Forskriften gjelder for kommuner som finansierer oppgaver nevnt i havne- og far­vannsloven § 36 med farvannsavgift.

Samlet farvannsavgift skal ikke være større enn kommunens kostnader ved å ut­føre oppgavene nevnt i havne- og farvannsloven § 36 andre ledd.

Kostnader til behandling av søknader som kan finansieres med saksbehandlings­gebyr etter havne- og farvannsloven § 33, kan ikke finansieres med farvannsavgift.

Kommuneloven § 15−1 om beregning av selvkost og forskrifter gitt i medhold av denne gjelder med mindre annet følger av havne- og farvannsloven med tilhørende forskrifter.

Kommuner som samarbeider om oppgavene som kan finansieres med farvanns­avgift, kan basere avgiftsfastsettelsen på samlet selvkost for alle de deltakende kom­munene.

Farvannsavgift kan ilegges fartøy som anløper havn og innretning for drift av akva­kulturanlegg i kommunens sjøområde.  Med anløp menes inn- og utseiling.  Ved flere anløp til havn eller akvakulturanlegg i kommunen i løpet av samme kalenderdøgn, kan avgift kun ilegges én gang.  Med innretning for drift av akvakulturanlegg menes fôr­flåter og tilsvarende anlegg.

Unntatt fra plikt til å betale farvannsavgift er:

• fartøy med største lengde under 15 meter
• isbryterfartøy i forbindelse ivaretakelse av ansvaret for fremkommelighet i hav­ne- og farvannsloven § 6
• norske og utenlandske orlogsfartøy
• Kystverkets fartøy i forbindelse med arbeid i farvannet
• Sysselmesteren på Svalbards tjenestefartøy og Norsk Polarinstitutts fartøy i for­bindelse med arbeid i farvannet på Svalbard
• bergingsfartøy i forbindelse med berging
• fartøy som anløper havn på grunn av skade eller nødstilstand og fartøyet ikke laster, losser eller tar om bord passasjerer.

Kommunen kan frita andre fartøy enn dem som er nevnt i andre ledd, fra plikten til å betale farvannsavgift.

Grunnsatsene for farvannsavgift skal baseres på fartøyenes bruttotonnasje (BT) slik den er angitt i fartøyets målebrev i henhold til Den internasjonale konvensjonen om måling av fartøyer av 1969.

Kommunen kan fastsette en minimumsavgift istedenfor avgift beregnet på grunnlag av fartøyets BT.  Videre kan kommunen fastsette rabattordninger som ikke er basert på BT.

Kommunen kan kreve at fartøy som anløper havn og innretning for drift av akva­kulturanlegg, gir kommunen tilstrekkelige opplysninger til at kommunen kan beregne og fakturere farvannsavgift.  Kommunen kan i forskrift fastsette nærmere regler om hvordan informasjonsutvekslingen skal skje.

Fartøyets fører eller dets representanter plikter på forespørsel fra kommunen å fremlegge gyldig målebrev i henhold til målereglene i Den internasjonale konvensjo­nen om måling av fartøyer av 1969.  Hvis slikt målebrev ikke kan fremlegges innen én uke eller det fremdeles er tvil om beregningsgrunnlaget, bestemmer kommunen ved enkeltvedtak hvilken størrelse som skal legges til grunn ved avgiftsberegningen.

Kystverket kan føre tilsyn med at bestemmelsene i havne- og farvannsloven § 36 og forskrifter gitt i medhold av denne blir overholdt.  Kystverket kan iverksette forvalt­ningstiltak etter havne- og farvannsloven kapittel 7 overfor kommunene ved brudd på nevnte bestemmelser.

Enkeltvedtak som treffes i forbindelse med innkreving av farvannsavgift kan påkla­ges etter bestemmelsene i forvaltningsloven til departementet eller til annen klagein­stans fastsatt i medhold av havne- og farvannsloven § 4.

Forskriften trer i kraft 1. januar 2020.

Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 20. desember 2010 nr. 1762 om kommu­nenes beregning og innkreving av anløpsavgift.