Kommunen plikter å treffe forholdsregler mot naturskader slik som bestemt i plan- og bygningsloven § 11−8 tredje ledd bokstav a og § 28−1, samt ved nødvendige sik­ringstiltak.  Med naturskade menes naturskade slik det fremgår av naturskadeerstat­ningsloven § 4 første ledd.

Kongen kan ved forskrift eller i det enkelte tilfelle fastsette at staten skal hjelpe til med visse slag sikringstiltak.

Kommunen kan kreve avstått fast eiendom eller rett over fast eiendom, derunder rett til å forby hogst eller annen særlig utnyttelse, når det er nødvendig for å gjennom­føre tiltak til sikring mot naturskade utenfor de tilfelle som er omhandlet i lov 23. okto­ber 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom § 2 nr. 53.

Kongen kan gi nærmere forskrift om planlegging og gjennomføring av sikringstiltak og om vedlikehold av sikringstiltak.

Kommunen kan bestemme at det skal nedlegges bygge- og deleforbud for eien­dommer eller deler av eiendommer som ligger i område der det kan oppstå fare for naturskade.  Vedtaket skal angi hvilke eiendommer dette gjelder og hva slags skade det er grunn til å regne med.  Området skal kartfestes så langt det inngår i det øko­nomiske kartverket.

Bygge- og deleforbudet kan tinglyses.

Når faren for naturskade ikke lenger er tilstede, kan vedtak om bygge- og delefor­bud kreves opphevet og tinglysingen slettet.

Når en eier eller fester på grunn av faren for naturskade bør flytte et byggverk eller oppføre et ødelagt byggverk på et nytt sted, kan kommunen gi tillatelse til eks­propriasjon av byggetomt til eie eller bruk.

Kommunen kan kreve utgifter til sikringstiltak mot naturskader refundert etter reg­lene i denne paragraf.  Det samme gjelder den som har utført slike tiltak etter godkjen­nelse av kommunen og som er eier eller fester av eiendom som er truet av naturskade.

Utgiftene skal betales av dem som eier eller fester eiendom innenfor det område sikringstiltaket har virkning for.  De utgifter som kan kreves refundert, er begrenset til den samlede verdiøkning tiltaket har medført for grunn og bygninger.

Refusjonsplikten for den enkelte refusjonspliktige eiendom er begrenset til den ver­diøkning tiltaket har medført for eiendommen.

Ved beregning av verdiøkningen skal det tas hensyn til om tiltaket har medført økte muligheter til utbygging, jorddyrking og skogreisning m.v.

Kommunen fastsetter refusjonsbeløpet for hver enkelt eiendom på grunnlag av regn­skap med nødvendige legitimasjoner for tiltaket.

Den som eier eller fester eiendommen når refusjonsbeløpet er endelig fastsatt, plikter å betale beløpet fem uker deretter.  Endelig fastsatt refusjonskrav har panterett i eiendommen.  Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

For øvrig gis plan- og bygningslovens kapittel 18 unntatt § 18-10 andre ledd tilsvar­ende anvendelse.

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.1

Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover: