Kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon skal vernes både som del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursfor­valtning.

Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressurser som vitenskapelig kildemate­riale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet.

Når det etter annen lov treffes vedtak som påvirker kulturminneressursene, skal det legges vekt på denne lovs formål.

Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske mil­jø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til.

Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng.

Reglene om kulturminner og kulturmiljøer gjelder så langt de passer også for bota­niske, zoologiske eller geologiske forekomster som det knytter seg kulturhistoriske verdier til.

Etter denne lov er det kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner og kulturmiljøer som kan vernes.  Ved vurdering av verneverdier kan det i tillegg legges vekt på viktige naturverdier knyttet til kulturminnene.

Ingen må – uten at det er lovlig etter § 8 – sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte util­børlig skjemme automatisk fredet kulturminne eller fremkalle fare for at dette kan skje.

Er marken over et automatisk fredet kulturminne eller i et område som nevnt i § 6, tidligere nyttet til beite eller innmark, kan den fortsatt nyttes til disse formål hvis ikke vedkommende myndighet bestemmer noe annet.  Uten tillatelse av vedkommende myndighet må det ikke foretas pløying og annet jordarbeid dypere enn tidligere.

Følgende kulturminner fra oldtid og middelalder (inntil år 1537) er fredet:

• Boplasser, huler, hellere med spor etter folk som har holdt til eller arbeidet der, hus- eller kirketufter, kirker, hus og byggverk av alle slag, og rester eller deler av dem, gårdshauger, gårds- og tunanlegg og andre bebyggelseskonsentrasjo­ner som stapelplasser og markedsplasser, byanlegg og liknende eller rester av dem.
• Arbeids- og verkstedsplasser av alle slag som steinbrudd og annen bergverks­drift, jernvinneplasser, trekull- og tjæremiler og andre spor etter håndverk og industri.
• Spor etter åkerbruk av alle slag, som rydningsrøyser, veiter og pløyespor, gjer­der og innhegninger og jakt-, fiske- og fangstinnretninger.
• Vegfar av alle slag med eller uten brolegging av stein, tre eller annet materiale, demninger, broer, vadested, havneanlegg og åreskifter, båtstøer og båtopp­trekk, fergeleier og båtdrag eller rester av slike, seilsperringer, vegmerker og seilmerker.
• Forsvarsverk av alle slag som bygdeborger, skanser, voller, vollgraver, fest­ningsanlegg og rester av dem og dessuten varder, veter o.l.
• Tingsteder, kultplasser, varp, brønner, kilder og andre steder som arkeologiske funn, tradisjon, tro, sagn eller skikk knytter seg til.
• Steiner og fast fjell med innskrifter eller bilder som runeinnskrifter, helleristnin­ger og hellemalinger, skålgroper, sliperenner og annen bergskurd.
• Bautasteiner, kors og andre slike minnesmerker.
• Steinsetninger, steinlegninger o.l.
• Gravminner av ethvert slag, enkeltvis eller samlede felt, som gravhauger, grav­røyser, gravkammer, brannflakgraver, urnegraver, kistegraver, kirkegårder og deres innhengninger og gravmæler av alle slag.

Det samme gjelder samiske kulturminner som nevnt ovenfor fra år 1917 eller eldre.

Automatisk fredet er de til enhver tid erklærte stående byggverk med opprinnelse fra perioden 1537–1649, dersom ikke annet er bestemt av vedkommende myndighet. § 15 tredje og fjerde ledd får tilsvarende anvendelse for automatisk fredete byggverk fra perioden 1537–1649.  Dispensasjon fra fredningen kan skje etter § 15 a.

Bestemmelsene i §§ 16–18 kommer til anvendelse for alle automatisk fredete byggverk som nevnt i første til tredje ledd så langt det passer.

Objekt eller område registrert av vedkommende myndighet eller avmerket i ma­trikkelen, jf. lov om eigedomsregistrering, som automatisk fredet kulturminne, skal alltid regnes som et automatisk fredet kulturminne, med mindre det føres bevis for det motsatte.

Departementet avgjør i tvilstilfelle med bindende virkning om et kulturminne er automatisk fredet etter bestemmelsen her.

Vedkommende myndighet skal sørge for at alle byggverk som er automatisk fredet etter § 4, med tilhørende sikringssone, tinglyses som fredet eiendom.

Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd.  Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.

Inntil et område som nevnt i første ledd er særskilt avgrenset, omfatter det et fem meter bredt belte regnet fra kulturminnets synlige ytterkant.

Vil noen sette igang tiltak som kan virke inn på automatisk fredete kulturminner på en måte som er nevnt i § 3 første ledd, må vedkommende tidligst mulig før tiltaket planlegges iverksatt melde fra til vedkommende myndighet eller nærmeste politimyn­dighet.  Vedkommende myndighet avgjør snarest mulig om og i tilfelle på hvilken måte tiltaket kan iverksettes.  Avgjørelsen kan påklages til departementet innen 6 uker fra underretning om vedtaket er kommet fram til adressaten.

Viser det seg først mens arbeidet er i gang at det kan virke inn på et automatisk fredet kulturminne på en måte som nevnt i § 3 første ledd, skal melding etter første ledd sendes med det samme og arbeidet stanses i den utstrekning det kan berøre kul­turminnet.  Vedkommende myndighet avgjør snarest mulig – og senest innen 3 uker fra det tidspunkt melding er kommet fram til vedkommende myndighet – om arbeidet kan fortsette og vilkårene for det.  Fristen kan forlenges av departementet når særlige grunner tilsier det.  Første ledd, siste punktum får tilsvarende anvendelse.

Bygg, anlegg mv. som er oppført eller påbegynt i strid med paragrafen her, kan departementet kreve fjernet eller rettet innen en nærmere fastsatt frist.

Tillatelse i medhold av første ledd skal ikke innhentes for bygge- og anleggstiltak som er i samsvar med reguleringsplan som er vedtatt etter denne lovs ikrafttreden. Tilsvarende gjelder for områder som i kommuneplanens arealdel er utlagt til bebyg­gelse og anlegg, og der vedkommende myndighet etter loven her har sagt seg enig i arealbruken.

Ved planlegging av offentlige og større private tiltak plikter den ansvarlige leder el­ler det ansvarlige forvaltningsorgan å undersøke om tiltaket vil virke inn på automatisk fredete kulturminner på en måte som nevnt i § 3 første ledd, jfr. § 8 første ledd.

Undersøkelsen kan foregå ved at planen for tiltaket sendes vedkommende myndig­het etter loven her, som skal avgi uttalelse innen 3 måneder.  Departementet kan gi pålegg om dette.  Finner vedkommende myndighet at tiltaket berører automatisk fred­ete kulturminner på en måte som nevnt i § 3 første ledd, har den rett til å kreve ytter­ligere frist på inntil 1 måned for å fastslå på hvilken måte tiltaket eventuelt kan frem­mes eller foreta de nødvendige skritt for å undersøke, eventuelt frigjøre kulturminnet. Fristen kan forlenges av departementet.  Så lenge fristene løper kan tiltaket ikke iverksettes.

Bestemmelsene i første og andre ledd får tilsvarende anvendelse ved utarbeiding av reguleringsplan.

Departementet kan fastsette nærmere regler for gjennomføring av bestemmelsene i første til tredje ledd.

Utgifter til særskilt gransking av automatisk fredete kulturminner eller særskilte til­tak for å verne dem på grunn av tiltak som nevnt i §§ 8 og 9, bæres av tiltakshave­ren.  Når særlige grunner foreligger, kan departementet fastsette at utgiftene helt eller delvis skal dekkes av staten.  Ved mindre private tiltak skal staten etter departement­ets bestemmelse dekke utgiftene, helt eller delvis, dersom disse blir urimelig tyngende for tiltakshaveren.

Departementet kan fastsette nærmere regler for gjennomføringen av bestemmel­sene i første ledd.

Når grunneier eller bruker er varslet, har vedkommende myndighet adgang til:

• Å søke etter, registrere, avbilde, holde i stand, restaurere, bygge opp igjen, flytte og gjerde inn automatisk fredete kulturminner og gjøre de tiltak som trengs til pleie og anskueliggjørelse av dem, herunder rydde området omkring.
• Å granske slike kulturminner ved utgraving eller på annen måte.  Etter gransk­ingen skal kulturminnet settes i stand eller bevares hvis vedkommende myndig­het etter loven her ikke fastsetter noe annet.

I mangel av minnelig overenskomst fastsettes erstatning for inngrep i grunn og ret­tigheter ved skjønn.  Skjønnet styres av jordskifteretten.

Når det synes klart at det ikke lenger er rimelig mulighet for å finne ut om det er noen eier eller hvem som er eier, er følgende løse kulturminner som kommer for da­gen tilfeldig, ved funn, ved utgravninger eller på annen måte statens eiendom:

• Ting fra oldtid og middelalder (inntil år 1537) som våpen, redskap, kultgjen­stander samt steiner, trestykker eller gjenstander av annet materiale med inn­skrifter eller bilder, bygningsrester uten samhørighet med bygninger eller rester av disse, innbo, kirkeinventar, smykker, arkivsaker, skjeletter og skjelettrester o.l.
• Mynter fra før år 1650.
• Samiske kulturminner av den art som er nevnt under a og som er fra år 1917 eller eldre.

Departementet fastsetter i tvilstilfelle med bindende virkning hva som er løse kul­turminner i medhold av første ledd a–c.  Når særlige grunner foreligger, kan det fast­settes at slike gjenstander skal anses som kulturminner uten hensyn til alder.

Departementet kan ekspropriere løse kulturminner som nevnt i første ledd bokstav a–c, dersom gjenstanden bør være i offentlig eie ut fra nasjonale kulturminnehensyn og inngrepet utvilsomt er mer til gagn enn skade.  Når særlige grunner foreligger om­fattes også løse kulturminner uten hensyn til alder.

Departementet skal påse at eiere, rettighetshavere og andre som har særlig inte­resse i saken, gis anledning til å uttale seg før vedtak fattes.  Det skal settes en rime­lig frist for uttalelse som ikke må settes kortere enn 6 uker.  Når et forslag til ekspro­priasjon er utarbeidet, skal det kunngjøres i Norsk Lysingsblad og minst to aviser som er alminnelig lest på stedet, at forslaget om ekspropriasjon er lagt ut til offentlig etter­syn.

Eiere av og rettighetshavere til løse kulturminner som blir ekspropriert, har krav på erstatning av det offentlige for økonomisk tap som følge av vedtaket.  Dersom partene ikke blir enige om hvilken erstatning som skal gis, fastsettes erstatningen ved skjønn styrt av tingretten.

For øvrig kommer lov av 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom til anvendelse så langt det passer.

Selges slike gjenstander på auksjon, har staten, eller dernest vedkommende fyl­keskommune eller kommune hvor gjenstanden har vært oppbevart eller har sin opp­rinnelse, rett til å tre inn i høyeste bud innen tre uker.

Ingen må skade løse kulturminner.  Uten hensyn til hvem som er eier kan vedkom­mende myndighet grave fram, flytte, granske og ta opp ting som nevnt i § 12 a–c, og sette i verk andre tiltak for å verne eller ta hånd om dem.

Finner av løse kulturminner plikter snarest mulig å melde funnet til vedkommende politimyndighet på stedet eller til vedkommende myndighet etter loven her.

Departementet kan skjønnsmessig fastsette en finnerlønn som deles likt mellom finner og grunneier.  Er funnet av sølv eller gull, skal finnerlønnen minst settes til metallverdien etter vekt, med et tillegg som ikke må være under 10 pst. av metall­verdien.  Når særlige grunner foreligger, kan departementet fastsette en lavere finner­lønn eller at grunneierens andel helt eller delvis skal bortfalle.  Departementets fast­settelse av finnerlønn kan ikke påklages.  Departementets beslutning om å gå under minsteerstatning for gjenstander av sølv eller gull kan prøves av domstolene.

Når staten er eier kan vedkommende myndighet etter loven her – etter at funnet er undersøkt – overlate det helt eller delvis til finneren eller grunneieren.  Avgjørelsen kan ikke påklages.

Staten skal ha eiendomsretten til mer enn hundre år gamle båter, skipsskrog, til­behør, last og annet som har vært ombord eller deler av slike ting når det synes klart etter forholdene at det ikke lenger er rimelig mulighet for å finne ut om det er noen eier eller hvem som er eier.

Vedkommende myndighet etter loven her kan – uten hensyn til hvem som er eier – grave fram, flytte, granske og ta opp ting som er nevnt i første ledd og sette i verk andre tiltak for å verne eller ta hånd om tingen.  Slike tiltak, eller andre tiltak som kan skade tingen, kan verken eieren eller andre sette i verk uten tillatelse fra vedkom­mende myndighet, eventuelt på visse vilkår.  Eier eller bruker av grunnen skal så vidt mulig varsles før tiltak etter dette ledd iverksettes.  Bestemmelsene i § 9, § 10 og § 11 annet ledd får tilsvarende anvendelse.

Finner av ting som nevnt i første ledd plikter å melde funnet til vedkommende poli­timyndighet på stedet eller til vedkommende myndighet etter loven her.  Når staten er eier kan vedkommende myndighet – etter at funnet er undersøkt – overlate det helt eller delvis til finneren eller grunneieren.

Departementet kan skjønnsmessig fastsette en finnerlønn.  Paragraf 13 tredje ledd får tilsvarende anvendelse.  Som finner regnes den som påviser et tidligere ukjent funn og gir melding om dette, jf. tredje ledd.

Departementet kan frede båter av særlig kulturhistorisk verdi.  Fredningsvedtaket omfatter fast inventar og utstyr.  Når særlige grunner tilsier det, kan også større løst inventar medtas.  I slike tilfeller må hver enkelt gjenstand særskilt spesifiseres.

I fredningsvedtaket kan departementet forby eller på annen måte regulere alle ty­per tiltak som er egnet til å motvirke formålet med fredningen.

Vedtak om fredning skal om mulig avmerkes i vedkommende skipsregister.  Be­stemmelsene i §§ 15 a og 22 nr. 4 gjelder tilsvarende.  §§ 16–18 kommer til anven­delse så langt det passer.

Departementet kan frede byggverk og anlegg eller deler av dem av kulturhistorisk eller arkitektonisk verdi.  Fredningsvedtaket omfatter fast inventar (skap, ovner mv.). Når særlige grunner tilsier det, kan også større løst inventar medtas.  I slike tilfeller må hver enkelt gjenstand særskilt spesifiseres.

Byggverk og anlegg som kan fredes etter første ledd er bl.a. kulturminner som nevnt i § 4 første ledd bokstavene a til j uavhengig av alder, særskilte anlegg som par­ker, hageanlegg, alleer mv. og offentlige minnesmerker og andre steder som viktige historiske minner knytter seg til.  Fredningen kan omfatte naturelementer når de bi­drar til helheten i parker, hageanlegg, alleer mv.

I fredningsvedtaket kan departementet forby eller på annen måte regulere alle typer tiltak som er egnet til å motvirke formålet med fredningen.

Dersom det i fredningsvedtaket ikke er gitt nærmere regler om fredningens inn­hold, må ingen rive, flytte, påbygge, endre, forandre materialer eller farger eller fore­ta andre endringer som går lenger enn vanlig vedlikehold.  Tiltak ut over dette krever tillatelse av vedkommende myndighet etter § 15 a.  Dette omfatter også fast inventar.

Departementet kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra vedtak om fredning og fred­ningsbestemmelser for tiltak som ikke medfører vesentlige inngrep i det fredete kul­turminnet.

Blir det satt vilkår for dispensasjonen som fordyrer arbeidet, skal eier eller bruker få helt eller delvis vederlag for denne utgiftsøkningen.

Påbegynner eier eller bruker arbeid i strid med fredning eller gjør han skade på fredet byggverk eller anlegg, kan han pålegges å føre kulturminnet tilbake til tidligere stand innen rimelig frist.  Det samme gjelder når noen andre gjør skade på fredet byggverk eller anlegg og eier eller bruker kjente til dette, uten å søke å forhindre ska­den.

Etterkommes ikke pålegget, kan vedkommende myndighet la arbeidet utføre på eiers eller brukers bekostning.  Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

Får vedkommende myndighet rede på at et fredet byggverk er i ferd med å forfalle av mangel på vedlikehold, kan byggverket undersøkes.  Er det fare for at det forfaller, kan – med samtykke av departementet – eieren eller brukeren innen en rimelig frist bli pålagt å gjennomføre tiltak for å motvirke dette.  Følges ikke pålegget får § 16 til­svarende anvendelse, om ikke eier eller bruker påviser at han ikke makter istandset­tingen av økonomiske grunner.

Departementet kan gi eier eller bruker tilskudd til vedlikehold, eller til endringer godkjent av vedkommende myndighet etter loven her.

Blir fredet byggverk mv. skadet ved brann eller annen ulykke, skal eier eller bruker melde fra til vedkommende myndighet så snart som mulig.  Denne avgjør innen 6 uker om kulturminnet skal istandsettes eller gjenreises.  Fristen kan forlenges av departe­mentet.

Er byggverket forsikret og selskapet er underrettet om fredningen, plikter det å melde fra til vedkommende myndighet når forsikringstilfellet er inntrådt.  Denne kan bestemme at selskapet ikke skal utbetale forsikringssummen før saken er avgjort etter første ledd.

Departementet kan frede et område rundt et fredet kulturminne og skipsfunn som nevnt i § 14 så langt det er nødvendig for å bevare virkningen av kulturminnet i mil­jøet eller for å beskytte vitenskapelige interesser som knytter seg til det.

I fredningsvedtak etter første ledd kan departementet forby eller på annen måte regulere enhver virksomhet og ferdsel i fredningsområdet som er egnet til å motvirke formålet med fredningen.  Det samme gjelder fradeling eller bortfeste av grunn til virksomhet som nevnt i første punktum.

Departementet kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra vedtak om fredning og fred­ningsbestemmelser for tiltak som ikke medfører vesentlige inngrep i det fredete områ­det.

Et kulturmiljø kan fredes av Kongen for å bevare områdets kulturhistoriske verdi. Fredningen kan omfatte naturelementer når de bidrar til å skape områdets egenart.

I fredningsvedtak etter første ledd kan Kongen forby eller på annen måte regulere enhver virksomhet og ferdsel i fredningsområdet som er egnet til å motvirke formålet med fredningen.  Det samme gjelder fradeling eller bortfeste av grunn til virksomhet som nevnt i første punktum.

Departementet kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra vedtak om fredning og fred­ningsbestemmelser for tiltak som ikke medfører vesentlige inngrep i det fredete områ­det.

I områder som er fredet med hjemmel i §§ 19 og 20 kan vedkommende myndighet gjennomføre skjøtsel som anses nødvendig av hensyn til formålet med fredningen. Slik skjøtsel kan være vedlikehold av det fredete området, herunder rydding og pleie av vegetasjon og andre tiltak for å verne kulturmiljøet mv.

Eier eller bruker må varsles før skjøtsel etter første ledd iverksettes.

• Når et arbeid med fredning etter denne lov (jf. §§ 15, 19 og 20) starter opp skal det tas kontakt med berørte fylkeskommuner og kommuner for å drøfte avgrens­ing av området, innhold i fredningsbestemmelser og spørsmål om samtidig opp­start av kommunalt eller regionalt planarbeid og spørsmål for øvrig av betydning for kommunens og fylkeskommunens planarbeid.  Kongen kan gi forskrift om samordnet behandling av planer etter plan- og bygningsloven og fredning etter denne lov.

  Fredningsmyndigheten skal kunngjøre en melding, som regel i minst 2 aviser som er alminnelig lest på stedet, der det gjøres rede for det påtenkte frednings­tiltak og de følger det antas å få.  Såvidt mulig bør grunneiere og rettighets­havere underrettes ved brev og gis en rimelig frist for å komme med merknader før forslag utformes.

  På et tidlig tidspunkt i forberedelse av fredningssaken skal det søkes samar­beid med offentlige myndigheter, organisasjoner mv. som har særlig interesse i tiltaket.

• Når forslag om fredning er utarbeidet skal det kunngjøres i Norsk Lysingsblad og i minst 2 aviser som er alminnelig lest på stedet at forslag om fredning er utlagt til offentlig ettersyn.  Kunngjøringen skal beskrive hva forslaget omfatter og gi en rimelig frist for uttalelse som ikke må settes kortere enn 6 uker fra kunngjørin­gen.  Såvidt mulig bør grunneiere og rettighetshavere i området underrettes ved brev.

  I samarbeid med kunngjøringen skal saken legges fram for berørte statlige fagorganer til uttalelse.

• Før vedtak om fredning treffes, skal forslaget forelegges kommunestyret.  Det kan settes en frist for kommunestyrets uttalelse.
• Departementet kan treffe vedtak om midlertidig fredning inntil saken er avgjort.
• Vedtak etter §§ 6, 15, 19 og 20 skal tinglyses.

Departementet kan vedta forskrift om fredning av slike byggverk og anlegg mv. som er nevnt i § 15 og som er i statens eie.  Selges byggverket eller anlegget ut av statens eie, skal fredningen tinglyses, jf. § 22 nr. 5.

Bestemmelsene i §§ 15 tredje og fjerde ledd, 15 a første ledd, 16–18 og 22 nr. 4 gjelder tilsvarende.

Fredning av område til beskyttelse av fredet byggverk og anlegg i statens eie fore­tas etter § 19, jf. § 22.

Kunst eller kulturmateriale som har stor betydning for bevaring, forskning eller for­midling av kulturarv, kunst og historie i Norge, må ikke føres ut av landet uten tilla­telse fra rette myndighet.

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om hvilke gjenstander som omfat­tes av utførselsforbudet i første ledd.

Det er forbudt å føre inn til landet kulturgjenstander som er ulovlig utført fra en stat som er part i en avtale hvor også Norge er part om tilbakelevering av kulturgjen­stander eller om tiltak mot illegal import, eksport og handel med kulturgjenstander.

En kulturgjenstand som befinner seg i Norge og som er ulovlig fjernet fra territoriet til en stat som er part i en avtale hvor også Norge er part om tilbakelevering eller om tiltak mot illegal import, eksport og handel med kulturgjenstander, skal tilbakeleveres til denne statens territorium.  En kulturgjenstand regnes også som ulovlig fjernet hvis den har vært midlertidig utført fra en slik stats territorium, men ikke er brakt tilbake i samsvar med vilkårene i en utførselstillatelse gitt etter denne stats kulturvernlovgiv­ning.  Det samme gjelder hvis andre vilkår i en slik tillatelse er krenket.

Eier eller rettighetshaver som har gjenstanden, skal ved tilbakelevering få en rime­lig erstatning fra den anmodende stat dersom vedkommende ervervet gjenstanden etter at den ble ulovlig fjernet og viste tilbørlig aktsomhet ved ervervet.  Den som har ervervet gjenstanden ved arv eller gave, skal likevel ikke ha en gunstigere stilling enn den personen vedkommende fikk eller arvet gjenstanden fra.

Vedkommende myndighet bistår den anmodende stat med å ettersøke en kultur­gjenstand og å hindre at denne unndras fra fremgangsmåten for tilbakelevering.  Poli­tiet skal etter anmodning bistå vedkommende myndighet i ettersøkingen av gjenstan­den.  Tvangsmidler ifølge straffeprosessloven kap. 15 og 16 kan anvendes selv om ingen kan straffes for innførsel, besittelse eller annen befatning med kulturgjenstan­den.

Den anmodende stat kan anlegge sak ved tingretten om tilbakelevering av en kul­turgjenstand.  Søksmålet skal rettes mot besitteren eller innehaveren.  Erstatningskrav etter § 23 b kan bringes inn for samme rett i den sak som er nevnt i første punktum.

Med stevningen etter første ledd første punktum skal det følge et dokument der kulturgjenstanden beskrives og der det fastslås at det er en kulturgjenstand.  Videre skal det følge med en erklæring fra vedkommende myndighet i den anmodende stat om at kulturgjenstanden er fjernet ulovlig fra dens territorium.

Adgangen til å anlegge sak om tilbakelevering som omhandlet i §§ 23 a til 23 f for­eldes tre år etter den dag den anmodende stat fikk kjennskap til hvor kulturgjenstan­den befant seg, og til besitterens eller innehaverens identitet.  Foreldelse inntrer i alle tilfeller senest 50 år etter at kulturgjenstanden er fjernet ulovlig fra den anmodende stats territorium, og senest 75 år etter at kulturgjenstanden er fjernet ulovlig dersom det dreier seg om kulturgjenstander som er en del av offentlige samlinger eller kirke­gods som omfattes av særlig vern etter nasjonal lovgivning.

I tilfeller som nevnt i § 23 b første ledd annet punktum skal kulturgjenstanden reg­nes som fjernet ulovlig den dag da den skulle ha blitt sendt tilbake etter vilkårene i utførselstillatelsen.

Den anmodende stat bærer utgiftene i forbindelse med fullbyrdingen av avgjørel­sen om tilbakelevering av en kulturgjenstand.

Søksmål om tilbakelevering kan ikke finne sted dersom utførselen ikke lenger er ulovlig på det tidspunkt sak anlegges.

Ved tilbakelevering til en stat som inngår i Det europeiske økonomiske samarbeids­området (EØS), skal eiendomsretten til en kulturgjenstand etter tilbakeleveringen av­gjøres etter lovgivningen i den anmodende stat.

Ved tilbakelevering til en stat utenfor EØS som omfattes av Unidroit-konvensjonen av 24. juni 1995, tapes eiendomsretten til kulturgjenstanden med mindre den anmod­ende stat samtykker i en annen løsning.

Departementet gir nærmere forskrifter om gjennomføringen av innførsels- og ut­førselsforbudet og tilbakeleveringen etter §§ 23 til 23 e, herunder om hva som regnes som kulturgjenstander.

De statlige, fylkeskommunale og kommunale organer som kommer i berøring med tiltak som omfattes av loven her, har plikt til å sende melding til departementet eller til vedkommende myndighet etter denne loven.

Kommunen plikter å sende søknad om riving eller vesentlig endring av ikke fredet byggverk eller anlegg oppført før 1850 til vedkommende myndighet senest fire uker før søknaden avgjøres.  Vedtak om riving eller vesentlig endring av slike byggverk og anlegg skal umiddelbart sendes vedkommende myndighet, dersom denne myndighe­ten har uttalt seg mot riving eller vesentlig endring.

Departementet kan kreve avholdt rettslig skjønn for å få fastslått om og eventuelt i hvilken utstrekning, et vedtak i medhold av §§ 19 og 20 vil medføre erstatningsansvar for det offentlige i samsvar med vanlige rettsgrunnsetninger.  Vedtaket må deretter treffes innen 1 år etter at skjønnet er rettskraftig for samtlige grunneiere og rettighets­havere.

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer forbud, påbud, vilkår eller bestemmelser gitt i eller i medhold av loven her, straffes med bøter eller fengsel i inntil 1 år.  Under særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel i inntil 2 år anvendes.

Kongen fastsetter hvem det er som er rette myndighet i medhold av §§ 3, 4, 5, 6, 8, 9, 10, 11, 13, 14, 15, 15 a, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 23 c og 25.

Kongen kan også bestemme at kommuner, fylkeskommuner og Sametinget skal være rette myndighet etter nevnte bestemmelser.  Departementet kan bestemme at kommuner, fylkeskommuner og Sametinget så langt det er mulig skal yte faglig bi­stand i saker etter loven her.

Departementet kan gi nærmere regler om utfylling og gjennomføring av loven.

• Denne loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer1.  Fra lovens ikrafttreden oppheves
  1. — — —