Forskriften gir bestemmelser som utfyller, presiserer og gjør unntak fra forvalt­ningsloven, når ikke annet følger av ellers gjeldende bestemmelser.

Forvaltningsorganet avgjør selv om veiledningen til parter og andre skal gis skriftlig eller muntlig.  Det skal legges vekt på ønsket og behovet til den som skal få veiled­ning.

Bare når det er særskilt bestemt, har forvaltningsorganet plikt til å sette opp søk­nader, brev eller tilsvarende.  Organet bør imidlertid hjelpe til med å fylle ut skjemaer og utarbeide klager og andre dokumenter når det synes å være behov for slik hjelp.

Skriftlig henvendelse som er kommet til urette myndighet, bør i alminnelighet over­sendes rett myndighet direkte, samtidig som avsenderen underrettes om oversendin­gen.

Gjelder henvendelsen veiledning eller bistand i sak som hører under overordnet eller underordnet organ eller sideordnet organ i annet distrikt, bør organet selv gi vei­ledning eller bistand dersom det er mest praktisk for vedkommende som har henvendt seg

Søknadsskjemaer o.l. som det offentlige utarbeider til bruk for parter og andre i forvaltningssaker, skal gi nødvendig veiledning om utfyllingen og om dokumentasjon som bør være vedlagt.

Dersom det er praktisk mulig, bør søknadsskjemaer o.l. også gi veiledning om de regler som gjelder på vedkommende saksområde.

Er det to eller flere parter med motstridende interesser i en sak, må veiledning el­ler bistand gis på en måte som ikke kan gi grunn til å trekke forvaltningens objektivitet i tvil.

Det kan ikke kreves gebyr eller annet vederlag for veiledning eller bistand som gis i medhold av forvaltningsloven § 11 eller forskriften her.

Myndighet etter forvaltningsloven § 13d første ledd utøves av det enkelte departe­ment.  Når departementet finner det forsvarlig, kan myndigheten delegeres til direkto­rat eller annet sentralt, direkte underordnet forvaltningsorgan for så vidt gjelder opp­lysninger i saker på vedkommende underordnede organs ansvarsområde.  For øvrig kan myndigheten bare delegeres fra

• Kulturdepartementet til Riksarkivaren
• Justis- og beredskapsdepartementet til kriminalomsorgsregionene og Domstol­administrasjonen
• Helse- og omsorgsdepartementet til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk for så vidt gjelder opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter helseregisterloven § 15, jf. forvaltningsloven § 13, og til Hel­sedirektoratet for så vidt gjelder opplysninger i saker på Helsedirektoratets om­råde som ikke faller inn under virkeområdet til helseregisterloven.

For opplysninger som befinner seg i kommunale arkiver, kan departementet, når det finner det forsvarlig og etter samtykke fra Kulturdepartementet, delegere myndig­heten til Riksarkivaren.

Når ikke annet følger av eller i medhold av lov, er departementet klageinstans for vedtak truffet på grunnlag av myndighet delegert fra departementet etter bestemmel­sen her.

Før det blir truffet vedtak om å gi opplysninger undergitt taushetsplikt til bruk for forskning eller å avslå en begjæring om å få slike opplysninger, skal saken forelegges for Rådet for taushetsplikt og forskning.  Bare Kongen kan frita for taushetsplikt i strid med Rådets uttalelse.

Dersom departementet eller et annet organ med myndighet som nevnt i § 8 finner det klart at søknaden bør innvilges eller avslås, behøver saken ikke forelegges for Rådet.  Ved avgjørelsen av om en sak ikke skal forelegges for Rådet, skal det særlig legges vekt på om de opplysninger det søkes om tilgang til, må anses som følsomme.  Ellers bør det legges vekt på om den materialet skal stilles til rådighet for, har betryg­gende faglig kompetanse eller er undergitt forsvarlig faglig veiledning.

Saken skal i alle tilfelle forelegges Rådet dersom forskeren skal ta direkte kontakt med de personene opplysningene angår.  Første punktum gjelder ikke for saker som behandles av den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk i medhold av § 8 første ledd bokstav c.

Saker om innsyn i etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestens arkiver og registre forelegges ikke for Rådet.

I barnevernsaker og adopsjonssaker faller taushetsplikten bort etter 100 år.

Når hensynet til personvern tilsier det, kan Riksarkivaren i det enkelte tilfelle be­stemme at taushetsplikten for opplysninger i saker som oppbevares i arkivverket, skal gjelde ut over 60 år eller ut over den frist som ellers gjelder for bortfall av taushets­plikt.

Dokumenter som en barneverntjeneste i saker etter lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester innhenter fra en annen barneverntjeneste, skal anses som utarbei­det av tjenesten selv etter forvaltningsloven § 18a, jf. likevel loven § 18c.  Tilsvarende gjelder for saker etter eldre lovgivning om barnevern.

I saker etter lov 11. juni 1993 nr. 66 om pristiltak § 1 har en part ikke krav på å gjøre seg kjent med bearbeidelse av faktum etter forvaltningsloven § 18c når saken gjelder en hel bransje eller en vesentlig del av en bransje.  Det samme gjelder inn­stillingen fra Konkurransetilsynet til departementet i slike saker.

Unntaket i forvaltningsloven § 18a første ledd om organinterne dokumenter gjelder ikke for dokumenter fra administrasjonen til styret i foretak etter helseforetaksloven og fra administrasjonen til kollegial enhet ved universiteter og høyskoler.

Saker om tilsetting i den offentlige forvaltning er unntatt fra reglene om dokument­innsyn i forvaltningsloven § 18.  En part har med de begrensninger som følger av for­valtningsloven § 19 rett til å gjøre seg kjent med dokumenter i saker om tilsetting etter § 15 til § 19 i forskriften her.

Dersom opplysninger som en part har krav på etter forskriften her er tatt inn i et annet dokument som parten har adgang til, kan forvaltningen vise til dette.  Faktiske opplysninger betyr i § 15 til § 19 i forskriften her også sammendrag eller annen bear­beidelse av faktum.

Retten til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter gjelder også etter at det er truffet vedtak om tilsetting i saken.

En part i en sak om tilsetting har rett til å gjøre seg kjent med samtlige øvrige søkeres navn og alder og fullstendige opplysninger om deres utdanning og praksis i offentlig og privat virksomhet.  Slike opplysninger kan forvaltningsorganet sammen­fatte i en egen liste (utvidet søkerliste).

En part i en sak om tilsetting har rett til å gjøre seg kjent med de deler av et doku­ment som inneholder opplysninger (faktiske opplysninger og vurderinger) om parten selv.  Dette gjelder likevel ikke vurderinger som er gjort eller gitt av:

• tilsettingsorganet eller innstillingsmyndigheten eller noen som forbereder saken for disse eller uttaler seg i egenskap av særlig rådgiver eller sakkyndig for dem,
• partens nåværende eller tidligere arbeidsgiver eller overordnet eller noen som har handlet på vegne av disse,
• partens nåværende eller tidligere oppdragsgiver eller i særlige tilfeller person som parten har hatt nær yrkesmessig kontakt med.

En part i en sak om tilsetting har rett til å gjøre seg kjent med søknadene fra søk­ere som er innstilt til eller tilsatt i stillingen, og vedlegg til disse søknadene.

En part har også rett til å gjøre seg kjent med deler av dokumenter som inneholder faktiske opplysninger om søkere som er blitt innstilt, og om den søker som er tilsatt i stillingen.  Slike opplysninger kan likevel holdes tilbake dersom de er uten betydning for avgjørelsen.

En part i en sak om tilsetting har rett til å gjøre seg kjent med skriftlig referat som gjengir hva parten selv har sagt i intervju eller annen samtale med tjenestemann som deltar i forberedelsen av tilsettingssaken, dersom slikt referat er ført.

Dersom skriftlig referat som gjengir hva en søker som er innstilt til eller tilsatt i stil­lingen har sagt i intervju eller annen samtale, inneholder nye opplysninger eller an­førsler av betydning for saken, har parten også rett til å gjøre seg kjent med disse.

En part har ikke krav på å gjøre seg kjent med de vurderinger som er kommet fram i forbindelse med intervjuet eller samtalen.

En part i en sak om tilsetting har rett til å gjøre seg kjent med hvem som er innstilt til stillingen og den rekkefølgen de er innstilt i.  Dette gjelder innstillinger som skal gis i medhold av lov, reglement eller avtale med tjenestemannsorganisasjoner.

En part har også rett til å gjøre seg kjent med om det foreligger dissens blant med­lemmene av vedkommende innstillingsmyndighet, og i tilfelle hvor mange stemmer hver av de innstilte søkerne har fått.

En part har ikke krav på å få gjøre seg kjent med dokument som inneholder den begrunnelse som innstillingsmyndigheten har gitt for innstillingen.  Dette gjelder likevel ikke deler som inneholder nye faktiske opplysninger eller anførsler av betydning for saken.

Ved bedømmelse av prøve, eksamen eller andre prestasjoner ved skole eller an­nen undervisningsinstitusjon eller ved særlige prøveorgan kan begrunnelse bare kre­ves etter de særskilte forskrifter som er eller blir fastsatt.

Begrunnelsesplikten etter forvaltningsloven § 24 første og annet ledd gjelder ikke for:

• vedtak i sak om benådning av lovbrytere, herunder Justis- og beredskapsde­partementets avslag på benådningssøknader
• påbud som gis av politiet for å opprettholde ro og orden
• vedtak om forflytting og opprykk i høyere grad i samsvar med gjeldende be­falsordning
• vedtak om forflytting av flyttepliktige tjenestemenn i utenrikstjenesten, jf. lov 3. mai 2002 nr. 13 om utenrikstjenesten § 9
• vedtak i sak om opptak til arbeidsmarkedskurs etter forskrift 11. desember 2008 nr. 1320 om arbeidsrettede tiltak mv. kapittel 7
• vedtak fattet av Gassnova om tildeling av økonomisk støtte.

Eksportfinansiering Norges avgjørelser om hvorvidt det skal gis lån eller garantier regnes ikke som enkeltvedtak.

Det er ikke klagerett til Kongen over:

• vedtak om å avvise en sak, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd, når avvisnin­gen er begrunnet med forvaltningslovens regler eller andre regler om saksbe­handlingen.
• vedtak i medhold av lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom § 25 (saker om samtykke til å iverksette ekspropriasjonsinngrep før skjønn er holdt m.m.).

Det er ikke klagerett til Kongen over vedtak om fordeling av midler under stats­budsjettet kapittel 561 post 72 Samisk språk, informasjon m.m. og kapittel 567 post 70 Tilskudd til nasjonale minoriteter.  En part kan i stedet kreve at vedtaket behandles på nytt i departementet.  Reglene om klage i forvaltningsloven § 29 til § 32, § 33 første og tredje ledd og § 34 gjelder tilsvarende ved krav om fornyet behandling.  Vedtak som følge av fornyet behandling kan ikke kreves behandlet på nytt.

Det er ikke klagerett til Kongen over vedtak i medhold av lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse.

Det er ikke klagerett til Kongen over vedtak i medhold av lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter og lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift.

Det er ikke klagerett til Kongen over

• vedtak i medhold av vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr. 4 § 39 annet ledd første og annet punktum, jf. § 34 og § 33 nr. 4
• vedtak i medhold av lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v. § 25.

I følgende saker er det ikke klagerett til Kongen:

• saker om fordeling av midler i medhold av lov 14. desember 1956 nr. 4 om av­gift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner, med forskrif­ter, for så vidt gjelder skjønnsutøvelsen
• saker om fordeling av midler i medhold av lov 9. april 1965 nr. 1 om avgift til Det norske komponistfond, med forskrifter, for så vidt gjelder skjønnsutøvelsen.

Det er ikke klagerett til Kongen over vedtak i dispensasjonssaker i henhold til støt­teordninger som Landbruks- og matdepartementet administrerer.

Det er ikke klagerett til Kongen over avgjørelse om tilskudd over statsbudsjettet kapittel 1301 post 72 Tilskudd til miljøvennlig transport, Transnova-prosjektet.

Klageretten etter forvaltningsloven § 28 første ledd gjelder ikke for:

• påbud som treffes av politiet for å opprettholde ro og orden
• vedtak om forflytting og opprykk i høyere grad i samsvar med gjeldende be­falsordning
• vedtak om forflytting av flyttepliktige tjenestemenn i utenrikstjenesten, jf. lov 3. mai 2002 nr. 13 om utenrikstjenesten § 9
• vedtak fattet av Gassnova i saker om tildeling av økonomisk støtte for så vidt gjelder skjønnsutøvelsen.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er klageinstans i saker etter barneloven § 4 femte ledd og barneloven § 81 annet ledd.  Direktoratet kan legge dette til et særskilt utpekt organ etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 5.

Bedømmelse av prøve, eksamen eller andre prestasjoner ved skole eller annen undervisningsinstitusjon eller ved særlige prøveorgan kan bare påklages etter de sær­skilte forskrifter som er eller blir fastsatt.

Det er ikke klagerett i saker som gjelder opptak til arbeidsmarkedskurs etter for­skrift 11. desember 2008 nr. 1320 om arbeidsrettede tiltak mv. kapittel 7.

Vedtak om sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 kan ikke påklages til Kon­gen.

Vedtak om sakskostnader som treffes av kommunalt eller fylkeskommunalt organ som nevnt i loven § 28 annet ledd, kan påklages til statsforvalteren.

Følgende vedtak om sakskostnader kan ikke påklages:

• vedtak som treffes av Klagenemnda for merverdiavgift i etterberegningssaker
• vedtak som treffes av Utlendingsnemnda.

Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder beregning av saksbehandlingsfrister som er fastsatt i eller i medhold av lov, så langt ikke annet er særskilt bestemt.

Bestemmelsene i dette kapitlet gir ikke grunnlag for å gjøre unntak fra de alminne­lige reglene om forsvarlig saksbehandling i forvaltningsloven mv.

I sak som tas til behandling etter søknad, klage eller annen særskilt henvendelse, er fristens utgangspunkt den dagen henvendelsen kommer inn til forvaltningsorganet.  Dersom flere henvendelser må vurderes samlet, er fristens utgangspunkt den dagen alle henvendelsene er kommet inn.

I sak som tas til behandling ved utlysing, er fristens utgangspunkt den dagen fris­ten for å søke løper ut.

I sak som tas til behandling av eget tiltak, er fristens utgangspunkt den dagen for­håndsvarsel sendes parten etter forvaltningsloven § 16.  Dersom forhåndsvarsel ikke blir gitt eller blir gitt for sent, begynner fristen å løpe når saken tas opp til behandling.

Dersom en part ber om at behandlingen av saken utsettes, avbrytes fristen den dagen forespørselen kommer inn til organet.

Dersom organet treffer beslutning om å utsette behandlingen av saken, fortsetter fristen å løpe den dagen forvaltningsorganet skal fortsette behandlingen av saken.

Dersom forespørselen om utsettelse blir avslått, fortsetter fristen å løpe fra tids­punktet for avslaget.

Dersom saksbehandlingen blir forsinket på grunn av en parts forhold, f.eks. ved at en part gir feilaktige opplysninger eller ikke gir nødvendige opplysninger innen en rimelig frist fastsatt av organet, løper ikke fristen så lenge forsinkelsen varer.  Dette gjelder selv om parten ikke kan klandres for forholdet.  Fristen løper for andre parter i samme sak dersom forholdet ikke forsinker deres del av saken.

Dersom det oppstår forsinkelse som nevnt i første ledd, skal partene varsles i den grad dette følger av reglene om foreløpig svar i forvaltningsloven § 11a.

Dersom saksbehandlingen blir forsinket på grunn av særegne forhold som forvalt­ningsorganet ikke kan klandres for, løper ikke fristen så lenge forsinkelsen varer.  Dette gjelder bl.a. forsinkelse som skyldes

• at en offentlig eller privat instans ikke har gitt opplysninger innen en rimelig frist fastsatt av organet, og fristoverskridelsen er vesentlig
• at sakens særegne karakter gjør det nødvendig å innhente tilleggsopplysninger
• at det på et sent stadium i saksbehandlingen oppstår et uventet behov for å innhente opplysninger
• at en betydelig og uventet økning i saksmengden inntrer brått
• at vesentlige endringer i bemanningen gjør det uforholdsmessig vanskelig å oppfylle fristen.

Dersom det særegne forholdet bare forsinker saken for enkelte av partene i saken, løper fristen for de øvrige partene.

Dersom det oppstår forsinkelse som nevnt i første ledd, skal partene varsles i den grad dette følger av reglene om foreløpig svar i forvaltningsloven § 11a.

Fristen avbrytes når underretning om vedtaket er sendt eller gitt til parten, eller vedtaket er kunngjort, jf. forvaltningsloven § 27.  Dersom det er flere parter i saken, avbrytes fristen når slik underretning er sendt eller gitt til alle partene som organet er kjent med på tidspunktet for underretningen.

Dersom det ikke er nødvendig å gi underretning, avbrytes fristen når vedtaket tref­fes.

Dersom saken henlegges uten at det treffes vedtak, avbrytes fristen når saken henlegges.

Dersom saksbehandlingsfristen løper ut på en lørdag, helligdag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med helligdag, forlenges fristen til nærmeste virkedag.

Reglene i dette kapitlet bør ikke fravikes i forskrift om saksbehandlingsfrist etter forvaltningsloven § 11b første punktum, med mindre det foreligger et særlig behov for dette.

Kunngjøring av følgende vedtak foretas ikke i Norsk Lovtidend, men på annen måte:

• vedtak etter vegtrafikklovgivningen om oppsetting av trafikkregulerende skilt, derunder vedtak om fartsgrense og vedtak om at et område skal anses som tettbygd strøk, og vedtak om oppsetting av lyssignal og oppmerking.
• vedtak etter forskrift 18. mars 2016 nr. 260 om vilkårsparkering for allmenn­heten og håndheving av private parkerings­reguleringer (parkeringsforskriften) om at det på bestemte steder i kommunen bare skal være tillatt å parkere mot betaling.

Kunngjøring av vedtak som nevnt i første ledd skjer ved oppsetting av trafikkskilt på vedkommende sted eller på annen måte som klart angir hva vedtaket går ut på.

Kongens myndighet etter forvaltningsloven § 9 annet ledd delegeres til det enkelte departement, som kan delegere myndigheten videre.

Kongens myndighet etter forvaltningsloven § 4 tredje ledd, § 5 første ledd første og annet punktum, § 6 femte ledd, § 11 femte ledd, § 13 annet ledd annet punktum og § 13c tredje ledd første punktum delegeres til Justis- og beredskapsdepartementet.  Det samme gjelder for Kongens myndighet etter forvaltningsloven § 38 tredje ledd annet punktum og § 38 fjerde ledd.  Myndighet etter § 11 femte ledd kan delegeres videre til andre departementer.

Saker om bruk av Kongens myndighet etter forvaltningsloven § 2 annet ledd tredje punktum, § 3 annet ledd første punktum, § 5 første ledd tredje punktum og annet ledd, § 19 tredje ledd, § 24 fjerde ledd, § 28 tredje ledd første punktum og fjerde ledd og § 36 tredje ledd fjerde og femte punktum fremmes for Kongen av Justis- og bered­skapsdepartementet eller av vedkommende departement med Justis- og beredskaps­departementets samtykke.

Forskriften trer i kraft 1. januar 2007.

Justis- og beredskapsdepartementet kan vedta endringer i denne forskriften i sam­svar med departementets kompetanse etter § 45 første ledd.

Fra den tid forskriften trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre forskrifter:

• I forskrift 28. juni 1985 nr. 1679 om ordningen av påtalemyndigheten (Påtale­instruksen) skal § 3−5 første ledd annet punktum lyde:

  — — —

• I forskrift 25. januar 1988 nr. 111 om forskottserstatning ved skade på fiske­redskaper forårsaket av utenlandske tråler eller marinefartøy fra Nato land skal § 7 lyde:

  — — —

Fra den tid forskriften trer i kraft oppheves:

• vedtak 16. desember 1977 nr. 9 om ikrafttredelse av endringer av forvaltnings­loven.  Delegering av myndighet avsnitt I, II og III.
• forskrift 16. desember 1977 nr. 11 om bortfall av taushetsplikt etter forvalt­ningslovens § 13 i barnesaker
• forskrift 16. desember 1977 nr. 12 om forvaltningslovens anvendelse på eldre forskrifter og saker og på saker som ved lovens ikrafttredelse er under be­handling i administrasjonen
• forskrift 16. desember 1977 nr. 13 om regulering av partenes rett til å se saks­dokumenter
• forskrift 16. desember 1977 nr. 14 om unntak fra plikten til å grunngi enkeltved­tak
• forskrift 16. desember 1977 nr. 15 om unntak fra og særregler om retten til å påklage enkeltvedtak
• forskrift 16. desember 1977 nr. 16 om retten til å klage over sakskostnader et­ter forvaltningslovens § 36
• forskrift 16. desember 1977 nr. 17 om forvaltningsorganenes vegledningsplikt
• forskrift 8. januar 1980 nr. 9 om taushetspliktens bortfall i adopsjonssaker
• forskrift 21. november 1980 nr. 13 om partsoffentlighet i saker om tilsetting i den offentlige forvaltning
• forskrift 8. september 2000 nr. 899 om beregning av saksbehandlingsfrister.