Er menneskeliv gått tapt eller antas å ha gått tapt i forbindelse med ervervsmessig dykking, skal ulykken granskes av en fast granskingskommisjon for dykkerulykker. Sjøforklaring pliktes i så fall ikke holdt.  Granskingen kan bare gjelde dykkerulykke

• i riket,
• på norsk kontinentalsokkel i forbindelse med undersøkelse etter, utvinning eller utnytting av undersjøiske naturforekomster,
• i Norges økonomiske sone ved dykking fra norsk skip eller innretning som er norsk eller innført i norsk register.

Kommisjonens formann avgjør i samråd med vedkommende myndighet om gransk­ing kan unnlates når hendingsforløp og årsak til ulykken likevel er på det rene, eller antas å ville kunne bringes på det rene etter reglene om sjøforklaring eller vanlig etter­forsking.

Kommisjonens medlemmer skal representere tilstrekkelig juridisk, teknisk og medi­sinsk sakkyndighet.  Formannen skal fylle vilkårene for å være høyesterettsdommer.

Kommisjonens medlemmer og varamedlemmer oppnevnes av departementet1 for fire år om gangen.  Departementet1 kan i tillegg oppnevne ett eller flere medlemmer for den enkelte sak.

Kongen gir forskrift om kommisjonen og dens undersøkelser og kan avgrense nær­mere hvilke ulykker som skal granskes av kommisjonen etter § 1.  For øvrig får reg­lene om sjøforklaring tilsvarende anvendelse for kommisjonens gransking så langt de passer.

Kommisjonen kan kreve at rettshaver, reder, arbeidsgiver og andre som er enga­sjert i ulykken gir kommisjonen opplysninger som kan være av betydning for under­søkelsen, og at de stiller til disposisjon dokumenter, innretninger og andre gjenstander på et sted hvor det er hensiktsmessig at undersøkelsen foretas.

Kongen bestemmer om og i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Svalbard.1