I loven her menes med:

• småbåt, enhver flytende innretning som er beregnet på og i stand til å bevege seg på vann, og som har en største lengde på inntil 15 meter;
• fritidsbåt, enhver flytende innretning som er beregnet på og i stand til å beve­ge seg på vann med en største lengde på inntil 24 meter, og som brukes uten­for næringsvirksomhet.

Kapitlet her gjelder fritidsbåter.

Kongen kan gi forskrift om i hvilken utstrekning loven og forskrifter gitt i medhold av loven skal få anvendelse på utenlandske fritidsbåter i Norges territorialfarvann, herunder ved Svalbard og Jan Mayen, i Norges økonomiske sone og på norsk konti­nentalsokkel, med de begrensninger som følger av folkeretten.

For å forebygge at bruk av fritidsbåter skal forårsake helseskade eller miljøforstyr­relser, kan Kongen i medhold av lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produk­ter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) gi forskrifter om konstruksjon, tilvirk­ning, innførsel og omsetning av fritidsbåter.

På enhver fritidsbåt skal det finnes slikt utstyr og slike innretninger, samt være truffet slike forholdsregler, som er nødvendig for å beskytte sikkerheten og helsen til personer om bord.  Det skal særlig sørges for at fare for brann og eksplosjon fore­bygges, og at tekniske innretninger og utstyr om bord på fartøyet er konstruert, opp­stilt og forsynt med verneinnretninger slik at personer om bord er vernet mot skade på liv og helse.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om de krav som stilles i første ledd.

Alle fritidsbåter skal under seilas være utstyrt med egnet rednings- og flyteutstyr til alle om bord.

Kongen kan gi forskrifter om rednings- og flyteutstyr og om krav til annet utstyr, herunder om:

• kommunikasjonsutstyr;
• brannslokningsutstyr;
• annet sikkerhetsutstyr.

I fritidsbåt med lengde mindre enn åtte meter skal alle ha på seg egnet flyteutstyr ved utendørs opphold i båten når båten er i fart.  Ansvar etter første punktum, jf. § 27 og § 28, påhviler den enkelte som har plikt til å ha på seg flyteutstyr.  For barn under 15 år påhviler ansvaret båtfører.

Kongen kan i forskrift fastsette unntak fra kravet i første ledd, herunder i situasjo­ner der sikkerheten generelt er ivaretatt på annet vis.

En fritidsbåt skal navigeres slik at det ikke oppstår fare for liv og helse, miljø eller materielle verdier.

Kongen kan gi forskrifter om:

• at fritidsbåter skal være utstyrt med navigasjonshjelpemidler og utstyr til bruk i navigeringen,
• de kravene som skal stilles til slikt utstyr, og
• de kravene som skal stilles til utstyrets plassering og betjening,
• faremeldinger, nødmeldinger og nødsignaler,
• sjøveisregler.

Kongen kan i forskrift bestemme at utstyr som nevnt i §§ 22 til 24 må være god­kjent for å kunne brukes om bord.  I forskriften kan Kongen gi nærmere regler om godkjenning av slikt utstyr.

Det kan i forskriften nedlegges forbud mot eller stilles vilkår for overdragelse av slikt utstyr, dersom godkjenning mangler eller utstyret ikke lenger kan brukes om bord.  Like med overdragelse regnes at utstyret utbys til salgs eller leies ut eller lånes ut til bruk om bord i fritidsbåt eller annet sted.

Første og annet ledd gjelder tilsvarende for slike innretninger som nevnt i § 22.

Kongen utpeker en offentlig myndighet som skal påse at bestemmelser gitt i eller i medhold av kapitlet her blir overholdt.

Vedkommende myndighet kan gå om bord i en fritidsbåt for å besiktige den.  Om nødvendig kan også båter i fart stanses og bordes for besiktigelse.

Båtens eier eller fører skal medvirke til gjennomføringen av besiktigelsen.

Kongen kan gi nærmere regler om besiktigelsen.

Kongen kan gi forskrift om måling av fritidsbåter, herunder om

• hvilke fritidsbåter som er målepliktige,
• hvem som skal foreta målingen,
• dokumentasjon vedrørende måling,
• båteierens medvirkningsplikt ved målingen,
• gebyr.

Kongen kan gi forskrift om at fører av fritidsbåt må oppfylle krav til minstealder, helsetilstand, opplæring og andre kvalifikasjonskrav, herunder båtførerprøve.  For­skriften fastsetter bestemmelser om kontroll med at kravene oppfylles, båtførerregis­ter og om gebyr.

Båteier og båtfører er ansvarlig for å overholde bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, for så vidt ikke annet følger av den enkelte bestemmelse eller sam­menhengen.

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av kapitlet her, straffes med bøter.

Blir en person som har rett til å føre båtførerbevispliktig fritidsbåt ilagt straff, kan det i dommen eller forelegget fastsettes at personen ikke lenger skal ha slik førerett dersom lovbruddet er grovt og dersom hensynet til sjøsikkerheten, miljøet eller all­menne hensyn ellers krever det.  Beslutning som nevnt i første punktum kan gå ut på at båtførerbevis inndras, eller at person som ikke har plikt til å ha båtførerbevis, gis et kjøreforbud.

Tap av førerett skal settes til minst ett år.  Det kan likevel besluttes tap av føreret­ten for en kortere periode dersom tapet ellers får urimelige virkninger eller det forelig­ger andre særlige forhold.

Den som taper retten til å føre båtførerbevispliktig fritidsbåt, skal ha bestått båtfø­rerprøven før vedkommende kan føre slik båt igjen.

Finner politiet at føreren eller eieren av en fritidsbåt, eller den som på eierens veg­ne har rådigheten over fritidsbåten, med skjellig grunn er mistenkt for et straffbart forhold som kan medføre tap av retten til å føre båtførerbevispliktig fritidsbåt, kan en polititjenestemann midlertidig tilbakekalle føreretten ved å ta beslag av båtførerbeviset eller ved å ilegge kjøreforbud til person som ikke har plikt til å ha båtførerbevis. Spørsmålet om å opprettholde midlertidig tap av føreretten skal snarest mulig foreleg­ges for en tjenestemann som hører til påtalemyndigheten.  Beslutningen skal være skriftlig.  Dersom den mistenkte ikke samtykker i det midlertidige tilbakekallet av føre­retten, må spørsmålet innen tre uker oversendes tingretten til avgjørelse.

Når tap av førerett er rettskraftig avgjort, eller det er truffet vedtak om midlertidig tilbakekall av retten til å føre fritidsbåt og midlertidig beslag av båtførerbevis, plikter rettighetshaveren straks å levere båtførerbeviset til politiet.

Kongen gir forskrift med nærmere regler om fastsetting av tap eller midlertidig til­bakekall av førerett, herunder hva som skal anses som grove lovbrudd, hvilke over­tredelser som gir grunnlag for tap av førerett utover ett år, og under hvilke omstendig­heter føreretten kan tapes for mindre enn ett år.  Kongen kan også gi forskrift om an­vendelse av kapitlet på Svalbard og Jan Mayen.

Dersom innehaveren av føreretten ikke er edruelig eller hans vandel for øvrig er slik at han ikke anses skikket til å føre fritidsbåt, kan politimesteren eller den han gir myndighet, tilbakekalle retten til å føre båtførerbevispliktig fritidsbåt for en bestemt tid, hvis hensynet til sjøsikkerheten, miljøet eller allmenne hensyn ellers krever det.

Blir en person som ikke har førerett, ilagt straff for en overtredelse som ville ha ført til tap av retten til å føre fritidsbåt i medhold av § 28 a, skal det i dommen eller forelegget fastsettes en sperrefrist for å kunne gi personen førerett.  § 28 a annet ledd gjelder tilsvarende for sperrefristens lengde.

Er personen yngre enn den lovlige minstealderen for slik førerett, løper sperrefris­ten til det er gått minst ett år fra den dagen vedkommende oppnår minstealderen.

Blir en som ikke har førerett, med skjellig grunn mistenkt for et straffbart forhold som kan ha betydning for adgangen til å få båtførerbevis, kan politimesteren eller den han gir myndighet, bestemme at førerett ikke kan erverves før saken er endelig av­gjort, likevel ikke ut over tre måneder uten kjennelse av tingretten.

Kongen gir forskrift med nærmere regler om fastsetting av sperrefrist.

Kapitlet her gjelder eiere og førere av småbåter.

Kapitlet her gjelder bare føring eller forsøk på føring av småbåt innenfor rikets grenser.

Forskrifter gitt i medhold av § 31 gjelder på Svalbard og Jan Mayen bare når det er uttrykkelig bestemt i forskriftene.

Bestemmelsen i § 26 b gjelder tilsvarende for småbåter.

Ingen som på grunn av sin tilstand må anses uskikket til det, må føre eller forsøke å føre en småbåt.  Dette gjelder uansett om tilstanden skyldes påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, sykdom, tretthet eller andre omstendig­heter.

Under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel må in­gen føre eller forsøke å føre en småbåt som har:

• motor som fremdriftsmiddel,
• seil som fremdriftsmiddel og en største lengde på 4,5 meter eller mer, eller
• brukes til passasjertransport i næring.

Føreren av en småbåt som nevnt i første ledd regnes alltid som påvirket når han eller hun:

• har en alkoholkonsentrasjon i blodet som er større enn 0,8 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet, eller
• har en større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluft enn 0,4 milligram per liter luft.

Villfarelse med hensyn til alkoholkonsentrasjonens størrelse fritar ikke for straff.

En båtfører som forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av føringen, må ikke nyte alkohol eller ta annet berusende eller bedøvende middel i de første seks timene etter at føringen er avsluttet.  Dette forbudet gjelder likevel ikke etter at blodprøve eller utåndingsprøve er tatt, eller politiet har avgjort at slik prøve ikke skal tas.

Om bord på småbåter som brukes til passasjertransport i næring, gjelder bestem­melsen her også for andre som utfører eller forsøker å utføre tjeneste som er av vesentlig betydning for sikkerheten til sjøs.  Sjøloven § 144 har regler om pliktmessig avhold om bord på slike båter.

Bestemmelsene i §§ 31 til 33 gjelder ikke for den som fører eller forsøker å føre en småbåt for å redde noens person eller gods fra alvorlig fare, når omstendighetene berettiget båtføreren til å anse denne faren som særdeles betydelig i forhold til den faren som båtføringen ville medføre.

Eieren av en småbåt plikter å forvisse seg om at den som han eller hun lar bruke båten, fyller vilkårene for å føre den.  Det samme gjelder for den som har rådigheten over båten på eierens vegne.

Politiet kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) av en båtfører når:

• det er grunn til å tro at båtføreren har overtrådt bestemmelsene i § 33,
• båtføreren med eller uten egen skyld er innblandet i en ulykke, eller
• båtføreren er blitt stanset som ledd i kontroll av båttrafikken.

Dersom resultatet av alkotesten eller andre forhold gir grunn til å tro at båtføreren har overtrådt bestemmelsene i § 33, kan politiet fremstille båtføreren for utåndings­prøve, blodprøve og klinisk legeundersøkelse for å søke å fastslå påvirkningen.  Slik fremstilling skal i alminnelighet finne sted når føreren nekter å medvirke til alkotest.

Utåndingsprøve tas av politiet.  Blodprøve kan tas av lege, offentlig godkjent syke­pleier eller bioingeniør.  Klinisk legeundersøkelse foretas når det er mistanke om på­virkning av andre midler enn alkohol eller når andre særlige grunner taler for det.

Kongen gir nærmere bestemmelser om undersøkelser som nevnt i paragrafen her.

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av kapitlet her, straffes med bøter eller fengsel inntil ett år.

Medvirkning straffes ikke.

Forurensning av det ytre miljø ved utslipp eller dumping fra fritidsbåt eller ved for­brenning av skadelige stoffer eller på annen måte i forbindelse med fritidsbåten er for­budt, med mindre annet fremgår av lov eller av forskrift fastsatt med hjemmel i lov.

Båteieren og båtføreren skal sørge for at det ikke skjer forurensning av det ytre miljø i strid med første ledd, og skal treffe rimelige tiltak for å begrense virkningene av forurensning.

Kongen kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om forbudet mot forurens­ning og om pliktene etter annet ledd, herunder om:

• hva som skal anses som skadelige stoffer og som utslipp, dumping og forbren­ning,
• hvordan fritidsbåter skal håndteres for å unngå forurensning,
• hvilke tiltak som skal settes i verk dersom forurensning oppstår,
• levering av skadelige stoffer til mottaksanlegg.

Kongen kan gi forskrifter om hvordan fritidsbåter skal være innrettet og utstyrt, slik at det ikke skjer forurensning i strid med § 38 første ledd.

Denne bestemmelsen gjelder vannscooter og liknende motordrevne mindre fartøy som er konstruert for å føre personer, og som etter alminnelig språkbruk ikke kan be­tegnes som båter.

Sjøfartsdirektoratet avgjør i tvilstilfeller om fartøy av en viss type omfattes av førs­te ledd.

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler for bruk av fartøyer som nevnt i første ledd, herunder bestemme at bruk av slike fartøyer av hensyn til miljø eller sik­kerhet ikke er tillatt i en bestemt avstand fra land, i verneområder og i en bestemt av­stand fra verneområder.  Departementet kan bestemme at det for avgrensede områ­der likevel er tillatt med organisert vannscooterkjøring i forbindelse med trening og konkurranse innenfor forbudsområder fastsatt i medhold av første punktum.

I særlige tilfeller der hensynet til natur, næring, sikkerhet eller støy tilsier det, kan departementet i forskrift forby eller begrense bruk av fartøyer som nevnt i første ledd i andre områder enn de som er nevnt i tredje ledd første punktum.  Departementets myndighet etter tredje ledd annet punktum og fjerde ledd kan delegeres til kommu­nen.

Uten hinder av bestemmelser i forskrift gitt i medhold av tredje og fjerde ledd er bruk av fartøy som nevnt i første ledd tillatt i forbindelse med:

• politi-, rednings- og ambulansetjeneste, samt oppsyns- og tilsynstjeneste eta­blert med hjemmel i lov,
• Forsvarets øvelser, forflytninger og transporter, og
• marinarkeologiske og andre vitenskapelige undersøkelser.

Kongen kan i forskrift gjøre unntak fra bestemmelser i forskrift gitt i medhold av tredje og fjerde ledd for bruk av fartøy som nevnt i første ledd til andre transportfor­mål.

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i § 40 tredje eller fjerde ledd eller bestemmelser i forskrift fastslått med hjemmel i § 40 tredje eller fjerde ledd, straffes med bøter.

Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om utfylling og gjennomføring av loven her.

Er krav fastsatt i eller i medhold av kapittel 3 og 5 ikke etterkommet, kan eieren eller føreren pålegges å gjennomføre nødvendige tiltak innen en bestemt tidsfrist.

Er pålegg etter første ledd ikke etterkommet innen fristen, kan det treffes vedtak om tvangsmulkt for å sikre at pålegget blir etterkommet.  Mulkten begynner å løpe når en ny frist for å oppfylle pålegget etter første ledd er utløpt uten at det er oppfylt.

Tvangsmulkten kan fastsettes som et enkeltbeløp eller som en løpende mulkt.  Ved fastsettelse av tvangsmulktens størrelse skal det blant annet ses hen til hvor viktige sikkerhets- og miljøhensyn pålegget skal ivareta, og kostnadene ved å oppfylle påleg­get.

Tvangsmulkt tilfaller statskassen.  Når sterke hensyn tilsier det, kan påløpt mulkt reduseres eller frafalles.

Når Statens innkrevingssentral er pålagt å inndrive tvangsmulkt som nevnt i annet ledd, kan den inndrive det ved trekk i lønn og andre lignende ytelser etter reglene i dekningsloven § 2−7.  Innkrevingssentralen kan også inndrive tvangsmulkt ved å stif­te utleggspant for kravet dersom panteretten får rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til en tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5, og utleggsforret­ningen kan holdes på innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7−9 første ledd.

Kongen gir forskrifter med nærmere bestemmelser om tvangsmulkt, herunder om tvangsmulktens størrelse og varighet og hvem som kan fatte vedtak om tvangsmulkt.

I særlige tilfeller kan det nedlegges forbud mot at en fritidsbåt forlater havn eller fastsettes andre nødvendige tiltak dersom båten klart utgjør en fare for liv og helse eller miljø.  Kongen gir nærmere forskrifter om slike tvangstiltak, herunder om hvem som kan fatte vedtak.

Kongen kan gi forskrift om at bøteleggelse på stedet eller i ettertid for båttrafikk­lovbrudd av nærmere angitt art kan skje ved forenklet forelegg etter faste bøtesatser. I slike forelegg kan straffebudet og det straffbare forhold betegnes ved stikkord eller på lignende måte.

Forelegg utskrevet på stedet faller bort dersom det ikke straks vedtas.  For fore­legg utskrevet i ettertid gjelder straffeprosessloven § 256 nr. 5 tilsvarende.  Slikt fore­legg faller bort dersom det ikke vedtas innen fristen.  Departementet kan gi nærmere regler om fremgangsmåten når forelegget utskrives i ettertid.

Påtalemyndigheten kan til gunst for siktede oppheve vedtatte forelegg.

Polititjenestemann eller tolltjenestemann som ellers ikke har foreleggsmyndighet, kan gis myndighet til å utferdige forenklet forelegg.

Departementet gir nærmere regler om bruk av forenklet forelegg og fastsetter bøtesatser og subsidiær fengselsstraff for de forskjellige lovbrudd som ordningen skal omfatte.

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.1  De enkelte bestemmelsene kan settes i kraft til ulik tid.

Kongen kan gi nærmere overgangsbestemmelser.

Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende endringer i andre lover: