Følgende virksomhet utenom fast utsalgssted:

• Kjøp og salg av varer
  • ved omreisende selgere, dørselgere og gateselgere (ex næringsgruppe 612 ISIC),
  • utenom faste anlegg i salgshaller, og på torg;
• virksomhet som omfattes av overgangstiltak som allerede er vedtatt, og som uttrykkelig utelukker eller unnlater å nevne utøvelse av slik virksomhet utenom fast utsalgssted.

Virksomheten består særlig i

• å tilrettelegge, tilby og selge, til fast pris eller mot provisjon, enkeltstående eller samlede arrangementer i forbindelse med en reise eller et opphold (transport, kost, losji, utflukter osv.), uansett formålet med reisen (artikkel 2 avsnitt B bok­stav a)),
• å opptre som mellommann mellom speditører innenfor de forskjellige transport­former og avsendere eller mottakere av gods, samt å utføre forskjellige opp­gaver i tilknytning til dette, som for eksempel
  • å inngå kontrakter med speditørene for oppdragsgivernes regning,
  • å velge den transportform, det foretak og den rute som anses mest for­delaktig for oppdragsgiveren,
  • å sørge for den praktiske tilrettelegging av transporten (f.eks. den nød­vendige emballasje) og utføre forskjellige tilleggsoppgaver under trans­porten (f.eks. sørge for isforsyning til kjølevogner),
  • å utføre formalitetene i forbindelse med transporten, f.eks. utstede frakt­brev, og å samle og fordele forsendelser,
  • å samordne de forskjellige transportetapper ved å sørge for transitt, videreforsendelse og omlasting og forskjellige avsluttende oppgaver,
  • å sørge for frakter til transportørene og transportmuligheter for avsend­ere og mottakere av gods,
• å beregne transportkostnadene og kontrollere avregningen av disse,
• å treffe visse midlertidige eller permanente tiltak i en reders eller en sjøtrans­portvirksomhets navn og for dennes regning (overfor havnemyndigheter, skips­utstyrsfirmaer osv.).

De virksomheter som det er vist til i artikkel 2 avsnitt A) bokstav a), b) og d).

• Selvstendig virksomhet innenfor engroshandel, med unntak av engroshandel i legemidler og farmasøytiske produkter, i giftige produkter og sykdomsframkal­lende stoffer og i kull (ex næringsgruppe 611).
• Yrkesvirksomhet som mellommann som i henhold til én eller flere fullmakter har i oppdrag å forberede eller avslutte forretninger i en annens navn og for en annens regning.
• Yrkesvirksomhet som mellommann som, uten å ha varig oppdrag, etablerer for­bindelser mellom personer som ønsker å inngå kontrakter direkte med hver­andre, forbereder deres forretninger eller hjelper til med avslutningen av disse.
• Yrkesvirksomhet som mellommann som avslutter forretninger i eget navn og for en annens regning.
• Yrkesvirksomhet som mellommann som gjennomfører engroshandelsauksjoner for en annens regning.
• Yrkesvirksomhet som mellommann som går fra dør til dør for å oppta bestillinger.
• Virksomhet som består i forretningsmessig ytelse av tjenester gjennom en lønnet mellommann som er i lønnet arbeid ved et eller flere foretak innenfor handel, industri eller håndverk.

Ex næringsgruppe 612 ISIC:  Detaljhandel

Virksomheter som ikke omfattes:

• 012     Utleie av landbruksmaskiner
• 640     Omsetning av fast eiendom, utleie
• 713     Utleie av motorvogner, vogner og hester
• 718     Utleie av jernbanevogner og -godsvogner
• 839     Utleie av maskiner til handelsbedrifter
• 841     Utleie av kinoplasser og -filmer
• 842     Utleie av teaterplasser og teaterutstyr
• 843     Utleie av skip, båter, sykler og myntautomater
• 853     Utleie av møblerte rom
• 854     Utleie av hvitvask
• 859     Utleie av klær

Ex Næringshovedgruppe 85 ISIC:

• Restauranter og skjenkesteder (næringsgruppe 852 ISIC)
• Hoteller og andre overnattingssteder og campingplasser (næringsgruppe 853 ISIC)

Følgende virksomhet utenom fast utsalgssted:

• Kjøp og salg av varer
  • ved omreisende selgere, dørselgere og gateselgere (ex næringsgruppe 612 ISIC),
  • utenom faste anlegg i salgshaller, og på torg;
• virksomhet som omfattes av overgangstiltak som allerede er vedtatt, og som uttrykkelig utelukker eller unnlater å nevne utøvelse av slik virksomhet utenom fast utsalgssted.

Selvstendig virksomhet innenfor engroshandel med kull og mellommannsvirksom­het på kullsektoren (ex næringsgruppe 6112 ISIC).

De virksomheter det er vist til i artikkel 2 avsnitt A) bokstav c) og e), avsnitt B) bokstav b), avsnitt C) og avsnitt D).

Disse virksomhetene består særlig i

• å leie jernbanevogner til person- eller godstransport,
• å opptre som mellommann ved kjøp, salg eller leie av fartøyer,
• å utarbeide, forhandle og avslutte kontrakter om transport av emigranter,
• å motta til oppbevaring for deponentens regning alle slags gjenstander og va­rer, uansett om disse er undergitt tollbehandling eller ikke, i lager, pakkhus, møbellager, kjølelager, siloer osv.,
• å utstede til deponenten en kvittering for den gjenstand eller vare som er mot­tatt til oppbevaring,
• å skaffe innhegninger, fôr og salgssteder for kveg i midlertidig forvaring, enten i påvente av salg, eller i transitt til eller fra markedet,
• å foreta kontroll eller teknisk vurdering av motorkjøretøyer,
• å måle og veie varer.

Denne veiledning er ikke juridisk bindende og bygger på Kunnskapsdepartementets forståelse av rettsavgjørelser tatt i EU-domstolen og uttalelser fra Europakommisjo­nen, særlig «Brugervejledning Direktiv 2005/36/EF: Alt, hvad du altid har ønsket at vide om anerkendelse af faglige kvalifikationer, 66 spørgsmål 66 svar», og «Adfærds­kodeks vedtaget af koordinatorgruppen for Direktiv 2005/36/EF om anerkendelse af erhversmæssige kvalifikationer – national administrativ praksis, der falder ind under direktiv 2005/36/EF».

I første ledd er det presisert at forskriften gir bestemmelser som utfyller og presiserer yrkeskvalifikasjonsloven.

Yrkeskvalifikasjonsloven skal gjøre det enklere for yrkesutøvere som er statsbor­ger av en EØS-stat eller Sveits å utøve det yrket de er kvalifisert for i hjemstaten (dvs. i en annen EØS-stat eller Sveits).  Yrkesutøvelsen skal skje på lik linje med yrkesutøvere som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Norge.  Retten gjelder det samme yrket, i yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 4 nr. 2 er det en omtale av hva som regnes som samme yrke.

For profesjonskort vil forskriften også gjelde for borgere som har Norge som hjem­stat, jf. nærmere omtale i kapittel 6.

Forskriften gir yrkesutøveren en rett til å få sin søknad vurdert dersom EØS-bor­geren har fått et kvalifikasjonsbevis utstedt fra et tredjeland.  Yrkesutøveren må i slike tilfeller oppfylle noen betingelser, herunder krav til yrkeserfaring.  Når en EØS-borger med yrkeskvalifikasjoner fra et tredjeland flytter innen EØS, kan ikke godkjennings­myndigheten i EØS-staten nekte å godkjenne utdanningsbeviset hvis det tidligere har blitt godkjent i en annen EØS-stat.  Dette er nedfelt i artikkel 3 nr. 3 i direktivet.

Det følger av EU-retten at borgere fra tredjeland i visse tilfeller vil være omfattet av regelen som gjelder for EU-borgere.  Dette er borgere som omfattes av direktiv 2004/38/EF om unionsborgere og deres familiemedlemmers rett til å reise og oppholde seg fritt på medlemsstatenes område vil også omfattes av direktiv 2005/36/EF.  Det betyr at familiemedlemmer av en EØS-borger vil kunne påberope seg direktivet ved søknad om godkjenning i Norge, da direktiv 2004/38/EF er tatt inn i EØS-avtalen.  Hva som regnes som familiemedlem er nevnt i artikkel 2 nr. 2 i direktiv 2004/38/EF.

I andre ledd presiseres at for yrker som omfattes av helsepersonelloven og dyre­helsepersonelloven så gjelder kun reglene om assistansesenter, jf. § 9−1.

I andre ledd andre punktum presiseres at reglene for felles opplæringsramme og opplæringsprøve, europeisk profesjonskort og varslinger ikke gjelder for borgere fra Sveits.  Dette har sammenheng med at direktiv 2005/36/EF gjelder for borgere fra Sveits siden det direktivet er tatt inn i EFTA-avtalens vedlegg K.  Praksis er at direktiv­ene tas først inn i avtalen mellom Sveits og EU, deretter tas de inn i EFTA-avtalen. Som følge av folkeavstemmingen i Sveits i februar 2014 hvor det ble flertall for å sette et tak på innvandringen fra EU og EFTA-statene, er prosessen med å ta inn endrings­direktiv 2013/55/EU satt på vent.  Dette medfører at de nye bestemmelsene ikke får anvendelse, og for borgere fra Sveits vil kun reglene fra direktiv 2005/36/EF gjelde.  I endringsdirektivet er det satt krav til at landene skal benytte Det indre markeds infor­masjonssystem, Sveits benytter foreløpig ikke dette systemet, men det betyr ikke at en ansvarlig myndighet kan la være å besvare henvendelser fra Sveits med begrun­nelse av at de ikke gjøres via IMI.  Det er fortsatt en plikt til å besvare henvendelser fra andre ansvarlige myndigheter etter direktivets artikkel 56.  Varslinger og søknad om profesjonskort er nye ordninger i endringsdirektiv 2013/55/EU og Sveits omfattes ikke av de ordningene.

Ved at det kun er de aktuelle kapitlene som er unntatt vil de andre ordningene som innføres i endringsdirektivet gjelde for borgere fra Sveits, dette gjelder for eksempel ordningen med delvis adgang til et yrke, jf. § 2−6 og § 3−7.

Andre ledd tredje punktum angir hvilke bestemmelser som skal gjelde for personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland, og hvilke som skal gjelde i modifisert form. Reglene gjelder for alle borgere med yrkeskvalifikasjoner fra et tredjeland, også nor­ske borgere.

I tredje ledd presiseres hvilke bestemmelser i forskriften som gjelder for borgere med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia, hvor kun kapittel 11 gjelder dersom ikke annet er bestemt, samt at definisjonene i yrkeskvalifikasjonsloven gjelder så langt de passer.1

Bestemmelsen utfyller yrkeskvalifikasjonslovens § 3 om definisjoner, jf. yrkeskvalifika­sjonsdirektivet artikkel 3.  Definisjonene er gjentatt mer eller mindre ordrett for å sikre at direktivet gjennomføres korrekt i norsk rett.  Forskriften inneholder defini­sjoner av begreper som blir benyttet i forskriften.  De andre definisjonene er i loven.

Bokstav a definerer foretaksleder.

Bokstav b definerer livslang læring.

Bokstav c definerer tvingende allmenne hensyn.  Begrepet tvingende allmenne hen­syn omfatter en rekke forskjellige hensyn som er anerkjent av rettspraksis fra dom­stolen, herunder EU- og EFTA-domstolen, som for eksempel hensynet til offentlig orden og sikkerhet, folkehelsen, forbrukervern og miljøvern.  Opplistingen er ikke uttøm­mende.  I forskriften er begrepet tvingende allmenne hensyn nevnt i § 3−7 om delvis adgang til et yrke ved etablering.  I fortalen til direktiv 2013/55/EU står det at «der­som det foreligger tvingende allmenne hensyn, som definert av Den europeiske unions domstol i rettspraksis som gjelder artikkel 49 og 56 i traktaten om Den europeiske unions virkeområde (TEUV), og som fortsatt utvikler seg, bør medlemsstaten imidlertid kunne nekte å gi delvis adgang».

Den domstolsskapte læren om tvingende allmenne hensyn anerkjenner langt flere hensyn enn det som fremgår av EØS-avtalens hovedbestemmelser.  Begrepet er i kontinuerlig utvikling.  Forskriften gjøre ingen endringer i gjeldende rett når det gjelder hva som anses som tvingende allmenne hensyn.

Tvingende allmenne hensyn kan være svært forskjellige, og hvilke hensyn en med­lemsstat kan påberope seg kommer an på hvilken bestemmelse som vil være gjel­dende.  Unntaket kan for eksempel begrunnes i orden og sikkerhet, vernet om men­neskers og dyrs liv og helse, nasjonale skatter av kunstnerisk, historisk eller arkeolo­gisk verdi, hensyn til forbrukervern, god forretningsskikk, miljøhensyn, arbeidsmiljø­hensyn, kultur og trafikksikkerhet for å nevne noen.  Dersom en medlemsstat skal unnta en bestemmelse i EØS-avtalen eller et direktiv må unntaket begrunnes med tvingende allmenne hensyn og resultatet, altså forskjellsbehandlingen, må ikke være vilkårlig, men objektivt begrunnet.  Nærmere omtale av tvingende allmenne hensyn se EØS-rett 3. utgave av Fredrik Sejersted, Finn Arnesen, Ole-Andreas Rognstad og Olav Kolstad.  Tvingende allmenne hensyn er også omtalt i Ot.prp.nr.70 (2008–2009) Om lov om tjenestevirksomhet (tjenesteloven).

Bokstav d definerer beskyttet yrkestittel.1

Bokstav e definerer reservert yrkesvirksomhet.1

Nedenfor følger en omtale av definisjonene som er i yrkeskvalifikasjonsloven.

Lovregulert yrke:  én eller flere former for yrkesvirksomhet som er underlagt lov- eller forskriftsfestede krav om bestemte yrkeskvalifikasjoner, eller hvor bruken av en yrkestittel ved lov eller forskrift er begrenset til innehavere av en gitt yrkeskvalifi­kasjon.  Kravene kan være direkte eller indirekte.  EU-domstolen har i forskjellige avgjørelser uttalt at et yrke anses indirekte lovregulert der det er en indirekte lovmes­sig kontroll med retten til utøve yrket, jf. EU-domstolens avgjørelse i sak C-294/00 § 32 og C-164/94 § 27.  Videre har EU-domstolen uttalt i sak C-234/97 § 18 – § 21 at for eksempel kollektive avtaler mellom arbeidsmarkedets parter som ikke bare er bin­dende for de som har underskrevet avtalen, men også er bindende for tredjepersoner og således medfører rettsvirkning for disse vil gjøre at det anses som et lovregulert yrke.  På den annen side vil det ikke være indirekte lovregulert dersom arbeidsgivere i praksis kun velger personer med en spesiell utdannelse for å utøve en spesiell aktivi­tet.  EU-domstolen i sak C-164/94 § 23 har uttalt at spørsmål om hvorvidt et yrke er lovregulert, avhenger av de rettslige forhold og ikke av arbeidsmarkedsforholdene i den aktuelle staten.  Et lovregulert yrke vil det være der det stilles krav til yrkesut­øvers kvalifikasjoner, i motsetning til der det stilles krav til virksomhetens kvalifikasjo­ner.

Yrkeskvalifikasjoner:  kvalifikasjoner bekreftet ved et kvalifikasjonsbevis, et kurs­bevis eller yrkeserfaring.  Yrkeskvalifikasjoner kan i enkelte tilfeller kun være yrkeser­faring.  Dette er grunnen til at det i direktivet er nevnt både bevis og yrkeserfaring.

Kvalifikasjonsbevis:  Innholdet i begrepet kvalifikasjonsbevis må leses i sam­menheng med kvalifikasjonsnivåene i artikkel 11.  Kvalifikasjonsbevis er en vid beteg­nelse på en rekke dokumenter som dokumenterer en bestått yrkeskvalifikasjon i en EØS-stat eller Sveits.  Et kvalifikasjonsbevis kan f.eks. være Datakortet, kurstilbud i regi av NAV eller andre offentlige organer eller fagforeninger som for eksempel saks­behandlerkurs, truckførerkurs samt fag- og svennebrev og vitnemål fra høyere utdan­ning (f.eks. bachelorgrad, mastergrad, ph.d.-grad).

Ansvarlig myndighet:  myndigheter eller organer som er bemyndiget til å ut­stede eller motta kvalifikasjonsbevis og andre dokumenter eller opplysninger.  Videre vil det være myndigheter eller organer som kan motta søknad eller fatte beslutning etter loven.  Slike myndigheter vil også som oftest omtales som godkjenningskontor.

Lovregulert utdanning:  For at en utdanning skal kvalifisere som lovregulert ut­danning må det være fastsatt særskilte krav til utdanningens innhold ved lov eller for­skrift.  Utdanningens innhold vil gjelde både kurs og eventuelle praksis- eller prøve­perioder.  En lovregulert utdanning er ikke ensbetydende med at selve yrkesutøvelsen er lovregulert.  Det er derfor viktig å skille mellom lovregulert utdanning og lovregulert yrke.  En lovregulert utdanning kan være utdanninger med rammeplaner som for eksempel sykepleier og bachelorutdanning i ingeniørfag.  Sykepleier er et lovregulert yrke i Norge, mens ingeniør ikke er det.

Yrkeserfaring:  Yrkeserfaring er faktisk og lovlig utøvelse av det berørte yrket i en EØS-stat eller Sveits.  Dokumentasjon på yrkeserfaring kan være attester fra tidligere arbeidsgivere, attester fra skattekontor eller utskrift av ligninger, utskrift fra Brønnøysundregisteret i de tilfeller hvor yrkesutøver er selvstendig næringsdrivende, eller utskrifter fra autorisasjonsregister i de tilfeller hvor yrket er lovregulert.

Prøveperiode:  Prøveperiode er utøvelse av et lovregulert yrke under tilsyn av en kvalifisert utøver av dette yrket og eventuelt etterfulgt av videreutdanning.  Ansvarlig myndighet skal vurdere om prøveperioden med praksis under tilsyn skal være gjen­stand for en vurdering.  De nærmere reglene for prøveperioden og vurderingen av denne, samt status for yrkesutøver under tilsyn, skal fastsettes av ansvarlig myndig­het.

Egnethetsprøve:  Egnethetsprøve er en prøve avgrenset til søkerens faglige kunnskaper som gjennomføres av ansvarlig myndighet i vertsstaten med sikte på å vurdere søkerens evne til å utøve et lovregulert yrke i nevnte EØS-stat eller Sveits. Ansvarlig myndighet skal sammenligne utdanningen som kreves i Norge med den ut­danningen som yrkesutøveren har, og utarbeide en liste over de fag som ikke dekkes av det vitnemål eller andre kvalifikasjonsbevis som yrkesutøveren har.  Egnethets­prøven skal ta hensyn til at yrkesutøveren er kvalifisert i hjemstaten eller den EØS-stat hvor vedkommende sist oppholdt seg.  Egnethetsprøven skal omfatte fag som velges fra listen og som det er en vesentlig forutsetning å ha kunnskap om for å kunne utøve yrket i vertsstaten.  Egnethetsprøven kan også omfatte kunnskap om de yrkesetiske regler som gjelder for den aktuelle virksomheten i Norge.  Ansvarlig myn­dighet skal fastsette detaljerte regler for anvendelse av egnethetsprøven og hvilken status en søker som ønsker å forberede seg til egnethetsprøven, har i Norge.

Etableringsstat:  Etableringsstat er staten hvor yrkesutøveren er etablert og ut­øver sitt yrke i EØS eller Sveits, som selvstendig næringsdrivende eller arbeidstaker. Dette kan være forskjellig fra hjemstat.

Vertsstat:  Vertsstat er staten hvor yrkesutøveren ønsker å utøve sitt yrke i EØS eller Sveits, enten ved søknad om etablering eller melding om midlertidig tjeneste­ytelse.

Hjemstat:  Hjemstat er staten i EØS eller Sveits hvor yrkesutøveren, som selv­stendig næringsdrivende eller arbeidstaker, har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner. Dette kan både være utdanning og praksis.  Hjemstat kan være en annen stat en etableringsstat.  En yrkesutøver kan ha sin utdanning fra Sverige (hjemstat), etablert i Finland (etableringsstat) og søker godkjenning i Norge (vertsstat).

Europeisk profesjonskort:  Europeisk profesjonskort er et elektronisk sertifikat som dokumenterer at yrkesutøveren enten oppfyller alle nødvendige betingelser for midlertidig tjenesteytelse i vertsstaten, eller at yrkesutøveren oppfyller alle nødvend­ige betingelser for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for etablering i vertsstaten. Profesjonskortet gir ingen automatisk rett til å utøve yrket.

Det indre markeds informasjonssystem (Internal Market Information Sys­tem, forkortet IMI):  IMI er en elektronisk database hvis formål er informasjons­utveksling mellom ansvarlige myndigheter i EØS-statene, for eksempel i forbindelse med autorisasjon eller godkjenning av yrkeskvalifikasjoner.  Databasen er utviklet, vedlikeholdt og oppdatert av Europakommisjonen.  Nærmere bestemmelser om ulike prosedyrer i forhold til IMI er hjemlet i europaparlaments- og rådsforordning 1024/­2012 om forvaltningssamarbeidet gjennom informasjonssystemet for det indre marked (IMI-forordningen).  IMI-forordningen er tatt inn i norsk rett.  Tilgangen til IMI-sys­temet er begrenset, det er kun myndigheter eller organer som utøver myndighetsutøv­else som har tilgang.  Opplysninger som er lagret i IMI-systemet slettes automatisk etter en viss tid.  Det er derfor viktig at den ansvarlige myndigheten i tilfeller hvor de har mottatt informasjon fra etableringsstaten arkiverer dette i eget arkiv, dersom det er arkivverdig.  IMI tilfredsstiller bestemmelsene i personvernforordningen.  På bak­grunn av en modernisering av direktiv 2005/36/EF, vil IMI også være plattformen som brukes i forbindelse med varslingsmekanismer og europeisk profesjonskort.  Sveits er ennå ikke tilknyttet IMI og ansvarlige myndigheter kan ikke benytte IMI ved spørsmål til ansvarlige myndigheter i Sveits.

Bestemmelsen utfyller prinsippet om midlertidig tjenesteytelse i yrkeskvalifikasjonslo­ven § 4 første ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 5.

Første ledd første punktum gjengir lovens bestemmelse § 4 første ledd om at en yrkesutøver i en annen EØS-stat eller Sveits har rett til å utøve yrket midlertidig i Norge.  Det er et krav om at yrkesutøveren må være etablert i den andre staten og at vedkommende har rett til å utøve det samme yrket i den staten for å komme inn un­der reglene om midlertidig tjenesteyting.

Første ledd andre punktum setter krav til yrkesutøverens yrkeserfaringen ved mid­lertidig tjenesteytelse.  Dersom verken yrket eller utdanningen er lovregulert i etable­ringsstaten, må vedkommende ha utøvet i yrket i minst ett av de siste ti årene i én eller flere stater innen EØS eller Sveits.  Dersom yrket eller utdanningen er lovregulert er det ikke et slikt krav til varighet.

Andre ledd presiserer hva som menes med midlertidig tjenesteytelse.  Ved vurde­ring av hva som er midlertidig yrkesutøvelse skal det legges vekt på ytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 5 nr. 2 andre ledd.  EU-domstolen har i en dom C-55/94 § 39, bl.a. uttalt at en yrkesut­øver kan innrette de fasiliteter som er nødvendig for å kunne utøve ytelsen i vertssta­ten.  Samtidig slo domstolen fast at dersom en yrkesutøver på en stabil og vedva­rende måte utøver yrket i en annen medlemsstat, og har et forretningssted hvor ved­kommende tilbyr sine tjenester vil det ikke omfattes av midlertidig yrkesutøvelse.  Det skal være en individuell og skjønnsmessig vurdering fra sak til sak.  I vurderingen vil det være avgjørende om yrkesutøveren kan anses for å være etablert eller ikke. Europakommisjonen har uttalt at det kan være ulike tidsgrenser for når yrkesutøvelse anses for midlertidig.  Det kan være både et yrke som typisk er sesongbetont og et yrke tilknyttet en aktivitet som gjelder et byggeprosjekt over en lengre periode. EU-domstolen har lagt til grunn at et byggeprosjekt over en lengre periode kan være midlertidig tjenesteytelse dersom yrkesutøver ikke hadde til hensikt å etablere seg i staten, jf. sak C-215/01.  I denne saken hadde et portugisisk bygg- og anleggsforetak et oppdrag i Tyskland i tre år uten at foretaket ble ansett som etablert i Tyskland av EU-domstolen.

Tredje ledd presiserer at yrkesutøveren er underlagt norske bestemmelser som gjelder for utøvelsen av yrket i Norge.  I dette ligger at yrkesutøveren ikke nødvendig­vis kan utøve yrket på samme måte som vedkommende utøvet yrket på i hjemstaten. Er de norske standardene for yrkesutførelsen videre eller strengere enn det som yrkesutøveren er vant med i hjemstaten, må vedkommende likevel følge de reglene som gjelder i Norge.  Det betyr at yrkesutøveren må følge tekniske regler eller stan­darder samt relevante HMS-reguleringer og arbeidslivskunnskap som er gjeldende på den aktuelle arbeidsplassen i Norge.

Bestemmelsen utfyller prinsippene om forhåndsmelding i yrkeskvalifikasjonsloven § 5, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 7 nr. 1 og 2 bokstav a til g.  Yrkeskvalifika­sjonsdirektivets artikkel 6 bokstav a gjennomføres ikke fordi det ikke er krav til med­lemskap i yrkesorganisasjoner eller fagforeninger for å kunne utøve et yrke i Norge. Direktivets artikkel 6 bokstav b gjennomføres ikke fordi dette ikke omfattes av virke­området til loven, jf. § 2 andre ledd.  Direktivets artikkel 7 nr. 2a bokstav a til d gjen­nomføres ikke siden Norge ikke har begrensninger for utøvelse av lovregulerte yrker i forhold til territorier i Norge.

Første ledd lister opp de dokumenter godkjenningsmyndigheten kan kreve i tillegg til forhåndsmeldingen.  I følge yrkeskvalifikasjonsloven § 5 kan den ansvarlige myn­digheten kreve at en yrkesutøver med kvalifikasjoner fra en EØS-stat eller Sveits, leverer en forhåndsmelding til godkjenningsmyndigheten før vedkommende skal arbeide i Norge for første gang.  Det er opp til den enkelte godkjenningsmyndighet å vurdere hvorvidt det er nødvendig å be om en forhåndsmelding og det foreligger der­for ikke et krav om at yrkesutøveren må levere forhåndsmelding.

Dersom godkjenningsmyndigheten har bestemt at yrkesutøveren skal levere for­håndsmelding, kan den ansvarlige myndigheten i tillegg til forhåndsmeldingen kreve at yrkesutøveren leverer tilleggsdokumentasjon.  Første ledd bokstav a til f angir hva slags type dokumentasjon som kan kreves.  Den ansvarlige myndigheten må vurdere hvilken dokumentasjon som er nødvendig å kreve, det er ikke mulig å kreve annen dokumentasjon enn den som er nevnt i bokstav a til f.

Etter bokstav a kan en ansvarlig myndighet kreve at yrkesutøveren legger ved bevis på identitet og nasjonalitet.  Bevis på identitet og nasjonalitet må være et offisi­elt identifikasjonsbevis utstedt av offentlig myndighet, for eksempel pass eller nasjo­nalt ID-kort som er utstedt av en EØS-stat eller Sveits.  Identifikasjonsbeviset må være gyldig.

Etter bokstav b kan en ansvarlig myndighet kreve at yrkesutøveren legger ved en bekreftelse for at vedkommende er lovlig etablert.  Med lovlig etablert menes i denne sammenheng at yrkesutøveren oppfyller alle betingelser for å utøve et yrke i en EØS-stat, og ikke har fått forbud, verken midlertidig eller permanent, mot å utøve yrket.  Yrkesutøveren kan være etablert som selvstendig næringsdrivende eller som lønnsmottaker.  Bevis for at man er lovlig etablert kan være en bekreftelse fra en ansvarlig myndighet i etableringsstaten der yrket er lovregulert, eller i de tilfellene yrket ikke er lovregulert i etableringsstaten en bekreftelse fra f.eks. et næringsregister som bekrefter at yrkesutøver er lovlig etablert.

Etter bokstav c kan en ansvarlig myndighet kreve at yrkesutøveren legger ved bevis på yrkeskvalifikasjoner.  Yrkeskvalifikasjoner er kvalifikasjoner bekreftet ved et kvalifikasjonsbevis, et kursbevis og/eller yrkeserfaring.  Yrkeskvalifikasjoner kan i en­kelte tilfeller kun være yrkeserfaring.  Dette er grunnen til at det i direktivet er nevnt kursbevis og/eller yrkeserfaring.

Kvalifikasjonsbevis og kursbevis omtales nærmere under § 3−1.

Yrkeserfaring er faktisk og lovlig utøvelse av det berørte yrket i en EØS-stat eller Sveits.  Dokumentasjon på yrkeserfaring kan være attester fra tidligere arbeidsgivere, attester fra skattekontor eller utskrift av ligninger, utskrift fra et næringsregister tilsva­rende Brønnøysundregisteret, i de tilfeller hvor yrkesutøver er selvstendig nærings­drivende eller utskrifter fra autorisasjonsregister i de tilfeller hvor yrket er lovregulert.

Bokstav d gjelder de tilfeller der verken yrket eller utdanningen er lovregulert i etableringsstaten, da kan den ansvarlige myndigheten i vertsstaten kreve en bekref­telse på at yrkesutøveren har arbeidet i minimum ett år i løpet av de siste ti årene i etableringsstaten.  Eksempel på dokumentasjon kan være attest fra tidligere arbeids­giver, utskrift av lønnsslipper, eller attester fra skattekontor og annet.  Hensikten er at bekreftelsen skal bevise at yrkesutøveren har arbeidet minimum ett av de siste ti år.

Etter bokstav e kan den ansvarlige myndigheten kreve vandelsattest eller annen bekreftelse på at yrkesutøveren har rett til å arbeide innenfor det berørte yrket i eta­bleringsstaten dersom vedkommende skal arbeide innenfor et yrke som gjelder offent­lig sikkerhet eller undervisning av mindreårige.  Dette gjelder der det er krav om van­delsattest til egne borgere.  Vandelsattest, eller politiattest, er en attest utstedt av poli­tiet som bekrefter hvorvidt yrkesutøveren har blitt dømt for straffbare handlinger.  Det er imidlertid ikke bare krav til at yrkesutøveren har «plettfri vandel»; yrkesutøveren skal også kunne dokumentere at vedkommende har rett til å arbeide innenfor yrket i etableringsstaten.  En yrkesutøver behøver ikke ha gjort noe straffbart for å miste ret­ten til å arbeide, det kan også foreligge disiplinære forhold.  Den ansvarlige myndighe­ten kan derfor be om annen bekreftelse enn vandelsattest, som for eksempel autori­sasjonsbevis.  I følge vedlegg VII til direktivet kan yrkesutøveren, i de tilfellene det ikke er mulig å fremskaffe vandelsattest, gi en erklæring under ed til en rettslig eller administrativ myndighet eller notar i etableringsstaten.  I bokstav e blir begrepene offentlig sikkerhet og undervisning av mindreårige nevnt, men ikke definert.

Med undervisning av mindreårige menes yrkesutøvelse som vil omfatte kontakt med mindreårige i opplæringsøyemed.  I Norge legger Kunnskapsdepartementet til grunn at blant annet trafikklærer, kantor, kateket, diakon og prest omfattes av opplæ­ring av mindreårige.  For de kirkelige yrkene gjelder dette spesielt for yrkesutøvere som har ansvar for konfirmasjonsundervisning (kateket og prest) og de som jobber som orgelinstruktør/musikklærer (kantor).  Denne listen er ikke uttømmende, men gir eksempler på den variasjon av yrker som kan omfattes av bestemmelsen.  Det er ikke satt kvalifikasjonskrav til de som skal utøve yrket midlertidig for yrkene pedago­gisk leder eller styrer i barnehage og lærer i grunnopplæringen i Norge.  De omfattes ikke av bestemmelsen i kapittel 2 i forskriften.

Bokstav f gir den ansvarlige myndigheten en mulighet til å kreve at en yrkesutøver som skal utøve et yrke som er omfattet av automatisk godkjenning av yrkeserfaring, jf. kapittel 4, legger ved en attest utstedt av en ansvarlig myndighet i hjemstaten som bekrefter innhold og omfang av yrkesaktiviteten.

Etter andre ledd kan den ansvarlige myndigheten kreve at yrkesutøveren leverer en ny forhåndsmelding dersom det har skjedd vesentlige endringer i yrkesutøverens tidligere innleverte dokumentasjon.  Med vesentlige endringer i yrkesutøverens situa­sjon kan f.eks. hvor yrkesutøveren har endret navn siden den første forhåndsmeldin­gen ble sendt, jf. bokstav a.

Bestemmelsen setter saksbehandlingsfrister for behandling av melding om midlertidig tjenesteyting, jf. yrkeskvalifikasjonsloven § 7 og yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 7 nr. 3 og 4.  Det er en forutsetning at yrket kommer inn under reglene i yrkeskvalifi­kasjonsloven § 6 og at det derfor skal foretas en forhåndskontroll av yrkeskvalifika­sjonene til yrkesutøver.

Første ledd slår fast at den ansvarlige myndigheten innen én måned etter mottak av forhåndsmeldingen må informere yrkesutøveren om de vil tillate yrkesutøvelsen uten videre kontroll av yrkeskvalifikasjonene, eller om de vil foreta en kontroll.  Resul­tatet av kontrollen kan være at yrkesutøveren må gjennomføre en egnethetsprøve som nevnt i tredje ledd, eller at de tillater yrkesutøveren å utøve yrket uten en egnet­hetsprøve.  Etter yrkeskvalifikasjonsloven § 6 kan ansvarlig myndighet foreta kontroll av kvalifikasjoner dersom yrket har konsekvenser for offentlig helse eller sikkerhet.  I følge yrkeskvalifikasjonsloven § 7 vil yrkesutøveren få rett til å utøve yrket dersom den ansvarlige myndigheten ikke følger de fristene som er gitt i forskriften.  Det vil si at i de tilfellene den ansvarlige myndigheten ikke finner det nødvendig å foreta en kontroll kan de sende varsel om det, men dersom de ikke foretar seg noe vil yrkes­utøveren få rett til å utøve yrket én måned etter at meldingen ble sendt.

Med offentlig sikkerhet menes yrker som har konsekvenser for den fysiske sikker­heten for tjenestemottakerne, men ikke yrker som har konsekvenser for tjenestemot­takers materielle sikkerhet slik som juridiske og økonomiske yrker.  Det er lite praksis fra EU-domstolen som omtaler eventuelle yrker som faller inn under dette begrepet. Europakommisjonen har i en ikke bindende uttalelse om deres forståelse av begrepet uttalt at for eksempel en gassinstallatør kan være et yrke som omfattes av offentlig sikkerhet og hvor en kan foreta en forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjonene.  I Norge har ansvarlige myndigheter lagt til grunn at blant annet bergsprenger, maskinfører og trafikklærer er yrker som omfattes av offentlig sikkerhet og derfor underlagt forhånds­kontroll av yrkeskvalifikasjoner.  Da det for disse yrkene kreves en forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjoner før yrkesutøver kan utøve yrket midlertidig i Norge.  Det fore­ligger informasjon om hvilke yrker som i Norge er omfattet av forhåndskontroll hos assistansesenteret (NOKUT).

Andre ledd sier at i de tilfeller den ansvarlige myndigheten ser at den ikke kan overholde fristen som nevnt i første ledd, må de innen én måned etter at de har mot­tatt forhåndsmeldingen gi en tilbakemelding til yrkesutøveren om at de ikke klarer å overholde fristen og bakgrunnen for dette.  Videre skal årsaken til forsinkelsen løses inne én måned etter at yrkesutøveren har blitt underrettet.  Den ansvarlige myndighe­ten må deretter treffe en avgjørelse om yrkesutøveren kan utøve yrket innen to må­neder.

Tredje ledd slår fast at yrkesutøveren kan pålegges å gjennomføre en egnethets­prøve som nevnt i § 8−8, når det er vesentlige forskjell mellom yrkesutøverens kvali­fikasjoner og de yrkeskvalifikasjoner som kreves i Norge for å utøve yrket.  Vesentlige forskjeller er beskrevet nærmere i omtalen av § 3−4.  Dersom den ansvarlige myn­digheten har fattet vedtak om at yrkesutøveren må gjennomføre en egnethetsprøve, må selve gjennomføringen være ferdig innen én måned etter at vedtaket om egnet­hetsprøve ble fattet, dvs. innen to måneder etter at meldingen først ble mottatt og i tilfeller hvor det er forsinkelse innen fire måneder.  Når egnethetsprøven er gjennom­ført, må den ansvarlige myndigheten vurdere om yrkesutøveren skal ha rett til å utøve yrket.  Dette vedtaket må fattes innen én måned etter at yrkesutøveren gjennomførte egnethetsprøven, dvs. innen tre måneder etter at meldingen først ble mottatt og i til­feller hvor det er forsinkelse innen fem måneder.

Fjerde ledd slår fast at dersom den ansvarlige myndigheten ikke overholder frist­ene som er gitt i bestemmelsen, har yrkesutøveren rett til å utøve yrket.  Dette betyr også at dersom den ansvarlige myndigheten ikke har vurdert egnethetsprøven innen fristen kan yrkesutøveren utøve yrket selv om vedkommende ikke har bestått egnet­hetsprøven.

Oppsummert har den ansvarlige myndigheten som hovedregel én måneds saksbe­handlingstid hvis det ikke foreligger vesentlige forskjeller og tre måneders saksbe­handlingstid fra melding er mottatt til endelig vedtak om yrkesutøvelse må være fattet i de tilfeller det er vesentlige forskjeller.  Hvis det påløper forsinkelse kan det gis ytter­ligere to måneder til saksbehandling som gir en total saksbehandlingstid på inntil tre eller fem måneder.  I løpet av denne fristen må det vurderes om det foreligger vesent­lige forskjeller, om yrkesutøveren må gjennomføre en egnethetsprøve og yrkesutøve­ren må ha gjennomført egnethetsprøven.

Det er svært viktig at den ansvarlige myndigheten overholder de fristene som er gitt i direktivet.  Det vil også si at der yrkesutøver ikke svarer eller ikke gjennomfører en egnethetsprøve må den ansvarlige myndigheten treffe et vedtak om avslag.

Bestemmelsen regulerer hvilken yrkestittel yrkesutøveren har rett til å benytte ved midlertidig tjenesteytelse hvor kvalifikasjonen ikke skal forhåndsgodkjennes og i tilfel­ler hvor den skal forhåndsgodkjennes, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 7 nr. 3.

Første ledd presiserer hvilke språk som skal benyttes ved bruk av yrkestitler. Yrkesutøveren skal bruke tittelen på yrkeskvalifikasjonen som er gitt i etableringssta­ten, dvs. at tittelen skal gjengis på etableringsstatens offisielle språk.  Hvis yrkesut­øverens kvalifikasjon er ervervet i for eksempel Spania er dette hjemstaten og i ut­gangspunktet etableringsstaten, og da skal yrkesutøver benytte den spanske tittelen på kvalifikasjonen når vedkommende arbeider i Norge.  Dersom yrkesutøveren er eta­blert i et annet land en Spania, skal yrkesutøveren benytte den yrkestittelen vedkom­mende har i etableringsstaten.

Etter andre ledd skal yrkesutøveren benytte tittelen på kvalifikasjonsbeviset fra hjemstaten, dersom det ikke finnes en yrkestittel i etableringsstaten.  Dette kan f.eks. være hvor vedkommende har fullført en akademisk utdanning.  Dette kan være en gradstittel som for eksempel Bachelor in Accounting.

Tredje ledd er et unntak fra kravet om at yrkesutøveren skal benytte etablerings­statens tittel.  Etter bestemmelsen kan yrkesutøveren benytte den norske lovbeskyt­tede yrkestittel dersom kvalifikasjonene til yrkesutøveren har blitt forhåndsgodkjent etter § 2−3.

Bestemmelsen er gitt med hjemmel i yrkeskvalifikasjonsloven § 4 tredje ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 9 bokstav a til f, med unntak av bokstav e, gjen­nomføres ikke fordi dette gjelder skatt.  EØS-avtalen har spesifikt unntatt regler om skatt og direktivets artikkel 9 bokstav e omfattes ikke av EØS-avtalen.

I de tilfeller yrkesutøveren benytter etableringsstatens yrkestittel eller kvalifika­sjon, kan den ansvarlige myndigheten kreve at yrkesutøveren fremlegger tilleggsopp­lysninger til tjenestemottakeren.  Dette er en kan-regel og det er derfor ikke et ube­tinget krav til yrkesutøveren, men opptil den ansvarlige myndighetens skjønn.  Be­stemmelsen lister fem alternative tilleggsopplysninger som den ansvarlige myndighe­ten kan kreve at yrkesutøveren fremlegger men den ansvarlige myndigheten kan bare kreve at yrkesutøveren fremlegger de tilleggsopplysningene som fremgår av denne bestemmelsen.  Listen er uttømmende.

Bestemmelsen utfyller prinsippet om delvis adgang i yrkeskvalifikasjonsloven § 4 andre ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4f nr. 4 og 5.

Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for at en yrkesutøvere kan utøve et yrke de er fullt ut kvalifisert for i hjemstaten uten å måtte ta hele utdanningen på nytt i vertstaten.

Bestemmelsen slår fast at en yrkesutøver som ikke gis rett til å utøve yrket midler­tidig, kan gis delvis adgang til yrket.  Dette gjelder kun i de tilfeller det skal gjennom­føres en forhåndskontroll og den viser at yrkesutøver ikke vil bli godkjent, da skal den ansvarlige myndigheten vurdere om yrkesutøveren kan gis delvis adgang til yrket. Vurderingen skjer i samsvar med bestemmelsene i kapittel 2 om midlertidig tjeneste­ytelse, og vil kun gjelde for yrker hvor yrkesutøvelsen har konsekvenser for offentlig helse og sikkerhet, jf. lovens § 6.  Yrker som omfattes av offentlig sikkerhet er omtalt under merknad § 2−3.  Noen av disse yrkene vil også kunne omfattes av bestemmel­sen om delvis adgang.  Ved vurdering av delvis adgang gjelder vilkårene i § 3−7.  Se nærmere omtale til den bestemmelsen.

Bestemmelsen utfyller prinsippet om administrativt samarbeid i yrkeskvalifikasjonslo­ven § 19, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 8 nr. 1 og 2.

Første ledd gir den ansvarlige myndigheten i Norge ved begrunnet tvil hjemmel til å be om bestemte opplysninger av den ansvarlige myndigheten i etableringsstaten. Dette er en kan-regel og det er derfor ikke et ubetinget krav, men opptil den ansvar­lige myndighetens skjønn.  Kravet til administrativt samarbeid krever utveksling av informasjon som kan regnes som sensitive opplysninger, men slike opplysninger kan deles uten hinder av forvaltningslovens § 13 om lovbestemt taushetsplikt.  Dette kom­mer frem i yrkeskvalifikasjonsloven § 19 andre ledd.

Dersom den ansvarlige myndigheten i Norge er i tvil om hvorvidt yrkesutøveren kan utøve det spesifikke yrket, og denne tvilen er begrunnet, kan de be den ansvar­lige myndigheten i den andre EØS-staten om informasjon om yrkesutøvers status i forhold til om vedkommende er lovlig etablert, om redelig adferd og om yrkesutøveren har vært ilagt disiplinære eller strafferettslige sanksjoner i forbindelse med utøvelsen av yrket.  Det kan være situasjoner der en yrkesutøver har mistet retten til å utøve yrket i etableringsstaten, men hvor grunnen til at yrkesutøveren har mistet retten til å utøve yrket ikke har noen betydning for utøvelsen av yrket i Norge.  Et eksempel på dette kan være der en yrkesutøver er fradømt retten til å utøve yrket i etablerings­staten og begrunnelsen for utestengelsen ikke ville medført bortfall av retten i Norge. Et annet eksempel er der en ansvarlig myndighet i etableringsstaten har begrenset retten til yrkesutøveren pga. manglende betaling av en kontingent.

Etter andre ledd gis den ansvarlige myndigheten som ønsker å kontrollere yrkesut­øverens yrkeskvalifikasjoner en hjemmel til å be om informasjon om yrkesutøverens utdanning fra den ansvarlige myndigheten i etableringsstaten.  Dette kan være aktuelt der den ansvarlige myndigheten trenger mer informasjon for å vurdere om det er vesentlige forskjeller i yrkesutøverens utdanning i forhold til den utdanningen som kre­ves i Norge, og dersom de vesentlige forskjellene kan føre til skade på offentlig sik­kerhet og helse.

Tredje ledd gjennomfører en ny bestemmelse i endringsdirektivet som pålegger at administrativt samarbeid skal foregå via Det indre markeds informasjonssystem (IMI).  IMI er en elektronisk database hvis formål er informasjonsutveksling mellom ansvarlige myndigheter i EØS-statene, for eksempel i forbindelse med autorisasjon eller godkjenning av yrkeskvalifikasjoner.  Se omtale om IMI under definisjoner.

Fjerde ledd angir at tjenestemottakeren skal underrettes i de tilfeller tjenestemot­takeren klager på tjenesteytelsen.  Dette skal sikre at klager fra en tjenestemottaker over en tjenesteyter behandles korrekt og tjenestemottakeren skal underrettes om klagens resultat.  I denne sammenheng betyr tjenestemottaker en som har betalt for en tjeneste, for eksempel en som har behov for elektriker eller en som har barna sine i en barnehage.  Dersom en yrkesutøver utfører arbeidet på en slik måte at tjeneste­mottakeren ønsker å klage på vedkommende, skal den ansvarlige myndigheten behandle denne klagen.  Når den ansvarlige myndigheten har behandlet klagen, skal tjenestemottakeren få kopi av avgjørelsen.

Bestemmelsen utfyller reglene om kvalifikasjonsnivåer i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 11 bokstav a til e.  Bestemmelsen presiserer innholdet i de ulike kvalifikasjonene og plasserer oppnådde kvalifikasjoner i forskjellige nivåer fra uformell opplæring til universitetsutdanning.

Nivå A gjelder kursbevis utstedt av ansvarlig myndighet.  Kursbeviset må være utstedt av en ansvarlig myndighet i hjemstaten og være utformet ifølge den statens lover eller administrative bestemmelser.  Nivå A nevner fire forskjellige alternativer.

Nivå A nr. 1 gjelder kursbevis med bekreftelse på opplæring som ikke leder til en formell kvalifikasjon og derfor ikke omfattes av de øvrige nivåene B til E.  Norsk kvali­fikasjonsrammeverk har definert slik type opplæring som resultatet av organisert lær­ing som har funnet sted på ikke-formelle læringsarenaer (frivillig sektor, læring på arbeidsplassen, private kurstilbydere osv.).  Opplæringstilbudet er ikke bundet av off­entlige fag- eller læreplaner, men dokumenteres gjerne med et kursbevis.  Læringsak­tiviteten kan videre karakteriseres som hverdagslæring fra de ulike situasjoner en person deltar i gjennom hjem, skole, arbeidsliv og samfunnsdeltakelse.  Den slags kompetanse kan dokumenteres gjennom en individuell utfylling av et dokument for kompetansekartlegging.

Nivå A nr. 2 gjelder særskilt eksamen uten opplæring.  Dette gjelder de tilfeller hvor yrket kun krever at yrkesutøveren gjennomfører en eksamen for å utøve yrket uten at det kreves spesielle forkunnskaper.

Nivå A nr. 3 gjelder dokumentasjon på yrkeserfaring.  Yrkeserfaring er faktisk og lovlig utøvelse av det berørte yrket i en EØS-stat eller Sveits.  Dokumentasjon på yrkeserfaring skal være utstedt av ansvarlig myndighet i etableringsstaten.

Nivå A nr. 4 gjelder dokumentasjon på antall år eller fullførte fag på grunnskole, eller kompetansebevis fra videregående opplæring dersom denne ikke er fullført. Direktivet omtaler dette som attest på generell kunnskap.  Siden videregående opp­læring regnes som fullført i tråd med nivå B, legger departementet til grunn at nivå A dreier seg om ikke-fullført opplæring.  Et kompetansebevis er dokumentasjon på gjen­nomførte fag på videregående opplæring.  Kompetansebeviset gir ikke generell studie­kompetanse, men det kan benyttes som supplerende dokumentasjon ved opptak til særskilte studier.  Det kan være stater med yrker hvor det er nok med en delvis gjen­nomført videregående opplæring for å kunne utøve yrket, disse yrkene vil da komme inn under nivå A nr. 4.

Nivå B er vitnemål på fullført videregående opplæring, det er to forskjellige alter­nativer.

Nivå B nr. 1 gjelder studieforberedende videregående opplæring.  Dette er fullført videregående opplæring som fører frem til et vitnemål.  Vitnemålet gir generell studie­kompetanse og gir opptak til studier på høyskole- og universitetsnivå.

Nivå B nr. 2 gjelder yrkesfaglig videregående opplæring.  Dette er fullført videre­gående opplæring som fører frem til et fagbrev, svennebrev eller en yrkeskompe­tanse.

Nivå C omfatter vitnemål på fullført utdanning utover videregående opplæring, men som ikke er på nivå med høyere utdanning.  Det er to forskjellige alternativer.  Det er en endring i forhold til direktiv 2005/36/EF i bokstav c ii), hvor det var vist til vedlegg nr. II i direktivet.  Vedlegget er opphørt ved direktiv 2013/55/EU.  Det er ikke lenger en liste over yrker med utdanning med særlig struktur i direktivet.  Det er i stedet nå et krav om at landene skal opplyse elektronisk om lovregulerte yrker med utdanninger med særlig struktur i nettportalen for tjenestedirektivet.

For at en utdanning skal falle inn under nivå C nr. 1, må det være utdanninger ut over videregående opplæring med en varighet på enten ett år eller utdanninger med særlig struktur ut over videregående opplæring.  I Norge vil dette f.eks. kunne være fagskoleutdanninger med varighet over ett år.  I lov om fagskoleutdanning § 1 andre ledd, er det presisert at fagskoleutdanning er yrkesrettede utdanninger som bygger på videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse, og som har et omfang til­svarende minimum et halvt studieår og maksimum to studieår.

Nivå D og E gjelder høyere utdanning på minimum tre år (nivå D) eller minimum fire år (nivå E) som er fullført ved et akkreditert lærested, for eksempel en høyskole eller et universitet.  Utdanningen kan uttrykkes i et tilsvarende antall studiepoeng, disse må samsvare med det europeiske ECTS-systemet (European Credit Transfer and Accumulation System).  Slik utdanning kan være bachelorgrad, mastergrad eller dok­torrad.

Bestemmelsen utfyller reglene om kvalifikasjonsnivåer i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 12.  Bestemmelsen gjelder like­behandling av kvalifikasjonsbevis og presiserer at kvalifikasjoner som er oppnådd i andre EØS-stater eller Sveits skal likestilles med kvalifikasjoner oppnådd i Norge, og at de nevnte kvalifikasjonene skal gi adgang til utøvelsen av et yrke.

Denne bestemmelsen gjelder for kvalifikasjoner som ikke oppfyller kravene i § 3−1.  Selv om kvalifikasjonene ikke oppfyller betingelsene er det likevel et krav om at den ansvarlige myndigheten likebehandler disse kvalifikasjonene.  For at et kvalifi­kasjonsbevis etter denne bestemmelsen skal bli likestilt med kvalifikasjoner etter § 3−1 må begge vilkårene være oppfylt.  Opplæringen kan være fullført på fulltid eller deltid, og innenfor eller utenfor formelle programmer.

Bestemmelsen utfyller reglene om vilkår for godkjenning i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 13.  Det er en forutsetning at yrkesutøveren har en rett til å utøve yrket i etableringsstaten, dette kommer frem av yrkeskvalifikasjonslovens § 8 andre ledd.

Første ledd fastslår prinsippet om at en yrkesutøver med kvalifikasjonsbevis som nevnt i § 3−1 nivå A til E har rett til å utøve et lovregulert yrke på lik linje med en yrkesutøver som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Norge.  Bestemmelsen må leses i sammenheng med yrkeskvalifikasjonslovens § 8.

I andre ledd er det regler om at dersom yrket ikke er lovregulert i etablerings­staten så må det kvalifikasjonsbeviset yrkesutøveren har være utstedt av en ansvarlig myndighet i etableringsstaten.

I tredje ledd er det et krav om at yrkesutøveren må ha utøvd yrket i minst ett av de siste ti år.  Dette gjelder allikevel ikke der selve utdanningen er lovregulert, som nevnt i andre punktum i bestemmelsen.  Det er flere land hvor utdanningen er lov­regulert men hvor yrket ikke er lovregulert.  I slike tilfeller vil yrkesutøveren kunne starte å utøve yrket uten at det kan settes krav til praksis fra hjemstaten.

Fjerde ledd gjelder for de tilfeller kvalifikasjonskravet i Norge er fullført utdanning utover videregående nivå med varighet på minst ett år.  Da skal den ansvarlige myn­digheten godta yrkesopplæring fra andre land med særlig struktur som nevnt i nivå C nr. 2.  Det antas at dette er lite aktuelt i Norge, da det er få yrker med krav til kvalifi­kasjoner på nivå C nr. 1.

I femte ledd er det et unntak fra at yrkesutøveren har rett til å utøve et yrke i Norge.  Dette gjelder der den utdanningen som kreves i hjemstaten kun er på nivå a, men hvor kravet i Norge for å kunne utøve yrket er minst fire års høyere utdanning (nivå E).  Da kan den ansvarlige myndigheten nekte yrkesutøveren adgang til å utøve yrket i Norge, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 13 nr. 4.

I sjette ledd slås det fast at yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland kan få en tilsvarende rett som de etter første ledd.  Dette er en kan-regel og ingen rett.  For yrkesutøvere med kvalifikasjoner tilsvarende nivå A fra hjemstaten, gjelder regelen uansett ikke, jf. andre setning siste ledd.  Tilsvarende gjelder det ikke for yrker hvor kvalifikasjonskravet i Norge er kort utdanning, dvs. nivå A, jf. siste ledd tredje punktum.  Dette gjelder bl.a. yrker som godkjennes av Arbeidstilsynet, som dykker, truckfører i ulike klasser, maskinførere m.m.

Etter syvende ledd kan den ansvarlige myndigheten avslå søknad fra yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland dersom hensynet til offentlig helse og sikker­het tilsier det.  Dette kan være i de tilfellene hvor en eventuell godkjenning kan føre til fare for offentlig helse og sikkerhet, f.eks. faren for at eksplosiver havner utenfor den lovlige håndteringskjeden og de konsekvenser dette vil kunne medføre og/eller at eks­plosiver havner i ukvalifiserte hender og de konsekvenser dette vil kunne medføre. Det er også en avslagsmulighet etter § 3−4 fjerde ledd, men dette gjelder kun dersom kravene i bokstav a og b i den bestemmelsen er oppfylt.  Avslagsmuligheten etter § 3−3 syvende ledd gjelder uansett, men kun i de tilfellene hvor det er fare for offent­lig helse og sikkerhet.

Bestemmelsen utfyller kravene til utligningstiltak i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 1 bokstav a og b.  Bestemmelsen omhandler vilkår for å iverksette utligningstiltak.  Utligningstiltak kan være en prøve­periode på inntil tre år eller en egnethetsprøve.  Bestemmelsen må leses sammen med § 3−5 og § 3−6.

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet setter ingen begrensninger i hvor mange ganger det kan tilbys utlikningstiltak.  Det er opp til den ansvarlige myndigheten å vurdere, basert på nasjonale regler som ellers gjelder for relevant opplæring.  Dersom en yrkesutøver i sin opplæring i Norge kan gå opp til eksamen eller prøve tre ganger, kan den ansvarlige myndigheten sette den samme begrensningen for en yrkesutøver som må gjennomføre utlikningstiltak.

Første ledd, bokstav a gir den ansvarlige myndigheten rett til å pålegge yrkesut­øveren utligningstiltak dersom yrkesutøverens utdanning fra en annen EØS-stat er vesentlig forskjellig fra innholdet i den utdanningen som gis i Norge.  Et eksempel på et yrke med vesentlige forskjeller i utdanningen er trafikklærer.  For å bli trafikklærer i Norge er det et krav til at yrkesutøveren fullfører en to-årig høgskole-/universitetsut­danning med blant annet fag innenfor pedagogikk og etikk, samt at det skrives en kandidatoppgave.  I andre land, som for eksempel Danmark, er det mulig å ta utdan­ningen som et syv måneders fulltidskurs.  Denne forskjellen i utdanningens innhold og lengde vil samlet sett utgjøre en vesentlig forskjell.

Første ledd, bokstav b gir ansvarlig myndighet rett til å pålegge yrkesutøver utlig­ningstiltak hvis det aktuelle yrket i Norge omfatter lovregulerte yrkesaktiviteter som ikke inngår i en sammenlignbar form i det tilsvarende yrket i yrkesutøvers hjemstat og det i Norge kreves en særskilt utdanning som er vesentlig forskjellig fra yrkesutøvers utdanning.  Et eksempel på et yrke med vesentlige forskjeller i yrkesaktiviteter er eiendomsmegler.  I Norge er eiendomsmegler en tre-årig bachelorutdanning, med blant annet fag innenfor økonomi, juss, statistikk, oppgjør og regnskapsføring av be­trodde midler.  I noen EØS-stater er for eksempel enkelte av oppgavene som en eien­domsmegler gjør i Norge lagt til en notar.  Videre kan oppgavene til en eiendomsmeg­ler i noen EØS-stater være begrenset til kun å presentere og vise eiendommen, eien­domsmegleren har da ingen oppgaver i forbindelse med selve oppgjøret.  Da vil det både være vesentlige forskjeller i utdanningen og i de oppgavene som en eiendoms­megler utfører.

Andre ledd definerer vesentlig forskjell.  Med vesentlig forskjell menes forskjell i kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse som er nødvendig for å utøve yrket og at kvalifikasjonen til yrkesutøveren er vesentlig forskjellig i innhold i forhold til hva som kreves av kvalifikasjonen i Norge.

Utlikningstiltak forutsetter at den ansvarlige myndigheten vurderer og treffer en beslutning etter gjennomført prøveperiode eller egnethetsprøve.

Tredje ledd gjelder yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland og slår fast at yrkesutøver må ha oppholdstillatelse i Norge for å bli vurdert mulige utlignings­tiltak.  Den ansvarlige myndigheten skal opplyse om mulige utligningstiltak, slik som prøveperiode, egnethetstest eller kompletterende utdanning i den grad slike utlignings­tiltak er tilgjengelige og anses som hensiktsmessige.  Dette følger av at yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra et tredjeland ikke foreslås gitt en tilsvarende rett som søkere fra EU/EØS om utligningstiltak.

Etter fjerde ledd kan godkjenningsmyndigheten avslå søknaden fra en yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra et tredjeland.  Dette gjelder uansett om yrkesutøver har oppholdstillatelse i Norge eller ikke.

Etter siste ledd kan en prøveperiode for yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland ikke være lenger enn to år.  Dette fordi utlendingsforskriften setter begrens­ning i oppholdstillatelsen til søkere som søker opphold på bakgrunn av at de trenger tilleggsutdanning eller praksis for å få godkjenning eller autorisasjon, se utlendingsfor­skriften § 6−19.  Siste ledd gjelder også for yrkesutøver som har oppholdstillatelse i Norge.  Dette for å likebehandle yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

Bestemmelsen har noen unntak fra yrkesutøverens valg av utligningstiltak i yrkeskva­lifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 2 og 3. Enkelte avsnitt i direktivet gjennomføres ikke fordi dette er krav som er rettet mot Europakommisjonen og ikke den enkelte medlemsstat eller yrkesutøver.

Første ledd, første punktum fastsetter hovedregelen om at yrkesutøveren selv kan velge mellom en prøveperiode eller en egnethetsprøve der det er aktuelt.

Første ledd, andre punktum slår fast at dersom det er nødvendig kan det gjøres unntak fra yrkesutøverens rett til selv å velge.  Det er fem alternative unntak fra hovedregelen, men denne listen er ikke uttømmende.  I yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 2 andre og tredje avsnitt kan den ansvarlige myndigheten melde fra til Europakommisjonen, for EØS/EFTA-statene er det EFTA overvåkingsorgan (ESA), om at valgmuligheten faller bort.  For at et slikt unntak skal bli gjeldende må unntaket være tilstrekkelig begrunnet.  ESA skal foreta en vurdering av unntaket.  Hvis ESA aksepterer unntaket eller ikke gir noen tilbakemelding innen tre måneder, så kan den ansvarlige myndigheten gjøre unntak fra yrkesutøverens valgfrihet.  Dette er ikke for­skriftsfestet da det er krav til myndighetene og ESA.  Bokstav e) er et slikt eksempel hvor norske myndigheter har bedt om unntak fra regelen om at yrkesutøveren selv kan velge, se omtale nedenfor.

Første ledd andre punktum bokstav a gjelder utøvelse av et yrke som krever sær­lig kjennskap til nasjonal rett, og der yrket i vesentlig grad består av å gi råd og veiledning om nasjonal rett.  Unntak fra valgfriheten i dette tilfellet vil primært omfatte juridiske yrker, herunder advokat og rettshjelper, hvor informasjon om nasjonal rett er hovedaktiviteten.  Unntaket kan også gjelde for yrker som ikke er juridiske, men som likevel har omfattende veiledningsplikt om regelverk til tjenestemottakere.  Dette kan for eksempel være revisor.

Første ledd andre punktum bokstav b gjelder en yrkesutøver som ikke omfattes av godkjenning av yrkeserfaring (som nevnt i kapittel 4) ved at yrkesutøveren f.eks. mangler den yrkeserfaringen som kreves i de ulike bestemmelsene.  Videre er det et krav om at yrkesutøveren ønsker å etablere seg som selvstendig næringsdrivende innenfor et område som krever kunnskap om og anvendelse av nasjonale særregler i samme omfang som for det som kreves av norske borgere.  Eksempler på yrker i Norge som omfattes av kapittel 4 er elektriker og heismontør.

Første ledd andre punktum bokstav c gjelder hvor en yrkesutøver med kvalifika­sjoner vist med kursbevis som nevnt i § 3−1 nivå A, og hvor det i Norge kreves kvali­fikasjoner vist med diplom på fullført utdanning utover videregående opplæringsnivå, men som ikke er på nivå med høyere utdanning, dvs. nivå C.

Første ledd andre punktum bokstav d gjelder hvor en yrkesutøver med kvalifika­sjoner vist med attest med fullført videregående utdanning som nevnt i § 3−1 nivå B, og hvor det i Norge kreves minst tre år høyere utdanning, dvs. nivå D.

Første ledd andre punktum bokstav e gjelder en yrkesutøver som omfattes av for­skrift om utførelse av arbeid, bruk av arbeidsutstyr og tilhørende tekniske krav kapit­tel 26 om sikkerhet og helse ved arbeid under vann eller økt omgivende trykk.  I for­skrift 6. desember 2011 nr. 1360 om administrative ordninger på arbeidsmiljølovens område (forskrift om administrative ordninger) § 9−1 tredje ledd fremgår det at søk­ere skal avlegge egnethetsprøve dersom opplæringen er av en vesentlig annen art enn det som er kravet i Norge.  Yrkesutøveren har ingen valgmulighet mellom en prøveperiode eller egnethetstest.  Dette vil gjelde en yrkesutøver som ønsker god­kjenning for å kunne utøve yrket som dykker i Norge.

Etter andre ledd kan den ansvarlige myndigheten kreve at yrkesutøveren både gjennomfører en prøveperiode og en egnethetsprøve i de tilfeller der yrkesutøveren har kursbevis, men hvor yrket i Norge krever minst tre års høyere utdanning, dvs. nivå D.  Et eksempel på dette kan være der det f.eks. i en EØS-stat kun er krav om at yrkesutøveren har et kursbevis for å arbeide som eiendomsmegler, i Norge er det et krav om at en eiendomsmegler har en bachelorgrad i eiendomsmegling.  Da vil yrkes­utøveren ha et kvalifikasjonsbevis på nivå A fra hjemstaten, i Norge er det et krav om nivå D.  I slike tilfeller kan ansvarlig myndighet kreve at yrkesutøveren både gjen­nomfører og består en prøveperiode og en egnethetstest for å bli godkjent.

I siste ledd slås det fast at den ansvarlige myndigheten kan bestemme hvilket ut­ligningstiltak yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra et tredjeland skal gjennomføre. Det gis ingen valgfrihet for yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.  Dette gjelder uansett om vedkommende har oppholdstillatelse i Norge eller ikke.  Dette for å likebehandle yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

Bestemmelsen utfyller reglene i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf. yrkeskva­lifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 4, 5, 6 og 7.  Bestemmelsen pålegger den ansvar­lige myndigheten å vurdere yrkeserfaringen til yrkesutøveren før de eventuelt fatter vedtak om utligningstiltak.  Bestemmelsen stiller også krav til vedtakets innhold.

Etter første ledd skal den ansvarlige myndigheten der de har funnet at yrkesutøve­ren har vesentlig mangler i utdanningen, vurdere om den kunnskap eller livslang lær­ing yrkesutøveren har tilegnet seg, helt eller delvis, veier opp for de vesentlige for­skjellene i utdanningen som kreves i Norge, før vedtak om prøveperiode eller egnet­hetsprøve treffes.  Den ansvarlige myndigheten må vurdere det faktiske innholdet i yrkesaktiviteten og eventuelle kurs yrkesutøveren har fullført, både formelle og uformelle før det eventuelt fattes vedtak om prøveperiode eller egnethetsprøve.  Det kan være at yrkesutøveren ved sin yrkeserfaring eller eventuelle kurs oppveier for de mangler yrkesutøveren har i utdanningen fra sin hjemstat.

Andre ledd stiller krav til vedtakets innhold.  Dette kommer i tillegg til de reglene som er i forvaltningsloven § 24 om at vedtak skal begrunnes.  Vedtaket skal inneholde informasjon om hvilket kvalifikasjonsnivå som kreves for å utføre yrket i Norge og hvilket kvalifikasjonsnivå yrkesutøver har i henhold til tabellen i § 3−1 første ledd. Vedtaket skal videre vise til hvilke vesentlige forskjeller som ble lagt til grunn for vur­deringen og begrunnelse for hvorfor forskjellene ikke kan bli avhjulpet av yrkesutøve­rens yrkeskvalifikasjoner eller livslang læring.

Tredje ledd stiller krav til at yrkesutøveren skal gis mulighet til å ta en egnethets­prøve senest seks måneder etter at vedtak om utligningstiltak er truffet.

For saker om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for yrkesutøvere med yrkeskva­lifikasjoner fra tredjeland må bestemmelsen leses sammen med § 3−3 siste ledd og § 3−4 fjerde ledd, hvor det slås fast at godkjenningsmyndigheten kan avslå søknad om godkjenning fra en yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra et tredjeland.  Det er viktig at vedtaket er godt begrunnet, ikke minst fordi Utlendingsdirektoratet vil kunne benytte dette vedtaket for å vurdere om yrkesutøver skal få oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 6−19.

Bestemmelsen utfyller prinsippet om delvis adgang til et yrke i yrkeskvalifikasjons­loven § 8 tredje ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4f nr. 1 bokstav a til c.

Første ledd viser til at en ansvarlig myndighet kan, etter en individuell vurdering, gi yrkesutøveren delvis adgang til et yrke dersom tre kumulative vilkår er oppfylt.  Det er viktig å presisere at en vurdering om å gi delvis adgang skal foretas etter en kon­kret vurdering av alle tre vilkårene.  Det er ikke anledning til å foreta vurderinger utfra predefinerte kriterier som i praksis vil føre til at det ikke er foretatt en individuell vurdering.

Første ledd bokstav a krever at yrkesutøveren må være fullt ut kvalifisert til å ut­øve yrket i etableringsstaten.  Med dette menes at yrkesutøveren har rett til å arbeide i det berørte yrket i etableringsstaten.

Første ledd bokstav b er det et krav om at forskjellen mellom yrkesutøverens kva­lifikasjoner og de kvalifikasjoner som kreves i Norge er så store at yrkesutøveren må ta hele utdanningen på nytt.  Et eksempel på hvor delvis adgang kan vurderes er der yrkesutøveren har en spesialutdanning for å legge høyspentledninger i hjemstaten men der det ikke er krav om en elektroutdanning.  I Norge er det et krav om at slikt arbeid utføres av en med elektroutdanning.  Den ansvarlige myndigheten kan da vur­dere å gi yrkesutøveren delvis adgang til å utøve sitt yrke i Norge, med en begrens­ning at vedkommende ikke kan gjøre annet elektroarbeid.

I følge første ledd bokstav c skal yrkesaktiviteten som yrkesutøveren ønsker å utøve kunne skilles ut fra annen aktivitet som hører inn under det lovregulerte yrket i Norge.  Hvis det ikke er mulig å skille ut aktiviteten vil det ikke omfattes av delvis adgang.

Etter andre ledd skal den ansvarlige myndigheten i vurderingen om hvorvidt yrkes­utøveren kan få delvis adgang til å utøve yrket etter bokstav c, ta hensyn til om yrkes­utøveren kan utøve yrket selvstendig i hjemstaten.  Det vil si at dersom yrkesutøvere ikke kan utøve den delen av yrket selvstendig i hjemstaten kan vedkommende ikke få delvis adgang til å utøve yrket i Norge.

Etter tredje ledd kan delvis adgang til et yrke avslås dersom tvingende allmenne hensyn tilsier det.  Den ansvarlige myndigheten skal foreta en vurdering fra sak til sak og selv om vilkårene over er oppfylt, kan den ansvarlige myndigheten likevel avslå søknad om delvis adgang til et yrke.  Avslaget kan være berettiget hvis det foreligger tvingende allmenne hensyn.  Det vil være tvingende allmenne hensyn når et avslag er nødvendig for å sikre måloppnåelse for reguleringen av yrket.  Med det menes at for­målet for lovreguleringen av et yrke blir opprettholdt kun ved et avslag.  Dersom kravene som stilles i lov og forskrift til f.eks. advokattjenester er begrunnet i hensynet til forbrukerne, og disse kravene også må gjelde for andre yrkesutøvere fra EØS-stat eller Sveits for å sikre at hensynet blir ivaretatt, kan delvis adgang til et yrke nektes. Avslaget er således nødvendig for å ivareta intensjonen med lovreguleringen.  Det er viktig at ansvarlig myndighet ikke går lenger enn nødvendig i forbindelse med vurde­ringen.

I følge fjerde ledd skal en yrkesutøver som har fått delvis adgang til yrket, utøve yrkesaktiviteten i tråd med den yrkestittelen som ble gitt i hjemstaten.  Den ansvarlige myndigheten kan kreve at yrkestittelen oversettes til norsk.  Yrkesutøver som har fått delvis adgang, skal tydeliggjøre omfanget av egen yrkesaktivitet ovenfor mottakere av tjenesten slik at ikke tjenestemottakeren får en feil forståelse av hva yrkesutøve­ren faktisk kan bedrive av yrkesaktivitet.

Bestemmelsen utfyller prinsippet om automatisk godkjenning av yrkeserfaring i yrkes­kvalifikasjonsloven § 9 andre ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 16. Bestemmelsen angir hva slags type yrkeserfaring og opplæring som kreves for å bli godkjent.

Yrket må omfattes av de aktivitetene som er oppført i vedlegg 1 til forskriften, det er aktiviteter innenfor håndverks-, industri- og handelsvirksomhet.  Da kan vedkom­mende bli godkjent automatisk som en følge av yrkeserfaring.  Det er ikke mange yrker i Norge som omfattes av denne ordningen.  Det er typisk yrker hvor det kreves en yrkesfagutdanning enten fra videregående eller fagskole.  Det vil i Norge f.eks. være yrker innenfor elektrosektoren inkludert heismontør, samt teknisk leder ved god­kjent kontrollorgan for periodisk kjøretøykontroll.

Det er et krav om at yrkeserfaring og eller opplæringen skal være tilstrekkelig dokumentert.  Dokumentet bør klart identifisere den yrkesmessige aktivitet yrkesut­øveren har utøvet.  Videre kan den ansvarlige myndighet be om en attest fra ansvarlig myndighet i etableringsstaten med opplysninger om den pågjeldende aktiviteten og hvor lenge yrkesutøveren har utøvd yrket.  Dette betyr at den ansvarlige myndigheten i etableringsstaten beskriver yrkesaktiviteten, da vil ansvarlig myndighet i Norge se hvilken aktivitet yrkesutøver har utøvd.  Dersom yrkesutøver f.eks. kun har hatt en administrativ stilling og uten det faglige innholdet som yrkesaktiviteten omfatter, vil yrkesutøver ikke omfattes av ordningen om automatisk godkjenning.  Videre kan an­svarlig myndighet i enkelte tilfeller be om bevis for opplæringen til yrkesutøver.  Dette kommer frem i brukerveiledning1 utarbeidet av Europakommisjonen.  I samme bru­kerveiledning skriver Europakommisjonen at dersom søker oppfyller vilkårene til auto­matisk godkjenning etter artikkel 16, dvs. yrkeskvalifikasjonsloven § 9, kan ikke an­svarlig myndighet kreve at yrkesutøver legger ved bevis for opplæring.  Dette gjelder allikevel ikke dersom yrkesutøver søker godkjenning som kombinerer yrkeserfaring med opplæring.  I slike tilfeller bør ansvarlig myndighet be om en attest fra ansvarlig myndighet i etableringsstaten som nevnt over.

Dersom yrkesutøver ikke oppfyller kravene i kapittelet til automatisk godkjenning skal vedkommende vurderes etter den generelle ordningen i kapittel 3, dette kommer frem av yrkeskvalifikasjonsloven § 8.

Bestemmelsen utfyller prinsippet om godkjenning av yrkeserfaring og krav til yrkes­erfaringens lengde i yrkeskvalifikasjonsloven § 9 andre ledd, jf. yrkeskvalifikasjons­direktivet artikkel 17 nr. 1 bokstav a til e.  Artikkel 17 nr. 3 gjennomføres ikke fordi frisør ikke er et lovregulert yrke i Norge.  Bestemmelsen lister fem alternative vilkår for at yrkeserfaring skal kunne bli godkjent.  Eksempel på slike yrker er elektriker og heismontør.  For andre yrker, vises det til liste 1, vedlegg 1.

Bestemmelsen utfyller prinsippet om godkjenning av yrkeserfaring og krav til yrkes­erfaringens lengde i yrkeskvalifikasjonsloven § 9 andre ledd, jf. yrkeskvalifikasjons­direktivet artikkel 18 nr. 1 bokstav a til f.  Bestemmelsen lister seks alternative vilkår for at yrkeserfaring skal kunne bli godkjent.  Det er ingen lovregulerte yrker som fal­ler inn under denne kategorien i Norge.  For andre yrker, vises det til liste 2, vedlegg 1.

Bestemmelsen utfyller prinsippet om godkjenning av yrkeserfaring og krav til yrkes­erfaringens lengde i yrkeskvalifikasjonsloven § 9 andre ledd, jf. yrkeskvalifikasjons­direktivet artikkel 19 nr. 1 bokstav a til d.  Bestemmelsen lister fire alternative vilkår for at yrkeserfaring skal kunne bli godkjent.  Eksempel på et slikt yrke er teknisk leder ved kontrollorgan for periodisk kjøretøykontroll.  For andre yrker, vises det til liste 3, vedlegg 1.

Bestemmelsen utfyller prinsippet om godkjenning av yrkeserfaring i yrkeskvalifika­sjonsloven § 9 andre ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 17 nr. 2, artikkel 18 nr. 2 og artikkel 19 nr. 2.  Videre yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 50 nr. 1 og vedlegg VII nr. 1 bokstav c).  Bestemmelsen oppstiller krav til dokumentasjon, yrkes­erfaringens varighet og dokumentasjon på eventuell opplæring.

Etter første ledd kan ansvarlig myndighet be om en attest utstedt av ansvarlig myndighet i hjemstaten eller etableringsstaten som viser den yrkesaktiviteten og hvor lenge yrkesutøver har utøvd den.  Dette kommer frem i artikkel 50 nr. 1 og vedlegg VII punkt nr. 1 bokstav c).  Vedlegget er vedlegg 2 til forskriften.

Etter andre ledd skal i de tilfellene hvor yrkesutøver har opplæring innenfor fagom­rådet være attestert av en ansvarlig myndighet i etableringsstaten eller av et bransje­organ med opplysninger om den pågjeldende aktiviteten.  Det vil f.eks. si at dersom en yrkesutøver har utøvd yrket i tre sammenhengende år som selvstendig nærings­drivende og har minimum tre års opplæring i fagområdet, jf. § 4−2 bokstav b, skal opplæringen være attestert enten av en ansvarlig myndighet eller et bransjeorgan som har myndighet til det.

Etter tredje ledd er det et krav om at yrkeserfaringen ikke skal være eldre enn ti år før søknad om godkjenning sendes til ansvarlig myndighet.

Bestemmelsen utfyller prinsippet om felles opplæringsprinsipper, herunder opplærings­rammer og opplæringsprøver, i yrkeskvalifikasjonsloven § 11 og § 12, jf. yrkeskvalifi­kasjonsdirektivet artikkel 49a og 49b.

Europakommisjonen har foreløpig ikke utarbeidet noen felles opplæringsprinsipper, men har startet flere prosjekter for å se på yrker hvor dette kan være aktuelt.  Det er usikkert når Europakommisjonen vil foreslå slike prinsipper.

Departementet vil understreke at selv om det omtales som et profesjonskort utstedes det ikke et fysisk kort, det er mer en elektronisk prosedyre for å godkjenne yrkesut­øverens yrkeskvalifikasjonsdokumenter.  Yrkesutøver vil kunne skrive ut et dokument som viser at dokumentene er gjennomgått.  Det er også mulig for potensielle arbeids­givere å undersøke på en nettside utarbeidet av Europakommisjonen om yrkesutøve­ren har et gyldig profesjonskort.

Bestemmelsene i dette kapittelet trer i kraft når direktiv 2013/55/EU som endrer yrkeskvalifikasjonsdirektivet og innfører ordningen med europeisk profesjonskort, trer i kraft i EØS-avtalen.

Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 første ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4a nr. 2.  Yrkeskvalifikasjons­direktivets artikkel 4a nr. 1 gjennomføres ikke fordi det er krav til Europakommisjonen og ikke til en medlemsstat eller yrkesutøver.

Det er Europakommisjonen i samarbeid med medlemslandene som har bestemt hvilke yrker som skal omfattes av profesjonskort.  Kommisjonens gjennomføringsfor­ordning 2015/983 av 24. juni 2015 om prosedyren for utstedelse av europeisk profe­sjonskort og bruk av varslingsmekanismer i henhold til Europaparlamentets og Rådets direktiv 2005/36/EF har fastslått hvilke yrker som omfattes av ordningen.  Følgende yrker omfattes: sykepleier, provisorfarmasøyt, fysioterapeut, eiendomsmegler og fjell­fører.

Yrker som i yrkeskvalifikasjonsloven omfattes av ordningen med profesjonskort er eiendomsmegler og fjellfører.  Helsepersonellyrkene sykepleier, provisorfarmasøyt og fysioterapeut omfattes også av profesjonskort, men dette reguleres i forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjo­ner fra andre EØS-land eller Sveits.

Ordningen med profesjonskort kan bli utvidet til andre yrker på et senere tids­punkt.

Det er foreløpig ikke mulig å søke om profesjonskort for å utøve et yrke i Sveits, jf. § 1−1 andre ledd.

Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4.

Første ledd slår fast at søknaden om profesjonskort gjøres via en nettportal fra EU. Profesjonskortet er et elektronisk sertifikat som bekrefter yrkesutøvers yrkeskvalifika­sjoner og som behandles via IMI.  Yrkesutøver som ønsker profesjonskort må opprette brukerprofil og søke via nettportalen «Your Europe», http://europa.eu/youreurope. Det er Europakommisjonen som har etablert og vedlikeholder nettportalen.

Etter andre ledd skal søker legge den informasjon og laste opp de dokumentene som er nødvendig for å kunne behandle søknad om profesjonskort.  Dokumentasjons­kravene for hver enkelt stat er beskrevet i nettportalen hvor en søker om profesjons­kort.  Dokumentasjonskravene kan være forskjellig fra stat til stat.  Yrkesutøver skal i søknadsportalen velge en aktuell stat som etableringsstat, det er den staten vedkom­mende er etablert på søknadstidspunktet.  Etableringsstat kan være en annen stat enn der yrkesutøveren har sin utdannelse fra, hvilket forutsetter at ansvarlige myndigheter i de ulike statene har et administrativt samarbeid i forbindelse med søknaden om pro­fesjonskort.  Yrkesutøver må også velge stat vedkommende ønsker å etablere seg i eller tilby sine tjenester midlertidig, som da blir vertsstat.

Tredje ledd slår fast at yrkesutøver som har et profesjonskort og som ønsker å arbeide i en annen EØS-stat enn der hvor personen har fått innvilget profesjonskort, må søke om nytt profesjonskort for den EØS-staten.  Dette fordi profesjonskortet kun gjelder for den staten som det er søkt for.  Det er ikke være nødvendig å laste opp dokumentasjonen på nytt, ettersom dokumentene vil være tilgjengelig i yrkesutøver­ens profil i nettportalen.

Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4a nr. 5 og 6.  I direktivets artikkel 4a nr. 5 andre står det at ved etablering, vil utstedelse av et profesjonskort ikke automatisk gi en rett til å utøve et bestemt yrke dersom det finnes registrerings­krav eller andre fremgangsmåter for kontroll i vertsstaten.  Direktivets artikkel 4a nr. 7 gjennomføres ikke fordi det er krav til Europakommisjonen.

Første ledd slår fast at det er den ansvarlige myndigheten for godkjenningen av yrkeskvalifikasjonene som er ansvarlig for profesjonskort for det aktuelle yrket.  Etter bestemmelsens andre punktum kan dette delegeres til andre myndigheter.

Etter andre ledd er det Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) som er ansvarlig myndighet for behandling av profesjonskort for ikke-lovregulerte yrker i Norge.  De er ansvarlig myndighet for behandling av profesjonskort for yrket fjellfører, da dette yrket ikke er lovregulert i Norge.  Ved en eventuell utvidelse av ordningen for andre ikke-regulerte yrker i Norge og som ikke er helsepersonell- eller dyrehelseper­sonellyrker, vil NOKUT være ansvarlig myndighet.

Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4b nr. 3.  Direktivets artikkel 4b nr. 1, 2 og 4 gjennomføres ikke fordi dette er krav til Europakommisjonen. Bestemmelsen angir prosedyrer for hvordan ansvarlig myndighet i Norge skal behan­dle søknad om profesjonskort når Norge er etableringsstat.  Dette er tilfelle der en yrkesutøver som er etablert i Norge søker om profesjonskort for å utøve sitt yrke i en annen stat, f.eks. Sverige.

Første ledd slår fast at ansvarlig myndighet behandler søknaden om profesjonskort via IMI.  Ansvarlig myndighet mottar melding via IMI når yrkesutøveren har søkt om profesjonskort.

Andre ledd oppstiller krav til saksbehandlingstid ved mottakelse av søknad om pro­fesjonskort.  Ansvarlig myndighet skal bekrefte at søknaden om profesjonskort er mottatt innen én uke.  Ansvarlig myndighet skal i løpet av denne uken undersøke om alle dokumenter som er nødvendige for å kunne behandle søknaden er lastet opp. Dette gjøres ved å undersøke via IMI hvilke dokumenter vertsstaten krever.  Dersom det foreligger mangler ved søknaden, skal ansvarlig myndighet innen én uke gi yrkes­utøver beskjed om hvilke dokumenter som mangler.  Yrkesutøveren må laste opp de manglende dokumentene innen tre måneder, ellers slettes søknaden automatisk i IMI. Da må yrkesutøveren søke om profesjonskort på nytt.  Søknaden anses som komplett når alle de nødvendige dokumentene er lastet opp i nettportalen.

Etter tredje ledd første punktum skal ansvarlig myndighet i Norge, etter at søknad om profesjonskort er mottatt og komplett, å kontrollere at yrkesutøver er lovlig eta­blert og verifisere at dokumentene er autentiske og gyldige.  Med kontrollere menes her at ansvarlig myndighet bekrefter at yrkesutøveren er lovlig etablert i Norge.  For mer informasjon om innholdet i begrepet lovlig etablert, vises det til merknad til § 2−2 første ledd bokstav b.  Med verifisering menes her at ansvarlig myndighet skal under­søke om yrkesutøverens kvalifikasjonsbevis er autentiske og gyldige, dvs. ikke falske eller utløpt.  Dette innebærer at ansvarlig myndighet kan kontakte læresteder, myndig­hetsorganer eller foretak hvor yrkesutøver har oppnådd sine kvalifikasjoner for å få disse bekreftet.

Etter tredje ledd andre punktum kan ansvarlig myndighet i Norge, dersom det fore­ligger rimelig tvil, sjekke direkte med utsteder hvorvidt kvalifikasjonen er ekte eller be yrkesutøver om bekreftede kopier.

Hva som regnes som bekreftet kopi kan variere fra land til land, men etter en alminnelig språklig forståelse er en bekreftet kopi en kopi tatt av en offentlig myndig­het som for eksempel notarius publicus eller av et profesjonelt kopibyrå.  Noen land krever også apostiller.  Med dette menes et dokument som er legalisert ved at det på­føres et apostillestempel.  Dokumentet må først være notarialbekreftet, det vil si sig­nert og stemplet av en notar.  For norske borgere er det Fylkesmannen som legaliserer dokumenter for bruk i utlandet.

Det er viktig å presisere at bekreftede kopier ikke er en garanti for ekthet.  En be­kreftet kopi er kun en bekreftelse på at kopien som er forelagt den ansvarlige myndig­heten er tatt direkte fra originaldokumentet.  Den som gir en bekreftet kopi sjekker således ikke originaldokumentets ekthet.  Dersom det foreligger rimelig tvil om doku­mentenes ekthet, ville det derfor være mer hensiktsmessig at ansvarlig myndighet tar kontakt direkte med utsteder av kvalifikasjonen.  Ansvarlig myndighet må i alle tilfeller foreta en skjønnsmessig vurdering fra sak til sak hvorvidt det foreligger rimelig tvil.

I de tilfellene yrkesutøver er etablert i Norge og har oppgitt Norge som etablerings­stat, men der kvalifikasjonsbevisene er fra en annen stat, må ansvarlig myndighet i Norge ta kontakt med utsteder av bevisene i den andre staten eller ta kontakt med ansvarlig myndighet i den andre staten for å få bekreftet opplysningene.

Fjerde ledd gjelder de tilfellene der en ansvarlig myndighet i en annen stat ber den ansvarlige myndigheten i Norge om ytterligere opplysninger i en sak.  Da skal ansvar­lig myndighet i Norge ved forespørsel fra ansvarlig myndighet i annen EØS-stat, sende opplysninger eller bekreftede kopier innen to uker.  Dersom en yrkesutøver med norske kvalifikasjoner har søkt om profesjonskort ved etablering i Nederland, og det nederlandske kontoret trenger mer dokumentasjon enn det yrkesutøver har lastet opp i IMI, skal norske ansvarlige myndigheter sende forespurt dokumentasjon innen to uker.  Det kan også være tilfeller der Norge er hjemstat, da kan den ansvarlige myndigheten i etableringsstaten be om opplysninger og norske myndigheter må svare innen to uker.

Den ansvarlige myndigheten i etableringsstaten kan i gitte tilfeller utstede eventu­elle tilleggsdokumentasjon som den ansvarlige myndigheten i vertsstaten ber om i for­bindelse med søknad om profesjonskort.  Dette er kun dokumentasjon som direktivet åpner for at vertsstaten kan be om.  I direktivet omtales dette som støtteerklæring, en slik erklæring kan for eksempel være bekreftelse på at yrkesutøver er lovlig etablert jf. artikkel 7 nr. 2 bokstav b.

Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4c.  Bestemmelsen angir prosedyrer for behandling av profesjonskort og saksbehandlingsfrister ved søknad om profesjonskort ved midlertidig tjenesteytelse.  Bestemmelsen gjelder der Norge er eta­bleringsstat og bestemmelsene i kapittel 2 er i denne sammenheng ikke relevant. Dette er tilfelle der yrkesutøver som er etablert i Norge søker om profesjonskort for å utøve sitt yrke midlertidig, f.eks. i Sverige, og der svenske myndigheter har sagt at de ikke foretar noen forhåndskontroll av opplysningene.

Første ledd oppstiller krav til saksbehandlingstid ved søknad om profesjonskort ved midlertidig tjenesteytelse hvor det ikke skal foretas forhåndskontroll etter lovens § 6. I slike tilfeller skal den ansvarlige myndigheten behandle søknaden og dokumentene til yrkesutøveren, og utstede profesjonskort innen tre uker etter at søknad om profe­sjonskort er komplett.  Det betyr at ansvarlig myndighet har 4 ukers saksbehandlings­tid totalt; 1 uke for komplettering av søknaden og 3 uker for behandling av søknaden. Det vil være ansvarlig myndighet i Norge som utsteder profesjonskort, dette fordi Norge er hjemstat og det skal ikke foretas noen forhåndskontroll av kvalifikasjonene i vertsstaten.  Den ansvarlige myndigheten i Norge vil sende profesjonskortet til den ansvarlige myndigheten i vertsstaten via IMI og skal underrette søker om dette.

Andre ledd presiserer at profesjonskortet er gyldig i 18 måneder og at yrkesutøve­ren kan søke om forlengelse av profesjonskortets gyldighet.

Tredje ledd sier at yrkesutøver må levere ny dokumentasjon hvis det har skjedd endringer siden sist søknaden ble vurdert.  Ansvarlig myndighet skal deretter sende et oppdatert profesjonskort til yrkesutøveren og ansvarlig myndighet i vertsstaten.

Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonslo­vens § 14 fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4d nr. 1.  Bestemmelsen angir prosedyrer for saksbehandling og saksbehandlingsfrister ved søknad om profe­sjonskort ved etablering eller midlertidig tjenesteytelse hvor kvalifikasjonene skal for­håndskontrolleres og hvor Norge er etableringsstat.  Dette er tilfelle der yrkesutøver som er etablert i Norge søker om profesjonskort for å utøve sitt yrke midlertidig, f.eks. i Sverige, og der svenske myndigheter krever at dokumentene kontrolleres før yrkes­utøver kan starte.  Videre vil det gjelde der yrkesutøver i Norge har sagt at han eller hun ønsker å etablere seg i vertsstaten.

Bestemmelsen setter krav til saksbehandlingstid ved søknad om profesjonskort ved etablering og midlertidig tjenesteytelse hvor det skal foretas forhåndskontroll. I slike tilfeller skal den ansvarlige myndigheten i Norge behandle søknaden og doku­mentene til yrkesutøveren innen én måned etter at søknaden er komplett, og sende søknaden til vertsstaten via IMI.  Det betyr at ansvarlig myndighet har noe over fem ukers saksbehandlingstid totalt; én uke for komplettering av søknaden og én måned for behandling av søknaden.  Når søknaden sendes til vertsstaten for endelig behand­ling og eventuell utstedelse av profesjonskort, skal ansvarlig myndighet i Norge infor­mere yrkesutøveren om at den er sendt til vertsstaten.

Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4d.

I direktivet gjelder disse reglene også der vertsstaten krever forhåndskontroll av kvalifikasjonene etter lovens § 6 om midlertidig tjenesteytelse.  Det er ingen yrker etter denne loven i Norge som omfattes av europeisk profesjonskort og forhåndskon­troll.  Når det gjelder direktivets artikkel 4d nr. 2 så gjennomføres kun den delen som gjelder godkjenning etter artikkel 16 i direktivet.  Videre gjennomføres ikke artikkel 4d nr. 3, da dette gjelder midlertidig tjenesteytelse.

I de foregående bestemmelsene i kapittelet er Norge etableringsstat.  I denne be­stemmelsen er Norge vertsstat og vil motta søknaden automatisk via IMI fra en eta­bleringsstat.  Det kan f.eks. være en yrkesutøver som er etablert i Sverige og har søkt om profesjonskort og som ønsker å etablere seg i Norge.

Første ledd presiserer at en søknad om profesjonskort skal anses som en søknad om godkjenning.  Dersom yrket er lovregulert i Norge som vertsstat, får ikke yrkesut­øveren en automatisk rett til å utøve sitt yrke i Norge.  Profesjonskortet blir derfor grunnlaget for en søknad om godkjenning og profesjonskortet skal derfor sørge for at selve godkjenningsprosessen for å kunne utøve yrket, kan skje raskere enn det ville gjort uten et profesjonskort.  Det er derfor ikke anledning for ansvarlige myndigheter å behandle søknad om profesjonskort og søknad om godkjenning som to separate søknader.  Det vil si at bestemmelsene om saksbehandlingsfrister i § 8−2 ikke gjelder for profesjonskort da det er egne saksbehandlingsfrister i kapittel 6.  Formålet med profesjonskort er for å effektivisere arbeidet med godkjenning av yrkeskvalifikasjoner.

Andre ledd slår fast saksbehandlingsfristen for behandling av profesjonskort som faller inn under godkjenning etter den generelle ordningen i kapittel 3.  I henhold til bestemmelsen skal ansvarlig myndighet utstede profesjonskort eller pålegge yrkesut­øver utligningstiltak to måneder etter at søknad er mottatt fra hjemstaten.  Dette er kortere tid sammenlignet med søknad om etablering etter de ordinære reglene.  Profe­sjonskort vil ikke utstedes før utlikningstiltakene er gjennomført.  Dette er grunnen til at søknad om profesjonskort skal anses som en søknad om godkjenning.

Tredje ledd presiserer at profesjonskort utstedes automatisk dersom den ansvar­lige myndigheten i Norge ikke overholder saksbehandlingsfristene i andre ledd.  Den ansvarlige myndigheten kan forlenge fristene med inntil to uker.  En fristforlengelse må være strengt nødvendig, og begrunnet med hensynet til offentlig helse eller tjeneste­mottakers sikkerhet.  Ansvarlig myndighet skal informere yrkesutøveren om fristfor­lengelsen og begrunnelsen for denne.

Etter fjerde ledd kan den ansvarlige myndigheten i Norge be den ansvarlige myn­digheten i etableringsstaten eller hjemstaten om ytterligere opplysninger eller bekreft­ede kopier.  Ansvarlig myndighet i etableringsstaten eller hjemstaten må gi slike opp­lysninger eller dokumenter innen to uker.  Dette gjelder kun for yrker som omfattes av kapittel 4 i forskriften om automatisk godkjenning på grunnlag av yrkeserfaring.  Det er kun mulig i tilfeller hvor det foreligger behørig begrunnet tvil om dokumentene eller hvor den ansvarlige myndigheten i Norge ønsker ytterligere opplysninger.  Det kan med andre ord ikke gjøres som en fast rutine, det må være begrunnet tvil om opplys­ningene eller dokumentene som gjør at ansvarlig myndighet ber om ytterligere opplys­ninger.

I femte ledd gis den ansvarlige myndigheten i Norge rett til å avslå søknaden om profesjonskort dersom den ikke mottar de nødvendige opplysningene som de kan kreve fra etableringsstaten, hjemstaten eller fra søker.  De opplysningene som mang­ler må være nødvendige for å fatte vedtak om profesjonskort.  Dette er en kan-be­stemmelse, og ansvarlig myndighet kan velge å gi profesjonskort selv om de ikke har alle opplysningene.  Hvis det gis avslag må et slikt avslag begrunnes, dette følger også av forvaltningslovens regler.

Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4e nr. 3, 5 og 7.  Artikkel 4e nr. 4 gjennomføres ikke fordi dette er krav til automatiske opplysninger i IMI-filen. Artikkel 4e nr. 6 gjennomføres ikke fordi dette er krav til Europakommisjonen, og ikke til medlemsstat eller yrkesutøver.  Artikkel 4e nr. 5 andre ledd gjennomføres ikke, da dette gjelder for midlertidig tjenesteyting og yrker som omfattes av forhåndskontroll og som nevnt under § 6−7 er det ikke slike yrker hvor det kreves forhåndskontroll og som omfattes av profesjonskortet i Norge.

I direktivet artikkel 4e nr. 1 er det også et krav om at de opplysningene som an­svarlig myndighet får i forbindelse med melding om disiplinære eller straffbare sank­sjoner skal behandles etter personverndirektivet (direktiv 95/46/EF) og kommunika­sjonsverndirektivet (direktiv 2002/58/EF).  Dette gjennomføres ikke da det er krav til myndigheter.

Etter første ledd skal den ansvarlige myndigheten i etableringsstat eller vertsstat gi en yrkesutøver som har søkt eller fått profesjonskort de opplysningene som er regi­strert i IMI om vedkommende.  Dette gjelder kun for henvendelser til den ansvarlige myndigheten til det aktuelle yrket, dette fordi det er kun den myndigheten som har tilgang til opplysningene i IMI.  Opplysningene skal gis kostnadsfritt til yrkesutøver. IMI-systemet vil automatisk sende ut informasjon til yrkesutøveren om denne retten hvert andre år så lenge vedkommende har et profesjonskort.

I andre ledd påligger det en plikt for den ansvarlige myndigheten å oppdatere opp­lysningene i IMI dersom yrkesutøver har fått disiplinære eller straffbare sanksjoner rettet mot seg.  Det er et krav om at sanksjonene må ha konsekvenser for utøvelsen av yrket.  Videre gjelder dette for yrkesutøvere som har fått et profesjonskort.  Det er den samme informasjonen som skal oppdateres som i varsling etter § 7−1 første ledd.  Kravet i bestemmelsen er en oppdatering av opplysningene i IMI og for profe­sjonskortet og er forskjellig fra den varslingsplikten som følger etter kapittel 7 i for­skriften, da kravet i § 6−8 forutsetter at vedkommende har et profesjonskort.  Vars­lingsplikten etter kapittel 7 i forskriften gjelder uansett om personen har et profesjons­kort eller ikke og skal gå til alle medlemsstatene.

I tredje ledd slås det fast at opplysningene om yrkesutøveren er registrert i IMI så lenge yrkesutøveren har et profesjonskort.  Videre kan yrkesutøveren kostnadsfritt be om retting av feilaktig eller ufullstendig informasjon.  Det samme gjelder sletting eller blokkering av yrkesutøverens opplysninger, dette gjelder dog ikke i de tilfellene hvor ansvarlig myndighet har sendt varsel etter yrkeskvalifikasjonsloven § 20 og kapittel 7 i denne forskriften.  Yrkesutøver skal få informasjon automatisk via IMI om denne ret­ten når profesjonskortet utstedes.

Bestemmelsen utfyller reglene om varslingsplikt i yrkeskvalifikasjonsloven § 20 fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 56a nr. 2, 5 og 7.  Direktivets artikkel 56a nr. 4 gjennomføres ikke fordi dette er krav til nasjonale myndigheter og ikke bestemmende for yrkesutøverens rettigheter eller plikter.  Direktivets artikkel 56a nr. 8 gjennomføres ikke fordi det er krav til Europakommisjonen, og ikke en medlemsstat eller yrkesutøveren.  Bestemmelsen presiserer hva slags type dokumentasjon den an­svarlige myndigheten må laste opp i IMI dersom den ansvarlige myndigheten skal sende varsel til de andre medlemsstatene i tilfeller hvor en yrkesutøver mister retten til å utøve yrket i Norge.  Yrkeskvalifikasjonsdirektivet legger ikke opp til at informa­sjon om bakgrunnen for varslingen skal gå automatisk via IMI.  Det er derfor ikke mulig i IMI å legge inn bakgrunnen for varslingen.  Dersom den ansvarlige myndighe­ten ønsker å få motta informasjon om hva som er grunnlaget for et varsel må den ta kontakt med den ansvarlige myndigheten i landet som har utstedt varsel via IMI.

Første ledd gjentar av pedagogiske grunner yrkeskvalifikasjonslovens regler om hvilke yrker som omfattes av varslingsplikten.  Varslingsplikten gjelder for yrker som gjelder opplæring av mindreårige og hvor yrkesutøver har fått begrenset retten til å utøve yrket av nasjonale myndigheter eller en domstol.  Begrensningen kan både være permanent eller for en begrenset periode.  Varslingsplikten gjelder yrker innen­for barnehage, grunnskole og videregående opplæring.  Departementet legger til grunn at det også kan være andre lovregulerte yrker så lenge yrkesutøver har eller kan ha kontakt med mindreårige i opplærings- og undervisningsøyemed, dette kan f.eks. være de lovregulerte yrkene trafikklærer, kateket, prest eller diakon.  Opprams­ingen er ikke uttømmende, men gir eksempler på den variasjon av yrker som kan om­fattes av bestemmelsen.  For de kirkelige yrkene vil dette f.eks. gjelde for en yrkes­utøver som har ansvar for konfirmasjonsundervisning (kateket og prest) eller en som jobber som orgelinstruktør/musikklærer (kantor).

Varslingsplikten gjelder også for helsepersonell og veterinærer, men dette regule­res av forskrifter fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og mat­departementet.

Varslingsplikten omfatter også tilfeller hvor en yrkesutøver er dømt for bruk av falske dokumenter i forbindelse med søknad om godkjenning til et lovregulert yrke som omfattes av loven.  Domfellelse for bruk av falske dokumenter gjelder uansett yrke.  Dette kan for eksempel være en yrkesutøver som har søkt om advokatbevilling, men hvor vitnemålet var falskt.  I slike tilfeller skal Norge varsle samtlige EØS-stater om domfellelse yrkesutøveren via IMI.

Sveits er foreløpig ikke med i varslingsordningen.

Andre ledd bokstav a krever at den ansvarlige myndighet legger inn informasjon om yrkesutøvers identitet, dette gjelder også yrkesutøvers nasjonalitet.  Det er viktig at det legges inn nok informasjon slik at yrkesutøveren kan identifiseres av ansvarlige myndigheter i andre EØS-stater.

Andre ledd bokstav b krever at den ansvarlige myndigheten legger inn informasjon om hvilket yrke varslingen gjelder.

Andre ledd bokstav c krever at den ansvarlige myndigheten legger inn informasjon om hvilken nasjonal myndighet eller domstol som har fattet avgjørelsen om begrens­ning eller forbud mot å utøve yrket.  Hvis det gjelder tilbakekall av autorisasjon, vil det være den ansvarlige myndigheten som har gitt yrkesutøveren autorisasjon.  Hvis yrket er f.eks. er trafikklærer, er Statens vegvesen ansvarlig myndighet.

Andre ledd bokstav d krever at den ansvarlige myndigheten skal informere om omfanget på begrensningen eller forbudet.  Det vil typisk være om det er en perma­nent eller midlertidig begrensning.  Dersom yrkesutøveren har arbeidet som f.eks. tra­fikklærer, og vedkommende har mistet rettet til å utøve dette yrket fordi vedkom­mende har forgrepet seg på en elev, skal den ansvarlige myndigheten legge inn infor­masjon om at varslingen gjelder trafikklærer, men ikke grunnlaget for varslingen. I noen tilfeller kan det være at det kun er deler av yrkesaktiviteten som er begrenset.

Andre ledd bokstav e krever at den ansvarlige myndigheten skal informere om tidsrommet for begrensningen eller forbudet.  I noen tilfeller kan tilbakekallelsen av en autorisasjon være midlertidig, da skal den ansvarlige myndigheten opplyse om hvor lenge begrensningen for yrkesutøveren varer.  Er begrensningen permanent skal det også fremkomme.

Tredje ledd gir prosedyrer for hvor lenge informasjonen skal fremgå av IMI-filen og om sletting av informasjonen.  Informasjonen skal være i IMI så lenge vedtaket om begrensningen er gyldig.  Dersom vedtaket eller en dom opphører skal den ansvarlige myndigheten opplysningene i IMI slettes og de andre statene skal få melding om dette uten ugrunnet opphold og senest innen tre dager.  Det er de samme tidsfrister den an­svarlige myndigheten har for å melde fra om opphør som ved innføring av begrensnin­gen.

Bestemmelsen utfyller reglene om varslingsplikten i yrkeskvalifikasjonsloven § 20 fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 56a nr. 6.  Bestemmelsen fastset­ter at den ansvarlige myndigheten skal samtidig med at varsel sendes via IMI, under­rette den aktuelle yrkesutøveren skriftlig om at varsel er sendt.  Yrkesutøver gis en rett til å klage på varslingen som blir sendt til alle medlemsstatene og en rett til å søke om erstatning dersom varslingen skulle vise seg å være feil.  Varslingen vil derfor måtte utformes som et enkeltvedtak slik at det gis klagerett og en eventuell klage skal behandles etter forvaltningslovens regler.

Bestemmelsen utfyller reglene om krav til dokumentasjon i yrkeskvalifikasjonsloven § 12, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 50.  Direktivets artikkel 50 nr. 4 er ikke gjennomført fordi det der krav til nasjonale myndigheter og ikke bestemmende for yrkesutøvers rettigheter eller plikter.

Første ledd presiserer hvilke dokumenter den ansvarlige myndigheten kan kreve ved søknad om etablering og viser til vedlegg 2 i direktivet.  I tillegg settes det krav om at enkelte dokumenter ikke kan være eldre enn tre måneder.  Opplysningene som den ansvarlige myndighet mottar må behandles fortrolig.

Andre ledd presiserer at en ansvarlig myndighet i Norge kan be om at en ansvarlig myndighet både i hjemstat og etableringsstat der det er aktuelt, bekrefter ektheten (verifisering) av de forskjellige dokumentene.  Den ansvarlige myndigheten i Norge kan be om dette dersom det foreligger begrunnet tvil hvorvidt dokumentene som yrkesutøveren har levert er ekte.  I andre ledd andre punktum kan ansvarlig myndig­het be om en bekreftelse på innhold og lengde på yrkesaktiviteten, etter kapittel 4 i forskriften.

Tredje ledd gjelder de tilfeller hvor en yrkesutøver har tatt hele eller deler av opp­læring i en annen stat enn i hjemstaten og hvor hjemstaten har utstedt kvalifikasjons­bevis eller attest.  Da kan den ansvarlige myndigheten i Norge som vertsstat kontrol­lere kvalifikasjonsbeviset.  Dette gjøre i samarbeid med hjemstaten.  Det må være begrunnet tvil før den ansvarlige myndigheten kan kontrollere dokumentene.  De som kan kontrolleres er opplistet i bokstav a til c.  For det første kan den ansvarlige myn­digheten i Norge etter bokstav a undersøke om opplæringen i den andre staten er formelt godkjent av utdanningsinstitusjonen i hjemstaten.  For det andre kan den an­svarlige myndigheten i Norge etter bokstav b undersøke om det kvalifikasjonsbeviset som er utstedt ville vært det samme dersom opplæringen i sin helhet hadde funnet sted i hjemstaten.  For det tredje om kvalifikasjonsbeviset gir de samme yrkesmessige rettigheter i hjemstaten.  Det vil si at yrkesutøveren kan utøve yrket i hjemstaten basert på det kvalifikasjonsbeviset.

Fjerde ledd presiserer at den ansvarlige myndigheten i Norge kan be ansvarlig myndighet i en annen EØS-stat bekrefter at yrkesutøver ikke har mistet retten til å utøve yrket i hjemstaten.

Femte ledd presiserer at utveksling av opplysninger etter bestemmelsen skal fore­gå via IMI.  Dette gjelder ikke ved spørsmål til en ansvarlig myndighet i Sveits, da de foreløpig ikke har tilgang til IMI.  En ansvarlig myndighet må da benytte andre kanaler for å få nødvendig informasjon fra sveitsiske myndigheter.

I sjette ledd slås det fast at kravene til dokumentasjon skal gjelde tilsvarende for personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.  Den ansvarlige myndigheten kan kreve at yrkesutøver legger frem nødvendig dokumentasjon.  Da det ikke er det sam­me krav til samarbeid mellom godkjenningsmyndigheter i land utenfor EU/EØS, kan det ikke kreves at godkjenningsmyndigheten tar kontakt med godkjenningsmyndighet i hjemstaten til yrkesutøver.

Etter syvende ledd kan godkjenningsmyndigheten kreve at søker med yrkeskvalifi­kasjoner fra tredjeland innhenter bekreftelse på ektheten av utstedte attester og kvali­fikasjonsbevis, det er for disse søkerne ikke krav til begrunnet tvil som for søkere fra EU/EØS.

Etter siste ledd kan ikke en flyktning pålegges å ta kontakt med hjemlandets myn­digheter hvis dette kan komme i konflikt med beskyttelsesbehovet, jf. utlendingsloven § 83 andre ledd og utlendingsforskriften § 17−7 andre ledd.  Videre kan ikke godkjen­ningsmyndighetene ta kontakt med hjemlandets myndigheter hvis det kan komme i konflikt med beskyttelsesbehovet, jf. faren for represalier mot familien i hjemlandet og flyktningspionasje.  Dette innebærer en praktisk begrensning i flyktningers mulighet til å nyttiggjøre seg muligheten for yrkesgodkjenning etter loven og forskriften.  Med flyktninger menes her personer som har fått opphold etter § 28 eller § 35 i utlendings­loven.

Bestemmelsen utfyller reglene om saksbehandlingsfrister i yrkeskvalifikasjonsloven § 13, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 51.  En eventuell oversittelse av saksbe­handlingsfristene gir yrkesutøver en klagerett etter yrkeskvalifikasjonsloven § 13. Merk at det er egne saksbehandlingsfrister for behandling av godkjenning for midlerti­dig tjenesteytelse i kapittel 2 i forskriften, se § 2−3.  Forskjellen er bl.a. at en oversit­telse av fristene i § 2−3 gir yrkesutøver en automatisk rett til å utøve yrket, dette er ikke tilfelle ved en oversittelse av fristene i § 8−2.  Det er også egne saksbehandlings­frister for behandling av profesjonskort i kapittel 6.

Etter første ledd skal den ansvarlige myndigheten innen én måned etter at søknad om godkjenning er mottatt, bekrefte mottakelsen av søknaden og opplyse om even­tuelle manglende dokumenter eller mangler ved søknaden.  Dersom det foreligger mangler ved søknaden, skal den ansvarlige myndigheten gi yrkesutøveren beskjed om hvilke dokumenter som mangler.  I løpet av denne fristen er det ingen plikt for ansvarlig myndighet å realitetsbehandle søknaden.

Etter andre ledd første punktum skal søknad om godkjenning behandles innen tre måneder etter at søknaden er komplett.  Saksbehandlingstiden begynner derfor å løpe fra søknaden er komplett, ikke automatisk etter at kompletteringsfristen på én måned er oversittet.  En søknad vil være komplett der eventuelle manglende dokumentasjon er mottatt hos den ansvarlige myndigheten.  I flere tilfeller kan yrkesutøveren bruke mer enn én måned på å fremskaffe nødvendig dokumentasjon.  I andre ledd andre punktum kan fristen i første punktum forlenges med én måned for yrker som omfattes av kapittel tre og fire i forskriften (den generelle ordningen eller automatisk godkjen­ning på grunnlag av yrkeserfaring).  Det betyr at den ansvarlige myndigheten vil kunne få en mulighet for fire måneders saksbehandlingstid i tilfeller som omfattes av den generelle ordningen eller automatisk godkjenning på grunnlag av yrkeserfaring.

Bestemmelsen utfyller reglene om krav til språkkunnskaper i yrkeskvalifikasjonsloven § 15, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 53 nr. 1, 3 og 4.  Direktivets artikkel 53 nr. 2 gjennomføres ikke da det er krav til myndighetene.

Etter yrkeskvalifikasjonslovens § 15 skal yrkesutøveren ha de språkkunnskaper i norsk som er nødvendig for å utøve det lovregulerte yrket.

Hovedregelen etter første ledd er at ansvarlig myndighet bare kan kreve språkkon­troll etter at yrkesutøver har fått sine yrkeskvalifikasjoner godkjent.  Det betyr at språk­kontroll ikke kan gjøres før eller når godkjenningsmyndigheten vurderer søknad om godkjenning.  Prosedyren om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og eventuell kontroll av språk er to forskjellige prosedyrer.  I Europakommisjonens veiledning1 til direktivet står det at yrkesutøveren ikke kan få avslag eller utsatt behandlingen av søknaden om godkjenning med den begrunnelse at språkkunnskapene ikke er tilstrek­kelige.  Det er dog ett unntak fra denne regelen og det er der språkkunnskaper er en del av utdannelsesbeviset, f.eks. for talepedagog.  Talepedagog er ikke et lovregulert yrke i Norge.

Etter andre ledd kan språkkontroll bare kreves hvor det foreligger alvorlig og kon­kret tvil om hvorvidt yrkesutøver har tilstrekkelige språkkunnskaper for å utøve yrket.  Med dette menes at språkkunnskapene er så dårlige at yrkesutøveren ikke vil kunne ha muligheten til å utøve yrket på en forsvarlig måte.  Dette gjelder spesielt hvis yrkesutøveren har utstrakt kontakt, både muntlig og skriftlig, med tjenestemotta­ker, som f.eks. en trafikklærer eller advokat.

Tredje ledd første punktum slår fast at språkkontrollen skal stå i rimelig forhold til den aktivitet som skal utføres.  Med dette menes at godkjenningsmyndigheten må foreta en proporsjonalitetsvurdering.

Tredje ledd andre punktum slår fast at yrkesutøveren kan påklage eventuelt ved­tak om språkkontrollen.

Bestemmelsen utfyller reglene om krav til bruk av akademisk tittel i yrkeskvalifika­sjonsloven § 16, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 54.

Bestemmelsen presiserer at yrkesutøveren har rett til å benytte hjemstatens språk ved bruk av akademisk tittel, men hvis den utenlandske tittelen kan forveksles med en norsk tittel hvor det kreves en tilleggsutdanning som yrkesutøver ikke har, kan yrkesutøveren benytte den norske tittelen.  Et eksempel på en mulig forveksling av utenlandsk og norsk tittel er gamle, nederlandske grader.  På 90-tallet kunne en per­son studere fire år og oppnå kvalifikasjonen «doctoraal» eller «doctorandus» innenfor mange ulike fagområder.  Dette er verken en doktorgradsutdanning (ph.d.) eller en legeutdanning innenfor medisin.  En slik tittel kan være misvisende og ansvarlig myn­dighet kan i slike tilfeller pålegge at yrkesutøveren benytter en annen tittel som ikke forveksles med eksisterende «doktortitler» i Norge.  Hensikten med bestemmelsen er å unngå at yrkesutøveren benytter en tittel som kan gi inntrykk av at vedkommende har en annen utdanning eller kvalifikasjoner enn det vedkommende egentlig har.

Bestemmelsen utfyller reglene om krav til elektronisk søknad i yrkeskvalifikasjonslo­ven § 17, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 57a nr. 1 og 2.  Direktivets artikkel 57a nr. 3 og 4 gjennomføres ikke fordi det er krav til nasjonale myndigheter og ikke bestemmende for yrkesutøvers rettigheter eller plikter.  Elektronisk informasjon om de lovregulerte yrkene finnes på nettsidene til Altinn, www.altinn.no.

Første ledd slår fast hovedregelen at yrkesutøveren kan søke om godkjenning via en elektronisk søknadsportal.  Det betyr at både søknadsskjema og dokumenter skal kunne leveres elektronisk.  Bestemmelsen gir likevel den ansvarlige myndigheten hjemmel til å kreve bekreftede kopier på et senere tidspunkt hvis det foreligger begrunnet tvil og er strengt nødvendig.

Andre ledd presiserer at bestemmelsen ikke gjelder dersom søknaden innebærer at yrkesutøveren må fullføre en prøveperiode eller en egnethetsprøve.

Bestemmelsen utfyller reglene om kvalifikasjonsbevis ervervet i tredjeland og tredje­landsborger i yrkeskvalifikasjonsloven § 2 første ledd tredje punktum, jf. yrkeskvali­fikasjonsdirektivet artikkel 3 nr. 3.

Første ledd slår fast at en yrkesutøver fra en EØS-stat med kvalifikasjonsbevis utstedt i ett tredjeland har rett til å få sin søknad vurdert etter kapittel 3 i forskriften. Det forutsettes da at søker har fått godkjent sine kvalifikasjoner i en annen EØS-stat og har minst tre års yrkeserfaring fra den staten.

Etter andre ledd kan en yrkesutøver fra et tredjeland og som omfattes av direktiv 2004/38/EF også bli vurdert etter direktivet dersom vedkommende har et kvalifika­sjonsbevis utstedt i EØS-stat.  Dette vil f.eks. gjelde en ektefelle av en EØS-statsbor­ger med statsborgerskap fra et tredjeland, jf. merknad til § 1−1.  Hvis ektefellen om­fattes av direktiv 2004/38/EF vil denne ha rett til å få vurdert en søknad om godkjen­ning for å kunne utøve et lovregulert yrke.

Bestemmelsen utfyller reglene om krav til prøveperiode i yrkeskvalifikasjonsloven § 3 bokstav g, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 3 bokstav g.  Prøveperiode er defi­nert i yrkeskvalifikasjonsloven.  Prøveperioden skal avsluttes med en vurdering om yrkesutøveren er kvalifisert til å utøve det aktuelle lovregulerte yrket.  De nærmere praktiske regler for prøveperiode skal fastsettes av den ansvarlige myndigheten. Yrkesutøveren kan motta lønn under prøveperioden.  Tilretteleggelse og avvikling av prøveperioden kan settes ut til en institusjon og/eller godkjente veiledere.  Europa­kommisjonen har uttalt i brukerveiledning1 til direktivet at det er viktig at yrkesutøve­ren kan gjennomføre prøveperioden ikke alt for langt vekk i forhold til bosted/etable­ringssted eller at betingelsene under prøveperioden er for restriktive.

Bestemmelsen utfyller reglene om krav til egnethetsprøve i yrkeskvalifikasjonsloven § 3 bokstav h, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 3 bokstav h.  Egnethetsprøve er definert i yrkeskvalifikasjonsloven.  Den ansvarlige myndigheten skal vurdere den utdanning yrkesutøveren har fra hjemstaten opp mot den utdanningen som kreves i Norge.  Hensikten med prøven er å etterprøve de faglige kvalifikasjonene til yrkesut­øveren, og skal kun være for de fag som er en forutsetning for utøvelsen av yrket i Norge og hvor det er konstatert betydelig forskjell i utdanningen fra hjemstaten og det som kreves i Norge.  Prøven skal avdekke om yrkesutøveren er kvalifisert til å utøve yrket i Norge.  Det er verdt å merke seg at kunnskaper i norsk ikke anses som en vesentlig forskjell i utdanningen, med noen unntak, se merknad til § 8−3 om språk­kontroll.

Det er viktig å lese denne bestemmelsen i sammenheng med § 3−6 i forskriften, jf. kommentar til den bestemmelsen.  Det kan være at de mangler som den ansvarlige myndigheten avdekker kan utlignes ved den kunnskap yrkesutøveren har ervervet seg ved sin yrkeserfaring eller livslang læring.

Europakommisjonen har i veiledning til direktivet uttalt at der det stilles krav til egnethetsprøve eller prøveperiode skjer dette på vertslandets språk.  Det vil si at yrkesutøver ikke kan kreve å få gjennomført egnethetsprøven eller prøveperioden på et annet språk enn norsk.

Bestemmelsen utfyller reglene om krav til opprettelse av assistansesenter i yrkeskva­lifikasjonsloven § 23, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 57b nr. 1, 2 og 3.  Direk­tivets artikkel 57b nr. 4 gjennomføres ikke fordi det er krav til nasjonale myndigheter og ikke bestemmende for yrkesutøvers rettigheter eller plikter.

I følge første ledd skal assistansesenteret veilede yrkesutøvere og assistanse­sentre i andre EØS-stater.  Det er viktig å påpeke at assistansesenteret ikke overtar den veiledningsplikt som den ansvarlige myndigheten har etter forvaltningsloven. Assistansesenteret vil ha mange av de samme oppgavene som det tidligere kontakt­punktet for yrkeskvalifikasjonsdirektivet hadde ansvaret for.  Assistansesenteret kan i tillegg til oppgavene nevnt i denne bestemmelsen også være ansvarlig myndighet. Dette gjelder blant annet utstedelse av profesjonskort for ikke-lovregulerte yrker.

I andre ledd er det sagt at Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) er assistansesenter i Norge.  Det er kun ett assistansesenter og NOKUT vil også være assistansesenter for helsepersonell- og dyrehelsepersonellyrker.

Bestemmelsen utfyller reglene om statistikkrapportering i yrkeskvalifikasjonsloven § 24, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 60 nr. 1.  Direktivets artikkel 60 nr. 2 gjennomføres ikke fordi det er krav til Europakommisjonen, og ikke medlemsstat eller yrkesutøver.  Bestemmelsen gir Kunnskapsdepartementet hjemmel til å innhente stati­stikk fra andre departement eller godkjenningskontorer vedrørende søknader om god­kjenning, saksbehandlingstid, avslag med mer.  Det er gitt hjemmel i forskriften til at Kunnskapsdepartementet kan gi nærmere retningslinjer for innholdet i statistikkrap­porteringen.  Det er Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) som innhenter statistikk fra ansvarlige myndigheter, også for helsepersonell- og dyrehelsepersonell­yrker.

Forskriften trer i kraft 1. januar 2018, med unntak av bestemmelsene i kapittel 5 om godkjenning etter felles opplæringsramme og opplæringsprøve, kapittel 6 om europe­isk profesjonskort og kapittel 7 om varslingsplikt hvor yrkesutøver har fått begrenset retten til å utøve yrket.  De bestemmelsene vil tre i kraft senere.1  Dette fordi de gjennomfører bestemmelser i direktiv 2013/55/EU og som ikke kan tre i kraft før endringen i EØS-avtalen som tar inn det direktivet har trådt i kraft.

Det er i forskriften lagt inn en henvisning til kommisjonens gjennomføringsforordning 2015/983 om europeisk profesjonskort og varslingsmekanismer.  I forordningen er det nærmere regler for den ansvarlige myndigheten til profesjonskort og varslingsmeka­nismer.  Forordningen gjelder som norsk forskrift.