• Loven skal fremme rettssikkerhet for den enkelte og legge til rette for en effek­tiv, enhetlig og tillitsskapende forvaltning.

• Loven gjelder for
  • staten, fylkeskommunene og kommunene
  • andre rettssubjekter i saker der de fatter enkeltvedtak eller utferdiger for­skrift.
• Når et rettssubjekt er omfattet av loven etter første ledd bokstav b, regnes det som et forvaltningsorgan etter reglene i loven.
• Reglene i kapittel 4 om habilitet og kapittel 5 om taushetsplikt gjelder for en­hver som utfører arbeid eller oppdrag for et forvaltningsorgan.
• Loven gjelder når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov.

• Loven gjelder ikke for domstolenes virksomhet eller for Stortinget eller orga­ner for Stortinget.

• Loven gjelder ikke når et forvaltningsorgan selv behandler eller avgjør saker i medhold av
  • domstolloven
  • tvisteloven
  • voldgiftsloven
  • tvangsfullbyrdelsesloven
  • straffeprosessloven
  • skjønnsprosessloven
  • jordskiftelova
  • konkursloven
  • gjeldsordningsloven
  • arvelovens tredje del
  • rettsgebyrloven.
• Når et forvaltningsorgan handler på privatrettslig grunnlag, gjelder bare reg­lene i kapittel 4 om habilitet og kapittel 5 om taushetsplikt.

• Loven gjelder også på Svalbard og Jan Mayen.  Kongen kan gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen som utfyller eller fraviker reglene i loven.

• Når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, og det på grunn av disse forholdene er fare ved opphold, kan Kongen i statsråd i midlertidig forskrift fravike saksbehandlingsregler i loven her eller i an­dre lover.  En slik forskrift kan bare gis når og i den utstrekning det er nødvendig for å opprettholde vesentlige samfunnsfunksjoner, ivareta tungtveiende samfunns­interesser eller gjennomføre beredskapstiltak.
• Beredskapsloven §§ 3 og 4 gjelder tilsvarende.

• Med enkeltvedtak menes en avgjørelse som treffes under utøvelse av offent­lig myndighet, som er bestemmende for rettighetene eller pliktene til én eller flere bestemte private personer, og som avslutter en sak eller en del av den.  Blant annet regnes følgende avgjørelser rettet mot private personer som enkeltvedtak:
  • påbud, forbud, fritak eller tillatelse med grunnlag i lov eller forskrift
  • tildeling eller opphør av pengeytelser med grunnlag i lov eller forskrift
  • tildeling eller opphør av tjenester eller andre naturalytelser med grunnlag i lov eller forskrift
  • avvisning av en sak om enkeltvedtak
  • bruk av særlige tvangsmidler for å få gjennomført et enkeltvedtak.
• Med forskrift menes en avgjørelse som treffes under utøvelse av offentlig myn­dighet, og som er bestemmende for rettighetene eller pliktene til en ubestemt krets av private personer.
• Som part regnes den som en avgjørelse retter seg mot, eller som saken ellers direkte gjelder.  I vurderingen av hvem saken direkte gjelder, skal det blant annet legges vekt på avgjørelsens karakter og hvilke rettslige eller vesentlige faktiske virkninger avgjørelsen får.
• Et forvaltningsorgan likestilles med et privat rettssubjekt etter denne paragra­fen hvis organet har samme interesse eller stilling i saken som private parter kan ha.

• Avgjørelser som gjelder ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed og forflyt­ting av en offentlig tjenesteperson, regnes som enkeltvedtak.  Det samme gjel­der ileggelse av ordensstraff.
• Når et forvaltningsorgan fatter enkeltvedtak i en sak om ansettelse, gjelder ikke reglene om begrunnelse i § 56, klage i §§ 61 til 68 eller omgjøring i § 72 andre ledd.
• Når et kommunalt eller fylkeskommunalt organ fatter enkeltvedtak om opp­sigelse, avskjed, suspensjon eller ordensstraff, gjelder ikke reglene om klage i §§ 61 til 68.
• Andre ledd gjelder tilsvarende ved avgjørelser om oppnevning til offentlige verv når avgjørelsen er et enkeltvedtak.
• Kongen kan gi forskrift om at reglene om behandling av saker om enkelt­vedtak i §§ 42 til 60, klage i §§ 61 til 68 og omgjøring i §§ 71 og 72 helt eller delvis ikke skal gjelde i bestemte saker som omfattes av første ledd, eller i saker om oppnevning til offentlige verv når avgjørelsen er et enkeltvedtak.  Kongen kan også gi forskrift om at andre avgjørelser i offentlige tjenesteforhold enn de som nevnes i første ledd, skal anses som enkeltvedtak.

• Saksbehandlingen i forvaltningen skal være skriftlig.
• Forvaltningens interne saksbehandling kan være muntlig hvis hensynet til en hensiktsmessig saksavvikling tilsier det.  Forvaltningsorganets avgjørelser og hen­vendelser til private kan bare være muntlige hvis det er nødvendig fordi saken haster eller andre særlige grunner tilsier det.
• Muntlige henvendelser, meddelelser og avgjørelser i en sak skal skrives ned av forvaltningsorganet hvis de inneholder nye opplysninger som har betydning for saksbehandlingen, eller som bør bevares for ettertiden.  Det samme gjelder for observasjoner som forvaltningen gjør under befaringer mv.
• Hvis det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, skal forvaltningsorganet så langt som mulig sørge for at sentrale deler av et vedtak med begrunnelse og andre viktige dokumenter i saken oversettes til et språk som en privatperson som er part, forstår.  I vurder­ingen av om oversettelse skal gis, skal det blant annet legges vekt på om orga­net kan kommunisere forsvarlig med parten uten skriftlig oversettelse, sakens alvorlighet og karakter, forvaltningsorganets kapasitet og tilgjengelige ressurser og om parten har bedt om oversettelse.

• Et forvaltningsorgan skal være tilgjengelig og legge til rette for at enhver skal kunne kommunisere med organet på en sikker, effektiv og brukervennlig måte.
• Et forvaltningsorgan kan benytte elektronisk kommunikasjon når det henven­der seg til andre.  Alle som henvender seg til et forvaltningsorgan, kan benytte elektronisk kommunikasjon dersom organet har lagt til rette for det og det skjer på den anviste måten.  Når forvaltningsorganet mottar en elektronisk henven­delse etter andre punktum, skal det snarest bekrefte at henvendelsen er mottatt.
• Når et enkeltvedtak, et forhåndsvarsel eller en annen melding som har betyd­ning for mottakerens rettsstilling eller behandlingen av en sak, gjøres tilgjengelig i et elektronisk informasjonssystem, skal forvaltningsorganet sørge for at mottak­eren blir varslet om hvor og hvordan vedkommende kan gjøre seg kjent med innholdet.
• Kongen kan gi forskrift om elektronisk kommunikasjon og saksbehandling i forvaltningen og om elektronisk kommunikasjon mellom forvaltningsorganer og den enkelte, herunder om unntak fra reglene i andre og tredje ledd, rett til å reservere seg mot elektronisk kommunikasjon, bruk av fristregler og krav til til­gjengelighet, integritet og konfidensialitet.

• Et forvaltningsorgan kan automatisere saksbehandlingen, herunder treffe av­gjørelser automatisert, såfremt kravene som ellers stilles til saksbehandlingen, oppfylles.
• En avgjørelse kan ikke treffes automatisert dersom det rettslige grunnlaget som avgjørelsen bygger på, er til hinder for det.
• Forvaltningsorganet kan ikke uten særlig hjemmel treffe automatiserte avgjør­elser som er omfattet av personvernforordningen artikkel 22.
• Kongen kan gi forskrift om utvikling og bruk av systemer til automatisert saks­behandling og om innholdet i slike systemer.  Kongen kan også gi forskrift om automatiserte avgjørelser, herunder om adgang til å treffe avgjørelser omfattet av tredje ledd på bestemte saksområder.

• Et forvaltningsorgan som treffer automatiserte avgjørelser omfattet av per­sonvernforordningen artikkel 22, skal gjennomføre tiltak for å sikre
  • at personopplysningene behandles på en sikker måte, og at feil ved opp­lysningene forebygges og rettes opp
  • at avgjørelsene ikke innebærer usaklig forskjellsbehandling
  • at det brukes egnede matematiske og statistiske fremgangsmåter, særlig dersom avgjørelsene gjelder profilering.
• Den registrerte har rett til en forklaring og en manuell kontroll av avgjørelsen som er truffet.  Forvaltningsorganet skal gi forklaringen og opplyse om retten til manuell kontroll så snart som mulig etter at avgjørelsen er truffet, og i saker om enkeltvedtak senest i meldingen om vedtaket, jf. § 59 tredje ledd bokstav b.  Opp­lysninger som kan unntas fra partsinnsyn etter § 50, kan utelates fra forklar­ingen.
• Kongen kan gi forskrift om plikter ved automatisering av avgjørelser omfattet av personvernforordningen artikkel 22, herunder forskrift som utfyller og presise­rer pliktene i første ledd og om andre plikter for forvaltningsorganet enn de som følger av første ledd.
• Kongen kan gi forskrift om retten til forklaring og manuell kontroll etter andre ledd, herunder om forholdet til de alminnelige reglene om begrunnelse i § 56 og klage i kapittel 8, og om at forklaring av bestemte former for automatiserte avgjørelser kun gis på forespørsel fra den registrerte.  Forskrift som gjør unntak fra retten til forklaring og manuell kontroll, kan bare gis hvis tungtveiende grun­ner gjør det nødvendig.  Kongen kan også gi forskrift om andre rettigheter for personer som er gjenstand for en automatisert avgjørelse.
• Kongen kan gi forskrift om at reglene i denne paragrafen skal gjelde i saker som ikke gjelder fysiske personer, eller som ikke gjelder behandling av person­opplysninger.

• Forvaltningsorganet skal dokumentere det rettslige innholdet i automatiserte saksbehandlingssystemer.  Dokumentasjonen skal offentliggjøres, med mindre særlige hensyn taler mot det.
• Kongen kan gi forskrift om dokumentasjon og offentliggjøring etter første ledd.

• Et forvaltningsorgan skal gi veiledning innenfor sitt saksområde.  Veiledningen skal tjene til å gi parter og andre mulighet til å ivareta sine interesser.
• Forvaltningsorganet skal på forespørsel gi veiledning om
  • hvilke regler som gjelder, og vanlig praksis på saksområdet
  • saksgangen
  • hvilke faktiske omstendigheter som særlig kan få betydning for utfallet av saken.
• Omfanget av veiledningen skal tilpasses sakens viktighet, den enkeltes behov og forvaltningsorganets kapasitet
• Når forvaltningsorganet behandler en sak, skal organet av eget tiltak vurdere partenes behov for veiledning.

• Forvaltningsorganet bestemmer hvordan veiledning skal gis.  I vurderingen skal det legges vekt på ønskene og behovene til den som skal få veiledningen.
• Den som henvender seg til et forvaltningsorgan med spørsmål som har aktu­ell interesse for vedkommende, har ved behov rett til en muntlig samtale med en person i organet.  Retten etter første punktum gjelder bare så langt en forsvarlig utførelse av organets oppgaver tillater det.
• I saker med parter som har motstridende interesser, skal forvaltningsorganet veilede på en måte som ikke gir grunn til å tvile på organets objektivitet.
• Veiledning skal være gratis.
• Kongen kan gi forskrift om hvor langt veiledningsplikten rekker, og om hvor­dan veiledning skal gis.

• Hvis noen henvender seg til uriktig forvaltningsorgan, skal organet om mulig vise til riktig organ.
• Hvis en henvendelse til et forvaltningsorgan inneholder feil, unøyaktigheter eller andre mangler som avsenderen bør rette, skal organet gi beskjed om man­gelen og om nødvendig veilede om hvordan den kan rettes, og sette en frist for retting.

• Forvaltningsorganet skal behandle saken uten ugrunnet opphold.
• Hvis det er grunn til å tro at det vil gå mer enn én måned før en henvendelse blir besvart, skal forvaltningsorganet gi et foreløpig svar med informasjon om forventet saksbehandlingstid.  Organet kan unnlate å gi foreløpig svar hvis det må anses som åpenbart unødvendig, herunder hvis det er gitt informasjon om forventet saksbehandlingstid i bekreftelse etter § 10 andre ledd tredje punktum.
• Hvis saken blir vesentlig forsinket ut over en opplyst saksbehandlingstid, skal forvaltningsorganet informere om det, med mindre det må anses som åpenbart unødvendig.  Forvaltningsorganet skal informere om årsaken til forsinkelsen og, så langt som mulig, når endelig svar kan ventes.
• Kongen kan gi forskrift om beregning av saksbehandlingsfrister.

• Enhver har rett til å la seg bistå av en fullmektig under saksbehandlingen.  Et forvaltningsorgan kan i særlige tilfeller tillate bruk av flere fullmektiger i en sak.
• Enhver person over 18 år kan være fullmektig.  En forening eller stiftelse kan være fullmektig dersom saken gjelder et spørsmål som ligger innenfor dens for­mål og naturlige virkeområde.  En person som er ansatt i et forvaltningsorgan innenfor forvaltningsområdet som saken hører under, kan ikke være fullmektig.
• Forvaltningsorganet kan avvise en fullmektig hvis
  • det er grunn til å tro at fullmektigen vil spre taushetsbelagte opplysninger
  • fullmektigen motarbeider fullmaktsgiverens sak i strid med fullmaktsgiver­ens ønsker
  • fullmektigen på andre måter viser seg uskikket til å opptre som fullmektig.
• Fullmektigen skal legge frem skriftlig fullmakt.  En advokat trenger bare å legge frem skriftlig fullmakt hvis forvaltningsorganet finner grunn til å kreve det.
• Alle henvendelser i en sak kan gjøres ved fullmektigen, og fullmaktsgiveren har rett til å ha med seg fullmektigen i møter med forvaltningsorganet.  Forvalt­ningsorganet skal henvende seg til fullmektigen i spørsmål som er dekket av full­makten.  Finner organet det hensiktsmessig, kan det i tillegg henvende seg direkte til fullmaktsgiveren.  Fullmaktsgiveren kan kreve å bli kontaktet i tillegg til eller i stedet for fullmektigen.

• I et pålegg om å gi opplysninger eller utlevere dokumenter eller andre gjen­stander skal forvaltningsorganet vise til reglene pålegget bygger på, og opplyse om at det kan påklages etter reglene i andre ledd.  I saker om administrative sanksjoner skal forvaltningsorganet orientere om taushetsrett mv. så langt det følger av § 83.
• Den som får pålegget, kan klage skriftlig eller muntlig over pålegget med den begrunnelse at vedkommende ikke har plikt eller lovlig adgang til å etterkomme det.  Klagefristen er én uke.  For øvrig gjelder reglene om klage i kapittel 8 tilsvarende.
• Pålegget skal etterkommes selv om klagen ikke er avgjort, med mindre for­valtningsorganet som ga pålegget, gir utsettelse.  Det bør gis utsettelse hvis kla­gen reiser rimelig tvil om lovligheten av pålegget.  Hvis dokumentene eller gjen­standene som pålegget gjelder, blir forseglet og deponert, skal det gis utsettelse.

• I en avgjørelse om undersøkelse eller beslag skal forvaltningsorganet vise til reglene avgjørelsen bygger på, og opplyse om at den kan påklages etter reglene i andre ledd.
• Den som undersøkelsen eller beslaget gjelder, kan påklage avgjørelsen munt­lig eller skriftlig.  Klagefristen er én uke.  For øvrig gjelder reglene om klage i kapittel 8 tilsvarende.
• Avgjørelsen kan gjennomføres selv om klagen ikke er avgjort, med mindre forvaltningsorganet som traff avgjørelsen, gir utsettelse.  Det bør gis utsettelse hvis klagen reiser rimelig tvil om lovligheten av avgjørelsen.
• Den som undersøkelsen eller beslaget gjelder, har rett til å være til stede, såfremt det ikke fører til vesentlig ulempe eller motvirker formålet med under­søkelsen eller beslaget.  Vedkommende har i alle tilfeller rett til å ha et vitne til stede.
• Den som leder undersøkelsen eller beslaget, skal uoppfordret legitimere seg og informere om formålet og retten til å ha et vitne til stede.
• Etter gjennomført undersøkelse eller beslag skal det utarbeides en rapport, hvis det ikke er åpenbart unødvendig.  Rapporten skal opplyse om formålet, tid og sted og hvem som var til stede.  Ble det avdekket ulovlige forhold, skal det fremgå hvilke forhold det er tale om.  Ble det tatt beslag, skal det fremgå hva som ble beslaglagt, og hvor.  Så snart rapporten er ferdig, skal den sendes til den som undersøkelsen eller beslaget gjelder.
• Denne paragrafen gjelder ikke undersøkelse eller beslag som blir gjennomført på et offentlig kontor eller et annet bestemt tjenestested.

• Forvaltningsorganet kan benytte sakkyndige, konsulenter og lignende i saks­forberedelsen, men skal vurdere saken selvstendig før det treffer en avgjørelse.

• Reglene i dette kapittelet gjelder delegering av myndighet som et forvalt­ningsorgan har til å fatte enkeltvedtak eller gi forskrifter.
• Et forvaltningsorgan som delegerer myndighet, kan gi instrukser om hvordan myndigheten skal utøves.  En delegering kan når som helst trekkes tilbake.

• Kongen og departementene kan delegere myndighet til sine underordnede forvaltningsorganer.
• Andre statlige forvaltningsorganer kan delegere myndighet til underordnede organer når det følger av lov, forskrift eller beslutning av overordnet organ, eller hvis det av hensyn til en hensiktsmessig saksavvikling i de berørte forvaltnings­organene er et særlig behov for delegering.
• Delegering fra statlige forvaltningsorganer til uavhengige organer, private eller andre selvstendige rettssubjekter krever hjemmel i lov.
• Delegering fra statlige forvaltningsorganer til kommuner og fylkeskommuner krever hjemmel i lov.
• For delegering internt i kommuner og fylkeskommuner og fra kommuner og fylkeskommuner til andre selvstendige rettssubjekter gjelder reglene i kommune­loven kapittel 5.

• En delegering av myndighet skal være skriftlig.  Delegeringen skal kunngjøres i Norsk Lovtidend hvis den ikke er begrenset til bestemte enkeltsaker som er under behandling.
• Første ledd andre punktum gjelder ikke delegeringer i kommuner og fylkes­kommuner.  For kommuner og fylkeskommuner gjelder reglene i kommuneloven.

• Enhver som utfører arbeid eller oppdrag for et forvaltningsorgan, skal avstå fra å tilrettelegge grunnlaget for eller treffe avgjørelse i en sak der en tilknytning til saken gjør vedkommende inhabil etter §§ 26 eller 27.
• Når en person er inhabil, kan heller ikke en direkte underordnet i samme forvaltningsorgan treffe avgjørelse i saken.  Den underordnede kan likevel tilret­telegge grunnlaget for avgjørelsen.

• Den som selv er part i saken, er inhabil.
• En person er inhabil hvis en part i saken er vedkommendes
  • nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer, eller nåværende forlov­ede
  • slektning i rett opp- eller nedstigende linje eller en slik slektnings ektefelle, samboer eller forlovede
  • søsken eller søskens ektefelle, samboer eller forlovede
  • ektefelles, forlovedes eller samboers søsken eller slektning i rett opp- eller nedstigende linje
  • fosterbarn eller fosterforelder
  • stebarn eller steforelder.
• En person er inhabil når vedkommende
  • er eller har vært verge eller fullmektig for en part etter at saken ble inn­ledet
  • har ledende stilling eller verv i styret eller bedriftsforsamlingen i et fore­tak, en sammenslutning eller en stiftelse som er part i saken.

  Et varamedlem omfattes av bokstav b når vedkommende har deltatt i styrets be­handling av saken.

• En person i klageinstansen er inhabil hvis vedkommende har truffet avgjør­elsen i saken i underinstansen.  Dette gjelder likevel ikke ved klage til Kongen over en avgjørelse som er truffet av et departement.

• En person er inhabil når det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet.
• I habilitetsvurderingen skal det blant annet legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære en særlig fordel eller ulempe for personen selv eller noen vedkommende har en nær personlig tilknytning til, og i den forbindelse hvor nær tilknytningen er, hva slags og hvor stor fordel eller ulempe det er snakk om, og hvor sannsynlig det er at fordelen eller ulempen vil inntre.

• Hvis en utsettelse vil være til vesentlig ulempe, kan den som er inhabil, til­rettelegge grunnlaget for og treffe foreløpig avgjørelse i saken.
• Den som er inhabil, kan tilrettelegge grunnlaget for og treffe avgjørelse i saken hvis det er åpenbart at tilknytningen til saken eller partene ikke kan ha betydning for avgjørelsen og verken offentlige eller private interesser tilsier at den inhabile skal vike sete.

• Habilitetsspørsmålet skal vurderes så snart en person blir kjent med forhold som kan ha betydning for vedkommendes habilitet.
• Den enkelte skal ta stilling til sin egen habilitet.  Dersom den habilitetsspørs­målet gjelder, finner grunn til det, skal avgjørelsen likevel treffes av en overord­net.  I kollegiale organer skal avgjørelsen treffes av organet dersom lederen eller det medlemmet habilitetsspørsmålet gjelder, finner grunn til det.  I slike tilfeller skal avgjørelsen treffes uten at det aktuelle medlemmet deltar.
• Hvis et kollegialt organ skal vurdere habiliteten til flere medlemmer i samme sak, skal ingen av dem delta ved avgjørelsen om egen eller andres habilitet.  Hvis det er nødvendig for at organet skal være vedtaksført, skal likevel alle møtende medlemmer delta.
• Om nødvendig skal det oppnevnes eller velges en stedfortreder for den inha­bile.  I særlige tilfeller kan Kongen beslutte at saken skal overføres til et side­ordnet eller overordnet forvaltningsorgan.

• Enhver som utfører arbeid eller oppdrag for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til taushetsbelagte opplysninger ved­kommende får vite om i forbindelse med arbeidet eller oppdraget.  Taushets­belagte opplysninger kan heller ikke utnyttes for private formål.  Taushetsplikten gjelder også etter at arbeidet eller oppdraget er avsluttet.

• Opplysninger om noens personlige forhold er taushetsbelagte.
• Taushetsplikten omfatter ikke opplysninger om fødselsnummer eller nummer med tilsvarende funksjon, statsborgerskap, bosted, postadresse, e-postadresse, telefonnummer, sivilstand, yrke, arbeidsgiver eller arbeidssted, med mindre opp­lysningene avslører et klientforhold eller andre forhold som må anses som per­sonlige.  Taushetsplikten omfatter heller ikke opplysninger som fremgår av et offentlig register som er tilgjengelig for allmennheten, opplysninger som er kjent i offentligheten på en slik måte at grunnlaget for taushetsplikt må anses å ha falt bort, eller opplysninger som grunnlaget for taushetsplikt av andre helt særlige grunner ikke gjør seg gjeldende for.
• Kongen kan gi forskrift om hvilke opplysninger som omfattes av taushetsplik­ten etter denne paragrafen.

• Opplysninger om forretningshemmeligheter er taushetsbelagte.
• Med forretningshemmeligheter menes forretningsstrategier, forretningsidéer, fremgangsmåter, produksjonsmetoder eller andre opplysninger om drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemme­ligholde av hensyn til den opplysningene angår.
• Opplysninger om en virksomhets administrative forhold og alminnelige øko­nomiske forhold utgjør ikke forretningshemmeligheter etter denne paragrafen. Det samme gjelder opplysninger om vedtak som fattes overfor virksomheten.

• Taushetsplikt etter § 31 faller bort 100 år etter at opplysningene oppstod, eller når det er klart at personen opplysningene gjelder, har vært død i minst 20 år.
• Taushetsplikt etter § 32 faller bort 60 år etter at opplysningene oppstod.
• Kongen kan gi forskrift om at taushetsplikten for bestemte typer opplysninger skal falle bort tidligere eller senere enn det som følger av første eller andre ledd, og om når opplysninger skal anses for å ha oppstått.

• Taushetsplikten etter §§ 31 og 32 er ikke til hinder for
  • at opplysninger deles etter samtykke fra den de gjelder
  • at opplysninger deles med den de gjelder
  • at opplysningene i en sak deles med sakens parter eller deres represen­tanter
  • at opplysninger deles for å oppnå det formålet de er gitt eller innhentet for
  • at opplysninger deles innenfor forvaltningsorganet eller etaten så langt det er nødvendig for veiledning eller til bruk i saker innenfor samme eller til­knyttede fagfelt, eller til bruk ved arkivering, utsending av vedtak og til­svarende praktiske gjøremål
  • at opplysninger deles med andre forvaltningsorganer så langt det er nødvendig for å utføre oppgaver som er lagt til avgiverorganet
  • at opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet, deles med andre forvaltningsorganer
  • at opplysninger deles i forbindelse med kontroll med forvaltningen
  • at opplysninger deles for å brukes til statistisk bearbeiding
  • at et forvaltningsorgan anmelder eller gir opplysninger om lovbrudd til på­talemyndigheten, eller gir opplysninger om lovbrudd til kontrollmyndighe­ter dersom det har naturlig sammenheng med organets oppgaver eller er ønskelig ut fra allmenne hensyn
  • at det deles opplysninger om utfallet av en benådningssak
  • at opplysninger om en alvorlig hendelse deles med personer som var til stede eller på annen måte er direkte berørt, når det er nødvendig for å ivareta deres interesser
  • at opplysninger deles så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse
  • at opplysninger om en avdød person deles dersom tungtveiende grunner taler for det.
• Opplysninger som er taushetsbelagte etter § 31, kan likevel ikke deles etter første ledd dersom delingen vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningene gjelder.
• Personopplysninger, også personopplysninger som er omfattet av personvern­forordningen artikkel 9 og 10, kan deles dersom det er adgang til det etter første og andre ledd.

• Kongen kan gi forskrift om at taushetsplikt etter §§ 31 og 32 ikke skal være til hinder for at bestemte forvaltningsorganer, eller bestemte forvaltningsorganer og bestemte selvstendige rettssubjekter som nevnt i offentleglova § 2 første ledd bokstav c og d, kan dele opplysninger for å utføre oppgaver som er lagt til avgiver- eller mottakerorganet, så langt delingen ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningene gjelder.  Forskrift etter første punktum kan også omfatte annen behandling av opplysninger i forbindelse med delingen.
• Der det foreligger et etablert samarbeid mellom forvaltningsorganer, kan forskrift etter første ledd om nødvendig også gi adgang til å dele opplysninger som etter annen lov er helt eller delvis unntatt fra delingsadgangen etter § 34. Det samme gjelder der det foreligger et etablert samarbeid mellom forvalt­ningsorganer og selvstendige rettssubjekter som nevnt i offentleglova § 2 første ledd bokstav c og d.

• Parter, partsrepresentanter og vitner som får tilgang til taushetsbelagte opp­lysninger, har selv taushetsplikt.  Forvaltningsorganet skal informere om dette og om straffansvaret etter straffeloven § 209 senest samtidig som tilgangen gis. Straffansvaret etter straffeloven § 209 gjelder bare dersom forvaltningsorganet har informert om det.
• En part og dennes representant kan bare bruke opplysningene så langt det er nødvendig for å ivareta partens interesser i saken.

• Forvaltningsorganet skal sørge for at taushetsplikten blir kjent for dem den gjel­der, og kan kreve skriftlig erklæring om at de kjenner og vil overholde reglene.
• Forvaltningsorganet skal sørge for trygg lagring av taushetsbelagte opplys­ninger og dokumentere tiltakene som er gjennomført for å sikre dette.
• Kongen kan gi forskrift om lagring av taushetsbelagte opplysninger.

• Departementet kan i enkelttilfeller bestemme at et forvaltningsorgan uten hinder av taushetsplikt etter §§ 31 og 32 kan eller skal gi opplysninger til bruk for forskning.
• Kongen kan gi forskrift om forskeres tilgang til taushetsbelagte opplysninger og bruk og publisering av taushetsbelagte opplysninger gitt til bruk for forskning.

• Enhver som utfører arbeid eller oppdrag i forbindelse med en forskningsopp­gave som et forvaltningsorgan har støttet, godkjent eller gitt taushetsbelagte opplysninger til, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til
  • taushetsbelagte opplysninger etter §§ 31 eller 32 som forskeren har mot­tatt fra et forvaltningsorgan
  • opplysninger som i forbindelse med et forskningsarbeid er mottatt under et taushetsløfte
  • opplysninger som gjelder en enkeltperson som står i et avhengighetsfor­hold til den virksomheten som har satt personen i kontakt med forskeren.
• Opplysningene kan kun brukes i den utstrekning som er nødvendig for forsk­ningsarbeidet.  Reglene i § 30 andre og tredje punktum gjelder tilsvarende.
• Taushetsplikt etter første ledd er ikke til hinder for at resultater av arbeidet publiseres eller brukes utad dersom den opplysningene gjelder, samtykker etter § 34 første ledd bokstav a, eller behovet for beskyttelse ivaretas ved at opplys­ningene gis uten individualiserende kjennetegn.
• Reglene i § 36 første ledd andre og tredje punktum gjelder tilsvarende.

• Selv om en avgjørelse eller vurdering er overlatt til forvaltningens frie skjønn, kan forvaltningsorganet ikke vektlegge utenforliggende hensyn, utøve usaklig forskjellsbehandling eller treffe grovt urimelige avgjørelser.

• I vedtak om tildeling av tillatelser eller andre goder som parten ikke har krav på, kan forvaltningsorganet sette vilkår.  Vilkårene må ha saklig sammenheng med tildelingen og kan ikke være uforholdsmessig tyngende.

• Forvaltningsorganet skal varsle parten så tidlig som mulig ved forberedelsen av et enkeltvedtak.  Plikten til å varsle gjelder ikke når parten har innledet saken ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken.
• Forhåndsvarselet skal gjøre rede for hva saken gjelder, og ellers inneholde det som er nødvendig for at parten skal kunne ivareta sine interesser på en for­svarlig måte.  Parten skal gis en rimelig frist til å uttale seg om saken.
• Forhåndsvarsel kan unnlates dersom
  • varsling vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres
  • rask avgjørelse i saken er påkrevd
  • varsling ikke er praktisk mulig, for eksempel fordi det vil være uforholds­messig krevende å spore opp parten
  • varsling er åpenbart unødvendig.

• Opplysninger som forvaltningsorganet mottar under saksforberedelsen om en part eller om virksomheten parten driver eller planlegger, skal legges frem for parten.  Med mindre det vil medføre en uheldig forsinkelse av saken, skal også andre opplysninger av vesentlig betydning for avgjørelsen som parten antas å ha interesse i å uttale seg om, legges frem for parten.  Plikten til fremlegging gjelder bare når parten har rett til innsyn i opplysningene etter §§ 46 til 50.  Parten skal gis en rimelig frist til å uttale seg om opplysningene.
• Fremlegging av opplysninger kan unnlates dersom
  • opplysningene bekreftes av en fremstilling som parten selv har gitt eller kontrollert i forbindelse med saken
  • rask avgjørelse i saken er påkrevd
  • fremlegging ikke er praktisk mulig, for eksempel fordi det vil være ufor­holdsmessig krevende å spore opp parten
  • fremlegging er åpenbart unødvendig.

• Forvaltningsorganet skal sørge for at saken er forsvarlig utredet før det fatter vedtak.  Utredningens omfang skal tilpasses sakens karakter og hensynet til forsvarlig ressursbruk i forvaltningsorganet.  I avveiningen skal det blant annet legges vekt på vedtakets betydning for partene og for eventuelle andre allmenne og private interesser og om det er behov for en rask avgjørelse.
• I en sak en part selv innleder, skal parten så langt som mulig legge frem opplysninger som har betydning for avgjørelsen.  Forvaltningsorganet skal infor­mere parten om medvirkningsplikten etter første punktum og veilede parten om plikten ved behov.

• Hvis forvaltningsorganet skal holde befaring, skal parten varsles om tid og sted for befaringen og gis anledning til å være til stede.  Krever befaringen hjemmel i lov, skal varselet vise til reglene befaringen bygger på.  Varsel kan unnlates når vilkårene i § 42 tredje ledd er oppfylt.

• En part har rett til innsyn i sakens dokumenter når ikke annet er fastsatt i eller i medhold av lov.  Innsynsretten gjelder også etter at det er fattet vedtak i saken.
• Når det er adgang til å gjøre unntak fra innsyn, skal forvaltningsorganet like­vel vurdere å gi helt eller delvis innsyn.  Det bør gis innsyn dersom partens behov for innsyn veier tyngre enn behovet for unntak.
• Kongen kan gi forskrift om hvordan reglene om partsinnsyn skal anvendes på bestemte saksområder.  Hvis tungtveiende grunner taler for det, kan det også gis forskrift om unntak fra reglene om partsinnsyn.

• Et forvaltningsorgan kan gjøre unntak fra partsinnsyn for dokumenter organet har utarbeidet for sin interne saksforberedelse.  Første punktum gjelder ikke
  • faktiske opplysninger som har betydning for avgjørelsen og ikke finnes i et annet dokument som parten har tilgang til, og sammendrag eller andre bearbeidelser av slike opplysninger
  • foredrag til saker som har blitt behandlet av Kongen i statsråd
  • presedenskort som ikke gjengir organinterne vurderinger.

• Når det er nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, kan et forvaltningsorgan gjøre unntak fra partsinnsyn for dokumenter organet har innhentet fra et underordnet organ til bruk for sin interne saksforberedelse.  Det samme gjelder dokumenter et departement har innhentet fra et annet departe­ment til bruk for sin interne saksforberedelse.
• Det kan gjøres unntak fra partsinnsyn for de delene av et dokument som inneholder råd om eller vurderinger av hvordan et forvaltningsorgan bør opptre i en sak, og som organet har innhentet til bruk for sin interne saksforberedelse, når det er påkrevd av hensyn til en forsvarlig ivaretakelse av det offentliges inte­resser i saken.
• Unntakene i første og andre ledd gjelder tilsvarende for
  • dokumenter om innhenting av dokumenter som nevnt i første og andre ledd
  • innkallinger til og referater fra møter mellom overordnede og underord­nede organer, mellom departementer og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i andre ledd.
• Unntakene i første til tredje ledd gjelder ikke for opplysninger som nevnt i § 47 andre punktum bokstav a.

• Unntakene i §§ 47 og 48 gjelder ikke for
  • saksfremlegg med vedlegg til folkevalgte organer i kommuner og fylkesskommuner
  • sakslister til møter i folkevalgte organer i kommuner og fylkeskommuner
  • dokumenter fra eller til kommunale og fylkeskommunale kontrollutvalg, revisjonsorganer og klagenemnder
  • dokumenter i saker der en kommunal eller fylkeskommunal enhet opptrer som ekstern part overfor en annen slik enhet.

  Unntaket i § 47 gjelder likevel for dokumenter som utveksles mellom kommunale og fylkeskommunale kontrollutvalg og utvalgssekretariatet.

• Unntaket i § 47 gjelder ikke for dokumenter fra eller til
  • et kommunalt eller fylkeskommunalt særlovsorgan
  • et kommunalt eller fylkeskommunalt foretak etter kommuneloven kapittel 9
  • en kommunal eller fylkeskommunal enhet på områder der enhetene har selvstendig avgjørelsesmyndighet.
• Unntaket i § 47 gjelder likevel for
  • dokumenter i saker der kommunedirektøren eller kommunerådet gjen­nomfører kontrolltiltak overfor en enhet som nevnt i andre ledd bokstav c
  • utkast til vedtak og innstillinger som blir lagt frem for kommunedirektøren eller kommunerådet før det blir fattet vedtak, eller før en innstilling blir lagt frem for et folkevalgt organ
  • merknader til utkast etter bokstav b.

• Det kan gjøres unntak fra retten til partsinnsyn for opplysninger
  • om noens personlige forhold etter § 31, når det ikke har vesentlig betyd­ning for parten å gjøre seg kjent med opplysningene
  • om forretningshemmeligheter etter § 32
  • om forskningsidéer eller forskningsprosjekter i saker som gjelder økono­misk støtte eller rådgivning fra det offentlige i forbindelse med forsknings­prosjekter
  • som det av hensyn til partens helse eller forholdet til personer som står parten nær, må anses utilrådelig at parten får kjennskap til
  • som kan identifisere en kilde til en opplysning, hvis tungtveiende grunner taler for at kilden ikke bør gjøres kjent for parten
  • som det er påkrevd å unnta fordi innsyn vil lette gjennomføringen av straffbare handlinger eller utsette enkeltpersoner for fare
  • som er av betydning for Norges utenrikspolitiske interesser eller nasjonale forsvars- og sikkerhetsinteresser, og som kan unntas fra innsyn etter offentleglova §§ 20 eller 21.
• Opplysninger som omfattes av første ledd bokstav d, skal på anmodning like­vel gjøres kjent for en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det.  Bokstav d omfatter ikke opplysninger om partens egen helse.

• Når et organ gjør delvis unntak fra partsinnsyn for et dokument, kan også resten av dokumentet unntas fra partsinnsyn dersom de resterende delene vil gi et klart misvisende inntrykk av innholdet i dokumentet eller de unntatte opplys­ningene utgjør den vesentligste delen av dokumentet.

• Parten kan kreve å få papirkopi eller elektronisk kopi av dokumenter.  Kopier skal gis vederlagsfritt.  For øvrig bestemmer forvaltningsorganet ut fra hensynet til forsvarlig saksbehandling hvordan dokumenter skal gjøres tilgjengelige for parten.  Kongen kan gi forskrift om adgang til å kreve betaling for kopier dersom særlige forhold ved dokumentene eller organet tilsier det.
• Dersom partsinnsyn kan motvirke muligheten for å få saken avklart, kan det fastsettes at parten ikke skal ha adgang til dokumentene så lenge det pågår undersøkelser.
• Når en part etter forespørsel har fått innsyn i et dokument etter § 46, skal det settes en frist for mulig uttalelse dersom det ikke er satt noen frist etter § 43 første ledd fjerde punktum eller den fastsatte fristen ikke anses tilstrekkelig. Dette gjelder likevel ikke dersom hensynet til vesentlige offentlige eller private interesser taler mot utsettelse.

• Et avslag på krav om partsinnsyn skal gis skriftlig og opplyse om hvilken bestemmelse som ligger til grunn for avslaget.  Avslaget skal også opplyse om klageretten etter andre ledd og klagefristen etter § 63.
• Avgjørelser om partsinnsyn kan påklages etter reglene i kapittel 8.  Avgjørel­ser om å gi partsinnsyn kan ikke påklages.  Statsforvalteren er klageinstans når avgjørelsen er truffet av et kommunalt eller fylkeskommunalt organ.
• Dersom Kongen i statsråd vil være klageinstans, skal forvaltningsorganet opplyse klageren om at retten til å klage saken inn for Sivilombudet ikke gjelder for avgjørelser truffet i statsråd.

• Et barn som er part i en forvaltningssak, representeres av vergen dersom ikke annet er fastsatt i eller i medhold av lov.
• Et barn som er i stand til å danne seg meninger om en sak barnet er part i, skal fritt få gi uttrykk for disse meningene.  Barnets meninger skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.  Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon som setter det i stand til å danne seg meninger om saken.
• Når et barn som er part, blir representert av verge, har også barnet rett til muntlig samtale etter § 15 andre ledd og rett til innsyn i sakens dokumenter etter § 46.  Barn under 15 år skal ikke gis taushetsbelagte opplysninger.
• Når et barn over 15 år som er part i en sak, blir representert av verge, skal også barnet få forhåndsvarsel etter § 42, opplysninger etter § 43 og melding om vedtaket etter § 58.

• Et enkeltvedtak skal være skriftlig.
• Hvis rask avgjørelse i saken er påkrevd eller skriftlighet av andre grunner ikke er praktisk mulig, kan forvaltningsorganet fatte et enkeltvedtak muntlig. Muntlige vedtak skal nedtegnes skriftlig uten ugrunnet opphold.

• Et enkeltvedtak skal begrunnes.  Begrunnelsen skal gis samtidig med at ved­taket fattes.
• I andre saker enn klagesaker kan forvaltningsorganet la være å gi samtidig begrunnelse dersom det innvilger en søknad og det ikke er grunn til å tro at noen parter vil være misfornøyde med vedtaket.  Det samme gjelder i saker om for­deling av tillatelser eller andre fordeler mellom flere parter.
• En part kan i saker nevnt i andre ledd likevel kreve begrunnelse etter at ved­taket er fattet.  Et krav om begrunnelse må fremsettes i løpet av klagefristen. Dersom ingen klagefrist løper, må kravet fremsettes senest tre uker etter at melding om vedtaket er kommet frem til parten.  Reglene i §§ 63, 64 og § 65 gjelder tilsvarende.
• Kongen kan for bestemte saksområder gi forskrift om at vedtak som skal be­grunnes etter første ledd, i stedet skal begrunnes etter reglene i andre ledd.  Hvis tungtveiende grunner gjør det nødvendig, kan Kongen for bestemte saksområder gi forskrift om at begrunnelse kan unnlates.

• Begrunnelsen skal tjene til å forklare sakens utfall for parten.  I begrunnelsen skal det opplyses om
  • hvilke faktiske omstendigheter som har hatt betydning for sakens utfall
  • hvilke regler vedtaket bygger på, og i nødvendig utstrekning hva reglene går ut på
  • hvilke hensyn forvaltningsorganet særlig har lagt vekt på i sin vurdering.
• Begrunnelsens omfang skal tilpasses vedtakets betydning.
• Opplysninger som kan unntas fra partsinnsyn etter § 50, kan utelates fra begrunnelsen.

• Forvaltningsorganet skal sørge for at parten gis melding om vedtaket så snart som mulig.
• Melding kan unnlates dersom det er åpenbart unødvendig og vedtaket ikke medfører skade eller ulempe for parten, eller dersom det vil være uforholdsmes­sig krevende å spore opp parten.
• Hvis det er fattet et muntlig vedtak etter § 55 andre ledd og vedtakssitua­sjonen gjør det nødvendig, kan forvaltningsorganet gi en part muntlig melding om vedtaket.  Forvaltningsorganet skal uten ugrunnet opphold gi parter som har fått muntlig melding, en skriftlig bekreftelse av vedtaket med informasjonen nevnt i § 59, med mindre vilkårene i andre ledd er oppfylt.
• Hvis det er sendt forhåndsvarsel etter § 42 og saken avsluttes uten at det fattes enkeltvedtak, skal parten orienteres om at saken er avsluttet.

• Meldingen skal inneholde vedtaket og begrunnelsen for det.  Hvis forvaltnings­organet lar være å gi samtidig begrunnelse i medhold av § 56 andre ledd eller forskrift etter § 56 fjerde ledd, skal meldingen informere om retten etter § 56 tredje ledd til å kreve etterfølgende begrunnelse.
• I meldingen skal det opplyses om hvordan forvaltningsorganet kan kontaktes om vedtaket.  Det skal opplyses om navnene til saksbehandleren og den ansvar­lige for vedtaket, hvis ikke tungtveiende grunner taler mot det.
• Hvis det kan være aktuelt i saken, skal meldingen også inneholde
  • informasjon om klageadgang, klageinstans, klagefrist og fremgangsmåten ved klage
  • forklaring av en automatisert avgjørelse omfattet av personvernforordnin­gen artikkel 22 og informasjon om retten til å kreve manuell kontroll
  • informasjon om retten til innsyn i sakens dokumenter
  • informasjon om forvaltningsorganets veiledningsplikt
  • informasjon om adgangen til og hovedvilkårene for å få dekket sakskost­nader
  • informasjon om adgangen til å be om at iverksettingen av vedtaket blir utsatt
  • informasjon om adgangen til å søke fri rettshjelp
  • informasjon om at retten til å klage saken inn for Sivilombudet ikke gjel­der for vedtak fattet i statsråd
  • informasjon om særlige vilkår for søksmål etter § 60 eller annen lovbe­stemmelse.
• Vilkår for søksmål som nevnt i bokstav i gjelder bare dersom det er opplyst om dem i meldingen.

• Forvaltningsorganet kan i melding etter § 58 bestemme at søksmål om gyldig­heten av vedtaket eller krav om erstatning som følge av vedtaket bare kan rei­ses hvis parten har klaget og klagesaken er endelig avgjort.  Søksmål kan likevel reises når det er gått seks måneder fra klagen ble fremsatt, hvis det ikke skyldes klageren at endelig avgjørelse ikke foreligger.

• Et enkeltvedtak kan påklages av
  • en part
  • andre som i vesentlig grad berøres av vedtaket
  • en forening eller stiftelse dersom vedtaket berører interesser som det lig­ger innenfor dens formål og naturlige virkeområde å ivareta.
• Første ledd bokstav b og c gjelder likevel ikke dersom saken berører rettig­heter av så personlig karakter at det er urimelig at saken påklages av andre enn en part.
• Klageinstansens vedtak kan ikke påklages.
• For særskilte saksområder kan Kongen gi forskrift om klageregler som utfyl­ler eller avviker fra reglene i dette kapittelet.  Forskrift som begrenser klageret­ten eller på annen måte vesentlig fraviker reglene i dette kapittelet til skade for partsinteresser, kan bare gis dersom tungtveiende grunner gjør det nødvendig.

• Klageinstans for enkeltvedtak som er fattet av et statlig forvaltningsorgan, er
  • nærmeste overordnede forvaltningsorgan
  • en klagenemnd dersom det er bestemt i eller i medhold av lov.
• Klageinstans for vedtak som er fattet av en kommune eller fylkeskommune, er kommunestyret eller fylkestinget.  Dersom kommunestyret eller fylkestinget har bestemt det, er klageinstansen et særskilt klageutvalg eller formannskapet eller fylkesutvalget.  Departementet er klageinstans for vedtak som er fattet av kommunestyret eller fylkestinget.
• Et statlig forvaltningsorgan er klageinstans for vedtak som er fattet av kom­munen eller fylkeskommunen, dersom
  • det er bestemt i eller i medhold av loven som gir hjemmel for vedtaket
  • vedtaket er fattet etter delegering fra det statlige organet.
• Klageinstans for vedtak som er fattet av egne rettssubjekter som er gitt myn­dighet fra kommunen eller fylkeskommunen, er én eller flere særskilte klage­nemnder som er oppnevnt av det øverste organet i rettssubjektet.  Departemen­tet er klageinstans for vedtak som er fattet av det øverste organet i rettssub­jektet.

• Fristen for å klage er tre uker fra meldingen om vedtaket er kommet frem til parten.  Når et forvaltningsorgan har gjort meldingen om vedtaket tilgjengelig i et elektronisk informasjonssystem, regnes meldingen som kommet frem når det er sendt varsel etter § 10 tredje ledd.  Formidles vedtaket ved offentlig kunngjøring, løper klagefristen fra den dagen vedtaket ble kunngjort første gang.
• For den som ikke har mottatt melding om vedtaket, løper klagefristen fra den dagen vedkommende har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket. Hvis vedtaket går ut på å gi noen en rettighet eller annen fordel, utløper likevel klagefristen for andre senest tre måneder etter at vedtaket ble fattet.
• Har en part krevd begrunnelse etter § 56 tredje ledd, avbrytes klagefristen. Ny klagefrist begynner å løpe når begrunnelsen er kommet frem til parten, eller når parten på annen måte er gjort kjent med den.
• Klagefristen beregnes etter reglene i domstolloven §§ 148 og 149.
• I særlige tilfeller kan underinstansen eller klageinstansen forlenge klagefristen før den er utløpt.

• Klagen er fremsatt i tide når den er sendt eller levert til det forvaltningsor­ganet som fattet vedtaket (underinstansen), før klagefristen er utløpt.
• Hvis klagen ikke kommer frem, må klageren sende eller levere den på nytt senest én uke etter at han eller hun ble kjent med eller burde ha forstått at kla­gen ikke var mottatt.  Er klagefristen kortere enn én uke, må klageren sende eller levere klagen på nytt innen en frist som er like lang som den opprinnelige klagefristen.

• Selv om klagen er fremsatt for sent, kan den tas til behandling
  • dersom parten eller partens fullmektig ikke kan lastes for å ha oversittet fristen eller for å ha drøyd med å klage etterpå, eller
  • dersom særlige grunner gjør det rimelig at klagen blir prøvd.
• I vurderingen av om klagen bør tas til behandling, skal det også legges vekt på om endring av vedtaket kan medføre skade eller ulempe for andre.
• Klagen kan ikke tas til behandling som klagesak når det har gått mer enn ett år siden vedtaket ble fattet.

• En klage skal
  • fremsettes skriftlig for underinstansen
  • nevne hvilket vedtak det klages over, og om nødvendig gi opplysninger som trengs for å kunne fastslå om klageren har klagerett og har overholdt klagefristen
  • nevne hvilken endring klageren ønsker i vedtaket.
• Klageren bør begrunne klagen.
• Er muntlig klage tillatt, skal forvaltningsorganet sette den opp skriftlig.
• Hvis en klage ikke oppfyller kravene i første ledd, skal forvaltningsorganet sette en kort frist for retting eller utfylling.

• Dersom vilkårene for å behandle klagen ikke er oppfylt, skal underinstansen avvise klagen, med mindre den tas til behandling i medhold av § 65.
• Underinstansen skal foreta de undersøkelsene som klagen gir grunn til.  Even­tuelle motparter skal varsles snarest mulig og gis en rimelig frist for uttalelse etter reglene i § 42.  Underinstansen kan endre eller oppheve vedtaket i klage­rens favør eller omgjøre vedtaket i medhold av § 71.
• Hvis underinstansen ikke fatter vedtak etter første eller andre ledd, skal den sende sakens dokumenter til klageinstansen så snart saken er tilrettelagt.  Gir underinstansen en uttalelse om klagen til klageinstansen, skal den sende kopi av uttalelsen til partene, med mindre Kongen er klageinstans eller partene ikke har rett til innsyn i uttalelsen etter reglene om partsinnsyn.

• Dersom vilkårene for å behandle klagen ikke er oppfylt, skal klageinstansen avvise klagen, med mindre den tas til behandling i medhold av § 65.
• Klageinstansen skal se til at saken er utredet i samsvar med § 44, før den fatter vedtak.  Klageinstansen kan prøve alle sider av saken og ta hensyn til nye omstendigheter.  Den skal vurdere synspunktene klageren kommer med.  Klage­instansen kan også ta opp forhold som klageren ikke har nevnt, og skal vurdere om vedtaket er lovlig.  Den kan pålegge underinstansen å foreta nærmere under­søkelser m.m.
• Er et statlig organ klageinstans for vedtak fattet av en kommune eller fylkes­kommune, skal klageinstansen legge særlig stor vekt på hensynet til det kommu­nale selvstyret ved prøving av det frie skjønnet.  Det skal fremgå klart av begrunnelsen om en endring i vedtaket skyldes endrede faktiske forhold, feil ved vedtaket eller en overprøving av kommunens frie skjønn.  Hvis klageinstansen prøver det frie skjønnet, skal begrunnelsen også redegjøre for hvordan klage­instansen har lagt vekt på hensynet til det kommunale selvstyret, og hvilke andre hensyn som har vært sentrale i vurderingen.
• Vedtaket kan ikke endres til skade for klageren, med mindre klageinstansen kommer til at klagerens interesser må vike for hensynet til andre allmenne eller private interesser.  Melding om at vedtaket er endret, må være sendt til klageren innen tre måneder etter at underinstansen mottok klagen.  Begrensningene i første og andre punktum gjelder likevel ikke når vedtaket også er påklaget av en annen som får helt eller delvis medhold i sin klage.
• Klageinstansen kan selv fatte nytt vedtak i saken.  Hvis klageinstansen ser grunn til det, kan den i stedet oppheve vedtaket og sende saken tilbake til under­instansen til helt eller delvis ny behandling.

• Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.
• Et krav om sakskostnader må settes frem senest tre uker etter at meldingen om det endrede vedtaket er kommet frem til parten.  Reglene i § 63 fjerde og femte ledd og §§ 64 til 66 gjelder tilsvarende.  Kravet avgjøres av organet som fattet nytt vedtak i saken.  Sakskostnadene dekkes av organet som fattet ved­taket som er endret.
• Et enkeltvedtak om sakskostnader kan påklages etter reglene i dette kapit­telet.  Kongen kan gi forskrift som utfyller eller avviker fra klagereglene for sær­skilte saksområder, og om at bestemte avgjørelser om sakskostnader ikke skal kunne påklages.

• Et forvaltningsorgan kan av eget tiltak eller dersom en part ber om det, rette klare skrive- eller regnefeil, utelatelser og andre lignende feil i et enkeltvedtak som det har fattet.  Uriktige personopplysninger skal rettes, jf. personvernforord­ningen artikkel 16.
• Forvaltningsorganet skal sende det rettede vedtaket til partene i saken.  Det skal fremgå av vedtaket at det er rettet, og hva som er rettet.

• Et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget enkeltvedtak hvis
  • melding om vedtaket ikke er kommet frem til parten og vedtaket heller ikke er gjort offentlig kjent av forvaltningsorganet
  • endringen ikke er til skade for noen part
  • parten bryter vilkår i vedtaket eller sentrale forutsetninger for vedtaket svikter og omgjøringen ikke er uforholdsmessig
  • sterke allmenne eller private interesser som taler for omgjøring, veier vesentlig tyngre enn hensynene som taler imot.

• Et overordnet forvaltningsorgan kan omgjøre et enkeltvedtak hvis et av vil­kårene i § 71 er oppfylt.
• Et overordnet forvaltningsorgan kan også omgjøre et vedtak til skade for en part dersom hensynet til allmenne eller private interesser veier tyngre enn hen­synet til parten.  Varsel om at vedtaket vil bli overprøvd, må i så fall sendes par­ten senest tre uker etter at det ble sendt melding om vedtaket, og melding om at vedtaket er omgjort, må sendes parten senest tre måneder etter samme tids­punkt.  Hvis omgjøringen gjelder et vedtak i en klagesak, må melding om at ved­taket er omgjort, likevel sendes innen tre uker.
• Når det følger av denne paragrafen eller av annen lov at et statlig organ kan omgjøre et vedtak fattet av en kommune eller fylkeskommune, skal organet legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønnet.  Reglene i § 68 tredje ledd andre og tredje punktum gjelder tilsvar­ende.

• For behandling av saker om omgjøring etter §§ 71 og 72 gjelder reglene i kapittel 7 og 8, unntatt ved avslag på omgjøringsanmodninger.
• Forvaltningsorganet vurderer selv om det skal behandle en anmodning om omgjøring.

• Et enkeltvedtak er ugyldig så langt det mangler nødvendig hjemmel.  I helt særlige unntakstilfeller vil hensynet til en part som i aktsom god tro har innrettet seg etter vedtaket, føre til at vedtaket likevel er gyldig.
• Når det er gjort feil ved behandlingen av saken, er vedtaket ugyldig hvis det er en reell mulighet for at feilen kan ha påvirket vedtakets innhold.  Vedtaket er likevel gyldig hvis særlige grunner tilsier det.  I vurderingen etter andre punktum skal det blant annet legges vekt på om parten har innrettet seg etter vedtaket, om parten selv er å bebreide for feilen eller har vært kjent med den, om ugyldig­het er til gunst eller skade for parten eller andre, hva slags feil som er begått, og hvor grov feilen er, og hvor lang tid som er gått.
• Hvis forvaltningsorganet blir klar over at et vedtak er helt eller delvis ugyldig, skal det oppheve eller endre vedtaket så langt ugyldigheten rekker.  Hvis feilen kan repareres i ettertid, kan forvaltningsorganet i stedet beslutte å opprettholde det opprinnelige vedtaket.  Plikten etter første punktum gjelder bare så langt det foreligger et reelt behov for å oppheve eller endre vedtaket.
• En opphevelse, endring eller opprettholdelse av et vedtak etter tredje ledd kan også besluttes av et overordnet forvaltningsorgan.
• For behandlingen av saker etter tredje ledd gjelder reglene i kapittel 7 og 8.

• Et enkeltvedtak kan iverksettes straks, med mindre noe annet følger av ved­taket eller det blir besluttet utsatt iverksetting etter § 76.
• Iverksettingen skal foretas så hensynsfullt som forholdene tillater, overfor dem som berøres.

• Underinstansen, klageinstansen eller et annet overordnet organ kan beslutte å utsette iverksettingen av et enkeltvedtak helt eller delvis til
  • klagefristen har utløpt eller en eventuell klage er behandlet
  • saken er endelig avgjort av domstolene, i tilfeller der søksmål er eller vil bli reist
  • Sivilombudet har avgitt uttalelse, i tilfeller der vedtaket er eller vil bli kla­get inn for ombudet.
• Hvis det vil være umulig å gjøre om virkningen av at vedtaket iverksettes, eller det er en risiko for at iverksettingen kan sette noens liv eller helse i fare, skal iverksettingen utsettes til en eventuell klage er behandlet, eller hvis søksmål blir reist, til det er avsagt dom i første instans.  Plikten til å utsette iverksettingen gjelder likevel ikke hvis forvaltningsorganet finner at tungtveiende samfunnsmes­sige eller private hensyn taler mot det, eller hvis det er åpenbart at klagen eller søksmålet ikke vil føre frem.
• En anmodning om utsatt iverksetting skal avgjøres så snart som mulig.  Det kan settes vilkår for utsettelsen.  Avslag skal begrunnes.

• Når det er fastsatt i lov, kan et forvaltningsorgan fatte vedtak om at en part skal ilegges tvangsmulkt for å sikre at parten oppfyller plikter som følger av lov, forskrift eller en individuell avgjørelse.
• Tvangsmulkten kan fastsettes som en løpende mulkt eller som et beløp som forfaller ved hver overtredelse.  Tvangsmulkt påløper ikke dersom det blir umulig å oppfylle plikten som følge av forhold utenfor partens kontroll.
• Forvaltningsorganet kan i særlige tilfeller frafalle påløpt tvangsmulkt helt eller delvis.
• Tvangsmulkt tilfaller statskassen.
• Er parten uenig i at betingelsene for å ilegge tvangsmulkten har inntrådt, eller i tvangsmulktens omfang, kan dette påklages særskilt.  Reglene i kapittel 8 gjel­der tilsvarende.

• Reglene i dette kapittelet gjelder for saker om administrative sanksjoner.
• Med administrativ sanksjon menes en negativ reaksjon som ilegges av et for­valtningsorgan for overtredelse av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, og som er regnet som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen.

• Et forvaltningsorgan kan ilegge overtredelsesgebyr når det er fastsatt i lov.
• Overtredelsesgebyr kan ilegges etter faste satser eller utmåles i det enkelte tilfellet (individuell utmåling) innenfor en øvre ramme.  Faste satser og øvre ram­mer for utmålingen må være fastsatt i eller i medhold av lov.  Kongen kan gi for­skrift om slike faste satser og øvre rammer.
• Ved individuell utmåling av overtredelsesgebyr rettet mot fysiske personer kan det blant annet legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger, hvilke fordeler som er eller kunne vært oppnådd ved overtredelsen, samt overtrederens skyld og økonomiske evne.  For foretak gjelder § 81 andre ledd.
• Forhåndsvarsel etter § 42 kan unnlates dersom overtredelsesgebyr ilegges på stedet.
• Oppfyllelsesfristen er fire uker fra vedtaket ble fattet.  Lengre frist kan fast­settes i vedtaket eller senere.
• Overtredelsesgebyret tilfaller statskassen.

• Et forvaltningsorgan kan fatte vedtak om administrativt rettighetstap når det er fastsatt i lov.  Administrativt rettighetstap er en administrativ sanksjon som trekker tilbake eller begrenser en offentlig tillatelse.
• Administrativt rettighetstap kan bare ilegges så langt det er forholdsmessig etter overtredelsens art, alvor og forholdene for øvrig.  Vedtaket skal gjelde for en bestemt tid.

• Når det er fastsatt i lov at et foretak kan ilegges en administrativ sanksjon, er skyldkravet uaktsomhet med mindre noe annet er bestemt.  Med foretak menes selskap, samvirkeforetak, forening eller annen sammenslutning, enkeltperson­foretak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet.
• Når det skal avgjøres om et foretak skal ilegges en administrativ sanksjon, og når en sanksjon skal utmåles individuelt, kan det blant annet tas hensyn til
  • sanksjonens preventive virkning
  • overtredelsens grovhet og om noen som handler på vegne av foretaket, har utvist skyld
  • om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen
  • om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser
  • om foretaket har hatt eller kunne oppnådd noen fordel ved overtredelsen
  • om foretaket har begått flere overtredelser eller tidligere er ilagt reaksjo­ner for lignende handlinger eller andre handlinger av betydning for saken
  • foretakets økonomiske evne
  • om foretaket eller noen som har handlet på vegne av det, er ilagt andre reaksjoner som følge av overtredelsen, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt administrativ sanksjon eller straff
  • om overenskomst med en fremmed stat eller internasjonal organisasjon forutsetter bruk av administrativ foretakssanksjon eller foretaksstraff.

• I tilfeller der et forvaltningsorgan har grunn til å anta at både straff og admi­nistrativ sanksjon kan være aktuelle reaksjoner mot samme overtredelse, må organet i samråd med påtalemyndigheten avklare om forholdet skal forfølges strafferettslig, administrativt eller både strafferettslig og administrativt.
• I tilfeller der et forvaltningsorgan har grunn til å anta at også et annet organ kan komme til å ilegge en administrativ sanksjon, skal forvaltningsorganet sørge for at behandlingen av sanksjonsspørsmålet blir samordnet.

• I en sak om administrativ sanksjon skal forvaltningsorganet gjøre de parter som det er aktuelt for, oppmerksom på at de kan ha rett til ikke å svare på spørsmål eller utlevere dokumenter eller gjenstander i tilfeller der et svar eller en utlevering vil kunne utsette dem for administrativ sanksjon eller straff.  Orienter­ingsplikten gjelder ikke overfor parter som må antas å være kjent med at de kan ha en slik rett.

• Når en domstol skal prøve et vedtak om en administrativ sanksjon, kan den prøve alle sider av saken.

• Reglene i §§ 86 til 91 gjelder for kollegiale organer i statsforvaltningen som fatter enkeltvedtak.  Reglene gjelder ikke for regjeringen.
• Kongen kan gi forskrift som utfyller eller avviker fra reglene i §§ 86 til 91.

• En nemnds medlemmer og eventuelle varamedlemmer oppnevnes for fire år og kan gjenoppnevnes én gang.
• Oppnevningsmyndigheten utpeker leder og eventuell nestleder for nemnda.

• Oppnevningsmyndigheten kan løse et medlem fra vervet hvis medlemmet ber om det av personlige grunner, eller hvis medlemmet grovt har krenket plikter som følger med vervet.
• I særlige tilfeller kan oppnevningsmyndigheten løse ett eller flere medlemmer fra vervet hvis det er nødvendig for at nemnda skal ivareta sine oppgaver.
• Når et medlem av nemnda fratrer etter første eller andre ledd eller dør, av­gjør oppnevningsmyndigheten om et varamedlem skal rykke opp, eller om det skal oppnevnes et nytt medlem for resten av oppnevningsperioden.

• En nemnd kan delegere sin myndighet til å fatte vedtak til lederen, ett eller flere medlemmer av nemnda eller sekretariatet når det er bestemt i lov eller forskrift.

• En nemnd skal behandle saker og fatte vedtak i møte.  Møtet kan gjennom­føres som fjernmøte der medlemmene kan se og kommunisere med hverandre.
• Nemndas leder kan beslutte at vedtak skal fattes skriftlig ved sirkulasjon blant medlemmene hvis
  • saken haster
  • saken er kurant på bakgrunn av fast praksis i nemnda eller en prinsipp­avgjørelse om tilsvarende forhold
  • saken er diskutert i møte og det bare er behov for mindre avklaringer, suppleringer eller endringer før avgjørelsen treffes
  • avgjørelsen kunne vært delegert til nemndas leder, ett eller flere medlem­mer av nemnda eller sekretariatet.

• En nemnd kan fatte vedtak når mer enn halvparten av medlemmene deltar i behandlingen og avgir stemme.  I nemnder som skal være sammensatt av per­soner med bestemt kompetanse eller erfaring, må i tillegg hensynene bak krav­ene til nemndas sammensetning ivaretas.
• Vedtak fattes ved alminnelig flertall av de avgitte stemmene.  Ved stemme­likhet har nemndas leder dobbeltstemme.  Vedtaket skal opplyse om eventuell dissens.
• Nemndsmedlemmene har plikt til å avgi stemme.  Et medlem kan søke om å bli fritatt fra å delta i behandlingen av en sak av tungtveiende personlige grunner. Nemnda avgjør søknaden uten at medlemmet deltar.  Hvis flere medlemmer søker om fritak i samme sak, gjelder § 29 tredje ledd tilsvarende.

• En nemnd skal føre protokoll med opplysninger om når vedtak er fattet, hva vedtaket gjelder, og hva nemndas medlemmer har stemt.

• Når en lov fastsetter at et statlig forvaltningsorgan er uavhengig, kan ikke andre forvaltningsorganer instruere organet om saksbehandlingen eller innholdet i avgjørelsene, verken generelt eller i den enkelte saken.  Andre organer kan heller ikke omgjøre det uavhengige organets vedtak eller fatte vedtak i en sak som hører under det uavhengige organet.
• For avgjørelser som et uavhengig organ treffer om saksbehandlingen, innsyn, sakskostnader eller ansattes forhold, er klageinstansen det departementet som organet administrativt hører under.

• En særskilt klagenemnd i statsforvaltningen som er opprettet i eller i medhold av lov, kan ikke instrueres i enkeltsaker uten hjemmel i lov.
• En særskilt klagenemnd kan ikke instruere underinstansen, omgjøre under­instansens vedtak etter § 72 eller oppheve eller endre underinstansens vedtak etter § 74 tredje ledd.

• Før et forvaltningsorgan fastsetter en forskrift, skal det sørge for at saken er forsvarlig utredet.  Forvaltningsorganet skal blant annet utrede behovet for forskriften, alternativer til forskriftsregulering og hvilke virkninger forskriften vil ha for allmenne og private interesser.  Omfanget av utredningen skal tilpasses sakens betydning og behovet for en rask avgjørelse.

• Før en forskrift blir fastsatt, skal det gjennomføres en høring.  Høringer skal være åpne for innspill fra alle.  Offentlige og private virksomheter og organisa­sjoner som en forskrift skal gjelde for, eller som ivaretar interesser som blir berørt, skal informeres om høringen.  Det samme gjelder andre så langt det er nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst.
• Forvaltningsorganet bestemmer hvordan høringen gjennomføres, og skal sette en frist for å gi uttalelse.  Høringsfristen skal tilpasses forskriftens omfang og betydning og skal settes slik at høringsinstansene får en reell mulighet for med­virkning.  Fristen skal være minst tre måneder hvis ikke særlige grunner tilsier en kortere frist.
• Forvaltningsorganet kan unnlate høring hvis
  • det ikke er praktisk mulig fordi rask avgjørelse i saken er nødvendig
  • høring kan vanskeliggjøre gjennomføringen av forskriften eller svekke dens effektivitet
  • høring er åpenbart unødvendig.

• En forskrift skal
  • betegnes som forskrift
  • angi forvaltningsorganet som har fastsatt forskriften
  • uttrykkelig vise til den eller de bestemmelsene som gir forvaltningsorganet hjemmel til å fastsette forskriften.
• Hvis forskriften inneholder tekniske regler etter EØS-høringsloven, skal det i forskriften henvises i samsvar med EØS-høringsloven § 12.

• En forskrift skal kunngjøres i Norsk Lovtidend så snart den er fastsatt.  Kon­gen kan gi forskrift om kunngjøring på annen måte i tilfeller der kunngjøring i Norsk Lovtidend ikke er hensiktsmessig på grunn av forskriftens art eller innhold.
• En forskrift kan anvendes til skade for den enkelte bare hvis den er kunngjort etter første ledd, eller hvis vedkommende kjente eller burde ha kjent til forskrif­ten fordi den er gjort tilgjengelig på en annen forsvarlig måte.

• Et forvaltningsorgan kan bare fravike en forskrift i enkeltsaker hvis forskriften selv eller loven som hjemler forskriften, gir adgang til det.

• Loven trer i kraft fra den tiden Kongen bestemmer.  Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid og gi overgangsregler.
• Fra den tiden loven trer i kraft, oppheves lov 10. februar 1967 om behand­lingsmåten i forvaltningssaker.

Fra den tiden loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover: