Første ledd

Første ledd gir hjemmel for å bruke løypene som kommunen fastsetter etter reglene i andre til åttende ledd.  Bruken må være i samsvar med de bestemmelser kommunen gir om fartsgrenser, kjøretider, rasting mv., jf. andre ledd fjerde til sjette punktum.  I løypene kan det kun kjøres med snøscooter (beltemotorsykler).  Bestemmelsen hjem­ler ikke fornøyelseskjøring med andre motorkjøretøy som ATV med påsatte belter eller snørekjøring etter tråkkemaskiner (cat-skiing).  Med «vinterføre» menes mark som er dekket av naturlig vintersnø.  Hele løypa må være dekket av et bærende snølag, og løypene kan ikke brukes når deler eller flekker i løypa ikke lenger er dekket av snø.

Andre ledd

Første og andre punktum

Første punktum slår fast at kommunen har myndighet til å fastsette løyper for fornøy­elseskjøring med snøscooter på vinterføre.

Kommunen kan bare åpne for fornøyelseskjøring i faste løyper, og vil ikke ha an­ledning til å åpne områder for fri kjøring utenfor løyper.

Kommunen fastsetter snøscooterløyper ved å vedta et kart over snøscooterløypene og bestemmelser for bruken av løypene, jf. andre og fjerde punktum.  Kommunen kan ikke dispensere eller på annen måte gjøre unntak fra bestemmelsene eller snøscooter­løypene som den har vedtatt.  Dersom kommunen ønsker å endre traséen eller be­stemmelsene for snøscooterløypene, må den treffe nytt vedtak etter prosessen som er beskrevet i bestemmelsen.  Bestemmelsen kan heller ikke brukes som grunnlag for dispensasjon til for eksempel enkeltpersoner som ønsker å kjøre på tur eller hytte­eiere som ønsker å kjøre fra hytta til løypa.

Reglene i motorferdselloven og de øvrige reglene i forskrift for bruk av motorkjø­retøyer i utmark og på islagte vassdrag gjelder for øvrig i tillegg til reglene om løyper i forskriften § 4a.

Løypene for snøscooter skal fastsettes i eget kart, jf. andre ledd andre punktum. Kartet skal på en entydig og forståelig måte vise hvor løypene skal gå.  Kartet inngår i kommunens vedtak om snøscooterløyper sammen med bestemmelsene om bruken av løypene, se fjerde punktum.  Kart med forslag til snøscooterløyper skal utarbeides tid­lig i planleggingen av løypene, og skal inngå i forslaget som sendes på høring, jf. tredje ledd.  Kart som viser snøscooterløyper skal produseres digitalt, og tilfredsstille reglene i den nasjonale standarden for geodata (SOSI-standarden).  Kartdata for snø­scooterløyper skal kunne eksporteres og importeres som SOSI-filer.

Det er mest hensiktsmessig at kommunen vedtar kartet og bestemmelsene samti­dig.  Begge deler må ha rettskraft før snøscooterløypene kan tas i bruk.

Tredje punktum

Når kommunen har fattet vedtak som fastsetter snøscooterløyper og bestemmelser om bruken av disse, skal løypene så snart som mulig tegnes inn i kartet til kommune­planens arealdel.  Løypene skal vises med det forhåndsdefinerte linjesymbolet SOSI kode 1164 ved inntegning i kommuneplanens arealdel.  Linjen i kommuneplanens arealdel er til informasjon og har ikke rettslig virkning, og den vil være en viktig infor­masjon i den kommunale arealplanleggingen.

Selv om det ikke er krav om utarbeiding av reguleringsplan eller annen arealplan i forbindelse med fastsetting av snøscooterløyper, kan det være tilfelle der regulerings­plan er hensiktsmessig for å regulere annen infrastruktur i tilknytning til løypene, for eksempel ved løypestart/slutt dersom det skal være utfartsparkering, lagringsplass for hengere eller lignende.  Ved inntegning av løypa i reguleringsplanen skal kommunen benytte linjesymbol med SOSI kode 1264 som fra 1. juli 2015 vil bli et eget linjesym­bol for reguleringsplaner.  Linjesymbol 1264 vil ha samme virkning som informasjons­linje for snøscooterløype i kommuneplanens arealdel.

Fjerde til sjette punktum

Kommunen skal gi bestemmelser om bruken av løypene.  Disse skal som et minimum omfatte regler om fartsgrenser og kjøretider.  Vegtrafikkloven gjelder for kjøring med snøscooter, og forskrift 14. desember 2001 nr. 1412 om kjøring med motorvogn i ter­renget og på veg ikke åpen for alminnelig ferdsel har særlige bestemmelser for kjøre­fart for beltemotorsykkel/snøscooter.  Forskriften fastsetter at det i terreng ikke må kjøres fortere enn 70 km i timen, og at det for beltemotorsykkel med slede ikke må kjøres fortere enn 60 km i timen uten passasjerer og 40 km i timen med passasjerer.

Kommunene må vurdere om det i hele eller deler av løypa skal settes lavere farts­grenser av hensyn til sikkerhet for de kjørende og andre, støypåvirkning i området mv.  Om kjøretider må kommunen ta stilling til om det er tider på døgnet eller dager (helgedager, helligdager mv.) hvor kjøring ikke skal være tillatt.  Det samme gjelder om kjøring skal forbys på tider av året ut over begrensningen som allerede fremkom­mer av andre ledd åttende og niende punktum.  Det kan for eksempel være aktuelt å stenge enkelte løyper eller deler av løyper visse tider av året av hensyn til rein og reindrift.

Snøscooterkjøring er bare tillatt på snødekt mark, og dette vil sette naturlige ram­mer for når kjøring er tillatt.  Særlig i overgangen mellom snødekt og bar mark om høsten og våren, kan det oppstå tvil om det er en slikt snødekke i snøscooterløypene at kjøring er tillatt.  For å hindre kjøring som skader vegetasjonen og for å gi forut­beregnelighet og likhet for brukerne, bør kommunene derfor gi bestemmelser om at kjøring uansett ikke er tillatt før og etter fastsatte datoer.

Kommunen bør også gi bestemmelser om kjøring ut fra løypene i forbindelse med rasting.  I utgangspunktet vil det ikke være tillatt å kjøre utenfor løypene.  Nødvendig stopp og rasting må skje så nære løypa som mulig.  Av sikkerhetsmessige grunner kan det likevel være nødvendig å fravike løypa noe.  Kommunene bør angi hvor langt ut av løypa det eventuelt er tillatt å kjøre, eventuelle områder der rasting ikke skal være tillatt mv.  Terrenget vil ha betydning for hvor langt det er nødvendig å kjøre ut av løypa for å stoppe.  Kommunen bør fastsette en øvre grense som ikke bør overskride 30 meter.  Det er bare kjøring i rett linje ut fra løypa som kan aksepteres, kjøring langsetter løypa i en 30-metersavstand vil være ulovlig.

Kommunen må videre være særlig oppmerksom på problemstillinger knyttet til kjøring ut fra løypene ved rasting og stopp når den legger løyper i nærheten av verne­områder.  Løypene må ikke legges så nær vernegrensen at det fremstår som naturlig å raste innenfor verneområdet.  Motorferdsel innenfor vernegrensen vil være uheldig og dessuten ulovlig og straffbart etter verneforskriften, uavhengig av hva kommunens forskrift sier om metergrenser for rasting.

I de åpne løypene i Nord-Troms og Finnmark har rasting i henhold til retningslinjer fra Klima- og miljødepartementet ut fra sikkerhetsmessige og praktiske grunner vært akseptert inntil 300 meter fra merkestikkene i snaufjell og på islagt vann.  Ut fra de særlige forholdene som gjør seg gjeldende i disse fylkene, som også har begrunnet de åpne snøscooterløypene her, vil departementet anta at denne praksisen bør kunne fort­sette dersom den enkelte kommune ønsker det og nedfeller det i sine bestemmelser. I Finnmark og i Nord-Troms (kommunene Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord) kan kommunen i bestemmelsene tillate kjøring ut av løypa på islagt vann for å raste, uavhengig av avstand fra løypa.

Ved utredning av støy, effekter for friluftsliv og naturmangfold mv. må kommunen ta høyde for de bestemmelser som er gitt om maksimal kjørelengde ut fra løypene til rasting ved beregning av influensområde.

Kommunen kan også fastsette andre bestemmelser om bruken av løypene, for eksempel om bruk til bestemte formål eller grupper, eller bestemmelser om betaling. Slike bestemmelser må imidlertid ikke stride mot andre rettsregler (for eksempel prin­sippet om ikke-diskriminering i EØS-avtalen).  Rammene for adgang til brukerbegrens­ning følger i all hovedsak av annet regelverk enn motorferdselregelverket, først og fremst EØS-avtalen og prinsippet om ikke-diskriminering.  Det er den enkelte kom­munes ansvar å sørge for at den ikke innfører ordninger som bryter med EØS-retten eller annet regelverk.

Sjuende punktum

Av sikkerhetshensyn er det nødvendig at løypene merkes.  Dette sikrer også at de som kjører holder seg i traséen slik den er bestemt i løypekartet.  Kommunen har det over­ordnede ansvaret for at løypene er tilstrekkelig merket, men kan inngå avtaler med andre aktører om drift og vedlikehold av løypene.  Løypene bør merkes med merke­stikker som er utstyrt med refleks.  Krav til frekvens på merkestikker må vurderes ut hva som er nødvendig med tanke på sikkerhet.  Ved merking bør det tas hensyn til om løypa går over eller under tregrensen, kontrastvirkning etc. slik at det ikke er vanske­lig å følge merkingen også i dårlig sikt og kritiske situasjoner.

Merkingen av snøscooterløypene skal som hovedregel ikke stå hele året gjennom, men settes ut etter at snøen er kommet om høsten og tas inn før snøen går om våren. I noen områder kan det være aktuelt med fastmerking av snøscooterløypene.  Dette er særlig aktuelt i områder hvor løypa går gjennom kalvingsland for reinsdyr.  I slike områder kan det være vanskelig å hente inn merkestikkene på våren uten at reinen forstyrres.  Slik fastmerking bør komme i stand i et samarbeid mellom kommunen og statsforvalteren.

Åttende og niende punktum

Av hensyn til yngle- og hekketiden for dyr og fugler, er det ikke tillatt å kjøre med snø­scooter i løypene på våren etter 5. mai.  I sentrale områder for kalving og flytting av rein er det ikke tillatt å kjøre i løypene etter 25. april.  Reglene i forskrift for bruk av mo­torkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag § 8 bortsett fra første ledd første punk­tum gjelder også.  Forskriften § 8 vil fremdeles gjelde for kommunene i Nord-Troms og Finnmark, så reguleringen vil bare ha selvstendig betydning for resten av landet.  Stats­forvalteren vil kunne bestemme at løypene skal være stengt i andre tidsrom.  Statsfor­valteren kan også etter søknad gjøre unntak fra forbudet i spesielle tilfeller.  Fornøyel­seskjøring vil imidlertid som utgangspunkt ikke anses som et spesielt tilfelle, og ønske om forlengning av sesongen for slik kjøring vil derfor ikke gi grunnlag for unntak.

Tredje ledd

Etablering av snøscooterløyper krever medvirkning, samarbeid, samråd, offentlighet og informasjon.  Det er av stor betydning at kommunen tidlig i prosessen tar kontakt med fylkeskommunen og aktuelle sektormyndigheter som statsforvalteren, Vegvese­net, norske og svenske/finske tollmyndigheter ved grensekryssing, NVE, politiet angå­ende sikkerhet og kontroll mv.  Når det er aktuelt å legge snøscooterløyper langs og over veier, må kommunen tidlig involvere vegeier.  Det er en forutsetning at berørte interessegrupper som næringsinteresser (herunder reindriftsnæringa), beboerforenin­ger, grunneiere, turlag og andre friluftsorganisasjoner, miljøorganisasjoner, velforenin­ger, hytteforeninger og lignende får komme til orde i beslutningsprosessen.

For at saken blir så godt opplyst som mulig, jf. forvaltningsloven § 37 første ledd, må kommunen lage en saksfremstilling som opplyser saken tilstrekkelig.  Saksfrem­stillingen må tilpasses den konkrete situasjonen og behovet.

Tredje ledd fastslår at de prosessuelle kravene i forvaltningsloven kapittel VII om forskrifter gjelder for kommunens utarbeidelse og vedtakelse av snøscooterløyper med bestemmelser.  De grunnleggende kravene i forvaltningsloven om utredning, varsling, uttalelse, formkrav og kunngjøring, skal altså være oppfylt.  I tillegg er det i tredje ledd, samt i sjette og sjuende ledd, prosessuelle regler som går lengre enn forvaltningslovens grunnleggende krav.  Utover de prosessuelle kravene som følger av forskriften § 4a, bør kommunen vurdere om det er behov for å ta andre grep for å sikre en god og åpen prosess.  Dette kan for eksempel være oppstartsmøte med de berørte eller møter med parter for å drøfte særskilte temaer.

Etter tredje ledd andre punktum skal kommunens forslag til snøscooterløyper med bestemmelser sendes på høring som beskrevet i plan- og bygningsloven § 11−14. Dette er reglene for høring av kommuneplan, som altså skal brukes tilsvarende.  Ved gjennomføring av en høring som beskrevet i plan- og bygningsloven § 11−14 anses kravene til varsling og uttalelse i forvaltningsloven § 37 andre og tredje ledd for å være oppfylt.

Høringsforslaget må inneholde kart som på en forståelig og entydig måte viser hvor løypealternativene er foreslått.  Utkast til de kommunale bestemmelsene om bruken av snøscooterløypene må også ligge ved høringen.  I høringsbrevet må videre krav­ene i plan- og bygningsloven § 11−14 andre ledd om innholdet i saksfremlegget på høringen være oppfylt, og kommunen må gjøre rede for ivaretakelsen av de særskilte hensynene som er nevnt i femte ledd og for kravene i sjette ledd om utredning.  Utsnitt av kommuneplankartet og annen dokumentasjon som er nødvendig for å ta stilling til traséen, må ligge ved i høringen.

I tredje punktum stilles det krav til begrunnelsen i kommunens vedtak.  En god be­grunnelse er særlig viktig fordi vedtaket kan påklages, se åttende ledd.  Av vedtaket skal det fremgå hvordan innkomne uttalelser til forslaget og konsekvensene av snø­scooterløypene med bestemmelser har vært vurdert, og hvilken betydning disse er til­lagt.  Kommunens vurdering av hensynene i femte ledd skal også fremgå av vedta­ket.  Vedtaket må også oppfylle formkravene i forvaltningsloven § 38 ved å vise til kommunens hjemmel til å utferdige forskrift og nevne forvaltningsorganet som har gitt forskriften.

Fjerde punktum krever at kommunens vedtak av kart over snøscooterløyper med bestemmelser kunngjøres som beskrevet for reguleringsplaner i plan- og bygnings­loven § 12−12 fjerde og femte ledd.  Siden kommunens vedtak kan påklages, jf. åttende ledd, stilles det særskilt krav til kunngjøringen.  I tillegg gjelder forvaltnings­lovens krav til kunngjøring i § 38 og § 39 hvor det blant annet kreves at forskriften kunngjøres i Norsk Lovtidend.

Fjerde ledd

Bestemmelsen fastslår at snøscooterløyper ikke skal legges i verneområder, foreslåtte verneområder eller nasjonale villreinområder, og at de ikke skal være til vesentlig skade eller ulempe for reindrift eller kreve terrenginngrep.

Forbudet mot løyper i verneområder innebærer at det ikke kan etableres nye løy­per i et eksisterende verneområde.  Bestemmelsen er ikke til hinder for at allerede eksisterende løyper i eksisterende verneområder kan videreføres, slik de fremgår av verneforskriftene, innenfor det foreslåtte regelverket.  Forbudet er heller ikke til hinder for at man i en prosess om et nytt verneområde etter en konkret vurdering lar alle­rede eksisterende løyper i området bestå, forutsatt at løypa ble etablert før oppstart av verneprosessen ble kunngjort etter naturmangfoldloven § 42.  Dette må avgjøres konkret i den enkelte verneprosess.

Med verneområder siktes først og fremst til områder som er vernet etter natur­mangfoldloven.  Forbudet vil imidlertid også omfatte områder som er fredet etter kul­turminneloven § 19 og § 20.  Snøscooterløyper vil videre være forbudt i Oslomarka, det vil si området som omfattes av lov om naturområder i Oslo og nærliggende områ­der (markaloven), jf. markaloven § 10 som forbyr all motorferdsel i Markas utmark med mindre noe annet fremgår av markaloven eller forskrifter til markaloven.

Med foreslåtte verneområder menes områder der forslag om vern er kunngjort etter naturmangfoldloven § 42.  Forbudet mot anleggelse av løype i foreslåtte verne­områder vil løpe frem til vernet eventuelt er vedtatt, eller frem til virkning av kunn­gjøring er utløpt etter naturmangfoldloven § 44 femte ledd.  Dette innebærer at det i foreslåtte verneområder vil kunne gjelde forbud mot anleggelse av løyper i maksimalt seks år, dersom vernevedtak ikke fastsettes innen utløpet av denne perioden.

Grensene for de nasjonale villreinområdene fastsettes gjennom de regionale vill­reinplanene.  Per i dag er ikke alle villreinplanene ferdigstilte.  For de områdene som ikke har ferdige planer, bør kommunen bruke avgrensingen av villreinens leveområde slik det er kartlagt i grunnlagsrapportene fra NINA/Villreinsentrene.  Det kan være vik­tige funksjonsområder for villrein også i randområder og buffersoner/hensynssoner og i områder som ikke har status som nasjonalt villreinområde eller inngår i noen av de regionale planene.  Hensynet til villrein bør tillegges stor vekt også i disse områdene.

Løypene skal ikke være til vesentlig skade eller ulempe for reindrift, jf. fjerde ledd andre punktum.  Kommunen må vurdere konsekvensene for reindriften når den star­ter arbeidet med planlegging av snøscooterløyper.  Løyper som virker inn på reindrif­tens særverdiområder og minimumsområder vil normalt anses for å være til vesentlig skade eller ulempe for reindriften.  Med særverdiområder menes flyttelei, brunstland, kalvingsland, sentrale luftingsområder, samt områder i og ved anlegg til merking, skil­ling og slakting.  Minimumsbeiter er det årstidsbeitet som begrenser distriktets rein­tall.  Kommunene skal spesielt ta hensyn til viktige vinterbeiteområder.

Kommunen må så tidlig som mulig i prosessen ta kontakt med statsforvalteren for å få en vurdering av mulige reindriftsinteresser som vil kunne bli berørt og om løypene vil kunne komme i konflikt med reindriften.  Dersom det er reindriftsinteresser i områ­det må kommunen ta kontakt med det berørte reinbeitedistriktet for å sikre seg utfyl­lende informasjon om reindriftsinteressene i de aktuelle arealene.  Gjennom å etablere en tidlig og god dialog vil unødige konflikter med reindriftsinteressene unngås.

Løypene må ikke kreve terrenginngrep, herunder planering og opparbeiding av ter­reng i barmarksesongen.  Snøscooterløypene skal ikke utgjøre synlige, permanente spor i barmarksesongen.  Kvisting og felling av enkelttrær regnes ikke som terreng­inngrep.  Klopper eller enkle bruer kan etableres der dette er nødvendig av sikkerhets­messige hensyn.  Bruer vil etter forholdene kunne regnes som tiltak etter plan- og byg­ningsloven.  Plan- og bygningslovens regler vil da gjelde for saksbehandling av disse.

Tiltak som har tilknytning til snøscooterløyper kan utløse krav til reguleringsplan et­ter plan- og bygningsloven § 12−1 tredje ledd.  Dette kan for eksempel gjelde opp­arbeiding av parkeringsplass ved start/sluttpunkt for løypene.

Femte ledd

Bestemmelsen nevner hensyn som kommunen skal ta vare på ved fastsettingen av snøscooterløyper.  Det er en hensynsregel og ikke en absolutt forbudsregel.  Kommu­nen bør likevel ikke fastsette løyper der disse vil være til vesentlig ulempe for de nevnte hensynene.  Kommunens vurdering av disse hensynene skal gå frem av vedta­ket, jf. tredje ledd tredje punktum.  Det er viktig at kommunene i prosessen frem mot et eventuelt vedtak om å etablere snøscooterløype sørger for å få fram de ulike inte­ressene som gjør seg gjeldende slik at de kan tas med i kommunens vurdering.

Ved fastsetting av løypene skal kommunen ta særskilt hensyn til støy og andre ulemper for friluftslivet.  Det er særlig friluftslivet som risikerer å bli skadelidende ved etablering av snøscooterløyper, ikke minst som følge av eventuell ulovlig kjøring med utspring i løypene.  Hensynet til friluftslivet står derfor i en særstilling.  Kommunen bør ikke legge snøscooterløyper i blant annet viktige eller svært viktige friluftsområder, jf. Miljødirektoratets håndbok M98-2013 Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområde. Kommunen skal før forslag om løyper sendes på høring, ha kartlagt og verdsatt fri­luftslivsområdene der løypene planlegges og vurdere betydningen av disse områdene opp mot øvrige friluftslivsområder i kommunen, jf. sjette ledd.  Kommunen vil således ha et godt grunnlag for å unngå løyper i slike områder.  Kommunen bør også se hen til høringsinstansenes merknader om store, sammenhengende vinterfriluftsområder og bør søke å holde slike områder frie for snøscooterløyper.

Kommunen skal også ta hensyn til naturmangfold, bolig- og hytteområder, land­skap, kulturminner og kulturmiljø.  Kommunen skal forsøke å finne løsninger for å unngå konflikt med disse hensynene.

Veiledningsmateriale som vil gi føringer og anbefalinger for hvordan støy skal be­handles i planleggingen av snøscooterløyper, er under utarbeidelse av Miljødirektora­tet.  Kommunene skal forholde seg til denne veiledningen i arbeidet.

I kommunens vurdering av konsekvensene for friluftsliv, naturmangfold mv må også mulighetene for en effektiv håndhevelse av regelverket inngå.

Kravet om å ta hensyn til sikkerhet innebærer blant annet at løypene ikke bør leg­ges i skredutsatte områder eller bratt terreng.  I forbindelse med snøskred nyttes gjerne begrepet «bratt terreng» for terreng brattere enn 30°.  De aller fleste snøskred utløses i områder brattere enn 30°.  Snøskred kan imidlertid unntaksvis også starte i moderat bratt terreng (25–30°), særlig ved dårlige vær- og stabilitetsforhold.  Med «skredutsatte områder» menes områder som kan nås av snøskred som enten er fjern­utløst, utløst av andre, eller naturlig utløste, altså utløpsområder for skred.  Det anbe­fales at kommunene benytter tilgjengelige kartdatabaser, eksempelvis fra NGI, for å unngå å legge løyper i bratt eller skredutsatt terreng.

Enkelte terreng som er markert i kart som utløpsområder for skred kan være rela­tivt trygge under normale forhold, men skredutsatt under særlig dårlige og ustabile forhold.  Dersom løyper unntaksvis anlegges slik at de krysser steder som kan være skredutsatte under særlig ustabile forhold, kan det være behov for å gjøre snøscooter­førere oppmerksom på dette gjennom overvåkning og varsling, stengning, skilting el­ler generelle advarsler.  Departementet anbefaler at kommunene involverer personer med snøskredfaglig kompetanse for å vurdere skredsikkerheten for foreslåtte løyper.

Kommunen må også ta hensyn til andre lokale forhold som kan representere en fare ved snøscooterkjøring, f.eks. små brattheng og kløfter, usikker is, vertikal og horisontal kurvatur, siktforhold, værforhold, påkjøringsfarlige objekter og lignende.

Sjette ledd

Etter sjette ledd skal kommunen utrede virkningene løypene vil ha for friluftsliv og na­turmangfold i influensområdet.  Med influensområde menes området som blir påvirket av etablering av snøscooterløyper, for eksempel det området som blir påvirket av støy. Det er altså ikke bare virkningene på friluftsliv og naturmangfold i selve snøscooter­løypene som i denne sammenhengen er relevant, men også virkninger for områdene utenfor løypene som berøres.

Kommunen skal videre foreta en kartlegging og verdsetting av friluftslivsområdene der løypene planlegges.  Kartleggingen og verdsettingen skal skje med utgangspunkt i Miljødirektoratets håndbok M98-2013 Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder. Kommunen skal vurdere betydningen av disse områdene opp mot øvrige friluftsområ­der i kommunen.

Utredningen og kartleggingen skal fremgå når forslaget til snøscooterløyper sendes på høring.  I utredningen bør kommunen vurdere og redegjøre for forslagene til snø­scooterløyper på bakgrunn av hvordan arealbruken er avklart i arealplaner, konsesjo­ner mv.

Gjennomført kartlegging og verdsetting vil være nyttig for kommunen også i andre saker, spesielt plansaker.  Departementet vil for øvrig bemerke at det i «Nasjonal stra­tegi for et aktivt friluftsliv» er fastsatt et mål om at flest mulig av landets kommuner har kartlagt og verdsatt sine viktigste friluftsområder innen 2018.  Dette er dermed et arbeid kommunene bør gjennomføre uavhengig av om den skal etableres snøscooter­løyper.  Miljødirektoratet fordeler tilskudd til kartlegging og verdsetting av friluftslivs­områder.  Tilskuddsmidlene på denne ordningen ble økt i 2015.

Sjuende ledd

Sjuende ledd presiserer at kommunen ikke kan treffe vedtak om snøscooterløype over en eiendom før grunneieren har samtykket.  Også uten en spesifikk bestemmelse om samtykke vil grunneier som hovedregel ha rett til å forby eller begrense motorferdsel over egen eiendom ut fra prinsippet om grunneiers råderett over egen eiendom, med mindre det foreligger en særlig bruksrett på bakgrunn av hevd eller annet. Motorferd­sel er ikke en del av allemannsretten.  Bestemmelsen om grunneiersamtykke har således ingen selvstendig betydning når det gjelder grunneiers rett til å nekte snøscoo­terkjøring på egen eiendom.  Bestemmelsen har kun selvstendig betydning for tids­punktet kommunen må innhente samtykke på – den stiller krav om at kommunen må innhente et eksplisitt samtykke på forhånd, før den treffer vedtaket om å etablere snø­scooterløyper.  Kravet om innhenting av samtykke gjelder overfor både private og offentlige grunneiere.

I statsallmenninger er det fjellstyrene som gir samtykke til snøscooterløyper, jf. fjelloven § 12 tredje ledd.

Åttende ledd

Kommunens vedtak vil etter sin art være en forskrift selv om vedtaket kan få retts­virkning som enkeltvedtak for enkelte personer i spesielle tilfeller.  Åttende ledd gir en særregel om klage på kommunens forskrift.  Det er ikke klagerett dersom en kom­mune velger ikke å fastsette noen forskrift om snøscooterløyper.

Åttende ledd fastslår at kommunens vedtak om å fastsette snøscooterløype inklu­dert bestemmelsene om bruk kan påklages av en angitt gruppe privatpersoner, organi­sasjoner og offentlige myndigheter.  Grunneiere og rettighetshavere, som tomtefestere, til eiendommer i løypenes influensområde kan klage.  Med influensområde menes om­rådet som blir påvirket av etablering av snøscooterløyper, for eksempel det området som blir påvirket av støy.  Sametinget kan klage, det samme gjelder det enkelte rein­beitedistrikt dersom løypene går i eller påvirker områder som brukes av rein.  Organi­sasjoner kan klage dersom interessene som de skal ivareta blir berørt.  Dette er for eksempel frilufts-, naturvern- og snøscooterorganisasjoner, grunneier-, bruker- og vel­foreninger.  Nabokommuner og statlige og regionale organer kan klage dersom deres interesser blir berørt.  Dersom en snøscooterløype blir lagt tett opp til grensen til en nabokommune, kan dette få virkninger inn i denne.  Fylkeskommunen og statlige organer slik som statsforvalteren, Vegvesenet, m.fl., kan klage når interesser som de er satt til å ivareta, blir berørt.  Som utgangspunkt vil slike organer kunne klage over tilsvarende forhold som vil kunne gitt grunnlag for innsigelse, det vil si når det gjelder spørsmål som er av nasjonal eller vesentlig regional betydning, eller som av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde.  Støy og andre negative virkninger for lokalt friluftsliv kan være grunnlag for klage.

Forvaltningslovens regler om klage og omgjøring i kapittel VI gjelder.  Statsforval­teren, som er klageorgan, kan prøve alle sider av saken, jf. forvaltningsloven § 34.

Av hensyn til kontrollerbarhet og erfaringsinnhenting stilles krav om føring av kjøre­bok, der opplysninger om når, hvem og hvor man har kjørt skal framgå.  Kjøreboka skal framvises på forespørsel til naturoppsynet.  Antall turer det kan kjøres skal fram­gå av tillatelsen, og normalt vil utkjøring av åtebu og bås kun kreve én transportering pr. lisensfellingsperiode.  Åte vil kreve flere turer pr. periode, men vil avgrenses ved kommunens tillatelse, slik det fremgår av forskriften.