Saker om straff behandles etter reglene i denne lov når ikke annet følger av lov­givningen ellers.

Etter reglene i denne lov behandles også, uten hensyn til om det samtidig blir ned­lagt påstand om straff:

• sak om overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62 eller tvungen omsorg etter straffeloven § 63,
• offentlig sak om inndragning, herunder spørsmål om tredjepersons rettigheter i formuesgoder som saken gjelder,
• sak om tap av retten til å føre motorvogn mv. for en bestemt tid eller for alltid, jf. vegtrafikkloven § 24 a annet ledd, § 33 nr. 1 og 2, jf. nr. 6, og § 35 første ledd.  Det samme gjelder sak om tap av retten til å drive persontransport mot vederlag (kjøreseddel).

I saker om krav som nevnt i denne paragraf gjelder lovens regler om skyldspørs­målet tilsvarende så langt de passer.  For øvrig anvendes reglene om fastsetting av straff.

Rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede, kan etter reg­lene i kap 29 fremmes i forbindelse med sak som nevnt i § 1 eller § 2, såfremt retts­kravet springer ut av samme handling som saken gjelder.  På vilkår som nevnt kan også fremmes:

• krav mot siktedes foreldre etter § 1−2 i lov 13 juni 1969 nr. 26 om skadeser­statning,
• krav mot Norsk rikskringkasting eller annen institusjon som driver kringkasting, eller mot eier eller utgiver av trykt skrift etter § 3−6 i nevnte lov,
• krav mot forsikringsselskap etter kap II i bilansvarslova 3 februar 1961 og krav ellers mot forsikringsselskap når siktede har tegnet ansvarsforsikring og skade­lidte kan gjøre gjeldende krav direkte mot selskapet,
• regresskrav som forsikringsselskap eller annen som har betalt erstatning, trygd eller pensjon i anledning av skaden, har mot siktede,
• krav om tap av arverett etter § 73 i arveloven 3. mars 1972 nr. 5,
• klage over vedtak om omplassering, salg eller avliving av hund eller om forbud mot å ha med hund å gjøre etter hundeloven §§ 22 første ledd og 24, jf. § 25 tredje ledd,
• krav fra den ene ektefellen mot den andre ektefellen om at ekteskapet er ugyl­dig eller om skilsmisse uten forutgående separasjon, jf. lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap § 16 tredje og fjerde ledd og § 23 i sak etter straffeloven § 253.

I forbindelse med straffesak mot en offentlig tjenestemann kan det offentlige gjøre gjeldende krav om avskjed etter lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn § 15A.

De krav som er nevnt i første og annet ledd anses som sivile krav og behandles etter reglene i kap 29.

Med uttrykket fornærmede forstås i denne lov også andre skadelidte som nevnt i første ledd.  Dette gjelder likevel ikke §§ 80, 289 a, 295, 397 og 398 og ikke kapitlene 9 a og 28.

Lovens regler gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat.

Kongen kan ved forskrift gi bestemmelser om hvordan loven kommer til anven­delse ved behandlingen av saker om straff utenfor norsk territorialfarvann og kan fast­sette at deler av loven ikke skal gjelde, og særlige regler under hensyn til de aktuelle for­hold.

Påtalemyndigheten kan gi tillatelse til at utenlandske myndigheter border et norsk fartøy og gjør bruk av tvangsmidler mv. i samsvar med protokoll 2005 til konvensjon 10. mars 1988 om bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten ved skipsfart artikkel 8bis.  Tillatelse bør normalt ikke gis hvis de aktuelle bestemmelser om bruk av tvangsmidler i vedkommende stat er vesentlig mindre betryggende enn de tilsvarende norske bestemmelsene.  Det kan stilles vilkår for tillatelsen.

Påtalemyndigheten avgjør om Norge skal opptre som anmodende stat etter proto­kollen artikkel 8bis nr. 4 og nr. 5.

Kongen bestemmer hvem som skal anses som påtalemyndighet etter denne be­stemmelsen og kan gi nærmere regler om den kompetente myndighetens arbeid og oppgaver.

Selv om straffeskyld anses bevist, kan påtalemyndigheten når helt særlige grunner tilsier det, unnlate å påtale handlingen.

Påtaleunnlatelse kan gis på vilkår av at siktede i prøvetiden ikke gjør seg skyldig i noen ny straffbar handling.  Prøvetiden er to år fra den dag det blir besluttet å unnlate påtale, men ikke lenger enn foreldelsesfristen for adgangen til å reise straffesak for handlingen.  For siktede som var under 18 år på handlingstidspunktet, kan prøvetiden settes til 6, 12, 18 eller 24 måneder.

Påtaleunnlatelse kan også gis på vilkår som nevnt i straffeloven §§ 35, 36 og 37 bokstavene a til j.  Gir siktedes forhold grunn til det, kan påtalemyndigheten i prøve­tiden oppheve eller endre fastsatte vilkår og sette nye vilkår.  Den siktede skal så vidt mulig få uttale seg om vilkårene før de fastsettes.

Påtale kan unnlates når reglene for straffutmålingen ved sammenstøt av flere lov­brudd medfører at ingen eller bare en ubetydelig straff ville komme til anvendelse.

Påtale kan også unnlates når det er ilagt militær refselse for forholdet.

Dersom siktede hevder at han ikke er skyldig i en straffbar handling som påtale er unnlatt for etter §§ 69 eller 70, kan han kreve at påtalemyndigheten bringer saken inn for retten, om den ikke frafaller siktelsen.  Begjæring om dette må være fremsatt innen en måned etter at siktede fikk melding om påtaleunnlatelsen og adgangen til å kreve sak reist.  Reglene i § 318 første ledd gjelder tilsvarende.

Når straffeskyld anses bevist, kan påtalemyndigheten beslutte at saken skal over­føres til megling i konfliktrådet eller til oppfølging i konfliktrådet med varighet på inntil ett år.  Overføring forutsetter at saken egner seg for slik behandling, og at det fore­ligger samtykke fra både fornærmede og siktede og deres eventuelle verger.

For siktede som var mellom 15 og 18 år på handlingstidspunktet, kan påtalemyn­digheten, når straffeskyld anses bevist, beslutte at saken skal overføres til ungdoms­oppfølging i konfliktrådet med varighet på inntil ett år.  Overføring forutsetter at saken egner seg for slik behandling, og at det foreligger samtykke fra siktede og dennes eventuelle verger.

Det kan settes som vilkår for overføring til oppfølging i konfliktrådet etter første ledd og ungdomsoppfølging i konfliktrådet etter annet ledd at siktede ikke begår nye straffbare handlinger under oppfølgingen.

Overføring til ungdomsoppfølging etter annet ledd kan gjøres betinget av at siktede yter slik erstatning og oppreisning som den fornærmede eller andre skadelidte har rett til og gjør krav på, og som påtalemyndigheten mener den siktede har evne til å betale.

Retten til å begjære påtale på statens vegne utøves av departementet, som kan gi fullmakt til annet offentlig organ eller tjenestemann for så vidt gjelder verdier eller interesser som vedkommende forvalter eller fører tilsyn med.  Rammes verdier som varetas av en statlig forretningsdrivende enhet eller offentlig innretning, kan påtale begjæres av styret.  Styret kan gi et styremedlem, den daglige leder eller den som er meddelt prokura, fullmakt til å begjære offentlig påtale av straffbare handlinger som er begått, eller av fremtidige straffbare handlinger av nærmere angitt slag.  Dersom virksomhet som nevnt i annet punktum drives utenfor hovedsetet, kan fullmakt for så vidt gjelder denne del av virksomheten gis også til den stedlige leder for vedkom­mende avdeling eller del av virksomheten eller til medlem av avdelingsstyret.  Depar­tementet kan gi bestemmelser om delegasjonsadgangen og om utøving av rett til å begjære påtale etter dette ledd og kan i tvilstilfelle avgjøre hvem som har slik rett.

Retten til å begjære påtale på vegne av en fylkeskommune, en kommune eller en samkommune utøves av henholdsvis fylkesting, kommunestyre eller samkommune­styre.  Fylkestinget kan gi fullmakt til fylkesutvalget, fylkesordføreren, fylkesrådet, faste utvalg og administrasjonssjefen.  Kommunestyret kan gi fullmakt til formannska­pet, ordføreren, kommunerådet, faste utvalg, kommunedelsutvalg og administrasjons­sjefen.  Samkommunestyret kan gi fullmakt til samkommunestyrets leder, faste utvalg og administrativ leder.  Fullmakt kan bare gis for så vidt gjelder verdier eller interesser som vedkommende organ eller person forvalter eller fører tilsyn med.  Første ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende.  Første ledd fjerde punktum gjelder til­svarende i tilfelle en kommune utøver virksomhet utenfor kommunen, en fylkeskom­mune utøver virksomhet utenfor fylkeskommunen eller en samkommune utøver virk­somhet utenfor samkommunen.

Den mistenkte får stilling som siktet når påtalemyndigheten har erklært ham for siktet eller når forfølging mot ham er innledet ved retten eller det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot ham.

Innbringelse etter politiloven § 8 medfører ikke stilling som siktet.

En mistenkt får ikke stilling som siktet ved at det besluttes å bruke et tvangsmiddel mot ham eller henne som det ikke skal gis underretning om.  Er det besluttet utsatt underretning om et tvangsmiddel, inntrer stillingen som siktet først når underretning gis.  Ved skjult etterforskning får mistenkte heller ikke stilling som siktet ved at påtale­myndigheten begjærer nekting av innsyn etter § 242 a.  I forhold til bestemmelsene i kapittel 31 får en mistenkt som nevnt i første og annet punktum likevel stilling som siktet.

Bestemmelsene om siktede i denne lov får tilsvarende anvendelse for den som det reises krav mot eller som trekkes inn i saken etter § 2.

Siktede har rett til å la seg bistå av en forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken.  Dette skal han gjøres kjent med.  Retten kan tillate at siktede lar forsvaret ut­føre av flere.

Når siktede er under 18 år, er det vergen som velger forsvarer.  Det samme gjel­der dersom det er grunn til å anta at siktede er i en tilstand som nevnt i straffeloven § 20 første ledd bokstav b til d, og har verge.

Som forsvarere ved Høyesterett brukes advokater med rett til å føre saker for Høyesterett.

Ved de øvrige domstoler kan enhver advokat være forsvarer.  Med særskilt tilla­telse av retten kan en annen skikket person gjøre tjeneste.

Ved alle domstoler kan en utenlandsk advokat være forsvarer når retten etter sa­kens art og forholdene ellers finner det ubetenkelig.  Kongen kan ved forskrift gi regler om utenlandske advokaters adgang til å være forsvarer.

For flere siktede som har motstridende interesser, kan ikke samme person være forsvarer.

Under hovedforhandling skal siktede ha forsvarer.

Under hovedforhandling ved tingrett har siktede likevel ikke krav på forsvarer:

• i saker etter vegtrafikkloven § 22 første og femte ledd og § 24 første ledd, jf. § 31
• i saker som fremmes etter reglene i § 268 (forelegg)
• i saker som bare gjelder inndragning.

Der siktede var under 18 år på handlingstidspunktet og det er spørsmål om å idømme ubetinget frihetsstraff, samfunnsstraff eller ungdomsstraff, skal siktede alltid ha forsvarer.

Har siktede i retten gitt en uforbeholden tilståelse som styrkes av de øvrige opplys­ninger, gjelder § 99 tilsvarende ved hovedforhandling i tingrett.

Retten kan unnlate å oppnevne forsvarer dersom den finner det ubetenkelig og sik­tede uttrykkelig gir avkall på forsvarer.

Vil påtalemyndigheten påstå idømt særreaksjon eller forvaring, skal siktede alltid ha forsvarer under hovedforhandlingen.

Er det grunn til å anta at siktede er i en tilstand som nevnt i straffeloven § 20 første ledd bokstav b til d, skal han ha forsvarer på ethvert trinn av saken.

Når siktede skal ha forsvarer under hovedforhandlingen, skal han også ha det ved bevisopptak til bruk for denne, om ikke retten finner det ubetenkelig å fremme bevis­opptaket uten forsvarer.  Har den rett som saken står for, ikke avgjort spørsmålet om nødvendigheten av forsvarer, eller er tiltale ennå ikke reist, treffes avgjørelsen av den rett som foretar bevisopptaket.

Siktede skal ha forsvarer i rettsmøte som holdes for å avgjøre om et vitne skal forklare seg anonymt, jf. § 130 a eller § 234 a.  Det samme gjelder når retten før hovedforhandlingen foretar et anonymt avhør av et vitne.

I saker der siktede skal varsles om tilrettelagt avhør etter § 239 b, skal han ha for­svarer straks.

Er siktede pågrepet, skal han så vidt mulig ha forsvarer straks det er klart at han ikke vil bli løslatt innen 24 timer etter pågripelsen.  Det samme gjelder siktede som var under 18 år på handlingstidspunktet, dersom det er klart at han ikke vil bli løslatt innen 12 timer etter pågripelsen.

Siktede skal såvidt mulig ha forsvarer i det rettsmøte som holdes til avgjørelse av spørsmålet om varetektsfengsling.  Han skal ha forsvarer så lenge han er fengslet.  Oppnevning kan unnlates om retten finner dette ubetenkelig og siktede uttrykkelig gir avkall på forsvarer.

Siktede skal gis anledning til å rådføre seg med sin forsvarer før fengslingsspørs­målet behandles.  Forsvareren skal snarest mulig og senest før rettsmøtet om vare­tektsfengsling få kopi av de av sakens dokumenter som han har rett til å gjøre seg kjent med etter § 242.

Oppnevningen faller bort når pågripelsen eller varetektsfengslingen opphører, med mindre retten treffer annen bestemmelse etter § 100.

Bestemmelsene om rett til forsvarer i paragrafen her gjelder tilsvarende i saker om pågripelse eller varetektsfengsling etter § 173 a, jf. § 184 annet ledd.

Når en sak er sendt retten til pådømmelse etter § 248 og det er spørsmål om å idømme ubetinget frihetsstraff i mer enn 6 måneder, skal siktede ha forsvarer.  Dette gjelder likevel ikke i saker etter vegtrafikkloven § 22 første og femte ledd, jf. § 31, eller hvor retten på grunnlag av sakens art og forholdene ellers finner det ubetenkelig at han er uten forsvarer.  Der siktede var under 18 år på handlingstidspunktet og det er spørsmål om å idømme ubetinget frihetsstraff, samfunnsstraff eller ungdomsstraff, skal siktede alltid ha forsvarer.

Siktede skal alltid ha forsvarer når en sak er sendt til pådømmelse etter § 248 og det er oppnevnt bistandsadvokat for fornærmede i medhold av straffeprosessloven § 107 a.

Når siktede skal ha forsvarer etter reglene i §§ 96–99, skal retten oppnevne offent­lig forsvarer for ham.  Erklærer siktede at han vil la seg bistå av privat forsvarer som han har antatt, oppnevnes offentlig forsvarer bare når det er nødvendig eller ønskelig med slik forsvarer ved siden av den private.

Utenfor de tilfeller som er omhandlet i §§ 96–99, kan retten også oppnevne offent­lig forsvarer for siktede når særlige grunner taler for det, herunder at siktede har ned­satt funksjonsevne eller er i en annen fysisk eller psykisk tilstand som tilsier at det er et særskilt behov for forsvarer.  Når offentlig forsvarer oppnevnes etter første punk­tum for å delta i ungdomsstormøte, jf. straffeloven kapittel 8 a og konfliktrådsloven § 24 tredje ledd, har fornærmede rett til å få oppnevnt bistandsadvokat.

Oppnevning som forsvarer omfatter også fortsatt behandling av sivile krav etter tvistelovens regler, jf. § 434 syvende ledd, og særskilt anke over sivile krav etter tvis­telovens regler, jf. § 435, i saker hvor den fornærmede har bistandsadvokat.

Når retten behandler en sak etter §§ 200 a, 202 a annet ledd, 202 c, 202 e, 208 a, 210 a, 210 c, 216 a, 216 b, 216 m, 216 o, 242 a, 264 sjette ledd, 267 første ledd tredje punktum eller § 292 a, skal den straks oppnevne offentlig advokat for den mistenkte.  Advokat skal oppnevnes selv om den mistenkte allerede har forsvarer.  Advokat skal likevel ikke oppnevnes etter bestemmelsen her i saker etter § 242 a, § 264 sjette ledd eller § 267 første ledd tredje punktum, jf. § 264 sjette ledd, der påtalemyndigheten ikke motsetter seg at den siktedes forsvarer får innsyn i opplysningene mot å bli på­lagt taushetsplikt, og forsvareren mottar opplysningene.  Retten skal på samme måte oppnevne offentlig advokat for den mistenkte dersom det er begjært at forsvarer ikke skal opplyses om vitnets navn eller gis andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, jf. § 130 a tredje ledd fjerde punktum.

Advokaten skal vareta den mistenktes og eventuelle tredjepersoners interesser i forbindelse med rettens behandling av begjæringen.  Samme advokat skal så langt det er mulig oppnevnes ved begjæring om forlengelse av bruken av tvangsmidler og ved begjæring om andre tvangsmidler mot mistenkte som nevnt i første ledd.  Advokaten skal gjøres kjent med begjæringen og grunnlaget for den, har etter anmodning krav på innsyn i sakens dokumenter med de begrensninger som følger av §§ 242 og 242 a, har krav på varsel til og tilstedeværelse under rettsmøte til behandling av begjæringen og har rett til å uttale seg før retten treffer avgjørelse.  Påtalemyndigheten skal fremme begjæring om forlengelse så tidlig at advokaten kan få varsel senest dagen før rettsmøtet holdes.  Advokaten kan anke rettens kjennelse.  Kapittel 26 gjelder så langt reglene passer.

Advokaten må ikke sette seg i forbindelse med den mistenkte.  Advokaten skal bevare taushet om begjæringen, om opplysninger som kommer frem under behandlin­gen av begjæringen og om rettens beslutning.  Beslutter retten bruk av et tvangsmid­del, gjelder taushetsplikten til advokaten også opplysninger som kommer frem ved bruk av tvangsmidlet.

Retten kan ved kjennelse beslutte at en advokat som er oppnevnt etter denne bestemmelsen, ikke kan opptre som forsvarer senere i saken.  Forbudet gjelder frem til mistenkte gjennom dokumentinnsyn får de samme opplysningene som forsvareren.

Når en sak om besøksforbud i eget hjem, jf. § 222 a annet ledd annet punktum, bringes inn for retten, har den som forbudet er rettet mot, rett til forsvarer.  Det samme gjelder når grunnlaget for besøksforbudet er mulig overtredelse av straffe­loven § 282.  Reglene i § 100 og §§ 101–§ 107 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Første ledd gjelder tilsvarende når en sak om kontaktforbud i eget hjem, jf. straffe­loven § 57 tredje ledd, bringes inn for retten.

Med mindre retten på grunnlag av sakens art og forholdene ellers finner det ube­tenkelig at den domfelte er uten forsvarer, skal den oppnevne offentlig forsvarer når det er spørsmål om å fastsette eller fullbyrde ubetinget frihetsstraff i mer enn 6 måne­der etter brudd på vilkårene for

• straffutmålingsutsettelse, jf. straffeloven § 60 tredje ledd, jf. § 39 annet ledd,
• fullbyrdingsutsettelse, jf. straffeloven § 39 annet ledd,
• løslatelse på prøve fra fengselsstraff, jf. straffegjennomføringsloven § 44 annet ledd,
• løslatelse på prøve fra forvaring, jf. straffeloven § 46 første ledd, eller
• samfunnsstraff, jf. straffeloven § 52 første ledd bokstav a.

Er det aktuelt å fastsette eller fullbyrde en mildere straff, kan retten oppnevne offentlig forsvarer for den domfelte når særlige grunner taler for det.

Den domfelte skal ha offentlig forsvarer i saker om opphevelse eller endring av vil­kår for prøveløslatelse fra forvaring etter straffeloven § 45 sjette ledd.  I andre saker om endring av vilkår eller forlengelse av prøvetid, jf. straffeloven §§ 39 første ledd, 45 femte ledd og 60 tredje ledd, kan retten oppnevne offentlig forsvarer for den domfelte når særlige grunner taler for det.

Domstoladministrasjonen antar et tilstrekkelig antall advokater til å gjøre tjeneste som faste offentlige forsvarere.  Faste forsvarere ved Høyesterett må ha rett til å føre saker for Høyesterett.

Kongen kan gi nærmere regler om antakelsen av faste forsvarere.

Forsvarer for den enkelte sak eller det enkelte rettsmøte oppnevnes av retten.  Forsvarer etter § 97 tredje ledd og § 98 første ledd kan også oppnevnes av påtale­myndigheten.  Har siktede fremsatt ønske om en bestemt forsvarer, skal denne opp­nevnes.  En annen forsvarer kan likevel oppnevnes dersom oppnevnelsen av den ønskede forsvareren vil føre til forsinkelse av betydning for saken, herunder til over­skridelse av fristen for å avholde hovedforhandling i § 275 annet ledd annet punktum.  Det samme gjelder dersom forholdene ellers gjør det utilrådelig å oppnevne forsva­reren.

Kongen kan gi nærmere regler om påtalemyndighetens oppnevning av forsvarer, herunder om rett til å bringe påtalemyndighetens avgjørelse inn for tingretten.

Kongen kan gi nærmere regler om hvordan retten skal gå fram ved oppnevning av offentlig forsvarer i saker hvor det vil bli gitt opplysninger som etter sikkerhetsloven bare kan gjøres kjent for personer som er særskilt autorisert.  Det samme gjelder i saker der det oppnevnes advokat etter § 100 a.

Har siktede ikke valgt forsvarer, oppnevnes en av de faste forsvarere.  Er det antatt flere faste forsvarere ved samme domstol eller i samme rettskrets, bør de som regel gjøre tjeneste etter tur.

Er det ikke anledning til å oppnevne en av de faste forsvarere, kan det oppnevnes en annen som kunne ha vært valgt til forsvarer.  Det samme gjelder når det finnes ønskelig for å unngå forsinkelse av saken.

Den som gjør tjeneste som offentlig forsvarer, fratrer dersom siktede velger en annen som blir oppnevnt etter reglene i § 102.  Det samme gjelder dersom siktede antar privat forsvarer, når ikke retten finner det nødvendig eller ønskelig med den offentlige forsvarer ved siden av den private.

Retten kan i alle tilfelle bestemme at den tidligere oppnevnte forsvarer fortsatt skal gjøre tjeneste dersom hans fratreden ville forsinke saken uten rimelig grunn.

Retten kan oppnevne en annen som offentlig forsvarer i stedet for den tidligere oppnevnte om det finnes ønskelig av hensyn til siktedes tarv eller for å unngå forsin­kelse av saken.  Det samme gjelder når det av andre grunner finnes utilrådelig at den tidligere oppnevnte fortsatt gjør tjeneste, eller det er oppstått forhold som gjør det urimelig å pålegge ham å fullføre oppdraget.

Som offentlig forsvarer kan ingen gjøre tjeneste når han selv er siktet eller for­nærmet ved den straffbare handling, eller når han er eller har vært gift med eller er forlovet med eller i slekt eller svogerskap i opp- eller nedstigende linje eller sidelinje så nær som søsken med siktede eller fornærmede.

Når det ellers foreligger forhold som ville ha gjort forsvareren ugild som dommer, skal han gi melding om det til retten, som avgjør om han kan gjøre tjeneste.

Forsvareren eller andre som utfører tjeneste eller arbeid for forsvareren eller et advokatkontor denne er tilknyttet, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i straffesaker får vite om:

• noens personlige forhold, eller
• tekniske innretninger og framgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes i den utstrekning det er nødvendig for å ivareta klientens tarv i saken.

Overtredelse av taushetsplikten etter første ledd kan straffes etter straffeloven § 209.

Offentlig forsvarer og advokat oppnevnt etter § 100 a skal ha godtgjørelse av sta­ten.  Om godtgjørelsen gjelder reglene i § 78 tilsvarende.  Er det etter siktedes ønske oppnevnt en forsvarer som ikke er fast antatt ved domstolen eller i rettskretsen, kan Kongen gi nærmere regler om i hvilken utstrekning forsvareren skal få skyss-, kost- og fraværsgodtgjørelse.  For saker ved Høyesterett er det retten som bestemmer dette.

En fast offentlig forsvarer må ikke motta noen godtgjørelse for utførelsen av vervet utover det som retten fastsetter.  Annen offentlig forsvarer kan ikke kreve godtgjø­relse av siktede for sitt arbeid med mindre denne før forsvareren ble oppnevnt, har samtykket i å betale, og forsvareren har gitt avkall på godtgjørelse av staten.

Når særlige forhold taler for det, kan retten tilkjenne en privat forsvarer godtgjø­relse av staten som om han hadde vært offentlig oppnevnt.  Begjæring om dette må være fremsatt innen saken er endelig avgjort.

Finner påtalemyndigheten at en sak bør avgjøres med bot, inndragning eller rettig­hetstap, kan den utferdige forelegg i stedet for å reise tiltale.  Reaksjoner som nevnt i § 2 nr. 3 kan også avgjøres ved forelegg og kan også ilegges sammen med reaksjoner som nevnt i første punktum.

Rettighetstap som avgjøres ved forelegg, kan bare gjelde for inntil 3 år og kan ikke gjelde tap av stilling, retten til å inneha stilling eller tap av retten til å utøve nærings­virksomhet, med unntak for binæring.

Forelegget skal være undertegnet og datert og inneholde:

• siktedes navn og bopel,
• opplysning om hvilket straffebud som er anvendt, med gjengivelse av innholdet så langt det er av betydning i saken,
• en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold forelegget gjel­der, med opplysning om tid og sted,
• fastsetting av den bot som kreves, og den fengselsstraff som inntrer om boten ikke blir betalt, og i tilfelle den inndragning og det rettighetstap eller reaksjon som nevnt i § 2 nr. 3,
• oppfordring til siktede om innen en fastsatt frist å erklære om han vedtar fore­legget.  Fristen fastsettes slik at han får en betenkningstid som i alminnelighet bør være fra 3 til 10 dager.

Dersom den siktede har vært berøvet friheten i anledning av saken, og det ved fastsettingen av boten ikke er gitt fullt fradrag for frihetsberøvelsen, jf. straffeloven § 83 annet ledd, skal det anmerkes i forelegget hvor mange dager som har kommet til fradrag.

Et forelegg kan også omfatte bestemmelse om at siktede skal betale til den beret­tigede pengekrav som går inn under § 3, og saksomkostninger til staten.  Reglene i § 432 første, tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Vedtakelsen gis ved siktedes påtegning på forelegget.  Siktede skal ha gjenpart av forelegget.

Til gunst for siktede kan et vedtatt forelegg oppheves av overordnet påtalemyndig­het.  Opphevingen berører ikke pengekrav for den berettigede som er tatt med i fore­legget.

For øvrig har et vedtatt forelegg virkning som en dom.

Vedtakelse av forelegg kan påankes av partene.

Anken kan bare grunnes på:

• at det er gjort feil ved saksbehandlingen,
• at straffelovgivningen til skade for siktede er anvendt feil på det forhold som er beskrevet i forelegget, eller at straffansvaret er falt bort ved foreldelse,
• at vedtakelsen ikke er bindende som viljeserklæring.

Ankefristen regnes for den siktede fra vedtakelsen.  For påtalemyndigheten regnes fristen fra det tidspunkt da vedtakelsen er kommet inn til kontoret til den ankeberet­tigede tjenestemann.

Tas anken til følge, oppheves vedtakelsen.  Ellers forkastes anken.

For øvrig gjelder reglene i kap 23 tilsvarende så langt de passer.

Begjæring om gjenåpning av sak som er avgjort ved forelegg, settes frem for ting­retten.  Begjæringen må angi grunnlaget for gjenåpning og de bevis som vil bli påbe­ropt.  §§ 389 til 393 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Hvis begjæringen er åpenbart grunnløs, avsier retten straks kjennelse om at be­gjæringen forkastes.  Ellers forelegges den for motparten til uttalelse.  Retten kan inn­hente ytterligere opplysninger og beslutte bevisopptak.  Reglene i § 97 første punktum og § 270 gjelder tilsvarende.  Partene skal gis anledning til å uttale seg om de innhent­ede opplysningene.

Når særlige grunner tilsier det, kan retten beslutte å holde muntlig forhandling om begjæringen, herunder å avhøre parter og vitner eller foreta annen umiddelbar bevis­førsel.  Rettens beslutning kan ikke ankes eller brukes som ankegrunn.  Holdes munt­lig forhandling, skal siktede ha forsvarer dersom forsvarer vil være nødvendig ved en ny fullstendig behandling av saken.

Retten avgjør ved kjennelse om gjenåpning skal tillates. Reglene i § 54 kommer ikke til anvendelse.  Blir gjenåpning besluttet, behandles saken av tingretten. § 400 gjelder tilsvarende så langt den passer.

I offentlig sak kan påtalemyndigheten på begjæring fremme sivile krav som nevnt i § 3.  Den som kravet tilkommer, må da gi nærmere opplysninger om grunnlaget for og størrelsen av kravet og om hvilke bevis han kan oppgi.  Om kravets forberedelse gjel­der § 252 tredje ledd annet punktum, § 264 b første ledd og § 265 tredje ledd.

Dersom det er oppnevnt bistandsadvokat for fornærmede, skal kravet fremmes etter § 428.  Krav ellers mot siktede fra den som er umiddelbart skadelidende ved den straffbare handling kan bare nektes tatt med dersom kravet er åpenbart ugrunnet, eller dersom det ville være til uforholdsmessig ulempe for påtalemyndigheten om kra­vet ble fremmet i forbindelse med straffesaken.  Den umiddelbart skadelidende skal straks underrettes om en slik beslutning og har klagerett etter straffeprosessloven § 59 a første ledd nr. 6.

Det samme gjelder krav mot siktedes foreldre etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 1−2 nr. 2 og en ektefelles krav som nevnt i § 3 nr. 7.

Når sivilt krav fremmes mot en annen enn siktede, får vedkommende stilling som part for dette spørsmåls vedkommende.  Han skal i tilstrekkelig tid før det innkalles til hovedforhandling eller annet rettsmøte til pådømmelse av saken, få skriftlig melding om den påstand som vil bli nedlagt, om grunnlaget for kravet og de bevis som vil bli ført.  Er dette ikke gjort, kan det sivile kravet bare fremmes i den utstrekning sak­søkte samtykker eller retten finner at han likevel har hatt gode nok muligheter til å forberede sitt forsvar.

Den som har et sivilt krav som nevnt i § 3, kan selv fremme dette i forbindelse med offentlig sak, såfremt hovedforhandling blir holdt.  Er det oppnevnt bistandsadvo­kat, skal kravet alltid fremmes etter bestemmelsen her.  Fornærmede med bistands­advokat kan fremme kravet etter denne bestemmelsen også i saker som pådømmes etter § 248.

Når fornærmede selv fremmer sitt krav får reglene i § 404 tilsvarende anvendelse.

Om kravets forberedelse gjelder § 264 b annet ledd og § 265 tredje ledd.

Retten kan nekte kravet forfulgt dersom det åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former.

I private straffesaker kan saksøkeren gjøre sivile krav gjeldende på samme måte som påstand om straff.

Etter begjæring av fylkesmannen kan påtalemyndigheten sette fram krav om dom for at et ekteskap ikke består, såfremt tiltalen forutsetter dette.  På samme måte kan det settes fram krav om at et ekteskap skal oppløses på grunn av slektskap eller tid­ligere ekteskap.

Regelen i § 427 fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Retten kan bestemme at forhandlingen om et sivilt krav skal utsettes til straffe­saken er pådømt.

Finner retten at opplysningene i saken er utilstrekkelige til at størrelsen av kravet kan fastsettes, kan retten gi dom for den del av kravet som den finner godtgjort.

Når en sak avgjøres ved tilståelsesdom, kan sivile krav bare pådømmes i den ut­strekning retten finner dem utvilsomme.

Om frist for oppfyllelse m.m. gjelder reglene i tvisteloven § 19−7.

Den som mener å ha ytterligere krav enn det han har fått dom for etter første eller annet ledd, kan reise sak om restkravet etter reglene i tvisteloven.

Etter at hovedforhandling er begynt, kan begjæring om pådømmelse av det sivile kravet ikke tas tilbake uten at kravet samtidig frafalles, med mindre saksøkte eller retten samtykker.

Ved anke over dom i straffesaken kan partene kreve ny behandling også av de sivile krav dersom vilkårene i §§ 427 til 433 er oppfylt og anken gjelder

• bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet,
• avgjørelsen om straff eller rettsfølge som nevnt i § 2 første ledd nr. 1, og det ikke er til vesentlig ulempe å behandle kravet under ankeforhandlingen, eller
• andre ankegrunner, og ankedomstolen samtykker i samlet behandling.

I sak for Høyesterett gjelder § 323 tilsvarende.

Begjæring om ny behandling av krav som nevnt i § 3 må for siktede inngis sam­men med anke eller motanke i straffesaken, jf. § 310 første ledd annet punktum og § 311 første ledd annet punktum.  Om begjæringen gjelder § 314 tredje ledd.

Påtalemyndigheten underretter bistandsadvokaten og ellers fornærmede som har fått avgjort krav etter § 3, om anke i straffesaken og ankens innhold.

Henvises anken til behandling, skal retten forkynne henvisningsavgjørelsen for for­nærmede, jf. § 325 annet ledd.  Fornærmede gis samtidig en frist for selv å begjære behandling av krav som nevnt i § 3, jf. § 428.  For begjæring om behandling av krav som ikke tidligere har vært satt frem, gjelder § 264 b annet ledd tredje punktum.  For begjæring om ny behandling av krav gjelder § 314 tredje ledd.  Retten sender kopi av fornærmedes begjæring til siktede med frist for tilsvar.

Begjæring fra fornærmede eller påtalemyndigheten om behandling av krav som nevnt § 3 må fremsettes så tidlig at den annen part har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen.

Dersom anken i straffesaken trekkes, avvises eller ikke henvises til ankeforhand­ling eller et sivilt krav ellers ikke avgjøres i straffesaken, skal retten sørge for at mel­ding om dette blir forkynt for den som har fått pådømt krav etter § 3.  Partene skal samtidig orienteres om adgangen til å kreve fortsatt behandling etter tvistelovens reg­ler og om fristen i tredje punktum.  Parten må innen én måned etter at slik melding ble forkynt for ham, gi retten melding om at han krever fortsatt behandling av det sivile kravet.  Om slikt krav ikke fremsettes, skal denne delen av saken heves.

Særskilt anke mot avgjørelsen av sivile krav finner sted etter tvistelovens regler.  Det samme gjelder gjenåpning.

Blir siktede dømt i offentlig sak, bør siktede i regelen pålegges å erstatte staten nødvendige omkostninger ved saken.  Særlig bør en siktet som kan bebreides for un­der forfølgningen å ha opptrådt slik at omkostningene er blitt høyere enn ellers nød­vendig, pålegges å erstatte meromkostningene.  Saksomkostninger kan også ilegges når en sak etter at hovedforhandling er berammet, blir hevet fordi siktede vedtar et tidligere utferdiget forelegg.

Når avgjørelsen ved anke eller begjæring om gjenåpning fra siktede går ham imot, gjelder regelen i første ledd tilsvarende.  Det samme gjelder når rettsmiddel er brukt av noen som nevnt i § 308.

Ved fastsetting av saksomkostninger etter § 436 regnes ikke med utgifter til med­lemmer av retten eller tjenestemenn ved domstolen, eller utgifter til rettslokale.

Har flere personer vært siktet i en sak, fordeles omkostningene mellom dem etter rettens skjønn.  Utgifter som bare gjelder den enkeltes forhold, er de andre uvedkom­mende.

Saksomkostninger ilegges bare dersom det antas mulig å oppnå betaling, og av­passes etter siktedes økonomiske evne.

Ender en offentlig forfølging med frifinnelse, eller blir den innstilt uten at dette har hjemmel i §§ 69 eller 70, skal retten tilkjenne siktede erstatning av staten for nødven­dige utgifter til hans forsvar, med mindre han selv forsettlig har pådratt seg mistan­ken.  Betaling til forsvarer erstattes ikke med et større beløp enn forsvareren ville blitt tilkjent om han var oppnevnt som offentlig forsvarer.

Også siktedes nødvendige reiseutgifter dekkes.

Dersom en sak som har blitt gjenåpnet ender med frifinnelse, og særlige grunner gjør det rimelig, kan retten helt eller delvis tilkjenne andre enn siktede dekning av om­kostninger som knytter seg til tiltak som har hatt vesentlig betydning for at saken ble gjenåpnet.

Når fornærmede under en offentlig forfølging selv fremmer sivile krav, gjelder be­stemmelsene om erstatning for saksomkostninger i tvisteloven kapittel 20 tilsvarende for omkostninger vedkommende disse krav.

Har fornærmede sluttet seg til den offentlige forfølging, gjelder reglene i §§ 436 og 437 tilsvarende for hans omkostninger.

I privat sak etter denne lov gjelder bestemmelsene om erstatning for saksomkost­ninger i tvisteloven kapittel 20 tilsvarende.

Blir saksøkte dømt i privat sak, kan han ilegges saksomkostninger til staten etter reglene for offentlig sak.  Saksøkeren kan ilegges saksomkostninger til staten etter reglene i § 437 når saken ender med frifinnelse eller uten dom, såfremt retten finner at saksøkte ikke har gitt rimelig grunn til forfølgingen.

Avgjørelse om erstatning for saksomkostninger tas i dommen eller i den kjennelse som avslutter saken.  Er slik avgjørelse ikke truffet, eller innstilles forfølgningen uten dom eller kjennelse, kan krav om saksomkostninger bringes inn til avgjørelse ved kjennelse av den rett som har hatt saken, eller om ingen rett har hatt saken, den ting­rett som saken hører under etter § 12.  Kravet settes fram innen en måned etter at det ble adgang til det.  Før avgjørelsen treffes, skal motparten ha hatt anledning til å uttale seg.

Påankes dommen, prøver ankedomstolen spørsmålet om erstatning for saksom­kostninger når det foretas prøving av bevisene under skyldspørsmålet, og for øvrig når avgjørelsen umiddelbart beror på utfallet av anken.  Ellers kan det ankes på det grunnlag at omkostningsavgjørelsen er avgjort i strid med loven.  Slik anke behandles etter reglene i kapittel 26.

Siktedes forsvarer anses bemyndiget til å motta erstatning som er tilkjent etter § 438.  Han kan kreve utbetalt direkte til seg den del av erstatningen som trengs for å dekke det han har til gode for utlegg og arbeid med saken.  Den del av erstatningen som medgår til dette, kan ikke gjøres til gjenstand for utlegg av siktedes øvrige kredi­torer, og heller ikke inndras i hans konkursbo eller anvendes til motregning med sik­tedes gjeld til staten.

En dom skal fullbyrdes straks den er rettskraftig, når ikke annet er særskilt be­stemt.  Det samme gjelder en kjennelse som ilegger straff eller saksomkostninger el­ler annen erstatning til staten.

Angripes en rettskraftig dom ved anke eller er en begjæring om gjenåpning tatt til følge, kan den rett som skal behandle saken, ved kjennelse beslutte at fullbyrding helt eller delvis skal utstå.

Fullbyrdingen av en dom kan påbegynnes før denne er rettskraftig dersom dom­felte ber om det og påtalemyndigheten etter forholdene finner det hensiktsmessig og ubetenkelig.

