Lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag trådte i kraft 1. januar 1978.  Loven slik den lyder etter endring seinest 15. januar 1988, er trykt som vedlegg 1 til dette rundskrivet.  Med hjemmel i lovens § 4a har Miljøverndepar­tementet fastsatt nasjonal forskrift av 15. mai 1988 for bruk av motorkjøretøyer i ut­mark og på islagte vassdrag.  Forskriften slik den lyder etter endringer 3. desember 1990 og 19. juni 1995, er trykt som vedlegg 2.  Forskrift om helikopterskiing fastsatt av Miljøverndepartementet 14. mars 1988, er trykt som vedlegg 3.  Forskrift om bruk av motorkjøretøy på barmark langs tradisjonelle ferdselsårer i Finnmark med hjemmel i lovens § 4a fastsatt av Miljøverndepartementet 28. juli 1989, er trykt som vedlegg 4.

Dette rundskrivet erstatter og opphever tidligere rundskriv T-5/92.  Rundskrivet til­svarer rundskriv T-5/92, med visse endringer og suppleringer, bl.a. når det gjelder snøscooterkjøring for funksjonshemmede, motorferdsel i reiselivssammenheng og kommunale planer for motorferdsel.  Rundskrivet er ajourført med endring i nasjonal forskrift 19. juni 1995.

Spørsmål vedrørende rundskrivet og reglene for motorferdsel rettes til kommunen, fylkesmannen eller Miljødirektoratet, Brattørkaia 15, 7010 Trondheim (Postboks 5672 Sluppen, 7485 Trondheim; tel. 73 58 05 00).  Henvendelser av prinsipiell karakter forelegges Klima- og miljødepartementet.

Motoriserte fremkomstmidler i utmark og vassdrag vil i mange tilfeller tjene åpenbare nytteformål i dagens samfunn, som f.eks. nødvendig motorferdsel i jordbruks-, skog­bruks- og reindriftsnæringen og materiell- og persontransport i forbindelse med an­leggs­arbeid.

Samtidig medfører motorferdsel i naturen en rekke ulemper og skader, slike som støy og annen forurensning, terrengskader og vegetasjonsslitasje, forstyrrelser av dyrelivet og konflikter med friluftslivet.  Det er særlig bruk av kjøretøy på barmark som medfører slitasje og skade på terrenget ved at belter og hjul vil etterlate seg merker og sår i naturen.  I visse naturtyper som f.eks. myr, våtmark, sparsom og sentvoksende vegetasjon, kan sporene etter motorkjøretøy bli permanente eller me­get langvarige.  Skadene forsterkes ved den aksjonsradius motoriserte fremkomst­midler har, f.eks. ved lettere adkomst til uberørte naturområder.

Ett enkelt motorisert fremkomstmiddel behøver isolert sett ikke å medføre noen skade eller ulempe, men summen av mange vil utgjøre en stor miljøbelastning.  Der­for er det meget viktig at problemene med barmarkskjøring tas på alvor og at det gjø­res en innsats for å styre utviklingen inn på et spor som er i tråd med intensjonene for motorferdselloven.

Utviklingen når det gjelder motorkjøretøyer har gått raskt.  Antallet registrerte snø­scootere (beltemotorsykler) var 31. desember 1975 6.042.  31. desember 1994 var antallet snøscootere steget til 38.016.

Også når det gjelder andre typer motorkjøretøyer beregnet på terrengkjøring har utviklingen gått raskt.  Firehjulsdrevne biler har vunnet innpass på det norske marke­det, terrengmotorsykler blir etterhvert mer vanlige og er tatt i bruk bl.a. i reindrifts­næringen.  Også nye typer terrengmotorsykler tas i bruk, f.eks. 3- og 4-hjuls motor­sykler.  De terrenggående barmarkskjøretøyene volder betydelige og økende proble­mer.

Antall helikoptre og småfly (småfly med 1 motor under 9000 kg) var 31. desember 1975 47 helikoptre og 422 småfly.  31. desember 1994 var antallet steget til 110 heli­koptre og 564 småfly.  Det foreligger imidlertid ingen statistikk som viser hvor mange av disse småflyene som kan foreta landing og start i utmark og på vassdrag.

Etter motorferdsellovens § 1 er formålet med loven «ut fra et samfunnsmessig hel­hetssyn å regulere motorferdselen i utmark og vassdrag med sikte på å verne om naturmiljøet og fremme trivselen.»  Av lovens forarbeider fremgår det at begrepet «naturmiljø» skal forstås i videste betydning.  Det omfatter både naturlandskap med mark, planteliv og dyreliv og andre miljøverdier som ren luft, rent vann, landskap, stillhet og ro.  Formuleringen «fremme trivselen» innebærer at loven også tar sikte på å tilgodese rekreasjonsverdier, friluftsliv og naturopplevelser.

Motorferdselloven har som utgangspunkt at motorisert ferdsel i utmark og vass­drag er forbudt, jf. § 3 – med mindre annet følger av loven eller vedtak med hjemmel i loven.  Loven tar imidlertid ikke sikte på å hindre nødvendig ferdsel til anerkjente nytteformål.  Det er den unødvendige og fornøyelsespregede ferdselen som regule­res.  Dessuten bidrar regelverket til at de transporter som er tillatt, foregår til minst mulig skade og ulempe.

Lovens § 8 angir de krav som stilles til lovlig motorferdsel i utmark og vassdrag, nem­lig at ferdselen skal foregå aktsomt og hensynsfullt.  Bestemmelsen gjelder både for ferdsel som er direkte tillatt etter lov og forskrift og for ferdsel det gis dispensasjon for med hjemmel i lov og forskrift.

Kravet til aktsom og hensynsfull ferdsel er stilt for å unngå skade og ulempe for naturmiljø og mennesker.  Det innebærer at ferdselen ikke skal volde unødig skade på grunn, vegetasjon og dyreliv eller ulempe for andre, og for øvrig ikke unødig forstyrre eller forurense naturmiljøet.

Motorferdsellovens virkeområde er bestemt i § 2.  I første ledd er det angitt hva som menes med «motorferdsel».  Begrepet omfatter bruken av alle slags motordrevne fremkomstmidler:

• kjøretøyer (bil, traktor, motorsykkel, beltebil, snøscooter o.l.)
• fartøyer (båt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor)
• landing og start med luftfartøyer (fly, helikopter o.l.)

Oppregningen er ikke uttømmende.  Luftfartøyer omfatter f.eks. også mikrolette fly og motoriserte hangglidere.  Som fartøyer regnes både båter og andre sjøgående far­koster som kan føre en person, f.eks. vannscooter.  Loven vil også omfatte ferdsels­nnretninger som i dag ikke er kjente eller i bruk, men som måtte bli utviklet i frem­tiden.

Motordrevne fremkomstmidler omfatter ikke bare forbrenningsmotorer, som i dag er vanlige, men også maskiner som drives med andre former for energi som er eller kan bli aktuelle, som f.eks. elektrisk kraft.  Motorferdselloven regulerer bruk av motor­drevne ferdselsinnretninger beregnet på transport av personer eller gods.  Loven regu­lerer således ikke bruken av motorredskaper som er for små til å føre en person, og heller ikke bruken av rene leketøysartikler.

Av forarbeidene til loven fremgår det at begrepet «kjøretøy» forutsettes å ha sam­me innhold som etter vegtrafikkreglene.  Dette innebærer f.eks. at motoriserte «elg­trekk»-redskaper reguleres av motorferdselloven.  Leketøy omfattes ikke av vegtra­fikkloven.  Vegdirektoratet har praksis for at motoriserte innretninger som går saktere enn 10 km/t og veier mindre enn 25 kg anses som leketøy.  Motorferdselloven tar ikke sikte på å regulere bruken av ordinære, ikke terrenggående, elektrisk drevne rulle­stoler.

I lovens § 2 annet ledd er det gitt en nærmere definisjon av hva som regnes som utmark.  Det tas utgangspunkt i friluftslovens definisjon av utmark, men med enkelte avvik.  Setervoll, hustomt, engslått, kulturbeite og skogplantefelt som ligger i utmark, regnes også som utmark etter motorferdselloven.  Hvorvidt et område regnes som inn­mark eller utmark i forhold til motorferdselloven, må vurderes konkret i det enkelte tilfellet på bakgrunn av stedets beliggenhet og bruk.

Med vassdrag menes åpne og islagte elver, bekker og innsjøer, jf. lovens § 2 fjer­de ledd.  Det kan oppstå tvil når det gjelder avgrensningen mellom vassdrag og salt sjø på elvestrekninger som er farbare fra sjøen.  Hvor grensen går må avgjøres etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.

Etter lovens § 2 tredje ledd regnes veg i utmark som ikke er opparbeidet for kjøring med bil, som utmark.  Det er uten betydning om vegen er offentlig eller privat.

Hvorvidt vegen er opparbeidet for kjøring med bil, må avgjøres konkret i det en­kelte tilfellet.  Avgjørende er om vegen faktisk er opparbeidet for kjøring med vanlig bil.  Traktorveger o.l. faller således inn under loven, selv om det er mulig å kjøre der med f.eks. firehjulsdrevet jeep.

Videre anses veg som ikke er brøytet for kjøring med bil som utmark, jf. lovens § 2 tredje ledd annet punktum.  Bakgrunnen for bestemmelsen er bl.a. at et stort om­fang av norske veger er ubrøytet og dermed ubenyttet store deler av året.  Å åpne for kjøring med snøscooter på ubrøytede veger ville innebære en omfattende økning av motorferdselen.  Dessuten ville ferdselen skje i en periode av året hvor dyrelivet er særlig sårbart og for en stor del i områder som ellers bare i liten grad ville blitt for­styrret i vintersesongen.  Ubrøytede veger går i ett med terrenget omkring, noe som vil gjøre det praktisk vanskelig å hindre kjøring utenfor vegen.

Snøbrøyting av veger rammes ikke av motorferdselloven.  Brøyting rammes heller ikke dersom vegen har ligget gjensnødd hele vinteren og brøytes opp f.eks. til påske.  Avgjørelsen av om en veg må anses å være ubrøytet, vil avhenge av en konkret vur­dering i det enkelte tilfellet.

I lovens § 7 annet ledd er det gitt hjemmel til å regulere motorferdselen på privat veg i særlig verdifulle natur- og friluftsområder.  Som privat veg regnes etter vegloven alle veger utenom riksveger, fylkesveger og kommunale veger.  Bestemmelsen er en fullmaktsbestemmelse.  Departementet kan ved en særskilt forskrift forby eller gi nærmere bestemmelser for særlig verdifulle områder, der kjøring på skogsbilveger eller liknende vil være uheldig.

Lovens § 7 kan benyttes for å forhindre uønsket motoraktivitet i særlig viktige natur- og friluftsområder.  Avvikling av f.eks. bilrallyløp, bilsafarier og liknende arran­gementer i slike områder vil ofte ha uheldige skadevirkninger og komme i konflikt med tradisjonelle friluftsaktiviteter.  Denne typen motorferdsel kan gi sjenerende støy, til forstyrrelse for både mennesker og dyr.  Det er imidlertid ikke meningen å stoppe bilrally og liknende generelt, men bestemmelsen gir en fleksibel mulighet til å gripe inn i de områder der slike arrangementer vil ha store skadevirkninger.

Det kan være behov for å gi midlertidig forskrift med hjemmel i lovens § 7 dersom det oppstår et akutt behov for regler.  Høring kan da unnlates, jf. forvaltningslovens § 37 fjerde ledd bokstav a.  En slik forskrift må om nødvendig avløses av en perma­nent forskrift, vedtatt etter ordinære prosedyrer.

Etter motorferdsellovens § 2 femte ledd gjelder loven ikke landingsplass for luftfartøy når det er gitt konsesjon etter luftfartlovens § 77, tillatelse etter § 82, eller når lan­dingsplassen er anlagt eller drives av staten.  Det refereres her til luftfartsloven av 16. desember 1960 nr. 1, som nå er avløst av ny luftfartslov av 11. juni 1993 nr. 101<&a>. Bestemmelsene i §§ 77 og 82 i den tidligere luftfartsloven er avløst av likelydende bestemmelser i §§ 7−5 og 7−10 i den nye luftfartsloven.

Etter motorferdsellovens § 11 gjelder loven ikke på Svalbard og Jan Mayen.  Kongen kan imidlertid bestemme at loven skal gjelde helt eller delvis.  Denne hjemmelen er ikke benyttet.  På Svalbard gjelder egne bestemmelser om motorferdsel gitt i forskrift 24. juni 2002 nr. 723 om motorferdsel på Svalbard fastsatt med hjemmel i lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven).

Forbudet mot motorferdsel gjelder også for grunneiers ferdsel på egen eiendom. Grunneiers spesielle interesser i motorferdsel antas i det vesentlige å være ivaretatt ved at ferdselsforbudet ikke omfatter nødvendig transport i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring, jf. lovens § 4 første ledd bokstav c.

Etter motorferdsellovens § 10 innskrenker loven ikke den adgang grunneier og bruker har etter gjeldende rettsregler til å forby eller begrense motorferdsel på egen eien­dom.  «Brukeren» har rett til å nekte motorferdsel når den bruksberettigede kommer i grunneiers sted.  Typisk er her forpaktere og innehavere av festetomter.

Den enkelte grunneier kan normalt forby motorferdsel i utmark.  Når det gjelder motorferdsel på vassdrag og innsjøer, antas vassdragslovens §§ 12 og 65 ikke å hjemle grunneieren noen rett til å begrense allmenhetens motorferdsel.

Grunneier kan ikke hindre redningstjeneste o.l. som skjer i henhold til nødrettsreg­lene.  Politimyndighetens motorferdsel er hjemlet i den såkalte generalfullmakt.

I forbindelse med kommunens utarbeidelse av generelle forskrifter og behandling av enkelte viktige søknader (f.eks. leiekjøring) er det behov for kontakt med aktuelle grunneiere for å hindre at kommunen gir forskrifter og tillatelser til motorferdsel som grunneiere er uenig i og kan forby.  Kontakt og samarbeid på et tidlig tidspunkt vil kunne forhindre at det oppstår problemer.

Ved enkelttillatelser etter søknad bør kommunen gjøre oppmerksom på at det også er nødvendig med grunneiers samtykke.

Ved utlegging av snøscooterløyper etter nasjonal forskrifts §§ 4 og 8, er det nød­vendig å innhente grunneiers samtykke.  Lignende vurderinger gjør seg gjeldende når det gis bestemmelser etter forskriftens § 3 annet ledd som regulerer ferdselen til bestemte traséer.

Også når ferdselen kanaliseres til bestemte traséer ved at det settes vilkår for til­latelse etter forskriftens §§ 5 og 6, jf. § 7, bør forholdet til grunneier avklares under saksforberedelsen.

Dersom det er umulig å nå alle grunneiere, f.eks. på grunn av uoversiktlige eien­domsforhold, kan varsel foretas ved kunngjøring i lokalpressen.  Det må likevel søkes å nå hver enkelt direkte så langt det er mulig.

Motorferdsel er tillatt til en rekke nytteformål med hjemmel direkte i lovens § 4.  Kjø­ring kan da skje uten at det er nødvendig å søke om tillatelse.  Bestemmelsen omfat­ter ferdsel både i utmark og vassdrag, både om sommeren og vinteren og med motor­kjøretøy, motorfartøy og luftfartøy.

• Rednings-, oppsyns- og tilsynstjeneste, § 4 første ledd bokstav a

  Motorferdsel er tillatt i forbindelse med politi-, ambulanse- og redningstjeneste og oppsyns- og tilsynstjeneste etablert med hjemmel i lov.

  Motorferdsel i forbindelse med utrykninger, patrulje- og beredskapstjeneste er tillatt etter denne bestemmelsen.  Det er lagt til grunn at bestemmelsen også hjemler motorferdsel i forbindelse med øvelses- og utdanningsvirksomhet for enheter som politi, Norges Røde Kors Hjelpekorps, Norsk Folkehjelp, Norske Redningshunder og liknende frivillige hjelpeorganisasjoner som deltar i den offentlige redningstjeneste slik den er organisert gjennom organisasjonsplan for redningstjenesten, vedtatt ved kgl.res. av 6. desember 2019.  Den lovbestemte tillatelse gjelder også for nødvendig transport av materiell og personell i forbin­delse med denne redningstjenesten.

  Øvelsene må være et ledd i et øvelsesprogram, altså reelle øvelser som er et ledd i redningstjenesten.  Øvelses- og utdanningsvirksomheten må innskren­kes til så begrensede områder og til så kort tidsrom som mulig for å unngå ska­der og ulemper for friluftsliv, naturopplevelse og naturmiljø.  Ved planleggingen av slike øvelser er det ønskelig at det tas kontakt med den aktuelle kommunen, eventuelt med fylkesmannens miljøvernavdeling, for samarbeid om tidspunktet for øvelsen og hvor og hvordan øvelsen skal foregå.

  Begrepet redningstjeneste omfatter i denne sammenheng også brannvese­nets virksomhet og annen virksomhet med brannslokning som formål.  Slik virksomhet er altså tillatt direkte i loven.

  Etter bestemmelsen er det tillatt med motorferdsel i forbindelse med opp­syns- og tilsynstjeneste etablert med hjemmel i lov.  Eksempel på slik oppsyns- og tilsynstjeneste er fjelloppsyn med hjemmel i fjellovens § 36 og fiskeoppsyn med hjemmel i lakse- og innlandsfisklovens § 42.  Det er bare i forbindelse med oppsyn og tilsynsoppgaver at motorferdsel er tillatt med hjemmel direkte i loven.

  Motorferdsel i forbindelse med rednings-, oppsyns- og tilsynstjeneste skal foregå aktsomt og hensynsfullt for å unngå skade og ulemper for naturmiljø og mennesker, jf. lovens § 8.  Se nærmere om kravet til aktsomhet ovenfor under 3.2.

  Offentlig oppsyns- og tilsynstjeneste som ikke har hjemmel i lov er omtalt nedenfor under 7.2.1.

• Offentlig post- og teletjeneste, § 4 første ledd bokstav b

  Motorferdsel er tillatt i forbindelse med offentlig post- og teletjeneste.

  Klima- og miljødepartementet har lagt til grunn at begrepet offentlig teletje­neste må tolkes så vidt at utbygging og drift av det offentlig tilgjengelige mobil­telefonnettet faller inn under bestemmelsen.  Det gjelder også selv om det er et privat mobiltelefonselskap som står for utbyggingen/driften, så lenge det skjer etter nærmere konsesjon.  Nødvendig motorferdsel i denne forbindelse er såle­des antatt å være tillatt etter § 4 første ledd bokstav b.

• Transport til faste bosteder og i jordbruks-, skogbruks- og reindrifts­næringen, § 4 første ledd bokstav c

  Motorferdsel er tillatt i forbindelse med nødvendig person- og godstransport til og fra faste bosteder og i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæringen.

  • Nødvendig person- og godstransport til og fra faste bosteder

    Med «faste bosteder» menes gårdsbruk og andre bosteder hvor folk bor fast hele året, som f.eks. turiststasjoner, damvokterboliger, permanente meteorologiske stasjoner o.l., derimot ikke et anleggssted som er ment å skulle være midlertidig.

    Det er bare «nødvendig» person- og godstransport som er tillatt. Dette innebærer at det bare er bosteder som ikke er knyttet til kjørbar bilveg eller bane, som er unntatt fra motorferdselsforbudet.  Videre at det bare er transport mellom det faste stedet og endepunktet for vegen eller banen som er unntatt, jf. uttrykket «til og fra».  Det er således ikke adgang til f.eks. motorferdsel fra bostedet til andre steder i utmark og vassdrag.

    Bestemmelsen skal dekke det alminnelige kommunikasjonsbehov slike vegløse bosteder har.  Det innebærer at nødvendig transport for besøkende også er tillatt.

  • Nødvendig person- og godstransport i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring

    Bestemmelsen skal ivareta primærnæringens interesser og behov for motorferdsel.  Det er bare kjøring som er nødvendig i næringen som er tillatt.

    Skal virksomheten regnes som jordbruks-, skogbruks- eller rein­driftsnæring, må det dreie seg om reell næringsmessig virksomhet. Virksomheten må ha et visst omfang og inntektsmessig betydning. Landbruksdepartementet har foreslått at bestemmelsen tolkes slik at be­grepet jord- og skogbruksnæring omfatter brukere av eiendommer med minimum 5 daa jordbruksareal eller 25 daa produktivt skogsareal.  Dette gjelder også innehavere av almenningsrettigheter som driver aktivt jord- og skogbruk av et slikt omfang som nevnt.  Begrepet «brukere» forut­setter at det drives aktivt jord- og skogbruk.  Klima- og miljødeparte­mentet er enig i at denne grensen bør legges til grunn ved tolkninger av motorferdselloven på dette punkt.  Næringsoppgave vil kunne dokumen­tere om det drives aktivt jord- eller skogbruk.

    Det fremgår av bestemmelsen at jakt, fangst, fiske og bærsanking ikke regnes som næring i denne forbindelse.  Dette gjelder selv om disse virksomheter drives som del av næringen.  Lav- og lauvsanking for å skaffe tilleggsfôr til husdyr, regnes derimot som jordbruksnæring.

    Drift og vedlikehold av utleiehytter anses ikke som jordbruks- eller skogbruksnæring etter bestemmelsen, selv om utleiedriften er en del av driften av gården.  Det vil imidlertid kunne gis dispensasjon for snøsco­otertransport til utleiehytter etter nasjonal forskrift § 5 første ledd bok­stav d, jf. omtale nedenfor under 7.3.1.

    Bestemmelsen gir ikke adgang til å nytte terrengmotorsykkel i for­bindelse med sauesanking.

    I en dom fra Høyesterett (Rt. 1979 s. 661) er det fastslått at den som driver næring som nevnt i motorferdsellovens § 4 første ledd bokstav c må kunne benytte medhjelpere – fast ansatte eller andre – og i den ut­strekning det foreligger nødvendig nyttekjøring, må også disse kunne bruke motorkjøretøy.  På den annen side kan den næringsdrivende ikke gi andre tillatelse til kjøring som skjer i deres egen interesse, mot at de påtar seg enkelte oppdrag for den næringsdrivende.  Det er et krav at det dreier seg om et reelt oppdragsforhold.  I vurderingen av om det er et reelt oppdragsforhold vil det ha betydning om det foreligger skriftlig avtale, opplysninger om hvilket vederlag oppdragstaker får, om opp­dragstaker erstatter den næringsdrivendes egen kjøring mv.  I dommen er det understreket at bestemmelsen må tolkes på en restriktiv måte.

    For personer som driver jordbruk eller skogbruk, har departementet lagt til grunn at nødvendig transport av ved må ansees som ledd i nærin­gen, og derfor er tillatt.  Det gjelder også for henting av ved til eget bruk.  Vedhenting for person som ikke driver jordbruk/skogbruk, er om­talt nedenfor under 7.2.2 og 7.3.1.

• Forsvaret, § 4 første ledd bokstav d

  Motorferdsel er tillatt i forbindelse med forsvarets øvelser, forflytninger og tran­sporter.

  Når forsvaret skal gjennomføre øvelser som innebærer motorferdsel i ut­mark og vassdrag av noe omfang, bør kommunen og fylkesmannens miljøvern­avdeling tas med på råd og få forelagt øvelsesplanene til uttalelse.

  Motorferdsel i forbindelse med forsvarets virksomhet skal foregå aktsomt og hensynsfullt for å unngå skade og ulempe for naturmiljø og mennesker, jf. lovens § 8.

  Se nærmere om kravet til aktsomhet foran under 3.2.

• Offentlige veger og anlegg, § 4 første ledd bokstav e

  Motorferdsel er tillatt i forbindelse med anlegg og drift av offentlige veger og anlegg.  Under begrepet offentlige anlegg går f.eks. elektrisitetsverk og kraftlin­jer og trigonometriske punkter.  Hjemmelen bør brukes med varsomhet; tyngre kjøretøyer bør unngås så langt det lar seg gjøre.  Helikoptertransport kan ofte være mer skånsom.

  Når det gjelder private veger og anlegg vises til omtale nedenfor under 7.2.1.

• Rutetransport, § 4 første ledd bokstav f

  Motorferdsel er tillatt i forbindelse med rutetransport som drives med løyve i henhold til yrkestransportlova.

§ 4 annet ledd bestemmer at departementet ved forskrift kan utvide de ferdselsformål som er opplistet under bokstavene a til f.  Departementet har ikke gitt slike forskrifter.

§ 4a i loven bestemmer at motorkjøretøyer bare kan brukes i utmark og på islagte vass­drag i samsvar med forskrift gitt av departementet.  De tidligere kommunale forskriftene om motorkjøretøyer ble erstattet av en landsomfattende forskrift fastsatt av departementet 15. mai 1988 (vedlegg 2).  Den nasjonale forskriften gjelder bare for bruk av motorkjøretøyer og opphevet således ikke kommunale forskrifter om motor­fartøy (båter) og luftfartøy (fly).

Forskriften gjelder for hele landet.  Det er flere fordeler med en landsomfattende forskrift fremfor kommunale forskrifter.  Uklarheter og tolkningstvil knyttet til tidligere gjeldende lov og forskrifter fjernes.  Regelverket blir mer ensartet.  Reglene blir også mer oversiktlige slik at informasjon og kontroll blir lettere.

Forskriften gjør ikke noen endring i det utgangspunkt at bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag er forbudt, jf. lovens § 3.  Kjøring kan bare skje i sam­svar med den nasjonale forskriften, jf. lovens § 4a og forskriftens § 1.

Det må særlig presiseres at reglene ikke tar sikte på å hindre nødvendig ferdsel som tjener anerkjente nyttebehov.  Det er den unødvendige og fornøyelsespregede ferdselen regelverket skal forhindre.

De mest vanlige nytteformål for kjøring er nevnt i forskriftens §§ 2 og 3.  Disse reglene åpner for kjøring uten særskilt tillatelse.  Tillatelse til annen kjøring kan gis av kommunen etter forskriftens §§ 5 og 6.

Forskriften gjelder for bruk av motorkjøretøyer både på sommerføre og vinter­føre.  Kjøring på barmark gir langt større terrengskader enn kjøring på vinterføre. Barmarkskjøring er et sterkt økende miljøproblem.  Bestemmelsen er derfor klart strengere for kjøring på barmark enn for kjøring på vinterføre, jf. de formål som er tatt med i forskriftens § 2 (om barmarkskjøring) og § 3 (kjøring på vinterføre).  Det er også en forutsetning at dispensasjonsbestemmelsen i § 6 skal praktiseres strengere for barmarkskjøring enn for kjøring på vinterføre, jf. nærmere omtale nedenfor under 7.3.2.

Forskriften er utformet slik at den først angir de tilfeller der motorferdsel er tillatt uten særskilt søknad; § 2 for ferdsel på barmark og § 3 for ferdsel på vinterføre.  I §§ 5, 6 og 7 gis bestemmelser om dispensasjoner.

Forskriften angir en rekke tilfeller der bruk av motorkjøretøyer er tillatt uten at det er nødvendig å søke om tillatelse først.  § 2 gjelder kjøring på barmark og § 3 kjøring på vinterføre.  Kjøring på vinterføre er tillatt i større utstrekning enn kjøring på barmark. Bestemmelsene dekker de mest vanlige og allment aksepterte transportbehovene.

Dersom det er tvil om et formål går inn under § 2 eller § 3, kan dette avgjøres av fylkesmannen, jf. § 2 fjerde ledd og § 3 tredje ledd.  Tvilen kan avgjøres etter søknad eller annen henvendelse til fylkesmannen, eller fylkesmannen kan ta spørsmålet opp på egen initiativ.  Fylkesmannens vedtak kan påklages til Miljødirektoratet etter for­valtningslovens regler om klage og omgjøring i kap. VI.

Det kan tenkes at kjøring som er tillatt etter forskriften i visse tilfeller kan være til skade eller ulempe.  Fylkesmannen vil da etter forskriftens § 2 tredje ledd, jf. § 3 tredje ledd, kunne begrense eller forby kjøringen.  Kjøring som er hjemlet i motorferd­sellovens § 4 første ledd, kan ikke begrenses.

Fylkesmannen kan delegere denne myndigheten til kommunestyret.  Kommunesty­ret kan gis myndighet til å fastsette sårbare områder og å fastsette begrensninger for kjøring i områdene.  Myndigheten kan delegeres til samtlige eller bestemte kommuner i fylket.

§ 2 tredje ledd og § 3 tredje ledd vil kunne benyttes for geografisk avgrensede områder, der det kan være naturvern, frilufts-, viltinteresser eller andre interesser som gjør området sårbart for motorferdsel.  Motorferdsel kan forbys for alle eller enkelte av de angitte formål, for hele året eller deler av året.

Etter § 3 annet ledd har kommunestyret myndighet til å gi nærmere bestemmelser for den kjøringen som er direkte tillatt i forskriften.  Det kan f.eks. gis bestemmelser om områder, traséer, sesonglengde, tidspunkter for kjøring, utstyr mv.  Kjøring til de i paragrafen tillatte formål kan reguleres nærmere, men kjøring kan ikke forbys.  Be­stemmelsen gir vid adgang til å tilpasse reglene til lokale forhold.

Felles for all kjøring på barmark er at den om mulig skal følge eldre kjørespor, jf for­skriftens § 2 annet ledd.  Så langt det er mulig bør eksisterende traktorveger o.l. benyttes.  Forskriftens § 2 skal anvendes meget restriktivt.  Brukeren av motorkjøre­tøyet skal gå langt i sine anstrengelser for å følge eldre kjørespor.

• Formål som nevnt i lovens § 4 første ledd og § 2 første ledd bokstav a

  Motorferdsel er tillatt i forbindelse med en rekke angitte nytteformål etter lovens § 4 første ledd.  Se foran under 6.1.

• Transport ved jakt, § 2 første ledd bokstav b

  Bruk av motorkjøretøy er tillatt i forbindelse med transport av jaktutbytte ved jakt på elg og hjort, og transport ved jakt på villrein innenfor Hardangervidda villreinområde slik dette er avgrenset av Miljødirektoratet.  Kjøring i nasjonal­parken kan bare skje i samsvar med vernereglene i området, og utenfor par­ken bare for nødvendig transport etter sleper som tidligere er fastsatt av Direk­toratet for statens skoger (nå Statskog SF) på statsgrunn og av kommunen/­grunneiere på privat grunn.

  Bestemmelsen om jakt på elg og hjort gir bare adgang til transport av jakt­utbytte.  Det gis ikke adgang til transport av jegere og utstyr ut i jaktterreng, eller under utøvelse av jakten.  Dersom det er behov for transport av annet enn jaktutbyttet, må det søkes om tillatelse.  Det vil imidlertid være adgang til samtidig transport av jegere og utstyr dersom turen likevel er nødvendig for å kunne transportere jaktutbyttet.

• Oppsyns- og tilsynstjeneste, § 2 første ledd bokstav c

  Bruk av motorkjøretøy er tillatt i forbindelse med offentlig oppsyns- og tilsyns­tjeneste.  Forskriftens bestemmelse utvider motorferdsellovens § 4 første ledd bokstav a, ved at den også tillater motorferdsel i forbindelse med offentlig opp­syns- og tilsynstjeneste som ikke har hjemmel i lov.  Privatpersoner som utfø­rer slik tjeneste på oppdrag fra det offentlige, vil komme inn under forskriftens § 2 første ledd bokstav c.  Oppsynstjeneste i privat regi går ikke inn under bestemmelsen.  Der det er et reelt behov for motorferdsel til slik tjeneste, må det eventuelt søkes om dispensasjon etter forskriftens § 5 eller § 6.

  Klima- og miljødepartementet har tolket forskriftens § 2 første ledd bokstav c om offentlig oppsyns- og tilsynstjeneste slik at den også omfatter den be­stands- og skadedokumentasjon som fylkesmannen foretar i forbindelse med rovviltforvaltningen.  Det innebærer at det etter bestemmelsen er direkte hjem­mel for at fylkesmannen i utføringen av dette arbeidet kan benytte motorkjøre­tøy.

• Fiskekultiveringstiltak, § 2 første ledd bokstav d

  Bruk av motorkjøretøy er tillatt til nødvendig transport i forbindelse med fiske­kultiveringstiltak i offentlig regi.

  Som eksempel på fiskekultiveringstiltak kan nevnes kalking av fiskevann og utsetting av fisk.  Enkelte steder er slike tiltak hyppig forekommende, og beho­vet for motortransport er stort.  Det er imidlertid grunn til å peke på at det bare er nødvendig kjøring som er tillatt, dvs. der tiltaket ikke lar seg gjennomføre uten slik transport.  Transporten bør foretas på vinterføre dersom dette medfø­rer mindre skader og er mulig, jf. forskriftens § 3 første ledd bokstav b.

  Det er et vilkår at det dreier seg om fiskekultiveringstiltak i offentlig regi. Det vil være avgjørende om tiltaket er gitt offentlig økonomisk støtte.  Det har således ingen betydning om tiltaket utføres av lokale fiskeforeninger eller grunneierlag i samråd med offentlig organ.  For tiltak i privat/egen regi må grunneieren ha tillatelse etter forskriftens § 6.

• Veger og større anlegg, § 2 første ledd bokstav e

  Bruk av motorkjøretøy er tillatt for nødvendig transport i forbindelse med an­legg og drift av veger og større anlegg.

  Forskriftsbestemmelsen utvider bestemmelsen i lovens § 4 første ledd bok­stav e, der motorferdsel er begrenset til anlegg og drift av offentlige veger og anlegg.  Det er i forskriften ingen forutsetning at det dreier seg om offentlige veger og anlegg, men det er forutsetningen at det er anlegg av en viss stør­relse.  Det vil f.eks. etter bestemmelsen være adgang til nødvendig bruk av ter­rengkjøretøy i forbindelse med anlegg og drift av offentlige såvel som private vannverk eller elektrisitetsverk.

Ved endring av nasjonal forskrift 19. juni 1995 ble tidligere § 2 første ledd bokstav c (om kjøring for bevegelseshemmede, omtalt nedenfor under 7.3.1) opphevet og tidli­gere § 3 første ledd bokstavene d–h ble nye bokstaver c–g.

Kjøring på vinterføre vil fortrinnsvis være snøscooterkjøring, bruk av weasel o.l.

• Formål som nevnt i lovens § 4 første ledd og § 3 første ledd bokstav a

  Bruk av motorkjøretøy på vinterføre er tillatt til formål som nevnt i motorferd­sellovens § 4 første ledd.  Se foran under 6.1.

• Andre formål som nevnt i forskriftens § 2 og § 3 første ledd bokstav b

  Bruk av motorkjøretøy på vinterføre er tillatt til til de andre formålene som er nevnt i § 2 i forskriften.

  Det vises til omtalen av kjøring på barmark foran under 7.2.1.  Kjøring på vinterføre er tillatt til alle formål der kjøring på barmark er tillatt.

• Turistanlegg, § 3 første ledd bokstav c

  Motorkjøretøy på vinterføre kan nyttes til nødvendig transport for drift av turist­anlegg som ikke ligger til brøytet bilveg.

  Bestemmelsen gir selv en nærmere definisjon av hva som i denne sammen­heng anses som turistanlegg.  Den nevner overnattings- og serveringssteder, skiheiser mv.

  Det er ikke all transport til slike steder som er tillatt.  Det må være steder som ikke har brøytet bilveg, og det må være nødvendig transport.  Hvorvidt transporten er nødvendig, vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, hvor avstanden til bilveg, tyngden av det som transporteres etc. vil være avgjørende.  Det bør også vurderes om det er muligheter til å foreta en mer skånsom transport på en annen måte eller til en annen tid.

  Bestemmelsen gir først og fremst hjemmel for transport av varer, gods og personale til slike steder.  Det vil imidlertid også i noen grad være adgang til transport av gjester til overnattingssteder som ligger langt unna veg, dersom transporten er nødvendig for å opprettholde driften av stedet.

  Transport av gjester til spredtliggende utleiehytter vil normalt ikke være til­latt etter § 3 første ledd bokstav c.  (Det vil bare kunne tillates i forbindelse med utmarksnæring etter § 5 første ledd bokstav d.)  Transport av gjester ut i turterreng er ikke tillatt.  Det er adgang til å la personer sitte på når det likevel foretas nødvendig transport som nevnt i § 3 første ledd bokstav c.  Det er imid­lertidig en forutsetning at passasjertransporten ikke fører til ekstra kjøring, transporten må således være foranlediget av behovet for varetransport.

• Materialtransport, § 3 første ledd bokstav d

  Motorkjøretøy på vinterføre kan nyttes til transport av materialer, utstyr og arbeidsfolk til bygging i samsvar med byggetillatelse.

  Det fremgår uttrykkelig hva slags transport som her tillates.  Det er tran­sport av materialer, utstyr og arbeidsfolk til selve byggingen.  Det er ikke ad­gang til kjøring utover det som er nødvendig for byggearbeidet.  Det forutsettes at kjøringen skal gis så lite omfang som mulig og være knyttet til en vanlig byggeperiode.

  Kjøring i forbindelse med vanlig vedlikehold omfattes ikke av bestemmel­sen.

  I visse tilfeller er det etter plan- og bygningsloven ikke krav om byggetilla­telse, jf. plan- og bygningslovens § 81 om driftsbygninger og § 86a om mindre byggearbeider.  Her må forskriftens § 3 første ledd bokstav d forstås slik at den gjelder også for kjøring i forbindelse med slike byggearbeider.  For arbeider som er byggemeldingspliktige etter plan- og bygningslovens §§ 81 og 86a, vil det være tilstrekkelig å kunne vise frem kopi av innsendt melding for at kjøring skal være tillatt.

• Preparering av skiløyper og skibakker, § 3 første ledd bokstav e

  Motorkjøretøy på vinterføre kan nyttes til opparbeiding og preparering av ski­løyper og skibakker for almennheten og for konkurranser, når det foretas av kommuner, hjelpekorps, idrettslag, turlag eller turistbedrifter.

  Bestemmelsen har to begrensninger:  Det må gjelde skiløyper eller bakker for almennheten eller for konkurranser, og det må være kommuner, hjelpe­korps, idrettslag, turlag eller turistbedrifter som står for prepareringen.  Det er vanlig at hoteller o.l. preparerer løyper for sine gjester – løyper som også er åpne for almennheten.  Også dette vil være tillatt etter bestemmelsen.

  Mange steder er det stort omfang av preparerte løyper og skibakker.  Kom­munen kan påvirke denne virksomheten, f.eks. ved at det gis bestemmelser om hvor det skal være preparerte løyper og skibakker og hvor man bør unngå slik tilrettelegging, jf. forskriftens § 3 annet ledd.  Dette bør gjøres for å sikre en samordning av ulike tilretteleggingstiltak, og for å unngå brukerkonflikter og konflikter med andre interesser.

• Vitenskapelige undersøkelser, § 3 første ledd bokstav f

  Motorkjøretøy på vinterføre kan nyttes til nødvendig transport i forbindelse med vitenskapelige undersøkelser, herunder dyretellinger og liknende registreringer, etter oppdrag fra forskningsinstitusjon.

  Vitenskapelige undersøkelser er samfunnsnyttige, og medfører ofte behov for bruk av motorisert fremkomstmiddel.  Der slike undersøkelser eller regi­streringer skjer etter oppdrag fra forskningsinstitusjon, er det ikke nødvendig å søke om tillatelse til eventuell nødvendig motorferdsel.

• Vedtransport, § 3 første ledd bokstav g

  Motorkjøretøy på vinterføre kan nyttes til nødvendig transport av ved fra egen eiendom til fast bopel, samt etter utvisning fra skogforvaltningen i Finnmark.

  Nødvendig vintertransport av ved fra egen eiendom til fast bopel tillates direkte i forskriften.  Med egen eiendom menes eier av fast eiendom, det vil si grunneier.  Dette innebærer at det ikke er nødvendig å søke kommunen om til­latelse til slik vedkjøring.  Rettighetshavere med positivt avgrenset rådighet, f.eks. bruksberettigede i statsalmenning eller bygdealmenning, er ikke grunn­eiere.

  Dersom det er behov for vedhenting fra andres eiendom, eller fra egen eiendom til annet sted enn fast bopel, må det søkes om tillatelse etter § 5 første ledd bokstav e.

  Det alt vesentlige av Finnmark er statsgrunn.  Skogforvaltningen gir innbyg­gerne i Finnmark tillatelse til vedhenting i statens skog.  Bestemmelsen innebæ­rer at vintertransport av ved etter utvisning fra skogforvaltningen i Finnmark er tillatt uten søknad.

Forskriftens § 5 gir en dispensasjonsbestemmelse som bare gjelder for bruk av snø­scooter.  Dispensasjonsmyndigheten tilligger kommunestyret, men kan delegeres til et annet folkevalgt organ eller kommunal tjenestemann, jf. § 5 annet ledd.  Annet folke­valgt organ kan f.eks. være formannskapet, friluftsnemnd, hovedutvalg for miljøvern eller et særskilt utvalg oppnevnt etter kommunelovens § 10.

Bestemmelsen angir en del formål der det vil være forholdsvis kurant å få tillatelse til bruk av snøscooter.  Dersom søkeren oppfyller vilkårene i bestemmelsen, er det opp til kommunen å vurdere behovet for transporten opp mot mulige skader og ulem­per, og etter en skjønnsmessig helhetsvurdering avgjøre søknaden.

• Fastboende som påtar seg ervervsmessig kjøring, § 5 første ledd bokstav a

  Bestemmelsen om ervervsmessig kjøring er en sentral bestemmelse.  For å redusere kjøringen, bør nødvendig transport med snøscooter i størst mulig ut­strekning skje som leiekjøring.  Ordningen forenkler dessuten saksbehandling og kontroll.  Det vil ofte være hensiktsmessig å overlate kjøringen til fast­boende som kan gjøre dette i ervervsøyemed, f.eks. folk som av andre grunner har snøscooter i næring.  Dette gjelder også for den typen kjøring som er hjemlet i forskriftens § 3.

  Bestemmelsen nevner hva slags type transport som kan være aktuelt ut over det som er tillatt etter § 3.  Det gjelder:

  • transport mellom bilveg og hytte  (Det er her ikke stilt nærmere detalj­krav med hensyn til avstand mellom bilveg og hytte, eller hva slags type transport det må gjelde.),
  • tilsyn med privat hytte etter eierens oppdrag,
  • transport for massemedia på reportasjeoppdrag,
  • transport av funksjonshemmede,
  • transport av ved,
  • transport etter dispensasjon i medhold av denne forskrifts § 6.

  Som det fremgår, kan transport som er grunnlag for dispensasjon foretas av leiekjørere.

  Søknader om ervervsmessig kjøring må undergis en konkret vurdering ut fra formålet med motorferdselloven og forskriftsbestemmelsene.  Behovet for kjøringen vil være utgangspunktet for denne vurderingen.  Antall løyvehavere i hver kommune eller hvert distrikt bør begrenses, ut fra en vurdering av beho­vet for transport.  De som allerede har snøscooter f.eks. i næring, bør priori­teres.  Personer som har hatt slik tillatelse tidligere, og benyttet denne lovlig, bør normalt prioriteres fremfor nye søkere.  Det er ønskelig med en viss konti­nuitet i det næringsgrunnlag leiekjøring kan gi.  Den næringsmessige betydning for den enkelte er det relevant å legge vekt på.

  Det er viktig at alle kommuner hvor det er et visst behov for ervervskjøring, søker å medvirke til etablering av slike ordninger.  Videre er det viktig at kom­muner som har ervervskjøringsordninger, henviser til leiekjøring når det søkes om transport.  Særlig er det aktuelt når det gjelder transport til private hytter. Avhengig av formålet med transporten, bør også mange dispensasjoner etter § 6 henvises til ervervskjørere.

• Funksjonshemmede, § 5 første ledd bokstav b

  Reglene om snøscooterkjøring for funksjonshemmede er noe endret ved end­ring av nasjonal forskrift 19. juni 1995.  Da ble tidligere § 3 første ledd bokstav c opphevet og § 5 første ledd bokstav b ble endret slik at henvisningen til § 3 ble tatt ut.  Endringen var nødvendig etter at Samferdselsdepartementet vedtok ny forskrift om parkering for forflytningshemmede 15. mars 1994, til avløsning av tidligere forskrift 21. oktober 1983 om parkering for bevegelseshemmede, som nasjonal forskrift henviste til.

  Selv om alle funksjonshemmede som har behov for å kjøre snøscooter, etter denne endringen nå må innhente tillatelse til det fra kommunen, innebæ­rer ikke endringen at varig bevegelseshemmede med et reelt behov for snø­scooterkjøring skal gis dårligere muligheter til å benytte snøscooter enn tidli­gere.  Det er forutsetningen at funksjonshemmede skal ha den samme mulig­heten som før til å dekke sitt behov for å kjøre snøscooter.

  Bevegelses- og funksjonshemmede som har behov for snøscooterkjøring må nå søke om tillatelse til det etter forskriftens § 5 første ledd bokstav b. Behovet for transporten må ved avgjørelsen av søknaden avveies mot de ska­der eller ulemper den vil føre til, og det kan eventuelt settes vilkår.  I avveinin­gen må det legges vekt på den særstilling funksjonshemmede står i med hen­syn til transportbehov.

  Det kan bare gis tillatelse etter forskriftens § 5 første ledd bokstav b ved varig funksjonshemming.  Kommunen kan kreve legeerklæring som dokumen­tasjon.  Personer som på grunn av alder eller midlertidig sykdom er bevegel­seshemmede, går ikke inn under bestemmelsen.  Dispensasjon for disse må i tilfelle vurderes etter forskriftens § 6, jf. omtale nedenfor under 7.3.2.

  Når alle funksjonshemmede som har behov for snøscootertransport må søke kommunen om tillatelse, vil kommunene fra vintersesongen 1995/96 ven­telig få noe mer arbeid med behandling av snøscootersøknader fra funksjons­hemmede.  Det bør imidlertid være relativt kurant å vurdere disse søknadene, og dispensasjoner kan og bør gis for flere år om gangen.

• Transport til private hytter, § 5 første ledd bokstav c

  Etter forskriftens § 5 første ledd bokstav c kan det gis dispensasjon til hytteeier for transport av bagasje og utstyr mellom bilveg og hytte, der hytta ligger minst 2,5 km fra brøytet bilveg, og det i området ikke er mulighet for leiekjøring.

  Bestemmelsen skal dekke transportbehovet til private avsidesliggende hyt­ter i områder der det ikke finnes tilfredsstillende muligheter til å leie transport. Det kan kun gis dispensasjon til hytteeier.  Begrepet hytteeier må her anses å omfatte også eierens nærmeste familie, som ektefelle og barn.  Andre enn disse, også slektninger, må i tilfelle søke om dispensasjon etter forskriftens § 6.  Besøkende på foreningshytter omfattes heller ikke av § 5.  Heller ikke kjøring til hytter med flere eiere vil kunne tillates etter denne paragrafen.

  Det er bare transport av bagasje og utstyr mellom bilveg og hytte som kan tillates; alminnelig persontransport kan ikke tillates.  Når det er gitt tillatelse til transport av bagasje og utstyr, må det imidlertid være adgang til å la personer sitte på, når det plass til det sammen med bagasjen.  Forutsetningen er således at passasjertransporten ikke må medføre ekstra kjøring.  Er det behov for ren persontransport, f.eks. på grunn av alder eller helse, må det søkes om tillatelse etter § 6.

  Eventuell tillatelse til hyttekjøring bør ikke gis for mer enn en sesong om gangen og begrenses til et fåtall turer.  Dette gjelder særlig i områder som er egnet for leiekjøring og der slike ordninger må forventes opprettet.  Se nær­mere om adgangen til å stille vilkår nedenfor under 7.3.3.

• Kjøring i utmarksnæring for fastboende, § 5 første ledd bokstav d

  Fastboende kan ha behov for motorisert transport i forbindelse med utmarks­næring.  Slik transport kan det gis tillatelse til etter forskriftens § 5 første ledd bokstav d.

  Det må dreie seg om ren næringsmessig virksomhet, for salg og viderefor­edling.  Kommunen kan eventuelt kreve dette dokumentert ved framleggelse av næringsoppgave.

  Bestemmelsen vil f.eks. kunne gi hjemmel for bruk av snøscooter i forbin­delse med drift av utleiehytter som drives som en del av næringsgrunnlaget for et gårdsbruk, herunder nødvendig tilsyn med og transport av gjester til hyt­tene.  Videre vil nødvendig transport i forbindelse med næringsmessig jakt og fiske kunne tillates, der jakten/fisket drives som attåtnæring av en viss inn­tektsmessig betydning.  Begrepet utmarksnæring må tolkes restriktivt slik at biinn­tekter, som f.eks. turtransport av turister mv., ikke vil komme inn under bestemmelsen.

  Snøscootersafari og liknende kan ikke tillates etter forskriftens § 5 første ledd bokstav d.  Det er ikke tilstrekkelig til å betegne det som utmarksnæring at selve transporten er lønnsom for transportøren.

• Transport av ved, § 5 første ledd bokstav e

  Transport av ved utover det som er direkte hjemlet i forskriftens § 3 første ledd bokstav g, anses som en kurant dispensasjonsgrunn.  Det gjelder transport av ved fra egen eiendom til annet sted enn fast bopel og transport av ved fra andres eiendom.

Det er vanskelig å angi i forskriften alle de tilfeller der det kan være behov for motori­sert transport.  Det er derfor behov for en særskilt dispensasjonsbestemmelse for å fange opp spesielle tilfeller.  Etter forskriftens § 6 kan kommunestyret i unntakstilfeller gi tillatelse til kjøring dersom søkeren påviser et særlig behov som ikke knytter seg til turkjøring, og som ikke kan dekkes på annen måte.  Det skal stilles meget strenge krav til «særlig behov» og til at behovet ikke skal kunne dekkes på en annen måte. Spesielt restriktiv skal praksisen være for tillatelser til barmarkskjøring.

Kommunestyret kan etter bestemmelsen delegere sin myndighet til et annet folke­valgt organ, f.eks. til formannskapet, hovedutvalg for miljøvern eller et særskilt utvalg oppnevnt etter kommunelovens § 10.  Myndigheten kan ikke delegeres til kommunal tjenestemann.

• Lovens vilkår

  Bestemmelsen er streng.  Følgende betingelser må være oppfylt for at tillatelse skal kunne gis:

  • søkeren må påvise et særlig behov,
  • behovet må ikke knytte seg til turkjøring,
  • behovet må ikke kunne dekkes på annen måte, og
  • behovet må vurderes mot mulige skader og ulemper ut fra målet om å redusere motorferdselen til et minimum.

  Hva som er «unntakstilfeller», «særlig behov som ikke knytter seg til turkjø­ring» og «som ikke kan dekkes på annen måte» beror på en konkret skjønn­hetsmessig vurdering.  Ved skjønnsvurderingen må lokale forhold kunne spille inn, men likevel slik at bestemmelsens strenghet ivaretas.

  Ved vurderingen av om det foreligger er «særlig behov» vil det være av be­tydning om kjøringen er nødvendig og har et skseptert nytteformål eller bærer preg av unødvendig kjøring.  Det er formålet med selve transporten som er avgjørende i denne sammenheng.  Det er derfor ikke avgjørende om transpor­tøren ser transporten som lønnsom, dersom ikke transporten isolert sett dekker et reelt og nødvendig behov.

  Turkjøring kan ikke tillates.  Det siktes her til ren turkjøring, dvs. kjøring for turens skyld.  Dermed kan det ikke gis dispensasjon til fornøyelses- eller rek­reasjonskjøring.

  Tillatelse kan bare gis dersom behovet ikke kan dekkes på annen måte. Dette innebærer f.eks. at i Finnmark og Nord-Troms hvor det er særordninger med rekreasjonsløyper, jf. lovens § 5 og forskriftens § 4, kan det ikke gis til­latelse etter forskriftens § 6 dersom behovet for transport kan dekkes ved at disse løypene benyttes.  Det kan heller ikke gis tillatelse etter § 6 dersom beho­vet kan dekkes tilfredsstillende ved leiekjøring.

• Kommunen kan gi tillatelse

  Etter bestemmelsen kan kommunen i unntakstilfelle gi tillatelse.  Dette betyr at det beror på et forvaltningsmessig skjønn (en skjønnsmessig helhetsvurdering) om tillatelse skal gis eller nektes dersom vilkårene er oppfylt.

  Ved denne vurderingen skal behovet for transport vurderes mot mulige ska­der og ulemper for natur og mennesker i forhold til et mål om å redusere motorferdselen til et minimum.  Forhold som må tas med i vurderingen er bl.a. hvilke virkninger motorferdselen vil ha når det gjelder spor i terrenget, støy og forurensning, hvor sårbart området er og konflikter som kan oppstå i forhold til andre interessegrupper og naturmiljø.

  Stadig nye typer barmarkskjøretøy tas i bruk, f.eks. firehjulsdrevne biler, 3- og 4-hjuls motorsykler mv.  Erfaringene viser at de terrenggående motorkjø­retøyene volder betydelig slitasje og skade på terrenget ved at belter og hjul vil etterlate seg merker og sår i naturen.  I visse naturtyper som f.eks. myr, våt­mark, sparsom og sentvoksende vegetasjon, kan sporene etter motorkjøretøy bli permanente eller meget langvarige.  På grunn av den sterke økningen i bar­markskjøring, og de store terrengskadene slik kjøring gir, skal forskriftens § 6 praktiseres enda strengere for barmarkskjøring enn for kjøring på vinterføre. Barmarkskjøring kan kun tillates i helt spesielle tilfeller.  Kan det komme på tale å gi dispensasjon for barmarkskjøring etter forskriftens § 6, skal det skje etter en meget streng vurdering av vilkårene.

  Etter motorferdsellovens § 2 tredje ledd anses veg i utmark som ikke er opparbeidet for kjøring med vanlig bil, f.eks. traktorveg, som utmark i forhold til loven.

  Det følger videre av bestemmelsen at veg i utmark som er opparbeidet for kjøring med bil, anses som utmark om vinteren dersom den ikke er brøytet for kjøring med bil.  Kjøring på veger som må anses som utmark etter lovens § 2, vil ofte være den trasé der motorferdselen vil gjøre minst skade eller være til minst ulempe.  Det vil være lettere å gi tillatelse til kjøring når den kan foregå langs slike veger.

  Den enkelte søknad må ses i sammenheng med forventet antall tilsvarende søknader.  Selv om den enkelte tillatelse ikke vil by på vesentlige ulemper, kan en søknad avslås av hensyn til de samlede konsekvenser av å innvilge tilsva­rende søknader.

  Søknad etter forskriftens § 6 skal være skriftlig, og i søknaden må søker redegjøre for behovet for transporten.  Dersom kommunen finner det nødven­dig, kan det kreves at søker fremlegger kart.  Gjelder søknaden barmarkskjø­ring, bør kommunen spesielt påse at alternative transportmåter er vurdert og at kjøringen såvidt mulig følger eldre kjørespor.

• Noen eksempler

  Det vil i praksis forekomme en del tilfeller som kan karakteriseres som nødven­dig nyttekjøring, men som ikke går inn under forskriftens §§ 2 og 3.

  • Jakt, fangst, fiske og bærsanking

    Transport av utstyr og utbytte ved jakt, fangst eller fiske som faller uten­for nevnte bestemmelser, oppfyller som hovedregel ikke kriteriene i for­skriftens § 6 og kan således ikke tillates.

    Dreier det seg om klart dokumentert tilfelle av næring som gir seg utslag på årsinntekten, kan det gis tillatelse dersom motorisert transport er nødvendig.  Om det skal gis tillatelse i slike tilfeller beror på en vur­dering ut fra kriteriene i § 6.

    Snøscooterkjøring i forbindelse med isfiske og småviltjakt vil vanske­lig oppfylle lovens krav om «særlig behov».  Det vises imidlertid til om­tale foran i forhold til utmarksnæring etter forskriftens § 5 første ledd bokstav d.

    Når det gjelder bærsanking skal det mye til før det kan sies å fore­ligge «særlig behov» for motorisert ferdsel.  Imidlertid kan moltehøsting i Finnmark som skjer som ledd i næring, gi et særlig behov for motori­sert ferdsel som kan gi grunnlag for tillatelse etter § 6.  I dette fylket står molteinnhøstingen i en særstilling fordi det er store avstander og næringsaspektet fra gammelt av gjør seg gjeldende.  Det må være snakk om ren næringsmessig virksomhet, og mengden av bær som san­kes må være så stor at det er nødvendig med motorisert ferdsel.

    Kommunen kan eventuelt kreve dette dokumentert ved framleggelse av næringsoppgave.  Sårbarhet ved barmarkskjøring gjør at kommunen bør foreta en svært restriktiv vurdering.

    Kan behovet for motorferdsel dekkes ved at det kjøres på barmarks­løyper, jf. forskrift om bruk av motorkjøretøyer på barmark langs tradi­sjonelle ferdselsårer i Finnmark av 28. juli 1989 (se nedenfor under 7.8), vil det ikke være adgang til å gi tillatelse etter forskriftens § 6.

  • Transport til hytte

    Forskriftens § 5 første ledd bokstav c har en bestemmelse om kjøring til hytte på vinterføre.  Hyttekjøring ut over det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.  Utgangspunktet er at det ikke skal være kurant å få dispensasjon.

    Persontransport kan det vanligvis ikke gis tillatelse til etter forskrift­ens § 6.  Transport av gamle og funksjonshemmede er omtalt nedenfor.

    Transport av ordinært utstyr, bagasje, proviant o.l. kan det normalt ikke gis tillatelse til der avstanden til hytta er kortere enn 2,5 km.  Gjel­der det derimot transport av gjenstand som er for tung til å fraktes på annen måte enn med motorkjøretøy, kan det foreligge et særlig behov for transport.  Eventuell tillatelse etter forskriftens § 6 må i tilfelle be­grenses til et enkelttilfelle.

    Transport med barmarkskjøretøy til hytte bør det som hovedregel ikke gis tillatelse til.  Slik transport bør bare tillates dersom det kan kjø­res på traktorveg e.l., og etter en særlig streng vurdering.

  • Transport av bevegelseshemmede / funksjonshemmede

    Forskriftens § 5 første ledd bokstav b gir en bestemmelse om funksjons­hemmedes adgang til snøscooterkjøring (omtalt foran under 7.3.1). Dersom bevegelsesvanskene skyldes alder eller midlertidig sykdom, eller det gjelder transport med annet enn snøscooter, må tillatelse i til­felle vurderes etter forskriftens § 6.

    Bevegelseshemmede/funksjonshemmede stiller i en gruppe for seg som har større behov for, og må gis større muligheter enn andre til å bruke motoriserte fremkomstmidler.  De kan således ha et «særlig behov» for motorferdsel etter forskriftens § 6.  Om den enkeltes beve­gelseshemming er av en slik art at det foreligger et «særlig behov», må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.  I denne forbindelse kan det være aktuelt å legge vekt på legeerklæring.

    Slik kjøring kan ikke sies å være turkjøring som ikke kan tillates. Ved vurderingen av om lovens kriterier for å gi tillatelse er oppfylt, må det legges vekt på graden av funksjonshemming/bevegelseshemming og hva slags kjøring det søkes om.  Det kan gis tillatelse til transport til bestemte steder etter en nærmere vurdering, f.eks. hytte eller utfarts­sted, mens kjøring ut over dette bør man være restriktiv med å tillate.

    Før det eventuelt gis slik dispensasjon, skal søkerens behov for tran­sport vurderes mot mulige skader og ulemper i forhold til et mål om å redusere motorferdselen til et minimum.  Det bør i tillatelsen presiseres hvilken rute tillatelsen gjelder for og fastsettes et bestemt antall turer.

    Gjelder det søknad om kjøring på barmark, vil det ha betydning om kjøringen kan skje langs veg som regnes for utmark etter lovens § 2, etter opparbeidet trasé o.l.  På den måten vil motorferdselen være til minst mulig skade og ulempe for natur og friluftsliv.

  • Massemedia

    Oppdrag fra presse o.l. kan være et «særlig behov» som kan gi grunnlag for tillatelse etter forskriften.  Slik kjøring vil ofte kunne dekkes ved leie­kjøring.

  • Motorsport

    Motorferdselloven regulerer motorsport på arealer som er definert som utmark i lovens § 2.  Trenings- og konkurransekjøring i forbindelse med motorsport kan det gis tillatelse til etter forskriftens § 6 dersom det dreier seg om begrensede arrangementer eller kjøring på terrengbaner som er godkjent i reguleringsplan.

    Begrensede arrangementer i idrettslig regi vil kunne avholdes, f.eks. snøscooterløp eller motorsykkelcross.  Ved vurderingen av søknader om avholdelse av slike arrangementer, vil det være avgjørende hvor store avstander løpet skal gå over, hvilke interesser som berøres osv.  Bar­marksarrangementer vil oftere komme i konflikt med andre interesser enn vinterarrangementer.  Kommunen bør sette vilkår om hvor arrange­mentet skal foregå og til hvilken tid, slik at skader og ulemper for natu­ren og friluftslivet blir minst mulig.  Slike arrangementer bør helst avhol­des på areal hvor det er avklart at det kan nyttes til slike formål gjen­nom arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven.

    Når det gjelder kjøring på terrengbaner i utmark, kan det i medhold av § 6 gis tillatelse når banen er lagt ut i reguleringsplan, og når den benyttes til kjøring i organiserte former.  I disse tilfellene vil interesse­konfliktene bli avklart ved planbehandlingen.  Det siktes her til konkur­ranse- eller treningsbaner som disponeres av en snøscooterklubb, idrettsforening e.l.  Forutsetningen er at det skjer en viss grad av opp­arbeiding av det aktuelle areal, og banen må ikke ha et omfang eller en utstrekning som gjør det naturlig å betegne bruken som turkjøring. Banen vil kunne brukes av klubbens medlemmer til trenings-/konkur­ransekjøring, eller f.eks. av snøscooterforhandlere til prøve-/demonstra­sjonskjøring.  Banen vil ikke kunne brukes som et tilbud til turister.  Det vil heller ikke være mulig å arrangere slike turisttilbud ved at turistene gis medlemsskap i snøscooterklubb e.l.

    Tillatelse til kjøring på baner ut over dette, vil ikke kunne gis med hjemmel i forskriftens § 6.  Baner tilknyttet hoteller/turistanlegg, som ikke har konkurranse-/treningsformål, men er tenkt som et fornøyelses­tilbud til turister, kan ikke godkjennes.

    De samme regler som gjelder for baner i utmark, vil gjelde også for baner som anlegges på islagte vassdrag, dvs. at tillatelse etter § 6 bare kan gis når det foreligger reguleringsplan og når banene skal benyttes til kjøring i organiserte former.

    I Finnmark og Nord-Troms vil snøscooterbaner kunne godkjennes etter den spesielle bestemmelsen om snøscooterløyper i forskriftens § 4, og de nevnte begrensningene vil da ikke gjelde.

  • Bruk av motorkjøretøy til transport og trekkredskap av hanggli­der o.l.

    Bruk av motorkjøretøy i utmark for transport og opptrekk i forbindelse med hanggliding kan ikke tillates etter forskriftens § 6.  Transportformå­let oppfyller ikke vilkåret om «særlig behov som ikke knytter seg til tur­kjøring» i forskriftens § 6.  Ut fra motorferdsellovens formål er det net­topp den unødvendige og fornøyelsespregede motorferdsel loven tar sikte på å forhindre.

  • Motorferdsel i reiselivssammenheng, snøscootersafari, snøre­kjøring o.l.

    Spørsmål om motorferdsel i reiselivssammenheng dukker opp stadig oft­ere i praksis.

    Helikopterskiing og liknende flytransport av personer ut i naturen, slik som omtalt i den særskilte forskriften 14. mars 1988, er forbudt. Det vises til nærmere omtale nedenfor under 8.2.4.

    Det må skilles mellom ulike typer kjøring i reiselivssammenheng. Turistnæringens behov for snøscooter er anerkjent i gjeldende regelverk innenfor visse grenser.

    Etter forskriftens § 3 første ledd bokstav c kan snøscooter uten nær­mere søknad nyttes til «transport som er nødvendig for drift av turist­anlegg (overnattingssteder- og serveringssteder, skiheiser mv.) som ikke ligger til brøytet bilveg».  Av omtalen foran under 7.2.2 framgår det at bestemmelsen gir hjemmel for transport av varer, gods og personale til turistanleggene (dvs. fast etablerte turistanlegg uten veg).  Videre er det tillatt med transport av gjester til overnattingssteder langt unna veg dersom det er nødvendig for å opprettholde driften av stedet.  Derimot vil transport av gjester til spredtliggende utleiehytter normalt ikke være tillatt, og transport av gjester ut i turterreng er ikke tillatt.

    Etter forskriftens § 3 første ledd bokstav e kan motorkjøretøy på vin­terføre nyttes til «opparbeiding og preparering av skiløyper og skibakker for almennheten og for konkurranser, når det foretas av kommuner, hjelpekorps, idrettslag, turlag eller turistbedrifter».  Det framgår foran under 7.2.2 at det er tillatt at hoteller o.l. preparerer allment tilgjengelige skiløyper for sine gjester.  Det siktes her til preparering av løyper i til­knytning til et fast etablert turistanlegg, mens midlertidige anlegg faller utenom.

    Snøscootertransport av funksjonshemmede i reiselivssammenheng vil kunne tillates etter forskriftens § 5 første ledd bokstav b, jf. omtale foran under 7.3.1.  I avveiningen av behovet for transporten i forhold til eventuelle skader og ulemper, vil også omfanget av transporten ha be­tydning.

    Forskriftens § 5 første ledd bokstav d gir hjemmel for kommunen til å gi tillatelse etter søknad til bruk av snøscooter for «kjøring i utmarks­næring for fastboende».  Som uttalt foran under 7.3.1, vil det f.eks. kunne tillates snøscootertransport av gjester til utleiehytter som drives som en del av næringsgrunnlaget for et gårdsbruk, mens turtransport av turister ikke er tillatt.

    Annen type kjøring vil måtte vurderes i forhold til dispensasjonsbe­stemmelsen i § 6.  Denne bestemmelsen gir strenge rammer for hva slags kjøring kommunen kan tillate – tillatelse kan gis i unntakstilfeller dersom det kan påvises et særlig behov som ikke knytter seg til turkjø­ring, og som ikke kan dekkes på annen måte.  Samtidig skal transport­behovet vurderes mot mulige skader og ulemper i forhold til et mål om å redusere motorferdselen til et minimum.

    Klima- og miljødepartementet har lagt til grunn at snørekjøring ikke kan til­lates etter forskriftens § 6.  Snørekjøring er unødvendig kjøring uten nytteformål og oppfyller således ikke kravet i forskriftens § 6 om «særlig behov som ikke knytter seg til turkjøring».  Det næringsmessige formål for transportøren har ikke betydning.

    Snøscootersafari kan heller ikke tillates etter forskriftens § 6.  Snø­scootersafari er unødvendig kjøring og oppfyller således ikke kravet i forskriftens § 6 om «særlig behov som ikke knytter seg til turkjøring». Det næringsmessige formål for transportøren har ikke betydning.

    Klima- og miljødepartementet har den seinere tid blitt kjent med flere eksempler på reiselivsopplegg som innebærer snøscooterkjøring, f.eks. snøscooterfrakt av utstyr til villmarksleirer, medfølgende snøscooter som sikkerhetsforanstaltning og snøscooterpreparering av løyper for hunde­spann.  Klima- og miljødepartementet har antatt at heller ikke denne ty­pen transport i turistsammenheng (som ikke direkte gjelder persontran­sport), kan bli å anse som nødvendig i forhold til de strenge kriteriene i nasjonal forskrifts § 6.  Slik snøscooterkjøring kan derfor ikke tillates etter gjeldende regler.  Etter Klima- og miljødepartementets vurdering bør det være mulig å satse på alternative reiselivsprodukter istedet for å legge opp turistarrangementer som forutsetter bruk av snøscooter.

    I Finnmark og Nord-Troms (kommunene Kvænangen, Kåfjord, Lyn­gen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord) gjelder særskilte regler om rek­reasjonsløyper for snøscooterkjøring etter motorferdsellovens § 5 tredje ledd, jf. nasjonal forskrifts § 4.  Dersom slike snøscooterløyper er opp­rettet, vil også turoperatører og turister kunne benytte disse.  Det kan imidlertid ikke opprettes løyper som forbeholdes for slik kjøring.  Det er viktig at løypenettet legges opp slik at nødvendig behov i samband med reiseliv også fanges opp.

  • Preparering av hundespannløyper

    Når det gjelder snøscooterpreparering av hundespannløyper, har Klima- og miljødepartementet lagt til grunn at snøscooterpreparering av turist­løyper bare for hundespann/hundesleder ikke vil være tillatt.  Det inne­bærer imidlertid ikke at all oppkjøring av hundespannspor vil være ulov­lig.  Etter forskriftens § 3 første ledd bokstav e kan motorkjøretøy på vinterføre nyttes til «opparbeiding og preparering av skibakker for al­mennheten og for konkurranser, når det foretas av kommuner, hjelpe­korps, idrettslag, turlag eller turistbedrifter».  I disse løypene vil det også kunne kjøres med hundespann.

    Videre vil det kunne gis tillatelse til preparering av hundespannløyper etter nasjonal forskrift § 6 i visse tilfeller, etter et konkret skjønn innen­for de rammer § 6 setter.  Det vil f.eks. kunne være innenfor lovens rammer å gi tillatelse til oppkjøring av hundespannløyper som skal bru­kes i samband med handikapkjøring.  Departementet antar også at det vil kunne gis tillatelse til preparering av slike løyper i samband med hundespannkjøring i idrettslig sammenheng, f.eks. enkeltarrangementer av sportslig karakter.

Forskriftens § 7 gir regler som er felles for dispensasjoner etter §§ 5 og 6.  Det frem­går av paragrafen at det kan settes vilkår for dispensasjoner.  Det bør settes vilkår som kan redusere ulempene og skadene for naturmiljø og mennesker, f.eks. ved bruk av vilkår som kanaliserer motorferdselen til bestemt tid og sted.  Dette vil også lette arbeidet for politi/oppsynsmyndighet i deres kontrollarbeid.

For alle dispensasjoner etter forskriftens §§ 5 og 6 bør det settes vilkår om at til­latelsen skal gjelde et bestemt tidsrom og som hovedregel bare for en bestemt eller et bestemt antall turer.  Det kan unntaksvis gis tillatelser for lengre perioder, f.eks. kan det for kjøreformål som strekker seg over flere år og som det ikke er tvil om beretti­gelsen av, gis tillatelse for flere år om gangen.  Dispensasjonen bør under ingen om­stendigheter gjelde for et lengre tidsrom enn fem år.  Det bør videre vurderes om det skal fastsettes vilkår som nærmere regulerer tidspunktet for transporten, f.eks. datoer, bestemte ukedager eller tidsrom på dagen.

For å unngå interessekonflikter kan det være et virkemiddel å etablere snøscooter­frie helger, eller deler av helger.  Likeledes kan kommunen vurdere om det er behov for å ha tider på året hvor det ikke skal være adgang til å kjøre etter forskriftens §§ 5 og 6 ut fra hensynet til dyre- og plantelivet.

Det kan også settes vilkår om at kjøringen skal følge bestemte løyper eller tra­séer.  Dette bør gjøres for å konsentrere den nyttetransporten som skal aksepteres, slik at den er minst mulig til skade og sjenanse for naturen, miljøet og friluftslivet. Dispensasjon og vilkår må utformes slik at de er kontrollerbare for politi og oppsyn.

Det framgår av § 7 annet ledd at tillatelsen skal være skriftlig og skal medbringes under transport.  Videre er det uttrykkelig fastsatt at tillatelse etter §§ 5 og 6 skal vises fram på forlangende av politi eller oppsyn.

Kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen.  Bestemmelsene om begrun­nelsesplikt og klagefrist og de øvrige bestemmelsene om klage i forvaltningsloven kommer til anvendelse.  Vedtaket skal grunngis både når det gis dispensasjon og ved avslag.  Når det gjelder begrunnelsens innhold, vises det til forvaltningslovens § 25. Vedtaket kan påklages av søkeren eller annen med rettslig klageinteresse.  Hvem som har rettslig klageinteresse må vurderes konkret i den enkelte sak.  F.eks. vil de orga­ner på kommune- og fylkeskommunenivå som etter friluftsloven er gitt ansvar for å ivareta friluftsinteressene, ha klageadgang der friluftsinteresser berøres.  Frivillige organisasjoner som Norges Naturvernforbund eller Den Norske Turistforening har som regel rettslig klageinteresse.  Det samme gjelder lokale naturvernforeninger og turlag innenfor deres geografiske område.  Også andre foreninger vil ha klagerett dersom vedtaket etter motorferdselloven berører interesser de har til formål å ivareta.

Behandling av søknader om dispensasjon kan ta lang tid.  Kommunen skal sørge for at saken blir tilstrekkelig opplyst, og om nødvendig må berørte organer utale seg. Det hender at det hoper seg opp med søknader til visse tider, f.eks. like før ferier.  For å unngå at det skjer, bør kommunene gå ut med informasjon om at det må sendes inn søknader om dispensasjon i god tid før kjøring er aktuelt.  For visse typer søknader kan det være aktuelt å sette frister, f.eks. når det gjelder ervervsmessig kjøring. Kommunen bør også etablere mest mulig effektive rutiner for behandlingen av søkna­dene.

Det er ikke anledning til å forskjellsbehandle søknader etter forskriftens §§ 5 eller 6 ut fra bostedskommune, statsborgerskap eller liknende.

Motorferdselloven gir ikke hjemmel for å kreve gebyr for behandlingen av dispen­sasjonssøknader.  Slikt gebyr kan bare kreves dersom det blir fastsatt etter forskrifter gitt av Kongen i medhold av forvaltningslovens § 27a.

I siste ledd i paragrafen er det fastsatt at kommunen skal sende oppgave over dispensasjonssakene til fylkesmannen to ganger i året, nærmere bestemt 30. juni og 31. desember.  Dette vil gi fylkesmannen oversikt over dispensasjonspraksis, og muligheter for å veilede kommunene bedre.

Forskriftens § 8 gir muligheter for å få godkjent løyper for snøscooterkjøring til av­sidesliggende fiskevann.  Miljødirektoratet gir tillatelse til at det i bestemte områder kan etableres fiskeløyper, og fylkesmannen fastsetter den nøyaktige traséen i disse områdene, etter forslag fra kommunen.

Bestemmelsen inneholder forøvrig følgende begrensninger:

• Ordningen kan bare etableres i avgrensede områder.  Det innebærer at slike løyper ikke kan legges som et nett i en hel kommune.
• Løypene skal dekke transportbehov til viktige fiskevann som ligger mer enn 5 km fra brøytet veg.  Med viktige fiskevann menes vann med gode fiskebestan­der som er attraktive for beskatning og som vurderes å tåle beskatning.  Her­under er det av betydning hvilken dekning kommunen har av andre gode fiske­vann som ligger nærmere brøytet veg enn 5 km, dvs. om de avsidesliggende fiskevannene er av avgjørende betydning for mulighetene til å drive isfiske. Det må være et reelt behov for transport i forbindelse med fisket.  Kjøring i godkjente løyper vil kun være tillatt i samband med fiske.  I praksis kan dette dokumenteres med betalt fiskeravgift mv.
• Området må ha liten befolkning.  Det innebærer at der befolkningstettheten er liten, at det vil være aktuelt med slike løyper.
• Områdene må ligge utenom hyttegrender og sårbare naturvern-, frilufts eller viltområder.  Det er ikke bare ved utpeking av områder for fiskeløyper at disse interesser må vurderes, men også ved vurderingen av hvor løypene skal leg­ges.

Etter lovens § 5 tredje ledd, jf. nasjonal forskrifts § 4, kan det opprettes snøscooter­løyper for rekreasjonskjøring i Finnmark og Nord-Troms – kommunene Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord.  Fylkesmannen kan etter forslag fra kommunestyret gi forskrift om særskilte snøscooterløyper.  I disse løypene vil kjøring være tillatt uavhengig av formålet med kjøringen, dvs. at også ren rekreasjons- eller fornøyelseskjøring er tillatt.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at Finnmark og Nord-Troms på mange måter står i en særstilling på grunn av hardt klima, store avstander og spredt bosetning.  Det understrekes at det ikke er aktuelt med utvidelse av det geografiske området for ord­ningen.

Av forskriftens § 4 følger at løypene om mulig skal legges på ubrøytede veger og atskilt fra tradisjonelle skiløyper.  Løypene må ikke legges inn i sårbare naturvern-, frilufts- eller viltområder.

Av lovens § 5 tredje ledd fremgår at kommunen har plikt til å sørge for merking av og informasjon om løypene.  Se nedenfor under 7.6.3.

Det må foretas en nøye vurdering i lys av motorferdsellovens formål før det opprettes snøscooterløyper.  Det forutsettes at bare et fåtall løyper legges ut i hver kommune.

Kommunen må vurdere behovet for å opprette løyper og deretter hvor disse skal legges.  En snøscooterløype bør legges slik at den dekker et reelt transportbehov.  Det betyr at løypene bør legges slik at det gir atkomst til områder som har interesse for andre aktiviteter, som f.eks. fast bosetning, hyttegrend, fiske, turgåing mv.

Fiskeløyper etter forskriftens § 8 skal legges slik at de dekker behovet for tran­sport til viktige fiskevann mer enn fem kilometer fra brøytet veg og legges utenom hyttegrender.

Forholdet til andre interesser må være grundig vurdert og i størst mulig grad av­klart.  Saken må således forelegges de organisasjoner og institusjoner hvis interesser blir berørt.  Kommunen må innhente uttalelse også fra andre der det er nødvendig for å få saken allsidig opplyst.

Løypene bør om mulig legges på ubrøytede veger og godt atskilt fra tradisjonelle skiløyper.  Løypene må ikke legges i områder som brukes i forbindelse med reindrifts­næringen, områder som det knytter seg spesielle naturvern- eller friluftsinteresser til, områder som har særlig verdi for dyreliv etc.  Næringshensyn, miljøhensyn, land­skaps- og vegetasjonsforhold mv. må trekkes inn i vurderingen.

Når det gjelder kommunens saksbehandling for øvrig vises det til forvaltnings­lovens kap. VII om forskrifter.

Både ved opprettelse av fiskeløyper etter forskriftens § 8 og rekreasjonsløyper etter lovens § 5, jf. forskriftens § 4, fremmer kommunen forslag om løype på bak­grunn av fremstillingen ovenfor og ut fra de kriterier som følger av loven og forskrif­ten.  Kommunens endelige forslag skal begrunnes og sendes fylkesmannen som kan fastsette løypene.  Begrunnelsen skal vise hvilke behov den valgte løype tilfredsstiller og hvordan man har unngått konflikter med kryssende interesser.

Det er fylkesmannen som fastsetter forskrift om fiskeløyper, jf. forskriftens § 8, og rekreasjonsløyper, jf. lovens § 5 og forskriftens § 4.

Fylkesmannen skal ved sin behandling av løypeforslaget foreta en fullstendig vur­dering av forslaget.  Fylkesmannen må vurdere om det er tilstrekkelig behov for, og faglig forsvarlig å legge en løype slik som kommunen har foreslått.  Fylkesmannen skal påse at det blir tatt hensyn til nasjonale og regionale interesser og sikre ensartet­het i ferdselsreguleringene, samt den nødvendige samordningen over kommunegrens­ene.  Videre har fylkesmannen ansvaret for at saksbehandlingen oppfyller kravene som er gitt i forvaltningslovens kap. VII, herunder påse at berørte organer, både på kommunenivå og fylkesnivå, har fått anledning til å uttale seg før foreslått løype even­tuelt godkjennes.

Fylkesmannen kan ved en eventuell godkjennelse av løypeforslaget sette vilkår, f.eks. om tidsmessig begrensning for bruk av løypene, krav til merking e.l.

Kommunene har ansvaret for og skal bekoste merking og informasjon om snøscooter­løypene.  Ingen snøscooterløype kan tas i bruk før den er merket og nødvendige informasjonstiltak er gjennomført.

Når det gjelder fiskeløyper og rekreasjonsløyper er det ikke tillatt å kjøre ut av traséen for å nå et fiskevann, en hytte, en rasteplass eller lignende.

Ved opprettelse av rekreasjonsløyper og fiskeløyper kan fylkesmannen gi nærmere retningslinjer om kravene til merking o.l.

Løypene bør merkes på en naturvennlig måte, f.eks. ved bjørkestikker eller annet naturlig materiale.  Merkingen bør skje i samråd med fylkesmannens miljøvernavde­ling.

Løypene bør som regel bestå av ett eller to spor som går nær merkestikkene.  I forbindelse med forbikjøring og kjøring utenom oppståtte hindringer, f.eks. snøfonner, bør det være anledning til å kjøre i en sone på inntil 15 meter på hver side av merke­stikkene.

Informasjon kan skje i form av brosjyrer eller kart.  Ved løypas start- og ende­punkt og ved eventuell kryssing med andre løyper, skal det finnes informasjon om hvor løypa går og hvilke regler som gjelder.

Forskriftens § 8 fastsetter et særskilt forbud mot bruk av motorkjøretøy i Finnmark og Nord-Troms i tiden fra og med 5. mai til og med 30. juni.  Forbudet gjelder også bru­ken av de særskilte snøscooterløypene, jf. forskriftens § 4 tredje ledd.  Bakgrunnen for forbudet er at dette tidsrommet på våren/forsommeren er svært kritisk for såvel reinen som for dyrelivet ellers, samt at terrenget er spesielt sårbart i vårløsningen. Forbudet gjelder ikke for motorferdsel som er tillatt etter motorferdsellovens § 4 første ledd.

Også ellers i landet bør kommunene vurdere om det er behov for å ha tider på året hvor det ikke skal være adgang til å kjøre etter forskriftens §§ 5 og 6 ut fra hensynet til dyre- eller plantelivet.  Se foran under 7.3.3.

Fylkesmannen kan gjøre unntak fra forbudet i spesielle tilfeller, etter begrunnet søknad fra kommune eller enkeltperson.  Private søknader skal sendes via kommu­nen, og fylkesmannens enkeltvedtak kan påklages.  Når det gjelder søknader fra kommuner om generelle unntak, blir fylkesmannens vedtak å regne som forskrift etter forvaltningsloven, og kan ikke påklages.  I slike tilfeller skal berørte institusjoner og organisasjoner uttale seg før søknader avgjøres.

Fylkesmannen kan etter forskriftens § 8 første ledd bestemme at forbudet også skal gjelde for andre tidsrom.  Dette kan gjøres for hele kommunen eller for deler av den når det anses nødvendig for å ivareta reindrifts- eller viltinteresser eller andre interesser som motorferdselloven skal ivareta.  Dersom det haster å innføre slikt for­bud, kan høring etter forvaltningsloven unnlates, jf. forvaltningslovens § 37 fjerde ledd bokstav a.  Fylkesmannen må sørge for nødvendig kunngjøring av slik forskrift.

Etter forskriftens § 1 kan fylkesmannen etter forslag fra kommunestyret gi adgang til bruk av barmarkskjøretøy langs traktorveger/tradisjonelle ferdselsårer, for transport til hytter og i forbindelse med jakt, fangst, fiske og bærsanking.  Tillatelser skal kun gjelde traktorveger som tidligere har vært godkjent som barmarksløyper i kommunale forskrifter.  Forskriften er inntatt som vedlegg 4 til rundskrivet.

Etter forskriftens § 2 kan fylkesmannen fastsette særlige bestemmelser for de traktorveger som åpnes, herunder krav om utbedring av vegstandard, begrensning i tid av når vegene skal være åpne, merking og for hvilke type kjøretøy som kan benyt­tes.

For saksbehandlingen av slike forskrifter gjelder forvaltningslovens kap. VII.

Motorferdsel, herunder bruk av motorfartøy (motorbåt), er tillatt til formål angitt i lov­ens § 4 første ledd bokstav a til f, se 6.1 ovenfor.

Etter lovens § 4 tredje ledd er ferdsel med motorfatøy som utgangspunkt tillatt på innsjøer som er 2 kvadratkilometer eller større, på elvestrekninger, og på innsjøer mindre enn 2 kvadratkilometer dersom disse inngår som en del av et farbart vass­drag.

Kommunen kan imidlertid bestemme at ferdsel som nevnt helt eller delvis ikke skal være tillatt.

Bestemmelsen gjelder bare ferdsel med motorfartøy; landing og start med luftfar­tøy er således ikke tillatt etter lovens § 4 tredje ledd.

På mindre vassdrag, herunder innsjøer som er mindre enn 2 kvadratkilometer og på elvestrekninger som ikke inngår som en del av et farbart vassdrag, gjelder lovens forbud mot motorferdsel.  Bruk av motorfartøy på slike vassdrag kan det gis tillatelse til gjennom forskrifter etter lovens § 5 første ledd bokstav b eller ved enkelttillatelser etter lovens § 6.

Etter lovens § 4 tredje ledd kan kommunen ved forskrift bestemme at ferdselen på større innsjøer mv. ikke skal være tillatt.  Kommunen kan også begrense ferdselen til deler av en elvestrekning eller innsjø eller bare tillate ferdsel for visse båttyper, båter med begrenset hastighet eller motorstørrelse, til bestemte formål, til bestemt tid mv. Det kan f.eks. settes forbud mot bruk av vannscootere.  Myndigheten til å foreta slike reguleringer ligger primært til kommunestyret.  Det anbefales at kommunestyret selv vedtar eventuelle forskrifter, og at denne myndigheten ikke delegeres.

Under reguleringen av ferdselen vil det kunne være behov for interkommunalt samarbeid bl.a. i de tilfeller ferdselen på innsjø og vassdrag foregår over kommune­grensene.  I slike tilfeller bør det tas kontakt med aktuelle kommuner for å samordne bestemmelsene.  Se nærmere om dette nedenfor under 10.

Etter lovens § 5 første ledd bokstav b kan kommunestyret gi forskrift om adgang til bruk av motorfartøy på innsjøer mindre enn 2 kvadratkilometer når det foreligger særlige grunner.  I forskriften kan det inntas bestemmelser om begrensning av hastig­het, motorstørrelse, mv.

Det forutsettes at adgangen til å gjøre unntak fra ferdselsforbudet på vann mindre enn 2 kvadratkilometer bare benyttes i spesielle tilfeller, jf. uttrykket «særlige grun­ner».  Det kan være aktuelt f.eks. for nødvendig transport til hoteller, turiststasjoner og hytter som ligger slik til at de er avhengig av båt for å komme frem til de ordinære kommunikasjonsmidler.

Etter lovens § 5 første ledd bokstav b er det et krav at de særlige grunner som foreligger, skal angis i forskriften.  Det er her ikke tilstrekkelig å vise til at motorferd­sel skal være tillatt for «nødvendig transport» eller «når det foreligger særlige grun­ner».

Landing og start med luftfartøy i utmark og vassdrag kommer inn under motorferdsel­lovens forbud, jf. § 2 første ledd.  Det vises til omtale foran under 4.1 og 4.4.

Loven gjelder ikke for selve flygingen, men flygingen kan etter omstendighetene være forbudt etter andre bestemmelser, jf. omtale nedenfor under 11.  Loven rammer heller ikke laftflyging, men for verneområder opprettet etter naturvernloven kan ver­nebestemmelsene inneholde regulering av lavtflyging.  Videre er lufttrafikken under­lagt regulering ved luftfartsloven med tilhørende forskrifter, både når det gjelder selve flygevirksomheten og når det gjelder bruk av landingsplasser.

Det fremgår av forarbeidene til motorferdselloven at begrepet landing og start også omfatter de tilfeller der et helikopter står like over bakken i den hensikt å laste eller losse.  Likeledes vil motorferdselloven ramme rene omgåelsesforsøk, f.eks. de til­feller hvor det foretas landingsøvelser uten å lande.  Hvorvidt det foretas «nesten landing» som rammes av loven må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.  Det kan ikke være avgjørende at det ikke foretas noen lasting eller lossing når manøvrerings­måten er den samme og byr på samme miljøproblemer som i de tilfeller der lasting og lossing finner sted.

Det er tillatt å bruke luftfartøy til formål angitt i lovens § 4 første ledd bokstav a til f, se 6.1 ovenfor.

Etter lovens § 5 første ledd bokstav a kan kommunestyret ved forskrift legge ut be­stemte steder for landing og start med motordrevet luftfartøy.  Dersom ikke motor­ferdselen er tillatt med hjemmel direkte i lovens § 4 første ledd, eller etter særskilt til­latelse fra kommunen etter § 6, kan landing og start med luftfartøy bare skje på grunnlag av kommunale forskrifter.

Kommunen skal forut for vedtak om å legge ut et landingssted foreta en bred vur­dering av alle interesser som knytter seg til vedkommende område.  Det enkelte land­ingssted må velges ut fra de ferdsels- og transportbehov som foreligger.  Samtidig må det tas hensyn til at det skal voldes minst mulig skade og ulempe for naturmiljø, næringsdrift, friluftsliv, boligområder o.l. i området.  Videre må det legges vekt på grunneiernes og andre bruksberettigedes interesser.

Det kan ikke legges ut et ubegrenset antall landingssteder i en kommune.  Hvor mange landingssteder det skal legges ut, må kommunen vurdere ut fra de lokale for­hold, herunder kommunens størrelse, behovet for landingssteder og eventuelle kon­flikter med andre interessegrupper.

På de utlagte steder vil det i utgangspunktet være fri adgang til å foreta landing og start, dersom ikke kommunen begrenser adgangen på det enkelte sted til bestemte formål og til bestemte tider.  Slik begrensning kan blant annet komme på tale av hen­syn til dyrelivet, naturmiljøet eller friluftslivet.  Kommunen kan også for å styrke næringslivet i distriktet, begrense adgangen til å gjelde selskaper eller enkeltpersoner som driver ervervsmessig luftfartsvirksomhet.

Dersom kommunen ønsker å føre kontroll med de flyginger som foretas, kan det fastsettes at det skal gis melding om de flyginger som er foretatt til de utlagte steder. Slik meldingsplikt vil også kunne gi kommunen nyttig erfaringsmateriale for den frem­tidige praktisering av loven.

Departementet har 14. mars 1998 med hjemmel i motorferdsellovens § 7 første ledd, fastsatt forskrift om forbud mot såkalt helikopterskiing og liknende.  Forskriften er inn­tatt som vedlegg 3 til rundskrivet.

Forskriften er formulert som en begrensning av kommunens myndighet til i forskrift å legge ut bestemte steder for landing og start med luftfartøy.  Det er etter forskriften ikke adgang til å legge ut landingsplasser på fjelltopper, utsiktspunkter, breer og andre liknende steder, når dette bare har interesse for helikopterskiing, dagsturer og lik­nende aktiviteter.

Bakgrunnen for forskriften er at det før den ble gitt var mange tilfeller av såkalt helikopterskiing, dvs. at det arrangeres helikopterturer for skiturister til attraktive fjell­topper, breer eller andre mer eller mindre utilgjengelige steder, som utgangspunkt for utforkjøring på ski.

Det har også forekommet slik helikoptertransport for at folk skal få nyte utsikten fra slike steder, eventuelt spise lunsj der.  Slik helikoptertrafikk innebærer unødig og sjenerende støy i fjellområdene, og tjener i seg selv intet nødvendig formål i motor­ferdsellovens forstand.

Departementet har inntatt det standpunktet at slik transport ikke tilfredsstiller kra­vet om særlige grunner i motorferdsellovens § 6, slik at enkelttillatelser til denne typen helikoptertransport ikke kan gis.  Departementet har ut fra motorferdsellovens formål antatt at dette heller ikke kan tillates med hjemmel i motorferdsellovens § 5.  Når det er gitt en særskilt forskrift om dette, vil tvil mht. tolkningen av § 5 ikke lenger være til stede.

Myndigheten til å gi forskrift etter lovens § 4 tredje ledd er omtalt foran under 8.1.2.

Det fremgår uttrykkelig av ordlyden i § 5 første ledd at det er kommunestyret som har myndigheten til å gi kommunale forskrifter for landing og start med luftfartøy og bruk av motorfartøy på innsjøer mindre enn 2 kvadratkilometer.  Av annet ledd frem­går det at myndigheten ikke kan delegeres.

Etter § 5 annet ledd skal utkast til kommunale forskrifter sendes fylkeskommunen og berørte statlige fagmyndigheter til uttalelse før kommunestyret fatter vedtak.  Der­som slike myndigheter har innsigelser til forslaget, kan kommunestyret ikke fatte endelig vedtak før en har funnet en løsning det er enighet om.  Dersom det ikke opp­står enighet, må saken sendes fylkesmannen til godkjennelse.

Denne prosedyren for behandling av kommunale forskrifter er den samme som plan- og bygningslovens regler for behandling av arealplaner.  Forskrifter om bruk av motorfartøy og landing og start med luftfartøy kan ses som en form for arealdispone­ring.  Bestemmelsen vil sikre at alle arealdisponeringsinteresser blir tilstrekkelig vur­dert.

Med stalige fagmyndigheter siktes det til myndigheter på fylkesnivå.  Eksempler på slik statlig fagmyndighet er fylkesmannens miljøvernavdeling, fylkesmannens land­bruksavdeling, reindriftskontoret, vegkontoret og forsvaret.  Også fylkeskommunen vil ha innsigelsesrett.  Det er forutsetningen at statlige fagmyndigheter og fylkeskommu­nen gir sine merknader under forberedelsen av forskriften, dvs. under høringen.  Inn­sigelse kan være aktuelt dersom utkast til kommunale forskrifter går lenger enn loven gir adgang til, f.eks. går ut over lovens formål/intensjon.  Det vil også kunne være aktuelt å bruke innsigelsesretten dersom en forskrift åpner for motorisert ferdsel som er til stor ulempe for andre brukerinteresser.

For saksbehandlingen for øvrig ved utferdigelse av forskrift etter § 4 tredje ledd og § 5, vil forvaltningslovens kap. VII gjelde.

Forskrifter skal kunngjøres i Norsk Lovtidend i henhold til forvaltningslovens § 38.

I tillegg til kunngjøring av forskrifter bør kommunen informere om de bestemmel­ser som er gitt i forskriften, f.eks. gjennom lokalpressen.  Det er viktig at også de som skal håndheve bestemmelsene blir gjort kjent med innholdet av kommunale regulerin­ger.  Kommunene bør også i størst mulig utstrekning søke å informere turister etc. gjennom for eksempel oppslag av gjeldende bestemmelser.

Forskrifter etter motorferdselloven skal ikke stadfestes av overordnet myndighet, utover den prosedyre som er beskrevet foran under 8.3.  Kommunestyrets vedtak om forskrifter er imidlertid gjenstand for lovlighetskontroll etter kommunelovens § 59. Denne kontrollen utøves av fylkesmannen.

Etter motorferdsellovens § 6 kan kommunen gi tillatelse til bruk av motorfartøy og luft­fartøy etter søknad når det foreligger «særlige grunner».  Det er imidlertid en fordel om kommunene i størst mulig grad dekker behovet for unntak gjennom forskrift etter lovens § 5.

Det må foretas en konkret og grundig vurdering av hver enkelt søknad.  Det er bare adgang til å gi dispensasjon i spesielle tilfeller, jf. begrepet «særlige grunner». Ved vurderingen av om «særlige grunner» foreligger, vil det være av betydning om motorferdselen er nødvendig og har et nytteformål, eller bærer preg av unødvendig kjøring eller fornøyelseskjøring.  At transportøren anser transporten for økonomisk lønnsom er ikke avgjørende, dersom transporten ikke isolert sett dekker et reelt og nødvendig behov.  De formålene som er nevnt under 7 om motorkjøretøyer, vil også kunne være å anse som særlige grunner etter lovens § 6.

Er kravet til «særlige grunner» oppfylt, vil det bero på et fritt forvaltningsmessig skjønn om det skal gis tillatelse.  Skjønnsvurderingen innebærer en helhetsvurdering av saken i lys av lovens formål, hvor behovet for transport vurderes mot mulige ska­der og ulemper som ferdselen kan forårsake.

Dersom en søknad blir imøtekommet, kan kommunen sette vilkår for tillatelsen, jf. lovens § 6 annet ledd.

Vi viser til omtalen av vilkår og begrunnelsesplikt/klage ved tillatelser til bruk av motorkjøretøy under 7.3.3, som også er relevant for tillatelser til bruk av motorfartøy og luftfartøy.  For motorfartøy/luftfartøy vil det naturligvis ikke være aktuelt å henvise til traséer/løyper.  Imidlertid kan det være aktuelt å sette vilkår om type motorfartøy/­luftfartøy eller om begrenset hastighet.

Myndigheten til å avgjøre enkeltsøknader etter § 6 er lagt til kommunen.  Myndig­heten tilligger i utgangspunktet kommunestyret.  Kommunestyret kan imidlertid dele­gere sin myndighet til formannskapet, kommunale nemnder og fast ansatte tjeneste­menn, eller eventuelt til en egen nemnd opprettet i medhold av kommunelovens § 10. Om saksbehandlingen for øvrig vises det til forvaltningslovens kap. VI om enkeltved­tak.

Stadig flere kommuner søker å behandle motorferdsel i den kommunale planlegging. Klima- og miljødepartementet ser det i utgangspunktet som positivt og ønskelig at mo­torferdsel gjøres til et tema i den kommunale planleggingen etter plan- og bygnings­loven, innenfor de rammer motorferdselloven/nasjonal forskrift gir.  Det innebærer at motorferdselspørsmålet gjøres til gjenstand for grundige overveielser i kommunen, og at denne formen for disponering av arealer ses i sammenheng med den øvrige areal­disponering.

Vi vil likevel peke på at behandling av motorferdsel i kommuneplaner og eventuelt reguleringsplaner har begrenset juridisk rekkevidde.  Det er dessuten en fare for at behandling (framstilling) av motorferdsel i en plan kan virke kompliserende ved at bindende regler, veiledende retningslinjer og informasjon lett kan flyte over i hver­andre.  Kommunen bør derfor være bevisst på hvordan temaet omtales i planen.

For å sikre at motorisert ferdsel i utmark og vassdrag ikke skal komme i konflikt med hensynet til viktige naturverdier, bør kommunen ta motorferdsel opp til behandling i kommuneplanen.  Det er imidlertid grunn til å være oppmerksom på at en slik vurde­ring og markering av motorferdsel i kommuneplanen ikke har noen rettslig virkning direkte for motorferdselen, men kun har informasjonsverdi.  Plan- og bygningsloven kan ikke gi hjemmel for motorferdsel i utmark og vassdrag; det er det bare motor­ferdselloven/nasjonal forskrift som kan gi.

Det er viktig at kommunen formulerer det som skal stå i en eventuell kommune­plan om motorferdsel på en slik måte at det klart framgår hva som er bindende regler og hva som kun er informasjon eller veiledning.  Bindende regler som angis i kommu­neplanen må i tilfelle ha hjemmel i motorferdselloven eller den tilhørende nasjonale forskriften, og det må vises til hjemmelen.  Den nødvendige saksbehandlingen i for­hold til motorferdselloven/forskriften må gjennomføres.

Traséer og områder kan legges inn som informasjon på kommuneplankartet.  Det­te gjøres ved at de tegnes inn i områder som er angitt som landbruks-, natur- og fri­luftsområder etter plan- og bygningslovens § 20−4 nr. 2.

Av de forhold som kan tas opp og eventuelt bør vurderes som ledd i kommune­planarbeidet er f.eks.:

• Kanalisering av bruk av motorkjøretøyer på vinterføre til bestemte traséer (jf. nasjonal forskrift § 3 annet ledd).
• Sårbare områder der bruk av motorkjøretøy skal begrenses (jf. nasjonal for­skrift §§ 2 annet ledd og 3 tredje ledd).
• Motorbaner for trenings- og konkurransekjøring (jf. nasjonal forskrift § 6).
• Snøscooterløyper for rekreasjonskjøring i Finnmark og Nord-Troms (jf. nasjonal forskrift § 4).
• Snøscooterløyper til fiskevann (jf. nasjonal forskrift § 8).
• Barmarkstraséer i Finnmark (jf. særskilt forskrift 28. juli 1989).
• Forskrift om adgang til landing og start med luftfartøy (jf. lovens § 5 første ledd, bokstav a).
• Forskrift om bruk av motorfartøy på innsjøer (jf. lovens § 5 første ledd, bokstav b).

Det forekommer at en kommune i kommuneplansammenheng gir nærmere ret­ningslinjer for hvordan dispensasjonssøknader skal behandles, f.eks. søknader etter nasjonal forskrifts §§ 5 eller 6, jf. § 7 om vilkår.  Det er i og for seg ikke noe i veien for å gi slike retningslinjer til informasjon om hva slags dispensasjonspraksis kommu­nen vil legge seg på.  Slike retningslinjer vil kunne forenkle kommunens behandling av enkeltsøknader.  Det er imidlertid grunn til å være oppmerksom på at retningslinjene ikke må være i strid med regelverket – bestemmelser i motorferdselloven/nasjonal forskrift vil gjelde direkte og gå foran denne typen retningslinjer.  En hver dispensa­sjonssøknad må således vurderes konkret og avgjøres på grunnlag av gjeldende nas­jonale regler, slik at eventuelle kommunale retningslinjer i tilfelle bare vil ha informa­sjonsverdi for søkeren.

Behovet for motorferdsel bør også vurderes i reguleringsplansammenheng der det er behov for det.  Innarbeiding av motorferdsel i reguleringsplan kan f.eks. være aktuelt i forbindelse med:

• Snøscooterløyper for rekreasjonskjøring i Finnmark og Nord-Troms (jf. nasjonal forskrift § 4).
• Snøscooterløyper til fiskevann (jf. nasjonal forskrift § 8).
• Barmarkstraséer i Finnmark (jf. særskilt forskrift 28. juli 1989).
• Motorbaner for trenings- og konkurransekjøring (jf. nasjonal forskrift § 6).
• Landingsplasser for luftfartøy (jf. lovens § 5 første ledd, bokstav a).

I en eventuell reguleringsplan der motorferdsel innarbeides, vil betegnelsen spe­sialområde (f.eks. snøscooterløype/snøscooterbane) kunne benyttes.  Selv om vurde­ring i en reguleringsplan er foretatt, må motorferdselen også behandles etter motor­ferdselloven, i forhold til de foran angitte hjemler.  Behandlingen etter denne loven vil likevel i stor grad være bundet opp av reguleringsplanbehandlingen.  Det vil som regel være hensiktsmessig at behandlingen skjer parallelt etter plan- og bygningsloven og motorferdselloven.

Motorferdsellovens bestemmelser er utformet slik at ferdselsreguleringene best mulig skal kunne tilpasses de lokale forhold og behov.  Det er likevel viktig at det skjer en viss samordning over kommunegrensene.  Spesielt er det aktuelt der hvor ferdselen på innsjøer og vassdrag foregår over kommunegrenser.  Vi peker også på behovet for samordning der ferdselen med motorkjøretøyer over kommunegrensene følger traséer e.l.  Det er forutsatt at kommunene selv kommer frem til en hensiktsmessig samord­ning.  Dersom kommunene ikke blir enige, kan departementet gi bestemmelser om samarbeid om regulering av ferdsel som må samordnes over kommunegrenser, jf. lovens § 9.

Også andre bestemmelser enn motorferdselloven kan regulere motorisert ferdsel i utmark og vassdrag.  Vi vil nevne noe av dette lovverket her.

I de fleste områder som er vernet i medhold av naturvernloven, er det strengere regler for motorisert ferdsel enn det som følger av motorferdselloven/nasjonal for­skrift.  Det det etter vernebestemmelsene er nødvendig å søke om tillatelse til motor­ferdsel i slikt område, bør søknaden først behandles av naturvernmyndighetene.  Der­som det blir gitt unntak fra vernebestemmelsene, behandles søknaden deretter i for­hold til motorferdselloven/forskriften.  Forvaltningsmyndigheten bør sørge for den nød­vendige koordinering.

Viltloven av 29. mai 1981 nr. 38 har bestemmelser om motorisert ferdsel.  Viltloven setter vidtgående forbud mot å bruke motoriserte fremkomstmidler under jaktutøvel­sen.  Etter viltlovens § 21 er det forbudt å bruke motorkjøretøy, luftfartøy eller motor­fartøy til å lokalisere og forfølge vilt og til å avlede viltets oppmerksomhet fra jege­ren.  Det er videre forbudt å løse skudd fra fartøyet eller kjøretøyet.  For motorfar­tøyer gjelder forbudet både i sjøen og i vassdrag, og i inntil 2 km fra land (medregnet holmer og skjær), med mindre fylkesmannen har fastsatt en annen avstand.

Reindriftsloven av 9. juni 1978 nr. 49 har bestemmelser om motorisert ferdsel i forbindelse med reindriftsnæringen.  Reindriftslovens § 10 nr. 3 gir hjemmel for bruk av vanlige fremkomst- og transportmidler som er nødvendige i reindriften.

Luftfartsloven og tilhørende forskrifter regulerer i vid utstrekning luftrafikken både når det gjelder selve flygevirksomheten og når det gjelder bruk av landingsplasser.

Vegtrafikklovens regler om krav til førerkort, aldersgrense, fartsregler, promille­kjøring mv. gjelder også for bruk av snøscooter og andre terrenggående kjøretøy i ut­mark.

For at reglene skal virke, er det viktig at oppsynet er best mulig.  Kontrollen med at bestemmelsene i motorferdselloven blir overholdt, tilligger i utgangspunktet de ordi­nære politimyndigheter.

På statsgrunn og i statsalmenninger forates i dag oppsyn, herunder oppsyn med motorferdsel, av skogforvaltningen og fjellstyrene.  I Nordland, Troms og Finnmark er det etablert særskilte fjelltjenester, som også foretar oppsyn med motorisert ferdsel.

Også kommunen bør foreta kontroll.  Det organ som kommunen benytter seg av til andre miljøoppgaver kan være et aktuelt organ til å foreta kontroll på vegne av kom­munen.

Det er adgang til å gi begrenset politimyndighet til personer som skal være enga­sjert i denne kontrollvirksomheten.  Dette spørsmålet må tas opp med vedkommende politimester.

Både Justisdepartementet og Riksadvokaten har gjennom rundskriv uttalt at opp­følging av saker om overtredelse av motorferdselloven skal være en prioritert opp­gave.

I rundskriv G-70/90 fra Justisdepartementet datert 2.4.90 uttales det bl.a.: «Justis­departementet ønskjer å auka politi- og lensmannsetaten sin innsats i naturoppsynet i første rekkje retta mot motorisert ferdsel i utmark.».

I rundskriv 1523/88 av 5.7.1988 fra Riksadvokaten uttales det i forbindelse med motorferdselloven og forskriftsverk til loven bl.a.:  «Overtredelse av de nye og streng­ere regler representerer en krenkelse av naturmiljøet.  Selv om den enkelte overtre­delse isolert sett ikke fremtrer som spesielt alvorlig, kan de samlede skadevirkninger for naturmiljøet bli betydelige.  I tråd med riksadvokatens prioriteringsdirektiv (jfr. foredrag på politisjefmøte 1988 side 8–10 i utsendte utgave) må overtredelse av reglene tas alvorlig.  Både etterforskning, påtalemessig avgjørelse og iretteføring bør skje raskt.»

Det vises også til rundskriv G-47/95 fra Justisdepartementet om polititjeneste knyttet til naturoppsyn og miljøkriminalitet – tverretatlig samarbeid mv.  Der nevnes motorferdselloven som en av de lover samarbeidet skal omfatte.

Motorferdselloven har straffebestemmelse i § 12.  Overtredelse av loven eller forskrift­ene, herunder medvirkning, straffes med bøter.

Det er viktig at brudd på regelverket straffes strengt, med høye bøter, og eventuelt med inndragning av kjøretøyet ved gjentatte og graverende overtredelser.  Av straffe­lovens § 35 annet ledd fremgår det at ting som har vært brukt ved en straffbar hand­ling, kan inndras såfremt det finnes påkrevet av hensyn til formålet med den bestem­melse som setter straff for handlingen.

I riksadvokatens rundskriv 1523/88 av er det i forbindelse motorferdselloven og tilhørende forskrifter bl.a. uttalt:  «Overtredelse av loven og forskriftene kan straffes med bøter, jfr lovens § 12.  Bøtene må settes så høyt at de har betydelig preventiv virkning.  Ved særlig skadelige eller gjentatte overtredelser, vil det være riktig å vur­dere inndragning av kjøretøy».

Høyesterett har flere ganger pekt på at bøtenivået i mange tilfeller ikke er tilstrek­kelig til å skape respekt for regelverket.  Seinest i dom inntatt i Rt. 1992 s. 1120 hvor Høyesterett satte boten til kr. 5000.

Med vennlig hilsen

Thorbjørn Berntsen

Miljøvernminister