Forskrift 11. januar 2003 nr. 42

om flyging med én-motors luftfartøy i fjell og
øde områder i Norge og på Svalbard

BSL D 1−8

(Forskrift om flyging i øde områder)

Fastsatt av Luftfartstilsynet 11. januar 2003 med hjemmel i lov av 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) § 5−1, § 5−3, § 9−1 og § 15−4, jf. § 4−1, jf. delegeringsvedtak av 10. desember 1999 nr. 1273.

Endret ved forskrifter 28. oktober 2014 nr. 1361, 15. mai 2019 nr. 663.

Opphevet ved forskrift 17. august 2021 nr. 2515.

ENDRINGSHISTORIKK

I kraftEndrede paragrafer og andre endringer
27.01.2022OPPHEVET  (jf. forskrift 17. august 2021 nr. 2515)
15.05.2019§ 2 første ledd, andre ledd (opphevet)
28.10.2014§ 2 første ledd
01.02.2003Ikrafttredelse

Innhold:

§ 1.Formål
§ 2.Virkeområde
§ 3.Definisjoner
§ 4.Forberedelse til flyging
§ 5.Personlig utstyr
§ 6.Kartutrustning
§ 7.Rednings- og nødutstyr
§ 8.Markering av luftfartøy
§ 9.Tilleggsbestemmelser for flyging på Svalbard
§ 10.Generelt
§ 11.Dispensasjon
§ 12.Ikrafttredelse

Merknader:

MerknaderMerknader til de enkelte bestemmelser i BSL D 1−8
Til § 1
Til § 2
Til § 4
Til § 7
Til § 8

Formålet med denne forskriften er å sikre at planlegging og utførelse av flyging over øde områder i Norge og på Svalbard er tilpasset de spesielle forholdene i slike områder.

Denne forskrift gjelder for flyging med én-motors luftfartøy i eller over fjellområder og øde områder i Norge og for flyging med slikt luftfartøy på Svalbard.  Forskriften gjelder likevel ikke flyging i Norge (fastlandet) som reguleres av forordning (EU) nr. 965/2012 som gjennomført ved forskrift 7. august 2013 nr. 956 om luftfartsoperasjo­ner, eller av forordning (EU) 2018/1976 som gjennomført ved forskrift 15. mai 2019 nr. 663 om luftfart med seilfly.  Denne forskriften medfører ingen endring av de bestem­melser som er inntatt i forskrift 23. november 1973 nr. 3427 om luftfart på Svalbard og forskrift 23. november 1973 nr. 3460 om luftfart på Jan Mayen.

I denne forskriften menes med:

  • Besetningsmedlem:  En person som av et luftfartsforetak er pålagt å tjenes­tegjøre om bord i et luftfartøy under flygetiden.
  • Fartøysjef:  Den flyger som er ansvarlig for luftfartøyets føring og sikkerhet under flygetiden.
  • Operatør:  En person, organisasjon eller virksomhet som er engasjert eller til­byr engasjement i operasjon av luftfartøy.
  • Luftfartsforetak som driver ervervsmessig luftfart med én-motors luftfartøy, skal fastsette bestemmelser som dekker flyging i områder som beskrevet i § 2 første ledd.  Bestemmelsene skal være tatt inn i driftshåndboken og være god­kjent av Luftfartstilsynet.
  • Siden det kan være vanskelig å innhente pålitelige værrapporter og øvrig informasjon for de områder som omfattes av denne forskriften, pålegges fartøy­sjefen å vurdere forholdene med den største aktsomhet.  Flyging må ikke på­begynnes uten en plan for en alternativ fremgangsmåte.
  • Det skal normalt leveres reiseplan til Lufttrafikktjenesten.  Når det ikke er praktisk mulig å levere reiseplan, skal en person på bakken være kjent med inn­holdet av den operative flygeplanen, slik at redningstjenesten kan få informasjon dersom luftfartøyet blir meldt savnet.
  • Ved flyging på Svalbard og omliggende områder, skal fartøysjefen være for­trolig med navigasjon i polarområder (meridianenes konvergens), magnetkom­passets begrensninger og bruk av retningsgyro.

For å kunne møte en nødssituasjon, skal besetningsmedlemmer og passasjerer medbringe hensiktsmessige klær og øvrig utstyr i samsvar med herskende eller vent­ede vær- og temperaturforhold.  Besetningsmedlemmer bør ha overtrekksklær med en farge som gir god kontrast til terrenget.

I tillegg til nødvendige navigasjonskart, skal også detaljkart (1:100.000 eller større målestokk) for det aktuelle området finnes om bord, så sant slike kart er tilgjengelige.

  • Det skal medføres midler til å sende nødlyssignaler som beskrevet i lufttra­fikkreglene.  Fartøysjefen skal ha satt seg nøye inn i de regler som gjelder for søk- og redningstjenesten i (SAR) AIP-Norge.
  • Det skal medføres en radio med nødfrekvenser og ekstra batteri.  Passasjerer skal briefes på bruk av denne av fartøysjefen før flygingen påbegynnes.
  • Nødvendige midler og utstyr til livets opprettholdelse for den aktuelle flyging, skal medbringes.
  • Utstyret skal være tydelig merket, og skal være samlet og plassert på et hen­siktsmessig sted i luftfartøyet.  Fartøysjefen skal før flygingen påbegynnes infor­mere ombordværende personer om rednings- og nødutstyr, samt dets plassering.
  • Luftfartøy bør ha en farge som gir god kontrast mot terrenget.
  • Ved flyging på Svalbard og omliggende områder skal luftfartøy enten ha en farge som gir god kontrast mot terrenget, eller være påmalt markering med rød, gul eller orange fluorescerende maling, eventuelt påheftet «klebringsfolie» i en av disse fargene.
    • På fly skal markeringen anbringes på over- og undersiden av vinger, krop­pen eller halepartiet.  Den samlede markeringsflate må ikke være mindre enn to kvm.
    • For helikopter kan markeringen få tillempet anvendelse når skroget er slik at den totale markeringsflate på minimum to kvm ikke kan oppfylles.
  • Luftfartøy som brukes på Svalbard i ervervsmessig luftfart skal ha skiunder­stell, kombinasjon hjul-ski, amfibiumflottører eller vanlige flottører.
  • Flyging med betalende passasjerer over åpent vann må ikke finne sted, med mindre flygehøyden er slik at flyet eller helikopteret i tilfelle motorsvikt kan nå inn til land eller fast is.  Unntatt fra dette er fly med flottører og helikopter utstyrt med flottører eller nødflyteutstyr (eks. Popout), når sjøforholdene er av slik art at en sikker nødlanding kan utføres.

Ved planlegging av flyging i områder som omfattes av denne forskrift, må det tas hensyn til eventuelle bestemmelser som måtte gjelde for natur- og miljøvern.

Luftfartstilsynet kan, når særlige grunner tilsier det, dispensere fra bestemmelsene i denne forskrift.

  • Forskriften trer i kraft 1. februar 2003.
  • Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 2. juli 1974 nr. 3395 om flyging med én-motors luftfartøy i fjell og øde områder i Norge og på Svalbard.

Flyging i disse områder er av en slik karakter at det må stilles spesielle krav til luft­fartøy og flygingens utførelse.  Videre må det stilles rimelige krav til sikkerhet for om­bordværende personer i tilfelle av en nødsituasjon.  Topografi og bosetting umuliggjør en klar avgrensning av disse områder i Norge.  Bestemmelsene i denne forskrift må derfor få tillempet anvendelse.  Eksempler på fjell og øde områder er Hardangervidda, Jotunheimen og Finnmarksvidda.

Forskriften gjelder som tillegg til andre driftsforskrifter for den aktuelle luftfarts­virksomhet.

Til første ledd (1):

Værforholdene på Svalbard er meget ustabile.  De kan på kort tid i løpet av få timer skifte fra det helt ideelle flyvær til det mest forrykende uvær.

På grunn av strøm er de større fjordene på Svalbard delvis isfrie, selv ved meget lave temperaturer.  Resultater er stadig produksjon av frostrøyk og lave tåkeskyer.  Temperaturen over land kan vinterstid meget ofte komme ned i mellom -30° og -40 °C.

Ved vind over 20 knop oppstår alltid et meget sjenerende snøfokk på grunn av den tørre og finkornede snøen.  Faren for «white out» er meget stor.

Til annet ledd (2):

Magnetkompassets pålitelighet er ved disse breddegrader meget redusert på grunn av den sterke vertikale jordmagnetiske komponenten.

Til tredje ledd (3):

Nødvendige midler og utstyr kan være:

Kompass, slirekniv, ulltepper, stormfyrstikker og vanlige fyrstikker i vanntett pak­ning, stearinlys, kokeapparat, nødproviant, førstehjelpsutstyr, ski, truger og snø­spade.

Til annet ledd (2) bokstav a):

Markering må ikke utføres slik at flyets registreringsbokstaver blir vanskelig å opp­fatte.