Loven gjelder den virksomhet som drives av forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov.  Som forvaltningsorgan reknes i denne lov et hvert organ for stat eller kommune.  Privat rettssubjekt regnes som forvaltningsorgan i saker hvor det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift.

I denne lov menes med:

• vedtak, en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer (enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter);
• enkeltvedtak, et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere be­stemte personer;
• forskrift, et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer;
• offentlig tjenestemann, en embetsmann eller annen som er ansatt i statens eller en kommunes tjeneste;
• part, person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder;
• dokument: en logisk avgrenset informasjonsmengde som er lagret på et me­dium for senere lesing, lytting, framføring, overføring eller lignende;
• skriftlig: også elektronisk melding når informasjonen i denne er tilgjengelig også for ettertiden;
• nedtegning, nedskriving og protokollering: også elektronisk nedtegning når dette oppfyller hensynene bak nedtegningen i like stor grad som nedtegning på papir.

Avgjørelse som gjelder ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed eller forflytting av offentlig tjenestemann, regnes som enkeltvedtak.  Det samme gjelder vedtak om å ilegge offentlig tjenestemann ordensstraff eller tilstå ham pensjon.  Kongen kan bestemme hva som i tvilstilfelle skal regnes som enkeltvedtak etter dette ledd, eller at andre saker om offentlige tjenesteforhold skal regnes som enkeltvedtak.

Som enkeltvedtak reknes også avgjørelser som gjelder avvising av en sak eller bruk av særlige tvangsmidler for å få gjennomført et vedtak.

Et forvaltningsorgan likestilles med privat rettssubjekt ved anvendelse av første ledd dersom organet har samme interesse eller stilling i saken som private parter kan ha.

Bestemmelsene i kapitlene IV–VI får bare anvendelse i saker som gjelder enkelt­vedtak, og bestemmelsene i kapittel VII bare i saker som gjelder forskrifter.

Når det gjelder enkeltvedtak som nevnt i § 2, annet ledd, kan Kongen fastsette at kapitlene IV–VI helt eller delvis ikke skal gjelde i nærmere angitte saker eller for visse tjenestemenn.  Vedtak i ansettelsessaker er i alle tilfelle unntatt fra reglene om be­grunnelse i §§ 24–25, reglene om klage i §§ 28–34 og reglene om omgjøring i § 35 tredje ledd, om ikke vedkommende forvaltningsorgan bestemmer noe annet.  Vedtak om oppsigelse eller avskjed som treffes av et kommunalt eller fylkeskommunalt or­gan, er unntatt fra reglene om klage i §§ 28–34.

Med mindre annet er særskilt bestemt, gjelder loven ikke

• domstolenes virksomhet, derunder registrerings- og notarialforretninger og lig­nende som utføres ved et dommerkontor,
• saker som forvaltningsorganet selv behandler eller avgjør i medhold av retts­pleielovene (straffeprosesslovene, domstolloven, tvisteloven, voldgiftsloven, tvangsfullbyrdelsesloven, skjønnsloven) eller lover som knytter seg til disse lovene (konkursloven, arvelovens tredje del og gjeldsordningsloven), eller jord­skiftelova eller rettsgebyrloven.

Når et vedtak som omfattes av første ledd kan påklages til departementet, gjelder loven likevel for departementets behandling av klagesaken.

Loven gjelder for Svalbard for så vidt ikke annet fastsettes av Kongen.

Loven gjelder ikke for Stortinget, Riksrevisjonen, Sivilombudet og andre organer for Stortinget.

Kongen kan i tvilstilfelle bestemme hvordan definisjonene i § 2 første ledd skal an­vendes innenfor et bestemt saksområde.  Han kan i tvilstilfelle også fastsette hva som skal reknes som forvaltningsorgan ved anvendelse av loven, og hva som skal reknes for domstol.  Han kan fastsette at lovens regler om enkeltvedtak eller forskrifter helt eller delvis skal gjelde for avgjørelser som ikke er vedtak etter § 2.

Når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, kan Kongen fastsette at denne lov eller andre bestemmelser om saksbehandlingen helt eller delvis ikke skal gjelde.  Lov av 15 desember 1950 nr. 7 §§ 3 og 4 gjelder tilsva­rende.

En offentlig tjenestemann er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller til å treffe avgjørelse i en forvaltningssak

• når han selv er part i saken;
• når han er i slekt eller svogerskap med en part i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søsken;
• når han er eller har vært gift med eller er forlovet med eller er fosterfar, foster­mor eller fosterbarn til en part;
• når han er verge eller fullmektig for en part i saken eller har vært verge eller fullmektig for en part etter at saken begynte;
• når han leder eller har ledende stilling i, eller er medlem av styret eller bedrifts­forsamling for
  • et samvirkeforetak, eller en forening, sparebank eller stiftelse som er part i saken, eller
  • et selskap som er part i saken.  Dette gjelder likevel ikke for person som utfører tjeneste eller arbeid for et selskap som er fullt ut offentlig eid og dette selskapet, alene eller sammen med andre tilsvarende sel­skaper eller det offentlige, fullt ut eier selskapet som er part i saken.

Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær per­sonlig tilknytning til.  Det skal også legges vekt på om ugildhetsinnsigelse er reist av en part.

Er den overordnede tjenestemann ugild, kan avgjørelse i saken heller ikke treffes av en direkte underordnet tjenestemann i samme forvaltningsorgan.

Ugildhetsreglene får ikke anvendelse dersom det er åpenbart at tjenestemannens tilknytning til saken eller partene ikke vil kunne påvirke hans standpunkt og verken offentlige eller private interesser tilsier at han viker sete.

Rekkevidden av annet og fjerde ledd kan fastlegges nærmere ved forskrifter som gis av Kongen.

Uansett om en tjenestemann er ugild, kan han behandle eller treffe foreløpig av­gjørelse i en sak dersom utsettelse ikke kan skje uten vesentlig ulempe eller skade­virkning.

Tjenestemannen avgjør selv om han er ugild.  Dersom en part krever det og det kan gjøres uten vesentlig tidsspille, eller tjenestemannen ellers selv finner grunn til det, skal han forelegge spørsmålet for sin nærmeste overordnede til avgjørelse.

I kollegiale organ treffes avgjørelsen av organet selv, uten at vedkommende med­lem deltar.  Dersom det i en og samme sak oppstår spørsmål om ugildhet for flere medlemmer, kan ingen av dem delta ved avgjørelsen av sin egen eller et annet med­lems habilitet, med mindre organet ellers ikke ville være vedtaksført i spørsmålet.  I sistnevnte tilfelle skal alle møtende medlemmer delta.

Medlem skal i god tid si fra om forhold som gjør eller kan gjøre ham ugild.  Før spørsmålet avgjøres, bør varamann eller annen stedfortreder innkalles til å møte og delta ved avgjørelsen dersom det kan gjøres uten vesentlig tidsspille eller kostnad.

Når en tjenestemann er ugild, skal om nødvendig oppnevnes eller velges stedfor­tre­der for vedkommende.

Dersom det er forbundet med særlig ulempe å få oppnevnt stedfortreder, kan Kon­gen for det enkelte tilfelle beslutte at saken skal overføres til sideordnet eller over­ordnet forvaltningsorgan.

Foruten for offentlige tjenestemenn gjelder bestemmelsene i kapitlet her tilsva­rende for enhver annen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan.

Forvaltningsorganene har innenfor sitt sakområde en alminnelig veiledningsplikt. Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte.  Omfanget av veiledningen må likevel tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet.

Forvaltningsorganer som behandler saker med en eller flere private parter, skal av eget tiltak vurdere partenes behov for veiledning.  Etter forespørsel fra en part og ellers når sakens art eller partens forhold gir grunn til det, skal forvaltningsorganet gi veiledning om:

• gjeldende lover og forskrifter og vanlig praksis på vedkommende sakområde, og
• regler for saksbehandlingen, særlig om parters rettigheter og plikter etter for­valtningsloven.  Om mulig bør forvaltningsorganet også peke på omstendighe­ter som i det konkrete tilfellet særlig kan få betydning for resultatet.

Uavhengig av om sak pågår, plikter forvaltningsorganet innen sitt sakområde å gi veiledning som nevnt i annet ledd til en person som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold som har aktuell interesse for ham.

Dersom noen henvender seg til urette myndighet, skal det forvaltningsorgan som mottar henvendelsen, om mulig vise vedkommende til rett organ.  Inneholder en hen­vendelse til et forvaltningsorgan feil, misforståelser, unøyaktigheter eller andre mang­ler som avsenderen bør rette, skal organet om nødvendig gi beskjed om dette.  Orga­net bør samtidig gi frist til å rette opp mangelen og eventuelt gi veiledning om hvordan dette kan gjøres.

Kongen kan gi nærmere bestemmelse om utstrekningen av veiledningsplikten og om den måten veiledningen skal ytes på.

Forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold.

Dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal det forvaltningsorganet som mottok henvendelsen, snarest mulig gi et foreløpig svar.  I svaret skal det gjøres rede for grunnen til at henvendelsen ikke kan behandles tidligere, og såvidt mulig angis når svar kan ventes.  Foreløpig svar kan unnlates dersom det må anses som åpenbart unødvendig.

I saker som gjelder enkeltvedtak, skal det gis foreløpig svar etter annet ledd der­som en henvendelse ikke kan besvares i løpet av en måned etter at den er mottatt.

Kongen kan på bestemte områder fastsette frister for forvaltningens behandling av saker om enkeltvedtak.  Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om beregningen av fristene.

Kongen kan gi regler om oppnevning og sammensetning av statlige nemnder (sty­rer, råd og andre kollegiale forvaltningsorganer), herunder om plikt til å gjøre tjenes­te, om funksjonstiden og om løsning fra vervet.  Kongen kan også gi regler om saks­behandlingen i nemndene og om delegasjon innen nemnda eller til nemndas sekreta­riat.  Om delegasjon av myndighet kan gis regler også for den enkelte nemnd.

Kongens myndighet etter første ledd gjelder bare spørsmål som ikke uttømmende er regulert i lov.

I den utstrekning en forsvarlig utførelse av tjenesten tillater det, skal en part som har saklig grunn for det, gis adgang til å tale muntlig med en tjenestemann ved det forvaltningsorgan som behandler saken.  Dersom en mindreårig er part i saken og blir representert av verge, gjelder dette også den mindreårige selv.

Blir det ved muntlige forhandlinger, konferanser eller telefonsamtaler av en part gitt nye opplysninger eller anførsler av betydning for avgjørelsen av saken, skal de såvidt mulig nedtegnes eller protokolleres.  Det samme gjelder iakttakelser tjeneste­mannen gjør ved befaring m.m.

En part har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen.

Som fullmektig kan brukes enhver myndig person eller en organisasjon som ved­kommende er medlem av.  Forvaltningsorganet kan likevel tilbakevise den som uten å være advokat, søker erverv ved å opptre for andre i forvaltningssaker, men ikke i saker der vedkommende har rett til å yte rettshjelp etter domstolloven § 218.  Tjenes­temann tilsatt ved forvaltningsorgan innenfor det forvaltningsområde som saken hører under, kan ikke opptre som fullmektig.

Alle henvendelser i en sak kan gjøres ved fullmektig, og parten har rett til å ha med seg fullmektig når han møter personlig for forvaltningsorganet.  Alle meddelelser og henvendelser fra forvaltningsorganet skal skje til partens fullmektig forsåvidt for­holdet dekkes av fullmakten.  Når det finnes hensiktsmessig, kan parten også under­rettes direkte.  Parten kan kreve å bli underrettet ved siden av eller i stedet for full­mektigen.

Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt.  Advokat behø­ver ikke å legge frem skriftlig fullmakt, med mindre forvaltningsorganet finner grunn til å kreve det.

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om:

• noens personlige forhold, eller
• tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår.

Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, stats­borgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.  Kongen kan ellers gi nærmere forskrifter om hvilke opplysninger som skal reknes som personlige, om hvilke organer som kan gi privatpersoner opplysninger som nevnt i punktumet foran og opplysninger om den enkeltes personlige status for øvrig, samt om vilkårene for å gi slike opplysninger.

Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet.  Han kan heller ikke utnytte opplysninger som nevnt i denne paragraf i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre.

Taushetsplikt etter § 13 er ikke til hinder for:

• at opplysninger gjøres kjent for dem som de direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning de som har krav på taushet samtykker,
• at opplysningene brukes når behovet for beskyttelse må anses varetatt ved at de gis i statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på an­nen måte,
• at opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hem­melig, f.eks. når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder, og
• at opplysninger om en navngitt domfelt eller botlagt er benådet eller ikke og hvilke reaksjoner vedkommende eventuelt blir benådet til, gjøres kjent.

Taushetsplikt etter § 13 er ikke til hinder for:

• at opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter eller deres represen­tanter,
• at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, bl.a. kan brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll,
• at opplysningene er tilgjengelig for andre tjenestemenn innen organet eller eta­ten i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivord­ning, bl.a. til bruk ved vegledning i andre saker,
• at opplysningene brukes for statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggings­oppgaver, eller i forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll med for­valtningen,
• at forvaltningsorganet gir andre forvaltningsorganer opplysninger om en per­sons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppga­ver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag,
• at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger (jfr. også nr. 5) om lov­brudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det fin­nes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver,
• at forvaltningsorganet deler opplysningene med andre så langt det er nødven­dig for å unngå fare for liv eller helse,
• at forvaltningsorganet gir et annet forvaltningsorgan opplysninger (samordning) som forutsatt i lov om Oppgaveregisteret,
• at forvaltningsorganet gir et forvaltningsorgan i en annen EØS-stat opplysnin­ger som forutsatt i tjenesteloven.

Part eller partsrepresentant som blir gjort kjent med opplysninger etter første ledd nr. 1, kan bare bruke opplysningene i den utstrekning det er nødvendig for å vareta partens tarv i saken.  Forvaltningsorganet skal gjøre ham merksam på dette.  Likele­des kan forvaltningsorganet pålegge taushetsplikt når vitner o.l. får opplysninger un­dergitt taushetsplikt i forbindelse med at de uttaler seg til organet.  Overtreding av taushetsplikt etter dette ledd kan straffes etter straffelovens § 209, dersom vedkom­mende er gjort merksam på at overtreding kan få slik følge.

Vedkommende forvaltningsorgan skal sørge for at taushetsplikten blir kjent for dem den gjelder, og kan kreve skriftlig erklæring om at de kjenner og vil respektere reglene.

Dokumenter og annet materiale som inneholder opplysninger undergitt taushets­plikt, skal forvaltningsorganet oppbevare på betryggende måte.

Kongen kan gi nærmere regler om oppbevaring av dokumenter og annet materiale som er undergitt taushetsplikt, om tilintetgjøring av dokumenter eller materiale og om bortfall av taushetsplikt etter en viss tid.  Taushetsplikten bortfaller etter 60 år når ikke annet er bestemt i medhold av foregående punktum.

Når det finnes rimelig og ikke medfører uforholdsmessig ulempe for andre interes­ser, kan departementet bestemme at et forvaltningsorgan kan eller skal gi opplysnin­ger til bruk for forsking, og at dette skal skje uten hinder av organets taushetsplikt etter § 13.

Til vedtak som nevnt i første ledd kan det knyttes vilkår.  Disse kan bl.a. gi bestemmelser om hvem som skal ha ansvar for opplysningene og hvem som skal ha adgang til dem, om oppbevaring og tilbakelevering av utlånt materiale, om tilintet­gjøring av avskrifter, om hvorvidt forskerne skal ha adgang til å henvende seg til eller innhente nærmere opplysninger om dem det er gitt opplysninger om, og om bruken av opplysningene for øvrig.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om vedtak etter denne paragraf.

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid i forbindelse med en forskingsoppgave som et forvaltningsorgan har støttet, godkjent eller gitt opplysninger undergitt taus­hetsplikt til, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til:

• opplysninger undergitt taushetsplikt som forskeren får fra et forvaltningsorgan,
• opplysninger som i forbindelse med forskningsarbeidet er mottatt fra private under taushetsløfte, og
• opplysninger som gjelder personer som står i et avhengighetsforhold til den in­stans (skole, sykehus, anstalt, bedrift, offentlig myndighet m.m.) som har for­midlet deres kontakt med forskeren.

Opplysningene kan bare brukes slik det er nødvendig for forskingsarbeidet og i samsvar med de vilkår som måtte være fastsatt etter § 13 d annet ledd.  Skal resulta­ter av forskingsarbeidet publiseres eller brukes på annen måte, gjelder § 13 a nr. 1 og 2 tilsvarende.

Brudd på taushetsplikten eller på vilkår etter § 13 d annet ledd, straffes etter straf­felovens § 209.  Departementet eller vedkommende forvaltningsorgan skal gjøre fors­keren og hans medarbeidere kjent med taushetsplikten og straffebestemmelsen, jfr. også § 13 c første ledd.

Dersom noen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, er pålagt taushetsplikt ved bestemmelse i annen lov, forskrift eller instruks av hensyn til private interesser, gjelder §§ 13 til 13 e som utfyllende regler når ikke annet er bestemt i lov eller i medhold av lov.

Bestemmelse i annen lov om rett eller plikt til å gi opplysninger begrenser ikke lov­bestemt taushetsplikt, med mindre vedkommende bestemmelse fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal gjelde.

Kongen kan gi forskrift om at taushetsplikt etter § 13 ikke skal være til hinder for at bestemte organer kan dele opplysninger for å utføre oppgaver som er lagt til avgi­ver- eller mottakerorganet, så langt delingen ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningene gjelder, og om annen behandling av opplysninger i forbin­delse med delingen.  Der det foreligger et etablert samarbeid mellom organer, kan forskrifter etter første punktum om nødvendig også omfatte opplysninger som etter annen lov er underlagt særlige begrensninger i adgangen til å dele opplysninger etter § 13 b første ledd.

Blir noen pålagt å gi opplysninger, skal heimelen for pålegget angis.  Vedkom­mende har rett til å klage over pålegget dersom han mener at han ikke har plikt eller lovlig adgang til å gi opplysningene.  Han skal gjøres oppmerksom på klageadgangen i forbindelse med pålegget.  Klage, som kan være muntlig, må framsettes straks når den pålegget angår er til stede, og ellers innen 3 dager.  Dersom vedkommende for­valtningsorgan finner det påtrengende nødvendig for å gjennomføre sine oppgaver etter loven, kan det kreve at opplysningene blir gitt før klagesaken er avgjort.  For øvrig gjelder bestemmelsene i kapittel VI tilsvarende så langt de passer.

Ved gransking, herunder husundersøkelse og bokettersyn, som ikke blir utført på et offentlig kontor eller annet bestemt tjenestested, skal den som leder forretningen, uten oppfordring legitimere seg, meddele formålet med forretningen og oppgi hjem­melen for den.  Dette gjelder likevel ikke når den som forretningen angår, kjenner vedkommende og ikke krever det.

Den som forretningen angår, skal ha rett til å ha et vitne til stede.  Han skal gjøres oppmerksom på denne rett, med mindre det finnes åpenbart hensiktsløst.  Navnet på de personer som er til stede, undersøkelsens gjenstand, formål og lovhjemmel skal skrives ned eller protokolleres.

Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder bare for så vidt de kan gjennomføres uten vesentlig ulempe eller uten at formålet med forretningen settes i fare.

Den som forretningen angår, har rett til å klage over beslutning om å fremme for­retningen.  Klage, som kan være muntlig, må framsettes straks når vedkommende er til stede, og ellers innen tre dager.  Dersom vedkommende forvaltningsorgan finner det påtrengende nødvendig for å gjennomføre sine oppgaver etter loven, kan forret­ningen gjennomføres før klagesaken er avgjort.  For øvrig gjelder bestemmelsene i kapittel VI tilsvarende så langt de passer.

Kongen kan gi forskrift om elektronisk kommunikasjon mellom forvaltningen og publikum og elektronisk saksbehandling og kommunikasjon i forvaltningen, herunder nærmere regler om

• hvilken elektronisk adresse eller informasjonstjeneste som skal benyttes,
• signering, autentisering, sikring av integritet og konfidensialitet,
• kvittering for mottak av elektroniske meldinger,
• krav til de produkter, tjenester og standarder som kan benyttes,
• forvaltningens rett til å sperre for brukere som misbruker data ment for signe­ring, autentisering, sikring av integritet eller konfidensialitet, og om hva som skal regnes som misbruk.

Part som ikke allerede ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken, skal varsles før vedtak treffes og gis høve til å uttale seg innen en nærmere angitt frist. Dersom en mindreårig over 15 år er part i saken og blir representert av verge, skal dette også gjelde den mindreårige selv.  Fristen løper fra den dag varslet er avsendt, når ikke annet uttrykkelig er sagt.

Forhåndsvarslet skal gjøre greie for hva saken gjelder og ellers inneholde det som anses påkrevd for at parten på forsvarlig måte kan vareta sitt tarv.  I regelen gis for­håndsvarsel skriftlig.  Det skriftlige forhåndsvarslet kan gis ved bruk av elektronisk kommunikasjon når mottakeren uttrykkelig har godtatt dette og har oppgitt den elek­troniske adressen som skal benyttes for slikt formål.  Er det særlig byrdefullt å gi skrif­tlig underretning, kan underretningen gis muntlig eller på annen måte.

Forhåndsvarsling kan unnlates dersom:

• slik varsling ikke er praktisk mulig eller vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres,
• parten ikke har kjent adresse og ettersporing av ham vil kreve mer tid eller arbeid enn rimelig i forhold til partens interesser og til betydningen av varslet,
• vedkommende part allerede på annen måte har fått kjennskap til at vedtak skal treffes og har hatt rimelig foranledning og tid til å uttale seg, eller varsel av andre grunner må anses åpenbart unødvendig.

Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.  Det skal påse at mindreårige parter har fått mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, i den grad de er i stand til å danne seg egne synspunkter på det saken gjelder. De mindreåriges syn skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet.

Dersom det under saksforberedelsen mottar opplysninger om en part eller den virksomhet han driver eller planlegger, og parten etter §§ 18 til 19 har rett til å gjøre seg kjent med disse opplysninger, skal de forelegges ham til uttalelse.  Dette gjelder likevel ikke når

• opplysningene bekreftes av framstilling som parten selv har gitt eller kontrollert i anledning av saken eller parten ikke har kjent oppholdssted,
• rask avgjørelse i saken er påkrevd av hensyn til andre parter eller offentlige interesser,
• opplysningene ikke har avgjørende betydning for vedtaket eller underretning av andre grunner er unødvendig eller uhensiktsmessig ut fra hensynet til parten selv, for eksempel fordi han vil bli gjort kjent med opplysningene ved melding om vedtaket.

Partene bør også for øvrig gjøres kjent med opplysninger av vesentlig betydning som det må forutsettes at de har grunnlag og interesse for å uttale seg om, og som parten etter §§ 18 til 19 har rett til å gjøre seg kjent med.  Ved avveiningen skal leg­ges vekt på om rask avgjørelse er ønskelig og om hensynet til parten er tilstrekkelig varetatt på annen måte, for eksempel ved at han er gjort kjent med retten etter §§ 18 til 19 til å se sakens dokumenter.

Dersom en mindreårig over 15 år er part i saken og blir representert av verge, skal opplysninger som nevnt i annet og tredje ledd også forelegges den mindreårige selv, hvis ikke den mindreårige har erklært at det ikke er nødvendig.

En part har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, for så vidt ikke annet følger av reglene i §§ 18 til 19.  Dersom en mindreårig er part i saken og blir repre­sentert av verge, gjelder dette også den mindreårige selv.  Retten til innsyn gjelder også etter at det er truffet vedtak i saken.  En mindreårig under 15 år skal ikke gjøres kjent med opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt.

Når det er adgang til å gjøre unntak fra innsyn, skal forvaltningsorganet likevel vurdere å gi helt eller delvis innsyn.  Innsyn bør gis dersom hensynet til parten veier tyngre enn behovet for unntak.

En part har ikke krav på å gjøre seg kjent med dokument som et forvaltningsorgan har utarbeidd for sin egen interne saksforberedelse (organinterne dokumenter).  Førs­te punktum gjelder ikke foredrag til saker som blir behandlet av Kongen i statsråd, etter at saken er avgjort, og presedenskort, med mindre kortet gjengir organinterne vurderinger.

Kongen kan gi forskrift om at det ikke skal kunne gjøres unntak etter første ledd for bestemte dokumenter i bestemte statlige eller statlig tilknyttede organer.

Når det er nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, kan or­ganet gjøre unntak fra innsyn for dokument som organet har innhentet fra et under­ordnet organ til bruk for sin interne saksforberedelse.  Det samme gjelder dokument som et departement har innhentet fra et annet departement til bruk for sin interne saksforberedelse.

Det kan gjøres unntak for deler av dokument som inneholder råd om og vurderin­ger av hvordan et organ bør opptre i en sak, og som organet har innhentet til bruk for sin interne saksforberedelse, når det er påkrevd av hensyn til en forsvarlig ivareta­kelse av det offentliges interesser i saken.

Unntakene i paragrafen her gjelder tilsvarende for dokument om innhenting av dokument som nevnt i første og andre ledd, og innkallinger til og referater fra møter mellom overordnede og underordnede organer, mellom departementer og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i andre ledd.

Selv om dokumentet eller deler av det er unntatt etter reglene i §§ 18 a og 18 b, har parten rett til å gjøre seg kjent med de deler av det som inneholder faktiske opp­lysninger eller sammendrag eller annen bearbeidelse av faktum.  Dette gjelder likevel ikke faktiske opplysninger uten betydning for avgjørelsen og heller ikke når opplysnin­gene eller bearbeidelsen finnes i et annet dokument som parten har tilgang til.

Unntakene i §§ 18 a og 18 b gjelder ikke:

• saksframlegg med vedlegg til et kommunalt eller fylkeskommunalt folkevalgt organ,
• saksliste til møte i folkevalgte organer i kommuner og fylkeskommuner,
• dokument fra eller til kommunale og fylkeskommunale kontrollutvalg, revi­sjonsorgan og klagenemnder, og
• dokument i saker der en kommunal eller fylkeskommunal enhet opptrer som ekstern part overfor en annen slik enhet.

§ 18 a gjelder likevel for dokument som blir utvekslet mellom kommunale og fylkes­kommunale kontrollutvalg og utvalgets sekretariat.

Unntaket i § 18 a gjelder ikke for dokument fra eller til et kommunalt eller fylkes­kommunalt særlovsorgan eller et kommunalt eller fylkeskommunalt foretak etter kom­muneloven kapittel 9.

Unntaket i § 18 a gjelder heller ikke for dokument fra eller til en kommunal eller fylkeskommunal enhet på områder der enhetene har selvstendig avgjørelsesmyndig­het.  Unntaket i § 18 a gjelder likevel for dokument i saker der kommunedirektøren eller kommunerådet gjennomfører kontrolltiltak overfor en enhet, og for utkast til ved­tak og innstillinger som blir lagt fram for kommunedirektøren eller kommunerådet før det blir fattet vedtak eller før en innstilling blir lagt fram for et folkevalgt organ.  Unn­taket i § 18 a gjelder også for kommunedirektørens eller kommunerådets merknader til slike utkast som nevnt i forrige punktum.

En part har ikke krav på å få gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument

• som er av betydning for Norges utenrikspolitiske interesser eller nasjonale for­svars- og sikkerhetsinteresser, når slike opplysninger kan unntas etter offent­leglova §§ 20 og 21,
• som angår tekniske innretninger, produksjonsmetoder, forretningsmessige ana­lyser og berekninger og forretningshemmeligheter ellers, når de er av en slik art at andre kan utnytte dem i sin egen næringsvirksomhet,
• som angår forskningsideer eller forskningsprosjekter i sak som gjelder økono­misk støtte eller rådgivning fra det offentlige i forbindelse med forskningspro­sjekt, eller
• som det av hensyn til hans helse eller hans forhold til personer som står ham nær, må anses utilrådelig at han får kjennskap til; likevel slik at opplysningene på anmodning skal gjøres kjent for en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det.

Med mindre det er av vesentlig betydning for en part, har han heller ikke krav på å få gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument som gjelder

• en annen persons helseforhold, eller
• andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre.

Kongen kan gi forskrifter som for særskilte saksområder utfyller eller nærmere fastlegger hvordan §§ 18 til 19 skal anvendes.  Når tungtveiende grunner taler for det, kan forskriftene også gjøre unntak fra disse paragrafer.

Forvaltningsorganet bestemmer ut fra hensynet til forsvarlig saksbehandling hvor­dan dokumentene skal gjøres tilgjengelig for partene.  Dersom partsinnsyn kan mot­virke muligheten for å få saken avklart, kan fastsettes at parten ikke skal ha adgang til dokumentene så lenge undersøkelser pågår.  Eksamensbesvarelser og liknende prøver kan den som avlegger eksamen eller prøve, nektes adgang til inntil bedømmel­sen er avsluttet.

På anmodning skal en part gis papirkopi eller elektronisk kopi av dokument.  Advo­kat som opptrer som fullmektig for en part, skal få utlånt dokumentene når ikke sær­lige grunner taler mot det.  Ved utlån bør det settes tidsfrist.  Dersom ikke saksdoku­mentene blir tilbakelevert forvaltningsorganet i rett tid, er kravet om tilbakelevering særlig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven kap 13.

Har partene krav på å få se deler av et dokument, kan opplysningene gis dem ved utdrag av det dersom forvaltningsorganet finner det hensiktsmessig.

Kopier skal gis vederlagsfritt.  Kongen kan likevel gi forskrifter om betaling for av­skrifter, utskrifter eller kopier.

Når en part har anmodet om å få gjøre seg kjent med dokument som han etter § 18 har adgang til å få se, skal det settes ham en viss frist for mulig uttalelse, såfremt ingen frist er satt i medhold av § 16 eller den fastsatte frist anses utilstrekkelig.  Dette gjelder likevel ikke dersom hensynet til vesentlige offentlige eller private interesser taler mot utsettelse.

Avslag på krav om innsyn skal være skriftlig.  Blir krav om å få gjøre seg kjent med et bestemt dokument eller opplysning avslått, skal parten gjøres merksam på den bestemmelse som ligger til grunn for avslaget og hvilket ledd og hvilken bokstav i bestemmelsen som er brukt.  Avslaget skal opplyse om retten til å klage etter annet ledd og klagefristen etter § 29.

Den som har satt fram kravet, kan påklage avslaget i samsvar med reglene i kap. VI.  Statsforvalteren er klageinstans når avslaget er truffet av kommunalt eller fylkes­kommunalt organ.

Et enkeltvedtak skal være skriftlig om ikke dette av praktiske grunner vil være særlig byrdefullt for forvaltningsorganet.

Enkeltvedtak skal grunngis.  Forvaltningsorganet skal gi begrunnelsen samtidig med at vedtaket treffes.

I andre saker enn klagesaker kan forvaltningsorganet la være å gi samtidig be­grunnelse dersom det innvilger en søknad og det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med vedtaket.  Det samme gjelder i saker om fordeling av tillatelser eller andre fordeler mellom flere parter.  En part kan likevel kreve begrunnelse gitt etter at vedtaket er truffet.  Krav om begrunnelse må framsettes i løpet av klagefris­ten eller – om ingen klagefrist løper – senest 3 uker etter at parten mottok underret­ning om vedtaket.  Bestemmelsene i §§ 29, 30 og 31 gjelder tilsvarende.

Grunngiing kan unnlates i den utstrekning begrunnelse ikke kan gis uten å røpe opplysning som parten etter § 19 ikke har krav på å bli kjent med.  I tilfelle som går inn under § 19 første ledd bokstav d, skal begrunnelse på anmodning gis en represen­tant for parten når ikke særlige grunner taler mot det, likevel slik at muntlig oriente­ring kan tre istedenfor skriftlig grunngiing.

Kongen kan for særskilte saksområder gi bestemmelser om at grunngiing kan unn­lates når særlige forhold gjør det nødvendig.  Likeledes kan Kongen bestemme at visse vedtak som går inn under første ledd skal grunngis etter reglene i annet ledd, eller at visse vedtak som går inn under annet ledd skal grunngis etter reglene i første ledd.

I begrunnelsen skal vises til de regler vedtaket bygger på, med mindre parten kjenner reglene.  I den utstrekning det er nødvendig for å sette parten i stand til å for­stå vedtaket, skal begrunnelsen også gjengi innholdet av reglene eller den problemstil­ling vedtaket bygger på.

I begrunnelsen skal dessuten nevnes de faktiske forhold som vedtaket bygger på. Er de faktiske forhold beskrevet av parten selv eller i et dokument som er gjort kjent for parten, er en henvisning til den tidligere framstilling tilstrekkelig.  I tilfelle skal det i underretningen til parten vedlegges kopi av framstillingen.

De hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn, bør nevnes.  Er det gitt retningslinjer for skjønnsutøvingen, vil i alminnelighet en henvisning til retningslinjene være tilstrekkelig.

Det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, skal sørge for at partene underret­tes om vedtaket så snart som mulig.  Dersom en mindreårig over 15 år er part i saken og blir representert av verge, skal organet også underrette den mindreårige selv. Underretning skal gis av det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, hvis ikke sær­lige grunner tilsier at dette overlates til et annet organ.  I regelen gis underretning skriftlig.  Den skriftlige underretningen kan gis ved bruk av elektronisk kommunika­sjon når mottakeren uttrykkelig har godtatt dette og har oppgitt den elektroniske ad­ressen som skal benyttes for slikt formål.  Er det særlig byrdefullt for forvaltnings­organet å gi skriftlig underretning, eller haster saken, kan underretning gis muntlig eller på annen måte.  I så fall kan en part kreve å få vedtaket skriftlig bekreftet. Underretning om vedtaket kan helt unnlates for så vidt underretning må anses åpen­bart unødvendig og vedtaket ikke medfører skade eller ulempe for vedkommende part.

I saker der begrunnelsen etter § 24 skal gis samtidig med vedtaket, bør grunnene gjengis i underretningen.  Der dette på grunn av særlige forhold ikke kan gjennom­føres, og likeledes der partene kan kreve grunngiing etter § 24 annet ledd, skal det i underretningen isteden gis opplysning om på hvilken måte partene kan bli kjent med begrunnelsen.

I underretningen skal videre gis opplysning om klageadgang, klagefrist, klagein­stans og den nærmere fremgangsmåte ved klage, samt om retten etter § 18, jfr § 19 til å se sakens dokumenter.  Dersom vedtaket kan tenkes gjennomført til skade for parten før klagesaken er avgjort, skal det også gjøres merksam på adgangen til å be om at gjennomføringen utsettes, jfr. § 42 første ledd.  Er det etter § 27 b i loven her eller etter særskilt lovbestemmelse et vilkår for søksmål at klageadgangen er nyttet, eller at søksmålet anlegges innen en viss frist, skal parten i underretningen om ved­taket også gjøres oppmerksom på dette.  I motsatt fall kommer slike vilkår for søks­mål ikke til anvendelse overfor parten.

I tillegg til veiledningen etter tredje ledd skal underretningen om enkeltvedtak til sakens parter opplyse om følgende når forholdene gir grunn til det:

• adgangen til å søke fritt rettsråd,
• forvaltningsorganenes veiledningsplikt etter § 11 og forskrifter gitt i medhold av den, og
• adgangen til å få tilkjent sakskostnader etter § 36.

Dersom ikke annet er bestemt, kan Kongen gi forskrifter om betaling for behand­ling av søknader om bevillinger, tillatelser, autorisasjoner o.l. som gis av forvaltnings­organ.  Attest eller bevitnelse om tidligere vedtak gis uten betaling.  Krav på betaling etter denne bestemmelse er tvangsgrunnlag for utlegg.

Det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, kan bestemme at søksmål om gyl­digheten av forvaltningsvedtak eller krav om erstatning som følge av vedtaket ikke skal kunne reises uten at vedkommende part har nyttet sin adgang til å klage over vedtaket, og at klagen er avgjort av den høyeste klageinstans som står åpen.  Søks­mål skal likevel i alle tilfelle kunne reises når det er gått 6 måneder fra klage første gang ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstan­sens avgjørelse ikke foreligger.

Enkeltvedtak kan påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse i sa­ken til det forvaltningsorgan (klageinstansen) som er nærmest overordnet det forvalt­ningsorgan som har truffet vedtaket (underinstansen).

For enkeltvedtak som er truffet av forvaltningsorgan opprettet i medhold av lov om kommuner og fylkeskommuner, er klageinstansen kommunestyret eller fylkestinget, eller etter disses bestemmelse, formannskapet eller fylkesutvalget eller en eller flere særskilte klagenemnder oppnevnt av kommunestyret eller fylkestinget.  For enkelt­vedtak som er truffet av egne rettssubjekter som har fått overført myndighet fra kom­munen eller fylkeskommunen, er klageinstansen én eller flere særskilte klagenemnder som er oppnevnt av det øverste organet i rettssubjektet.  Departementet er likevel klageinstans når vedtak er truffet av kommunestyret eller fylkestinget eller av det øverste organet i et eget rettssubjekt som har fått overført myndighet fra kommunen eller fylkeskommunen.  Vedkommende statlige organ er klageinstans når vedtak er truffet i henhold til myndighet delegert fra et statlig forvaltningsorgan.

Med mindre Kongen bestemmer annerledes, kan klageinstansens vedtak i klagesak ikke påklages.  Klageinstansens vedtak om å avvise klagen kan likevel påklages, unn­tatt:

• når også underinstansen traff vedtak om å avvise klagen,
• når underinstansen har prøvd avvisningsspørsmålet og kommet til at vilkårene for realitetsbehandling er til stede,
• når Kongen vil være klageinstans,
• når klagen er avvist av en uavhengig klagenemnd.

Er det klagerett over et vedtak om å avvise en klage som er truffet av et kommunalt eller fylkeskommunalt organ som klageinstans, går klagen til statsforvalteren.

For særskilte saksområder kan Kongen fastsette klageregler som utfyller eller av­viker fra reglene i dette kapittel.  Forskrift som begrenser klageretten eller som ellers vesentlig endrer reglene til skade for partsinteresser, kan bare gis når tungtveiende grunner taler for det.

Fristen for å klage er 3 uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part.  Skjer underretningen ved offentlig kunngjøring, begynner klagefristen å løpe fra den dag vedtaket første gang ble kunngjort.

For den som ikke har mottatt underretning om vedtaket, løper fristen fra det tids­punkt han har fått eller burde ha skaffet sig kjennskap til vedtaket.  Vedtak som går ut på å tilstå noen en rettighet, skal klagefristen for andre likevel senest løpe ut når det er gått 3 måneder fra det tidspunkt vedtaket ble truffet.

Har en part krevet å få oppgitt begrunnelsen for vedtaket etter § 24 annet ledd, avbrytes klagefristen.  Ny klagefrist tar til å løpe fra det tidspunkt meddelelse om be­grunnelse er kommet frem til ham eller han på annen måte er gjort kjent med den.

Vedkommende underinstans eller klageinstans kan i særlige tilfelle forlenge klage­fristen før denne er utløpet.

For at klage skal være fremsatt i tide, er det nok at erklæringen før utløpet av fris­ten er avgitt til tilbyder av posttjenester som skal sørge for å få sendingen frem til for­valtningsorganet eller til offentlig tjenestemann som har fullmakt til å ta imot erklærin­gen.  Kommer erklæringen ikke frem, må den gjentas innen en uke etter at vedkom­mende har fått vite om dette eller burde ha forstått det eller – om den opprinnelige frist er kortere – innen en frist av samme lengde som denne.  Fristen regnes overens­stemmende med reglene i domstollovens §§ 148 og 149.

Selv om klageren har oversittet klagefristen, kan klagen tas under behandling så­framt

• parten eller hans fullmektig ikke kan lastes for å ha oversittet fristen eller for å ha drøyd med klage etterpå, eller
• det av særlige grunner er rimelig at klagen blir prøvd.

Ved vurderingen av om klagen bør tas opp til behandling, skal det også legges vekt på om endring av vedtaket kan medføre skade eller ulempe for andre.

Klagen kan ikke tas under behandling som klagesak dersom det er gått mer enn ett år siden vedtaket ble truffet.

Erklæring om klage skal:

• fremsettes for det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket; dersom muntlig klage er tillatt, skal erklæringen settes opp skriftlig av vedkommende forvalt­ningsorgan;
• være undertegnet av klageren eller hans fullmektig eller være autentisert som fastsatt i forskrift, eller i medhold av forskrift, jf. § 15 a;
• nevne det vedtak som det klages over, og om påkrevet gi opplysninger til be­dømmelse av klagerett og av om klagefrist er overholdt;
• nevne den endring som ønskes i det vedtak det klages over.

Erklæringene bør også nevne de grunner klagen støtter seg til.

Inneholder en erklæring om klage feil eller mangler, setter forvaltningsorganet en kort frist for rettelse eller utfylling.

Erklæring om klage kan fremsettes ved bruk av elektronisk kommunikasjon der­som det forvaltningsorganet som skal motta klagen, har lagt til rette for dette.

Om forberedelse mm. av klagesaker gjelder kapittel IV og V tilsvarende, når ikke annet følger av reglene i denne paragraf.

Underinstansen skal foreta de undersøkelser klagen gir grunn til.  Den kan opp­heve eller endre vedtaket dersom den finner klagen begrunnet.  Dersom vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger, skal underinstansen avvise saken, jfr. dog § 31.

Når noen reknes som motpart i saken skal underinstansen varsle vedkommende snarest mulig, jfr. likevel § 16 tredje ledd.  Samtidig skal settes frist for å gi uttalelse. Varsles klagemotparten ved brev, skal kopi av klagen vedlegges med mindre parten etter § 19 kan nektes adgang til den.

Blir det ikke truffet avgjørelse som nevnt i annet ledd, skal sakens dokumenter sendes klageinstansen så snart saken er tilrettelagt.  Dersom underinstansen gir til klageinstansen uttalelse som partene kan kreve å få se uten hinder av § 19, skal den sende kopi til partene med mindre Kongen er klageinstans.

Klageinstansen skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Den kan pålegge underinstansen å foreta nærmere undersøkelser m.m.

Dersom vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger, skal klageinstansen avvise saken, jfr. dog § 31.  Klageinstansen er ikke bundet av at underinstansen har ansett vilkårene for å foreligge.

Tas klagen under behandling, kan klageinstansen prøve alle sider av saken og her­under ta hensyn til nye omstendigheter.  Den skal vurdere de synspunkter som klage­ren kommer med, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt av ham.  Der statlig organ er klageinstans for vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune, skal klageinstansen legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn.  Det skal fremgå av vedtaket hvordan klageinstansen har vektlagt hensynet til det kommunale selvstyret.

Vedtaket kan ikke endres til skade for klageren, med mindre dennes interesser fin­nes å måtte vike for omsynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser.  Mel­ding om slik endring må være sendt klageren innen 3 måneder etter at underinstansen mottok klagen.  Begrensningene i første og annet punktum gjelder likevel ikke når vedtaket også er påklaget av en annen klager, og dennes klage finnes begrunnet.

Klageinstansen kan selv treffe nytt vedtak i saken eller oppheve det og sende sa­ken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling.

Et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget vedtak uten at det er påklaget dersom

• endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser, eller
• underretning om vedtaket ikke er kommet fram til vedkommende og vedtaket heller ikke er offentlig kunngjort, eller
• vedtaket må anses ugyldig.

Foreligger vilkårene etter første ledd, kan vedtaket omgjøres også av klageinstan­sen eller av annet overordnet organ.

Dersom hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser tilsier det, kan klageinstans eller overordnet myndighet omgjøre underordnet organs vedtak til skade for den som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser, selv om vilkårene etter første ledd bokstav b eller c ikke foreligger.  Melding om at vedtaket vil bli overprøvd, må i så fall sendes ham innen tre uker etter at det ble sendt melding om vedtaket, og melding om at vedtaket er omgjort må sendes ham innen tre måneder etter samme tidspunkt.  Gjelder det overprøving av vedtak i klagesak, må melding om at vedtaket er omgjort likevel sendes vedkommende innen tre uker.

Annet og tredje ledd gjelder ikke for kommunale, fylkeskommunale eller statlige organer som er klageinstans etter § 28 annet ledd første, annet eller tredje punktum. Statlige klageinstanser kan likevel oppheve vedtak som må anses ugyldige.

De begrensninger i adgangen til å omgjøre et vedtak som er forutsatt i første, annet og tredje ledd, gjelder ikke når endringsadgangen følger av annen lov, av ved­taket selv eller av alminnelige forvaltningsrettslige regler.

Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for ve­sentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.

I sak som vesentlig er en tvist mellom parter, kan den part som har satt fram krav om endring av et vedtak, men ikke har fått medhold i spørsmål av noen betydning, pålegges å betale den annen part helt eller delvis de særlige sakskostnader som kra­vet har ført med seg.  Det skal legges vekt på om vedkommende hadde fyldestgjø­rende grunn til å kreve endring av vedtaket, om det er rimelig ut fra sakens art og motpartens forhold å pålegge kostnadsansvar.

Spørsmålet om en part skal få dekning for sakskostnader, avgjøres av klageinstan­sen, men av underinstansen dersom underinstansen har truffet nytt vedtak i saken. Det organ som treffer avgjørelsen, er ansvarlig for at det offentliges utgifter etter første ledd blir dekket, men har kostnadsansvaret sitt grunnlag i mangel ved vedtaket eller saksforberedelsen, kan fastsettes at ansvaret helt eller delvis skal ligge hos det eller de avgjørsorganer som var ansvarlig for mangelen.  Kravet må settes fram se­nest 3 uker etter at melding om det nye vedtak er kommet fram til vedkommende, dog gjelder § 29 fjerde ledd samt §§ 30–32 tilsvarende.  Avgjørelsen kan påklages etter reglene i dette kapittel om ikke annet er fastsatt av Kongen.  For særskilte saks­områder kan Kongen fastsette klageregler som utfyller eller avviker fra disse regler, herunder om klage når avgjørelsen er tatt av kommunestyreorgan som nevnt i § 28 annet ledd.  Sakskostnader som er tilkjent en part etter reglene i annet ledd, kan tvangsinndrives etter reglene for dommer.

Dersom vedtaket er blitt endret, skal parten gjøres merksam på retten til å kreve dekning for sakskostnader, med mindre det er usannsynlig at han har hatt vesentlige sakskostnader eller det må antas at han eller hans fullmektig kjenner retten.  Dersom det i andre tilfelle finnes rimelig at spørsmålet om dekning for sakskostnader blir vur­dert, bør parten gis nødvendig vegledning.

Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.

Offentlige og private institusjoner og organisasjoner for de erverv, fag eller inte­ressegrupper som forskriftene skal gjelde eller gjelder for eller hvis interesser særlig berøres, skal gis anledning til å uttale sig før forskriften blir utferdiget, endret eller opphevet.  Så langt det trenges for å få saken allsidig opplyst, skal uttalelse også sø­kes innhentet fra andre.

Forvaltningsorganet bestemmer på hvilken måte forhåndsvarslingen skal foregå og kan sette frist for å gi uttalelse.

Forhåndsvarsling kan unnlates forsåvidt den:

• ikke vil være praktisk gjennomførlig, eller
• kan vanskeliggjøre gjennomføring av forskriften eller svekke dens effektivitet, eller
• må anses åpenbart unødvendig.

Uttalelser skal gis skriftlig.  Forvaltningsorganet kan i den enkelte sak samtykke i at uttalelse gis muntlig.  Når saken egner sig for det, kan forvaltningsorganet bestem­me at forhandlinger om saken skal foregå i møte.

En forskrift skal:

• inneholde en uttrykkelig henvisning til den eller de bestemmelser som gir for­valtningsorganet hjemmel til å utferdige forskriften, og en henvisning i samsvar med EØS-høringsloven § 12 hvis forskriften inneholder tekniske regler i hen­hold til nevnte lov;
• nevne det forvaltningsorgan som har gitt forskriften;
• kunngjøres i Norsk Lovtidend;
• i kunngjøringen betegnes som forskrift.

Når praktiske hensyn gjør det hensiktsmessig, kan kunngjøringen begrenses til en kort omtale av forskriften med opplysning om hvor teksten kan fåes eller finnes.

Knytter en forskrift seg til en bestemt hendelse eller skal den ellers gjelde for bare kort tid, og kunngjøring som nevnt i første ledd bokstav c ikke er formålstjenlig, kan kunngjøring i stedet foregå på annen måte.  Det samme kan Kongen bestemme for saksområder eller tilfelle for øvrig der kunngjøring etter reglene i første ledd bokstav c ikke er formålstjenlig på grunn av forskriftens art, innhold eller virkefelt.

Kongen kan fastsette retningslinjer for anvendelsen av annet og tredje ledd og kan bestemme at forskrifter skal holdes alment tilgjengelige.

En forskrift kan ikke påberopes overfor den enkelte før den er kunngjort som fast­satt i § 38, med mindre det påvises enten at forvaltningsorganet på annen forsvarlig måte har gjort forskriften kjent for offentligheten eller for vedkommende erverv, fag, interessegruppe eller for den forskriften påberopes overfor, eller at vedkommende har fått kjennskap til forskriften.

En forskrift kan ikke fravikes av et forvaltningsorgan, med mindre forskriften eller vedkommende hjemmelslov gir adgang til det.

Er reglene om behandlingsmåten i denne lov eller forskrifter gitt i medhold av lo­ven ikke overholdt ved behandlingen av en sak som gjelder enkeltvedtak, er vedtaket likevel gyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestem­mende på vedtakets innhold.

Underinstansen, klageinstans eller annet overordnet organ kan beslutte at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort.  Når en part eller en annen med rettslig klageinteresse akter å gå til søksmål eller har reist søksmål for å få vedtaket prøvd ved domstol, kan organ som nevnt utsette iverksettingen til det foreligger endelig dom.  Det samme gjelder når en part eller en annen med rettslig klageinteresse akter å bringe eller har brakt en sak inn for Sivilombudet.  Anmodnin­ger om utsetting skal avgjøres snarest mulig.  For øvrig gjelder det som er bestemt i annen lovgivning om utsettende virkning av klage, søksmål m.m.

Det kan settes vilkår for utsettingen.  Avslag på anmodning om utsetting skal være grunngitt.  Begrunnelse skal gis samtidig med avslaget.

Kapitlet her gjelder for saker om administrative sanksjoner.

Med administrativ sanksjon menes en negativ reaksjon som kan ilegges av et for­valtningsorgan, som retter seg mot en begått overtredelse av lov, forskrift eller indivi­duell avgjørelse, og som regnes som straff etter den europeiske menneskerettskon­vensjon.

Forvaltningsorganer kan ilegge overtredelsesgebyr (lovbrotsgebyr) når det er fast­satt i lov.

Overtredelsesgebyr kan ilegges etter faste satser eller utmåles i det enkelte tilfelle (individuell utmåling) innenfor en øvre ramme som må fastsettes i eller i medhold av lov.  Departementet kan gi forskrift om slike rammer.

Ved individuell utmåling av overtredelsesgebyr mot fysiske personer kan det blant annet legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger, fordeler som er eller kunne vært oppnådd ved lovbruddet, samt overtrederens skyld og økonomiske evne.  For foretak gjelder § 46 annet ledd.

Forhåndsvarsel kan unnlates når overtredelsesgebyr ilegges på stedet.

Oppfyllelsesfristen er fire uker fra vedtaket ble truffet.  Lengre frist kan fastsettes i vedtaket eller senere.

Overtredelsesgebyret tilfaller statskassen.

Forvaltningsorganer kan ilegge administrativt rettighetstap når det er fastsatt i lov. Administrative rettighetstap er administrative sanksjoner som trekker tilbake eller be­grenser en offentlig tillatelse.

Administrativt rettighetstap kan bare ilegges så langt det etter overtredelsens art, alvor og forholdene for øvrig fremstår som forholdsmessig.  Vedtaket skal gjelde for en bestemt tid.

Når det er fastsatt i lov at det kan ilegges administrativ sanksjon overfor et fore­tak, er skyldkravet uaktsomhet med mindre noe annet er bestemt.  Med foretak menes selskap, samvirkeforetak, forening eller annen sammenslutning, enkeltperson­foretak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet.

Ved avgjørelsen av om et foretak skal ilegges administrativ sanksjon og ved indivi­duell utmåling av sanksjonen kan det blant annet tas hensyn til

• sanksjonens preventive virkning
• overtredelsens grovhet, og om noen som handler på vegne av foretaket, har utvist skyld
• om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre til­tak kunne ha forebygget overtredelsen
• om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser
• om foretaket har hatt eller kunne oppnådd noen fordel ved overtredelsen
• om det foreligger gjentakelse
• foretakets økonomiske evne
• om andre reaksjoner som følge av lovbruddet blir ilagt foretaket eller noen som har handlet på vegne av det, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt admi­nistrativ sanksjon eller straff
• om overenskomst med fremmed stat eller internasjonal organisasjon forutset­ter bruk av administrativ foretakssanksjon eller foretaksstraff.

Dersom et forvaltningsorgan har grunn til å anta at både straff og administrativ sanksjon kan være en aktuell reaksjon mot samme forhold, må organet i samråd med påtalemyndigheten avklare om forholdet skal forfølges strafferettslig, administrativt eller både strafferettslig og administrativt.

Dersom et forvaltningsorgan har grunn til å anta at det også for et annet organ kan være aktuelt å ilegge administrativ sanksjon mot samme forhold, må forvaltnings­organet sørge for en samordning av behandlingen av spørsmålet om å ilegge sanksjo­ner.

I sak om administrativ sanksjon skal forvaltningsorganet gjøre parter som det er aktuelt for, oppmerksom på at det kan foreligge en rett til ikke å svare på spørsmål eller utlevere dokumenter eller gjenstander når svaret eller utleveringen vil kunne ut­sette vedkommende for administrativ sanksjon eller straff.  Orienteringsplikten gjelder ikke der parten må antas å være kjent med at det kan foreligge en slik rett.

Når en sak om administrativ sanksjon avsluttes i førsteinstansen med at sanksjon ikke ilegges, skal parten underrettes om dette.  § 27 første ledd gjelder tilsvarende. Grunnlaget for at saken avsluttes, skal samtidig kort angis.

Ved prøving av vedtak om administrative sanksjoner kan retten prøve alle sider av saken.

Et forvaltningsorgan kan, når det er fastsatt i lov, treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre at plikter som følger av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, blir etterlevd.

Tvangsmulkten kan fastsettes som en løpende mulkt eller som et beløp som forfal­ler ved hver overtredelse.  Tvangsmulkt påløper ikke dersom etterlevelse blir umulig, og årsaken til dette ikke ligger hos den ansvarlige.

Forvaltningsorganet kan i særlige tilfeller redusere eller frafalle påløpt mulkt.

Tvangsmulkt tilfaller statskassen.

Forhold knyttet til ileggelsen av tvangsmulkt kan påklages særskilt.  Reglene i §§ 28 til 36 gjelder tilsvarende.

Tidspunktet for lovens ikrafttredelse fastsettes ved særskilt lov.1