Forskrift 19. desember 2012 nr. 1331
om kommunenes beregning og innkreving av
kai-, vare- og passasjeravgift
(Forskrift om kommunal innkreving av kaiavgift m.m.)
Fastsatt av Fiskeri- og kystdepartementet (nå Samferdselsdepartementet) 19. desember 2012 med hjemmel i lov 17. april 2009 nr. 19 om havner og farvann (havne- og farvannsloven) § 42 sjette ledd.
Opphevet ved forskrift 11. desember 2019 nr. 1837.
ENDRINGSHISTORIKK
I kraft | Endrede paragrafer og andre endringer |
01.01.2020 | OPPHEVET |
01.01.2013 | Ikrafttredelse |
UOFFISIELLE ENDRINGER OG RETTELSER
Mellomrom og ordet «i» mangler:
«… varertransittlager …» endret til
«… varer i transittlager …»
Innhold:
§ 1. | (virkeområde) |
§ 2. | (fastsettelse av forskrift) |
§ 3. | (kaiavgift) |
§ 4. | (vareavgift) |
§ 5. | (passasjeravgift) |
§ 6. | (felleskostnader mv.) |
§ 7. | (rabattordninger) |
§ 8. | (innføring og endring) |
§ 9. | (etterkalkulasjon) |
§ 10. | (forholdet til havnekapitalen) |
§ 11. | (tilsyn) |
§ 12. | (forvaltningstiltak) |
§ 13. | (klage) |
§ 14. | (ikrafttredelse) |
Forskriften gjelder for de kommuner som har fått tillatelse til å innkreve havneavgifter etter lov 17. april 2009 nr. 19 om havner og farvann (havne- og farvannsloven) § 42 sjette ledd.
Forskriften regulerer beregning og innkreving av kai-, vare- og passasjeravgift.
Kommunen kan bestemme at fartøy som legger til ved kommunens kaier, skal betale kaiavgift til kommunen.
Kaiavgiften svares per påbegynte døgn. Liggetiden regnes fra fartøyet legger til og inntil det går fra kai. Kaiavgiften skal beregnes på grunnlag av fartøyets bruttotonnasje (BT) slik den er angitt i fartøyets internasjonale målebrev som er i henhold til Internasjonal konvensjon om måling av fartøy, 23. juni 1969. Dersom fartøyets BT ikke fremgår av målebrevet, fastsettes denne av kommunen basert på beregning av BT for tilsvarende fartøy. Det kan fastsettes en miminumsavgift istedenfor avgift beregnet på grunnlag av fartøyets BT.
Kommunen bestemmer selv hvilke fartøy som er avgiftspliktige.
Kaiavgiften skal bare dekke kommunens kostnader knyttet til kaikonstruksjoner og fortøyningsinnretninger (kaifront).
Kommunen kan ilegge vareavgift for varer som fraktes med fartøy til eller fra havnen, og som føres over kommunens kaier.
Beregningsgrunnlaget for en vare er dens vekt i metrisk form. Volumgods med ukjent vekt regnes om til vektenhet, 1 m³ ikke mindre enn 1/3 tonn. For containere og andre lastebærere kan det benyttes enhetspriser per container eller lastebærer. Det samme gjelder for gods hvor det ikke er praktisk å benytte vekt eller volum som beregningsgrunnlag.
For varer som ankommer havnen i transitt og som ankommer og videreforsendes med fartøy, ilegges vareavgift kun ved inngående. For varer i transitt til utlandet ilegges vareavgiften kun ved utgående.
Vareavgift kan pålegges varer som overføres fra et fartøy til et annet uten å passere kaien, hvis et av fartøyene ligger ved denne. Avgiften kan i slike tilfeller ikke innkreves med mer enn en tredjedel av hva som er bestemt for varer som føres over kaien.
Vareavgiften skal dekke lagring inntil 48 timer av varer på kai, arealer eller innretning disponert av kommunen, etter endt utlossing av skip eller inntil 48 timer før lasting av skipet tar til.
Vareavgift for inngående varer påhviler varemottaker. For utgående varer påhviler avgiften vareavsender. Dette er ikke til hinder for at vareavgiften ved innenriks forsendelser etter avtale kan pålegges transportøren dersom avgiften innberegnes i frakten.
Passasjerers bagasje og proviant, kull, olje og andre varer til fartøyets eget behov er fritatt for vareavgift.
Kommunen kan bestemme at det skal gis andre unntak fra avgiftsplikten.
Vareavgiften skal bare dekke kommunens kostnader knyttet til kaiarealer. Med kaiarealer forstås områder på land som brukes til håndtering og forflytting av varer i transittlager, og omfatter lagring av varer inntil 48 timer før lasting tar til og 48 timer etter avsluttet lossing.
Kommunen kan bestemme at fartøy som anløper havn i kommunens sjøområde, skal betale passasjeravgift til kommunen.
Passasjeravgiften beregnes per passasjer. Kommunen kan bestemme at passasjerer under en viss alder skal fritas for avgift, og kan innrømme redusert avgift for bestemte grupper av passasjerer. Som passasjer i denne sammenheng regnes også sjåfør på biler som fraktes med ferge.
I innenrikstrafikk betales det avgift for påstigende passasjerer. Dette gjelder også transittpassasjerer med mer enn 1 times ventetid etter rutetabell. For passasjerer i utenrikstrafikk regnes avgift både ved påstigning og avstigning. Passasjerer på cruisefartøy regnes som transittpassasjerer.
Passasjeravgiften skal bare dekke kommunens særskilte kostnader til passasjerbekvemmeligheter. Som passasjerbekvemmeligheter regnes ventehaller og toaletter, spesielle ombord- og ilandstigningsramper, sikrede gangarealer for passasjerer og andre innredninger som er anskaffet eller bygget spesielt for passasjerene. Oppstillingsplasser for ombordkjøring i ferger og parkeringsplasser av enhver art regnes ikke som passasjerbekvemmeligheter.
Det kan ikke kreves passasjeravgift for passasjerbekvemmeligheter som leies ut slik at kostnadene er dekket ved leieinntekter.
Felleskostnader til administrasjon skal beregnes og fordeles slik at hver enkelt avgift bare belastes med sin relative andel av felleskostnadene.
Avskrivning og renter regnes som kostnad. Avskrivninger beregnes ved å fordele investeringskostnaden jevnt over investeringens levetid. Ved intern finansiering kan det beregnes kalkulatorisk rente begrenset oppad til effektiv rente på statsobligasjoner med tre års gjenstående løpetid tillagt ett prosentpoeng.
Kostnader som kan dekkes av saksbehandlingsgebyr etter havne- og farvannsloven § 6 eller gebyr for kontrolltiltak og tilsyn etter havne- og farvannsloven § 54, samt kostnader som refunderes av andre, skal holdes utenfor beregningsgrunnlaget. Det samme gjelder kostnader som dekkes gjennom vederlag for tjenester som ytes i havnen.
Ved tvil avgjør Kystverket hvorvidt en kostnad kan dekkes av den enkelte avgift.
Kommunen skal for hvert år foreta en etterkalkulasjon som viser inntekt fra hver enkelt avgift og de kostnader som skal dekkes av avgiftene. Ved utarbeidelsen av etterkalkylen skal føringen av kostnadene følge de samme prinsippene som ble benyttet ved beregning av hver enkelt avgift for det enkelte år. Fordeling av kostnader skal være dokumentert og etterprøvbar.
Avgiftene skal ikke gi økonomisk overskudd. Kommunen kan fremføre overskudd og underskudd fra avgiftsregnskapet til påfølgende år. I løpet av en periode på 3–5 år skal ikke inntektene overstige kostnadene for årene sett under ett.
Havneavgiftene er en del av havnekapitalen og skal holdes regnskapsmessig adskilt fra andre inntekter også innenfor havnekapitalen.
Kystverket fører tilsyn med at bestemmelsene i forskriften blir overholdt.
I forbindelse med Kystverkets tilsyn, kan Kystverket kreve at kommunen fremlegger avstemt regnskap og annen relevant dokumentasjon. Slik dokumentasjon skal kunne kreves fremlagt innen en måned etter at årsregnskapet er avlagt og revidert av revisor.
Kystverket kan iverksette forvaltningstiltak etter havne- og farvannsloven kapittel 10 overfor kommunene ved brudd på bestemmelsene i denne forskriften.
Enkeltvedtak som treffes etter forskriften kan påklages etter bestemmelsene i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven). Kystverkets hovedkontor er klageinstans for vedtak fattet av kommunen.