Denne forskriften omfatter medlemmer som fyller vilkårene i

• folketrygdloven § 10−5 Stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet, el­ler
• folketrygdloven § 10−6 Stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet.

Ved vurderingen av om et medlem som fyller vilkårene i folketrygdloven § 10−5 kan tilstås ytelser etter denne forskriften, skal det legges særlig vekt på at medlem­mets helse bevares best mulig.

Med motorkjøretøy i denne forskriften forstås kjøretøy som er motordrevet og som er bestemt til å kjøre på bakken.  Dette gjelder ikke elektrisk rullestol som går under 15 kilometer per time.

I denne forskriften benevnes både motorkjøretøy og andre transportmidler som kjøretøy.

Med annet transportmiddel forstås her snøscooter, båt og lignende.  Forskriftens bestemmelser om kjøretøy anvendes for andre transportmidler så langt de passer.

Med gruppe 1 i denne forskriften menes ordinære personbiler.  Stønad til gruppe 1 gis bare til medlemmer som fyller vilkårene i folketrygdloven § 10−5.  Gruppe 2 om­fatter spesielt tilpassede kassebiler.  Det gis stønad til gruppe 2 til medlemmer som ikke er i stand til å komme seg inn og ut av bilen på egenhånd, uten å bruke heis eller rampe.  Det kan også gis stønad til gruppe 2 til medlemmer med sterkt begrenset gangfunksjon, og til medlemmer som grunnet utagerende adferd må skjermes fra førermiljøet i bilen av trafikksikkerhetshensyn.

Det kan gis stønad til anskaffelse av kjøretøy til funksjonshemmet som fyller de generelle vilkår for stønad etter folketrygdloven kapittel 10 og som på grunn av varige forflytningsvansker trenger eget kjøretøy for å

• reise til og fra arbeids- eller opplæringssted,
• utføre sin funksjon som hjemmearbeidende,
• forhindre eller bryte en isolert tilværelse,
• avlaste sin familie i tilfeller hvor funksjonshemmingen medfører en særlig stor pleiebyrde, og derved bidra til å forhindre innleggelse i helseinstitusjon o.l.

Medlemmet må sannsynliggjøre at han eller hun har et reelt og betydelig behov for transport.  Funksjonshemmingen må være av en slik art at reise med buss, båt, tog, trikk e.l. ikke er mulig eller medfører slike belastninger av varig art at det ikke er ri­melig å forlange det.

Det kan ikke gis stønad til anskaffelse av kjøretøy dersom medlemmets behov for transport kan dekkes tilfredsstillende av vedkommendes familie, ved transportordning for funksjonshemmede eller på annen måte, eventuelt med andre former for offentlig støtte som for eksempel grunnstønad eller tilskudd etter skolelovgivningen e.l.

Selv om vilkårene i § 3 ikke er oppfylt kan det i særlige tilfeller gis stønad til an­skaffelse av kjøretøy, spesialutstyr til kjøretøy og kjøreopplæring, dersom anskaffelse av kjøretøy er av avgjørende betydning for at medlemmet skal kunne gjennomføre attføringstiltak eller overta tilbudt arbeid.  Det kan ikke gis stønad til gjenanskaffelse av kjøretøy etter denne paragrafen til medlemmer som tidligere har fått stønad til kjø­retøy.

Ved stønad til bil etter første ledd ytes ikke grunnstønad til drift av bilen.

Det kan ikke gis stønad til kjøretøy som helt eller delvis nyttes i egen næringsvirk­somhet.

Stønad til kjøretøy ytes til:

• medlem som har behov for ordinær personbil (gruppe 1), og som fyller vilkår­ene i folketrygdloven § 10−5
• medlem som har behov for spesielt tilrettelagt kassebil (gruppe 2).

I gruppe 1 kan medlemmet fritt velge nytt eller brukt kjøretøy.  Medlemmet må selv sørge for at kjøretøyet er hensiktsmessig og at det vil vare ut stønadsperioden. Dette gjelder også dersom det er behov for spesialtilpasninger.

Til gruppe 2 gis det stønad til et tidligere trygdefinansiert kjøretøy som egner seg for gjenbruk.  Stønad til nytt kjøretøy kan gis dersom det ikke finnes et hensiktsmes­sig, gjenbrukbart kjøretøy.  I særlige tilfeller kan det gis stønad til annet brukt kjøre­tøy.  Det er en forutsetning for stønad at slikt brukt kjøretøy kan være i drift i elleve år.

