Loven skal legge til rette for en effektiv innkreving, som ivaretar hensynet til skyldneren.

• Innkrevingsmyndigheten utøver myndighet etter denne loven i første instans. Den krever inn krav som den i lov eller i medhold av denne loven er pålagt å inn­kreve.
• Loven gjelder i Norge, herunder Svalbard og Jan Mayen.
• Departementet kan i forskrift fastsette hvilke krav Innkrevingsmyndigheten skal kreve inn.
• Loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller føl­ger av overenskomst med fremmed stat.

• Innkrevingsmyndigheten ivaretar rollen som kreditor for de krav den har til innkreving.
• Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om innholdet i første ledd, herunder fastsette begrensninger for utøvelsen av kreditorrollen.
• Innkrevingsmyndigheten kan fastsette betalingsfrist for underholdsbidrag som kreves inn etter denne loven.
• Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om når innkrevingen av krav kan avsluttes.  Beslutning om å avslutte innkrevingen av krav kan ikke påklages.

• Forvaltningsloven gjelder med mindre annet følger av denne loven.
• Inkassoloven gjelder ikke for Innkrevingsmyndighetens virksomhet etter denne loven.

• Enhver som har rettigheter eller plikter overfor Innkrevingsmyndigheten, har rett til å la seg bistå eller representere av en fullmektig på alle trinn av saksbe­handlingen.
• Fullmektig skal legge frem fullmakt når Innkrevingsmyndigheten ber om det.
• Meldinger og henvendelser fra Innkrevingsmyndigheten skal rettes til fullmek­tigen når forholdet klart dekkes av fullmakten.  Når hensynet til fullmaktsgiveren tilsier det, kan meldinger og henvendelser rettes til denne direkte.  Fullmektigen skal gjøres kjent med slike henvendelser når det kan ha betydning for vedkom­mende.
• Tredje ledd er ikke til hinder for at masseutsendelser sendes direkte til en som har fullmektig.
• Tvisteloven § 3−3 og tvangsfullbyrdelsesloven § 6−2 gjelder for hvem som kan opptre som prosessfullmektig ved klage til tingretten.

• Når Innkrevingsmyndigheten ved klagebehandling endrer en avgjørelse til gunst for parten på grunn av feil som Innkrevingsmyndigheten kan bebreides for, kan parten kreve å få erstattet kostnader som var nødvendige for å få endret avgjørelsen.
• Krav etter første ledd må settes frem for Innkrevingsmyndigheten senest tre uker etter at melding om endret avgjørelse ble gitt parten.  Kravet avgjøres av Innkrevingsmyndigheten.  Avgjørelsen kan påklages etter reglene i forvaltnings­loven §§ 28 til 34.
• Første og andre ledd gjelder ikke ved klage til tingretten.  Ved behandling av slike klager kan Innkrevingsmyndigheten erstatte partens sakskostnader når det er klart at parten har rett til dekning etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3−3.

• Utbetaling fra Innkrevingsmyndigheten til noen som ikke hadde krav på utbe­talingen, kan kreves tilbake dersom den som har fått utbetalingen, forsto eller burde ha forstått at den skyldtes en feil.
• Vedtak om tilbakebetaling etter første ledd er tvangsgrunnlag for utlegg.
• Innkreving kan ikke iverksettes før eventuell klage er avgjort, likevel slik at motregning etter § 21 første ledd kan gjennomføres.

• Der ikke annet følger av lov eller forskrift, skal utbetaling som foretas av Inn­krevingsmyndigheten, skje til betalingsmottakerens konto.
• Dersom mottakeren ikke har bankkonto her i landet, velges utbetalingsmåten under hensyn til mottakerens ønske.  Ved utbetaling til utlandet kan Innkrevings­myndigheten kreve at mottakeren dekker merkostnaden i forhold til overføring til bankkonto i Norge.  Merkostnaden avregnes i utbetalingen.

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Innkrevingsmyndigheten, skal hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til det vedkommende i sitt arbeid har fått vite om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmes­sige eller personlige forhold.

Etter krav fra Innkrevingsmyndigheten plikter skyldneren å gi opplysninger som kan ha betydning for innkrevingen.  Innkrevingsmyndigheten kan kreve at skyldneren dokumenterer opplysningene ved for eksempel å gi innsyn i, legge frem, sammen­stille, utlevere eller sende inn erklæringer, regnskapsmateriale med bilag, kontrakter, korrespondanse, styreprotokoller, elektroniske programmer og programsystemer.

• Enhver tredjepart plikter etter krav fra Innkrevingsmyndigheten å gi opplys­ninger som kan ha betydning for innkrevingen.  I den utstrekning opplysningene ikke knytter seg til deres næringsvirksomhet, plikter fysiske personer bare å gi opplysninger om
  • krav som skyldneren har eller har hatt mot dem, og om hvordan kravet har falt bort
  • formuesgoder som skyldneren eier, og som de har eller har hatt i sin be­sittelse, og om hvordan besittelsen opphørte.
• Departementet kan gi forskrift om at tredjeparter ukrevet skal gi opplysninger som kan ha betydning for innkrevingen, til Innkrevingsmyndigheten.  Dette gjel­der ikke fysiske personer i den utstrekning opplysningene ikke knytter seg til deres næringsvirksomhet.
• Departementet kan gi forskrift om at offentlige myndigheter, offentlige innret­ninger mv. og deres ansatte skal gi opplysninger som kan ha betydning for inn­krevingen, uten hinder av taushetsplikt.  Departementet kan også gi forskrift om at opplysninger etter første punktum skal gis ukrevet.
• Advokater og andre tredjeparter plikter, uten hinder av lovbestemt taushets­plikt, etter krav fra Innkrevingsmyndigheten å gi opplysninger om pengeoverfør­inger, innskudd og hvem som er parter i pengeoverføringene, på deres konti til­hørende skyldneren.
• Innkrevingsmyndigheten kan kreve at folkeregistermyndigheten, uten hinder av taushetsplikt, skal gi opplysninger som kan ha betydning for Innkrevingsmyn­dighetens arbeid etter denne loven.
• Innkrevingsmyndigheten kan kreve at tredjeparten dokumenterer opplysning­ene ved for eksempel å gi innsyn i, legge frem, sammenstille, utlevere eller sende inn erklæringer, regnskapsmateriale med bilag, kontrakter, korrespon­danse, styreprotokoller, elektroniske programmer og programsystemer, eller i nødvendig utstrekning gi utskrift av protokoll, kopi av dokumenter mv.
• Innkrevingsmyndigheten kan uten hinder av taushetsplikt innhente og utle­vere opplysninger om skyldnerens inntekts- og formuesforhold og om besluttet utlegg og avregning til bruk for andre namsmyndigheters tvangsfullbyrdelse.
• Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om hvordan opplysninger skal gis, signatur, leveringsfrist og leveringssted.

• Innkrevingsmyndigheten kan sammenstille innhentede personopplysninger når det er nødvendig for sitt arbeid, herunder til kontroll-, veilednings-, analyse- og statistikkformål.  Innkrevingsmyndigheten kan benytte innhentede personopp­lysninger til profilering til samme formål når profileringen er nødvendig for å mål­rette tiltak som fremmer etterlevelse av loven.  Graden av personidentifikasjon skal ikke være større enn det som er nødvendig for formålet.
• Innkrevingsmyndigheten kan treffe avgjørelser som utelukkende er basert på automatisert behandling.  Behandlingen må sikre forsvarlig saksbehandling og være forenlig med retten til vern av personopplysninger.  Avgjørelsen kan ikke bygge på skjønnsmessige vilkår i lov eller forskrift, med mindre avgjørelsen er utvilsom.  Den registrerte har rett til manuell overprøving av avgjørelsen.
• Innkrevingsmyndigheten kan benytte særlige kategorier av personopplysnin­ger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10 ved sammenstilling, profilering og automatiserte avgjørelser.
• Departementet kan gi forskrift om sammenstilling, profilering og automati­serte avgjørelser, blant annet om formålet med behandlingen, hvilke personopp­lysninger som kan behandles, og hvem det kan behandles opplysninger om.

• Innkrevingsmyndigheten kan behandle innhentede personopplysninger for å utvikle og teste IT-systemer dersom det vil være umulig eller uforholdsmessig vanskelig å oppnå formålet ved å bruke anonyme eller fiktive opplysninger.
• Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om behandling etter første ledd.

Departementet kan gi forskrift som nevnt i forvaltningsloven § 13 g om utlevering og annen behandling av opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter § 9.

• For krav hvor det ikke er fastsatt forsinkelsesreaksjon ved forsinket betaling i lov eller forskrift, påløper det forsinkelsesrente lik den til enhver tid gjeldende rente fastsatt i forskrift med hjemmel i forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd før­ste punktum.
• Rente etter første ledd løper fra 30 dager etter at det er gitt varsel om at rente vil påløpe ved forsinket betaling.
• Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av første og andre ledd.  Det kan blant annet fastsettes at det for enkelte kravs­typer ikke skal løpe rente, at rente skal løpe etter lavere sats enn det som følger av første ledd, og at rente skal løpe i tillegg til annen forsinkelsesreaksjon i annen lov eller forskrift.  For krav med løpende forfall kan det også bestemmes at renten løper fra et tidligere tidspunkt enn nevnt i andre ledd.
• Dersom særlige hensyn gjør seg gjeldende for enkelte kravstyper, kan depar­tementet i forskrift bestemme at det i stedet for eller i tillegg til renter, påløper gebyr ved forsinket betaling.  Gebyr som påløper med hjemmel i første punktum, er tvangsgrunnlag for utlegg når hovedkravet har tvangsgrunnlag.
• Det skal ikke svares forsinkelsesrente eller påløpe gebyr dersom forsinkelsen er fremkalt ved forhold på kreditors side.

Departementet kan i forskrift bestemme hvilken dekningsrekkefølge som skal gjelde når Innkrevingsmyndigheten selv kan velge hvilke krav som skal dekkes.

• Innkrevingsmyndigheten kan tilby skyldneren en betalingsavtale når den fin­ner det hensiktsmessig.
• Innkrevingsmyndigheten kan sette vilkår for å innvilge en betalingsavtale etter første ledd.
• Beslutninger etter denne paragraf regnes ikke som enkeltvedtak etter forvalt­ningsloven.
• Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av denne paragraf.

• Innkrevingsmyndigheten kan helt eller delvis ettergi et krav dersom det antas å gi like god eller bedre dekning enn fortsatt innkreving, og det ikke vil virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral.
• Innkrevingsmyndigheten kan helt eller delvis ettergi krav med forfall mer enn ti år tilbake i tid dersom fortsatt innkreving ikke antas å gi dekning av betydning. Ettergivelsen må ikke virke støtende eller være egnet til å svekke den alminne­lige betalingsmoral.
• Krav som Innkrevingsmyndigheten krever inn for private kreditorer, kan bare ettergis etter denne paragraf når den private kreditoren samtykker.
• Beslutning om ettergivelse etter denne paragraf kan ikke påklages.  Forvalt­ningsloven § 25 andre og tredje ledd gjelder ikke for begrunnelse av vedtak om ettergivelse etter denne paragraf dersom slik begrunnelse antas å kunne svekke muligheten for fremtidig dekning av kravet.

• Innkrevingsmyndigheten kan helt eller delvis ettergi et krav når skyldneren er varig ute av stand til å betale kravet.  Det er et vilkår at den svekkede betal­ingsevnen skyldes særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker, og at det er uforholdsmessig tyngende å fortsette innkrevingen.  Avgjørelsen må ikke virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral.
• Er betalingsevnen bare midlertidig svekket, kan Innkrevingsmyndigheten på samme vilkår som i første ledd innvilge en betalingsavtale.
• Innkrevingsmyndigheten kan ikke ettergi krav etter første ledd som tilhører private kreditorer.

• Innkrevingsmyndigheten kan ettergi forsinkelsesrente og gebyr ved forsinket betaling, samt omkostninger ved innkrevingen, der det foreligger særlige forhold.
• Beslutninger etter denne paragraf regnes ikke som enkeltvedtak etter forvalt­ningsloven.
• Innkrevingsmyndigheten kan ikke ettergi forsinkelsesrente eller gebyr som tilfaller private kreditorer.
• Departementet kan i forskrift bestemme hva som er særlige forhold etter denne paragraf.

• Krav som kreves inn etter denne loven, kan motregnes i skyldnerens krav på tilgodebeløp på skatt og avgift.  Innkrevingsmyndigheten skal ved motregning etter første punktum ta hensyn til reglene om beslagsfrihet i dekningsloven kapit­tel 2 dersom skyldneren krever det.
• Krav som fordeles etter skattebetalingsloven kapittel 8, kan uoppdelt motreg­nes i andre krav enn skatt og avgift som skyldneren har på det offentlige.  Til­svarende gjelder for krav som nevnt i dekningsloven § 2−8 første ledd bokstav a og b, men for krav som nevnt i bokstav b bare utenfor konkurs.  Reglene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2 gjelder ved motregning etter første og andre punktum.
• Etter krav fra Innkrevingsmyndigheten skal offentlige utbetalere overføre hovedkravet til Innkrevingsmyndigheten.  Departementet kan i forskrift gi utfyl­lende regler til første punktum.
• Beslutning om motregning etter denne paragrafen regnes ikke som enkelt­vedtak etter forvaltningsloven.
• Innkrevingsmyndigheten skal så snart som mulig underrette skyldneren om beslutning om motregning.  Det skal i underretningen opplyses om hvilke krav det motregnes med og om skyldnerens rettigheter etter denne paragrafen.  Der beslagsfrihet er vurdert, bør det fremgå hvilke faktiske forhold vurderingen bygger på.
• Motregning foretatt av Innkrevingsmyndigheten kan påklages etter tvangsfull­byrdelsesloven § 5−16.  Klagefristen og frist for krav om beslagsfrihet er en måned etter at skyldneren ble underrettet om motregningen.  Tvangsfullbyrdel­sesloven § 2−7 gjelder tilsvarende.
• En kommune kan dekke krav som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven § 2−14 ved motregning etter reglene i første og sjette ledd.  Departementet kan gi for­skrift om Innkrevingsmyndighetens gjennomføring av motregning på vegne av annen offentlig myndighet, herunder hvilken dekningsrekkefølge som skal gjelde, og saksbehandlingen i saker om beslagsfrihet.

• Når Innkrevingsmyndigheten beslutter avregning, gjelder dekningsloven § 2−7 første ledd første punktum tilsvarende.  Avregning har prioritet foran utleggs­trekk.
• Beslutning om avregning kan endres etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7−21 første ledd.
• Beslutning om avregning kan påklages etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5−16. Klagen kan settes frem fra varsel er gitt etter § 25 og så lenge avregningen løper.  Tvangsfullbyrdelsesloven § 2−7 gjelder tilsvarende.
• Foreldelsesloven § 17 nr. 3 og § 21 nr. 1, nr. 4 og nr. 5 gjelder tilsvarende for avregning.
• Forvaltningsloven § 17 andre og tredje ledd og § 35 andre til fjerde ledd gjel­der ikke ved behandling av saker om avregning.