Bruk av rettsmidler mot avgjørelse om inndragning er ikke til hinder for fullbyrding av dommen for øvrig.

Krav som er fastslått i et forelegg, er forfalt straks forelegget er vedtatt.  Fra sam­me tidspunkt kan forelegget fullbyrdes.  Blir vedtakelsen påanket innen utløpet av ankefristen, kan fullbyrdelse likevel ikke skje før saken er avgjort.

Statsadvokaten gjør vedtak om fullbyrding av dom.  Beslutningen treffes likevel av politiet i sak hvor politiet har tatt ut tiltale etter § 67 annet ledd.  I sak avgjort ved forelegg treffes beslutningen av politiet.  For dom som beslutter å fullbyrde subsidiær fengselsstraff etter straffeloven § 52 første ledd bokstav a eller § 52 c første ledd bokstav a, reststraff etter prøveløslatelse etter straffegjennomføringsloven § 44 annet ledd og fengselsstraff etter straffeloven § 39 annet ledd, treffes vedtak om fullbyrding av regionalt nivå i kriminalomsorgen.

Fullbyrdingen av ubetinget frihetsstraff og samfunnsstraff settes i verk av kriminal­omsorgen.  Fullbyrding av andre reaksjoner settes i verk av politiet.

Bøter og andre pengekrav som er tilkjent i en offentlig straffesak, innkreves av Statens innkrevingssentral med mindre departementet bestemmer annet.  Det samme gjelder erstatning og andre pengekrav som er tilkjent en fornærmet eller en annen skadelidt i en offentlig straffesak, dersom den berettigete ønsker det.

Bot som ikke betales eller lar seg inndrive ved lønnstrekk eller annen tvangsfull­byrding, skal fullbyrdes ved soning av den subsidiære fengselsstraffen når den bot­lagte har evne til å betale boten eller allmenne hensyn tilsier det.  Vedtak om soning treffes av politiet.

Etter nærmere regler fastsatt av Justisdepartementet kan bøtelagte pålegges å be­tale renter og gebyr på ubetalte bøter samt eventuelle andre utgifter som påløper ved tvangsinndriving.  Tilsvarende regler kan fastsettes for ilagt inndragning.  Dom eller forelegg på bot eller inndragning er også tvangsgrunnlag for tilleggskrav etter dette ledd.

Kongen gir nærmere regler om inndriving av bøter og andre pengekrav.

Straff som den dømmende rett eller påtalemyndigheten har tilrådd å ettergi eller gjøre betinget ved benådning, kan ikke fullbyrdes før spørsmålet om benådning har vært forelagt Kongen.

Søker domfelte ellers om benådning, kan departementet utsette fullbyrdingen til søknaden er avgjort av departementet eller Kongen.

Har departementet funnet for tiden ikke å ville anbefale en søknad om benådning, kan departementet – når vektige grunner taler for det og søkeren samtykker – utsette ferdigbehandlingen av søknaden i en prøveperiode.  Prøveperioden kan ikke settes lenger enn 1 år.  Når særlige grunner taler for det, kan perioden forlenges.  Fullbyrding finner ikke sted før søknaden er ferdigbehandlet.

Fullbyrding av frihetsstraff eller samfunnsstraff skal utsettes dersom domfelte er blitt alvorlig sinnslidende eller hans helsetilstand ellers gjør fullbyrding utilrådelig.

Ellers kan fullbyrding av frihetsstraff eller samfunnsstraff utsettes når vektige grun­ner tilsier det.

Utsettelse etter annet ledd kan gjøres betinget av sikkerhetsstillelse.  Det kan også settes andre vilkår.

Kriminalomsorgen treffer vedtak etter bestemmelsene her.  Forvaltningsloven gjel­der med de unntak som er nevnt i straffegjennomføringsloven § 7.  Oppstår det uenig­het om fullbyrdingen skal utsettes fordi domfelte er blitt alvorlig sinnslidende eller hans helsetilstand ellers gjør fullbyrding utilrådelig, kan domfelte kreve spørsmålet avgjort ved kjennelse etter § 462.

Ved fullbyrding av frihetsstraff medregnes hele den tid som domfelte har vært un­dergitt varetektsfengsling etter at dommen ble avsagt.  Dette gjelder tilsvarende ved fullbyrding av bøtestraff, slik at fradrag gis etter reglene fastsatt i medhold av § 457.

Skal en domfelt som er på frifot, utholde frihetsstraff eller samfunnsstraff, medde­ler kriminalomsorgen ham pålegg om å møte til fastsatt tid og sted for at fullbyrdingen kan påbegynnes.

Dersom domfelte unnlater å etterkomme pålegg om å fremstille seg, kan han av­hentes av politiet etter begjæring fra kriminalomsorgen.  Det samme gjelder om han uteblir under gjennomføringen eller det før påbegynt soning er grunn til å tro at han vil unndra seg fullbyrdingen av straff.

Oppstår det uenighet mellom påtalemyndigheten eller kriminalomsorgen og dom­felte om dommens tolkning, beregning av straffetiden, eller liknende spørsmål som gjelder fullbyrdingen, kan domfelte kreve spørsmålet avgjort ved kjennelse av stedets rett eller den rett som har dømt i saken.  Det tilsvarende gjelder når det er tvist om hvorvidt den person som dommen søkes fullbyrdet mot, er den domfelte, og når det er tvist mellom påtalemyndigheten og andre enn domfelte om hvorvidt en avgjørelse om inndragning kan gjøres gjeldende overfor dem.

Kongen kan gi nærmere regler om innkalling og utsettelse med fullbyrding av straff.

Denne lov trer i kraft fra den tid som bestemmes ved særskilt lov.

Når denne lov trer i kraft oppheves: