Bestemmelsene i denne forordning får anvendelse på all varetransport med jern­bane, på vei og innlands vannvei i Fellesskapet, med unntak av transport av de pro­dukttyper som er nevnt i vedlegg I og III til traktaten om opprettelse av Det europe­iske kull- og stålfellesskap.

• Bestemmelsene i denne forordning får anvendelse på all transport der avsender- eller bestemmelsesstedet for de transporterte varer ligger innenfor en medlems­stats territorium, herunder transport mellom medlemsstatene og tredjestater eller assosierte stater.
• Bestemmelsene i denne forordning får anvendelse bare på strekninger innenfor Fellesskapet.
• De får anvendelse også på delstrekninger av en transport som utføres med jern­bane, på vei eller innlands vannvei når varene transporteres med andre tran­sportmidler på andre delstrekninger.

Dersom en transport utføres av flere transportører etter hverandre på grunnlag av en enkelt transportavtale, skal bestemmelsene i denne forordning gjelde for hver enk­elt av disse transportørene på den strekning vedkommende utfører transporten.

• Ved transport innenfor Fellesskapet skal den forskjellsbehandling være forbudt som består i at en transportør på grunnlag av de transporterte varers opprinnel­sesstat eller bestemmelsessted anvender forskjellige priser og vilkår for samme varer for samme transportforbindelser.

  Dette forbud berører ikke gyldigheten av privatrettslige avtaler.

• Det skal også være forbudt å fastsette takster eller transportpriser og transport­vilkår av en hvilken som helst art som innebærer forskjellsbehandling i henhold til nr. 1.
• De forbud som er nevnt i denne artikkel, skal gjelde fra 1. juli 1961.

• Innen 1. juli 1961 skal regjeringene underrette Kommisjonen om de gjeldende takster, konvensjoner og avtaler om transportpriser og transportvilkår i sine sta­ter som fastsetter forskjellige transportpriser og transportvilkår innenfor Felles­skapet for de samme transportforbindelser og for samme varer på grunnlag av varenes opprinnelsesstat eller bestemmelsessted.  Videre skal Kommisjonen umiddelbart underrettes om alle tiltak av denne art som treffes senere.
• Transportforetakene skal innen 1. januar 1961 gi sine regjeringer alle relevante opplysninger om de takster, konvensjoner og avtaler om transportpriser og tran­sportvilkår som er omhandlet i nr. 1, og umiddelbart underrette dem om alle til­tak av denne art som treffes senere.
• Bestemmelsene i denne artikkel får anvendelse på all transport der avsender- el­ler mottakerstedet ligger innenfor en medlemsstats territorium.

• For hver transport innenfor Fellesskapet skal det utferdiges et transportdokument som inneholder følgende opplysninger:
  • avsenderens navn og adresse,
  • varenes art og vekt,
  • sted og dato for overtakelse av varene til befordring,
  • bestemmelsessted for levering av varene,
  • transportrute eller avstand, i den utstrekning dette gjør det rimelig å fast­sette en pris som avviker fra vanlige transportpriser,
  • eventuelt grenseoverganger.
• Transportdokumentet skal utferdiges i to eksemplarer og nummereres.  Det ene eksemplaret skal følge varene, og det annet skal transportøren oppbevare i num­merert rekkefølge i to år fra den dag transporten finner sted.  Det annet eksem­plar skal inneholde alle endelige transportpriser uansett form, øvrige kostnader, eventuelle rabatter og andre forhold som påvirker transportpriser og transportvil­kår.
• Transportørene skal ikke være forpliktet til å innføre nye transportdokumenter dersom alle opplysninger nevnt i nr. 1 fremgår av eksisterende transportdoku­menter, og det på grunnlag av disse dokumenter, registreringsordningen og tran­sportørenes regnskaper er mulig å foreta en fullstendig undersøkelse av tran­sportpriser og transportvilkår med sikte på å avskaffe og forhindre forskjellsbe­handling i henhold til traktatens artikkel 79 paragraf 1.
• Transportøren skal ha ansvaret for at transportdokumentene blir utferdiget på korrekt måte.

• Bestemmelsene i artikkel 6 trer i kraft 1. juli 1961.
• Før denne dag kan Kommisjonen likevel bestemme ved forordning, etter samråd med Rådet, at artikkel 6 skal tre i kraft på et senere tidspunkt for visse, ennå ikke fastlagte typer transport, men den skal tre i kraft senest 1. januar 1964.

Bestemmelsene i artikkel 6 kommer ikke til anvendelse på:

• varetransport fra en avsender til en og samme mottaker når den samlede vekt ikke overstiger 5 tonn,
• varetransport innen en medlemsstat når den totale transportstrekning ikke overstiger hundre kilometer,
• varetransport mellom medlemsstatene når den totale transportstrekning ikke overstiger tretti kilometer.

Bestemmelsene i artikkel 6 kommer ikke til anvendelse på varetransport som et foretak utfører til eget bruk, i den utstrekning følgende vilkår er oppfylt:

• varene skal transporteres med transportmidler som foretaket eier, har kjøpt på avbetaling eller leier, i det siste tilfellet forutsatt at de oppfyller vilkårene i artik­kel 2 i direktiv 84/647/EØF1,
• transport skal være en underordnet oppgave innenfor rammen av foretakets samlede oppgaver,
• foretaket skal eie eller ha solgt, kjøpt, utlånt, lånt, utleid, leid, produsert, bear­beidet eller reparert de transporterte varene,
• transportens formål skal være å bringe varene til eller sende dem fra foretaket, eller å flytte varene innenfor eller, til eget bruk, utenfor foretakets område.

Dersom det ikke er fastsatt regler innenfor rammen av traktatens artikkel 74 og i henhold til traktatens artikkel 75 før 1. juli 1963 når det gjelder offentliggjøring av transportpriser og transportvilkår, skal det gjøres vedtak om offentliggjøringens art, form og omfang og vedtas andre egnede bestemmelser innenfor rammen av og i hen­hold til traktatens artikkel 79 paragraf 1 og 3, idet det tas hensyn til at disse vedtak og bestemmelser i ethvert tilfelle skal være i samsvar med den felles transportpolitikk.

• Med forbehold for anvendelsen av artikkel 5 i denne forordning skal regjeringene og foretakene på anmodning gi Kommisjonen alle nødvendige tilleggsopplysnin­ger om takster, konvensjoner, prisavtaler og transportvilkår.
• Kommisjonen kan fastsette en frist på minst en måned for meddelelsen av slike opplysninger.
• Dersom Kommisjonen anmoder et foretak om å sende den opplysninger, skal den umiddelbart underrette regjeringen i medlemsstaten der foretaket har sitt hovedkontor ved å sende regjeringen en kopi av anmodningen om opplysninger.
• En opplysning kan nektes gitt dersom den omhandler forhold som etter en med­lemsstats oppfatning ikke kan gjøres kjent uten at det er i strid med dens vesent­lige sikkerhetsinteresser.

• Transportører som anvender forskjellige transportpriser og transportvilkår for samme varer for samme transportforbindelser på grunnlag av varenes opprinnel­sesstat eller bestemmelsessted, skal på anmodning godtgjøre overfor Kommisjo­nen at denne fremgangsmåte ikke er en krenkelse av bestemmelsene i denne forordning.
• Det foreligger ingen krenkelse av bestemmelsene i denne forordning når det an­vendes forskjellige transportpriser og transportvilkår utelukkende på grunn av konkurransesituasjonen mellom transportørene eller på grunn av særlige tek­niske eller økonomiske driftsvilkår knyttet til den aktuelle transportforbindelse.

• Speditører og transportformidlere skal på anmodning fra sin regjering eller fra Kommisjonen gi alle opplysninger om sine transportytelser og om de transport­priser og transportvilkår som anvendes.
• Samme plikt skal også gjelde for foretak som yter direkte tilleggstjenester ved transport, forutsatt at deres og transportørenes vederlag inngår i en samlet pris.
• Bestemmelsene i artikkel 11 nr. 2, 3 og 4 skal også gjelde for anmodninger om opplysninger i henhold til denne artikkel.

• Medlemsstatene skal føre tilsyn med overholdelsen av de forpliktelser som er på­lagt transportørene i henhold til artikkel 5 nr. 2, artikkel 6 og artikkel 11 i denne forordning, samt plikten til å gi opplysninger etter artikkel 13.

  For dette formål skal medlemsstatene etter samråd med Kommisjonen treffe de nødvendige tiltak før 1. juli 1961.

• I den utstrekning det er nødvendig for å gjennomføre denne forordning, kan Kommisjonen gi sine representanter eller sakkyndige i oppdrag å kontrollere eller føre tilsyn med at foretakene overholder de forpliktelser de er pålagt i henhold til artikkel 5, 6, 11 og 13 i denne forordning.

  For dette formål har Kommisjonens representanter rett og myndighet til:

  • å kontrollere foretakenes bøker og andre forretningsdokumenter,
  • å ta kopier eller utdrag av bøkene og dokumentene på stedet,
  • å kreve adgang til foretakets lokaler, områder og kjøretøyer,
  • å kreve hvilken som helst forklaring når det gjelder foretakenes bøker og forretningsdokumenter.

  Kommisjonens representanter skal utøve disse rettigheter ved å forevise en legitimasjon der det fremgår at de er pålagt å foreta den nødvendige kontroll i henhold til denne artikkel.  De skal bringe med seg en kontrollordre med angivel­se av det foretak som skal kontrolleres og av kontrollens formål.  Vedkommende medlemsstat skal på forhånd på behørig måte underrettes om kontrollordren og stillingen til de personer som er pålagt å utføre kontrollen.

  Representanter for vedkommende medlemsstat kan på anmodning fra med­lemsstaten eller fra Kommisjonen bistå Kommisjonens representanter i å utføre deres oppgaver.

  Dersom et foretak motsetter seg kontroll i henhold til denne forordning, skal vedkommende medlemsstat gi Kommisjonens representanter den bistand de trenger for å gjennomføre sine kontrolloppdrag.  For å oppnå dette skal med­lemsstatene etter samråd med Kommisjonen treffe de nødvendige tiltak før 1. juli 1961.

• Alle personer som deltar i kontroll i henhold til denne artikkel, er undergitt taus­hetsplikt i samsvar med traktatens artikkel 214.

• Med forbehold for bestemmelsene i traktatens artikkel 79 paragraf 4 skal Kommi­sjonen og medlemsstatene påse at alle forhold de har fått kjennskap til på grunn­lag av artikkel 5, 11, 13 og 14, blir behandlet fortrolig.
• Med mindre Rådet enstemmig gjør annet vedtak, skal opplysninger innhentet på denne måte bare benyttes til å gjennomføre denne forordning.

Medlemsstatene skal etter samråd med Kommisjonen og innen fristen nevnt i artik­kel 14 nr. 1 fastsette egnede sanksjoner overfor:

• transportører som har unndratt seg kontroll i henhold til artikkel 5 nr. 2 og artikkel 6,
• foretak som etter anmodning om opplysninger i henhold til artikkel 11 og 13 har unnlatt å gi disse opplysninger til sin regjering innen den fastsatte fristen,
• foretak som forsettlig har gitt sin regjering uriktige opplysninger.

• Dersom et foretak ikke gir de opplysninger Kommisjonen har anmodet om i hen­hold til artikkel 11 eller 13 innen den fastsatte fristen, eller dersom det forsettlig gir uriktige opplysninger, kan Kommisjonen i samsvar med traktatens artikkel 79 paragraf 3 annet ledd gjøre vedtak om sanksjoner der foretaket pålegges å be­tale inntil femhundre regneenheter, og fastsette en ny frist for å gi de opplysnin­ger det anmodes om.  Dersom foretaket ikke gir de aktuelle opplysninger innen den nye fristen, kan det gjøres nytt vedtak om sanksjon.
• Slike sanksjoner kan imidlertid vedtas bare dersom anmodningen om opplysnin­ger er gitt i form av et vedtak der det uttrykkelig henvises til sanksjonene nevnt i denne artikkel.

• Dersom Kommisjonen finner det godtgjort at det foreligger forskjellsbehandling som definert i traktatens artikkel 79 paragraf 1, kan den i hvert enkelt tilfelle ved et vedtak i henhold til artikkel 79 paragraf 4 pålegge den ansvarlige transportør å betale et beløp på høyst tjue ganger den pris som ble betalt eller krevd for tran­sporten.
• Dersom forskjellsbehandlingen i henhold til traktatens artikkel 79 paragraf 1 fort­setter til tross for Kommisjonens vedtak om at den skal opphøre, kan Kommisjo­nen i hvert enkelt tilfelle og i samsvar med traktatens artikkel 79 paragraf 4 på­legge den ansvarlige transportør å betale et beløp på høyst ti tusen regneenhe­ter.
• Før Kommisjonen vedtar sanksjoner i henhold til artikkel 17, skal den rådspørre de berørte medlemsstater og oversende dem kopier av alle dokumenter og opp­lysninger den har innhentet i forbindelse med undersøkelsen nevnt i traktatens artikkel 79 paragraf 4.  En medlemsstat som blir rådspurt, kan innhente uttalelse fra en uavhengig nasjonal myndighet, og skal gi svar i løpet av to måneder.

Vedtak i henhold til artikkel 17 og 18 er ikke av strafferettslig karakter.

Før det gjøres vedtak etter artikkel 17 og 18, skal det berørte foretak underrettes om det planlagte tiltak.

Kommisjonen skal til orientering oversende vedkommende medlemsstater kopier av vedtak i henhold til artikkel 17 og 18.

Ved anvendelse av de foranstående artikler skal den regneenhet legges til grunn som benyttes til å sette opp Fellesskapets budsjett i henhold til traktatens artikkel 207 og 209.

Alle offentligrettslige og privatrettslige foretak skal være ansvarlige for sine ansatte når det gjelder gjennomføring av bestemmelsene i denne forordning.  Denne bestem­melse gjelder også for de sanksjoner som er omhandlet i denne forordning.

Sanksjoner som Kommisjonen har vedtatt i henhold til artikkel 17 og 18, skal full­byrdes i samsvar med traktatens artikkel 192.  Beløp som inndrives ved fullbyrdelse av sanksjoner, skal overføres til Det europeiske økonomiske fellesskap og føres opp som inntekter i Fellesskapets budsjett.

Når en medlemsstat i henhold til artikkel 79 paragraf 4 anmoder om en undersø­kelse av en sak som etter dens oppfatning innebærer forskjellsbehandling, skal den begrunne anmodningen.

• Før Kommisjonen gjør vedtak eller fastsetter sanksjoner etter artikkel 18 i denne forordning, skal den innhente uttalelser fra den berørte person eller hans repre­sentant; Kommisjonen kan utpeke en av sine representanter til å motta disse ut­talelser.
• Domstolen skal i henhold til traktatens artikkel 172 ha full domsmyndighet når det gjelder sanksjoner som vedtas etter artikkel 17 og 18.  Kommisjonen kan ikke fullbyrde sanksjonene før klagefristen er utløpt.

Kommisjonen skal treffe de nødvendige tiltak for å gjennomføre denne forordning.

Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.