Arbeids- og velferdsetaten kan inngå avtaler med bilimportører om levering av kjø­retøy og utstyr i gruppe 2.  Arbeids- og velferdsetaten kan også inngå avtaler om levering av spesialutstyr og tilpassing i gruppe 1 og gruppe 2.  Dersom det er inngått slike avtaler skal det ikke gis stønad til kjøretøy eller utstyr til kjøretøy som er inn­kjøpt hos leverandør uten avtale, med mindre det foreligger særlige forhold.

Stønad til anskaffelse av kjøretøy til gruppe 1 gis innenfor en tilskuddsramme som fastsettes av Arbeids- og inkluderingsdepartementet.  Det samme gjelder størrelsen på det behovsprøvde rente- og avdragsfrie lånet til gruppe 2.

Differansen skal betales kontant dersom medlem som er tilstått kjøretøy i gruppe 2, velger et annet hensiktsmessig kjøretøy som er dyrere enn nødvendig.

Medlemmet, eventuelt ved verge, må garantere at kjøretøyet registreres på med­lemmet selv.

Det trygdefinansierte kjøretøyet i gruppe 1 og i gruppe 2, jf. § 16, er medlemmets eiendom.

Medlemmet må selv ha førerkort eller erklære seg villig til å avlegge førerprøve snarest etter å ha mottatt kjøretøyet.  Dette vilkåret kan fravikes dersom vedkom­mende av medisinske eller andre grunner ikke vil kunne oppnå førerkort.

Det kan gis stønad til gjenanskaffelse av kjøretøy dersom medlemmet fyller vilkår­ene i de foregående paragrafene og kjøretøyet er brukt i minst elleve år.  I stønads­perioden kan medlemmer som har fått stønad til kjøretøy i gruppe 1 fritt bytte for egen regning.

Det kan gis stønad til gjenanskaffelse selv om vilkåret om brukstid ikke er oppfylt dersom dette er nødvendig på grunn av endringer i medlemmets helsetilstand.  For medlem som får stønad til kjøretøy i gruppe 1 er det i tillegg et vilkår for å fravike vil­kåret om brukstid, at medlemmet fyller vilkårene for stønad i gruppe 2.

Det gis stønad til gjenanskaffelse til gruppe 1 og gruppe 2 når stønaden er gitt med hjemmel i § 10−5, og kjøretøyet er brukt i minst 8 år og det har gått 150 000 kilome­ter.  Kravet til kjørelengde gjelder ikke ved gjenanskaffelse av tilstått tilskudd i gruppe 1.

Vilkåret om brukstid gjelder bare for bil.  Når det er gitt stønad til gjenbrukbart kjø­retøy i gruppe 2, regnes brukstiden fra det tidspunkt kjøretøyet første gang ble regi­strert.

Vilkårene om gjenanskaffelse gjelder selv om det ikke er gitt stønad fra folketryg­den til det kjøretøyet som ønskes skiftet ut med et annet.

Stønad til kjøretøy er behovsprøvd mot inntekt.  Det ytes stønad til kjøp av kjøre­tøy i form av:

• tilskudd til gruppe 1
• rente- og avdragsfritt lån til gruppe 2.

Det gis stønad til kjøp av kjøretøy til medlemmer som har en alminnelig inntekt før særfradrag som ikke overstiger 6 ganger folketrygdens grunnbeløp (G).

Tilskuddet til gruppe 1 beregnes i prosent av tilskuddsrammen jf. § 6.  For gruppe 2 ytes behovsprøvet rente- og avdragsfritt lån opptil et beløp som fastsettes av Arbeids- og inkluderingsdepartementet jf. § 6.  Den delen av prisen på kjøretøyet som oversti­ger dette beløpet, behovsprøves ikke.  Stønaden beregnes i prosent etter følgende ta­bell:

Det gjøres et fradrag i inntekten med ¼ G per person dersom medlemmet forsør­ger ektefelle og/eller barn under 18 år.  Som selvforsørget anses den som har en al­minnelig inntekt før særfradrag på 1 G eller mer.

Dersom ektefellen har en inntekt som overstiger 1 G, legges overskytende inntekt til søkerens inntekt ved beregning av tilskuddets/lånets størrelse.  Dette gjelder ikke dersom ektefellene er separert.  Har ektefellen til medlem som får stønad til kjøretøy i gruppe 2 bil som er nødvendig i tillegg til det innvilgede kjøretøyet, for eksempel i for­bindelse med sitt arbeid, skal bare halvparten av ektefellenes samlede inntekt legges til grunn.

Ved søknad om to- eller trehjulsmoped er det bare medlemmets inntekt som leg­ges til grunn.

Med alminnelig inntekt i de foregående ledd menes den alminnelige inntekten før særfradrag som legges til grunn ved statsskatteligningen.  Inntektene fra den sist av­sluttede ligning, omregnet i forhold til det grunnbeløp som gjaldt ved utgangen av samme år, skal legges til grunn såfremt dette ikke gir et klart misvisende uttrykk for vedkommendes vanlige inntektsnivå før kravet om stønad ble satt frem.

Til medlemmer som tilstås stønad til kjøretøy etter folketrygdloven § 10−7 og som er under 18 år og forsørget, ytes stønad tilsvarende det vedkommendes hovedforsør­ger ville hatt rett til om hovedforsørgeren hadde fylt vilkårene for stønad til kjøretøy.

Lån og tilskudd etter denne forskriften utbetales direkte til selger.  Tilskuddet skal ikke overstige kjøpesummen for gruppe 1.

Til et medlem som på grunn av sykdom, skade eller lyte ikke kan benytte motor­kjøretøy uten installasjon av spesialutstyr eller tilpassing, kan det gis tilskudd til full dekning av nødvendige utgifter til dette uten økonomisk behovsprøving.

Utstyr etter denne paragrafen omfatter ikke utstyr som kan leveres som standard utstyr fra fabrikk.  Standard utstyr som er montert i det rimeligste, hensiktsmessige kjøretøyet i gruppe 2, kan ikke velges bort.  Arbeids- og velferdsdirektoratet kan gi nærmere retningslinjer om hvilket utstyr som omfattes av bestemmelsen.

Tilskuddet skal begrenses til rimeligste, hensiktsmessige løsning til medlem som får stønad til kjøretøy i gruppe 1.  For medlemmer som får støtte til kjøretøy i gruppe 2 skal tilskuddet begrenses til prisen på spesialutstyr eller ombygging av prisforhandlet kjøretøy i godkjent prisklasse.

Det kan gis tilskudd til ombygging og spesialutstyr en gang i løpet av stønadsperio­den.  Det kan likevel gis slikt tilskudd dersom medlemmets helsetilstand endrer seg slik at tilstått spesialutstyr eller ombygging ikke lenger er hensiktsmessig, eller dersom utstyret er utslitt.

Det kan gis tilskudd til nødvendig kjøreopplæring når vilkårene for stønad til an­skaffelse av kjøretøy etter denne forskriften er oppfylt.  Tilskuddet er behovsprøvd og beregnes etter prosentsatsene i § 9.

Det kan gis tilskudd til full dekning av utgifter til installasjon og demontering av ekstra utstyr for kjørelærer der dette anses hensiktsmessig og rimelig og kjøreopplæ­ringen av helt spesielle grunner må foregå ved bruk av medlemmets eget kjøretøy.

Utgifter til førerkortvurdering dekkes fullt ut som tilskudd.

Trygden yter stønad til dekning av nødvendige reise- og oppholdsutgifter i forbin­delse med utprøving av bil og utstyr.

Hvis det er nødvendig å reparere spesialutstyr til kjøretøy som det er gitt tilskudd/­lån til i medhold av § 11, kan det gis tilskudd til dekning av utgiftene uten økonomisk behovsprøving.  Det gis i tillegg tilskudd til dekning av utgifter i forbindelse med perio­disk kontroll av spesialutstyr.

Det kan ikke gis stønad til reparasjon av selve kjøretøyet når det er gitt stønad til nytt kjøretøy.  Innenfor gjeldende garantiordning kan det gis stønad til reparasjon av gjenbrukskjøretøy.

Dersom det er gitt lån eller tilskudd til anskaffelse av kjøretøy etter denne forskrif­ten, og vilkårene i § 1 og § 3 ikke lenger er oppfylt, skal det foretas et gjeldsoppgjør. Det samme gjelder dersom medlemmet får stønad til ny bil, dør i stønadsperioden el­ler avhender kjøretøyet uten at dette skjer i forbindelse med gjenanskaffelse, jf. § 8.

For gruppe 1 der stønaden er gitt i form av tilskudd, foretas det en avskrivning av tilskuddet etter 11 år, fordelt med 1/22 hvert halvår.  Ved stønadsperiodens utløp skal tilskuddet være avskrevet til null.  Dersom det gis stønad til gjenanskaffelse etter § 8 tredje ledd, avskrives tidligere stønad.  Dersom gjeldsoppgjør foretas før tilskuddet er avskrevet fullt ut, innbetales den delen av tilskuddet som ikke er avskrevet til Arbeids- og velferdsetaten.

Gjeldsoppgjør i gruppe 2 skjer ved at det brukte kjøretøyet leveres inn til Arbeids- og velferdsetaten dersom det egner seg for gjenbruk.  Dersom kjøretøyet ikke egner seg for gjenbruk kan verdien av kjøretøyet innbetales til Arbeids- og velferdsetaten. Med verdien av kjøretøyet menes i denne forskriften den verdien kjøretøyet ville hatt dersom vilkårene som er fastsatt i eller i medhold av denne forskriften er overholdt.

Verdiforringelse som følge av manglende service, reparasjon og vedlikehold i hen­hold til gjeldsdokumentene, kan kreves tilbakebetalt til Arbeids- og velferdsetaten. Ved vurderingen skal det tas rimelig hensyn til verdiforringelse som skyldes brukers funksjonshemming.

Dersom gjelden overstiger verdien av det innleverte kjøretøyet i gruppe 2, avskri­ves differansen.  Ytterligere gjeld kan rent unntaksvis avskrives dersom dette anses rimelig, for eksempel i tilfeller hvor medlemmet fortsatt har behov for kjøretøy til tross for at vilkårene i § 1 og § 3 ikke er oppfylt.

Dersom det er gitt lån til personbilavgiften, skal bare den merverdi avgiften repre­senterer på oppgjørstidspunktet legges til grunn ved gjeldsoppgjøret.

Gjeldsoppgjør kan også foretas etter begjæring av medlemmet selv, både i gruppe 1 og gruppe 2, selv om vilkårene i § 1 og § 3 fortsatt er oppfylt.

Spesialutstyr som er installert i kjøretøyet er folketrygdens eiendom og skal leve­res tilbake til folketrygden, dersom det egner seg for gjenbruk.

Lån til gruppe 2 som er gitt etter denne forskrift, skal sikres med salgspant og gjeldsbrev.  Salgspantet skal ha 1. prioritet.  Tilskudd til gruppe 1 sikres med gjelds­brev.

Kjøretøy i gruppe 2 skal holdes fullkaskoforsikret, og anbefalt opplegg for service fra bilfabrikanten må overholdes.  Periodisk ettersyn av spesialutstyr skal gjennomfø­res etter innkalling av bilombygger.

Dersom vilkårene som er fastsatt i eller i medhold av denne forskriften ikke over­holdes, kan retten til ytterligere stønad for medlem som får stønad til kjøretøy i gruppe 1 og gruppe 2 reduseres eller falle helt bort.  Ved særlig grove og gjentatte forsøm­melser kan det også foretas gjeldsoppgjør som nevnt i § 15.

Hjelpemiddelsentralene har en rådgivnings- og veiledningsfunksjon for medlemmer som får stønad til kjøretøy i gruppe 2.  Medlemmer som får stønad i gruppe 1 kan få bistand fra hjelpemiddelsentralen dersom de ønsker det.

Et medlem som fyller vilkårene for stønad etter denne forskriften § 1 og § 3, kan få rett til grunnstønad til drift av motorkjøretøyet eller transportmidlet, jf. folketrygdloven § 6−3 første ledd bokstav b.

Et medlem som mottar alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 19, eller avtale­festet pensjon med statstilskott (se lov av 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon), har ikke rett til stønad etter denne forskrift med sikte på å få eller beholde høvelig arbeid.

Stønad etter denne forskriften gis ikke dersom utgiftene dekkes etter annen lovgiv­ning, jf. folketrygdloven § 10−17.

Forskriften trer i kraft 1. april 2003.

Krav som er satt fram før 31. mars 2003 og som ikke er avgjort før 1. april 2003 avgjøres etter denne forskriften, dersom dette er til gunst for medlemmet og medlem­met fyller vilkårene i den nye forskriften.  Krav satt fram etter 1. april 2003 avgjøres etter denne forskriften.