• Innkrevingsmyndigheten kan beslutte utlegg for krav som den har til innkrev­ing, og som det foreligger tvangsgrunnlag for.  Tvangsfullbyrdelsesloven § 7−2 første ledd bokstav f gjelder ikke.  Innkrevingsmyndigheten kan ta med flere krav mot skyldneren i samme beslutning.
• Beslutning om utlegg kan gå ut på at det etableres utleggspant, at krav skal dekkes ved utleggstrekk, eller at innkrevingsforsøket avsluttes med en beslutning om intet til utlegg.  En beslutning om at et krav skal dekkes ved utleggstrekk, skjer ved at det etableres utleggstrekk for kravet, eller, dersom det allerede fore­ligger utleggstrekk mot skyldneren, ved at kravet meldes inn i trekket, jf. dek­ningsloven § 2−8.
• Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 1−5 til 1−10, kapittel 4, § 5−9, § 5−10, § 5−15, § 7−9 fjerde til sjette ledd, §§ 7−11 til 7−19, § 7−23, § 7−25, § 7−26 første ledd, § 7−27 og § 7−28 gjelder ved Innkrevingsmyndighetens behandling av saker om utlegg.  Ved klage gjelder også tvangsfullbyrdelsesloven § 2−7, § 5−16 og § 7−24. Klagen kan settes frem fra varsel er gitt etter § 25.
• Forvaltningsloven § 17 andre og tredje ledd gjelder ikke ved behandling av saker om utlegg.
• Departementet kan i forskrift fastsette gebyr som Innkrevingsmyndigheten kan kreve av skyldneren når den sender varsel om utlegg eller treffer beslutning om utlegg.  Gebyret er tvangsgrunnlag for utlegg og legges til kravet ved inn­krevingen.  Skyldnerens plikt til å betale gebyret bortfaller dersom utlegget kjen­nes ugyldig eller tvangsgrunnlaget oppheves.

• Dersom Innkrevingsmyndigheten har tatt utleggspant i enkle pengekrav, kan den selv gjennomføre tvangsdekning i kravet når det foreligger tvangsgrunnlag for det.
• Tvangsdekningen skjer ved at Innkrevingsmyndigheten beslutter at kravet skal betales til Innkrevingsmyndigheten.  Innbetalingen skal skje når Innkrev­ingsmyndigheten krever det, men ikke tidligere enn forfall for det kravet som det er tatt utlegg i.  Krav om innbetaling er tvangsgrunnlag for utlegg.
• Er kravet større enn Innkrevingsmyndighetens krav, eller er det begrensede rettigheter i kravet med bedre prioritet enn Innkrevingsmyndighetens panterett, skal Innkrevingsmyndigheten utbetale den delen av kravet som tilkommer skyld­neren eller bedre prioriterte rettighetshavere.  Tillater rettsforholdet mellom skyldneren og den forpliktede at kravet deles opp, kan Innkrevingsmyndigheten bestemme at bare en del av kravet skal betales til Innkrevingsmyndigheten.
• Innkrevingsmyndigheten skal underrette skyldneren og den som utad frem­står som eier av fordringen, om beslutning etter andre ledd.
• Skyldneren plikter å utlevere til Innkrevingsmyndigheten alle dokumenter som trengs for å gjøre gjeldende det kravet som det er tatt utlegg i, og som skyld­neren etter pålegg har plikt til å utlevere etter § 10.  Er kravet avhengig av at skyldneren som motytelse utleverer et formuesgode, plikter skyldneren å utle­vere dette til Innkrevingsmyndigheten eller skyldnerens debitor, hvis ikke for­muesgodet er unntatt fra utlegg eller en bedre rett er til hinder.  Krav fra Inn­krevingsmyndigheten om utlevering etter første og andre punktum er tvangs­grunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.  Det betales ikke gebyr etter rettsgebyrloven for slik tvangsfullbyrdelse.
• Tvangsdekningen anses for avsluttet først når Innkrevingsmyndigheten har mottatt innbetalingen.
• Tvangsfullbyrdelsesloven § 1−10, kapittel 4, § 5−10 andre ledd, § 5−14 andre ledd og § 5−15 gjelder ved Innkrevingsmyndighetens behandling av saker om tvangsdekning i enkle pengekrav.  Ved klage gjelder også tvangsfullbyrdelses­loven §§ 2−7 og 5−16.  Klagen kan settes frem fra varsel er gitt etter § 25.

• Før Innkrevingsmyndigheten treffer beslutning etter §§ 22, 23 og 24, skal skyld­neren eller skyldnerens fullmektig varsles med oppfordring om å uttale seg om saken innen en dato som ligger minst tre uker fra varsel ble sendt.  Ved tvangs­dekning i enkle pengekrav kan varsel tidligst gis tre uker etter at utlegg er be­sluttet, og varsel skal også gis til den som utad fremstår som eier av fordringen, eller dennes fullmektig.
• Varselet skal inneholde det som er nødvendig for at skyldneren skal kunne ivareta sine interesser.  Departementet kan gi forskrift om det nærmere innholdet i varselet.
• Varsel etter denne paragrafen kan unnlates dersom skyldneren ikke har kjent adresse eller kjent fullmektig med kjent adresse.  Varsel kan også unnlates der­som gjennomføringen av utlegg ville bli vesentlig vanskeliggjort om slikt varsel ble gitt.

• Innkrevingsmyndigheten kan treffe beslutning som nevnt i §§ 22, 23 og 24 når fristen for å uttale seg etter § 25 er løpt ut.  Beslutningen kan treffes tidligere dersom skyldneren ber om det.  Dersom beslutning ikke er truffet innen fristen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7−10 første ledd, må det varsles på nytt etter reglene i § 25.  Skyldneren skal informeres hvis det ikke treffes beslutning om avregning eller utlegg.
• Vesentlige opplysninger av betydning for beslutningen skal nedtegnes, og be­slutningen skal grunngis.  En beslutning om utleggstrekk skal inneholde en nøy­aktig beregning av krav med eventuelle sakskostnader og renter frem til utleggs­dagen og nøyaktige opplysninger om beregningen av renter fra utleggsdagen. Prioritet etter dekningsloven § 2−8 skal fastsettes.  Dersom det ikke allerede løper utleggstrekk mot skyldneren, skal trekkets størrelse og hvem som er trekk­pliktig, fastsettes.  Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om hva som skal nedtegnes, og krav til begrunnelse.
• Den som har krav på varsel etter § 25 første ledd, skal underrettes om be­slutningen.  I tilfeller der det blir etablert utleggstrekk, skal skyldneren gjøres opp­merksom på at det vil bli registrert i Løsøreregisteret at utleggstrekk er etablert. Ved etablering av utleggstrekk skal den trekkpliktige underrettes om plikten til å foreta og innbetale trekk og om hvordan den trekkpliktige må innhente nærmere opplysninger.  § 25 tredje ledd første punktum gjelder tilsvarende.
• Den som har klageadgang etter §§ 21 til 24, kan uten hinder av taushetsplikt gis innsyn i dokumenter eller deler av dokumenter i saken som er nødvendig for å ivareta sine interesser.  Begrensningen som nevnt i forvaltningsloven §§ 18 til 19 gjelder likevel.

Utleggstrekk kan besluttes for uforfalte bidragsforpliktelser når skyldneren har mis­ligholdt sin bidragsplikt og ikke stiller sikkerhet.  §§ 23, 25 og 26 gjelder tilsvarende. Hvor bidragsforpliktelser allerede deltar i et utleggstrekk, kan departementet i forskrift gi regler om at tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4−4 og 4−18, og denne lov §§ 25 og 26, ikke skal gjelde ved innmelding av ytterligere bidragsforpliktelser i trekket.

Innkrevingsmyndigheten gjennomfører utleggstrekk etablert av alminnelig nams­mann, og utleggstrekk etablert av den selv etter bestemmelsene i kapittelet her.

• Innkrevingsmyndigheten mottar innbetaling av utleggstrekk fra den trekkplik­tige og utbetaler innbetalt trekk til de berettigede kreditorene etter prioritet og forholdsmessighet, jf. dekningsloven § 2-8.  Dekker ikke utbetalingen hele kra­vet, skal hovedstolen nedskrives før kostnader, gebyrer og til sist påløpte renter med mindre annet er bestemt i trekkbeslutningen.  Feil i fordelingen kan rettes i senere utbetalinger dersom det er mulig.
• Departementet kan i forskrift fastsette en nedre grense for hvor små beløp som utbetales, hvordan krav kan legges sammen ved beregningen, og hvordan slike beløp skal behandles.
• Dersom Innkrevingsmyndigheten beslutter avregning mens det løper utleggs­trekk, dekkes avregningsbeløpet av trekket.

• Den trekkpliktige skal foreta trekk i samsvar med beskjed fra Innkrevings­myndigheten om trekkpålegget.  Den trekkpliktige kan pålegges å innhente opp­lysninger om trekket og betalingen av det.  Departementet kan i forskrift gi nær­mere regler om plikten til å innhente opplysninger.
• Den trekkpliktige skal betale trekkbeløpet senest første virkedag etter utbe­talingen til skyldneren såfremt ikke Innkrevingsmyndigheten har fastsatt et annet forfallstidspunkt.  Departementet kan i forskrift fastsette avvikende regler for når trekkpliktige skal betale trekkbeløpet.
• Trekkpliktige som har trekkplikt etter skattebetalingsloven § 5−4, skal ukre­vet levere opplysninger om utleggstrekk, herunder tidspunktet trekket ble fore­tatt i skyldnerens lønn mv., for hver kalendermåned etter reglene i a-opplys­ningsloven.  Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om levering av opp­lysninger om utleggstrekk, herunder fastsette unntak og avvikende regler for enkelte trekkpliktige.  Departementet kan i forskrift også gi regler for hvordan trekkpliktige som ikke har trekkplikt etter skattebetalingsloven § 5−4, skal levere opplysninger om utleggstrekk.
• Dersom skyldneren ikke lenger har krav på lønn eller annen utbetaling fra den trekkpliktige, skal den trekkpliktige underrette Innkrevingsmyndigheten.  Den trekkpliktige trenger ikke å underrette Innkrevingsmyndigheten dersom inntekts­bortfallet skyldes et forhold som er rapportert i samsvar med a-opplysningsloven.

• Dersom et trekkpålegg ikke blir etterkommet eller beløp som er trukket, ikke blir betalt, er den trekkpliktige ansvarlig for beløpet.  Departementet kan i forskrift fastsette at den trekkpliktige skal betale rente av trekkbeløp som ikke betales innen forfallstidspunktet etter § 30 andre ledd, og gi regler om fordeling av rentene.
• Den som ikke har overholdt sin opplysningsplikt etter a-opplysningsloven, kan pålegges av Innkrevingsmyndigheten å erstatte det beløpet som kunne vært truk­ket dersom opplysningsplikten var overholdt.  Ved fastsetting av ansvaret skal det legges til grunn at utleggstrekk ville blitt satt i verk 14 dager etter tjeneste­forholdets begynnelse med 20 prosent av trekkgrunnlaget.  Ansvarskravet for­faller tre uker etter at vedtak om ansvar er sendt.
• Unnlatelse av å foreta trekk eller å gi pliktige opplysninger medfører ikke ansvar når det godtgjøres at forholdet ikke skyldes forsømmelse eller mangel på tilbørlig aktsomhet fra den trekkpliktige eller noen i dennes tjeneste.
• Ansvar etter denne paragrafen er tvangsgrunnlag for utlegg.
• Foreldelsesloven §§ 9 og 11 gjelder tilsvarende for ansvarskravet.

• Kreditoren plikter å informere Innkrevingsmyndigheten om endringer i kravs­forholdet, herunder om forhold som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven § 7−25 og om overdragelse av kravet.
• Dersom det er gått mer enn ett år siden kravet ble besluttet dekket ved trekk, og kreditoren verken har informert om endringer i kravsforholdet eller mottatt utbetaling i løpet av det siste året, må kreditoren bekrefte at kravet fortsatt består før vedkommende mottar utbetaling.  Dersom Innkrevingsmyndigheten mottar en innbetaling som kreditoren skal ta del i, gis kreditoren en frist for å bekrefte kravet.  Hvis kravet ikke blir bekreftet innen fristen, tilfaller vedkom­mendes del øvrige kreditorer.  Kreditoren tar ikke del i senere innbetalinger før kravet er bekreftet.
• Selv om trekket har opphørt, gjelder opplysningsplikten fortsatt så lenge Inn­krevingsmyndigheten krever inn et ansvarskrav etter § 31.

• Ved endring av utleggstrekk og skifte av trekkpliktig gjelder tvangsfullbyrdel­sesloven §§ 7−21 og 7−22.
• Der Innkrevingsmyndigheten treffer avgjørelse om endring av utleggstrekket, gjelder saksbehandlingsreglene i § 26.

• Utleggstrekk som er foretatt i en utbetaling til skyldneren, har frigjørende virkning for skyldneren.  Dette gjelder selv om den trekkpliktige ikke betaler trekket videre til Innkrevingsmyndigheten.
• Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om godskrivingen, herunder om fra hvilket tidspunkt skyldneren skal godskrives beløpet.  Departementet kan i forskrift også gi regler om at Innkrevingsmyndigheten kan fastsette at trekket i særlige tilfeller ikke skal ha frigjørende virkning for skyldneren.

• Når det etableres utleggstrekk overfor en skyldner, skal Innkrevingsmyndig­heten sørge for at trekket registreres i Løsøreregisteret.  Dette gjelder ikke trekk som bare dekker uforfalte bidragsforpliktelser.
• Når et utleggstrekk opphører, skal Innkrevingsmyndigheten sørge for at regi­streringen i Løsøreregisteret slettes.  Det samme gjelder der det bare gjenstår uforfalte bidragsforpliktelser i trekket.
• Når et utleggstrekk opphører etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7−28 andre ledd, skal Innkrevingsmyndigheten underrette kreditorene og skyldneren om opphøret.

• Staten er part i saker som gjelder innkreving av krav til det offentlige etter denne loven.  Med mindre annet er bestemt, utøver Innkrevingsmyndigheten partsstillingen i saker for domstolene og de alminnelige namsmyndighetene.
• En privat kreditor er part i saker som gjelder innkreving av krav for denne. Med mindre annet er bestemt, utøver Innkrevingsmyndigheten partsstillingen i saker for domstolene og de alminnelige namsmyndighetene.  Innkrevingsmyndig­heten kan ikke gi avkall på krav uten den private kreditorens samtykke.
• Departementet kan fastsette i forskrift hvilke saker utøvelsen av partsstillin­gen omfatter, og at partsstillingen skal utøves av andre offentlige myndigheter.
• Endelig rettsavgjørelse og forlik i saker med flere skattekreditorer er bindende for alle skattekreditorene.

• Når det er fastsatt frist for å reise søksmål om fastsettingen av kravet, og fris­ten er utløpt, kan ikke kravet kreves prøvd i klagesak for domstolen om tvangs­fullbyrdelse, midlertidig sikring, avregning og motregning.  Kravet kan likevel kreves prøvd inntil tre måneder etter første beslutning av et innkrevingstiltak som nevnt i første punktum, dersom klagen på tiltaket settes frem innenfor gjeldende klagefrister.
• Det kan gis oppfrisking for oversittelse av fristen i første ledd andre punktum etter reglene i tvisteloven §§ 16−12 til 16−14.

• Klage etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5−16 avgjøres av tingretten ved skyld­nerens alminnelige verneting etter tvisteloven § 4−4.
• Kan det ikke påvises verneting som nevnt i første ledd, gjelder tvisteloven § 4−3.

• Med bot eller fengsel inntil to år straffes en skyldner og en opplysningspliktig tredjepart som gir uriktig eller ufullstendig opplysning til Innkrevingsmyndighe­ten, eller unnlater å gi pliktig opplysning.
• Grovt uaktsom overtredelse av første ledd straffes med bot eller fengsel inntil ett år.
• I tilfeller der det ikke er etablert utleggstrekk, eller et etablert utleggstrekk er opphørt, kan Innkrevingsmyndigheten pålegge en arbeidsgiver eller oppdrags­giver ansvar etter § 31 andre til femte ledd.

• Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.1
• De enkelte bestemmelsene kan settes i kraft til ulik tid2.  Det kan fastsettes at bestemmelser skal tre i kraft til ulik tid for ulike skyldnere, namsmyndigheter, kreditorer, trekkpliktige og andre aktører, og for ulike krav.
• Kongen kan gi overgangsbestemmelser.2

Fra den tid Kongen fastsetter1, gjøres følgende endringer i lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse:

Fra den tid Kongen fastsetter1, gjøres følgende endringer i andre lover: