom disse avviker fra kravene til god forretningsskikk overfor forbrukere
• for ytelser og transaksjoner som omfattes av angrerett eller avbestillingsrett, opplysninger om at det foreligger en slik rett.
• opplysninger om prisen inklusive avgifter eller, hvis ytelsens art gjør at prisen ikke med rimelighet kan utregnes på forhånd, hvordan prisen beregnes.  Der det er relevant, skal alle ytterligere omkostninger vedrørende frakt, levering eller porto oppgis.  Hvis omkostningene ikke med rimelighet kan utregnes på forhånd, skal det opplyses om at det kan forekomme slike ytterligere omkostninger
• for ytelser som tilbys på nettbaserte markedsplasser, om tredjeparten som til­byr ytelsene, er næringsdrivende eller ikke, på grunnlag av tredjepartens er­klæring til tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen.

Med oppfordring til kjøp menes en kommersiell kommunikasjon som angir ytelsens egenskaper og pris på en egnet måte for den anvendte kommersielle kommunikasjo­nen og dermed setter forbrukerne i stand til å foreta et kjøp.

Dersom forbrukere i et nettbasert grensesnitt gis mulighet til å søke etter ytelser som tilbys av ulike næringsdrivende eller forbrukere, anses generelle opplysninger om hovedparametrene som avgjør rangeringen av produktene som presenteres for for­brukeren som et resultat av søket, som vesentlige.  Det samme gjelder opplysninger om den relative betydningen av disse parametrene sammenlignet med andre paramet­rer.  Opplysningene skal gjøres tilgjengelige i en særskilt del av det nettbaserte gren­sesnittet som er direkte og lett tilgjengelig fra siden der søkeresultatene presenteres. Første til tredje punktum gjelder ikke for leverandører av nettbaserte søkemotorer som definert i artikkel 2 nr. 6 i forordning om rimelig forretningspraksis på plattformer (EU) 2019/1150.

Når en næringsdrivende gir forbrukere tilgang til forbrukeromtaler av ytelser, anses opplysninger om hvorvidt og hvordan den næringsdrivende sikrer at de publiserte om­talene stammer fra forbrukere som faktisk har brukt eller kjøpt ytelsene, som vesent­lige.

En handelspraksis er aggressiv dersom den, i sin konkrete sammenheng og etter en helhetsvurdering, ved trakassering, tvang, herunder bruk av fysisk makt, eller util­børlig påvirkning er egnet til vesentlig å begrense forbrukernes valgmuligheter eller atferd i forbindelse med en ytelse.  Med utilbørlig påvirkning menes utnytting av en maktposisjon i forhold til forbrukere for å utøve press, også når det ikke trues med eller brukes fysisk makt, på en måte som vesentlig reduserer forbrukernes evne til å treffe en informert beslutning.

Ved vurderingen av om en handelspraksis er aggressiv, skal det tas hensyn til

• tidspunkt, sted, art og varighet,
• bruk av truende eller utilbørlig språk eller atferd,
• den næringsdrivendes utnytting av en konkret uheldig hendelse eller omsten­dighet som er så alvorlig at den kan nedsette forbrukerens dømmekraft, som den næringsdrivende er klar over, til å påvirke forbrukerens beslutning i forbin­delse med produktet,
• belastende eller uforholdsmessige hindringer som ikke følger av avtalen, som den næringsdrivende pålegger når forbrukerne ønsker å utøve rettigheter i henhold til avtalen, herunder rett til å heve en avtale eller bytte til en annen ytelse eller en annen næringsdrivende,
• enhver trussel om handlinger som er ulovlige.

Den som i næringsvirksomhet selger varer, tjenester eller andre ytelser til forbruk­ere, skal så langt det er praktisk mulig informere om prisene, slik at de lett kan ses av kundene.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen av plikten etter første ledd.

For å lette kundenes bedømmelse av priser og kvalitet på varer og tjenester kan departementet ved forskrift påby næringsdrivende å iverksette tiltak utover det som følger av påbudet i første ledd.  Slik forskrift om informasjonstiltak kan blant annet

• påby merking, oppslag eller annen underretning om pris, forretningsvilkår, kva­litet og andre egenskaper,
• gi påbud om sortering og bestemmelser om mål og vekt og opplysning om pris pr. enhet (jamførpris) for varer som frambys for salg,
• gi påbud om å opplyse om førpris der prisen på varer markedsføres som ned­satt.

Det kan gjøres unntak fra retten til innsyn etter offentleglova for opplysninger som gjelder priser på dagligvarer, og som er knyttet til en informasjonsportal opprettet med grunnlag i loven her.

Næringsdrivende skal på en klar og forståelig måte gi informasjon til forbrukere om klageorgan som kan behandle en sak mellom partene, og som er innmeldt i hen­hold til godkjenningsloven § 25.  Informasjonen skal vise til klageorganenes hjemme­sider på Internett.  Informasjonen skal som et minimum gis i de generelle avtalevil­kårene, hvor slike foreligger, og på den næringsdrivendes hjemmeside på Internett, hvor slik finnes.  Informasjonen skal være lett tilgjengelig på hjemmesiden.

Næringsdrivende skal informere forbrukeren i henhold til første ledd når det opp­står sak mellom partene, og det er klart at partene selv ikke kommer til en minnelig løsning.  Informasjonen skal gis skriftlig eller på annet varig medium.  Med varig me­dium forstås enhver innretning som gjør forbrukerne i stand til å lagre opplysninger på en slik måte at opplysningene i fremtiden er tilgjengelig i uendret form.

Næringsdrivende som inngår avtaler med forbruker på Internett, eller nettbaserte markedsplasser, skal på sine hjemmesider ha en lett tilgjengelig elektronisk lenke til plattformen for nettbasert tvisteløsning, som etableres ved gjennomføring av forord­ning (EU) nr. 524/2013 om nettbasert tvisteløsning i forbrukersaker, jf. godkjennings­loven § 26.  Informasjonen om plattformen skal også fremgå i de generelle avtalevil­kårene, hvor slike foreligger.  Den næringsdrivende skal også informere forbrukere om at plattformen kan anvendes ved behandling av sak mellom partene.  Der tilbudet til forbruker fremsettes ved bruk av e-post, skal e-posten inneholde en elektronisk lenke til plattformen.  Den næringsdrivende skal på sine hjemmesider på Internett også opp­lyse om sin e-postadresse.

I næringsvirksomhet er det forbudt

• å kreve betaling for varer, tjenester eller andre ytelser uten etter avtale,
• å levere varer, tjenester eller andre ytelser med krav om betaling uten etter avtale.

Ved leveranse i strid med første ledd bokstav b er mottakeren ikke forpliktet til å betale, så framt ikke noe annet er bestemt ved lov.

I næringsvirksomhet er det forbudt å henvise forbrukere som skal ta kontakt med den næringsdrivende i forbindelse med en inngått avtale, til et telefonnummer som be­laster forbrukeren med en høyere kostnad enn grunntakst.

Før en avtale blir inngått, skal den næringsdrivende innhente forbrukerens uttryk­kelige samtykke til enhver betaling utover vederlaget for hovedytelsen.  Dersom slikt samtykke ikke er innhentet, men er lagt til grunn ved bruk av standardløsninger som forbrukeren må velge bort for å unngå tilleggsbetaling, har forbrukeren rett til å få til­bakeført tilleggsbetalingen.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om krav til dokumenta­sjon og oppbevaring av dokumentasjon for inngåtte avtaler.

I næringsvirksomhet er det forbudt å rette telefonmarkedsføring mot forbrukere som har reservert seg mot slik markedsføring i Reservasjonsregisteret.

I næringsvirksomhet er det forbudt å rette telefonmarkedsføring mot fysiske per­soner som har reservert seg mot slik markedsføring direkte hos den næringsdrivende.

Det er likevel tillatt å rette telefonmarkedsføring mot fysiske personer som har reservert seg etter første eller annet ledd, dersom den fysiske personen har rettet en uttrykkelig anmodning til en bestemt næringsdrivende om å motta slik markedsføring fra den næringsdrivende.  Anmodningen kan når som helst trekkes tilbake.

Det er også tillatt å rette telefonmarkedsføring mot forbrukere som har reservert seg mot slik markedsføring i Reservasjonsregisteret, dersom det foreligger et eksiste­rende kunde- eller giverforhold og der den næringsdrivende har mottatt forbrukerens kontaktopplysninger i forbindelse med salg eller innsamling.  Slik markedsføring kan bare gjelde næringsdrivendes egne ytelser tilsvarende dem som kunde- eller giverfor­holdet bygger på.

For frivillige organisasjoner skal et eksisterende giverforhold også anses å fore­ligge dersom giveren etter første bidrag har samtykket til eller bedt om å bli kontaktet ved en senere anledning, eller giveren innenfor en treårsperiode har ytet sporadiske bidrag.

I næringsvirksomhet er det forbudt å rette markedsføring ved adressert post mot forbrukere som har reservert seg mot slik markedsføring i Reservasjonsregisteret.

I næringsvirksomhet er det forbudt å rette markedsføring ved adressert post mot fysiske personer som har reservert seg mot slik markedsføring direkte hos den næ­ringsdrivende.

Det er likevel tillatt å rette markedsføring ved adressert post mot fysiske personer som har reservert seg etter første eller annet ledd, dersom den fysiske personen har rettet en uttrykkelig anmodning til næringsdrivende om å motta slik markedsføring fra den næringsdrivende.  Anmodningen kan når som helst trekkes tilbake.

Det er også tillatt å rette markedsføring ved adressert post mot forbrukere som har reservert seg mot slik markedsføring i Reservasjonsregisteret, dersom det forelig­ger et eksisterende kunde- eller giverforhold der den næringsdrivende har mottatt for­brukerens kontaktopplysninger i forbindelse med salg eller innsamling.  Slik markeds­føring kan bare gjelde næringsdrivendes egne ytelser tilsvarende dem som kunde- el­ler giverforholdet bygger på.

Reservasjonsregisteret skal legge til rette for at forbrukere skal kunne velge å reservere seg kun mot markedsføring fra andre enn frivillige organisasjoner.

Næringsdrivende skal oppdatere sitt adresseregister mot Reservasjonsregisteret før første gangs henvendelse og før henvendelse den måned markedsføring utføres.

Næringsdrivende skal sørge for at fysiske personer enkelt og gebyrfritt skal kunne reservere seg mot markedsføring direkte hos den næringsdrivende.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om Reservasjonsregisteret og direkte reservasjon hos den næringsdrivende.

I næringsvirksomhet er det forbudt å rette telefonmarkedsføring til forbrukere på lørdager, helgedager eller dager som i lov er likestilt med helgedager, og på virkeda­ger før kl. 09.00 og etter kl. 21.00.

I næringsvirksomhet er det forbudt å rette telefonmarkedsføring til forbrukere fra skjult telefonnummer og fra telefonnummer som ikke er registrert og søkbart i num­meropplysningstjenestene.

I næringsvirksomhet er det forbudt, uten mottakerens forutgående samtykke, å rette markedsføringshenvendelser til fysiske personer ved elektroniske kommunika­sjonsmetoder som tillater individuell kommunikasjon, som for eksempel elektronisk post, telefaks eller automatisert oppringningssystem (talemaskin).

Krav om forhåndssamtykke etter første ledd gjelder likevel ikke for markedsføring der den fysiske personen kontaktes muntlig ved telefon.

Krav om forhåndssamtykke etter første ledd gjelder heller ikke markedsføring ved elektronisk post i eksisterende kundeforhold der den næringsdrivende avtaleparten har mottatt kundens elektroniske adresse i forbindelse med salg.  Markedsføringen kan bare gjelde den næringsdrivendes egne varer, tjenester eller andre ytelser tilsva­rende dem som kundeforholdet bygger på.  Når den elektroniske adressen samles inn, og eventuelt ved hver enkelt senere markedsføringshenvendelse, skal kunden enkelt og gebyrfritt gis anledning til å reservere seg mot slike henvendelser.

Med elektronisk post menes i denne bestemmelse enhver henvendelse i form av tekst, tale, lyd eller bilde som sendes via et elektronisk kommunikasjonsnett, og som kan lagres i nettet eller i mottakerens terminalutstyr inntil mottakeren henter den.  Her­under omfattes tekst- og multimediemeldinger til mobiltelefon.

Ehandelslovens bestemmelser, herunder § 9 om elektronisk markedsføring, gjelder i tillegg til bestemmelsen her.

Ved uanmodet telefonmarkedsføring eller markedsføring ved adressert post skal den næringsdrivende opplyse hvem som har gitt personopplysningene som ligger til grunn for henvendelsen.  Der det er relevant, skal den næringsdrivende informere om retten til å reservere seg i Reservasjonsregisteret og direkte hos den næringsdriv­ende.

Ved uanmodet telefonmarkedsføring til forbrukere skal den næringsdrivende straks presentere seg og opplyse om at henvendelsen skjer i markedsføringshensikt.  Der­som henvendelsen skjer på vegne av en annen, skal dette opplyses.

Der frivillige organisasjoners virksomhet ikke reguleres av lovens alminnelige reg­ler, gjelder følgende:

• Fysiske personer kan reservere seg mot frivillige organisasjoners innsamlinger ved telefonmarkedsføring og markedsføring ved adressert post.  Reglene for telefonmarkedsføring og markedsføring ved adressert post i § 12, § 13, § 13 a annet til fjerde ledd, § 14 og § 16 gjelder tilsvarende for frivillige organisa­sjoners innsamlinger.
• Det er forbudt for frivillige organisasjoner å sende en forespørsel om økono­misk støtte til fysiske personer som er egnet til å bli oppfattet som et krav om betaling.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om utformingen av forespørsler om å gi økonomisk støtte.

I næringsvirksomhet er det forbudt å levere ut eller å gi en formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame eller gratis aviser til forbrukere som klart har tilkjenne­gitt at de motsetter seg dette.  En formidler er likevel ikke ansvarlig for leveringen hvis formidleren har fått opplyst, og har grunn til å anta, at det som leveres ut, ikke er reklame eller gratis avis.

Innstikk i aviser og andre trykksaker, som er omfattet av redaktøransvaret, anses ikke som uadressert reklame eller gratis avis etter denne bestemmelsen.

Det skal i næringsvirksomhet ikke rettes markedsføringshenvendelser ved hjemme­besøk (dørsalg) til forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette.

I næringsvirksomhet skal uanmodet dørsalg til forbrukere ikke finne sted i tidsrom­met fra kl. 21.00 til kl. 09.00.  Slikt dørsalg skal i næringsvirksomhet heller ikke finne sted på lørdager, helgedager eller dager som i lov er likestilt med helgedager.  Annet punktum gjelder ikke for frivillige organisasjoners næringsvirksomhet.

Ved uanmodet dørsalg skal den næringsdrivende straks presentere seg og opplyse om at henvendelsen skjer i markedsføringshensikt.  Der det er relevant, skal den næringsdrivende også informere om retten til å motsette seg dørsalg etter første ledd og retten til å reservere seg mot dørsalg direkte hos den næringsdrivende.

Ved avtaler inngått ved uanmodet dørsalg der kontraktssummen overstiger 1 500 kroner, kan den næringsdrivende ikke kreve betaling før tidligst 14 dager etter at tje­nesten eller varen er levert.

Næringsdrivende som i markedsføring tilbyr forbrukerne en tilleggsfordel eller en mulighet for å oppnå en slik fordel, eksempelvis i form av rabatter, gaver, deltakelse i konkurranser eller spill, skal sikre at vilkårene for å benytte seg av tilbudet er klare og lett tilgjengelige for forbrukerne.

Når en handelspraksis rettes mot barn, eller for øvrig kan ses eller høres av barn, skal det vises særlig aktsomhet overfor barns påvirkelighet, manglende erfaring og naturlige godtroenhet.

Ved vurderingen av om en handelspraksis er i strid med bestemmelser i eller i medhold av denne lov, skal det tas hensyn til alder, utvikling og andre forhold som gjør barn spesielt sårbare.

Ved vurderingen av om en handelspraksis er urimelig etter § 6 skal det legges vekt på om handelspraksisen er særskilt rettet mot barn.  Selv om handelspraksisen ikke er særskilt rettet mot barn, skal det legges vekt på om den, på grunn av art eller pro­dukt, er egnet til å påvirke barn, og om den næringsdrivende kan forventes å forutse barns særlige sårbarhet for praksisen.

Det er forbudt å ta med i reklame direkte oppfordringer til barn om å kjøpe annon­serte ytelser eller overtale foreldrene eller andre voksne til å kjøpe de annonserte ytelsene til dem.

Når markedsføring overfor barn vurderes etter § 2, skal det blant annet legges vekt på om markedsføringen

• oppfordrer til lovbrudd, farlig atferd eller brudd med vanlige sikkerhetsnormer,
• spiller på sosial usikkerhet, dårlig samvittighet, dårlig selvtillit eller bidrar til kroppspress,
• bruker skremmende virkemidler eller er egnet til å skape frykt eller angst, eller
• bruker aggressive virkemidler som vold, seksualitet eller rusmidler.

I næringsvirksomhet skal det overfor forbrukere ikke nyttes eller tilsiktes å nytte urimelige avtalevilkår.  Tilsvarende gjelder for vilkår overfor sammenslutninger som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, forutsatt at avtalen skal tjene medlemmenes personlige formål.

Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforhold.

Første og annet ledd gjelder ikke for innholdet i prisvilkår og i lønns- og arbeids­vilkår i tjeneste hos andre.  Kongen kan gi nærmere regler om at første og annet ledd heller ikke skal gjelde for andre spesielle kontraktsforhold.

Ytes det garanti, skal det på en tydelig og lettfattelig måte opplyses om følgende i garantivilkårene:

• garantiens innhold, herunder eventuelle begrensninger og særlige betingelser,
• at forbrukerens rettigheter etter aktuell og nærmere angitt lovgivning kommer i tillegg til garantien, og at disse rettighetene ikke berøres av garantien,
• hva som er nødvendig for å benytte garantien, herunder garantiens varighet og geografiske virkeområde samt garantigiverens navn og adresse,
• lengstefristen for reklamasjon etter aktuell og nærmere angitt lovgivning, der­som den er lengre enn garantitiden,
• at det uansett kan reklameres på ytelsen i sin helhet etter aktuell og nærmere angitt lovgivning, dersom garantien er begrenset, for eksempel ved at garan­tien kun gjelder en del av ytelsen eller bare deler av utbedringskostnadene dekkes av garantien.

Der markedsføringen forut for avtaleinngåelsen er rettet til norske forbrukere, skal garantivilkårene være utformet på norsk.

Garantivilkårene skal utleveres til forbrukeren på et varig medium senest ved lever­ing av ytelsen.

Konkurranseloven § 10 gjelder ikke ved bruk av kontraktsvilkår som er fremfor­handlet i samarbeid med Forbrukertilsynet.

I næringsvirksomhet må det ikke foretas handling som strider mot god forretnings­skikk næringsdrivende imellom.

I næringsvirksomhet er det forbudt å anvende uriktig eller av annen grunn villed­ende fremstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser.  Med fremstilling menes i dette kapittel enhver form for meddelelse eller utsagn i tale, skrift eller på annen måte, således også betegnelser, bilder, demonstrasjoner, emballasjens form, størrelse eller utstyr og lignende.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om sammenlignende reklame.

I næringsvirksomhet er det forbudt å anvende fremstilling som er egnet til å på­virke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser, når frem­stillingen ikke gir forsvarlig eller tilstrekkelig veiledning eller trekker inn uvedkom­mende forhold, og derfor må anses urimelig.

Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig fremstår som mar­kedsføring.

I næringsvirksomhet er det forbudt å anvende etterlignede kjennetegn, produkter, kataloger, reklamemidler eller andre frambringelser på slik måte og under slike om­stendigheter at det må anses som en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater og fører med seg fare for forveksling.

I næringsvirksomhet er det forbudt å anvende geografiske vin- eller brennevinsbe­tegnelser for vin og brennevin som ikke har den geografiske opprinnelsen som beteg­nelsen utpeker.  Dette gjelder selv om den faktiske opprinnelsen også er angitt, eller den geografiske betegnelsen er oversatt eller følges av uttrykk som «slag», «type», «imitasjon» e.l.

Forbrukertilsynet og Markedsrådet skal føre kontroll med næringsdrivendes han­delspraksis og avtalevilkår i samsvar med kapittel 7.

Forbrukertilsynet og Markedsrådet er faglig uavhengige forvaltningsorganer som er administrativt underordnet departementet.  Kongen og departementet kan ikke styre Forbrukertilsynets eller Markedsrådets utøving av myndighet i enkeltsaker eller gene­relle lovtolkning.  Departementet behandler ikke avgjørelser fattet av Forbrukertilsynet eller Markedsrådet.  Departementet behandler likevel klager på andre avgjørelser enn vedtak som Markedsrådet treffer i første instans, som kan påklages etter forvaltnings­loven.  Departementet behandler også klager på avslag på begjæring om innsyn etter offentleglova.

Dersom en næringsvirksomhet som faller inn under denne loven, også går inn un­der regulerings- eller kontrollbestemmelser i andre lover, kan Kongen gi nærmere reg­ler om den innbyrdes avgrensningen av de forskjellige myndighetenes virkeområde og om samarbeidet mellom dem.

Forbrukertilsynet ledes av en direktør.  Direktøren åremålsbeskikkes av Kongen for en periode på seks år, med mulighet for gjenoppnevning én gang.

Markedsrådet skal ha en leder, en nestleder og så mange medlemmer som er nød­vendig for å utføre Markedsrådets oppgaver.

Markedsrådets leder og nestleder skal fylle kravene til dommere i domstolloven § 53 første ledd og § 54 annet ledd.  Leder, nestleder og øvrige medlemmer oppnev­nes av Kongen for fire år.

Enhver plikter å gi Forbrukertilsynet og Markedsrådet de opplysningene disse myn­dighetene krever for å kunne utføre sine gjøremål etter loven, herunder opplysninger som er nødvendige for å vurdere om en handelspraksis er urimelig.  Opplysningene kan kreves gitt skriftlig eller muntlig, innen en fastsatt frist.  På samme vilkår som nevnt i første og annet punktum kan alle typer informasjon og bærere av slik informa­sjon kreves utlevert.

Forbrukertilsynet og Markedsrådet kan undersøke alle lokaler, grunn, innretninger og utstyr, herunder transportmidler, som den næringsdrivende bruker i sin nærings­virksomhet.  Representanter for eller ansatte hos den næringsdrivende plikter å gi nødvendig veiledning og bistand ved gjennomføringen av kontrollen.  Forbrukertilsynet og Markedsrådet kan anmode om bistand fra politiet til å gjennomføre kontrollen.

Forbrukertilsynet og Markedsrådet kan selv ta beslag i dokumenter og gjenstander, og ta kopier, som de finner påkrevet for å utføre sine gjøremål etter loven.  Beslaget kan bare opprettholdes så lenge og i det omfanget det er nødvendig.

Taushetsplikten som følger av lov, pålegg eller avtale, er ikke til hinder for opplys­ningsplikten, eller retten til å foreta stedlig kontroll og beslag, etter denne paragrafen. Dette gjelder likevel ikke opplysninger, dokumenter, gjenstander eller annet som er omfattet av taushetsplikten som nevnt i straffeprosessloven §§ 117 til 120, med unn­tak av § 118 første ledd første punktum.  Når det er mistanke om overtredelse av bestemmelser som Forbrukertilsynet fører tilsyn med etter § 35 første ledd, og særlige hensyn gjør det nødvendig, kan en tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjons­nett eller -tjeneste pålegges å gi opplysninger om antall markedsføringshenvendelser ved elektroniske kommunikasjonsmetoder, avtalebasert hemmelig telefonnummer el­ler andre abonnementsopplysninger, samt elektronisk kommunikasjonsadresse, selv om opplysningene er omfattet av straffeprosessloven § 118 første ledd annet punk­tum.

Forbrukertilsynet kan kjøpe varer og tjenester, om nødvendig med skjult identitet, for å avdekke brudd på bestemmelser som Forbrukertilsynet fører tilsyn med etter § 35 første ledd, og for å innhente bevis til bruk i Forbrukertilsynets saksbehandling. Forbrukertilsynet kan helt eller delvis kreve tilbake kjøpesummen eller kreve betal­ingskrav ettergitt, i den grad dette ikke fører til en uforholdsmessig ulempe for den næringsdrivende.

Forbrukertilsynet fører tilsyn med at bestemmelsene i denne loven kapittel 1 til 5, og bestemmelsene gitt i medhold av denne loven, overholdes.  Forbrukertilsynet skal videre føre slikt tilsyn som det er pålagt etter annet regelverk.

Forbrukertilsynet fører tilsyn ut fra hensynet til forbrukerne.  Tilsynet etter § 2 an­net ledd første punktum skjer likevel ut fra hensynet til likestilling mellom kjønnene, særlig med vekt på hvordan kvinner fremstilles.  Tilsynet etter § 10 med forskrifter skjer ut fra hensynet til at forbrukerne skal kunne orientere seg i markedet og enkelt sammenligne priser.

Forbrukertilsynet skal av eget tiltak, eller etter henvendelse fra andre, søke å på­virke næringsdrivende til å innrette seg etter bestemmelsene som Forbrukertilsynet skal føre tilsyn med etter § 35, herunder ved å føre forhandlinger med de næringsdriv­ende eller deres organisasjoner.

Dersom Forbrukertilsynet finner at en næringsdrivende handler i strid med bestem­melsene nevnt i § 35, kan Forbrukertilsynet innhente skriftlig bekreftelse på at det ulovlige forholdet skal opphøre, eller fatte vedtak.  Forbrukertilsynet kan også inn­hente skriftlig bekreftelse på at næringsdrivende skal tilby avhjelpende tiltak til berørte forbrukere.

Markedsrådet behandler klager på Forbrukertilsynets vedtak, øvrige avgjørelser som kan påklages etter forvaltningsloven og avgjørelser etter annet ledd.  Markedsrå­det behandler også klager på avgjørelser andre instanser enn Forbrukertilsynet har avgjort, når dette følger av annet regelverk.

Forbrukertilsynets avgjørelser om at vilkår eller handelspraksis er lovlig, eller at en sak ikke skal prioriteres, kan klages inn for Markedsrådet av næringsdrivende eller forbrukere som berøres av handlingen eller vilkåret, eller av en sammenslutning av næringsdrivende, forbrukere eller lønnstakere.

Markedsrådets vedtak kan ikke påklages.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om Forbrukertilsynets og Markedsrådets organisering, oppgaver og saksbehandling.

Forbrukertilsynet og Markedsrådet kan, dersom de finner at inngrep tilsies av hen­syn som nevnt i § 35 annet ledd, fatte enkeltvedtak om:

• forbud eller påbud etter § 40,
• tvangsmulkt etter § 41,
• overtredelsesgebyr etter § 42.

Et vedtak etter bokstav a og b gjelder i fem år dersom ikke annet fremgår av vedta­ket.  Vedtaket kan maksimalt gjelde i ti år.  Vedtaket kan fornyes.

Forbrukertilsynet kan fatte vedtak etter første ledd bokstav a med midlertidig virk­ning dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger brudd på bestemmelser som Forbrukertilsynet fører tilsyn med etter § 35, og det foreligger en risiko for alvor­lig skade på forbrukernes interesser.  Et vedtak med midlertidig virkning skal gjelde for en bestemt tid som ikke kan overstige tre uker fra virkningstidspunktet.  Vedtaket kan fornyes dersom vilkårene i første punktum er oppfylt.

Vedtak etter første og annet ledd kan også rettes mot medvirkere.  Dette gjelder likevel ikke ved vedtak mot reklame i strid med kringkastingsloven § 3−1 annet ledd og forskrifter gitt i medhold av kringkastingsloven § 3−1 fjerde ledd.  § 48 femte ledd gjelder tilsvarende.

Søksmål over Markedsrådets eller Forbrukertilsynets vedtak må reises innen seks måneder fra parten mottok underretning om vedtaket.  Fristen beregnes etter reglene i domstolloven §§ 148 og 149.  Det kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen etter reglene i tvisteloven §§ 16−12 til 16−14.

Det kan nedlegges forbud og gis påbud for å sikre at bestemmelser som nevnt i § 35 første ledd overholdes.  Det kan forbys å nytte eller tilsikte å nytte vilkår som nevnt i § 22.

For å sikre at vedtak etter § 40 eller bekreftelser etter § 36 annet ledd overholdes, skal det fastsettes en tvangsmulkt som må betales dersom vedtaket eller bekreftelsen ikke blir etterlevd.  Fastsettelse av tvangsmulkt kan unnlates dersom særlige grunner tilsier det.

Tvangsmulkten kan fastsettes som en løpende mulkt eller som et engangsbeløp. Ved fastsettelsen av tvangsmulkten skal det legges vekt på at det ikke skal lønne seg å overtre vedtaket.

For å sikre at pålegg etter § 34 første ledd etterkommes, kan det fastsettes en tvangsmulkt som skal betales dersom pålegget ikke etterkommes.  Annet ledd første punktum gjelder tilsvarende.

Endelig vedtak om betaling av tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

I særlige tilfeller kan påløpt mulkt reduseres eller frafalles.

Departementet kan ved forskrift fastsette nærmere regler om ileggelse av tvangs­mulkt.

Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av § 2 annet ledd annet punktum, § 6, § 10, § 11, § 12, § 13, § 13 a, § 14 første ledd, § 15, § 16, § 16 a første ledd bokstav a, § 17, § 17 a, § 18, § 20 annet ledd eller § 22 eller av forskrift gitt i medhold av § 6 femte ledd eller § 10, som anses som vesentlig eller har skjedd gjentatte ganger, kan den ansvarlige ilegges et overtredelsesgebyr.  Der den næringsdrivende, eller noen som opptrer på den næringsdrivendes vegne, forsettlig eller uaktsomt bryter bistands­plikten ved stedlig kontroll etter § 34 annet ledd, kan den næringsdrivende ilegges overtredelsesgebyr.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om utmåling av overtredelses­gebyr.

Dersom en overtredelse av bestemmelser som Forbrukertilsynet fører tilsyn med etter § 35 første ledd, medfører en risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser, og det ikke finnes andre effektive midler for å stanse overtredelsen, kan retten etter begjæring fra Forbrukertilsynet pålegge

• en vertstjenesteleverandør eller en eier av et nettbasert grensesnitt å fjerne innhold på grensesnittet eller innta en tydelig advarsel som forbrukerne ser når de får tilgang til det nettbaserte grensesnittet,
• en internettilbyder å begrense tilgangen til et nettbasert grensesnitt,
• en vertstjenesteleverandør å fjerne, deaktivere eller begrense tilgangen til et nettbasert grensesnitt,
• en registerenhet for toppdomener eller en domeneregistrar å slette, suspendere eller omregistrere et fullt kvalifisert domenenavn til Forbrukertilsynet.

Ved vurderingen av om pålegg skal gis, skal det blant annet tas hensyn til informa­sjons- og ytringsfriheten, forbrukernes interesser, saksøktes interesser samt mulighet­ene for mindre inngripende tiltak.

Retten treffer pålegg etter § 43 som midlertidig forføyning etter reglene i tviste­loven kapittel 32 og 34, med de tilpasninger som følger av § 43 b og § 43 c.  Den som overtrer regelverket etter § 43 første ledd og den som skal gjennomføre pålegget etter § 43 første ledd bokstav a til d, får stilling som saksøkt.

Begjæring om midlertidig forføyning settes frem skriftlig for Oslo byfogdembete. Begjæringen må angi alle partene.  I begjæringen skal det redegjøres for de grunner den bygger på.  Dokumenter som påberopes og som saksøkeren er i besittelse av, skal følge med begjæringen.

Dersom den som overtrer regelverket etter § 43 første ledd er ukjent eller har ukjent adresse, kan kjennelse som beslutter midlertidig forføyning etter § 43 a første ledd, treffes uten at den som overtrer regelverket innkalles til muntlig forhandling. Meddelelser fra retten til den som overtrer regelverket etter § 43 første ledd kan i så fall unnlates.  I tilfeller som nevnt i første punktum kan den som overtrer regelverket etter § 43 første ledd kreve etterfølgende muntlige forhandlinger etter tvisteloven § 32−8.

Dersom en ankesak ikke er avgjort når den som overtrer regelverket etter § 43 første ledd krever etterfølgende muntlige forhandlinger etter tvisteloven § 32−8, skal behandlingen av ankesaken stanses.  Ankesaken og avgjørelser i ankesaken som gjel­der sakens realitet, faller bort dersom retten treffer ny realitetsavgjørelse etter etter­følgende muntlige forhandlinger.  Rettens avgjørelse truffet på grunnlag av etterføl­gende muntlige forhandlinger kan påankes.

Den som skal gjennomføre pålegget etter § 43 første ledd bokstav a til d kan bare ilegges ansvar for saksøkerens sakskostnader etter tvisteloven kapittel 20 i ankesak der denne parten har anket.  Det kan likevel ilegges sakskostnader etter tvisteloven § 20−4 bokstav c.

Tvisteloven § 32−9 gjelder ikke for den som skal gjennomføre pålegget etter § 43 første ledd bokstav a til d.

Tvisteloven § 34−6 første ledd bokstav c gjelder ikke der saksøkeren har fått med­hold i kravet.

Bestemmelsene i dette kapitlet får anvendelse på handlinger foretatt i næringsvirk­somhet som strider mot bestemmelser som etter EØS-avtalen beskytter forbrukernes kollektive interesser slik de er gjennomført i norsk rett.

§§ 45 og 46 får anvendelse på handlinger som strider mot bestemmelser som gjennomfører EØS-lovgivningen som er tatt inn i vedlegg 1 til europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/22/EF om nedlegging av forbud med hensyn til vern av forbrukernes interesser.  Bestemmelsene får kun anvendelse på handlinger foretatt i næringsvirk­somhet i Norge som har virkning i en annen EØS-stat eller som er foretatt i nærings­virk­somhet i en annen EØS-stat og har virkning i Norge.

§ 47 får anvendelse på handlinger som strider mot bestemmelser som gjennom­fører EØS-lovgivningen som er tatt inn i vedlegg til europaparlaments- og rådsforord­ning (EU) 2017/2394 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning og om oppheving av forordning (EF) nr. 2006/­2004.  Bestemmelsen får bare anvendelse hvis lovbruddet rammer forbrukere som har bopel i en annen medlemsstat enn der lovbruddet har sin opprinnelse eller har fun­net sted, der den næringsdrivende er etablert eller der bevismaterialet befinner seg.

Departementet fastsetter i forskrift hvilke bestemmelser som til enhver tid beskyt­ter forbrukernes kollektive interesser etter annet og tredje ledd.

Utenlandske myndigheter og organisasjoner som er oppført på listen over god­kjente institusjoner som etter EØS-avtalens bestemmelser offentliggjøres av EU-kom­misjonen i De Europeiske Fellesskapers Tidende og i EØS-tillegget til dette, kan bringe sak inn for Forbrukertilsynet og Markedsrådet med sikte på å få nedlagt forbud mot handling som nevnt i § 44 annet ledd.

Departementet godkjenner norske myndigheter og organisasjoner som kan opptre som part i sak i andre EØS-stater med sikte på å få nedlagt forbud mot handling som nevnt i § 44 annet ledd.  Departementet underretter EFTA-statenes faste komité om de utpekte myndigheters og organisasjoners navn og formål, med sikte på oppføring på listen nevnt i § 45.

Departementet kan ved forskrift fastsette nærmere regler om godkjenning etter første ledd.

EØS-avtalen vedlegg XIX nr. 7f (europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/­2394 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning og om oppheving av forordning (EF) nr. 2006/2004 (forordning om forbrukervernsamarbeid)) gjelder som lov med de tilpasninger som følger av ved­legget selv, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

Departementet kan ved forskrift oppnevne myndigheter som håndhever forord­ningens bestemmelser, sentralt kontaktorgan og eksterne varslere.

Den som vesentlig overtrer § 6 fjerde ledd, jf. første ledd, forskrift gitt i medhold av § 6 femte ledd, § 11, § 12, § 13, § 15, § 16 a første ledd bokstav a, jf. § 12 og § 13, § 20 annet ledd, § 26, § 27 eller § 30, straffes med bøter, fengsel inntil 6 måne­der eller begge deler dersom ikke strengere straffebestemmelse kommer til anven­delse.

Uaktsom vesentlig overtredelse av § 7 eller § 8 jf. § 6 fjerde ledd jf. første ledd, § 11 første ledd, § 26 eller § 27 straffes med bøter, fengsel inntil 6 måneder eller begge deler dersom ikke strengere straffebestemmelse kommer til anvendelse.

Ved vurderingen av om en overtredelse er vesentlig, skal det særlig legges vekt på overtredelsens omfang, virkninger og graden av skyld.  Dersom personen eller fore­taket tidligere er ilagt straff eller overtredelsesgebyr for overtredelse av denne lov eller forskrift i medhold av loven, kan straff etter første og annet ledd anvendes selv om overtredelsen ikke er vesentlig.

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer vedtak som er gjort i medhold av denne lov, straffes med bøter, fengsel inntil 6 måneder eller begge deler dersom ikke streng­ere straffebestemmelse kommer til anvendelse.

Straff kommer ikke til anvendelse for overtredelse foretatt av en ekspeditør, be­tjent eller annen liknende underordnet når overtredelsen vesentlig har vært foranle­diget av vedkommendes avhengige stilling til den næringsdrivende.

Den som bruker en geografisk betegnelse i strid med §§ 25, 26 eller 31, straffes med bøter eller fengsel inntil ett år.

Dersom det foreligger særlig skjerpende omstendigheter, er straffen bøter eller fengsel inntil tre år.  Ved vurderingen av om særlig skjerpende omstendigheter forelig­ger, skal det særlig legges vekt på den skade som er påført den forurettede, herunder skade på dennes kommersielle omdømme, den vinning som krenkeren har oppnådd, og omfanget av krenkelsen for øvrig.

Bestemmelsene om sanksjoner mot varemerkeinngrep i varemerkeloven kapittel 8, bortsett fra §§ 60, 61 og 61 a, gjelder tilsvarende ved bruk av geografiske beteg­nelser i strid med §§ 25, 26 eller 31.

For forsettlig eller uaktsom overtredelse av § 30 skal overtrederen betale til den forurettede:

• vederlag svarende til en rimelig lisensavgift for utnyttelsen, samt erstatning for skade som følge av overtredelsen som ikke ville oppstått ved lisensiering,
• erstatning for skade som følge av overtredelsen, eller
• vederlag svarende til vinningen som er oppnådd ved overtredelsen.

Vederlag og erstatning fastsettes etter det av grunnlagene i bokstav a til c som er gunstigst for den forurettede.

Første ledd gjelder tilsvarende ved medvirkning.

Første og annet ledd gjelder tilsvarende ved overtredelse av §§ 25 og 26 som be­står i etterligning av annens produkt, kjennetegn, reklamemidler eller andre frem­bringelser.

Har en næringsdrivende handlet i strid med bestemmelsene i kapittel 1 til 5 eller bestemmelser gitt i medhold av § 35, og en forbruker lider skade som følge av over­tredelsen, kan forbrukeren ha krav på blant annet erstatning, prisavslag og heving etter kontraktsrettslige, avtalerettslige og erstatningsrettslige regler.

Påtalemyndigheten kan i forbindelse med straffesaken kreve dom for tiltak for å sikre at den lovstridige handlingen opphører og for å hindre at den gjentas.

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.1  Fra samme tidspunkt oppheves lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsførings­loven).  Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelser til forskjellig tid.

Forskrifter gitt i medhold av lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) gjelder også etter at loven her har trådt i kraft.

Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende endringer i andre lover: