Denne lov gjelder for pengekrav på formuerettens område for så vidt ikke annet følger av avtale eller er bestemt i eller i medhold av lov.

Fordringshaveren kan kreve rente etter denne lov (forsinkelsesrente) når kravet ikke innfris ved forfall.  Renten løper fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien, og ellers fra 30 dager etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring om å betale.  Påkrav kan sendes ved bruk av elektronisk kommunikasjon dersom skyldneren uttrykkelig har godtatt dette.

Det skal ikke svares forsinkelsesrente dersom forsinkelsen er fremkalt ved forhold på fordringshaverens side.

Ved avtaler mellom virksomheter om kjøp av varer eller tjenester skal betalings­fristen ikke overstige 60 dager, med mindre noe annet uttrykkelig er avtalt.

Skal det ved avtale som nevnt i første ledd foretas en kontrollprosedyre for å sikre at varene eller tjenestene er avtalemessige, og fordringshaveren først kan sette frem krav om betaling etter at en slik kontrollprosedyre er gjennomført, skal kontrollprose­dyren ikke overstige 30 dager fra mottak av varene eller tjenestene.  Dette gjelder likevel ikke dersom noe annet uttrykkelig er avtalt.

Denne paragrafen gjelder avtaler mellom virksomheter og offentlige myndigheter om kjøp av varer eller tjenester.

Er skyldneren en offentlig myndighet, skal betalingsfristen ikke overstige

• 30 dager etter at skyldneren mottok faktura eller en tilsvarende betalingsopp­fordring,
• 30 dager etter mottak av varene eller tjenestene, dersom det er uklart når fak­tura eller en tilsvarende betalingsoppfordring er mottatt,
• 30 dager etter mottak av varene eller tjenestene, dersom skyldneren mottar faktura eller en tilsvarende betalingsoppfordring tidligere enn varene eller tje­nestene,
• 30 dager etter datoen for godkjennelse og kontroll, dersom det skal foretas en lovbestemt eller avtalebestemt kontrollprosedyre for å sikre at varene eller tje­nestene er avtalemessige, og skyldneren mottar faktura eller en tilsvarende be­talingsoppfordring tidligere eller samme dag som kontrollprosedyren sluttføres.

Det kan settes en lengre betalingsfrist enn det som følger av andre ledd, bare der­som dette uttrykkelig er avtalt og en slik frist er saklig begrunnet ut fra de konkrete omstendighetene i avtaleforholdet.  En slik lengre frist kan aldri overstige 60 dager.  Kongen kan i forskrift fastsette at betalingsfristen i andre ledd bokstav a til d kan utvi­des til 60 dager for visse offentlige myndigheter.

Er skyldneren en offentlig myndighet, gjelder i tillegg til lovens øvrige bestemmel­ser følgende regler:

• Det kan ikke avtales mellom skyldneren og fordringshaveren når en faktura skal anses mottatt av skyldneren.
• En kontrollprosedyre som nevnt i andre ledd bokstav d skal ikke overstige 30 dager fra mottak av varene eller tjenestene.  Dette gjelder likevel ikke dersom noe annet er uttrykkelig bestemt i avtalen eller i anbudsdokumentene.
• Det kan ikke avtales at forsinkelsesrenten som skal svares av offentlige myn­digheter etter bestemmelsen her, skal være lavere enn den lovbestemte for­sinkelsesrenten etter § 3.

Departementet fastsetter hvert halvår størrelsen av forsinkelsesrenten til en fast prosent årlig rente, som skal svare til den pengepolitiske styringsrenten slik denne er fastsatt av Norges Bank per 1. januar og 1. juli det aktuelle år tillagt minst åtte pro­sentpoeng.  For skyldnere som er skyldner i egenskap av forbruker, kan departemen­tet fastsette en lavere forsinkelsesrente.  Endring i forsinkelsesrentens størrelse får virkning fra ikrafttredelsen også for krav hvor fordringshaveren har krav på forsinkel­sesrente før ikrafttredelsen.

Løp det rente i forholdet før betalingsplikt inntrådte, kan fordringshaveren i stedet for forsinkelsesrente etter første ledd kreve den løpende renten.

Erstatning for rentetap e.l. som ikke dekkes av forsinkelsesrenten, fastsettes under hensyn til partenes forhold og omstendighetene ellers.

Når fordringshaveren kan kreve forsinkelsesrente etter § 2, kan fordringshaveren også kreve en kompensasjon av skyldneren for inndrivelseskostnader tilsvarende 40 euro.

Departementet kan i forskrift fastsette kompensasjonen etter første ledd i norske kroner.

Reglene i paragrafen her kan ikke fravikes ved avtale til skade for fordringshave­ren.

Departementet kan i forskrift gi regler om forholdet til inkassoloven, herunder at kompensasjonen skal komme til fradrag i erstatning for utenrettslige inndrivelseskost­nader etter inkassoloven.

Er skyldneren skyldner i egenskap av forbruker, gjelder i tillegg til §§ 2 og 3 føl­gende regler:

• Forsinkelsesrenten kan lempes dersom skyldneren har hatt rimelig grunn for sin betalingsvegring.
• Fordringshaveren kan i tillegg til forsinkelsesrenten ikke kreve andre gebyrer eller gjennomsnittsberegnede tapsposter enn de erstatningsbeløp som kan kre­ves i medhold av inkassoloven §§ 17 til 20.
• Reglene i paragrafen her og i §§ 2 og 3 kan ikke fravikes ved avtale til skade for skyldneren.
• Bestemmelsene i §§ 2 a, 2 b, 3 a og 4 a gjelder ikke når skylderen er en for­bruker.

Ved anvendelsen av avtaleloven § 36 skal et vilkår eller en praksis som utelukker renter ved forsinket betaling, alltid anses urimelig.  Et vilkår eller en praksis som ute­lukker kompensasjon for inndrivelseskostnader i samsvar med § 3 a, skal presumeres å være urimelig.

Retten kan etter påstand fastsette at en dom i saken skal gjelde for alle og enhver som gjør bruk av et standardvilkår eller en handelspraksis om betalingstid eller følg­ene av forsinket betaling.

Reglene i paragrafen her kan ikke fravikes ved avtale til skade for fordringshave­ren.

I fullbyrdelsesdom for pengekrav utenfor formuerettens område kan retten etter påstand tilkjenne forsinkelsesrenter fra saksanlegget eller, om kravet forfaller senere, fra forfallstid.

Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.1  Det reknes ikke rente etter denne lov for tiden før lovens ikrafttredelse.

Fra samme tid gjøres følgende endringer i etternevnte lover: