Loven skal sikre at taubaner blir anlagt, bygget, drevet, vedlikeholdt og fjernet slik at taubaner ikke fører til skade på person, eiendom eller miljø.  Loven skal legge til rette for en stadig forbedring av sikkerheten og forebygging av taubaneulykker gjen­nom systematisk, risikobasert sikkerhetsarbeid, herunder undersøkelser av taubane­ulykker og taubanehendelser.

Loven gjelder for taubaner og all aktivitet knyttet til taubanevirksomhet.

Loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen med mindre Kongen bestemmer noe annet.

I denne loven menes med

• taubane:  anlegg konstruert, produsert, montert og tatt i bruk for å transpor­tere personer eller gods i vogner eller med trekkinnretninger som bæres av eller beveges med tau som er plassert i eller langs en trasé
• taubanevirksomhet:  foretak, enkeltpersonforetak eller forvaltningsorgan som har driftstillatelse for én eller flere taubaner
• taubaneulykke:  uønsket eller plutselig hendelse eller en bestemt rekke slike hendelser på taubane som fører til død eller alvorlig personskade, betydelige materielle skader på eiendom eller på miljø, og andre lignende ulykker
• alvorlig taubanehendelse:  uønsket hendelse på taubane som under andre omstendigheter kunne ha ført til en taubaneulykke
• taubanehendelse:  enhver annen uønsket hendelse enn en ulykke på tau­bane, som har sammenheng med driften, og som innvirker på driftssikker­heten.

Departementet er myndighet etter denne loven.

Departementet kan gi forskrifter om:

• bestemmelser om definisjon av taubane og taubanevirksomhet, samt helt eller delvis unntak fra loven
• saksbehandlingsregler til driftstillatelse, herunder om saksbehandlingsfrist og rettsvirkninger av fristoverskridelse, om vilkår for utstedelse og tilbakekall av driftstillatelse, samt om fjerning av taubane
• tekniske og driftsmessige krav, inkludert krav til bemanning, redningsbered­skap, magnetinduktiv prøving, sikkerhetsstyringssystem og erstatnings- og for­sikringsplikt
• godkjenning eller akkreditering av virksomhet som skal utføre oppgaver av sik­kerhetsmessig betydning, samt bruk av slik virksomhet
• godkjenning eller sertifisering av personell som skal utføre oppgaver av sikker­hetsmessig betydning, samt bruk av slikt personell
• universell utforming av byggverk, innretninger og billettsystemer
• plikt til varsling, rapportering og taushetsplikt, herunder hvilke opplysninger som skal inngå i varslings- og rapporteringsplikten, samt hvordan og til hvem dette skal skje
• behandling av personopplysninger
• tvangsmulkt og overtredelsesgebyr, inkludert hvordan den skal fastsettes, be­regnes og frafalles
• hvem som omfattes av forbudet mot ruspåvirkning og av påbudet om pliktmes­sig avhold, samt om testing av ruspåvirkning
• gebyr, årsgebyr og sektoravgift
• krav til naboeiendommer
• gjennomføring av EØS-avtalen på taubaneområdet
• undersøkelsesmyndighetens oppgaver og kompetanse, inkludert varsling og rap­portering til og fra undersøkelsesmyndigheten, og om samarbeid og utveksling av opplysninger med andre land og internasjonale organisasjoner i den grad det følger av internasjonale avtaler som Norge har inngått.

Departementets myndighet etter første ledd kan delegeres til privat institusjon.

Taubanevirksomheten skal drive taubanen på en sikker måte og sikre at vilkårene som er satt for taubanen i eller i medhold av denne loven, er oppfylt.

Taubanevirksomheten skal stanse driften om hensynet til sikkerheten tilsier det.

En taubane skal ikke tas i bruk før departementet har gitt driftstillatelse.

For søknad om driftstillatelse etter denne loven skal saksbehandlingsfrist være fire uker.  Tjenesteloven § 11 andre ledd gjelder ikke for driftstillatelser etter denne loven.

Taubanevirksomheten skal etablere et system for å sikre og dokumentere at krav­ene i eller i medhold av denne loven er oppfylt.

Taubanevirksomheten er uansett skyld ansvarlig for skade forårsaket av taubanen.

Taubanevirksomheten skal ha forsikring og sikkerhetsstillelse for erstatningsansvar som kan oppstå på grunn av virksomheten.  Manglende sikkerhetsstillelse medfører til­bakekall av driftstillatelsen.

Forsikringsselskapet hvor taubanen er forsikret, skal varsle tilsynsmyndigheten om bortfall av sikkerhetsstillelsen.

Taubanevirksomheten skal straks varsle politiet og undersøkelsesmyndigheten om taubaneulykke eller alvorlig taubanehendelse.

Undersøkelsesmyndigheten skal varsle tilsynsmyndigheten om taubaneulykke eller alvorlig taubanehendelse.

Taubanevirksomheten skal rapportere opplysninger om taubaneulykker, alvorlige taubanehendelser og taubanehendelser til tilsynsmyndigheten og undersøkelsesmyn­digheten.

Taubaneulykker og alvorlige taubanehendelser skal rapporteres skriftlig til tilsyns­myndigheten og undersøkelsesmyndigheten så snart som mulig og senest innen 72 timer.  Rapportering skal skje på skjema fastsatt av tilsynsmyndigheten og undersøk­elsesmyndigheten i fellesskap.

Taubanehendelser skal rapporteres til tilsynsmyndigheten innen åtte dager  Rap­portering skal skje på skjema fastsatt av tilsynsmyndigheten.

Rapportering kan skje elektronisk.

Enhver som utfører arbeid eller tjeneste for tilsynsmyndigheten, har taushetsplikt etter forvaltningsloven om det de får kjennskap til under utføring av arbeidet eller tje­nesten.  Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 gjelder likevel ikke.

Personer som nevnt i første ledd har i tillegg taushetsplikt om alle opplysninger som er innrapportert etter § 10, og om opplysninger som er fremkommet under forklaring for undersøkelsesmyndigheten etter § 23 f og § 23 k så langt det passer.  Dette gjelder ikke dersom tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre, eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til en taubaneulykke eller taubanehendelse.

Taushetsplikt etter første og andre ledd er ikke til hinder for at opplysningene brin­ges videre i den grad den som har krav på taushet samtykker, eller dersom opplys­ningene har statistisk form eller er alminnelig tilgjengelig andre steder.

Opplysninger som er taushetsbelagt etter andre ledd, kan gis videre til utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner når dette følger av internasjonale avtaler som Norge har inngått.

Opplysninger som tilsynsmyndigheten mottar i medhold av § 10, kan ikke brukes som bevis i en senere straffesak mot den som har gitt opplysningene.

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for den som driver taubanevirksomhet, har taushetsplikt som nevnt i forvaltningsloven §§ 13 flg. om det de får kjennskap til i for­bindelse med undersøkelser og rapportering av ulykker og hendelser etter loven her.

Personer som nevnt i første ledd har i tillegg taushetsplikt om alle opplysninger som er innrapportert etter § 10, og om opplysninger som er fremkommet under forklaring for undersøkelsesmyndigheten etter § 23 f og § 23 k.  Dette gjelder ikke dersom tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre, eller opp­lysningene er nødvendige for å forklare årsaken til en taubaneulykke eller taubane­hendelse.

Taushetsplikt som nevnt i annet ledd er ikke til hinder for at opplysningene bringes videre i den grad den som har krav på taushet samtykker, forutsatt at opplysningene har statistisk form eller de er alminnelig tilgjengelig andre steder.

Departementet, eller den departementet delegerer oppgaven til, skal føre tilsyn med at loven med tilhørende forskrifter overholdes (tilsynsmyndigheten).

Tilsynsmyndigheten skal til enhver tid ha uhindret adgang til ethvert sted som om­fattes av loven.  En representant for taubanevirksomheten har rett til, og kan påleg­ges, å være til stede under tilsynet.  Tilsynsmyndigheten kan likevel bestemme at representanter for taubanevirksomheten ikke skal være til stede ved intervjuer av arbeidstakere hvis tilstedeværelsen ikke kan skje uten vesentlig ulempe, eller hvis for­målet med tilsynet kan settes i fare.

Enhver som er underlagt tilsyn, skal uten hinder av taushetsplikt legge frem opp­lysninger som tilsynsmyndigheten mener er nødvendige for å kunne utføre tilsynet. Tilsynsmyndigheten kan bestemme i hvilken form opplysningene skal gis.

Ved forhold i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, kan til­synet gi pålegg om korrigerende tiltak.  Ved utferdigelsen av pålegg skal det settes en frist for oppfyllelse.  Samtidig med utferdigelsen av pålegg kan det fastsettes tvangs­mulkt.

Tilsynsmyndigheten kan pålegge øyeblikkelig stans av driften helt eller delvis eller opphør av bruk med øyeblikkelig virkning dersom det avdekkes forhold som kan med­føre fare for helse, miljø eller sikkerhet.  Slikt pålegg kan gis uten forhåndsvarsel.  Om nødvendig kan tilsynsmyndigheten kreve bistand av politiet for gjennomføring av på­legg om stans eller opphør av bruk.

Tilsynsmyndigheten kan trekke tilbake driftstillatelse ved brudd på vilkår eller krav som er satt for taubanen.

Tilsynsmyndigheten skal trekke tilbake driftstillatelsen dersom taubanevirksom­heten går konkurs.

Tilbakekall av driftstillatelse gjelder inntil taubanevirksomheten ved ny søknad kan dokumentere at det forhold som forårsaket tilbakekallet, er rettet og vilkårene for driftstillatelse for øvrig er oppfylt.

Tilsynsmyndigheten kan fastsette en tvangsmulkt dersom et pålegg ikke er oppfylt innen den fastsatte fristen.  Tvangsmulkten kan varsles i pålegget.  Tvangsmulkten starter når den fastsatte fristen er utløpt, og løper fram til pålegget er oppfylt.

Tvangsmulktens størrelse skal beregnes ut fra hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført, og hvilke kostnader det vil ha.

Tvangsmulkt påløper ikke dersom etterlevelse blir umulig og årsaken til dette ikke ligger hos den ansvarlige.

Tilsynsmyndigheten kan i særlige tilfeller redusere eller frafalle påløpt tvangsmulkt.

Tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

Tilsynsmyndigheten kan ilegge overtredelsesgebyr til en virksomhet som overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven.

Når tilsynsmyndigheten skal avgjøre om et overtredelsesgebyr skal ilegges, og når sanksjonen skal utmåles, skal den særlig legge vekt på disse forholdene:

• overtredelsens grovhet og omfang
• om overtrederen kunne forebygget overtredelsen ved retningslinjer, instruk­sjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak
• om overtredelsen er gjentatt
• om overtrederen har eller kunne oppnådd noen fordel ved overtredelsen
• overtrederens økonomiske evne.

Overtredelsesgebyret tilfaller statskassen.

Den som forsettlig eller uaktsomt bryter bestemmelser i eller i medhold av denne loven, straffes med bøter hvis forholdet ikke går under en strengere straffebestem­melse.

Den som uaktsomt eller forsettlig overtrer forbudet i §§ 21 eller 22, straffes med bøter eller fengsel inntil ett år.

Ingen må føre eller forsøke å føre taubane eller utføre eller forsøke å utføre opp­gaver knyttet til sikkerheten ved taubanen:

• med en alkoholkonsentrasjon i blodet som er større enn 0,2 promille, eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet,
• med en større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluft enn 0,1 milligram per liter luft,
• under påvirkning av et annet berusende eller bedøvende middel enn alkohol, eller
• når sykdom, legemidler, tretthet eller lignende årsak gjør vedkommende uskik­ket til å utføre tjenesten på betryggende måte.

Overskrider konsentrasjonen i blodet av annet berusende eller bedøvende middel grenser fastsatt i forskrift gitt med hjemmel i vegtrafikkloven § 22 sjette ledd, eller en mengde slikt middel i kroppen som kan føre til så stor konsentrasjon av slikt middel i blodet, regnes han i alle tilfeller for påvirket etter første ledd bokstav c.

Bruk av legemiddel i tråd med helsekrav og medisinske krav som er fastsatt i eller med hjemmel i vegtrafikkloven, skal ikke medføre at en person regnes som påvirket.

Villfarelse med hensyn til alkoholkonsentrasjonens størrelse fritar ikke for straff. Det samme gjelder villfarelse med hensyn til størrelsen av konsentrasjonen av andre berusende eller bedøvende midler.

Den som forbudet i første ledd gjelder for, må ikke nyte alkohol eller ta andre berusende eller bedøvende midler i de første seks timer etter at tjenesten er avsluttet når vedkommende forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av utførelsen av tjenesten.  Dette forbudet gjelder likevel ikke etter at blodprøve eller utåndingsprøve er tatt, eller politiet har avgjort at slik prøve ikke skal tas.

Personell med oppgaver som kan påvirke sikkerheten på taubanen, må ikke bruke alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler i tjenestetiden.

Tjenestetiden omfatter tidsrommet fra den tid da personell i henhold til sine tjenes­teplikter påbegynner sitt arbeid, og til det avsluttes.  Forbudet gjelder også i et tidsrom av åtte timer før tjenestetiden begynner.

Politiet kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) og foreløpig test av om en person er påvirket av annet berusende eller bedøvende middel når det er grunn til å tro at per­sonen har overtrådt bestemmelsene i § 21 eller § 22, eller personen med eller uten skyld er innblandet i en taubaneulykke eller taubanehendelse eller det blir krevd som ledd i kontroll av taubanevirksomheten.

Dersom testresultatet eller andre forhold gir grunn til å tro at bestemmelsene i § 21 eller § 22 er overtrådt, kan politiet foreta særskilt undersøkelse av om det forekom­mer tegn eller symptomer på ruspåvirkning, og framstille personen for utåndings­prøve, blodprøve, spyttprøve og klinisk legeundersøkelse for å søke å fastslå påvirk­ningen.  Slik framstilling skal i alminnelighet finne sted når personen nekter å med­virke til alkotest eller foreløpig test av om personen er påvirket av annet berusende eller bedøvende middel.  Utåndingsprøve tas av politiet.  Blodprøve og spyttprøve kan tas av lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør.  Klinisk legeundersøkelse fore­tas når det er mistanke om påvirkning av andre midler enn alkohol eller andre særlige grunner taler for det.

Departementet fastsetter hvilket organ som skal være undersøkelsesmyndighet etter denne loven.

Undersøkelsesmyndigheten skal klarlegge hendelsesforløp og årsaksfaktorer, utrede forhold av betydning for å forebygge taubaneulykker og avgi undersøkelsesrapport som nevnt i § 23 m.

Undersøkelsesmyndigheten skal ikke ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar.  Undersøkelsen skal foregå uavhengig av annen etterforskning eller under­søkelse som helt eller delvis har slikt formål.

Undersøkelsesmyndigheten skal hvert år offentliggjøre en rapport om de undersøk­elser som er gjennomført året før, inkludert sikkerhetstilrådinger og tiltak som er truf­fet i samsvar med disse.

Tilsynsmyndigheten skal vurdere rapportene som undersøkelsesmyndigheten avgir, for å kunne identifisere og iverksette tiltak som kan bedre taubanesikkerheten.

Tilsynsmyndigheten kan gi pålegg om oppfølging av sikkerhetstilrådinger til den som driver taubanevirksomhet etter loven her.

Undersøkelsesmyndigheten undersøker taubaneulykker og alvorlige taubanehen­delser.

Når undersøkelsesmyndigheten har mottatt varsel om en taubaneulykke eller alvor­lig taubanehendelse etter § 9, skal den straks avgjøre om det er behov for å iverk­sette umiddelbar undersøkelse.  Når undersøkelsesmyndigheten mottar rapport etter § 10, skal den uten ugrunnet opphold avgjøre om og når det skal iverksettes under­søkelse.

Undersøkelsesmyndigheten avgjør selv omfanget av undersøkelsen og hvordan den skal gjennomføres.  Ved avgjørelsen skal undersøkelsesmyndigheten blant annet ta hensyn til hvilken lærdom undersøkelsen forventes å gi med sikte på å forbedre sik­kerheten, ulykkens eller hendelsens alvorlighetsgrad, dens innvirkning på taubanesik­kerheten generelt og om den inngår i en serie av ulykker eller hendelser.

Undersøkelsesmyndigheten kan uten hensyn til tidligere avgjørelser beslutte å under­søke forhold ved én eller flere taubaneulykker eller taubanehendelser.

Ingen må fjerne eller røre gjenstander eller spor fra en taubaneulykke uten sam­tykke fra undersøkelsesmyndigheten og politiet, med mindre det er nødvendig for å redde eller avverge fare for liv eller eiendom eller for å hindre at noe som kan ha be­tydning for undersøkelsen, ødelegges eller forsvinner.

Undersøkelsesmyndigheten skal avslutte sine undersøkelser på ulykkesstedet så snart som mulig slik at taubanevirksomheten kan bli i stand til å gjenopprette driften.

Enhver plikter på forlangende, og uten hensyn til taushetsplikt, å gi undersøkelses­myndigheten de opplysninger han eller hun sitter inne med om forhold som kan være av betydning for undersøkelsen.  Enhver som forklarer seg, har rett til å la seg bistå av advokat eller annen person under forklaringen.

Undersøkelsesmyndigheten har rett til å benytte privat grunn og kan kreve å få undersøke og ta i besittelse relevante gjenstander, dokumenter og andre ting i den ut­strekning den trenger det for å kunne utøve sitt verv.  Herunder skal undersøkelses­myndigheten ha rett til

• å kreve en fullstendig obduksjon av de omkomne og til å få umiddelbar adgang til resultatene av slike undersøkelser eller tester som er tatt, og
• å kreve legeundersøkelse av alle personer involvert i ulykken eller hendelsen, eller be om at det utføres tester på prøver som er tatt av slike personer, og ha umiddelbar tilgang til resultatet av slike undersøkelser eller tester.

Om nødvendig kan undersøkelsesmyndigheten kreve bistand fra politiet.

Undersøkelsesmyndigheten kan kreve bevissikring utenfor rettssak etter reglene i tvisteloven § 28−3 tredje ledd og § 28−4.  Krav om bevissikring fremmes for den ting­rett hvor de som skal avhøres, bor eller oppholder seg eller realbevis skal undersøkes.

Når undersøkelsesmyndigheten iverksetter undersøkelse, skal den så vidt mulig underrette den som driver den aktuelle taubanevirksomheten, ofrene og deres familie, eiere av skadede ting, produsenter, berørte beredskapstjenester, representanter for personalet og for brukerne, samt andre som saken angår, om dette.  Slik underretning skal gis så snart som mulig, og skal opplyse om rettighetene etter annet ledd i para­grafen her og etter § 23 n første ledd.

Innen undersøkelsene avsluttes, skal de som er nevnt i første ledd, gis adgang til å gi opplysninger og fremme sine synspunkter om taubaneulykken eller taubanehendel­sen og dens årsaksfaktorer.  De skal også underrettes jevnlig om fremdriften av under­søkelsen og gis adgang til å fremme sine synspunkter på undersøkelsen i den grad det er praktisk mulig.  Videre bør de også gis adgang til å være til stede under undersøk­elsen og ha rett til å gjøre seg kjent med dokumentene, i den utstrekning undersøkel­sesmyndigheten finner at dette kan skje uten hinder for undersøkelsen.  Tredje punk­tum gjelder med de begrensninger som følger av taushetsplikten etter § 23 k.

Undersøkelsesmyndigheten skal ha tilgang til alle data fra overvåkings- og regi­streringssystemer virksomheten har i forbindelse med driften, men har ikke anledning til å utlevere slikt materiale til andre.  Opplysninger fra overvåkings- og registrerings­systemer kan likevel utleveres til bruk som bevis i en straffesak eller sivil sak for domstolene etter rettens kjennelse.  Retten kan bare godkjenne utlevering etter annet punktum dersom behovet for utlevering i den konkrete saken veier tyngre enn faren for at man ved slik utlevering vanskeliggjør undersøkelsesmyndighetens arbeid med den aktuelle saken eller fremtidige nasjonale eller internasjonale undersøkelser.

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for undersøkelsesmyndigheten har taus­hetsplikt etter forvaltningsloven.

Personer som nevnt i første ledd har også taushetsplikt for alle opplysninger under­søkelsesmyndigheten mottar, får utarbeidet eller selv utarbeider som ledd i undersøk­else av en taubaneulykke eller alvorlig taubanehendelse.

Taushetsplikten etter første og annet ledd er likevel ikke til hinder for

• at opplysninger gjengis i en undersøkelsesrapport som nevnt i § 23 m dersom det er nødvendig for å gi en tilstrekkelig redegjørelse for årsakene til en taubane­ulykke eller en alvorlig taubanehendelse med det formålet og innenfor de ram­mene som følger av § 23 a annet og tredje ledd.  Rapporten skal ikke gjengi
  • opplysninger som avslører identiteten til personer som har avgitt for­klaring etter § 23 f,
  • opplysninger av særlig følsom eller privat art, herunder detaljerte opp­lysninger om en persons helse,
  • opplysninger som innebærer å ta stilling til noens strafferettslige eller sivilrettslige skyld eller ansvar, eller
  • opplysninger som innebærer å ta stilling til om en person tilfredsstiller regelbestemte krav til å inneha en tillatelse som er relevant for under­søkelsen.

  Unntakene i bokstav b til d gjelder selv om personen er anonymisert.

• at opplysninger gis til tilsynsmyndigheten fordi det ellers vil være en vesentlig og nærliggende risiko for tap av liv eller skade på person som følge av at per­sonell med oppgaver som kan påvirke sikkerheten på taubanen, har opptrådt på en måte som tilsier at vedkommende er klart uskikket til å inneha oppgaven
• at opplysninger gjøres kjent for dem som de direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning undersøkelsesmyndigheten selv og andre som har krav på taushet samtykker
• at opplysningene deles med andre som arbeider for undersøkelsesmyndigheten med den aktuelle undersøkelsen
• at opplysningene bringes videre i statistisk form
• at opplysningene bringes videre når ingen berettiget interesse tilsier at de hol­des hemmelig, for eksempel når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjen­gelig andre steder
• at opplysninger gis videre til utenlandsk og internasjonal myndighet og organi­sasjon når dette følger av internasjonale avtaler Norge har inngått.

Taushetsplikten etter første og annet ledd er heller ikke til hinder for at det offent­liggjøres opplysninger i dokumenter som undersøkelsesmyndigheten ikke selv har ut­arbeidet eller fått utarbeidet.  Dette gjelder likevel ikke opplysninger som nevnt i tredje ledd nr. 1 bokstav a til d, opplysninger som er taushetspliktige etter forvalt­ningsloven § 13, og opplysninger som i utgangspunktet er omfattet av en strengere taushetspliktbestemmelse i særlov enn den som følger av tredje ledd nr. 1 bokstav a til d, eller forvaltningsloven § 13.  Opplysningene kan heller ikke offentliggjøres etter første punktum dersom undersøkelsesmyndigheten mener at offentliggjøring kan bli brukt av andre til å vurdere sivilrettslig eller strafferettslig skyld eller ansvar eller dersom undersøkelsesmyndigheten har fått tilgang til dokumentet i tilknytning til for­klaring som nevnt i § 23 f, og undersøkelsesmyndigheten anser opplysninger i doku­mentet som en del av forklaringen.

Undersøkelsesmyndigheten skal fortløpende holde tilsynsmyndigheten underrettet om forhold som avdekkes i løpet av undersøkelsen, og sine egne foreløpige vurder­inger av disse, i den grad dette anses nødvendig for taubanesikkerheten.

Når undersøkelsesmyndigheten har undersøkt en taubaneulykke eller alvorlige taubanehendelser, skal den utarbeide en rapport som redegjør for hendelsesforløpet og inneholder undersøkelsesmyndighetens uttalelse om årsaksforholdene.  Rapporten skal opplyse om formålet med undersøkelsen, jf. § 23 a.  Rapporten skal også så langt det er formålstjenlig, inneholde undersøkelsesmyndighetens eventuelle tilrådinger om tiltak som bør treffes eller vurderes for å hindre lignende ulykker eller alvorlige hen­delser i fremtiden.

Rapporten skal ikke inneholde referanser til enkeltpersoners navn eller adresse. Undersøkelsesmyndighetens avgjørelse etter denne paragrafen kan ikke påklages.

Før undersøkelsesmyndigheten sluttbehandler rapporten, skal et utkast til rapport etter anmodning forelegges for personer som nevnt i § 23 i første ledd, med en rimelig frist for vedkommende til å gi uttalelse, med mindre særlige forhold tilsier at dette ikke gjøres.  Tilsynsmyndigheten skal forelegges utkastet til rapport, med rimelig frist til å uttale seg.  Plikten til foreleggelse etter første punktum gjelder bare de delene av ut­kastet til rapport som vedkommende på grunn av sin tilknytning til saken eller under­søkelsen har særlige forutsetninger for å uttale seg om.

Undersøkelsesmyndighetens avgjørelse etter denne paragrafen kan ikke påklages.

Undersøkelsesmyndighetens utkast til rapport er ikke offentlig etter offentleglova.

Opplysninger undersøkelsesmyndigheten mottar etter §§ 10 og 23 f kan ikke bru­kes som bevis i en senere straffesak mot den som har gitt opplysningene.  Det samme gjelder alle opplysninger som er mottatt med hjemmel i lov om elektronisk kommu­nikasjon § 2−9.

Departementet kan kreve gebyrer for å behandle søknader om å få eller opprett­holde tillatelser o.l. i eller i medhold av loven og for tilsyn som gjennomføres for å sikre at loven eller vedtak i medhold av loven blir fulgt.  Gebyrene settes slik at de samlet ikke overstiger tilsynsmyndighetens kostnader med saksbehandlingen eller til­synet.

Departementet kan kreve gebyr som skal dekke kostnader knyttet til godkjenning av virksomheter etter § 4 andre ledd bokstav d) og godkjenning eller sertifisering av personell etter § 4 andre ledd bokstav e).

Gebyret er tvangsgrunnlag for utlegg.

Departementet kan fastsette en generell sektoravgift som skal dekke tilsynskost­nadene til tilsynsmyndigheten dersom det ikke anses hensiktsmessig å pålegge den enkelte taubanevirksomhet gebyr direkte.

Reglene i jernbaneloven §§ 7 og 7 a gjelder på samme måte for taubaner som dri­ver ordinær persontransport, og som inngår i kollektivtransporttilbudet i et fylke.

Det er forbudt å oppføre en bygning eller annen installasjon, plante, grave ut eller fylle opp innenfor 20 meter regnet fra taubanens midtlinje.  Dette gjelder ikke om det foreligger en avtale med taubanevirksomheten eller annet følger av reguleringsplanen.

Taubanevirksomheten kan pålegge eieren av eller rettighetshaveren til en nabo­eiendom å fjerne trær og annen vegetasjon innenfor 20-metersgrensen etter første ledd dersom hensynet til taubanens eller omgivelsenes sikkerhet krever det.  Hvis pålegget ikke følges, kan taubanevirksomheten selv fjerne vegetasjonen.

Eieren eller rettighetshaveren har krav på vederlag etter skjønn for skader og ulemper som følger av tiltakene i andre ledd, og for eventuelle utgifter knyttet til dette.

Taubaner som ikke lenger er i drift, skal fjernes.

Taubanevirksomheten som har eller hadde den siste driftstillatelsen for taubanen, er sammen med eieren solidarisk ansvarlig for fjerningen.

Departementet kan fjerne taubanen for taubanevirksomhetens eller eierens reg­ning og risiko hvis den ikke er fjernet innen en fastsatt frist.  Utgiftene til fjerning er tvangsgrunnlag for utlegg.

Departementet kan gi tillatelse til ekspropriasjon av nødvendig grunn og rettigheter for anleggelse av taubane.

Ved ekspropriasjon av nødvendig grunn og rettigheter for anleggelse av taubane gjelder reglene i lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eiendom og lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom.

En arbeidstaker som avgir rapport etter § 10 eller forklaring etter § 23 f, skal ikke som følge av dette utsettes for noen form for sanksjoner fra arbeidsgiverens side. Første punktum gjelder ikke tiltak som arbeidsgiveren iverksetter med hovedformål å forbedre arbeidstakerens kvalifikasjoner.

Første ledd gjelder ikke dersom de mottatte opplysningene viser at arbeidstakeren ikke oppfyller helsemessige krav til å inneha sin stilling, eller at arbeidstakeren selv har opptrådt grovt uaktsomt i forbindelse med den rapporterte ulykken eller hen­delsen.  Første ledd gjelder heller ikke omstendigheter knyttet til arbeidstakeren eller dennes handlinger og unnlatelser som er blitt kjent på annen måte enn gjennom arbeidstakerens rapportering eller forklaring som nevnt i første ledd.

Loven gjelder fra det tidspunktet Kongen bestemmer.1

Fra det tidspunktet loven trer i kraft, oppheves lov 14. juni 1912 nr. 1 om taug­baner og løipestrenger.

Fra det samme tidspunktet skal lov 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jern­bane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. § 12 lyde:

Fra det samme tidspunktet skal lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom § 30 nr. 1 oppheves.

Forskrifter og vedtak gitt i medhold av bestemmelser i lov 14. juni 1912 nr. 1 om taugbaner og løipestrenger gjelder i den utstrekning de ikke strider mot loven her eller forskrifter fastsatt med hjemmel i lov.