Denne forskrift gjelder for stans og parkering av motorvogn eller tilhenger til mo­torvogn, på veg åpen for alminnelig ferdsel, jf trafikkreglene § 1.

En kommune kan, etter å ha hørt politiet, vedta at det på bestemte steder i kom­munen bare skal være tillatt å parkere mot betaling.  Innføring av avgiftsparkering forutsetter at kommunen i samsvar med reglene i § 18 har overtatt håndhevingen av ordningen med gebyr etter § 14.

Kommunal avgiftsparkering på riksveg eller fylkesveg krever samtykke fra region­vegkontoret.  Kommunal avgiftsparkering på privat veg forutsetter samtykke fra eier av vegen.

Forskriften begrenser ikke grunneiers rett til utleie av grunn til parkering på privat­rettslig grunnlag.

Når avgiftsparkering er innført, fastsetter kommunen avgiftssatsene.  Kommunen er ansvarlig for kunngjøring, og innkjøp og vedlikehold av utstyr, samt rettledning, til­syn og klagebehandling, jf § 19.

Ansvaret kan overføres til et eget parkeringsselskap, dersom dette eies helt av kommuner.

Parkeringsavgift kreves inn ved bruk av parkometer eller parkeringsautomat.  I til­legg kan kommunen innføre alternative betalingsordninger som bruk av parkerings­kort, brikke o.l.  Avgiften kan også innkreves i forbindelse med betaling for andre stat­lige eller kommunale tjenester.

Gis parkeringstillatelse med hjemmel i §§ 5 til 7, kan parkeringsavgiften innkreves i forbindelse med utstedelsen av tillatelsen.

Kommunen kan utstede tillatelse til parkering på parkeringsplass for bestemte kjøretøy, kjøretøygrupper eller personer med behov for særskilt parkeringsadgang, jf bl.a. forskrift om parkering for bevegelseshemmede.  Skiltmyndigheten avgjør i hvil­ken grad slike parkeringsplasser skal opprettes.

Kommunen kan gi bruker med særskilt behov tillatelse til å parkere kjøretøy ut over eventuell maksimaltid på steder regulert for parkering med skiltene 552 «Parke­ring» eller 376 «Parkeringssone».

Kommunen kan i nærmere avgrensede områder etter behovsprøving reservere parkering for personer bosatt i området eller for andre med særlig behov for slik par­kering.

Tillatelse etter §§ 5 til 7 utstedes for det tidsrom kommunen mener det er behov for.  Når tillatelsen løper ut, skal kommunen foreta en ny behovsvurdering.

Tillatelsen skal inneholde navnet på kommunen, og kjøretøyets kjennemerke eller navnet på person eller næringsbedrift som tillatelsen gjelder for.

Ved misbruk, endrede forutsetninger, omdisponering av areal e.l. kan kommunen trekke tillatelsen tilbake.

Den som har særskilt parkeringstillatelse, har plikt til å underrette kommunen om endrede forhold som kan ha betydning for tillatelsen.

Avslag på søknad om særskilt parkeringstillatelse kan påklages til kommunestyret eller en særskilt klagenemnd oppnevnt av kommunestyret.  Vegdirektoratet er likevel klageinstans når vedtak om avslag er truffet i kommunestyret.

Elektrisk og hydrogendrevet motorvogn kan, på plass der det er innført avgiftspar­kering etter § 2, parkeres uten at det betales avgift.

På plasser med tidsbegrensning, må urskive brukes for å dokumentere at parke­ring skjer i henhold til tidsbegrensningen.

Kjøretøyet skal plasseres som anvist ved skilt eller oppmerking, og innenfor opp­merket felt der dette finnes.  Kjøretøyet skal plasseres i feltets lengderetning.  Elek­trisk og hydrogendrevet motorvogn kan likevel parkere på tvers av feltets lengderet­ning dersom alle hjulene er innenfor feltet og overhenget ut over feltet ikke overstiger 40 centimeter på hver side.  På disse vilkår kan flere slike motorvogner parkere i samme felt.

Ved parkering langs fortauskant, eller ved skrå- eller tverrparkering der det er oppsatt parkometer, skal kjøretøyet plasseres inntil det parkometer som er bestemt for vedkommende felt.  Dersom det er to parkometer på samme stolpe, gjelder stol­pen som skille mellom parkeringsfeltene.

Betaling skal skje umiddelbart etter at kjøretøyet er stilt på plass.

Eventuell kvittering for betalt avgift skal, om ikke annet framgår av kvitteringen, plasseres godt synlig bak frontruten.  Har kjøretøyet ikke frontrute plasseres kvitterin­gen på et annet godt synlig sted.  Det samme gjelder tillatelse som nevnt i § 8.

Dersom det på plass med tidsbegrenset parkering er innført påbud om bruk av parkeringsskive, skal fører umiddelbart etter at kjøretøyet er stilt på plass stille vise­ren på parkeringsskiven på det tidspunkt kjøretøyet ble stilt på plass.  Gjelder det ikke tidsbegrenset parkering på det tidspunkt kjøretøyet stilles på plass, stilles viseren på parkeringsskiven på det tidspunkt det igjen innføres tidsbegrenset parkering.

Senest når parkeringstiden løper ut, må plassen frigis ved at kjøretøyet fjernes.  Er parkeringsplassen avgiftsbelagt kan forlengelse av parkeringstiden skje før den har løpt ut, men samlet parkeringstid må likevel ikke overstige en eventuell maksimal par­keringstid på stedet.

Senest 24 timer etter at parkeringsregulerende skilt er oppsatt, må fører/eier av kjøretøyet rette seg etter de nye bestemmelsene.

På steder der avgiftsparkering er innført, jfr § 2, kan tilleggsavgift ilegges ved overtredelse av §§ 9 til 12.

Er kvitteringen ikke plassert godt synlig, eller er det oppgitt feil tid ved parkering i område eller på plasser der det er bestemt at fører av kjøretøyet selv skal oppgi tid for parkering ved gjennomhulling eller merking av kvittering eller lignende, kan det også ilegges tilleggsavgift.

Det kan bare ilegges en tilleggsavgift for samme overtredelse, uten hensyn til hvor lenge kjøretøyet har stått parkert eller om flere bestemmelser er overtrådt.

Tilleggsavgiften er kr 300,-.

Gebyr kan ilegges ved stans eller parkering i strid med vegtrafikkloven § 3 og § 17, trafikkreglene § 17, skiltforskriften, denne forskrift og bestemmelser gitt i med­hold av vegtrafikkloven § 4 og § 9.

Gebyr skal ikke ilegges hvis det kan ilegges tilleggsavgift etter § 13.

Gebyr ilegges heller ikke dersom stansen eller parkeringen har voldt eller kunne ha voldt alvorlig trafikkhindring eller fare for person eller gods.  I slikt tilfelle er over­tredelsen straffbar etter vegtrafikkloven § 31.

Det kan bare ilegges et gebyr for samme parkering, uten hensyn til om flere be­stemmelser er overtrådt.

Gebyret er kr 500,-.

Tilleggsavgift og gebyr, jf §§ 13 og 14, blir ilagt fører av kjøretøy på stedet.  Der­som føreren av kjøretøyet er en annen enn den som var registrert som eier ved over­tredelsen, er de solidarisk ansvarlig for betalingen, med mindre kjøretøyet var tatt fra eieren ved et lovbrudd med en strafferamme på mer enn ett år.

Blanketten for tilleggsavgift eller gebyr skal normalt festes på kjøretøyet sammen med innbetalingskort, eller leveres føreren.  I særlige tilfeller kan den likevel sendes fører eller eier i posten.

Er tilleggsavgiften eller gebyret ikke betalt innen tre uker etter at det er ilagt, for­høyes tilleggsavgiften/gebyret med 50 %.  Dette gjelder selv om tilleggsavgiften/geby­ret er påklaget.

Betalingsplikten gjelder selv om det klages på ileggelsen.

Er tilleggsavgift eller gebyr ikke betalt innen 3 uker etter ileggelsen, kan tilleggsav­gift/forhøyet tilleggsavgift eller gebyr/forhøyet gebyr inndrives i overensstemmelse med vegtrafikkloven § 38, men tidligst 14 dager etter at varsel om inndriving er sendt eieren av kjøretøyet.  Skyldneren har ikke erstatningsplikt for kostnader ved uten­rettslig inndriving.

Politiet ilegger gebyr etter § 14.

Vegdirektoratet kan, etter søknad fra en kommune, tildele kommunen myndighet til å ilegge gebyr etter § 14, jf vegtrafikkloven § 31 a.  Uttalelse fra vedkommende politimester skal følge søknaden.

Myndighet etter første ledd skal omfatte hele kommunen, og alle typer stans- og parkeringsovertredelser som kan medføre gebyr.

I kommune med håndhevingsmyndighet tilfaller gebyrinntekten kommunen.  Ved overtredelser håndhevet av politiet ved bruk av gebyrblanketter fra Statens Innkre­vingssentral, tilfaller gebyrinntekten likevel staten.  Kommuner med håndhevingsmyn­dighet er ansvarlig for all klagebehandling med hjemmel i § 19.  Politiet behandler like­vel klager på gebyr ilagt ved bruk av blankett fra Statens Innkrevingssentral.

Kommunen håndhever avgiftsparkeringsordningen og inntektene tilfaller kommu­nen.

Kommunal håndheving skal utføres av personell ansatt i kommunen, eller parke­ringsselskap som nevnt i § 3 annet ledd.  Personellet må ha fått tilfredsstillende opp­læring og skal være uniformert.  Dersom føreren krever det, må vedkommende legiti­mere seg, eventuelt med et tjenestenummer.

Flere kommuner kan gå sammen om felles administrasjon og håndheving.

Ilagt gebyr eller tilleggsavgift kan påklages innen tre uker etter ileggelsen.  For be­regning av fristen for øvrig gjelder reglene i forvaltningsloven § 29 og § 30.  Klagen utformes i samsvar med forvaltningsloven § 32.

Klagen skal sendes kommunen der gebyret eller tilleggsavgiften er ilagt.  Der det ikke er kommunal håndheving, eller gebyr er ilagt ved bruk av blanketter fra Statens Innkrevingssentral skal klagen sendes politiet på stedet.

Kommunen/politiet behandler klagen, og gir skriftlig begrunnelse dersom klageren ikke får medhold.  Dersom særlige grunner tilsier det kan kommunen/politiet ettergi ilagt gebyr eller tilleggsavgift.

Klage på ilagt gebyr eller ilagt tilleggsavgift som ikke gis medhold, kan innen tre uker etter at klageren er underrettet om resultatet kreves forelagt tingretten.  Krav om foreleggelse for tingretten sendes gjennom kommunen eller politiet, jf. annet ledd.

Tingretten på stedet der gebyret er ilagt, behandler klagen, med mindre retten av særlige grunner mener klagen bør behandles av en annen tingrett.

Klageren skal innkalles til rettsmøte ved stevning.  Klagen kan likevel avgjøres uten slikt rettsmøte, dersom retten finner det ubetenkelig.

Klageren trenger heller ikke kalles inn når det bare skal avsies kjennelse.  Dersom klageren eller vitne blir innkalt til rettsmøte, skal også kommunen eller eventuelt poli­tiet varsles.

Når det er bedt om oppfriskning for oversittelse av klagefristen i sak som skal be­handles av tingretten, kan tingretten samtidig avgjøre selve saken.

Ellers gjelder reglene i straffeprosessloven, herunder reglene i kap. 30 om saks­omkostninger så langt de passer, jf også vegtrafikkloven § 31 a fjerde ledd.  Reglene i straffeprosessloven kap. 9 om offentlig forsvarer gjelder ikke.  Forkynnelse i klage­saker kan utføres av en polititjenestemann.

Ved behandling i tingrett av klage på ilagt tilleggsavgift gjelder reglene i tvisteloven og lov om rettsgebyr så langt de passer.

Vegdirektoratet kan etter søknad fra den enkelte kommune tildele kommunen myndighet til å fjerne eller forvare kjøretøy, jf vegtrafikkloven § 37 annet ledd.  Uttal­else fra vedkommende politimester må være vedlagt søknaden.

Hvis det er ilagt gebyr eller tilleggsavgift, skal klage som bare gjelder fjerning av kjøretøyet, behandles etter klagereglene for gebyr i §§ 19 og 20.

Samferdselsdepartementet kan gjøre endringer i forskriften.

Vegdirektoratet kan gi nærmere bestemmelser til utfylling og gjennomføring av disse forskrifter.

Denne forskriften gjelder fra 1. januar 1994.

Samtidig blir følgende forskrifter opphevet:

Kommune som ved denne forskrifts ikrafttredelse bare har betalingsordning basert på parkeringskort, brikke o.l., må innen 1. januar 1995 i tillegg innføre betalingsord­ning med parkometer eller parkeringsautomat, jf § 4.  Departementet kan etter sær­skilt søknad forlenge fristen.

Kommune som har innført avgiftsparkering, må innen 1. januar 1995 ha søkt om myndighet til å håndheve parkeringsbestemmelsene, jf §§ 2 og 18.

Gebyr og tilleggsavgift ilagt før denne forskrifts ikrafttredelse behandles etter gjel­dende regler på ileggelsestidspunktet.

Innføring av avgiftsparkering og overtakelse av håndheving av parkeringsbestem­melsene gjort før denne forskrifts ikrafttredelse skal fortsatt gjelde.  Håndheving skal skje etter nye regler.

Kommunen har adgang til å bruke blanketter og satser tilknyttet de gamle forskrif­tene, inntil 1/2 år etter at denne forskrift er trådt i kraft.