Den statlige erstatningsordningen for naturskader har til formål å yte erstatning etter en naturulykke slik at skadelidte kan fortsette sin virksomhet.

Det ytes erstatning etter denne loven for naturskade på fast eiendom og løsøre i Norge.  For Svalbard, Jan Mayen og bilandene gjelder loven i det omfang og med de stedlige tilpasninger Kongen bestemmer.

Det ytes ikke erstatning dersom det er adgang til å forsikre seg mot skaden ved en alminnelig forsikringsordning, eller dersom skadelidte faktisk får dekket skaden av en forsikring.

Loven omfatter ikke skade som rammer avling på rot.

Loven omfatter ikke stormskader på skog.  Kongen kan i forskrift bestemme at slike skader likevel kan dekkes.

Loven omfatter ikke petroleumsvirksomheten.

Eier av fast eiendom og løsøre har krav på erstatning etter denne loven.

Tomtefestere og andre rettighetshavere kan også kreve erstatning dersom de kan godtgjøre å ha den økonomiske interessen i og rådigheten over skadeobjektet.  Dette gjelder også i de tilfellene hvor skaden er skjedd på eiendom som nevnt i tredje ledd.

Skade på eiendom som tilhører staten, en kommune eller en fylkeskommune er­stattes ikke.  Det samme gjelder for eiendom som tilhører selskap, foretak eller stift­else mv. som er dannet ved overføring av midler fra stat, kommune eller fylkeskom­mune, eller hvor noen av disse har en fremtredende økonomisk interesse.

Erstatning ytes ved naturskade som direkte skyldes naturulykke, så som skred, storm, flom, stormflo, jordskjelv og vulkanutbrudd.

I særlige tilfeller kan det ytes hel eller delvis erstatning for skader som er en nær­liggende følge av naturulykken, selv om årsakskravet etter første ledd ikke er oppfylt.

Det kan også ytes hel eller delvis erstatning for skade som direkte skyldes nedbør eller isgang når særlige forhold tilsier det.

Erstatningen fastsettes på grunnlag av kostnaden ved nødvendige tiltak for å føre skadeobjektet tilbake til samme stand som rett før skadetidspunktet.

Dersom gjenopprettingskostnaden er vesentlig større enn bruksverdien eller gjen­oppretting ikke kan skje av andre grunner, erstattes den verdiforringelse skaden har medført.

Tapt løsøre erstattes med gjenanskaffelsesverdien på skadetidspunktet.

Til grunn for kostnadsvurderingen legges prisforholdene på skadetidspunktet.

Utgifter til sikringstiltak erstattes ikke med mindre annet følger av denne loven.

Erstatningen etter § 5 kan nedsettes eller etter omstendighetene helt nektes når:

• skaden har rammet eiendom der gjenopprettingskostnaden overstiger bruks­verdien,
• skadens inntreden eller omfang helt eller delvis skyldes svak konstruksjon sam­menlignet med de påkjenninger eiendommen kan ventes å bli utsatt for, dårlig vedlikehold eller manglende tilsyn,
• den skadelidte kan lastes for ikke å ha forebygget skaden eller hindret skadens omfang,
• gjenopprettingen medfører en verdistigning på skadeobjektet.

Ved avgjørelse etter første ledd bokstav b og c skal det legges vekt på den skade­lidtes forutsetninger for å innse hvilke krav som må stilles, skadelidtes mulighet for utbedring av mangelen og forholdene ellers.  Avkorting skal ikke skje hvis den skade­lidte bare er lite å legge til last.

Det kan etter søknad fra skadelidte ytes tilskudd til dekning av merkostnader når skaden utbedres på en slik måte at faren for naturskade minskes.

Kongen kan i forskrift fastsette vilkår og nærmere regler for dekning av merkost­nader.

Det kan ytes erstatning for rimelige og nødvendige utlegg som skadelidte har hatt for å avverge naturskaden eller for å begrense skadens omfang.

Kongen kan i forskrift fastsette vilkår og nærmere regler for dekning av rednings­omkostninger.

Ved erstatning for naturskade etter denne loven, skal det trekkes en egenandel fastsatt av Kongen.  Kongen kan i forskrift gi regler om egenandel.

Kongen kan i forskrift gi regler om at dersom erstatningsbeløpet ikke overstiger et nærmere angitt beløp, skal det ikke utbetales erstatning.

Hvis det etter en større naturulykke ikke bevilges tilstrekkelige midler til å dekke de krav som de skadelidte har etter lovens bestemmelser, kan erstatningen reduseres. Allerede fastsatte og ikke utbetalte erstatninger for skader som inntraff før ulykken, kan reduseres i samme grad.  Det skal likevel tas hensyn til om dette vil være urime­lig overfor skadelidte som har pådratt seg forpliktelser for å få skaden gjenopprettet. Det kan gjennomføres tilsvarende reduksjoner i erstatningene for skader som inntref­fer senere i det løpende og det kommende budsjettåret.  Vedtaket kan ikke påklages.

Landbruksdirektoratet avgjør søknader om naturskadeerstatning etter denne loven.

Søknad om erstatning rettes til Landbruksdirektoratet på fastsatt skjema innen tre måneder etter at skaden har skjedd.  Er søknadsfristen oversittet, kan søknaden be­handles dersom særlige grunner taler for det.

Skadelidte skal gjennom søknaden dokumentere at det foreligger en naturskade og hvilke kostnader som er nødvendige for å gjenopprette skaden.

Landbruksdirektoratet kan innhente takst når det anses nødvendig for å opplyse saken.

Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om søknadens innhold og om taksering.

Erstatning til gjenoppretting av skaden utbetales når skadelidte kan dokumentere at gjenoppretting er skjedd.  Skadelidte kan etter søknad få utbetalt erstatningen til fri rådighet dersom det foreligger særlige grunner.  Erstatningen bortfaller dersom gjen­oppretting ikke er skjedd innen tre år etter at erstatningen ble endelig fastsatt.  Land­bruksdirektoratet kan etter søknad fra skadelidte forlenge fristen.

Det kan utbetales forskudd på erstatningen etter søknad fra skadelidte.  Utbetalin­gen kan gjøres betinget av at skadelidte dokumenterer at forskuddet skal anvendes i tråd med erstatningsvedtaket.  Vedtak om forskudd kan ikke påklages.

Utbetaling av erstatning til fri rådighet og erstatning etter § 5 andre og tredje ledd skjer straks vedtaket er fattet.

Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om vilkår, dokumentasjon og kon­troll for utbetaling av erstatningen.

Ved tvist om hvem som har rett til naturskadeerstatning, går eier foran fester og andre rettighetshavere.  Dette gjelder ikke dersom fester eller rettighetshaver etter avtale eller rettskraftig avgjørelse har rett til å gjenopprette skaden.

Har både eier og fester eller annen rettighetshaver rett til erstatning, kan rettig­hetshaverne ikke motsette seg at hele erstatningen utbetales til den som har gjenopp­rettet skaden.

Dersom handlinger eller unnlatelser fra tredjeperson har bidratt til at skadeomfan­get har blitt mer omfattende enn det ellers ville ha vært, går skadelidtes eventuelle erstatningskrav mot tredjepersonen over på staten i den utstrekning det utbetales erstatning etter denne loven.

Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om behandlingen av krav etter første ledd, herunder bestemmelser om forhåndsvarsel.

Dersom en skadelidt har mottatt erstatning i strid med redelighet og god tro, kan beløpet kreves tilbakebetalt.

Feilaktig utbetalt erstatning kan også kreves tilbakebetalt dersom skadelidte eller noen som har handlet på skadelidtes vegne, har gitt uriktige eller mangelfulle opplys­ninger, eller når skadelidte har fått dekket tapet på annen måte.  Det samme gjelder dersom utbetalingen skyldes feil fra Landbruksdirektoratet eller annet organ som fore­tar utbetaling på vegne av Landbruksdirektoratet.

Krav om erstatning etter denne lov kan ikke overdras uten samtykke fra Land­bruksdirektoratet.  Krav om erstatning kan ikke gjøres til gjenstand for utlegg, eller arrest, eller inndras i konkursbo eller insolvent dødsbo.

Erstatningsbeløpet kan transporteres til den som skal stå for gjenopprettingen av skaden.

Kongen kan i forskrift bestemme at reglene i §§ 13 og 14, og forskrifter gitt med hjemmel i disse, kan fravikes ved store naturulykker som har rammet et stort område og et stort antall personer.

Skadelidte kan klage over vedtak etter denne lov til Klagenemnda for naturskade­saker.  Fristen for å klage er tre uker etter at vedtak om erstatning er mottatt.  For øvrig gjelder bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel VI med mindre annet følger av loven her.

Krav om sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 avgjøres av Landbruksdirekto­ratet.  Avgjørelsen kan påklages til Klagenemnda for naturskadesaker.

Kongen er klageinstans for avgjørelser Landbruksdirektoratet tar om partsinnsyn etter forvaltningsloven kapittel V i saker etter loven her.  Det samme gjelder for avgjø­relser Landbruksdirektoratet tar etter offentleglova, dersom innsynskravet knytter seg til en sak etter loven her.

Klagenemnda for naturskadesaker skal bestå av fem medlemmer med personlige stedfortredere.  Klagenemnda oppnevnes av Kongen for fem år av gangen.  Klage­nemnda skal bestå av to jurister og tre fagkyndige.  Klagenemndas leder skal være jurist.

Klagenemnda er et uavhengig forvaltningsorgan administrativt underordnet Kongen og departementet.  Kongen eller departementet kan ikke gi instruks om eller omgjøre Klagenemndas utøving av myndighet i enkeltsaker.

Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om Klagenemndas sammenset­ning og organisering.

Søksmål kan ikke reises med mindre skadelidte har benyttet adgangen til å klage til Klagenemnda for naturskadesaker.  Søksmål må reises innen tre måneder etter at skadelidte har mottatt nemndas vedtak.

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.1

Naturskader som er meldt inn til lensmann, namsfogd eller politistasjon med sivile rettspleieoppgaver før lovens ikrafttredelse, oversendes Landbruksdirektoratet for videre behandling.  Reglene i lov 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning for naturskader legges til grunn for erstatningsvedtaket så langt de passer.  Dersom retts­kraftig lensmannsskjønn foreligger, legges dette til grunn for erstatningsvedtaket.

Klagesaker som ikke er behandlet før lovens ikrafttredelse, behandles av Klage­nemnda for naturskadesaker.  Klagenemnda skal legge reglene i lov 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning for naturskader til grunn for sitt vedtak så langt de passer.

Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover: